Kjære bruker Denne PDF-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskaps nettsted (www.illvit.com) og kan ikke gis videre til en tredjepart. På grunn av regler om rettigheter inneholder den ingen bilder. Mvh. Redaksjonen
Naturens renovatører er superspesialister: Den enes De er stygge, de lever i en stank av død og råtne ting, og de eter ekkel mat som ville gjort alle andre syke. Og takk og pris for det, for uten naturens mange renholdsarbeidere ville Jorden for lengst vært forvandlet til en eneste stor søppelfylling. Gribbene først ute på kadaveret Gribbene lever bare av åtsler, for de kan ikke selv nedlegge bytte. Men på brede vinger kan de sveve høyt på himmelen og oppdage åtselet lenge før andre får ferten av det, og som regel er det også gribbene som først når frem til festmåltidet.
død... NIGEL J. DENNIS/NHPA Denne hvitryggribben har ikke sterkt nok nebb til å rive hull i dyreskinnet. Den prøver derfor å få tak i det myke vevet i øyet.
Isbjørnen rydder opp på isen En isbjørn kan lukte død hval på 30 kilometers avstand. Forskere har sett at isbjørner som luntet av sted over isen i Arktis, plutselig skiftet retning og begynte å gå i rett linje 20 eller 30 kilometer ut mot kysten til et hvalkadaver. Og som regel også til et treff med flere isbjørner og andre åtseletere som også hadde lokalisert det digre matberget. Isbjørnene lever for det meste av rov, men fordi de holder til i strøk der det særlig om vinteren kan være langt mellom måltidene, kan de ikke tillate seg å være kresne. Åtsler inneholder massevis av næring som lar seg utnytte like godt og er av like god kvalitet som næringen i et ferskt nedlagt bytte. De kraftige kjevene gjør at isbjørnen ikke har noen problemer med å rive løs store kjøttstykker fra en død hval. Men den sløser med maten og lar mye ligge igjen. Disse restene kommer andre åtseletere til nytte, og slik hyenene i Afrika alltid har følge av sjakalene, har den arktiske isbjørnen nesten alltid polarrevene i hælene. De har små og finfølende kjever som kan pirke løs kjøttrester fra knokler. Et annet polardyr som ikke sier nei til et godt åtsel selv om det også er en dyktig og effektiv jeger, er jerven. Jerven har kraftige tenner som kan gnage seg vei gjennom alt fra seigt skinn til steinhardt og dypfrossent kjøtt. MARTIN HARVEY/NHPA STEVEN KAZLOWSKI/NATUREPL 54 Isbjørnen er en god jeger som også eter åtsler. Den kan lukte en død hval på 30 kilometers avstand. Av Lars Thomas D et er en råtten jobb å være søppelmann, uansett hvor viktig den er. Alle som har opplevd en streik blant renholdsarbeidere, vet hvor mye avfall mennesker kan produsere. De færreste tenker imidlertid på at naturen også griser til. Dyr og planter dør, og de skiller ut avfallsstoffer i massevis. Alt dette søppelet ville raskt ha hopet seg opp i stinkende dynger hvis ikke naturen hadde hatt sine egne effektive renholdsarbeidere. Uten deres betydelige medvirkning ville nedbrytningen i naturen skjedd mye langsommere, og dyre- og plantelivet her på Jorden ville vært betydelig fattigere enn det faktisk er. Naturens renholdsarbeidere, eller åtseletere som de egentlig heter, eksisterer i mange ulike størrelser og utforminger. Felles for dem alle er at de fortærer dyr som allerede er døde, i motsetning til rovdyrene som selv innhenter og nedlegger sitt bytte. Åtseleternes byttedyr er enten drept av andre, eller de er omkommet etter sykdommer eller ulykker. I
