Nr. 3, 2006 Tidsskrift utgitt av Norøl ISSN 0807-4135. Kr. 40, Tema: Danske mikrobryggerier Side 8 11 og 16 17 Norøl: Juleølfestivalen 2006 Side 2 og 24 NYTT FRA NORØL: Juleølfestivalen, 2 ØLNYTT: Nøgne Ø, 4 ØLTYPER: Belgisk pale ale, 6 7 TEMA: Den danske bajer, del 3, 8 10 REISEBREV: Estland, 11 13 NORBRYGG: Juleølkonkurransen, 14 15 BRYGGERIET: Ølfabrikken, 16 17 REISEBREV: Jerusalem Tavern, 18 21
Nytt fra norøl >>> Juleølfestivalen 2006 Tradisjonen tro arrangerer NORØL også i år juleølfestival første uken i november, samtidig som juleølet slippes. Festivalen går av stabelen: Fredag 3. november Kl. 18.00 01.00 På Betong, Chateau Neuf, Oslo Leder: ser det ut til at styret i Bryggeri- Nå foreningen har innsett at det vil være en fordel at foreningen gjenspeiler bredden av norske bryggerier. Bryggeriforeningens gledelige utvikling n Rabatt på inngangsbilletten for medlemmer (også medlemmer av tilknyttede øllaug) mot fremvisning av gyldig medlemskort. n Det serveres 15-20 juleøl i klasse sterkøl. Både tradisjonelt norsk og utenlandsk juleøl står på plakaten. n Det blir underholdning, utlodning og sosialt samvær med ølvenner. Spesialtilpasset mat kan kjøpes. n En fagjury bedømmer årets juleøl. NORØL ønsker velkommen til årets juleølfestival! Se www.nor-ale.org for nærmere informasjon. Ny redaktør søkes! Ølgjerds redaktør de siste to årene flytter utenlands etter jul, og kommer ikke til å ta gjenvalg ved neste generalforsamling. Vi søker derfor etter hans arvtaker. Har du lyst til å være med på å videreutvikle Norges beste ølblad, er du skrivefør og har god kunnskap om øl? Ta i så fall kontakt på larsbj@pvv.org ØLGJERD, Postboks 6567 Etterstad, 0607 Oslo Epost: post@nor-ale.org ISSN 0807-4135 Opplag: 2200 ØLGJERD utgis av Norøl, Norske Ølvenners Landsforbund Ansvarlig redaktør: Lars Bjørnstad, epost: larsbj@pvv.org, tlf. 414 20 085 Grafisk utforming: Trond Thorsen/Design & sånt Trykk: Melings Offset Redaksjonen er avsluttet uke 37/2006 Materiellfrist for neste nr: 1. januar 2007. Annonsepriser: Ta kontakt med redaktøren. Abonnementspris for 4 nr: 140,- kr. Sitat og utdrag fra artikler er tillatt mot kildeangivelse (bladets navn og artikkelforfatter). Et lite utvalg fra fjorårets juleølfestival Melding til Norske Øl-laug Asle Aasland har gått ut av styret, og Ole Enger har tatt over hans stilling som Klubbmester. For de klubbene som fortsatt ikke har sendt NORØL oppdatert kontaktinformasjon, ber vi om at dere sender følgende informasjon så snart som mulig til ole.enger@c2i.net: Klubbens navn, fullstendig adresse, telefonnummer og e-postadresse til kontaktperson, evt webadresse. Ølgjerd mottar mer enn gjerne: n Artikler n Reiserapporter fra ølturer og bryggeribesøk n Notater om lokale forhold n Beskrivelse av gode ølsteder n Ølpolitiske innlegg n Spørsmål om øl og ølpolitikk Du bestemmer selv om du vil være anonym eller få navnet ditt i bladet. De siste par årene har Bryggeriforeningen vært styrt i en retning flere av dens medlemmer har mislikt. Flere av dens funksjoner har blitt overført til andre organisasjoner og administrasjonen har blitt sterkt redusert. Dette har bl.a. medført at Hansa-Borg trakk seg ut av foreningen. Nå ser det ut til at styret i Bryggeriforeningen har moderert seg og innsett at det vil være en fordel at foreningen gjenspeiler bredden av norske bryggerier. Med Nøgne Øs inntreden som første mikrobryggeri i foreningen, kan vi se klare paralleller til dens søsterorganisasjon i Danmark, noe vi anbefalte i forrige nummer av Ølgjerd. Vi håper nå at Bryggeriforeningen kan utvikle seg slik at den ikke kun representerer markedslederne, men at alle bryggerier, store som små, kan tale sin sak gjennom foreningen. En gledelig utvikling ser det også ut til å være i bryggeribransjen. Ølsalget hittil i år har steget med 2 % fra i fjor. Det er ikke mye, men det kan være en trend som kanskje kan få bryggeriene til begrave krisestemningen som blomstret i 2005. Salget av sterkøl har heller ikke steget nevneverdig siste år, går det fram av Vinmonopolets produktplan for de neste 12 måneder. Denne produktplanen er som normalt totalt dominert av vin, med navn, lanseringstidspunkt og beskrivelser av hver enkelt vin. Når det gjelder de få ølene som skal lanseres står det derimot verken navn eller beskrivelse, men kun øltypen. Selv om Vinmonopolet har blitt noe flinkere til å øke ølutvalget, vitner dette om at øl fortsatt blir tatt mindre seriøst enn vin. Det mest positive i produktplanen er at Vinmonopolet har merket seg at de overgjærede ølene øker i popularitet på bekostning av de undergjærede, og at de vil ta hensyn til ekspansjonen blant de norske mikrobryggeriene i planleggingen av produktspekteret. 3
ølnytt >>> Nøgne Ø endelig i nye lokaler Pub-bryggeri på trappene i Flåm I Flåm i Sogn og Fjordane jobbes det med å få i stand et pub-bryggeri i forbindelse med Furukroa Hotell. Byggearbeidene skal starte i oktober, bryggeriet er bestilt fra Canada, og bryggeren er under videreutdanning i Danmark. Evan Lewis har flere års erfaring som hjemmebrygger, men tar altså nå et steg videre. Det er meningen å få i gang et skikkelig pub-bryggeri med spennende arkitektur, ølsmakinger, øl-og-mat-arrangementer og i tillegg flasketapping og ølutsalg. Etter planen skal utstyret monteres i mars, og «Grand Opening» blir i juni. Selv om Flåm er et typisk sommerturist-sted, satses det på helårsdrift med 4-6 faste ølsorter på fat, samt sesongøl. Evan er amerikaner, og derfor inspirert av den amerikanske mikrobryggeri-kulturen. Vi gleder oss. Etter en lang og trang fødsel kunne endelig Nøgne Ø ønske venner og entusiaster velkommen til åpningsfest i nye lokaler. Datoen var 2. mai 2006 og en rekke ølpersonligheter var å finne blant de nærmere 200 gjestene. n Av Erik Dahl, Venner av Nøgne Ø I velkjent Nøgne Ø-stil var det fokus på god mat i tillegg til at nesten samtlige av bryggeriets 20 øltyper var gjort tilgjengelig. Som en ekstra liten godbit ble det også servert Double Knot Brown Ale fra Nørrebro bryghus. Dette ølet er som mange kjenner til brygget i tett samarbeid med Nøgne Ø. Vi har samlet noen stemningsbilder fra åpningsfesten. St. Patricks rundet det hele av med konsert i vaskeekte irsk tradisjon. Helgrillet gris og lam stod på menyen. Kjetil mottar gratulasjonsblomster på vegne av bryggeriet. Kjetil og Espen, i bakgrunnen skimtes den spesielle NØ-baren i heltre. Med nesten 200 gjester kunne det til tider bli trangt. Tore fra bryggeriet sammen med Tom fra Cardinal. Det smakes og sammenlignes blant entusiastene. Velkomsttale fra toppen av mesketanken, som seg hør og bør. Arvid Johannessen, daglig leder fra Grimstad Næringsråd holdt også tale. Jens Maudal fra Haandbryggeriet og Ian Russel fra The Wharf/ Charlie s Bar. Tysk nikotin-øl Vi leser i Aperitif at tyske Nautilus GmbH Laboratoriumsbedarf har komponert et øl med navnet NicoShot som er tilsatt nikotin. Det er ikke overraskende et lagerøl og holder 6,3 % alkohol og 3 mg nikotin pr. kvartliters boks. Hovedmotivasjonen skal være å beholde røyksugne kunder på pubene. Ølet skal ha samme demping av suget som nikotintyggegummi, men med den forskjell at øl og tyggis ikke er noen god kombinasjon. Fordelen er at man ikke plager omgivelsene med passiv røyking, men ulempen er at man utsettes for risiko til munnkreft. Vi tviler derfor på at NicoShot noensinne blir godkjent i Norge. Kanskje like greit? En bok til å bli tørst av Espen Smith har i flere år arrangert en rekke kurs om øl, brygging og servering. Han har også lang erfaring som daglig leder av to skjenkesteder. Nå er han ute med boka «Ikke bare øl», utgitt på Boksenteret, i samarbeid med Bjørn Værness, mangeårig redaktør for spesialmagasiner med mat og drikke som tema. Resultatet har blitt en oversiktlig og lettlest bok som passer for de fleste som ønsker å vite mer om emnet. Den gir en enkel og fin innføring både i øltyper, innkjøp og lagring, hvordan en kan bli en ølkjenner samt at den inneholder et knippe forlokkende oppskrifter som går til forskjellige øltyper. Ut i fra det faktum at de færreste vet noe særlig om øl, er dette kanskje boken som kan åpne øynene og ikke minst ganen for ølets mangfoldige verden. Smith har dessuten gitt den et personlig preg og tatt med 20 av sine favoritter. Et utvalg med mange eksempler som nok forekommer litt merkelig for Ølgjerds lesere. Men målgruppen er nok ikke den som har fordypet seg i trappistøl. Den er kanskje ikke så trendy som Jan Hilleslands bok «Alt om øl» (Cappelen 2003), men inneholder langt færre feil. Noen har det allikevel blitt: Det finnes syv, ikke seks trappistbryggerier etter at Achel kom med i det gode selskap og La Trappe ble tatt inn i varmen igjen. Og den første pilsen ble riktignok brygget for første gang i 1842, men ikke av den store bryggeripioneren Frantisek Poupe, han døde i 1805, men av Joseph Groll. Uansett, det viktigste er at boken kan bidra til økt forståelse for produktet øl og den er en utmerket gavebok. Nytt fra bryggeriene Dersom noen har hatt problemer med å få tak i Økologisk Export fra Atna i sommer, så skyldes dette et aldri så lite uhell. To flasker eksploderte nemlig i Sandefjord og Vinmonopolet besluttet derfor å stoppe salget av dette ølet umiddelbart, i følge Hamar Arbeiderblad. Som kjent ettergjæres dette ølet på flaske for å danne naturlig kullsyre. De fleste som har syslet litt med hjemmebrygging har før eller senere opplevd at en flaske eller to får litt vel mye futt under ettergjæringen og i verste fall eksploderer. Dessverre var dette også tilfelle med en liten del av de 10.260 flaskene Økologisk Export som ble levert Vinmonopolet. Problemet er å skille de eksplosive flaskene fra resten, så i verste fall må hele partiet sendes i retur. Vi regner med dette er et enkelttilfelle som relativt enkelt kan unngås for fremtiden, men uansett var dette svært uheldig for et lite bryggeri i etableringsfasen. De har mistet fortjenesten, varekostnaden og redusert muligheten til å være med på en sommer med økt ølsalg. Vi ønsker derfor Økologisk Export hurtig tilbake i hyllene og minner om at hveteølet fortsatt er tilgjengelig. Apropos Atna, så har bryggeriet ansatt Oddvar Olsen som daglig leder. Foreløpig som et engasjement frem til februar 2007. Olsen jobbet tidligere ved Tverrfaglig Opplæringskontor i Fjellregionen og har lite erfaring med bryggebransjen, men vil bidra med synlig kommunikasjon og profilering som fagfelt. I følge et intervju med Østlendingen har den nyansatte ambisjoner om å doble dagens produksjon på 300.000 liter til neste år, men legger vekt på at produksjonen ikke skal bære preg av masseprodusert industriøl. Det er også tale om å utvide aksjekapitalen for å nå dette målet. Nøgne Ø er nå medlem av Bryggeriforeningen. I forbindelse med innmeldelsen uttaler brygger Kjetil Jikiun: Det er helt suverent at sjansen nå har kommet for at mikrobryggerier kan melde seg inn i Bryggeriforeningen. Vi vet og forstår at det er skepsis blant andre mikrobryggerier på bakgrunn av hva som har skjedd i bryggeribransjen tidligere, men vi i Nøgne Ø ønsker å fokusere på samarbeid i stedet for gamle konflikter. Vi har vært først ut med mye og vi tør å ta nye grep. Vi ønsker å fortsette å være en foregangsbedrift. Vi er spent på hvordan det blir å være med i denne settingen og ser frem til samarbeidet. Apropos det å være først ute med mye, så er nok et nytt øl på trappene fra Nøgne Ø. Denne gangen er det et øl på hele 16%! Vi kjenner ikke til noe øl av tilsvarende styrke i Skandinavia for kommersielt salg, muligens ikke i Europa engang? Nyvinningen har enda ikke fått et navn, selv om den figurerte en kort tid på Ratebeer etter at noen smaksprøver ble sluppet i Danmark.
