2. Pre Senweichsel glasiasjonshistorie og kronologi i Sydvest- Norge og Norskerenna.

2. Pre Senweichsel glasiasjonshistorie og kronologi i Sydvest- Norge og Norskerenna. 2.1 Innledning...11 2.2 Pre Weichsel glasiasjonshistorie...13 2.2.1 Fedje glasiasjonen...13 2.2.2 Radøy interglasial og Norwegian Trench interglasial....13 2.2.3 Varhaug marine avsetning og Vigrestad morene...15 2.2.4 Grødeland interglasial...15 2.2.5 Saale...16 2.2.6 Fjøsanger/ Eem...16 2.3 Weichsel glasiasjonshistorie...16 2.3.1 Gulstein stadial (5d)...17 2.3.2 Fana interstadial (5c)...17 2.3.3 Bønes stadial (5b)...17 2.3.4 Torvastad interstadial (5a)...18 2.3.5 Karmøy stadial (4)...18 2.3.6 Nygaard/ Bø interstadial (3)...18 2.3.7 Skjonghelleren / Jæren stadial (3)...19 2.3.8 Sandnes/ Ålesund interstadial (3)...19 2.4 Diskusjon...20 2.4.1 Pre- Weichsel i Norskerenna...21 2.4.2 Saale/ Weichsel erosjon på Jæren:...21 2.4.3 Høyt havnivå i Saale og midt Weichsel...22 2.4.4 Weichsel i Norskerenna...22 2.4.5 Weichsel kronologi...23 2.5 Oppsummering...23 Referanseliste...24 10

2. Pre senweichsel glasiasjonshistorie og kronologi i Sydvest- Norge og Norskerenna. 2.1 Innledning Målet med rapporten er å kort sammenfatte funn fra utvalgte lokaliteter i Norskerenna og SV Norge for deretter å komme frem til en kronologisk glasiasjonshistorie for sør Norge. De fleste bevis på pre Weichsel glasiasjon fra det Fennoscandiske isdekket er funnet ved de sørlige isdekkemarginene (Nederland, Tyskland og Polen). De siste tiårene er det derimot også funnet sub sen Weichsel sedimenter i Skandinavia (Sejrup et al., 2000). Jæren (Fig 2.1) har en lavtlandskarakter med et svakt undulerende relieff som stiger fra kysten og opp til 250 m.o.h. i øst (Jancko et al., 1998). Området deles av en skråning/ bratt overgang som skiller Låg- og Høgjæren (Andersen et al., 1991). Jæren er dekket av Kvartære sedimenter som stedvis har en tykkelse på opptil 100 m. De lange stratigrafiske suksesjonene har vært kjent for forskere siden forrige århundreskifte (Janocko et al., 1998). Norskerenna er mest sannsynlig dannet ved glasial erosjon og avsetning (Andersen et al., 1995; Sejrup et al., 1995; King et al., 1996), og fikk trolig sin nåværende form i løpet av Brunhes perioden (King et al., 1996; Sejrup et al., 2000). Fra marine data er det tydelig at Norskerenna har vært åsted for gjentatte isstrømmer de siste 1,1 mill. år. Isen beveget seg nordover i renna ved minst fire anledninger, siste gang under sen Weichsel maksimum. Hver gang isstrømmen trakk seg tilbake, avanserte landisen ut over områder stømmen tidligere hadde okkupert (Larsen et al., in press). 11

Figur 2.1 Kart over sør Norge og Norskerenna (Sejrup et al., 2000). 12

2.2 Pre Weichsel glasiasjonshistorie 2.2.1 Fedje glasiasjonen I et borhull som penetrerte 210 m i Kvartære sedimenter ved Trollfeltet (Fig.2.3) viser avsetningene en morene/ glasial enhet over erosjonskontakten til Oligocene sedimentære bergarter. De glasiale avsetningene er tolket til Fedje morene; 1,1 Ma B.P. (enhet A, Fig. 2.2) på bakgrunn av mikropaleontologi, Sr- isotoper, paleomagnetisme og aminosyre geokronologi. Fedje glasiasjonen var trolig en regional glasiasjon med utbredelse tilsvarende Weichsel maksimum i Nordsjøen (Serjup et al., 1995). Den nedre morenekontakten viser erosjonsinkonformitet slik at det er vanskelig å avgjøre om denne glasiasjonen representerer den første store nedisningen av Fennoscandia i Kvartær (Serjup et al., 1995). I Nederland er det funnet bevis på ekstensiv glasiasjon i Menapian ca 1,1 Ma B.P. (Zagwijn, 1985), og mest sannsynlig representerer denne glasiasjonen også den første midt Pleistocene maks glasiasjonen med isstømning ut Norskerenna (Sejrup et al., 2000). Figur 2.2 Glasiasjonskurve for sørlige Fennoscandia siste 1,5 mill år (Sejrup et al., 2000). 2.2.2 Radøy interglasial og Norwegian Trench interglasial. 13

