Fra 4/14. John Færseths bok Ukraina landet på grensen er like kompleks og spennende som landet og konfliktene den prøver å klare opp i. John Færseth Ukraina Landet på grensen Humanist forlag (2014) Da konflikten startet opp i Ukraina var nyhetene derfra forvirrende. Derfor bestemte frilansjournalist og forfatter John Færseth seg for å reise til landet og forstå hva som virkelig foregikk. Færseth har tidligere skrevet boken KonspiraNorge, en velskrevet bok hvor han foretok et dypdykk i de ulike konspirasjonsmiljøene i Norge. Erfaringen fra dette kom sikkert godt med for å nøste opp i det mildt sagt uoversiktlige politiske landskapet i Ukraina. Det begynte på Maidan Færseth tilbringer mye tid i Ukraina. Han starter sin reise i boken med å snakke med folk på åstedet for de mange demonstrasjonene i Kiev, Maidan Nezalezhnosti, eller Uavhengighetsplassen. Maidanbevegelsen oppsto i 2013 som en reaksjon på en avlyst assosiasjonsavtale med EU, noe som førte til at den daværende presidenten Viktor Janukovytsj gikk av og flyktet fra landet. Noen år tidligere, i 2004/2005 hadde Janukovytsj tapt presidentvalget mot Viktor Jusjtsjenko etter omvalg som fulgte beskyldninger om massiv juks i det som ble kjent som oransjerevolusjonen. Janukovytsj vant ved neste valg i 2010 og var altså president frem til han måtte flykte i februar 2014. Fra eksil har han oppfordret militæret til ikke å lystre ordre fra «ultranasjonalistene og nynazistene» som ifølge ham hadde overtatt makten. Vi får vite litt om nasjonalistene og de høyreekstreme som var til stede på plassen under protestene, men menneskene Færseth intervjuer er tydelige på at det ikke var nasjonalister med på Maidan. Når disse likevel har fått mye oppmerksomhet, skyldes det https://humanist.no 1/4 https://humanist.no/2015/01/veikart-til-grenseland/
delvis at de passer fint for dem som vil diskreditere demonstrasjonene. I stedet for propaganda får vi innblikk i hva som hendte på Maidan fra de som opplevde hendelsene på kroppen. Det være seg brutale angrep fra politistyrker, leide bøller som er busset inn, og den generelle forvirringen. Men vi ser også deler av det som mange håper blir en varig effekt, med en politisk oppvåkning som forhåpentligvis ikke forsvinner. Det er mye som er felles mellom det som skjedde på Maidan og en rekke andre større protestbevegelser rundt om, protestbevegelser som blir en del av den politiske bevisstheten i landene. Problemet er, som så mange steder, at oppvåkningen ikke nødvendigvis får varige konsekvenser. Eller som en person som Færseth snakker med, forklarer: når konflikten nå står i Øst-Ukraina så er det bare nasjonalistene og militære som drar for å kjempe mot pro-russiske separatister. En komplisert historie Færseth gir oss også en kjapp gjennomgang av de viktigste partiene i Ukraina, hvor det virker som forskjellen i større grad handler om lederskikkelser og ikke politisk ideologi. Deretter er vi over i en gjennomgang av ukrainsk historie. Her blir det fort virkelig komplisert. Landet har nemlig sjeldent eksistert slik det gjør i dag. Dette er selvfølgelig ikke helt ulikt en rekke andre stater i Europa i dag (mange nasjonalstater er jo ganske nye), men Ukrainas situasjon blir mer kompleks ved at landet har vært en del av ulike imperier som har rullet frem og tilbake over det territoriet vi i dag kjenner som Ukraina. Et resultat av dette er at forskjellige grupper i Ukraina har ulike fortellinger om landets historie, der den ene gruppens helter er den andre gruppens skurker. Dette er en oppskrift på bråk. Vi lærer også å kjenne det russiske synet på Ukraina (eller Lillerussland som de også kalte landet) som en del av Russland, et syn som også innebærer at man ser på ukrainere som et russisk folk. Dette synet førte til periodevise forsøk på russifisering av Ukraina gjennom å gjøre russisk til undervisningsspråk, mens de gresk-ortodokse kirkene i landet ble tvangskonvertert til russiskortodokse. Vi følger landets, eller landenes, historie inn i det tyvende århundre, med grusomhetene under Stalin, den tyske invasjonen og partisankampene på ulike fronter. I disse historiske kapitlene er forfatteren til stede på en annen måte enn i nåtiden. Færseth forteller med stor kunnskap, innlevelse og en relativt nøytral stemme. Valget mellom Stalin og Hitler kunne være som valget mellom pest og kolera, og dilemmaene folk sto foran beskrives med empati og nyanser. Noe av det som gjør størst inntrykk er Færseths refleksjoner om hungersnøden som rammet Ukraina etter den mislykkede tvangskollektiviseringen på 30-tallet. Sovjeterne ville ha kontroll over jordbruket, og klarte å gjøre Europas brødkurv til et sted der folk sultet i hjel. Stalin later til ikke å ha skjønt noe om sitt eget ansvar, men la heller skylden på alle andre inkludert de sultende selv. Selv om noen ukrainere hilste de tyske styrkene som invaderte landet som frigjørere, skulle ikke ting bli bedre. Tvert om. Sentralt i den nazistiske læren stod raselæren, og i nazistenes rasehierarki var ukrainere et slavisk folk i beste fall egnet til å være slaver for de germanske «herrefolkene». Tyskerne trengte «lebensraum», og i Ukraina skulle det ryddes plass for tyske bosetninger. Dermed måtte ukrainerne bort. Planen var at de skulle deporteres, gjøres om til slaver eller sultes i hjel. https://humanist.no 2/4 https://humanist.no/2015/01/veikart-til-grenseland/