Øltyper >>> Belgisk pale ale Mens tyskerne svinger seidelen i all sin «Gemütlichkeit» til tonene av «In München steht ein Hofbräuhaus» og tsjekkerne inntar sin lyse med hvit skumtopp på den lokale kneipen, sitter engelskmennene på puben med sin varme og dovne bitter og fnyser av all denne lyse lageren med alt for mye kullsyre. n Tekst/foto: Gustav Jørgensen n Foredragsholder og ølskribent i vinmagasinet Rødt og Hvitt På en belgisk kafé derimot, har kelneren alt rukket å komme opp fra kjelleren med akkurat den spesielle årgangen fra det året da den gamle bryggermesteren ennå var aktiv. Flasken presenteres i all ærbødighet og det helles forsiktig i de glassene som er tilpasset akkurat denne øltypen. Samtalen går om fylde, fruktighet, syrlighet, eller kanskje til og med surhet om det dreier seg om en lambic. Det handler om å ta del i en forfinet tradisjon av erkjennelse av estetisk nytelse knyttet til øl. Her har ølet like høy status som vin og det finnes en høyt utviklet gastronomisk kultur for å finne de rette kombinasjonene i forholdet til mat. Mild, maltfull og lett krydret Belgia var et av de få landene som ikke ble fullstendig pilsnergult etter den store pilsnerflommen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Diker av milde lyse ales ble brygget og demmet godt opp for landets overgjærede tradisjon. Folkeølet ble, en mild, maltfull og lett krydret versjon av pale ale. En øltype som ikke var ukjent i landet, men hvis utbredelse ble fremmet av engelske soldater som var stasjonert i Belgia under første verdenskrig. Det vil si, pilsen ble etter hvert det mest solgte ølet, men landet ikke bare bevarte, men også utviklet sin rike ølkultur i motsetning til det som skjedde i de fleste andre land. En del engelske bryggerier forsøkte å etablere seg, spesielt det nordvestlige hjørne av Brabant som hadde nære bånd til England. Selv om Belgia hadde produsert overgjærede øltyper i flere århundrer var det først på denne tiden at de begynte å ta i bruk betegnelsen «ale». I dag benyttes ikke betegnelsen pale ale for disse egenproduserte øltypene. De går gjerne under betegnelsen spècial, belges eller bare ale. Fargen kan være fra lys bronse til kobber. Vanligvis er de filtrert slik at en ikke behøver å dekantere ølet slik som ved en del andre belgiske øltyper. Selv om belgierne ikke har særlig respekt for den tyske renhetsloven av 1516, benytter de fleste produsentene i hovedsak bare malt under gjæringsprosessen, i motsetning til engelskmennene som gjerne benytter sukker i tillegg til malt når de brygger pale ale. (Når det dreier seg om brygging av sterkere belgiske ølsorter, derimot, brukes det gjerne både én og to klyper sukker.) Alkoholstyrken er omtrent som i et pilsnerøl, slik at det i belgiske ølkjennerkretser nærmest regnes som lettøl! Lav bitterhetsgrad Om en sammenlikner med engelsk pale ale, er bitterhetsgraden lav, som oftest mellom 20 og 30 IBU (International Bittering Units). Så det er en øltype som ikke skulle være avskrekkende for den jevne nordboer. Derimot forekommer det ofte lett syrlige og krydrede innslag, gjerne av fenolisk karakter som har oppstått under gjæringsprosessen. Noen bryggerier tilsetter dessuten krydderier og smakstilsetninger så som paradisfrø og lakris. Men det er den maltige karakteren med toner av karamell som nok står som førsteinntrykket etter stevnemøte med denne øltypen. Belgisk pale ale er da også godt egnet som en inngangsport til andre mer karakterfulle belgiske øltyper. Forholdsvis lav bitterhetsgrad, en visst krydret preg samt et uttalt maltpreg er stikkordene i den sammenhengen. Den klassiske produsenten heter De Koninck og ligger i Antwerpen, hvor den har omtrent samme posisjon som Guinness har i Dublin. Bryggeriet ble etablert i 1833 og er etter våre opplysninger det eneste bryggeriet i byen Antwerpen, noe som er svært uvanlig i Belgia. De Koninck-bryggeriet har utvidet og blitt modernisert en rekke ganger, men det er fortsatt eid og drevet av familien Van de Bogaert, for øvrig femte generasjon. I 1996 ble det bygget et nytt bryggerhus, mens det gamle fikk rollen som kulisse for guidede turer til bryggeriet. Bryggeriet produserte i mange år bare én øltype, De Koninck på 5 %. Nå produserer imidlertid også bryggeriet en Triple De Koninck på 8 % og en De Koninck Blonde på 6 %, men det er den klassiske versjon vi skal ta for oss ved denne anledningen. Det benyttes bare pilsner- og wienermalt, noe som gir ølet dets rødbrune fargetone. Humlen er utelukkende Saazerhumle, importert fra Tsjekkia (selv om det dyrkes Saazer-humle også i Belgia). Etter hovedgjæring, som foregår ved forholdsvis høy temperatur, lagres ølet ved lavere temperatur for å avrunde smaken. Det er utvilsomt best i fra fat, da fatversjonen ikke er pasteurisert. Både flaskeølet og fatølet er filtrert, men det er mulig å kjøpe shot-glass med gjær om en besøker bryggeriet pub; Café De Pelgrim som ligger rett ved bryggeriet. Ganske så spesielt, men sikkert svært så helsebringende og næringsrikt. De Koninck serveres for øvrig i egne høyreiste og karakteristiske pokalliknende glass med forholdsvis bred kant, såkalte goblets. Et vakkert utformet glass som gir en følelse av noe opphøyet og historisk. Det er nesten som å holde den hellige gral. Det gir i tillegg rom for å fremheve ølets nydelige kobberrøde fargetoner. I tillegg til at den brede kanten gir oss muligheten til å føle det myke ølet samt kjenne ølet duft i nesen. De Halve Maan Det er forresten i belgisk sammenheng ganske så oppsiktsvekkende at et ganske renskåret brygg på bare 5 % har blitt inkludert i det gode selskap som et av landets beste. De Koninck gir et tett og godt skum som holder seg godt. Aromaen gir assosiasjoner til sedertre, kanel og melon. Toner av karamell, humle og krydder gjør seg gjeldende i munnen, mens den i utgangspunktet tørre og korte avslutningen, forlenges av noe som kan minne om anis. En annen stor produsent av belgisk pale ale er Palm, som er det største uavhengige familiebryggeriet i Belgia. Deres Speciale Palm preges av en aroma av anis, et diskret humleinnslag og appelsinmarmelade. Et friskt øl med en relativ tørr avslutning til tross for fruktige toner. I hjertet av Belgias svar på Venezia, Brugge, finner vi De Halve Maan. Et lite bryggeri som lenge kun brygget én type øl, Straffe Hendrik (sterke Henrik). En belgisk ale som selvfølgelig ikke er sterkere enn 5,4%, som seg hør og bør for en representant for standen. Ved første nipp kan ølet gi assosiasjoner til hveteøl, noe som forsvinner som dugg for Saazer-humlen ved nærmere bekjentskap. Det finnes for øvrig ikke spor av hvete i ølet, men en base av karamellmalt og et solid innslag av Saazerhumle og Hallertau Perle. Ikke et overveldende brygg som utfordrer til særlig granskning utover konstateringen om at det er et friskt øl. Imidlertid åpner det seg noe om det får hvile litt i glasset. Belgisk ale til mat Til mat er belgisk ale svært anvendelig og uproblematisk i de fleste sammenhenger grunnet den forholdsvis lave bitterhetsgraden og de lett krydrede innslagene. Retter av lam skulle egne seg godt, gjerne sammen med en liten kvast rosmarin. Grillet kylling og en god belgisk pale ale er perfekt match, ikke minst på grunn av de karamelliserte smakene i skinnet. Den amerikanske bryggermester og ølskribent Garrett Oliver anbefaler krydder som salvie, timian og rosmarin for å ytterligere knytte vennskapsbånd i forbindelse med belgisk ale. Feite smaksrike pølser, gjerne servert med ikke altfor kraftfull sauerkraut, skulle også passe godt. Her vil dessuten det friske og leskende ølets evne til å rense opp og gjøre smaksløkene klare for neste bit være en viktig faktor. Så å si alle retter av gris skulle egne seg, bare en unngår alt for mye syrlighet når det gjelder tilbehøret. Et mer humlet øl som Straffe Henrik vil utvilsomt også passe utmerket til hvit fisk. Prøv selv! 6
Dansk bajer >>> Den danske bajer, del 3: Nye tider og gamle tradisjoner I de to foregående artiklene i serien om det danske øl så vi i hovedsak på de store bryggeriene. I tredje og siste del er turen kommet til det som skjer i den andre enden av skalaen, nemlig småbryggeriene. Denne delen av bransjen har vært preget av en voldsom ekspansjon og nyetableringsboom de siste årene, men noen småbryggerier med mer historie finnes også tilbake. n Av Gahr Smith-Gahrsen Jeg har ikke til hensikt å nevne alle de nye mikrobryggeriene Danmark har fått i den senere tiden, men synes det er på sin plass å skrive litt om pioneren Brøckhouse. Fra Carlsbergs enorme ølfabrikk i Valby i København er det ikke langt til Brøckhouses minianlegg i Hillerød. Hillerød ligger like nord for hovedstaden og huser altså et av Danmarks senere tilskudd til bryggerifamilien. Eier og brygger Allan Poulsen startet som hjemmebrygger med et egenprodusert kobberanlegg på 40 liter. Han fikk mye skryt for ølet sitt, blant annet fra foreningen Danske Ølentusiaster, og ekspanderte til et anlegg med en kapasitet på 2000 liter i måneden. Bryggeriet var fortsatt først og fremst en hobby, men etter utvidelsen begynte Poulsen å brygge fast en dag i uken. I 2002 sa han så opp jobben som it-konsulent for å kunne konsentrere seg om bryggeriet for fullt. Nye lokaler ble leid, og i dag er produksjonen 40.000 liter i måneden. Foretaket sysselsetter for tiden åtte personer. Ølene som brygges i Hillerød er alle ufiltrerte og ettergjæret på flaske. Fellesnevneren for produktene er en lett syrlig friskhet typisk for upasteuriserte øl. Sortimentet består av både lagerøl og overgjærete varianter, alle levert på flotte halvlitersflasker med patentkorker. Med sine enkle, runde etiketter gir flaskene inntrykk av å inneholde øl av høy kvalitet, noe de virkelig gjør. Det produseres for tiden syv forskjellige typer, hvorav ett er et juleøl som naturlig nok kun produseres for salg i forbindelse med høytiden. Målt i alkoholstyrke er Brøckhouse Hvede (5,5%) et av de svakeste produktene. Det er dog lite svakt over ølet ellers. Hvede er krydret med koriander og appelsinskall etter belgisk tradisjon. Humlen er den tjekkiske Saaz, bitterheten er nedtonet, men humlearomaen er godt merkbar. I motsetning til i de belgiske hveteølene er hveten i Brøckhouses utgave maltet, men ølet er likevel relativt typeriktig (på tross av en litt høy alkoholgehalt og humlearoma for typen). Gjærpreget og kryddersmaken fra appelsinskallet trer fint frem. Blonde (6,5%) er også et belgiskinspirert øl, men er mørkere enn navnet skulle tilsi. Det har en myk syrlighet og sødme og en svært tørr humlesmak. En fin brødaroma og eple karakteriserer også ølet, som er brygget med en tilsetning av forskjellige krydder, uten at bryggeriet vil ut med hvilke. Allan Poulsen brygger også et øl kalt Esrum Kloster (7,5%). Undertegnede har ikke smakt det, men med klare hentydniger til middelalderens