Ved Trollfeltet finnes en 40 m tykk marin enhet med stor utbredelse i Norskerenna (Sejrup et al., 1996). Basert på aminosyre diagenese antas enheten å representere en tidsperiode på ca 600 ka år (1,1-0,6 Ma BP) (Sejrup et al., 1995). Enheten inneholder sedimenter avsatt under arktiske forhold med to interglasiale perioder med marine forhold tilsvarende dagens, disse sees som linser i enhet B (Fig.2.3). Den eldste er Radøy interglasial, mens den yngste er Norwegian Trench Interglacial som kan dateres til isotoptrinn 13 (Sejrup et al., 1989). Studier av planktoniske foraminiferer har vist at under disse interglasialene var påvirkningen av Atlantisk vann til Norskhavet omtrent som i Eem og Holosen (Sejrup et al., 1995). Data indikerer at det skandinaviske isdekket ikke nådde ut til sokkelen i de glasiale fasene (Sejrup et al., 1995) men hadde en utbredelse tilsvarende Y.D. (Sejrup et al., 2000). Figur 2.3 Skematisk fremstilling av stratigrafien i ytre Norskerenna fra grunnseismikk (Sejrup et al., 2000). Dateringene gir grunnlag en for spekulasjon siden Cromer glasial A morene tilsynelatende ble avsatt i samme tidsperiode i Danmark. Det er lite sannsynlig at sokkelområdene utenfor 14

Norge ikke var isdekket under denne glasiasjonen. Trolig er Cromer morenen yngre enn den marine enheten avsatt på Trollfeltet. Dette er et bevis på de store problemene som knytter seg til presis datering og korrelering av Kvartære suksesjoner (Mangerud et al., 1996). 2.2.3 Varhaug marine avsetning og Vigrestad morene Ved Hobberstad ble det tatt en kjerne som inneholder 1,5 m morenemateriale i bunnen (Fig. 2.3, morene D). Over morenen er det en marin enhet på 2,5 m; Varhaug marine avsetning. På bakgrunn av litologi og foraminiferstudier tolkes den marine enheten til å ha blitt avsatt i et arktisk miljø. Sejrup et al. (2000) antar videre at avsetningen tilhører en isfri periode i midt Pleistocene og er eldre enn isotoptrinn 7 og 9. På bakgrunn av karakteren til den marine suksesjonen og nedre grensen av enheten, antas det at det ikke er noen hiatus mellom den underliggende morenen og den marine avsetningen. Over Varhaug marine avsetning ligger 7 m morene. Begge de observerte morenene har et høyt leirinnhold og klaster derivert fra sokkelen i tillegg til marine mollusker og bentiske foraminiferer. Et slikt innhold er vanlig for materiale som er derivert fra isstrømning i Norskerenna. Den øvre morenen tolkes til å være Vigrestad morene (Fig. 2.2, morene F)(Andersen et al., 1987; Sejrup et al, 1998; Stalsberg et al., 1999a; Josdottir et al, 1999). 2.2.4 Grødeland interglasial Kjerne G1 fra Grødeland penetrerte gjennom en 40 m tykk marin enhet. Enheten viser endring i avsetningsforholdene fra proksimale, glasimarine ved bunnen til interglasiale og tilbake til arktiske, proksimale avsetninger øverst i avsetningen (Janocko et al., 1997; Sejrup et al., 1998). Den interglasiale sekvensen er korrelert til isotoptrinn 7 på bakgrunn av biostratigrafi og aminosyreanalyser og tolkes til å være Grødeland interglasial (Fig.2.2) (Janocko et al., 1997; Sejrup et al., 1998, 1999). Utifra foraminiferstudier er det marine miljøet tolket til å tilsvare dagens forhold i nordlige Nordsjøen med bunnvannstemperaturer på 7-8 C. Klimaet var sannsynligvis som i dagens lav- arkiske områder nederst i sekvensen og mer isproksimale i øvre del. Mangel på pollendata fra Grødeland gjør det vanskelig å foreslå en korrelering til den klassiske Europeiske pollenstratigrafien (Sejrup et al., 1999). Dataene fra Grødeland viser et sirkulasjonsmønster som skiller seg fra Holosen og Eem ved at den klimatiske øst- vest gradienten var sterkere (Sejrup et al., 1999). 15