Gribber og hyener får ikke spise før løvene er så mette at de trekker seg tilbake for å fordøye. realiteten er ikke skillet så skarpt. Det finnes mange rovdyr som mesker seg med åtsler om sjansen byr seg, og en del åtseletere er både dyktige og effektive jegere. Det gjelder for eksempel de afrikanske hyenene, som antagelig i de flestes øyne tilhører de mest typiske åtseletere det er mulig å forestille seg. I virkeligheten er de betydelig dyktigere som jegere enn løvene, og når man ser, avbildet eller i naturen, en flokk hyener ligge rundt en løve som slafser i seg av en sebra eller antilope, er det ikke alltid de ligger og venter på restene som blir til overs etter byttet som løven har nedlagt. Vanligvis vurderer de muligheten til å gjenerobre byttet som de selv nedla, men som løven sørget for å stjele fra dem. En tydelig rangorden ved åtselet Hendelsene rundt et åtsel finner sted i en helt bestemt rekkefølge. Det er åtseleterne med vinger som først oppdager det døde dyret, og som når frem først. Men bare ganske sjelden får de ha god- bitene for seg selv. Åtseleterne blant pattedyrene har for lengst lært å holde øye med gribbene i luften, og de er alltid store og sterke nok til å jage fuglene på f lukt når de selv når frem. Men det betyr ikke at pattedyrene ikke klarer å finne åtsler selv. Mange av dem har perfekt luktesans, og fordi åtsler ganske raskt begynner å stinke, er det lett å finne ut hvor de ligger. I tropene er det mange forskjellige arter av åtseletere, og konkurransen om maten er knallhard. Åtseleterne er blitt nødt til å spesialisere seg i like stor grad som de ekte rovdyrene. Blir det snakk om flygende åtseletere, vil nok mange automatisk tenke på gribbene som svever høyt oppe i store dovne sirkler, mens en tørstesvekket westernhelt vakler frem gjennom ørkenen. De tilhører da også en gruppe fugler som mer enn noen andre har spesialisert seg på bare å innta åtsler. Sammenlignet med rovfuglene har de blant annet små Løvene jager bort alle andre Selv om gribber og hyener er først fremme ved et kadaver, må de vike plass for løvene. De beste stykkene er forbeholdt savannens sterkeste dyr, uansett om maten kommer fra et åtsel eller et ferskt nedlagt bytte. og svake klør, så selv om de hadde villet, kunne de ikke klart å ta noe bytte. Til gjengjeld kan de sveve på brede vinger i timevis høyt oppe over landskapet og lete etter mat over enorme områder. For å unngå konkurranse om åtslene har de forskjellige gribbeartene utviklet en bestemt rekkefølge som de følger når de oppsøker åtslene. Den første på stedet er som regel øregribben eller munke- 55
Hyenene fjerner de siste restene Verktøyet er i orden. Uhyre kraftige kjever og skarpe tenner lar hyenene gnage seg gjennom skinn og ben. I tillegg har de et tarmsystem som takler bakterier som for andre dyr ville betydd den sikre død. gribben. Det er de største artene med de kraftigste nebbene, og de er også de eneste som kan flerre hull i en dyrehud. Neste gribb ut er mellomstore arter som gåsegribben og Rüppels gribb. De har lange nakne halser som de kan stikke dypt inn i kadaverne uten at fjærene blir tilsølt, og de kan uten problemer rive løs kjøttbiter fra knoklene. Neste rett havner i avfallskvernen Til slutt får kanskje de små artene som åtselgribben eller hettegribben sjansen. De eter de siste små kjøttbitene, og på grunn av de nokså små og spisse nebbene når de inn i krokene der de øvrige ikke 56 har kommet til. Vel å merke hvis de rekker det før hyenene og sjakalene jager dem bort. Hyenen er en utrolig avfallskvern. Alle artene har kraftige kjever, solide tenner og en fabelaktig fordøyelse som kan bryte ned det meste og takle forråtnelsesbakterier som ville tatt knekken på andre arter. I 1988 opplevde faktisk en safariguide fra Kenya at det fremre skinnsetet til Landroveren, som han hadde tatt ut av bilen, vasket og satt til tørk, var blitt spist opp i løpet av natten. Og ikke bare skinnet, men også seterammen av treverk var sporløst forsvunnet. Alt som lå igjen, var setefjærene. Hyenene tar seg vanligvis av det meste på et åtsel. Men skulle det finnes rester som den selv ikke orker, er det fritt frem