Kjære bruker Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller videresendes til en tredje person. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen Redaksjonen
ARKEOLOGI Skipsgraven ble funnet ved gården Gokstad i Vestfold. I 1928 ble høvdingens jordiske levninger begravd på nytt. I 1880 fant arkeologer en vikinggrav i Vestfold... Arkeologene fryktet at fukt skulle ødelegge innholdet i Gokstadgraven for alltid. Derfor bestemte de seg for å gjenåpne gravhaugen....i 2007 åpnet de graven igjen: Viking avslører sine hemmelig 44 Historie 9 2008
Høsten 2007 gravde arkeologer opp igjen en av Norges mest berømte vikinger, Gokstadhøvdingen. Undersøkelser av skjelettet hans avslører at mannen var en kjempe, og at han fikk en usedvanlig brutal død. heter VESTFOLD/800-TALLET På begynnelsen av 800-tallet er Norge oppdelt i VESTFOLD mange små kongedømmer, ett av dem er kongeriket Vestfold. Mot slutten av 800-tallet bestemmer Harald Hårfagre seg for å samle Norge til ett rike. Det utløser en blodig strid mellom norske småkonger. AV JAN INGAR THON Det er en klar høstdag i 2007 på Bygdøy utenfor Oslo. Åkrene er gylne, og himmelen er høy og isblå. Men ikke alle er opptatt av å nyte det vakre høstværet. I Vikingskipshuset stimler en stor gruppe mennesker sammen i et av verkstedene. Notatblokker, fotoapparater og tv-kameraer viser at mange av dem er fra mediene. Alles oppmerksomhet er rettet mot et bord midt i rommet, der en mann skjærer seg med kniv gjennom toppen på en nesten to meter lang blykiste. Journalistene og tilskuerne holder seg på ærbødig avstand fra det som foregår midt i rommet. Men en liten gruppe mennesker i arbeidstøy eller hvite frakker lener seg inn over kisten. Av og til høres utrop. Det ser tørt ut, roper en av mennene begeistret. Det er tydelig at høydepunktet nærmer seg, for forskerne høres stadig ivrigere ut, og journalistene stimler sammen rundt kisten. Omsider kan kistelokket løftes av, og en samling knokler pakket inn i hvitt tøy kommer til syne. Etter nesten åtti år i jorden ser vikinghøvdingen fra Gokstad igjen dagens lys, klar til å bli undersøkt. Bare en måned senere avslører forskernes første analyser at den over tusen år gamle krigeren ikke som hittil antatt døde på sotteseng, men derimot at han ble brutalt drept i kamp. Høvding funnet i skipsgrav Året var 1880 da Gokstadhøvdingen ble funnet ved gården Gokstad i Vestfold. Vikingen lå i akterenden av et 24 meter langt skip som var blitt begravd i en stor gravhaug. Den døde var fullt påkledd og lå omgitt av store og små gjenstander, deriblant en slede, fem senger, en stor bronsekjele med runeinnskrifter og et brettspill. Utenfor skipet fant arkeologene rester av minst tolv hester og seks hu nder som hadde fulgt sin herre på den siste reisen. Gokstadhøvdingens skip, som ble rekonstruert etter funnet, var 24 meter langt og fem meter bredt. Historie 9 2008 45
ARKEOLOGI Under akterskipet fant man dessuten restene av en påfugl. Funnet av Gokstadskipet var en sensasjon. Det var det mest imponerende vikingskipet som så langt var funnet i Norge, og i 1930 ble det utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy. Her sto det allerede et annet vikingskip, nemlig Osebergskipet, som var funnet i 1904 sammen med to kvinneskjeletter. Men de jordiske levningene av vikingen var et problem. Mange forskere ville gjerne lære så mye som mulig av skjelettrestene. Andre ønsket derimot at skjelettet skulle begraves på ny av respekt for den avdøde vikingen. Resultatet ble et kompromiss; forskerne samlet inn så mye kunnskap som de kunne med datidens undersøkelsesmetoder, før vikingen ble begravd igjen. På begynnelsen av 1900-tallet hadde ikke forskerne noen naturvitenskapelige dateringsmetoder, så