Levende historie Mange av de historiske hendelsene som beskrives i boken gir etterdønninger som høres godt også i vår tid. En av dem er Nikita Khrusjtsjovs beslutning om å «gi» Krimhalvøya til Ukraina. En annen er da det nylig uavhengige landet gikk med på å gi fra seg atomvåpnene mot en sikkerhetsgaranti der USA, Storbritannia og Russland forpliktet seg til ikke å bruke atomvåpen eller annen våpenmakt mot Ukraina (bortsett fra i selvforsvar). Mange ukrainere tror at de hadde vært bedre rustet til å møte Russland dersom de hadde hatt atomvåpen. Færseth er flink til å snakke med en rekke ulike mennesker slik at leseren får flere syn på konfliktene. Vi møter også deler av det som kalles anti-maidan, altså folk som var imot Maidanprotestene, og ønsker at landet vender blikket østover mot Russland. Noen ønsker sågar at Ukraina innlemmes i Russland, andre drømmer om tiden under Sovjetunionen. En del av de russlandsvennlige ukrainerne opplever det som om Vesten er i en slags krig med Russland, og bruker Ukraina som slagmark. Dette perspektivet kan virke fullstendig forskrudd, men er viktig å kjenne til for å forstå hvordan russiskvennlige ukrainere oppfatter verden. Selv om det ikke er til å stikke under stol at Færseth her virkelig får bruk for sin kunnskap om konspirasjonsteorier, hvordan de skapes, brukes politisk og påvirker offentligheten. Det er fristende å trekke paralleller mellom Ukraina og Bosnia-konflikten på 90-tallet. Den store ulikheten synes dog å være at konfliktlinjene i Ukraina i større grad går langs politiske skillelinjer enn etniske, selv om skillelinjene til tider sammenfaller. Krimtartarene, den muslimske befolkningen på Krimhalvøya, er en minoritet som synes å være mislikt og mistrodd. En kuriositet er at krimtartarene skal ha dannet den første sekulære staten i den muslimske verden da de i 1917 erklærte seg uavhengige av den sovjetiske unionen og dannet sin egen folkerepublikk. Den ukrainske jødiske minoriteten møter også mistro i befolkningen. Dette til tross (og kanskje fordi gruppene er små og splittet) har ikke konflikten fått religiøse overtoner. Innad i den muslimske gruppen virker det dog som det er en del konflikt grunnet ekstremistiske grupper som f.eks. Hizb ut-tahrir, som prøver å slå rot blant ukrainske muslimer. Det virker likevel ikke som om de har noe særlig støtte. Et delt land Skillelinjene ellers i samfunnet går grovt sett mellom de som støtter en tilnærming til EU, og de som heller vil nærme seg Russland. Det er ingen overraskelse at det er mange russiskspråklige ukrainere som står på sistnevnte, mens mange andre er skremt av den russiske presidenten Vladimir Putin. Færseth viser likevel hvordan de politiske håpene til tider går på tvers av språk og etnisitet, og hvordan ulike minoriteter dras i ulike retninger og havner på ulik side. Krimhalvøya (som i dag er annektert av Russland) er én sak, og siden halvøya har den ene helårsåpne havnen som Russland kontrollerer, er det neppe trolig at russerne vil gi den opp. Situasjonen er mye mer uklar i sørlige og østlige deler av landet hvor det er en russiskvennlig separatistbevegelse. I en rekke områder har ukrainske styrker, bestående av alt fra militæret til sivile «selvforsvarsstyrker», fått tilbake en viss kontroll. Men i delstatene Donetsk og Luhansk er konflikten langt fra over. Forfatteren bruker en del tid på å prøve å forstå Russlands motiver, og mener at argumentasjon som fra Vest-Europa blir sett på som kalkulerende og strategisk, faktisk er hva russerne tror. Mange russere ser ut til å tolke Ukraina-konflikten som et forsøk på å utvide NATO og EU, og i dette https://humanist.no 3/4 https://humanist.no/2015/01/veikart-til-grenseland/
perspektivet blir Maidan-protestene en del av vestlig kulturimperialisme. Som nevnt er ukrainerne delt mellom de som orienterer seg mot Vesten og de som ønsker å nærme seg (eller sågar bli en del av) Russland. Det er derfor en reell mulighet for at landet på sikt kan bli delt, enten gjennom en fredelig skilsmisse som mellom Tsjekkia og Slovakia, eller som borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia. Uansett hva som skjer er det ingenting som tyder på at situasjonen i Ukraina blir mer oversiktlig og konfliktfri med det første. Derfor er det bra at John Færseth har gitt oss et kart som kan brukes til å navigere i det politiske landskapet. https://humanist.no 4/4 https://humanist.no/2015/01/veikart-til-grenseland/