2.2.5 Saale En kjerne fra Auestad (UTM 32VLL072011) på Jæren er studert av Janocko et al. (1998) og inneholder kun sedimenter fra Saale (Fig. 2.2, morene H). Sedimentene er datert ved hjelp av aminosyreanalyser utført på de bentiske foraminiferartene; Elphidium excavatum og Bullimina marginata (Janocko et al., 1998). Det skandinaviske isdekket nådde sannsynligvis ut til sokkelkanten i denne perioden. 125 ka B.P. skjedde en hurtig tilbaketrekning av isfronten ved overgangen til Eem (Baumann et al., 1995). 2.2.6 Fjøsanger/ Eem Interglasiale avsetninger er funnet på Fjøsanger direkte over basal morenen fra Saale (Fig.2.4a). Avsetningene består av marin silt, sand og grus. Det er rikelig forekomst av marine mollusker og foraminiferer. Begge fossilgruppene viser en syklus av vanntemperaturvariasjoner, fra høy arktisk ved bunnen til varmere enn dagens temperaturer og tilbake til arktiske forhold ved slutten av interglasialen. Fjøsanger er korrelert til Eem ved sammenlikning av pollendiagrammer hvor den naturlige suksesjonen og temperaturgradienten er tatt i betraktning. Eem er den siste interglasialen i Europa (Mangerud, 1991b). 2.3 Weichsel glasiasjonshistorie 16

2.3.1 Gulstein stadial (5d) På Fjøsanger er Gulstein (Fig. 2.4a) representert ved glasimarin silt (Mangerud et al., 1981a). Under 5d var isutbredelsen i Norge å sammenlikne med YD. Isfronten hadde beliggenhet i fjordene og ekspanderte ikke utenfor kysten (Baumann et al., 1995). Mangerud (1991b) mener det ikke er noen hiatus mellom den underliggende interglasialen og denne stadialen. Han underbygger påstanden med at lagene ligger konformt over hverandre og at pollendata, foraminiferer og aminosyrer støtter teorien om en kontinuerlig avsetning. Det er derimot vanskelig å bestemme alderen på denne stadialen (Mangerud, 1991b). 2.3.2 Fana interstadial (5c) Over den glasimarine silten (Gulstein stadial) på Fjøsanger, ligger en avsetning Mangerud et al. (1981a) mener er Fana interstadial (Fig. 2.4a). Dette kan ha vært en lokal varmeperiode og kun et resultat av at isen trakk seg noen km tilbake slik at smeltevannet ikke lenger gikk ut i fjorden (Mangerud et al., 1981b). Aminosyreverdiene tilsier at interstadialen er yngre enn 100 ka B.P. og at den kan korreleres til isotoptrinn 5c (Miller et al., 1983; Sejrup, 1987) og Brørup interstadial (Mangerud et al., 1981b). Mangerud et al. (1981b) sier videre at dersom denne korrelasjonen er riktig, kan den uventede kalde faunaen som er funnet i Fana interstadial forklares enten ved at den varmeste delen av interstadialen mangler eller at temperaturgradientene var større. Larsen og Sejrup (1990) omtolket denne enheten til at Fana interstadial kun representerer første del av Brørup, mens Bønes morenen ble korrelert til det kaldere intervallet av Brørup. Baumann et al. (1995) argumenterer mot denne korreleringen og mener at amino syre verdiene ikke tillater et så nøyaktig aldersestimat. 2.3.3 Bønes stadial (5b) Bønes stadial (Fig. 2.4a) er representert ved en tykk morene på Fjøsanger. Ingen sedimenter er funnet over denne morenen og en minimumsalder for morenen kan derfor ikke bestemmes (Mangerud et al., 1981a). Mangerud (1991b) mener det ikke er noen hiatus mellom Fana interstadial og Bønes stadial og at Bønes derfor kan bestemmes til isotoptrinn 5b og korreleres til Rederstall. I denne perioden rakk isen ut til/ ut over den ytre kystlinjen (Baumann et al., 1995). 17