de baserte dateringen på undersøkelser av gjenstandene som ble funnet sammen med Gokstadmannen. Arkeologene kom frem til at han var fra 800- eller 900-tallet. Undersøkelser av mannens knokler fikk dessuten forskerne til å konkludere at Da forskerne skar lokket av Gokstadhøvdingens blykiste, fant de vikingens knokler innpakket i tøy fra gjenbegravelsen i 1928. han var mellom 50 og 70 år da han døde, og plaget av leddgikt. Og i 1928 ble den gamle vikinghøvdingen lagt tilbake i gravhaugen sin. Her lå han i fred i nesten åtti år. Graven gjenåpnes Skjelettet av Gokstadhøvdingen var blitt gjenbegravd i en forseglet blykiste som /MÅRTEN TEIGEN arkeologene plasserte i en steinsarkofag i gravhaugen. Men med tiden begynte mange å frykte at Gokstadmannens knokler ikke var godt nok beskyttet i gravhaugen, og at de ville forsvinne for alltid hvis det ikke ble gjort noe. Derfor bestemte arkeologene at skjelettet skulle opp av graven igjen før det var for sent. Høsten 2007 ble Gokstadhaugen åpnet på ny, og kisten med levningene hentet ut. Arkeologene var særlig bekymret for om blykisten hadde beskyttet knoklene godt nok mot fukt. Blant annet visste de at kisten hadde vært pakket inn i et klede som med stor sannsynlighet hadde trukket til seg væte. Og kvelden før åpningen hadde de gjennom et lite hull i blykisten målt luftfuktigheten til hele 95 prosent. Det var derfor en svært engstelig gruppe forskere som ventet på at kisten skulle åpnes neste dag. Da lokket ble skåret av, viste det seg nærmest mirakuløst at skjelettet fremdeles var i god stand. Men det var på høy tid at kisten med skjelettdelene ble hentet opp fra den våte graven. Arkeologen Terje Gansum fra Vestfold uttalte at hvis de hadde ventet to år lenger med å KULTURHISTORISK MUSEUM/MÅRTEN TEIGEN Gokstadgraven Oseberggraven Da Gokstadmannen ble gjenbegravd i 1928, ble kisten av bly innhyllet i et klede og deretter lagt i en steinsarkofag. Tjue år etter gjenbegravelsen av Gokstadmannen ble også kvinnene fra Oseberggraven gjenbegravd i gravhaugen sin. Gravfunn ble nasjonalklenodier Gokstadfunnet og Osebergfunnet ble symboler på den unge norske nasjonen. Derfor var det mye oppmerksomhet rundt fjorårets gjenåpning av gravene. Funnet av Gokstadgraven i 1880 ble gjort i perioden da nasjonsbyggingsprosessen pågikk i Norge. Graven ble derfor et viktig element i mange nordmenns oppfatning av seg selv som et selvstendig folkeslag. For mange var vikingtiden et symbol på Norges stolte fortid, på gullalderen før nedgangstidene som kulminerte med 400 års dansketid også kalt firehundreårsnatten og nesten et hundreår i union med Sverige, fra 1814 til 1905. Denne tanken på vikingtiden som en norsk gullalder var en av grunnene til at mange nordmenn av respekt og pietet ønsket at Gokstadhøvdingens levninger skulle gjenbegraves i gravhaugen. I 1904 bare et år før unionsoppløsningen fant arkeologer nok en skipsgrav i Vestfold. Graven lå ved gården Oseberg. Den var enda mer storslått enn Gokstadgraven og inneholdt skjelettene av to kvinner. Gravgavene var så overdådige at mange mente at den ene av kvinnene måtte ha vært en dronning. I likhet med Gokstadhøvdingen ble Osebergkvinnene senere gjenbegravd i gravhaugen sin. Tidspunktet for funnet kunne ikke ha vært bedre, og begge vikingfunnene ble nasjonalklenodier for den unge nasjonen. Derfor fulgte hele Norge interessert med da arkeologene i fjor gjenåpnet Gokstad- og Oseberggravene for å undersøke tilstanden til skjelettene. 46 Historie 9 2008