klosterøl blir det brukt krydder som anis, einebær lavendel, mjødurt, rosmarin og sitronmelisse i bryggingen. Ølet er utviklet i samarbeid med Esrum Kloster, et gammelt cistersienserkloster som nå blant annet fungerer som museum og konferansested, og har en kafé der samtlige belgiske klosterøl serveres i tillegg til Brøckhouse Esrum Kloster. Brøckhouse IPA (5,5%) har en fremtredende duft av grapefrukt som trolig stammer fra bruken av Cascade-humle. Duften harmonerer godt med den lett yoghurtaktig syrlige «hussmaken» og det relativt lave kullsyreinnholdet i ølet. Münchenerog karamellmalt avrunder smaken og gir ølet søtlige malttoner som komplementerer humlen godt. Foruten Cascade tilsettes også Northern Brewer og Fuggles i bryggekjelen. Bryggeriets mørkeste produkt er deres Stout (5,6%). Brygget inneholder pilsner-, karamell- og sjokolademalt i tillegg til ristet bygg. Alle malttypene utrykkes fint i smaken. En fin karamellsødme og bitter sjokoladearoma avløses av en tørr, nesten espresso-aktig finish. En svært god stout, etter min mening. Brøckhouse Rød (5,6%) er ett av bryggeriets to lagerøl. Fargen er brunlig med røde kobbertoner, og med smak og aroma av surdeigsbrød og pærer er det virkelig en klassisk dansk «bajer», et münchenerøl av rang. Münchenermalt er da også en av hovedbestanddelene i mesken. Bitterheten er nedtonet, men humlearomaen, fra typen Perle, kommer behagelig frem i avslutningen. Våren 2005 begynte Brøckhouse også å brygge pilsnerøl. Jeg har ikke lykkes i å få tak i dette, ei heller i Allan Poulsens juleøl (enkelt og greit kalt Juleøl), men det kan tas med at sistnevnte holder en alkoholstyrke på 8,4% og er et mørkt øl i belgisk stil. Brøckhouse er et bevis på at hjemmebrygging lønner seg. Når det er kjærligheten til godt øl, ikke profitten, som er drivkraften bak et slikt foretak, lar det seg gjøre å brygge øl som langt overgår de store ølfabrikkenes masseproduserte ersatz-pils. Familiebedrifter på Fyn Drar man vestover fra Sjælland kommer man raskt til Fyn. Her ligger to andre bryggerier det er verdt å merke seg, Ørbæk Bryggeri og Bryggeriet Refsvindinge, begge med beliggenhet øst på Fyn. Ørbæk bryggeri, beliggende i byen med samme navn, er et familieeid bryggeri som startet med hvidtølproduksjon i 1906. Den gang solgte bryggeriet såkalt «stakittøl», hvidtøl tappet på femlitersflasker levert i en stakittliknende trekurv. Ølbryggingen opphørte i 1980, men etter at foretaket ad diverse omveier endte i familien Rømers hender i 1998 ble det igjen sving på sakene. Først ble det laget brus på bryggeriet, så, i 2002, kom ølet til. Alle bryggeriets produkter er økologiske. Det første ølet som ble brygget etter oppstarten var det ufiltrerte Ørbæk Brown Ale (5,8%). Dette nøtteaktige og søtlige ølet er brygget på pilsner-, wiener- og münchenermalt, og har en fin rødbrun farge. Maltfylden dominerer, men blir aldri overdøvende. De samme malttypene finnes også i det tidligere nevnte Ørbæk Bock Beer (7,8%). Navnet til tross er dette ufiltrerte, kobberfargete ølet i utgangspunktet inspirert av engelsk ale. Det er friskt og varmende på samme tid, har aromaer av fersk jord og stor karamellsødme fra malten. Avslutningen er preget av korn og tørrhet fra humlen. Bryggeriet produserer også blant annet et øl tilsatt blåbær, et øl tilsatt hylleblomst, en mild stout og et hveteøl brygget på spelt, i tillegg til mer konvensjonelle danske øltyper som pils og gulløl. Danmarks siste skibsøl Like utenfor Ørbæk ligger Bryggeriet Refsvindinge. Også dette er et familieforetak. Refsvindinge startet som malteri i 1885 og forsynte omliggende gårder med malt til hjemmebrygging. (Maltproduksjon er forøvrig fortsatt en viktig del av Refsvindinges virksomhet.) Eieren, Poul Rasmussen, begynte ikke lenge etter oppstarten å brygge sitt eget øl, og bryggeriets Mørkt Hvidtøl (2,4%) har vært i produksjon siden 1905. Bla om! 8
Dansk bajer >>> Reisebrev >>> Fortsettelse fra forrige side: Dansk bajer Nye tider og gamle tradisjoner Også dette var lenge et såkalt stakittøl, men i dag leveres det på vanlige flasker. Det er imidlertid ikke et helt vanlig øl, idet det som eneste hvidtøl i landet fortsatt er overgjæret. Dessverre er også dette et øl det kan være vanskelig å få tak i. Like sjeldent er Refsvindinge Skibsøl (2,4%). Denne tidligere vanlige øltypen brygges på røykmalt og har etter sigende smak av tjære, hamptau og, naturlig nok, røyk. «En let krop, men smager nesten af en hel skonnert», påstår bryggeriets nettside. Bryggeriet var lenge ansvarlig for tapping av Carlsbergs produkter, men i anledning 100-årsjubileet i 1985 ble det foreslått at Refsvindinge selv skulle brygge mer moderne øltyper. Refsvindinges første pilsner kom på markedet i 1986, og siden har produktspekteret blitt utvidet med flere spennende øl. Det er spesielt verdt å merke seg Refsvindinge A-Z Ale nr. 16 (5,7%), som i 1997 og 2000 ble kåret til Danmarks beste øl av foreningen Dansk Ølnyderselskab. Ikke helt ufortjent. Ølet, som så dagens lys første gang i 1995, er brygget på basis av pilsnermalt, men inneholder også mørkere malttyper, og det er disse som dominerer ølet. Det er svært aromatisk, fruktig og lett røykt, med milde karamelltoner. Fargen er kastanjebrun, og ølet er et meget hyggelig bekjentskap for alle med sans for øl i engelsk stil. Refsvindinges A-Z Ale ansees av mange for å være starten på den moderne danske ølrevolusjonen. Refsvindinge lager også en stout, Mors Stout (5,7%), som inneholder pilsner- og sjokolademalt. Til forskjell fra de fleste porter- og stoutvarianter i Danmark, er Mors Stout, som Ale nr. 16, et overgjæret øl. Sjokolademalten kommer til uttrykk i en rund kakaoaroma og myk brentsmak. Det er et behagelig bittert øl, og balansen mellom de ulike smakselementene er tilnærmet perfekt. «En mild stout, hvor også mor kan være med», hevder bryggeriets nettsider. Revolusjonen er i gang Selv om det er de store (Carlsberg og Royal Unibrew) som fortsatt dominerer det danske ølmarkedet, er det ting som tyder på at ølbevisstheten er stigende i det danske folk. Bajeren er definitivt en dansk institusjon, men mange konsumenter begynner altså å interessere seg for smaken på ølet, og flere og flere kommer frem til at supermarkedenes billigøl (som på flott dansk kalles «discount-øl») og ølfabrikkenes standardprodukter ikke er best bare fordi de selger mest. I tillegg til allerede nevnte bryggerier har det i den senere tid dukket opp bryggeripuber både i København og Århus, og en rekke vertshus spesialiserer seg nå på å gi kundene et bredt utvalg av kvalitetsøl. En mengde mikrobryggerier har startet produksjon av levende øl, og det kommer stadig nye til. Utvalget av importerte øl som tilbys i landet er også til stor misunnelse for en ølinteressert nordmann. At det skjer noe i den danske ølverdenen er det liten tvil om. Når til og med Carlsberg har hengt seg på, og nå fremstiller klasseprodukter som ølene i Semper Ardens- og Husbryggeriet Jacobsen-serien, forstår man at holdningene hos mange av landets øldrikkere er i ferd med å endre seg. Danmark er på vei til å bli en av verdens virkelig interessante ølnasjoner. Dejligt! Kilder: n Evald, Anders. Gyldendals Ølguide n jackson, Michael. Den Store Ølboken n Protz, Roger. The Ultimate Encyclopedia of Beer n Protz, Roger. «Why not give us the good stuff?» What s Brewing, jan. 2004 n www.broeckhouse.dk n www.carlsberg.dk n www.refsvindinge.frac.dk n www.bryghuset-svaneke.dk Mikrobryggeriboom med bismak? Under EBCU-møtet i vår var deltakerne innom Carlsberg, der de som kjent har blitt nødt til å tenke nytt for å møte konkurransen fra alle de nye mikrobryggeriene. Bryggerikjempen var som ventet ikke udelt positiv til boomen i bryggeribransjen. NORØLs leder Vidar Johnsen forteller: Etter en rask rundtur på Carlsbergs museum fortalte lederen for husbryggeriet Jacobsen Carlsbergs eget mikrobryggeri, Jens Eiken, om bryggeriet. Han lekset også opp om mikrobryggerier og var ikke særlig imponert over alle de nystartede bryggeriene i Danmark: «I Norden er vi de mest oppfinnsomme i hele verden (med Finland først). Hvorfor kopiere britiske og belgiske øl? Hvorfor ikke finne opp noen nye nordiske øltyper?» Han mente videre at det er en fare for at enkelte mikrobryggerier sender dårlige produkter ut på markedet fordi de ikke har råd til å kassere produksjonen. Noe som kan gi både bryggeriet og hele mikrobryggeribransjen et dårlig rykte. Estland: Med smak av historie Hvorfor skrive om estisk øl? Svaret er først og fremst historie. Estland er et land rikt på historie, og kan vise til en ølkultur som gjenspeiler denne historien på en interessant måte. n n Av Gahr Smith-Gahrsen Med sin beliggenhet på Østersjøens østlige bredd, med havner mot vest og sin grense mot Russland i øst, ligger Estland i brytningspunktet mellom øst- og vesteuropeisk kultur og politikk. Dette har preget landets historie både på godt og vondt, men resultatet er spennende og unikt. Tysk og russisk Hovedmengden av øl vi finner i landet er, som ellers i verden, lyse lagertyper av forskjellige slag. At lagerølet med sine røtter fra Bayern fant veien til Estland også, er vel forsåvidt ikke noen overraskelse, men tysk kultur har satt sitt merke på Estland på mange måter. Det estiske kjøkken er inspirert av tyske mattradisjoner, og slik er det vel naturlig at også ølet har fulgt med. Dette preget har sine historiske årsaker. Fra middelalderen av var Estland i hovedsak et føydalt samfunn, der størsteparten av befolkningen arbeidet som bønder tilknyttet store gods. Godsherrene kom fra tyske familier, og disse beholdt sin makt etter at landet ble annektert av Russland i 1709. Det russiske imperiet var også et føydalsamfunn, der tsaren styrte det hele med hard hånd. Godsene ble ikke oppløst før i 1920, etter at Estland hadde fått sin selvstendighet i 1918 gjennom revolusjonen i Russland året før. Ved utbruddet av andre verdenskrig lå sympatien hos tyskerne, men ikke-angrepsavtalen mellom Hitler og Stalin den 23. august 1939 hadde gitt Russland fritt leide til å ta over landet. Tyskerne inntok Estland i 1941, men den anti-kommunistiske motstandsbevegelsen klarte ikke å forhindre den Røde Armé å ta landet i 1944, og var ute av stand til å avverge innlemmelsen i Sovjetunionen. Det russiske imperiet er også en av grunnene til at landet fortsatt har tradisjoner for brygging av porter. I tsartiden ble det importert store mengder porter til det russiske riket, og minnet om denne tiden lever i dag videre i øltypen imperial stout. De estiske utgavene av ølet bruker betegnelsen porter, men røttene er det ingen tvil om. De to store En slik broket historie har naturlig nok hatt innvirkning på bryggerinæringen i landet, og eierskapet har ikke vært videre stabilt for bryggeriene. Bla om! 10 A. Le Coqs «skyline» sett fra Tartus eldre bydel.
