Zoologisk undersøkelse av Svartfossgrotta, Verdal

ZOOLOGISK NOTAT 2008-xx Zoologisk undersøkelse av Svartfossgrotta, Verdal Jon Kristian Skei NORGES TEKNISK-NATURVITENSKAPELIGE UNIVERSITET VITENSKAPSMUSEET TRONDHEIM

2 Zoologisk notat 2008-xx Zoologisk undersøkelse av Svartfossgrotta, Verdal Jon Kristian Skei Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Vitenskapsmuseet Trondheim, desember 2008

3 INNHOLD FORORD 4 1. INNLEDNING 5 2. METODER OG MATERIALE 7 3. OMRÅDEBESKRIVELSE.. 8 4. RESULTAT... 9 5. DISKUSJON... 11 6. SAMMENDRAG... 13 7. REFERANSER 14

4 FORORD Det var Verdal kommune som tok initiativet til en zoologisk undersøkelse av grottene i Tromsdalen. I første omgang ble Svartfossgrotta undersøkt, ettersom den var antatt å ha størst biologisk potensial. Trond Rian har fungert som kontaktperson i Verdal kommune, og han var også med som kjentmann på befaringen. Han skaffet også lykter og annet nødvendig feltutstyr. Under feltarbeidet deltok Dag Dolmen sammen med undertegnede. Dolmen har tidligere erfaring fra grotteundersøkelser, bl.a. i Nordland. Han har også gjennomlest rapportmanuset. Ved bestemmelse av innsamlet materiale har Kjetil Åkra ved Midt-Troms Museum vært behjelpelig med edderkoppdyr, og alle takkes herved for verdifull hjelp.

5 1. INNLEDNING Det er registrert mer enn 800 grotter i Norge (Østbye et al., 1987). Flesteparten av disse ligger i Nord Norge, men naturtypen finnes også i andre landsdeler, særlig i Oslofeltet. Noen av de best kjente norske grottene ligger i Rana og tilstøtende områder i Nordland (Dolmen & Arnekleiv, 1990). Huler og grotter representerer en svært spesiell landskapstype, med spredt forekomst globalt. Det er særlig i områder med kalkstein vi finner de mest imponerende grottene (karstgrotter), men også klimaet må favorisere grottedannelse. Grottene dannes av vann i bevegelse, som enten mekanisk eller kjemisk eroderer kalksteinen. Grottemiljøet kjennetegnes først og fremst av fravær av lys. Dessuten er temperaturen noenlunde stabil gjennom året, uten de ekstremer som forekommer i miljøet utenfor. Som regel er de indre deler av ei grotte frostfrie gjennom vinteren. Luftfuktigheten er ofte høy, og mange grotter inneholder vann, som regel i form av en bekk. Fra en zoologisk synsvinkel, er naturtypen relativt dårlig kartlagt i Norge, spesielt gjelder dette de organismer som lever i bekker og dammer i grottene (Arnekleiv & Dolmen, 1992). I Verdal kommune finnes det mange større og mindre grotter som ikke er kartlagt zoologisk. Zoologiske undersøkelser har i flere tilfelle vist at karstgrotter kan inneholde spesialiserte arter. I blant kan det finnes livsformer som gjennom tusener av år har tilpasset seg det spesielle miljøet i grotta og har utviklet særegne tilpasninger til dette helt spesielle miljøet. Av vertebrater i grotter er det først og fremst flaggermus, som kan benytte dem som overvintringslokalitet. Der det forekommer vann, kan det også finnes fisk i grottene. Blant invertebratene er det først og fremst ulike insekter som er kjent fra grotter, både voksne og larvestadier. Soppmygg er en gruppe som i særlig grad kan benytte grotter til overvintring. I tillegg kommer ulike arter spretthaler og edderkoppdyr. Krepsdyr kan forekomme i vannet i grottene, for eksempel marflo Gammarus lacustris (DN-håndbok 13-1999; s. 5-63).

6 Mange av grottene er registrert som viktige naturtyper, men ingen har fått noen skikkelig biologisk/zoologisk vurdering. En undersøkelse i en grotte kunne derfor gi viktig kunnskap samtidig som det underbygger verneverdiene i naturtypen. I tillegg til å være verneverdige etter geologisk og kjemisk vinkel, kan derfor enkelte grotter også ha verneverdi fra en biologisk synsvinkel. Fig. 1. Huleåpningen med Ramsåa i bakgrunnen.