2.3.4 Torvastad interstadial (5a) På Karmøy er det funnet en sandavsetning som Andersen et al. (1983) kalte Avaldsnes sand. Mangerud (1991b) mener det ikke kan trekkes i tvil at denne sandavsetningen kan korreleres til Fjøsanger og Eem. Korreleringen er basert på sammenlikning av pollendata i tillegg til mollusk og foraminiferstratigrafi mellom Fjøsanger og Karmøy. Over Avaldsnes avsetningen på Karmøy er det funnet en marin sandavsetning hvor de marine fossilene indikerer forhold sammenliknbare til nordlig deler av dagens Norge (Sejrup, 1987). Pollensamlingen indikerer en åpen bjerkevegetasjon, men dette kan ikke sies med sikkerhet da det er store mengder resedimentert pollen i avsetningen (Mangerud, 1991b). Aminosyre dateringer gir en alder på 78 ± 7 ka B.P.(Fig. 2.4a) (Miller et al., 1983). Dersom dateringene er riktige, kan sekvensen korreleres til isotoptrinn 5a og Odderade. Mangerud (1991b) mener det er en stor hiatus mellom Eem og Torvastad interstadial Nyere aminosyre og TL resultater gir derimot en datering nederst i sekvensen på 100-110 ka (Fig. 2.4b)(Sejrup og Andersen, 1998). Disse dateringene gir en alder ca 20 ka eldre enn tidligere antatt for den marine sekvensen (Larsen og Sejrup, 1990). De nye dateringene og stratigrafien indikerer at Eem ble forlenget av Torvastad interstadial (Sejrup et al., 2000). 2.3.5 Karmøy stadial (4) Ved Bø finnes en grusholdig bunnmorene (Mangerud, 1991b). Mangerud (1991a) plasserte Karmøy avsetningen han fant på Bø i isotoptrinn 4 (Fig. 2.4a) basert på aldersestimater av den underliggende Torvastad interstadial og den overliggende Bø interstadial. Fra aminosyreverdier i marine sedimenter over og under morenen har derimot Larsen og Sejrup (1990) datert den glasiale ekspansjonen til 70-80 ka B.P. og tolket den til Karmøy stadial (Fig. 2.4b)(Sejrup et al., 2000). Under Karmøy stadial fant den første, store isutbredelsen som nådde ut til sokkelen i Weichsel sted (Sejrup og Andersen, 1998). Den avsatte IRD mengden er relativt lav og de glasiale fasene i isotoptrinn 5 tolkes til å ha hatt kort varighet (Baumann et al., 1995). 2.3.6 Nygaard/ Bø interstadial (3) 18

Karmøy stadial ble etterfulgt av høyt havnivå på Jæren (Sejrup og Andersen, 1998). Bø interstadial dateres til 41 000 50 000 år B.P. av Andersen et al. (1981) som mener at den korresponderer godt til varme interstadialer i England, Danmark, USA og Canada. 2.3.7 Skjonghelleren / Jæren stadial (3) Etter Nygaard interstadial avanserte brefronten ut i sjøen for senere å trekke seg tilbake innenfor kystlinjen (Andersen et al., 1981). Denne glasiale hendelsen forekom mellom 50-35 ka B.P. basert på ulike dateringer (Mangerud et al., 1981 b; Larsen et al., 1987; Sejrup, 1987; Larsen og Sejrup, 1990; Sejrup et al., 2000). Ved borehullet på Elgane ble det funnet en foraminiferfauna som indikerer glasimarint miljø med økende avstand til isdekket. Flere oscillasjonsfaser er observert og havnivået økte til ca 200m over dagens nivå, hovedsakelig på grunn av isostatisk nedpresning av landmassene. Denne kalde perioden betegnes Jæren stadial (Andersen et al., 1981). 2.3.8 Sandnes/ Ålesund interstadial (3) Det høye havnivået som fulgte deglasiasjonen er på Jæren datert 30-35 ka (Andersen et al., 1987). Sandnes interstadial (Fig. 2.4b) var en kjølig til kald interstadial hvor havnivået var høyere enn under Nygaard/ Bø interstadial. Varigheten er godt dokumentert fra AMS dateringer på godt bevarte beinrester fra grottene på Skjonghelleren (Larsen et al., 1987). Alle dateringene ga aldere mellom 32 500 og 38 500 kalenderår B.P. Studier viser at ytre deler av Norskekysten var isfri i denne perioden (Baumann et al., 1995). Den indikerte alderen korresponderer godt med kjølige interstadialer i Nord Atlanteren og Sibir. I tillegg korresponderer den til kalde interstadialer i U.S.A. og Canada (Andersen et al., 1981). 19

Figur 2.4a Glasiasjonskurve for vest Skandinavia for siste interglasial/ glasial syklus (Baumann et al., 1995; fra Mangerud, 1991b). Figur 2.4b Glasiasjonskurve for sørvestre Fennoskandia de siste 150 000 år (Sejrup et al., 2000). 2.4 Diskusjon 20