Reisebrev >>> Fortsettelse fra forrige side: Estland: Med smak av historie Øverst til venstre: A. Le Coqs bryggerhus er av det moderne slaget. Nederst til venstre: Den eneste manuelle operasjon i bryggingen hos A. Le Coq er tilsetting av humle. Bildet til høyre: Mask blir til godt krøtterfor. Landet har flere bryggerier, men særlig to dominerer markedet; Tallinn-bryggeriet Saku og A. Le Coq fra Tartu. Begge produsentene fokuserer først og fremst på lyse øl, men det russiske tsarveldets handel med Vesten har satt sine merker i deres porteføljer i form av porterøl. Vi begynner med lillebroren, A. Le Coq. Om bryggeriet kanskje ikke lager de mest interessante ølene av de to, er dets historie betegnende for de turbulente forhold historien har skapt for kommersielle foretak i Baltikum. Tartu Õlletehas Sør i Estland ligger universitetsbyen Tartu, landets nest største by. Tartu er i likhet med Tallinn en gammel hansaby, og blandingen av gammel og ny arkitektur gjør byen til et godt bilde på Estlands rike historie. Flere gater i den eldre delen av byen er fortsatt uasfalterte, mens store kjøpesentre dominerer den moderne delen. Byen huser Tartu Õlletehas (direkte oversatt Tartu Ølfabrikk, altså bryggeri), bedre kjent under navnet A. Le Coq. Bryggeriet har merkelig nok sin opprinnelse på to steder, i to forskjellige land, samtidig. Bryggerivirksomheten i byen kan spores tilbake til 1783 da et firma kalt «Brauer Compagnie» startet i byens sentrum. Som en kuriositet for de litteraturinteresserte kan det fortelles at dette kompaniet fra 1803 til 1830 ble eid av Barthold Hesse, nobelprisvinneren Herman Hesses tippoldefar. I 1826 ble et annet bryggeri grunnlagt, «J. R. Schramm», hvis bygning i dag inneholder et av byens hoteller. Dette er Tartu Õlletehas egentlige begynnelse. I 1896 skiftet J. R. Schramms bryggeri navn til Tivoli, og i 1900 ble de to foretakene slått sammen. Entre Albert Le Coq I 1912 ble så Tivoli kjøpt opp av A. Le Coq & Co, et engelsk firma. Albert Le Coq var egentlig belgier, men i 1807 startet han et firma i London som tappet øl fra lokale bryggerier på flaske og eksporterte dem til det russiske tsarveldet. En rekke bryggere innenfor imperiets grenser begynte imidlertid å bruke A. Le Coq-navnet for å utnytte statusen ølet som ble importert fra England hadde fått, og firmaet så seg nødt til å åpne sitt eget bryggeri på tsarens egen jord. Resultatet ble at Tivoli skiftet eiere, og bryggeriet la, unikt nok, om produksjonen fra lagerøl til porter. Bryggeriet lå nede under første verdenskrig, men startet opp igjen i 1920. I 1939/40 ble det nasjonalisert av Sovjetunionen og de engelske eierne måtte rømme landet. Produksjonen pågikk under hele den tyske okkupasjonen, og etter et kort avbrudd pga. krigshandlinger ble produksjonen gjenopptatt i 1944, atter under den sovjetiske røde fane. Bryggeriet forble statlig helt til 1990, da det igjen ble privatisert, og fikk dagens navn, AS Tartu Õlletehas. Gammelt og nytt Tartu Õlletehas holder til i bygninger som ble bygget i årene 1884-98. På den ene siden av bryggeriet er det en park med gigantiske kastanje- og eiketrær, den andre siden er preget av typisk østeuropeisk landsbygd-bebyggelse. Det er oppført i murstein og domineres av et sirkulært tårn, som til utpå nittitallet fungerte som bryggeriets malteri. I dag er det et ølmuseum. Lenge produserte bryggeriet også sin egen strøm. I 1896 ble det installert dampmaskiner som forsynte foretaket med elektrisitet til belysning. Elektrisiteten ble dog ikke anvendt til kjøling før langt senere; helt frem til 1952 ble det nyttet isblokker hentet fra elva Emajogi, som renner gjennom Tartu. Bryggingen Alle bryggeriets øl er teknisk sett lagerøl. Det brygges på et svært moderne anlegg, der eneste manuelle operasjon består i å tilsette humle i brygget. Alle øl fra A. Le Coq fremstilles ved infusjonsmesking i en tretrinns prosess som begynner ved 48 o C. Utmeskingen skjer ved 75 o C, forsukringstemperaturen varierer fra brygg til brygg, men ligger naturlig nok i området rundt 65 o C. Hver mesk tar tre timer, og det produseres 28 000 liter vørter per mesk. Årsproduksjonen er på 40 mill. liter, og selve bryggerhuset sysselsetter ti personer. Ølene gjæres ved mellom 12 og 14 o C. Lagringstiden er relativt kort, 17 dager for bryggeriets letteste produkter, opptil 23 dager for kraftigere øl. Lagringen skjer ved 2 o C. Malten kommer fra finske Lahden Polttimo og Weyermann i Bamberg, Tyskland. Humletypene varierer, men Magnum og Nordbrauer er de foretrukne bitterhumlene, mens Hallertauer Mittelfrüh og Saaz brukes til aroma i de «edlere» ølene i sortimentet. Lyse lagerøl Le Coqs produktspekter er stort sett preget av lyse lagerøl. Dets Pilsner (4,2%) er det letteste av produktene og har en tørr, krisp malttone, og en svak aroma av friskt gress. Bryggeriets hovedprodukt er Premium, et friskt øl med en viss maltsødme. Det holder 11 o P og har en alkoholstyrke på 4,7%. Malten preger også aromaen, og bitterheten balanserer fint med malten. Ølet er først og fremst et tørsteøl som ikke byr på de helt store utfordringer. Også Alexander (13 o P, 5,2%) og et nummerert øl som ganske enkelt kalles A. Le Coq (4,9%), er lyse. Det førstnevnte er det mest spennende. Det har en svak svoveltone som gjør det relativt friskt, bitterheten og det blomsteraktige humlepreget (Saaz) er mer fremtredende enn i andre av byggeriets produkter, og en behagelig sitrusaroma gjør det interessant nok. Tankene ledes hen på øl fra Dortmund. A. Le Coq er søtlig, med mer malt og mindre humle enn Premium. Det produseres også sterkere lyse øl i Tartu. Bryggeriets Double Bock (8%) er vel et forsøk på å lage en ekstra sterk hellesbock, uten at det er spesielt vellykket. Resultatet er heller emment og alkoholpreget, litt stikkende, og med manglende humle. Det beste med ølet er vel strengt tatt etiketten. Navnet på ølene Disel (5,2%) og Turbo Disel (7,5%) sier vel sitt. Jeg tar dem likevel med, fordi reklameteksten for førstnevnte, hentet fra bryggeriets nettsider, er relativt morsom. Målgruppen er klar, disse ølene lages definitivt ikke for folk som bryr seg om smak: «Disel is a powerful light beer that distinguishes real men from the others. Men just can t get enough of good thing (sic). They want more and more. The two litre Disel is particularly great for taking along with you when you re going to do some manly stuff with men. Big beer for big men. For men who don t cry.» Vel, vel... Alt i alt er A. Le Coqs lyse lagerøl representanter for vanlige internasjonale premium-lagerøl, uten at noen av dem utmerker seg. De mer interessante produktene finner man i den mørkere enden av fargeskalaen. Kjemper og imperialister Et ganske nytt skudd på stammen for A. Le Coq er Imperial Red (4,5%). Det er kanskje, av historiske årsaker, nærliggende å tenke at imperiet det refereres til er det russiske, men stilmessig ligger det nærmere det habsburgske Østerrike og bryggeren Anton Dreher. Ølet er med andre ord av wienertypen. Det er brunlig rødt, og har en saftig, tørr maltsmak og en fin sødme som gjør det utmerket som drikke til pizza og mat med søtlige tomatsauser. Bitterheten er kanskje litt lav for typen, men subtile nyanser av tørket frukt og brød etterlater et interessant, om noe kort, smaksinntrykk i munnen. Tõmmu Hiid (4,7%) er estisk for «mørk kjempe». Ølet er riktignok mørkt, men med sin konvensjonelle alkoholstyrke er det ikke egentlig noen kjempe. Fargen er mørkebrun, aromaen er frisk og fjernt røstig, som en lett duft av kaffe. Det har en mousse-aktig konsistens med innslag av karamell og rugbrød. Et behagelig øl i münchenerstil. A. Le Coqs flotteste produkter er dog uten tvil de to porterølene de brygger. Den vanlige utgaven, enkelt og greit kalt Porter, er et øl på 15 o P og 6,5% alkohol. Det er ganske lyst for typen, dypt rødlig, og er relativt tørt. Aromaen er røstig, med innslag av bitter sjokolade og hylleblomst. De samme elementene finnes igjen i smaken, sammen med søt lakris. En god representant for det baltiske porterølet. Det lages også en porterutgave til jul. Både i 2003 og 2004 var denne å få tak i på Vinmonopolet i Norge. Ølet het da Jouluporter, og var på mange måter en sterkere (7,5%) versjon av den regulære porteren. Kaffe, lakris, malt og sjokolade gjorde seg gjeldende også i dette ølet. I 2005 ble oppskriften og navnet forandret. Den nye utgaven kalles Chocolate Porter (også dette 7,5%) og er ganske ulik sin forgjenger. Aromaen domineres av sjokolade og vanilje, navnet passer godt. Marsipan, sirup, eik, cappuccino og nøtter (særlig mandler) oppdages når man får ølet i munnen. Sødmen er stor, uten at brygget oppleves som emment, men det kraftige inntrykket gjør nok at det egner seg bedre som dessert enn som leskedrikk til mat. Det finnes dog enda en type porter fra A. Le Coq, men den brygges ikke i Estland. Artikkelen fortsetter i neste nummer av Ølgjerd. Kilder: n n n n n jackson, Michael. «Estonia free to revive its own brewing culture». www.beerhunter.com oxford Encyclopedia of World History Palmer, R. R.; Colton, J. A History of the Modern World www.alecoq.ee www.saku.ee 12 13