7 2. METODER OG MATERIALE Befaringen av Svartfossgrotta ble foretatt 15. oktober 2007. Grotta ble undersøkt fram til en vannlås som det ikke var mulig å forsere. Leting etter dyr ble foretatt på 4 stasjoner, som er nummerert suksessivt fra åpningen og innover. I tillegg ble grotteveggene belyst for å se etter eventuelle dyr som satt der. I bekken ble det benyttet modifiserte roteprøver/ sparkeprøver, der vannet blir virvlet opp ved at prøvetakeren skaper turbulens i substratet ved å vri støvlene fra side til side. Eventuelle dyr som derved virvles opp, kan da fanges i en stanghåv. Håven som ble benyttet hadde en åpning på ca. 25 x 25 cm og maskevidde 0,5 m.m. Det var mange steder lav vannstand i bekken, og der ble det ofte lett etter dyr ved hjelp av steinplukk. Dette innebærer at steiner plukkes opp av bekken og inspiseres nøye for eventuell dyr, spesielt på undersiden. Det ble også plukket insekter med pinsett fra huleveggen, og det ble samlet inn skrapeprøver av belegget på hulens vegger og tak. I tillegg til Svartfossgrotta avla vi et kort besøk til Nedre Ramsåsgrotta, men måtte snu ganske tidlig p.g.a. at vi ikke hadde nødvendig utstyr. Alt innsamlet materiale er deponert ved NTNU Vitenskapsmuseet (Seksjon for naturhistorie) i Trondheim. Fig. 2. Huleåpningen til Svartfossgrotta.

8 3. OMRÅDEBESKRIVELSE Svartfossgrotta ligger på Ramsås statsalmenning i Verdal. Den finnes på kartblad 1722-3 Levanger i M711-serien. UTM-koordinater: 32 V PR 298672. Selve inngangen til grotta ligger i et hogstfelt ca. 40 m fra Ramsåa, ca. 270 m o.h (Fig. 1). Berggrunnen i området er kalkrik, og det er store brudd av kalkstein i nærheten. Grotta har to nærliggende åpninger, som er relativt uanseelige hull i skogbunnen (Fig. 2). Lengden av den tilgjengelige delen av grotta er anslått til ca. 150 m, men det var ikke mulig å komme så langt inn. Grottesystemet er relativt tørt, med en liten bekk. Innerst i grotta finnes det en vannlås (Fig. 3). Selve grotta er svært gjennomvevd av ganger i ulike nivå og størrelser. Under flom vil det nok transporteres en god del vann gjennom systemet, og gangene er tett besatt med mudder-avsetninger (levee-type avsetninger). Grotteystemet er sannsynligvis i hovedsak dannet i tiden etter siste istid (Lauritzen, 2000). Lauritzen (2000) beskriver grotta som et vados/freatisk labyrintsystem utviklet som kortslutninger langs svinger i Ramsåa. Grotta tilhører den såkalte Meander Cutoff -typen, og viser flere generasjoner av utvikling og enkelte partier med såkalt paragenese (d.v.s. tilfeller hvor taket i grotta er korrodert over en fullstendig sedimentinnfylling). Fig 3. Søk etter invertebrater ved vannlåset innerst i Svartfossgrotta.