2.4.1 Pre- Weichsel i Norskerenna Fra Island- Norske havet er det funnet bevis, i form av IRD, for glasial ekspansjon så tidlig som 12,6 Ma B.P. (Fronval og Jansen, 1996). IRD funn 5,5 Ma B.P. vitner også om tidlige glasiasjoner, men om disse funnene kan knyttes til det Fennoscandiske isdekket er ennå ikke påvist (Jansen og Sjøholm, 1991). Avsetning av en tykk, tidlig og midt Pleistocene marin enhet i Norskerenna, tilsier at isstrømmen ikke var aktiv i dette tidsrommet (Haflidason et al., 1995; Sejrup et al., 1995). Mangerud et al. (1996) mener de skandinaviske isdekkene i lange perioder hadde en begrenset utbredelse og lå ved marginen av den norske vestkysten. I disse periodene ble glasimarint materiale avsatt på sokkelen. Senere i midt Pleistocene er det derimot påvist gjentatte glasiasjoner i Norskerenna (Fig. 2.3; C, D, F og H) med stor utbredelse i de tunge isotoptrinnene fra 12 til 2. I disse glasiasjonene forekom isstrømming, men stabiliteten og varigheten av isstrømmen er hittil ikke kjent (Sejrup et al., 2000). 2.4.2 Saale/ Weichsel erosjon på Jæren: I mange år trodde man at funnene av et diamiction med finkornet matriks, marine fossiler og sedimenter fra sentral skandinavia representerte bevis for den såkalte Skagerrakbreen. Dette var en isstrøm som strømmet nordover i Norskerenna og over deler av Jæren (Helland, 1885; Bjørlykke, 1908; Hansen, 1913). Teorien ble på et senere tidspunkt trukket i tvil (Andersen, 1964; Andersen et al., 1987), men har de siste årene blitt forsterket av nye bevis fra sokkelen (Sejrup et al., 1995; King et al., 1996, 1997, 1998; Longva og Thorsnes, 1997; Ottesen et al., 1997) og Jæren (Stalsberg, 1995; Janocko et al., 1998; Sejrup et al., 1998). Det er i tillegg tydelig at Jæren har blitt påvirket av en vestoverstrømmende bre fra fjellene i øst (Andersen et al., 1987; Sejrup et al., 1998; Jonsdottir et al., 1999; Stalsberg et al., 1999 a). En indikasjon på den antatte erosjonen mellom Låg- og Høgjæren finnes ved å sammenlikne kjerner fra de to lokalitetene. Kjernen som ble tatt på Lågjæren er tidligere omtalt i kapittel 2.2.5. Kjernen som ble tatt på Høgjæren; Elgane (UTM 32VLL101017) inneholder en 30 m tykk sekvens som er analysert med aminosyrer (Sejrup et al., 1989) og gir midt Weichsel alder. Disse dateringene støttes av AMS dateringer (Janocko et al., 1998). Ulik stratigrafi 21

mellom lokalitetene på Låg- og Høgjæren, henholdsvis Auestad og Elgane indikerer en intensiv erosjon ved Lågjæren. Fravær av Weichsel avsetninger på Auestad forklares av Janocko et al. (1998) ved glasial erosjon fra en NNW strømmende bre. Denne isstrømmen (Norwegian Channel Ice Stream, NCIS) har delvis dekket Lågjæren etter avsetning av materialet fra Saale (Sejrup et al., 1998) og den morfologiske skråningen mellom Låg- og Høgjæren markerer grensen mot øst (Janocko et al., 1998). Denne teorien støttes av Stalsberg et al. (1999 b) som bekrefter en hiatus mellom isotoptrinn 6 og sen Weichsel. 2.4.3 Høyt havnivå i Saale og midt Weichsel Havnivået under deler av isotoptrinn 6 og midt Weichsel var signifikant høyere enn sen Weichsel marine grense (Stalsberg et al., 1999 b). På det høyeste var for eksempel havnivået minst 200 m over dagens under Sandnes interstadial (Andersen et al., 1981; Janocko et al., 1998). Andersen et al. (1981) forklarer den høye vannstanden med isostisk nedpressing. Stalsberg et al. (1999b) støtter teorien om isostasi, men legger til at det høye havnivået også kan skyldes hurtig oppsprekking av isstrømmen. Andersen et al. (1987) påpeker at en isostatisk nedpressing på 200 m i midt Weichsel ikke korresponderer realistisk med den observerte nedpressingen av området i sen Weichsel og at en i tillegg derfor må ta i betrakning muligheten for tektonisk heving. 2.4.4 Weichsel i Norskerenna Under Weichsel nådde antagelig den sørvestre delen av det Fennoscandiske isdekket maks posisjon tre ganger. I tillegg forekom stadialer med begrenset utbredelse mellom tidlig og midtre Weichsel interstadialer (Sejrup et al., 2000). Weichsel, etter Karmøy stadial, er representert ved en 40 m tykk diamiction i Norskerenna (Fig. 2.3; enhet R)(Sejrup et al., 1995). Enheten inneholder tre ulike morener som lokalt fremstår med erosjonsflater og marin/ glasimarin lagdeling mellom. Retningen på erosjonen av morenene viser et storskala mønster med orientering parallelt til kanalen. Nesje et al. (1988) og Nesje og Sejrup (1988) foreslår lav-vinkel, delvis hurtig bevegende is langs kysten av vestnorge under maks glasiasjon. 22

