Går vi av tidlig for å pleie mor?

Tove Midtsundstad Går vi av tidlig for å pleie mor? I det siste har enkelte forskere stilt spørsmål om ikke eldre arbeidstakeres pleie- og omsorgsforpliktelser overfor gamle foreldre også kan være en vesentlig årsak til tidligpensjonering. Innen den internasjonale forskningslitteraturen har dette så å si vært et ikke-tema. Det etterlyses derfor mer kunnskap. Mitt spørsmål er om lite fokusering på omsorgsforpliktelser skyldes uvitenhet fra forskersamfunnets side, eller om denne faktoren, alt i alt, har marginal betydning for den samlede tidligpensjoneringen. På bakgrunn av resultater fra to omfattende studier av tidligpensjonering i Norge fra begynnelsen av årtusensskiftet, er det grunn til å tro at sistnevnte kanskje er, eller i alle fall har vært hovedforklaringen i Norge. Politikerne har i debatten om tidlig pensjonering i hovedsak fokusert på behovet for økonomiske incentiver som gjør det lønnsomt å jobbe også etter fylte 62 år. Som motsats har avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) rettet søkelyset mot arbeidsmiljøet og arbeidsforholdenes betydning. En omfattende forskningslitteratur viser da også at ikke pensjonssystemets utforming alene, men også forhold på arbeidsplassen påvirker den enkeltes ønske om å gå av tidlig, så vel som deres faktiske pensjoneringsatferd. I tillegg har flere undersøkelser vist at individuelle ressurser, som helse og utdanning, familieforhold, tilpasning til ektefellens/samboerens pensjonering og ønske om mer fritid, også innvirker på pensjoneringstidspunktet. Det samme gjør familiens samlede økonomi og tilgangen på ulike formues- og fritidsgoder (for en oversikt se f.eks. Dahl 1999, Hernæs, Røed og Strøm 2002, Midtsundstad 2006, Phillipson og Smith 2005). Enkelte norske forskere har stilt spørsmål ved om ikke eldre arbeidstakeres pleie- og omsorgsforpliktelser i forhold til gamle foreldre også kan være en vesentlig årsak til tidligpensjonering. De har derfor etterlyst mer forskning på temaet (se bl.a. Gautun og Hernes 2006). Enkelte bedrifter, blant dem Storebrand, fulgte umiddelbart opp, egentlig lenge før man visste noe om problemets omfang i Norge, og tilbød alle sine eldre arbeidstakere ti dagers årlig velferdspermisjon med lønn for å avhjelpe en slik mulig tidsklemme. Regjeringen var også raskt på banen og har foreslått å utvide retten til permisjon og pleiepenger for den som pleier nære pårørende i livets sluttfase. Det diskuteres også seriøst om ikke alle arbeidstakere bør få lovfestet rett til ti dager permisjon per år uten lønn (i første omgang) for å yte omsorg for nære pårørende. Sistnevnte var også et av kravene ved fjorårets tariffoppgjør i offentlig sektor, men ble da stoppet av fagforeningene selv. Temaet er ikke uviktig, da vi kan vente store endringer i alderssammensetningen i årene som kommer. Mens det i dag er om lag ti 85-åringer og eldre per hundre i aldersgruppen 50 64 år, vil forholdstallet i 2050 være nær 30/100 (St Søkelys på arbeidslivet 2/2009 årgang 26, 237 252. ISSN 0800-6199 2009 Institutt for samfunnsforskning

238 Søkelys på arbeidslivet meld. nr. 25, 2005 2006). Samtidig vil en økende andel døtre og svigerdøtre være yrkesaktive i årene som kommer. Dessuten er søskenflokkene mindre enn før. De kommende generasjoner av 50 64-åringer får dermed færre å dele eventuelle omsorgs oppgaver med. Ser vi på den internasjonale forskningslitteraturen, har syke foreldre og slektninger og/eller omsorgs- og pleieoppgaver som forklaring på tidligpensjoneringen så å si vært et ikke-tema. Mitt spørsmål er om dette skyldes uvitenhet i forskersamfunnet, eller om denne faktoren, alt i alt, har marginal innvirkning på den samlede tidligpensjoneringen. På bakgrunn av resultatene fra to omfattende studier av tidligpensjonering og bruk av AFP i Norge i 2000/2001 og 2002 er det grunn til å tro at sistnevnte er hovedforklaringen, i alle fall i vår land (Midtsundstad 2002 og 2005). En fersk kartlegging av de norske forholdene (Gautun 2008b) har da også ført til at påstanden om omsorgsforpliktelsenes betydelige effekt på tidligpensjoneringen i Norge har dempet seg. I stedet har man rettet søkelyset mot omsorgsansvarets mulige innvirkning på sykefraværet blant middelaldrende. Fevang, Kverndokk og Røed (2008) finner for eksempel i sine analyser basert på registerdata at arbeidstakeres sykefravær og trygdebruk øker noe i perioden rett før og etter man mister siste forelder. I denne artikkelen har jeg, for å nyansere den pågående debatten, funnet det interessant å hente fram igjen data fra to undersøkelser fra 2000 2002 for en nærmere analyse, og spør: Hvor betydningsfullt er egentlig det å ha et sykt eller pleietrengende familiemedlem for den samlede tidligpensjoneringen og for deltidsarbeid blant eldre arbeidstakere i Norge? Tidligere forskning Studier av tidlig avgang fra arbeidslivet er et omfattende forskningsfelt, og det finnes en rikholdig nasjonal og internasjonal litteratur på området. De fleste studiene har likevel forklart avgangen med utgangspunkt i enten en utstøtingsmodell (push-faktorer) eller en attraksjons- eller insentivmodell (pull- og jumpfaktorer). 1 I tillegg har en ofte trukket inn forklaringer på individnivå, som kjønn, inntekt og formue, utdanning, helse, sivil status, sosial bakgrunn med videre. De individuelle faktorene har gjerne vært oppfattet som ressurser som bidrar til å fremme, eventuelt hemme, effekten av de nevnte push- og pullfaktorene. Attraksjons modeller (pullfaktorene) er en samlebetegnelse på ulike økonomiske forklaringer på trygdeatferd, deriblant tidligpensjonering. I tråd med klassisk økonomisk teori, ses pensjoneringsmønsteret i slike modeller som individuelle rasjonelle valg, hvor den enkelte arbeidstaker avveier fordeler og ulemper knyttet til arbeid og fritid. Her vil tilgjengelighet og ytelsesnivå for de ulike ordningene være avgjørende faktorer. Ut fra et slikt perspektiv blir det derfor viktig å studere de faktorene som innvirker på verdsettingen av arbeid kontra fritid. De faktorene som i første rekke er trukket inn i tilgjengelige studier, er ytelsesnivået (inkludert subsidiering av fremtidig pensjonsinnbetaling og skatt) og tilgangen til de ulike tidligpensjonsordningene, som for eksempel kriterier for uttak (opptjening, alder, arbeidstid m.v.). Utstøtingsmodellen