Norbrygg >>> Meldrøye funnet i rugmalt Meldrøye (engelsk ergot, latin Claviceps purpurea) er en giftig parasitt-sopp som vokser på korn og andre gressarter. Rug er spesielt utsatt, men meldrøye kan også forekomme på andre arter som hvete og bygg. 40.000 døde I oldtidens og middelalderens Europa ble fra tid til annen hele landsbyer rammet av meldrøyeforgiftning, uten at folk visste hva som var årsaken. De mørke utvekstene på kornaksene ble på sin side ansett som en kjærkommen økning av kornmengden, derav navnet. Det var som oftest fattigfolk på landsbygdene som ble rammet av sykdommen; de som hadde rugbrød som hovedn Av Lars Bjørnstad I det siste har flere norske hjemmebryggere funnet tilfeller av meldrøye i rugmalt fra tyske Weyermann, så her vil vi se litt nærmere på fenomenet og hva man kan gjøre for å unngå meldrøye i ølet. Meldrøyen kan sees som mørke, svart-fiolette utvekster på kornaksene, og dannes ved at en spore fester seg og spirer inn i fruktemnet på gressblomsten, noe som spesielt kan skje i regnfulle somre. Denne utveksten, som gjerne er litt større enn et vanlig korn og har en svak bananform, er soppens overvintringsorgan, og inneholder giftstoffene ergotoksiner. Disse stoffene har en kraftig virkning på sentralnervesystemet, og kan hvis de konsumeres i store nok mengder føre til sinnsforvirring og hallusinasjoner, kraftige kramper og en brennende smerte i armer og bein som kan utvikle seg til koldbrann. I verste fall er meldrøyeforgiftning dødelig. 14 matkilde. Det største kjente tilfellet som er nedtegnet i historiebøkene er fra Sør-Frankrike i år 994, da rundt 40.000 mennesker døde av meldrøyeforgiftning. Det var ikke før på 1600-tallet at sammenhengen mellom meldrøye og sykdommen ble allment kjent, selv om de første nedtegnelsene om meldrøye visstnok finnes på assyriske tavler fra 600 f.kr. I nyere tid har det blitt spekulert i om meldrøyeforgiftning kan ha vært årsaken til mysteriespillene ved Elevsis i oldtidens Hellas og utbruddet av hekseri i middelalderes Europa, på grunn av hallusinasjonene som meldrøye kan fremkalle. Meldrøye har også gitt opphav til LSD, som ble fremstilt første gang i 1943 på bakgrunn av stoffer som finnes i meldrøye. I dag brukes stoffer fremstilt fra meldrøye i flere forskjellige medisiner. Et eksempel er stoffet ergotamin som brukes i medisiner mot migrene. Mens et stort inntak av ergotamin gjør at blodårene i de ytre kroppsdelene trekker seg sammen og i verste fall forårsaker koldbrann, virker en kontrollert dose ergotamin mot migrene ved at det trekker sammen blodårene i hodet. På tilsvarende måte brukes stoffet ergonovin for å stoppe blødninger etter fødsler, ved at musklene i livmoren trekker seg sammen. For å dekke behovet til medisinske formål dyrkes meldrøye i dag kommersielt ved å sprøyte rug med meldrøyesporer. Streng kontroll Rug og annet korn som dyrkes til mat og dyrefôr er i dag imidlertid underlagt streng kontroll, og det siste kjente tilfellet av meldrøyeforgiftning i den vestlige verden fant sted i Frankrike i 1951, med rundt fem dødsfall. Likevel kan man altså finne enkelte meldrøye-«bananer» i en sekk med rugmalt, la oss se litt på hvordan det kan ha seg. Norske kornprodusenter har følgende kvalitetskrav fra kornkjøper: Inntil 0,2 vekt-% meldrøye gir ingen prisreduksjon, 0,2-0,9 vekt-% gir reduksjon i Bildet er gjengitt i størrelsesforholdet 1:1. pris, og et parti med 1,0 vekt-% eller mer er ikke salgsvare. Dettegjelder både matkorn og forkorn i Norge. Det vil altså si at myndighetene anser slike mengder med meldrøye for ufarlige. Den tyske maltprodusenten Weyermann oppgir at de opererer med en grenseverdi på 0,05 vekt-% meldrøye, satt av EU, og at 7,5% av alle råvarepartier de mottar blir avvist. Dette skulle altså bety at meldrøye er ganske vanlig (7,5% avvisningsgrad), men at grenseverdiene fungerer bra siden det ikke er noen utbrudd av meldrøyeforgiftning. Hvor mye meldrøye representerer så disse grenseverdiene? I en sekk med 5 kg malt, er 0,2% 10 g, mens 0,05% er 2,5 g. Hvis vi tar utgangspunkt i at ett maltkorn veier ca 0,065 g (fra den gamle engelske vektenheten grain, som tilsvarer vekten av ett (umaltet) byggkorn), er det rundt 80 000 maltkorn i en 5 kilos sekk. Antar vi videre at en meldrøye-«banan» veier det samme som ett korn, vil 0,2% tilsvare ca 160 og 0,05% tilsvare ca 40 meldrøyelegemer i en 5 kilos maltsekk. Og det er jo ganske mye! Med andre ord skulle dette bety at hvis man finner et par tilfeller av meldrøye i en 5 kilos sekk, er dette under de tillatte grenseverdiene og kan dermed anses som trygt. Likevel oppfordrer vi alle som bruker rugmalt til å være på vakt, sjekke malten nøye før knusing, og plukke ut eventuelle sorte «bananer» og kaste disse på en forsvarlig måte! Hvis du vil være helt sikker på å unngå meldrøye, er det bare å unngå rugmalt fullstendig samt å holde utkikk etter svarte legemer i annen malt også. Kilder: n http://en.wikipedia.org/wiki/ergot n http://folk.uio.no/klaush/clav_pur. htm n http://www.iamshaman.com/ hbwr/ergot_of_rye.htm n http://www.hobbybrouwen.nl/forum/index.php?topic=4771 n Magne Ystgaard, kornprodusent Styret: Lars Bjørnstad, formann, tlf. 414 20 085 (Oslo) Olav Dvergsdal, sekretær, tlf. 977 23 344 (Frogn) Ole Enger, kasserer, tlf. 649 39 165 (Frogn) Anders Henriksen, arrangementsansvarlig, tlf. 98 43 90 69 (Oslo) Dagfinn Aas Rustad, informasjonsansvarlig, tlf. 905 49 111 (Rælingen) Espen A. Haavardsholm, styremedlem, tlf. 997 98 329 (Asker) Norbryggs juleølkonkurranse 2006 Vi minner om Norbryggs tradisjonelle juleølkonkurranse som blir avholdt i begynnelsen av november! Vinnerølet blir som vanlig med i NORØLs juleøltest i kamp mot de store bryggerienes juleøl. Innleveringsfristen er 1. november. Se Norbryggs websider www.norbrygg.no for nærmere informasjon om regler og påmelding. Som vanlig er det kun én klasse det konkurreres i, tradisjonelt norsk juleøl. Se under for Norbryggs definisjon av øltypen. Husk at for å nå opp i konkurransen mot bryggerienes juleøl er typeriktigheten svært viktig! Norsk Hjemmebryggerforening c/o Lars Bjørnstad, Hovseterveien 56 A, 0768 Oslo Kontaktinformasjon: Internett: www.norbrygg.no Epostliste for bryggespørsmål: norbrygg@yahoogroups.com Epostadresse for medlemsskap: ole@norbrygg.no Annen informasjon/spørsmål: info@norbrygg.no Bankkontonummer: 9041.22.11005 M. Norsk juleøl OG FG vol.% IBU EBC 1.060-70 1.014-22 6,0-7,0 20-30 20-50 Bouquet/aroma: Svak til middels humleduft, og et svakt preg av fruktighet. Maltrik aroma. Farge/utseende: Juleøl kan variere i farge fra kobber til mørk brun. Smak: Det tradisjonelle juleølet er undergjæret med en utpreget maltsmak og middels bittersmak, liten humlesmak. Små mengder fruktighet kan forekomme. Fylde: Middels til stor fylde. Eks.: Aass juleøl, Ringnes juleøl. Engelsk cider Nå er det tid for eplecider, og selv om du ikke har epler i egen hage kan du lage din egen cider. Anders Henriksen har tipset om følgende oppskrift på en frisk og fin eplecider med akkurat passe sødme og som er utrolig kjapp og enkel å lage. 25 liter Eldorado eplejuice fra Kiwi (17 kartonger) White Labs WLP775 English Cider gjær 200 g sukker til karbonering OG 1.050, FG 1.005 Hell eplejuicen i et gjæringskar, og oksygener juicen ved iherdig risting akkurat som ved ølbrygging. Tilsett gjæren. La stå til gjæring i romtemperatur i en uke, stikk så om til sekundærgjæring og klarning. Når cideren er klarnet, tilsett karboneringssukker og ha på flasker. Cideren bør fortrinnsvis drikkes fersk, da noe av eplesmaken vil avta over tid. Dyrt bryggevann I Hembryggaren leser vi at de svenske brødrene Kalle og Oskar Andersson har brygget et øl med amerikansk Budweiser som bryggevann. Ølet bærer navnet Re- Bud og er en amerikansk pale ale. Tjue liter Budweiser gikk med under bryggingen, og bryggerne kan fortelle at «Efter en frenetisk kamp med ballongvispen i högsta hugg lyckades vi hålla Budweiser kvar i kastrullen inför lakningen». Bryggerne deltok med resultatet i årets svenske mesterskap, der det vant årets INKA-pris for det mest «innovative, nyskapende, kreative og avantgardistiske» ølet, samt en sølvmedalje i Folkets Valg, klasse «øvrige spesialøl». Brewcasting Som noen sikkert har forstått, er dette podcasting om brygging. The Brewing Network driver med nettopp dette, og på www.thebrewingnetwork.com finner man ut hvordan man kan lytte til programposter som Friday Lunch Meet, The Brewcasters og The Jamil Show. «Kanalen» tilbyr det de kaller «the best in beer information and entertainment», med prisvinnende hjemmebryggere og profesjonelle mikrobryggere som gjester, og programmer med fordypning på øltyper og andre temaer. Man kan lytte live med mulighet for å kommunisere med programlederne og andre lyttere 15 på chat, eller laste ned fra arkivet i etterkant for å lytte i ro og mak.