I perioder hvor isdekket ekspanderte langt inn i Tyskland, Polen og Nederland er det også sannsynlig at det var aktiv isstrømming i Norskrenna, men dette er vanskelig å bevise på grunn av problemer med å etablere presis kronologi (Sejrup et al., 2000). Isstrømmer kan også forekomme uten maks utbredelse av isdekket (Sejrup et al., 2000). 2.4.5 Weichsel kronologi Glasiasjonskurven (Fig. 2.4a) foreslått av Mangerud (1991b) er blitt brukt til flere rekonstruksjoner av tidlig Weichsel glasiasjonshistorie i vest Norge (Sejrup et al., 2000). Sejrup et al. (2000) har publisert en glasiasjonskurve med tildels store avvik fra den Mangerud presenterte i 1991. Basert på data fra Nordsjøen og vest Norge, tolker de glasiasjonshistorien til at Eem ble forlenget av Torvastad interstadial (Fig. 2.4b) som de korrelerer til Brørup/ St. Germain I i Europa. Dette tilsier at Eem ble forlenget av en periode med begrenset glasiasjon før det første Weichsel glasiale fremstøtet til sokkelen ca 80 ka B.P. (Sejrup et al., 2000). Videre er det foreslått at Gulstein- Fana- Bønes lagene er yngre enn tidligere antatt og at de alle korresponderer med Karmøy morenen fra lokaliteten på Bø (Sejrup og Andersen, 1998). For Bø interstadial er det tidligere foreslått aldere fra 40 til 80 ka B.P. (Miller et al., 1983). Sejrup et al. (2000) mener det er mer sannsynlig at denne interstadialen har en yngre alder, men at det er nødvendig med mer nøyaktige studier for å si noe endelig. Det nevnes også at den nye glasiasjonskurven passer bedre til IRD verdier fra Norskehavet. 2.5 Oppsummering Stalsberg et al. (1999 b) har kommet frem til to glasiale forhold som har påvirket Jæren. i) en bre som dekket sentral Norge med isstrømming normalt på kystlinjen, mot vest. 23

ii) en isstøm mot nord, parallelt med kysten i Norskerenna. Kronologien i pre Weichsel er basert på aminosyre estimater og stratigrafi. Det er begrenset tilgang på datamengde fra de ulike periodene og kronologien som presenteres gir bare en grov oversikt. Kronologien i Weichsel er omdiskutert da det er stor usikkerhet knyttet til dateringene. Dateringer før 50 000 B.P. er basert på aminosyre estimater og stratigrafi. Aminosyrer kan brukes til å datere organisk materiale noen millioner år tilbake i tid. Dateringen er temperatur og tidsavhengig og det er vanskelig å få pålitelige aldere (Bradley, R.S., 1999). Mangerud (1991b) og Sejrup et al. (2000) har presentert glasiasjonskurver med tildels store avvik i tidlig og midt Weichsel (Fig. 2.4.a og b). Mangerud (1991b) påpeker at det knytter seg endel usikkerhet til dateringen av stadialene og interstadialene i isotoptrinn 5. Dateringene og kronologien i sen Weichsel er godt dokumentert. Sen Weichsel ligger innenfor området som kan dateres med AMS som betegnes som en pålitelig datering (Sejrup et al., 2000). Referanseliste 24