for de siste og minste åtseleterne. Insekter, særlig maur og forskjellige biller og en rekke andre smådyr, finnes over hele Jorden. De spiser gjerne åtsler, og de kan spise et kadaver fullstendig rent for kjøtt. De er faktisk så effektive at man i viten- skapelige sammenhenger bruker spesielt fremavlede insekter til å finrense særlig små og skjøre skjeletter som skal innlemmes i vitenskapelige samlinger. Bruker man maur, er man i tillegg også så heldig at syren som mauren utskiller, sørger for å bleke og desinfisere skjelettet, slik at det blir ekstra rent og vakkert. De minste er de sterkeste I tillegg til oppryddingen etter gribber, hyener og andre store åtseletere har de små åtseleterne også sine spesialiteter. Det er nemlig de som tar seg av åtslene som er for små til å interessere de store dyrene. Maur finner døde insekter, parterer dem og tar dem med til tuen der de blir til fór til maurlarvene. På samme måte legger fluene egg på døde smådyr, som senere blir spist av fluelarvene. Noen av insektverdenens mest trauste og hardt arbeidende åtseletere er åtselbillene. Når de finner en død mus, går de løs på en oppgave som omsatt i menneskelig målestokk ville tilsvart at
K. TAYLOR/NATURE PL Sjakalene står på sprang for lynkjapt å snappe til seg mulige småbiter som hyenen skulle miste. et menneske trakk med seg en personbil hjem og grov den ned i hagen uten å ta et eneste motorisert redskap i bruk. Åtselbiller jobber gjerne sammen i mindre grupper. Først sjekker de underlaget. Ligger musen på myk jord, er alt greit, da starter nedgravingen omgående. Gjør den ikke det, må den f lyttes. Det skjer ved at billene sklir seg på ryggen inn under kadaveret, løfter det med bena og dytter det den veien det passer best. Hver bille i arbeidslaget må ofte løfte hele 20 30 ganger sin egen vekt. Når musen ligger passe mykt, begynner billene å grave under den. Sett ovenfra virker det som om kadaveret synker langsomt i jorden. Til slutt er den helt nedgravd, og da er tiden inne for billene til å legge egg på den døde musen. Når larvene klekkes, har de nok av mat og kan utvikle seg, vokse opp og ta opp arven som en av naturens viktigste spesialister renholdsarbeideren. Finn mer om emnet på www.illvit.com ANUP SHAH/NATUREPL KIM TAYLOR/NATUREPL Skogbunnens renovatører er vegetarer Vanligvis knytter man ordet åtseleter til dyr som spiser døde dyr. Men det finnes også åtseletere som er vegetarer. Det de har spesialisert seg på, er døde planter. Det aller meste av plantenes produksjon av nye skudd, kvister og blader havner i magen på et utall av planteetere verden over. I tillegg er det avbrukne kvister, døde grener og tusenvis av visne blader etter løvfellingen i de tempererte strøkene av verden. Og det er her renholdsarbeiderne kommer inn i bildet. De fleste av vegetarene er insekter og andre smådyr, og den absolutte eksperten på visne blader er meitemarken. Den tar tak i bladene og drar dem ned i bakken der de lar dem mørne godt før de spiser dem. Det gjør meitemarken ansvarlig for dannelsen av den største delen av muldjorden i de tempererte strøkene av verden. Det er ikke så mange visne blader og derfor ikke like mye muldjord i de tropiske strøkene. KIM TAYLOR/NATUREPL Meitemarken er spesialist på å fortære visne blader som den omdanner til muldjord i bakken. Men det er andre planterester, særlig i form av dødt treverk, som må bort. Det tar termittene seg av. Spesielle mikroorganismer i tarmkanalen gjør at de hører til blant noen få dyr som kan fordøye treverk. Slik nedbryter de nesten alt dødt treverk som faller ned på de tropiske breddegradene og de unnslår seg heller ikke for å gomle i seg bolighus, møbler og andre konstruksjoner av treverk. Termittene har en spesiell tarmkanal. Det gjør at de kan fordøye alt slags treverk. 57