9 4. RESULTAT De fire stasjonene er nummerert fra grotteinngangen og innover: Stasjon 1 ca. 15 m fra inngangen. Store blokker. Relativt mange tørre vårfluer og noen få steinfluer ble samlet fra vegger og tak, relativt lavt over bakkenivå (Fig. 4). Ingen dyr var å se høyere opp mot huletaket Stasjon 2 knapt 50 m fra åpningen, der gangen deler seg i et øvre og nedre løp. Prøver ble samlet i bekken (steinplukk og modifiserte roteprøver) på grunt vann, 5-10 cm, på steinbunn, (relativt små steiner med enkelte større iblandet). Det ble samlet et glass med skrap av belegg fra tak og vegger Ingen dyr ble funnet i prøvene, men 1 levende edderkopp ble tatt i huletaket ca. 10 m nærmere huleåpningen. Stasjon 3 der grotta utvider seg, og bekken kom inn. Vi lette etter dyr i bekken, som var < 5 cm dyp med småstein og sand på bunnen. Vi tok prøver fra vegger og tak På kalkutfelling i taket ble 1 steinflue innsamlet. Ingen dyr ble funnet i bekken. Stasjon 4 ved vannlås Vi håvet i vannlås både på høyre og venstre side. Dybden var ca. 25 cm og økte utover. Det var mudderbunn, dessuten litt stein ved bekkeinnløpet. Vi plukket rusk og rask fra tak og vegger, som var dekket av gjørme og kalkutfellinger på gjørma. Ingen dyr ble funnet. Innsamlet materiale: Edderkopper (Araneae): Edderkoppen i grottetaket var en Metellina merianae (Tetragnathidae). Arten er typisk for huler.

10 Vårfluer (Trichoptera): Minst to arter ble påvist, men bare Philopotamus montanus lot seg artsbestemme fra fragmentene. Det var trolig også en Limnephilidae-art i materialet. Steinfluer (Plecoptera): Steinfluene var i så dårlig forfatning at de ikke kunne artsbestemmes fra fragmentene. Det ble ikke funnet noen identifiserbare fragmenter av invertebrater i skrapeprøvene fra huleveggene. Fig 4. Innsamling av inntørkede vårfluer fra grotteveggen.

11 5. DISKUSJON Bare tre taxa invertebrater ble registrert, ett rent terrestrisk: edderkoppdyr, mens vårfluer og steinfluer har akvatiske larver. Edderkoppen var det eneste levende dyr vi fant i grotta. De andre gruppene var representert ved inntørkede kropper av voksne (med unntak av bakkroppen av en steinflue larve). Kvaliteten på det inntørkede materialet gjorde artsbestemmelsen vanskelig. Da materialet ble overført til sprit, gikk kroppene mer eller mindre i oppløsning, slik at artsbestemmelsen måtte baseres på å sette sammen et puslespill av løse vinger, kropper og hoder. Det er ikke uvanlig å finne inntørkede insekter på grottevegger. Voksne insekter som klekker fra akvatiske larver i grotter, blir gjerne sittende på veggene eller taket av grottene, der de dør av sult (Dolmen & Arnekleiv, 1990). Generelt var det lite vann i bekken som rant gjennom grotta (bare noen få cm) unntatt innerst ved vannlåsen, der det ble dypere. Vannstanden var de fleste steder for lav til at det kunne finnes fisk i bekken. Det ble da heller ikke funnet invertebrater i bekken som kunne tjene som næring for fisk. Av edderkoppen Metellina merianae foreligger det relativt få funn i Norge (K. Åkra, pers. medd.). Denne arten foretrekker fuktige, skyggefulle habitater, ofte i overhengende vegetasjon langs bekker og grøfter, under broer og i grotter eller andre mørke omgivelser (Roberts, 1995). Arten er oppfattet som en typisk grotteart i Sør Sverige (Hippa et al. 1984; Østbye et al. 1987). I norske grotter kan arten betraktes som troglofil, d.v.s. at den kan leve permanent og etablere reproduserende bestander under bakken, men at den også kan forekomme på overflaten (Østbye et al. 1987). Tidligere er den i Norge påvist i grotter i bl.a. Buskerud og Oslo (Østbye et al. 1987). Vårflua Philopotamus montanus er en vanlig art i norske bekker. Den foretrekker hurtig rennende, kaldt vann (Lepneva, 1964). Arten er også tidligere påvist i grotter. Arnekleiv & Dolmen (1992) fant f. eks. P. montanus vanlig i grottene som ble undersøkt i Grane og Rana, Nordland. Den forekom fra grotteåpningen til langt inn i grottene (1300 m i Sætergrotta).