Andersen B.G., 1964. Har Jæren vært dekket av en Skagerakbre? Er Skagerak-morenen marin leire? Norges Geologiske Undersoekelser 228, 5-11. Andersen, B.G., Bakken, K., Dale, B., Fugelli, E., Henningsmoen, K.E., Høeg, H.I., Nagy, J., Read, A., Tellemann, H., 1991. Weichselian stratigraphy at Oppestad, Høgemork and Foss- Eigeland, Jæren, SW Norway. Striae 34, 109-124. Andersen, B.G., Nydal, R., Wangen, O.P., Østmo, S.R., 1981. Weichselian before 15,000 years B.P. at Jæren Karmøy in southwestern Norway. Boreas 10, 297-314. Andersen, B.G., Wangen, O.P., Østmo, S.R., 1987. Quaternarygeology of Jæren and adjacent areas, southwestern Norway, Norges Geologiske undersøkelse, Bulletin 411, 55 pp. Andersen, E.S., Østmo, S.R., Forsberg, C.F., Lehman, S., 1995. Late- and post-glacial depositional environments in the Norwegian Trench, northern North Sea. boreas 24, 47-64. Baumann, K.H, Lackschewitz, K.S., Mangerud, J., Spielhagen, R.F., Wolf- Welling, T.C.W., Heinrich, R., Heidemarie, K., 1995. Reflection of Scandinavian Ice Sheet Fluctuations in Norwegian Sea Sediments during the last 150,000 years. Quaternary Research 43, 185-197. Bjørlykke, K.O., 1908. Jæderens geologi. Norges Geologiske Undersøkelser 48, 160 pp. Bradley, S.R., 1999. Paleoclimatology; Reconstructing Climates of the Quaternary. p 505, 100. Elverhøi, A., Svendsen, J.I., Solheim, A., Andersen, E.S., Milliman, J., Mangerud, J., Hooke, R.L., 1995. Late Quaternary sediment yield from the high Arctic Svalbard Area. J. Geol. 103, 1-17. Fronval, T., Jansen, E., 1996. Late Neogene paleoclimates and paleoceanography in the iceland- Norwegian Sea: Evidence from the Iceland and Vøring plateaus. Scientific Results 151, 455-468. Haflidason, H., Sejrup, H.P., Klitgaard, D., Johnsen, S., 1995. coupled response of the late glacial climatic shifts of NW- Europe reflected in Greenland ice cores: Evidence from the northern North Sea. Geology 23, 1059-1063. Hansen, A.M., 1913. Fra istiderne Sørlandet. Skrifter, Videnskapelig selskap i Kristiania. I Matematisk- Naturvidenskapelig. Kl, 1, 155 pp. Helland, A., 1885. Om Jæderens løse afleiringer. Meddelser for Naturhistorisk Forening i Kristiania, 1885. 25

Janocko, J., Landvik, J., Larsen, E., Sejrup, H.P., 1997. Stratigraphy and sedimentology of Middle to Upper Pleistocene sediments in the new Grødeland borehole at Jæren. SW Norwy. Norges Geologiske Tidsskrift 77, 87-100. Janocko, J., Landvik, J.Y., Larsen, E., Sejrup, H.P., Steinsund, P.I., 1998. Middle and Late Quaternary history reconstructed from two boreholes at Lågjæren and Høgjæren, SW Norway. Norsk Geologisk Tidsskrift 78, 153-167. Jansen, E., Sjøholm, J., 1991. Reconstruction of glaciation over the past 6 Myr from iceborne deposits in the Norwegian Sea. Nature 349, 600-603. Jonsdottir, H.E., Sejrup, H.P., Larsen, E., 1999. Late Weichselian ice flow movements on Lågjæren, south-west Norway, based on fabric measurements, provenance and earlier data, in preparation. King, E.L., Haflidason, H., Sejrup, H.P., Løvlie, R., 1998. Glacigenic debris flows on the North Sea Through Mouth Fan during ice stream maxima. Marine Geology 152, 217-246. King, E.L., Sejrup, H.P., Haflidason, H., Elverhøi, A., Aarseth, I., 1996. Quaternary seismic stratigraphy of the North Sea Fan: Glacially fed gravity flow aprons, hemipeliagic sediments and large submarine slides. Marine Geology 130, 293-315. King, E.L., Speeleveld, A.R.H., Sejrup, H.P., Haflidason, H., 1997. Geometry and stratigraphy of mulitiple till and marine deposits spanning the last million years in the Norwegian Channel. Geonytt 1, 55. Larsen, E., Gulliksen, S., Lauritzen, S.E., Løvøie, R., Mangerud, J., 1987. Cave stratigraphy in western Norway; multiple Weichselian glaciations and interstadial vertebrate fauna. Boreas 16. 267-292. Larsen, E., Sejrup, H.P., 1990. Weichselian land- sea interaction; western Norway Norwegian Sea. Quaternary Science Reviews 9, 85-97. Longva, O., Thorsnes, T., 1997. Skagerrak in the past and at the present an integrated study of geology, chemistry, hydrography and microfossil ecology. Norges Geologiske undersøkelse Special Publication 8, 100 pp. Mangerud, J., 1991a. The Scandinavian Ice Sheet through the last interglacial/ glacial cycle. In: Frenzel, B. (Ed.). Klimageschtliche Probleme der letzten 130 000 Jahre. P. 451. Mangerud, J., 1991b. The Last Interglacial/ glacial cycle in Northern Euroe. In: Shane, L.C.K, Cushing, E.J., (eds.), 1991. Quaternary Landscapes, p 229. 26