Mikrobryggerier >>> Ølfabrikken: Livet er for kort til lorteøl I Holløselund, ca. 60 km nord for København, ligger det et lite bryggeri som heter Ølfabrikken. Det ble grunnlagt i 2004 av to ølinteresserte datanerder, Martin og Christian. Det er hevet over enhver tvil at disse bryggerne har vært svært energiske og kreative i løpet av den korte tiden de har holdt det gående. n Tekst: Erik Dahl. Foto: Erik Dahl og Lars Bjørnstad Christian Skovdal Andersen under brygging på Nøgne Øs anlegg. Bryggeriet likner slett ikke på noen fabrikk, der det holder til i en gammel gårdsbygning. Når dette skrives finner vi hele 47 forskjellige ølsorter fra dette bryggeriet på ratebeer.com, og samme nettsted plasserer Ølfabrikken som det 28. beste bryggeriet i verden blant 5800 registrerte bryggerier. Dette er simpelthen fantastisk og danskene vet da også å sette pris på en slik spydspiss innen bransjen. Da Danske Ølentusiaster skulle kåre årets bryggeri for 2005 blant sine 10.000 medlemmer ble det en klar seier til Ølfabrikken. Men ikke nok med det, deres Porter ble også kåret til årets ølnyhet. USA-eksport Faktisk har denne porteren gjort seg såpass bemerket at en amerikansk ølimportør bestemte seg for å lansere den i USA. Da ølfabrikkens kapasitet er ganske begrenset, sier det seg selv at de fikk kapasitetsproblemer. Heldigvis praktiserer mikrobryggerier tradisjonelt en positiv holdning til samarbeid. Resultatet ble at Ølfabrikken fikk leie kapasitet hos Nøgne Ø og har allerede brygget en batch hos dem. I denne forbindelsen benyttet jeg anledningen til å ta en prat med Christian Skovdal Andersen, som er sjefsbrygger. Først ber jeg Christian fortelle litt om hvor stor Ølfabrikken egentlig er i volum og hva slags øl de lager. Han forteller at de får ut ca. 650 liter øl per batch, men brygger ganske ofte. I løpet av et år blir det rundt 150.000 liter øl. De er i dag fem fast ansatte og sponser i tillegg lokale barnearbeidere, legger han til. Det siste forklares videre med at bryggeriet ligger i et sommerhusområde. Her er det en masse barn om sommeren og de som ønsker det får en flott mulighet til å spe på ukelønnen med litt ekstraarbeid. Arbeidet består i å klargjøre patentkorken som alle ølene fra Ølfabrikken er utstyrt med. Sumerisk øl Ølfabrikken har hele ni typer øl som regnes som faste. Dette er Pale Ale, Rug IPA, Brown Ale, Stout, Porter, Kaffeporter, Cream Ale, Wit og Tisvilde Blonde. I tillegg kommer spesialøl som brygges en gang i mellom, som Imperial Russian Chocolate Stout og Oakwine, regelmessige sesongøl for de fire årstider samt juleøl og påskeøl. Mange av de øvrige øltypene som har vært brygget er engangstilfeller og til dels av mer eksperimentell grad. Det mest spesielle er uten tvil prosjektet «Hymne til Ninkasi», som er basert på en 4000 år gammel oppskrift. På 1930-tallet fant man noen gamle sumeriske leirtavler bestående av et dikt som beskrev i detalj en fremgangsmåte for å brygge øl. Hovedingrediensen er en langtidsholdbar kake av honning og daddelmos som kalles bappir. Denne måtte først bakes og tørkes før selve bryggingen kunne ta til. Videre skiller oppskriften seg mye fra dagens bryggetradisjon da det ikke benyttes humle, det skal ikke kokes og heller ikke forgjæres med ølgjær. For å kopiere den sannsynlige type villgjær ble det tilsatt vingjær og en viss form for bakterier. Resultatet beskrives som en blanding av øl og vin med en anelse røyk-karakter. Det endelige resultatet kunne smakes gratis av interesserte på Ølbaren i København juni dette året. Skal brygge skandinavisk vinnerlambic Det store antall forskjellige øl de lager er uvanlig mange og jeg lurer på om det er planer for enda flere. Christian kan røpe at de har 10-15 til under planlegging. Om kort tid skal de brygge vinnerølet fra skandinavisk mesterskap i hjemmebrygging. Eric Olofsson fra Sverige vant med noe såpass uvanlig som en blåbærlambic. Dette blir en risikabel utfordring og den første lambic-baserte øl brygget kommersielt ved et dansk bryggeri. Apropos risiko så undres jeg også på om det hender at noen av de mer eksperimentelle øltypene viser seg å være best Christian i sitt eget bryggeri. Flaskingen foregår, som alt annet, for hånd. I gårdsbutikken får man kjøpt alle Ølfabrikkens produkter. i teorien og vurderes som mislykket når de er ferdige. Om vi ser bort fra rene uhell hvor et brygg blir infisert og ødelagt så har de bare måtte kassere et øl til nå, det var en tysk type hveteøl. Men bryggmesteren kan også røpe at det står en stout med sviske og kakao på lagring som enkelte er temmelig skeptiske til. Her skal tydeligvis ikke noe være uprøvd. Ser vi litt grundigere på utvalget fra Ølfabrikken finner vi blant annet amerikansk-, engelsk-, tysk- og belgisk-inspirerte øl, og jeg lurer på om det er enkelte øltyper eller land som ligger Ølfabrikken spesielt nær? Christian svarer at som alle andre ølentusiaster opplever man perioder hvor man er spesielt opptatt av en bestemt øltype og ønsker å utforske denne grundigere. Man utvikler seg selv hele tiden og det er ingen grunn til å stoppe opp så lenge det finnes mer å utforske. Man kan gjerne si at de har utforskertrangen til et amerikansk mikrobryggeri som brygger etter belgiske prinsipper med britiske finesser. De ønsker å kombinere det beste fra disse bryggetradisjonene. Det legges også stor vekt på at prosessen skal være genuint håndverk uten masse hjelpemidler og tekniske finesser. Ved å unngå automatiserte prosesser kan bryggeren selv beholde overblikket og kontrollen. Vi ønsker å levere et troverdig produkt. Dogmebryggere Da jeg spør om de vil kalle seg dogmebryggere ler han litt og forklarer videre: Vi ser på gjæringsprosessen som helt naturlig og ønsker ikke å kontrollere den mer enn høyst nødvendig. Vi har valgt å ikke ha temperaturkontroll under selve gjæringsprosessen da vi mener at gjæren produserer det mest interessante resultat om den får jobbe i fred. Vi ønsker heller ikke å plage ølet med filtrering og pasteurisering, det tilsettes aldri ting som karamellfarge, klarningsmiddel, konserveringsmiddel, skumhjelpere og kunstig kullsyre. Vannet som benyttes behandles heller ikke med mineraler og salter. Men dersom vi mener det tjener ølet kan vi finne på å tilsette forskjellige råfrukter som sukker og gryn. Av malt benytter vi bare det beste fra Tyskland og England, mens humlen kommer fra hele verden, alltid hele tørre humleblomster. På mitt spørsmål om han kjennskap til norske øltyper får jeg til svar at han har smakt de fleste fra Nøgne Ø og Haandbryggeriet som er tilgjengelige i Danmark. Oslo Mikrobryggeri har også vært besøkt og alle disse ølene fant han interessante. Utenom dette mener han å minnes at Hansa var tilgjengelig i Danmark for 10-15 år siden og ganske populært fordi de var rimelige, men smaken kan han ikke erindre. Tror bryggeriveksten vil flate ut Helt til slutt ber jeg Christian fortelle hva han tror kommer til å skje med ølmarkedet i Danmark fremover. Han tror ikke at situasjonen med ett nytt bryggeri i måneden kan fortsette så veldig mye lenger. Det går sannsynligvis mot en stagnering. Mange bryggerier mangler dessverre en klar profil og brygger øl som ligner på andre øl. Når forbrukerne betaler ekstra for Ølfabrikken ble kåret til årets danske bryggeri 2005 og deres Porter til årets danske ølnyhet 2005. et øl fra et mikrobryggeri forventes det at det skal ha et særpreg. Han tror også at kundene kommer til å bli mer bevisst på at kvalitetsøl skal være ufiltrert med hensyn til det smaks- og lagringspotensial det representerer. Ølfabrikken føler på mange måter at Nøgne Ø er et av de skandinaviske bryggeriene som ligger dem selv nærmest i filosofi. Dette var en av hovedgrunnene til at nettopp Nøgne Ø ble valgt som samarbeidspartner til å produsere deres prisbelønte porter for det amerikanske markedet. Vi ønsker dette spennende og energiske lille bryggeriet lykke til videre med sine mange gode brygg og håper samtidig de aldri stopper å eksperimentere. Kanskje vi en gang i fremtiden vil kunne finne øl fra Ølfabrikken tilgjengelig i Norge? Men foreløpig kan vi bare anbefale alle som liker øl å benytte anledningen dersom man skulle komme over en flaske i Danmark. Husk at bryggeriets motto er: Livet er for kort til lorteøl!» Les mer om Ølfabrikken på www.olfabrikken.dk 16 17
Jerusalem Tavern >>> På pilegrimsreise til Jerusalem i London Det fins mange grunner til å dra på pilegrimsreise til Jerusalem, men det er tre helt spesielle grunner til å dra på pilegrimsferd til Jerusalem i London: fantastisk god ale, utmerket mat og en utrolig atmosfære på et historisk sted. Det er Jerusalem Tavern som er pilegrimsmålet. n Tekst: Gahr Smith-Gahrsen og Terje Østigård n Foto: Terje Østigård Fasaden til Jerusalem Tavern står uforandret siden 1810. Denne puben er ikke bare verdt ett besøk, men mange. På vår lille langhelgetur rakk vi dessverre ikke mer enn to, men til gjengjeld nøt vi lunsj begge gangene til gode ølopplevelser. Og det er et pilegrimssted vi vil komme tilbake til. Jerusalem Tavern ligger i Britton Street 55, Clerkenwell. Nærmeste undergrunnstasjon er Faringdon, som nås med både Circle-, Hammersmith & City- og Metropolitan-banene. Etter et par minutters gange er så målet nådd. Det er altså ikke snakk om noen slitsom pilegrimsreise, men belønningen er likevel stor og er en åndelig (øl)opplevelse. Den åndelige føden kommer gjennom ganen (først og fremst gjennom ølet), dernest maten og til sist gjennom minnene fra denne historiske puben man sent vil glemme. Historie i veggene Bygningen som huser Jerusalem Tavern ble oppført i 1720, hvilket gir puben et historisk sus som vanskelig lar seg beskrive. Opprinnelig var stedet et klokkeverksted, og fasaden, som stammer fra 1810, er egentlig en butikkfasade, men har blitt bevart etter at pubdriften begynte. Tre hundre år sitter i veggene, stedet er ikke stilrent, men nettopp det gjør det sjarmerende. Det er ubestemmelig, verken gammelt eller nytt, men samtidig begge deler. Det er slitt, men ikke nedslitt, noen steder har det vært malt for ikke så altfor lenge siden, men ikke alle steder, og det er langt fra nymalt. Det er velbrukt og brukes, og det er et etablissement som fremdeles preges av lokale stamgjester og forretningsfolk fra nabolaget, i tillegg til ølentusiaster og gjester fra Storlondon som kjenner til dette pilegrimsmålet i en by hvor slike oaser blir færre. Den perfekte mangel på stil Det er ikke en fin pub i den tradisjonelle betydning av ordet «fin», og den skiller seg også ut fra det man forbinder med historiske puber i London. Hovedfargen i puben er mørk grønn, ofte i kombinasjon med sterk oransjebrunt, og normalt sett ville kanskje ikke dette ha vært gode fargevalg, verken hver for seg eller sammen. Bortsett fra i dette tilfellet. Før man så vidt har fått smakt på den første pinten har man underbevisst kommet frem til at akkurat her er dette perfekt, og det kunne ikke ha vært annerledes. Ikke på Jerusalem Tavern. Foruten noen få bord på utsiden, er selve puben inndelt i tre rom med kjøkken og toalett i kjelleren. Når man kommer inn hoveddøren er det et rom med tre gamle, slitte trebord, uten duker eller annet tant og fjas som skal skape stemning. Den er der allerede. Det fins