grave ut kisten, så ville det ikke ha vært annet igjen av høvdingens skjelett enn en suppeliknende masse. Gokstadhøvdingen var en kjempe Helt siden funnet av Gokstadgraven i 1880 hadde mange historikere ment at den døde vikingen var Olav Geirstadalv. Geirstadalv var konge av den sørlige delen av Vestfold på begynnelsen av 800-tallet og halvbror til Halvdan Svarte, som regjerte den nordlige delen. Geirstadalv døde i høy alder og var ifølge kildene syk og svært plaget av gikt. Men da de norske forskerne i fjor gikk i gang med å undersøke knoklene, kom de frem til et ganske annet resultat. Ifølge professor Per Holck fra Avdeling for anatomi ved Universitetet i Oslo var Gokstadhøvdingen i førtiårene da han døde, og han var på ingen måte en skrøpelig mann. Tvert imot var han svært stor og kraftig. Etter all sannsynlighet var han minst 180 centimeter høy, altså rundt 15 centimeter høyere enn det som var gjennomsnittet i samtiden. Og han var ikke bare høy, men også svært kraftig. Professor Holck hadde aldri før sett et skjelett med så kraftige muskelfester på lårbeina. Og mannens lårbein var 30 prosent tyngre enn på en mann av tilsvarende størrelse i dag. De store lårmusklene tyder på at mannen har tilbrakt mye tid på hesteryggen og har klemt lårene sammen for å holde seg fast. Gokstadmannen hadde også en kompresjonsskade i det ene kneet, muligens på grunn av et hopp fra stor høyde. Skaden førte sannsynligvis til at han haltet på den ene foten i sine siste år. Det bildet som danner seg av mannen fra Gokstadhaugen, er altså svært langt fra den aldrende, giktplagede Olav Geirstadalv som døde på sotteseng. I stedet møtte forskerne en stor, kraftig og sannsynligvis meget fysisk aktiv mann i sin beste alder. Nye metoder kartlegger viking fra A til Å Undersøkelsesmetode: C14: Ved å telle antall lagrede karbon 14-atomer kan forskerne datere f. eks. tre og knokler. Vekstsykdom Undersøkelsen av Gokstadhøvdingen viser dessuten at han sannsynligvis har hatt en tumor på hypofysen. Det førte til en tilstand som kalles akromegali, som medfører en unormalt sterk vekst. Men selv om Gokstadmannen var større enn de fleste, var han ikke nødvendigvis tilsvarende sterkere. Personer med akromegali utvikler ofte svært kraftig muskulatur, men de store musklene betyr ikke at akromegalipasienter har flere krefter enn normalt bygde mennesker. Under alle omstendigheter har sykdommen sannsynligvis gitt Gokstadhøvdingen et imponerende utseende. Akromegali kan dessuten påvirke en persons ytre. Hake, nese og ører vokser uforholdsmessig mye, mens hendene og føttene blir store luffer. Gokstadmannen var ingen skjønnhet, som professor Holck uttrykker det. Akromegali kan også resultere i MARY EVANS 1 2 3 4 Da Gokstadhøvdingen ble funnet i 1880 var undersøkelsesmetodene svært primitive. I dag kan forskerne til og med se hvor vikingen tilbrakte mest tid. Osteologi: Knokkelundersøkelser med bl.a. røntgen og CT-skanning kan avsløre skader og sykdommer. Strontium-analyse: Grunnstoffet strontium tas opp i knoklene gjennom mat. Men forekomsten av strontium varierer kraftig fra område til område. DNA-analyse: Forskerne kan hente ut DNA fra tenner og knokler. Analysen kan gi opplysninger om en persons etniske opprinnelse, slektsforhold og liknende. På Gokstadhøvdingens tid kjempet norske og danske vikinger om kontrollen over England. En teori er at Gokstadhøvdingen var en av Harald Hårfagres tr of a s te s t ø t te s p iller e. Dette viste undersøkelsen: C14-metoden viste at Gokstadhøvdingen med stor sannsynlighet døde rundt år 900. Undersøkelsen av knoklene viste at vikingen var yngre og kraftigere enn før antatt, og at han døde i kamp. Analysen er ennå ikke gjennomført, men den vil blant annet kunne avsløre om Gokstadhøvdingen levde hele sitt liv i Vestfold, eller om han tilbrakte tid på tokt i f.eks. Irland og Frankrike. Gokstadmannens DNA er enda ikke analysert. Håpet er at analysen bl.a. kan avsløre hvor slekten hans opprinnelig kom fra. Noen forskere mener at han kan stamme fra Danmark. MARY EVANS kronisk hodepine og skjelvende hender. Bak Gokstadhøvdingens imponerende og sikkert også skremmende ytre skjulte det seg kanskje en mann med mange svakheter. Høyre ankel ble kappet over Professor Holcks undersøkelser skulle frembringe enda mer dramatiske resultater enn detaljer om Gokstadmannens helse og fysikk. Professoren oppdaget GETTY IMAGES