12 P. montanus ble påvist i Grønligrotta av Hippa et al. (1985), men forekom ikke i de andre undersøkte Skandinaviske grottene. Den har vid utbredelse og er også rapportert funnet i tyske grotter (Dobat, 1975). Med det lave antall taxa, som ble funnet var artsdiversiteten i Svartfossgrotta meget lav. Generelt gjelder det at grotteøkosystemer er karakterisert ved lavt individtall, lav artsdiversitet og langsom energiomsetning (Arnekleiv & Domen, 1992). Men også sammenlignet med andre norske grotter var diversiteten i Svartfossgrotta lav (jfr. Østbye et al. 1987; Arnekleiv & Dolmen, 1992). På bakgrunn av dette utpreger ikke Svartfossgrotta seg som særlig verneverdig ut i fra et zoologisk perspektiv. Funnet av den uvanlige edderkoppen M. merianae er imidlertid interessant, og det vil være et stort behov for kartlegging av de andre grottene i området, som muligens kan ha et høyere biologisk potensial enn Svartfossgrotta. En undersøkelse av de øvrige grottene i området vil være særlig påkrevet dersom det blir aktuelt med større arealinngrep, for eksempel opprettelse av nye kalksteinsbrudd i området, som kan ødelegge dagens grottesystemer.

13 6. SAMMENDRAG En zoologisk undersøkelse av Svartfossgrotta i Verdal kommune ble foretatt 15. oktober 2007. Grotta ble undersøkt så langt innover det var mulig å komme (til vannlåsen). Det ble søkt etter dyr i bekken og på vegger og tak av grotta. Det var lite vann i bekken, og det ble ikke påvist dyr i de akvatiske prøvene. På veggene av grotta satt det døde, inntørkede rester av vårfluer og steinfluer. De var imidlertid i så dårlig forfatning at artsbestemmelse var vanskelig. Den eneste vårfluearten som lot seg identifisere var Philopotamus montanus, en art som er vanlig i Norge og som også tidligere er påvist i grotter. Det eneste levende dyr som ble funnet var edderkoppen Metellina merianae, som regnes som en troglofil art. Det foreligger imidlertid få funn av denne arten tidligere. På bakgrunn av den lave artsdiversiteten utpreger ikke Svartfossgrotta seg som særlig verneverdig i zoologisk sammenheng. Funnet av edderkoppen M. merianae er imidlertid interessant. På grunn av økende industriell virksomhet i nærheten er det et stort behov for zoologisk kartlegging av de øvrige grottene i området.

14 7. REFERANSER Arnekleiv, J.V. & Dolmen, D. 1992. Ferskvannsinvertebrater i noen nord-norske kalksteinsgrotter. Ent. Tidsskr. 114: 15-26. Dobat, K. 1975. Die Höhlenfauna der Schwäbischen Alb mit Einschluss des Dinkelberges, des Scwarzwaldes und des Wutachgebietes. Jh. Ges. Naturkunde. Württemberg 130: 260-381. Dolmen, D. & Arnekleiv, J.V. 1990. En zoologisk befaring av karstområder og grottesystemer i Grane og Rana kommuner, Nordland. Universitetet i Trondheim, Vitenskapsmuseet. Rapport Zoologisk Serie 1990-2: 1-43. Direktoratet for naturforvaltning. 1999. Kartlegging av naturtyper. Verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13-1999. Hippa, H., Koponen, S. & Mannila, R. 1984. Invertebrates of Scandinavian caves I. Araneae, opiliones, and Pseudoscorpionidae (Arachnida). Ann. Ent. Fennici 50: 23-29. Lepneva, S.G. 1964. Fauna of the U.S.S.R: Trichoptera. Vol 2. Clearinghouse for Federal Scientific and Technical Information. Springfield, Virginia. Lauritzen, S.-E. 2000. Rapport fra befaring av karsthuler i Verdal, Juli 1999. Rapport til Verdal kommune, 17. februar 2000. Universitetet i Bergen. Roberts, M.J. 1995. Spiders of Britain & Northern Europe. Collins Field Guide. London. Harper Collins. Østbye, E., Lauritzen, S.-E., Fjellberg, A., Hauge, E., Leinaas, H.-P., Ottesen, P. & Solhøy, T. 1987. Invertebrates of Norwegian caves I. Gastropoda, Oligochaeta, Araneae, Acari, Amphipoda, Collembola, Coleoptera, Lepidoptera and Diptera. Fauna norv. A 8: 43-64.