noen vanlige stoler, de fleste riktignok forskjellige, men ellers sitter man på det som nærmest kan karakteriseres som høye kirkebenker, og det skulle ikke forundre noen om det er akkurat det de er. Og som i de fleste kirker med tilsvarende benker, er det heller ikke puter på disse. Men av ukjente grunner blir man ikke trøtt av å sitte på trebenkene i Jerusalem Tavern. På både høyre og venstre vegg er det gammel murpuss som flasser av, kombinert med teglfliser med dekor, og det fins også en peis av eldre dato som ikke lenger er i bruk. På vei inn til det andre rommet, hvor baren er, går man gjennom det som mest sannsynligvis har vært en yttervegg en gang i hensvunnen tid; halve veggene på hver side av døren består av små glassvinduer, og fargevalget er som nevnt grønt og oransjebrunt. Inne ved baren er det foruten noen krakker, kun to bord, hvor det igjen er en kombinasjon av kirkebenker og varierte, små trestoler. En smal trapp går opp til et lite område i et hjørne hvor man kan sitte på en slags hems med utsikt over baren. Et lite rundt bord er alt det er plass til, med en stol og en liten krakk, så dette stedet er nok i praksis forbeholdt de som er i det romantiske hjørnet. Men uavhengig av hvorfor man har avlagt Jerusalem et besøk, står man nå ved baren, og fokuset er på tavlene hvor det står hvilke øl som er tilgjengelige. I det innerste rommet er det et relativt stort langbord med benker, riktignok ikke kirkebenker denne gangen men av en mer profan karakter, samt et bord hvor det er mulig for to-tre stykker å slå seg ned. Mat et korstog verdig Når man så har fått bestilt den første pinten med real ale, kan man snu seg rundt, og det vil man ikke angre på. Menyen er skrevet med kritt på ei tavle og bak ordene kan man ane hvilke kulinariske opplevelser som venter. Pubmat er som kjent av varierende kvalitet, og det betyr at det også fins enkelte steder hvor delikatesser blir servert. Dessverre er det så altfor sjeldent at man finner slike steder. Er man derimot på Jerusalem Tavern er det synd ikke også å spise når man har tatt turen. Foruten et par tradisjonelle engelske retter og sandwicher, består menyen av en hel rekke salater. Selv om dette i utgangspunktet kan skremme kjøttglade øldrikkere, er det ingen grunn til bekymring. Vi prøvde begge deler. Første dagen hadde vi den tradisjonelle retten med pølser, potetmos og erter, og sjeldent har vi smakt pølser av så utsøkt kvalitet. Selv om vi i utgangspunktet syntes retten så litt liten ut, noe som hadde sammenheng med at vi ved vårt første besøk på Jerusalem ikke hadde spist på nesten syv timer, så ble vi likevel mette. Neste dag skilte våre matvalg. En av oss valgte en klassisk biffsandwich. Den andre valgte, ja, en salat parmaskinke, vannmelon og fetaost. Nå var kokken riktignok tom for fetaost, og unnskyldte seg og lurte på om det var i orden med engelsk blåmuggost istedet. Det var et godt alternativ, og selv om fetavariasjonen forble uprøvd, skal man ikke se bort fra at reserveløsningen alt i alt var bedre. Uten tvil var sandwichen mye større, og hvis man er ordentlig sulten, er ikke salat det riktige valget. Men om man er veldig sulten eller bare sånn passe, og hvis man skal smake på andre øl på den videre ferden etter at pilegrimsmålet er nådd, så er absolutt et måltid på Jerusalem Tavern å anbefale. Prisene, som ligger på mellom 5-9, bør ikke avskrekke noen. For ikke å snakke om å kombinere det med fantastisk øl på en pub som ikke bare er noe utenom det vanlige, men helt eksepsjonell. Ølet Selv om rammen, i dette tilfellet puben og maten, er viktig rundt enhver ølopplevelse, er det naturligvis ølet som først og fremst må være rett. Og i dette tilfellet er det definitivt det. Jerusalem Tavern er eid av det lille, uavhangige bryggeriet St. Peter s fra Bungay i Suffolk. St. Peter s startet produksjonen 5. juni 1996. Bryggeriets eier, John Murphy, har bakgrunn innen markedsføring, men det er definitivt ikke markedskrefter og storkapital som styrer driften av foretaket. Produktene fra Bungay har lite til felles med masseprodusert «økonom-øl», men smaker tvert imot svært mye, til dels også svært overraskende. Man har først og fremst konsentrert seg om flaskeøl hos St. Peter s, men flere av bryggeriets produkter finnes også på cask. Flaskeølene er ikke levende produkter, det vil si de oppfyller ikke kravene for å Bla om! A quiet pint o mild. Utsøkt drikke fra St. Peter s. 19
Jerusalem Tavern >>> Fortsettelse fra forrige side: På pilegrimsreise til Jerusalem i London kunne betegnes «real ale», og derfor vil vi her fokusere på å presentere fatølet, som er utmerkete real ales. Jerusalem Tavern serverer dog hele utvalget, både flaske- og fatøl, om enn ikke alle på en gang. Felles for alle ølene er at de brygges med vann fra egen brønn. Vannet er i følge bryggeriet svært godt egnet til fremstilling av engelsk øl; ingen mineraler eller salter tilsettes. St. Peter s gjærkultur ble valgt ut blant 350 forskjellige stammer fra the National Collection of Yeast Cultures i Norwich. Profilen den gir til ølet er utpreget engelsk, med god fruktighet og fin balanse mellom malt og humle. Produksjonstiden for ølene er relativt lav, noe som ikke er spesielt uvanlig ved engelsk ale-brygging. (Ti dager etter at bryggeriet satte igang produksjonen avholdt de sin første offisielle smaking, av fire forskjellige typer.) Primærgjæringen tar fire dager, ølene ettergjæres så en kort tid før de tappes på flasker eller fat. Som en kuriositet kan det nevnes at fatølet på Jerusalem Tavern ikke serveres gjennom de tradisjonelle engelske håndpumpene. I stedet presses det opp fra kjelleren ved hjelp av trykkluft, en praksis som ellers er mer vanlig i Skottland enn sør for grensen. Praksisen er likefullt godkjent av CAMRA; siden det er luft, og ikke CO 2, som benyttes i serveringen, er det en akseptabel måte å behandle real ale på. 20 Det går i grønt og oransje på Jerusalem Tavern. Produktene Som de fleste andre engelske bryggerier levererer også St. Peter s en standard bitter. Bryggeriets Best Bitter (OG: 1038, 3,7%) brygges av pale- og krystallmalt, med Goldings som humletilsetning. Humlen er fremtredende, selv om bitterheten ikke er brutal, og malten støtter fint opp i bakgunnen. Den noe kraftigere Organic Best Bitter (OG: 1041, 4,1%) har en mer utpreget bittersmak fra økologisk Goldings-humle. Malten er fremstilt av byggtypen Chariot. Ølet er fruktig, med anelser av solbær og grapefrukt, og den såpeaktige humlearomaen gir det en kompleks karakter. St. Peter s har etterhvert blitt kjent for sine spesielle frukt- og krydderøl. På fat får man to typer; Grapefruit og Lemon and Ginger (begge OG: 1047, 4,7%). Mange ølinteresserte kjenner til grapefruktaroma og smak i øl, kanskje særlig fra Cascadehumlen typisk i amerikanske pale og India pale ales, men ingen utgaver forfatterne har vært borte i kommer i nærheten av aromaen førstnevnte øl kan framvise. Basen for Grapefruit er St. Peter s hveteøl, som kun fås på flaske. Ølet har en uovertruffen fruktighet. Aromaen er som blodfersk frukt, og friskheten i ølet er imponerende. Hvis noe øl i verden kan kvalifisere som sommerøl, må det være dette! Man skulle kanskje tro at en slik rå fruktighet kunne bli kvalmende, men ølet er tørt, og blir aldri emment. Kanskje man ikke drikker dette ølet en hel kveld, men en smak verdt er det i alle fall. Lemon and Ginger er er klassisk ingefærøl som ikke har mye til felles med brusen kjent under denne betegnelsen her til lands. Ølet smaker som en frisk pale ale, malten gir fin fylde, men den varmende ettersmaken bekrefter at det ikke er spart på ingefæren i brygget. Et mer konvensjonelt øl er bryggeriets Golden Ale (OG: 1047, 4,7%). Fargen er mer som rav enn gull, det er kremet på konsistens, og har et klart fokus på humle, fra artene Challenger og Goldings. Det er ofte vanskelig å avgjøre hvilke øl man til enhver tid mener er ens favoritter, men besøket på Jerusalem Tavern frambrakte dog en klar vinner: St. Peter s Mild (OG: 1037, 3,7%). En av artikkelforfatterne har lovsunget øltypen mild i en tidligere utgave av Ølgjerd, og St. Peter s sin utgave av sorten er definitivt av ypperste kvalitet. Til tross for det lave ekstraktinnholdet er det breddfullt av smak. Malten kommer til uttrykk gjennom anelser av sjokolade, røstig karamell og en fyldig sødme. Gjærkarakteren viser seg som solbær og salvie. Ølet har kanskje en noe kraftigere humlesmak enn det som er vanlig for typen, og også bitterheten er mer fremtredende enn hos mange andre versjoner av mild, men mesteparten av det bitre elementet oppleves gjennom den røstige smaken fra sjokolademalt. St. Peter s Mild er kort og godt fantastisk. Hederlige hensikter? Det fins som sagt mange gode grunner til å legge turen til Jerusalem Tavern, og en siste må kanskje også nevnes. Grapefruktølet har visstnok en god appell til kvinner. En av oss traff en gang, over et glass eller flere, en londoner som anbefalte noen av sine favorittpuber, og Jerusalem Tavern var selvfølgelig en av dem. Foruten puben generelt, anbefalte han grapepruktølet spesielt hvis man var på første stevnemøte med en dame, noe han etter sigende selv hadde gjort flere ganger med stort hell, og han mente det ikke kunne slå feil. Tilfeldigvis, eller uheldigvis, satt også hans daværende kjæreste ved samme bord og hørte på, og ganske riktig, på deres første stevnemøte hadde han tatt henne dit og spandert grapefruktøl. Hun bare lo, og kunne ikke annet enn å konstantere at han nok hadde et poeng. Moralen med denne anekdoten må være, selv om man sjelden skal avsløre menns sjekketriks, at hvis en mann spanderer en grapefruktøl på en kvinne på Jerusalem Tavern første gang de treffes, så har han sine baktanker! Jerusalem Tavern bør definitivt besøkes, uansett intensjoner. Jerusalem er absolutt verdt en pilegrimsreise selv om reisen i dette tilfellet bringer deg til London. Kilder: n Protz, Roger (ed). Good Beer Guide 2006 n www.stpetersbrewery.co.uk Alle St.Peter s-øl er å finne i baren. Melon og parmaskinke; god medisin mot lett sult. Solid og ærlig biffsandwich. Et nytt «mikrobryggeri»-konsept har åpnet i Lillestrøm, nærmere bestemt på Martin s Pub. Konseptet baserer seg på et helautomatisk bryggeapparat som brygger øl fra ferdige sett med tørket maltekstrakt, der alle trinnene i bryggeprosessen, inkludert servering av ølet, foregår fra samme enhet. Flere forskjellige øltyper er mulig å tilby. Mannen bak nyvinningen er Per Erik Hverven, som sto bak det nå nedlagte Skaal bryggeri. Vi har prøvesmakt ølet, men dessverre sto ikke Når man så har fått bestilt den første pinten med real ale, kan man snu seg rundt, og det vil man ikke angre på. Menyen er skrevet med kritt på ei tavle og bak ordene kan man ane hvilke kulinariske opplevelser som venter. HouseBrew på Lillestrøm jubelen helt i taket. Ølet var krystallklart og hadde en fin mellommørk farge, og en bayeraktig maltsmak som var overraskende bra tatt i betraktning at det er brygget på ekstrakt. Både humlebitterhet og aroma var derimot så godt som fraværende, men hovedproblemet var den totale mangelen på kullsyre og skum. Vi regner med at dette skyldes innkjøringsproblemer, og med dette på plass kan konseptet abso- 21 lutt ha livets rett.