ARKEOLOGI /VIVIAN WANGEN ikke mindre enn fire alvorlige skader på skjelettet alle påført i kamp. Undersøkelsene viste at Gokstadmannen hadde fått to sverdhogg i beina. Det første kappet over lårmuskelen i det ene beinet. Det var vikingenes typiske fremgangsmåte for å få en fiende til å falle om, slik at de etterpå kunne kaste seg over den falne. Det andre sverdhogget kuttet vikingens høyre fot av ved ankelen. Vinkelen på hogget viser at offeret på dette tidspunktet lå på bakken. Deretter fikk han et voldsomt slag med et stumpt våpen muligens en stor hammer over venstre kne samt et knivstikk i høyre lår. Minst tre forskjellige våpen ble altså brukt til å ta livet av den storvokste vikingen. Det betyr at minst to og muligens flere menn deltok i drapet. Han døde med andre ord ikke av alderdom, slik som tidligere teorier ville ha det til. Tvert imot fikk vikingen en usedvanlig voldsom død. Men hvorfor Gokstadmannen ble tatt av dage har ikke forskerne noe umiddelbart svar på. Norge samlet under en konge Undersøkelsene viser at Gokstadhøvdingen ble gravlagt rundt år 900. På dette tidspunktet skal Harald Hårfagre I tillegg til hogg med sverd og dolk ble vikingen også slått på venstre kne med en stor hammer. Vikingens ns høyre ankel ble hogd over mens han lå forsvarsløs på bakken. Gokstad- og Oseberggravene ble plyndret i gammel tid. Men blant annet vogner og sleder med vakre utskjæringer forble urørte. etter tradisjonen ha arvet et rike som blant annet besto av det vesle kongeriket Vestfold. Fra denne maktbasen begynte Harald Hårfagre trolig det første virkelige forsøket på å samle Norge til et stort kongedømme. Men samlingen skjedde ikke uten kamp. Særlig i det sørvestlige Norge var motstanden sterk, og vikingene i regionen fikk støtte fra slektningene sine på de skotske øyene. Derfor inngikk Harald Hårfagre en allianse med kong Adalstein av England og organiserte selv et felttog mot øyene. Først i det blodige slaget ved Hafrsfjord i Stavanger klarte Harald omsider å knekke motstanden. Gokstadhøvdingens begravelse viser at han tilhørte samfunnets øverste lag En dolk ble stukket så dypt inn i lårbeinet at en del av knokkelen fulgte med knivbladet ut. SCANPIX/AKG-IMAGES og derfor sannsynligvis spilte en rolle i samtidens maktpolitikk. Han kan derfor ha mistet livet i de interne kampene i forbindelse med samlingen av Norge. De norske vikingene var aktive mange steder i Europa på Gokstadhøvdingens tid. Helt fra begynnelsen av 800- tallet hadde store vikingflåter herjet langs Irlands kyster. Og i 852 hadde den norske høvdingen Olav grunnlagt byen Dublin, der han selv ble konge. De norske vikingene angrep også England. Etter hvert som de trengte inn i landet kom de i konflikt med danske vikinger i Northumbria, som de norske vikingene erobret i 919. Men nordmennene var også på ferde lenger mot sør. I 843 seilte en vikingflåte oppover elva Loire i Frankrike til byen Nantes, som de plyndret og brente. De franske kronikørene omtaler disse vikingene som westfaldingi altså vestfoldinger. Vikingen fra Gokstad kan altså også ha mistet livet på et av de norske vikingenes mange plyndringstokt. En tredje mulighet kan være at den store vikingen er blitt drept i et bakhold av ukjente gjerningsmenn. Hva motivet i så fall har vært, er imidlertid uvisst. Flere avsløringer