Mangerud, J., Gulliksen, S., Larsen, E., Longva, O., Miller, G.H., Sejrup, H.P., Sønstegaard, E., 1981 a. A middle Weichselian ice free period in western Norway, the Ålesund Interstadial. Boreas 10, 447-762. Mangerud, J., Jansen, E., Landvik, J.Y., 1996. Late Cenozoic history of the Scandinavian and Barents Sea ice sheets. Global and Planetary Change 12, 11-26. Mangerud, J., Sønstegård, E., Sejrup, H.P., Haldorsen, S., 1981 b. A continous Eemian- Early Weichselian sequence containing pollen and marine fossils at Fjøsanger, western Norway. Boreas 10, 137-208. Miller, G.H., Sejrup, H.P., Mangerud, J., Andersen, B.G., 1983. Amino acid ratios in Quaternary molluscs and foraminifera from western Norway: Aminostratigraphy and paleotemperature estimates. Boreas 12, 107-124. Nesje, A., Dahl, S.O., Anda, E., Rye, N., 1988. Block fields in southern Norway: Significance for the Late Weichselian ice sheet. Norsk Geologisk Tidsskrift 68, 149-169. Nesje, A., Sejrup, H.P., 1988. Late Weichselian/ Devensian ice sheets in the North Sea ans adjacent land areas. Boreas 17, 371-384. Ottesen, D., Longva, O., Rise, L., Bøe, R., Olsen, H., Thorsnes, T., 1997. Skagerrakbreen anno 1885 Gjenfødt. Geonytt 1, 75. Sejrup H.P., Landvik, J., Larsen, E., Eiriksson, J., Janocko, J., King, E., 1998. The Jæren area; a border zone of the Norwegian Channel Ice Stream. Quaternary Science Reviews 17, 801-812. Sejrup H.P., Larsen, E., Landvik, J., King, E.L., Haflidason, H., Nesje, A., 2000. Quaternary glaciations in southern Fennoscandia: evidence from southwestern Norway and the nortern North Sea region. Quaternary Science Rewiews 19, 667 685. Sejrup, H.P., Andersen, B.G., 1998. A reinterpretation of stage 5 interstadials in western Norway; new evidences from the Bø site. In preparation. Sejrup, H.P., Iversen, M., Larsen, E., Landvik, J.Y., Janocko, J., 1999. A stage 7 marine interglacial record (The Grødeland Interglacial) on Jæren, southwestern Norway; foraminiferal, stable isotopes and amino acid evidence. Boreas 28, 326-346 Sejrup, H.P., King, E., Aarseth, I., Haflidason, H., Elverhøi, A., 1996. Quaternary erosion and depositional processes: Western Norwegian fjords, Norwegian Channel and North Sea Fan. Geological Society of London 117, 187-202. Sejrup, H.P., Nagy, J., Brigham- Grette, J., 1989. Foraminiferal stratigraphy and amino acid geochronology of interglacial and glacial sediments in the Norwegian Channel, 27

nothern North Sea. Norsk Geologisk Tidsskrift 69, 111-124. Sejrup, H.P., Aarseth, I., Haflidason, H., Løvlie, R., Bratten, Å., Tjøstheim, G., Forsberg, C.F., Ellingsen, K.I., 1995. Quaternary of the Norwegian Channel: Glasiation history and palaeoceanography. Norsk Geologisk Tidsskrift 75, 65-87. Sejrup. H.P., 1987. Molluscan and Foraminiferal biostratigraphy of an Eemian- Early Weichselian Section on Karmøy, southwestern Norway. Boreas16, 27-42. Stalsberg, K., 1995. Paleogeografisk rekonstruksjon basert på sedimentologiske, stratigrafiske og glasitektoniske studier av senkvartære lagrekker ved Skretting på Jæren. Unpublished Cand.scient thesis, University of Tromsø, 112 p. Stalsberg, K., Landvik, J.Y., Larsen, E., Sejrup, H.P., 1999 b. Saalian to Weichselian stratigraphy and sedimentation along the Lågjæren Høgjæren escarpment, southwest Norway. Lournal of Quaternary Science 14, 299-312. Stalsberg, K., Larsen, E., Sejrup, H.P., 1999 a. Morphology, internal geometry and sedimentology of possible Weichselian ice stream deposits on the shore Jæren, southwestern Norway. In preparation. Zagwijn, W.H., 1985. An outline of the Quaternary stratigraphy of the Netherlands. Geologie en Mijnbouw 64, 17-24. 28

29