leserbrev >>> Kvikksølv og ølproduksjon Hva med kvikksølvet som ble brukt i ølbryggeriene gjennom ca 100 år? Fra innføringen av undergjæret øl (som for eksempel pilsnerøl) rundt 1850-1855 til ca 1955 ble kvikksølv brukt i spundseapparatene som mottrykk mot kullsyren som ble utviklet under lagringen i fat og tanker. Kvikksølv er ca 14 ganger tyngre enn vann. Dette for å få et friskt og skummende øl. Rundt 1955 ble det innført et annet system for å holde kullsyren i ølet. Kvikksølvet var fylt i spundseapparatene, som var U-formede glassrør. Kvikksølvet stod i en høyde av ca 5 cm i rørene. Men ettergjæringen var ofte så voldsom at trykket i fatene og tankene ble større enn vekten av kvikksølvet. Resultatet ble at kullsyren presset kvikksølvet slik at det strømmet ut av spundseapparatet med stor kraft og la seg på gulvet. Det var betonggulv, og «kvikksølvperlene» spredte seg i ujevnheter i golvet. Gulvene ble alltid sprøytet med vanntrykk, og kvikksølvet rant ned i slukene og ut i kloakken og derfor ut i sjøen ved Tou Bryggeri. Hvor mye kvikksølv som bryggeriene på denne måten har forurenset jord og vann med i 100 år er det ingen som aner, men en del er det nok. Kvikksølv er jo en alvorlig miljøgift, og det bør derfor snarest settes i gang nøyere undersøkelser for eksempel på tomta til gamle Tou Bryggeri i Lervig. n Ole M. Sør-Reime Lervig Aktiebryggeri i Stavanger Da Lervig Aktiebryggeri startet ølbrygging i Hillevåg i Stavanger i fjor, var det 139 år siden det sist ble brygget øl der. Firmaet «Køhler» startet med å brygge «Undergjæret Bayerskt Øl» allerede i 1844, og det var ganske tidlig. I 1842 hadde bryggeriet Schou i Christiania som det første bryggeri i Norge startet produksjon av Undergjæret Bayerskt Øl. Køhlers Hillevaag Bryggeri utnyttet vannet fra Mosvatnet i sin produksjon, blant annet skar de is på vannet til kjøling av lagerkjelleren. Bryggeriet var i drift frem til 1866, og hadde fem ansatte som produserte 84.000 potter øl i året (1 potte er lik 0,96 liter). John Olsen i Stavanger averterte i byens aviser at han hadde: «Hillevaags Bayerskt øl selges for 6 sk. Fl. og naar 12 Fl. tages for 5 ½ sk. Fl.» Hvorfor ble Hillevaag Bryggeri nedlagt? Kanskje var det konkurransen med bryggeriet på Tau i Strand, som var blitt startet i 1855 av Interessantselskapet Tou. Dette bryggeriet hadde tilgang på rent vann fra Tauvassdraget. I 1899 ble det opprettet enda et nytt bryggeri i Stavanger, nemlig «Stavanger Aktiebrygger». Dette var et etter tiden moderne anlegg i Leirvig. I 1902 ble det forhandlet om sammenslutning mellom dette bryggeriet og Tou. Forhandlingene føre fram og bryggeriet på Tau ble lagt ned. Det er blitt meg fortalt at da Tou overtok bryggeriet i Leirvig, fraktet de vann fra Tau til anlegget i Stavanger og brukte dette i produksjonen. Transporten foregikk med firmaets egen båt, D/S Tou. At rent vann er av stor betydning for ølproduksjon går blant annet frem av at direktør Arentz ved Tou foreslo å bygge Nye NORØL-effekter nå i salg Er det noe som engasjerer, irriterer eller gleder deg i øl-norge? Skriv inn til Ølgjerd og si din mening! post@nor-ale.org vannledning fra Stokkavatnet til Stavanger for å få renere vann enn det som var i Mosvatnet. Han ville gi én million kroner til kommunen mot å få 16 bevillinger for salg av øl i byen. Saken ble ikke realitetsbehandlet i kommunen. n Ole M. Sør-Reime Varebetegnelse Pris Ant. Ant. Sum NORØL medlems-pin 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: EBCU-pin 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Juleølpin 97 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Juleøl-slipsnål 97 60,- Juleølpin 98 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Juleølpin 99 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Juleølpin 00 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Juleølpin 01 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Juleølpin 02 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Juleølpin 03 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Juleølpin 04 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Juleølpin 05 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Juleølpin 06 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Bokkølpin 97 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Bokkølpin 98 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Bokkøl-slipsnål 98 60,- Bokkølpin 99 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Bokkølpin 00 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Bokkølpin 01 40,- / 100,- 1 stk: 3 stk: Heftet «God Smak» 45,- Guinness-kort 13 stk. 87,- T-skjorte, stor logo 160,- Str. og ant.: T-skjorte, liten logo 160,- Str. og ant.: Bestilling sendes: NORØL, Postboks 6567 Etterstad, 0667 OSLO eller epost: post@nor-ale.org Totalsum: Navn:... Medlemsnr:... Adresse:... Postnr.:... Poststed:... NORØL medlemseffekter Medlems-pin: Epoxybelagt pin med NORØL-logo. (Opplag 500.) Festival-pins: (Ettertraktede samleobjekter.) Selges i 3-pakning til redusert pris. Ekte emaljepins fra NORØLs Juleøl- og bokkøl-festivaler. Forskjellige farger hvert år. Slike som de til venstre her har årstall preget på forside og ca 300 i opplag. Disse har årstall preget på baksiden og ca 160 i opplag. Festival-slipsklyper: Til enkelte av festivalene har vi fått laget 30 slipsklyper med pin på fronten. T-skjorter: Hvit med NORØL-logo i farger, enten midt på brystet (stor) eller på venstre bryst (liten). Solid utførelse som tåler maskinvask på 40 C. Finnes i størrelsene L, XL, XXL, 3XL, 4XL. Kjøpsbetingelser: NORØL-medlemmer får varene tilsendt fraktfritt. Faktura med giro følger varen og må betales innen ca 14 dager. Må vi purre på betalingen, påløper purregebyr. Bestillingen er bindende, men med full klagerett i henhold til kjøpsloven. Vi tar forbehold om at varer kan være midlertidig eller permanent utsolgt. Bergen 4-6 uker leveringstid. Ølfestivaler 7/10 Askim N Ølfestival i Askimhallen org: Smia Pub og Café 12-14/10 Oxford UK Oxford Camra Beer Festival org: CAMRA 19-22/10 Nottingham UK Nottingham Beer and Cider Festival org: CAMRA 21/10 Söderbärke S Söderbärke Micro Öl Festival org: Svenska Ölfrämjandet 26-30/10 Hallein AT 24-Stunden-Bierfestival 2006 org: BierIG 27-29/10 Horsens DK Jyske Øldage org: Danske Ølentusiaster 27-29/10 Amsterdam NL 29e PINT Bokbierfestival org: PINT 3/11 Oslo N NORØLs juleølfestival org: NORØL 5-9/12 London UK 22th Pig s Ear Beer & Cider Festival org: CAMRA 16-17/12 Essen B Kerstbierfestival org: OBP Siden siste utgave av Ølgjerd har vi oppdatert og utvidet utvalget 3-4/3-2007 St. Niklaas B Zythos Bier Festival org: Zythos av medlemseffekter. NORØLs t-skjorte er tilbake, i hvitt og med NORØLs logo i farger. T-skjorten er tilgjengelig i to utgaver, med Hjemmebrygging stor logo midt på brystet og med liten logo øverst på venstre bryst. 1/11 Oslo N Norbryggs juleølkonkurranse (innleveringsfrist) Org: Norbrygg Videre har vi fått laget noen nye pins ny NORØL medlemspin i bedre 3/11 - US Teach a Friend to Homebrew-Day org: AHA farger, EBCU-pin samt Juleølpin 2006. Bruk kupongen på neste side for å bestille. Husk å angi antall (samt størrelse(r) for t-skjortene)! 22 23 NYHET! NYHET! NYHET! NYHET! NYHET!
NORØL Norske Ølvenners Landsforbund Postboks 6567 Etterstad, 0607 Oslo Epost: post@nor-ale.org Internett: www.nor-ale.org Kontonr 0530 38 97501 European Beer Consumers Union Leder: Vidar Johnsen 22 60 08 54 Nestleder: Wiggo Vinje 95 74 83 90 Kasserer: Hans Olav Flatemo 99 57 95 33 Sekretær: Viggo Evensen 91 38 90 62 Klubbmester: Ole Enger 64 93 91 65 Styremedlem: Bent Engen 22 57 17 67 Styremedlem: Olav Dvergsdal 97 72 33 44 Juleølfestivalen 2006 Fredag 3. november Kl. 18.00 01.00. På Betong, Chateau Neuf, Oslo Rabatt på inngangsbilletten for medlemmer (også medlemmer av tilknyttede øllaug) mot fremvisning av gyldig medlemskort. Det serveres 15-20 juleøl i klasse sterkøl. Underholdning og utlodning. Sosialt samvær med ølvenner. Spesialtilpasset mat kan kjøpes. En fagjury bedømmer årets juleøl. NORØLs internettsider Adressen til NORØLs websider er som kjent www.nor-ale.org På websidene finnes blant annet et forum der man kan diskutere alt som har med øl å gjøre. Vi oppfordrer medlemmene til å være aktive på forumet, dette gjelder både enkeltmedlemmer og øllaugene! Videre oppfordrer vi alle til å bidra med sine favorittsteder i pub-guiden. Annonsere i Ølgjerd? Bladet har et opplag på 2200 eks. og går ut til en rekke skjenke- og utsalgssteder over hele landet samt sentrale aktører innen bransjen og politikken, i tillegg til NORØLs medlemmer. Ta kontakt på post@nor-ale.org for informasjon om muligheter og priser. Norøl ønsker god jul!