Vi får kanskje aldri vite nøyaktig hvem vikingen fra graven ved Gokstad var. Forskerne har ennå ikke rukket å ta i bruk alle dagens analysemetoder på levningene hans. Men selv om undersøkelsene av knoklene bare så vidt har begynt, har forskerne klart å snu alle tidligere teorier om høvdingen fra Gokstad fullstendig på hodet. Og professor Per Holck er overbevist om at vi i fremtiden vil kunne lære enda mer om vikingen og hans samtid: Allerede i dag har vi en rekke nye metoder som kan gi oss opplysninger om fortidens mennesker, kosten, helsen og levesettet deres. Og hvem vet hvilke muligheter fremtiden vil gi oss? Nå er gravhaugen i Vestfold lukket, og det er igjen stille ved Gokstad. Men mannen fra graven har akkurat begynt å snakke til oss. Og kanskje vil han en dag kunne fortelle enda mer om sitt liv, sine reiser, og om hvordan han møtte sin brutale død. Ifølge ekspertene ble Gokstadvikingen angrepet av minst to menn. De klarte å kappe over vikingens ene lårmuskel, slik at han falt om. Deretter hogde de den høyre foten av ved ankelen, mens venstre kne ble nesten knust av en hammer. LES MER: N. Nicolaysen: Viking Ship Discovered at Gokstad in Norway, Gregg Publishing 1972 (1872) Christensen, Ingstad og Myhre: Oseberg-dronningens grav, Oslo 1992 www.khm.uio.no/vikingskipshuset/gokstadskipet.php 48 Historie 9 2008
Vikinger fryktet Osebergkvinnene Samtidig med Gokstadgraven gjenåpnet arkeologene i fjor også Oseberggraven. I graven lå skjelettene av to kvinner. Den ene av dem har muligens vært dronning eller prestinne. 1904 knapt 25 år etter funnet av Gokstadskipet fant arkeologene nok en I skipsgrav i Vestfold. Denne gangen ved gården Oseberg. Akkurat som ved Gokstad dreide det seg om en begravelse i et praktfullt vikingskip, og bak masten fant arkeologene et tømret gravkammer med to kvinneskjeletter. De to skjelettene ble gjenbegravd i 1948, og i 2007 ble de i likhet med Gokstadhøvdingen gravd opp igjen for å bli undersøkt med moderne metoder. AFP/GETTY IMAGES Muligens grav for prestinne Helt siden funnet ble gjort har forskerne debattert ivrig hvem de to kvinnene i Oseberggraven var. Noen mente at den eldste kvinnen var Harald Hårfagres bestemor, dronning Åsa, selv om navnet Sigrid tydelig sto skrevet med runer på en bøtte som ble funnet i graven. Andre mente at en av kvinnene måtte ha vært en mektig prestinne. Skipet var nemlig fylt med stein og var dessuten fortøyd med en kraftig trosse. Det virket nesten som om de som sto for haugleggingen hadde vært redde for at kvinnene skulle vende tilbake fra dødsriket hvis ikke skipet ble holdt nede i graven med makt. Da Osebergkvinnene ble gjenbegravd i 1948, beholdt arkeologene noen knokler Oseberggraven, som ble funnet i 1904, er Nordens hittil mest overdådig utstyrte vikinggrav. Graven har muligens tilhørt en mektig prestinne. og en tann fra den yngste av kvinnene. For noen år siden ble de sendt til DNAanalyse. Analysen av tannen viste at kvinnen hadde sin opprinnelse utenfor Norge. Den unge kvinnens DNA-type fins nemlig ikke i Norden, men lenger mot sørøst. Ekspertene mener at kvinnen kan ha hatt sitt opphav i området rundt Svartehavet. En mulighet er at hun kan ha vært en trell, og at hun er blitt ofret i forbindelse med sin herskerinnes død, slik at hun kunne tjene henne i dødsriket. Undersøkelser av de to kvinnenes skjeletter viser at den ene av kvinnene var i 20- årene da hun døde, mens den andre var i 50-årene. Forskerne vet ikke hva dødsårsaken var. Forskerne håper blant annet at det skal være mulig å trekke ut nok DNA av de to kvinnenes knokler til å finne ut om de to var i familie. Hvis de er slektninger er den ene av kvinnene likevel ikke ofret, slik det har blitt foreslått. Historie 9 2008 49