Går vi av tidlig for å pleie mor? 239 (push) søker i stedet å relatere økningen i tidligavgang til dårlig arbeidsmiljø som bidrar til svekket helse eller skade hos arbeidstakerne, eller til strukturelle forhold på arbeidsmarkedet, som for eksempel strukturendringer, rasjonaliseringer og økte jobbkrav eller kvalifikasjonskrav som presser eldre og antatt mindre produktiv og kvalifisert arbeidskraft ut av arbeidsmarkedet. Utstøtingsmodellen oppfatter derfor tidligavgang fra yrkeslivet som en ufrivillig og tvungen situasjon for den enkelte arbeidstaker. Det skilles ofte mellom økonomisk utstøting, som primært er knyttet til effektivitetskrav i arbeidslivet, helsemessig utstøting, som er opptatt av hvordan arbeidslivet bryter ned arbeidstakernes helse og arbeidsevne, og sosial utstøting, som relaterer seg til press fra ledelsen og/eller arbeidskamerater om tidlig pensjonering (Halvorsen 1994). De to perspektivene suppleres i en del sammenhenger også med et tredje som vektlegger privatsfærens betydning for tidligpensjoneringen, det vil si jump-faktorer. Disse omfatter primært forhold og begrunnelser knyttet til familie og fritid, som gjør det ekstra attraktivt å gå av tidlig. Herunder sorterer for eksempel den enkeltes ferie-, fritids- og familiepreferanser, og da særlig sivil status samt ektefelles yrkes- og pensjoneringsstatus. Single har for eksempel gjerne en høyere forventet pensjoneringsalder enn gifte og samboere. Spesielt synes dette å gjelde for kvinner (Larsen 2004). Kvinner går også gjerne av tidlig for å tilpasse sin avgang til ektefellen/ samboeren, mens menn utsetter avgangen fordi kona/samboeren ennå ikke har rett til å gå av (se f.eks. Blekesaune og Øverbye 2001 og Midtsundstad 2002). Forskningen har vist at avgangen i de fleste tilfeller skyldes et samspill mellom alle de faktorene som er nevnt over både push, pull og jump (se f.eks. litteraturoversikter i Midtsundstad 2006 og 2009). Familieforpliktelser i form av omsorgsansvar eller pleietrengende i nær familie, det vil si forhold i privatsfæren som trekker deg ut av arbeidslivet, ofte mot dine egne ønsker, er derimot mindre studert. Det har likevel vært en økende interesse for temaet både internasjonalt (Vitaanen 2007, Evandrou et al., 2002, Phillips et al. 2002, Taylor 2006, Phillipson og Smith 2005, OECD 2006) og i Norge (Gautun og Hernes 2007, Gautun 2007, 2008a, 2008b, Fevang et al. 2008). Ifølge Gautun (2008b) viser de fleste undersøkelsene at generasjonen under de aller eldste, særlig kvinner i 50 60-årene, har en sentral omsorgsrolle. De foreliggende studiene indikerer at denne omsorgssituasjonen påvirker jobbsituasjonen; for eksempel konsentrasjon, deltakelse i sosiale arrangementer, mulighet til å påta seg ekstra arbeidsoppgaver og annet karrierefremmende arbeid. Enkelte sier også at de tar ut sykedager for å klare omsorgsforpliktelsene, selv om de ikke er syke (ibid.). De studiene som har sett spesielt på forholdet mellom omsorgsforpliktelser og tidligpensjonering antyder likevel at omsorgsforpliktelser har liten betydning for tidligpensjoneringsbeslutningen. Mooney og Statham (2002) fant for eksempel ingen sterke indikasjoner på at arbeidstakere går av for å utføre omsorgsoppgaver, selv om det kan gå ut over den enkeltes personlige liv og velferd. De antyder likevel at nedprioritering av egne behov over lengre tid vil kunne bidra til helseproblemer og eventuelt tidligere pensjonering for noen på sikt, selv om det ikke gir utslag på

240 Søkelys på arbeidslivet kort sikt (ibid.). Det gjenstår imidlertid å dokumentere en slik mulig sammenheng. Hugossen (2003) fant da også at selv om mange kvinners livsløp og valg påvirkes av andres behov, er det vanskelig å synliggjøre dets betydning for tidligpensjoneringen. Hovedbildet forskningen tegner er, ifølge Gautun (2008b), at omsorgsforpliktelser påvirker valg av deltidsarbeid, mens det kun er en mindre, tungt belastet gruppe som velger å forlate arbeidslivet helt som følge av et slikt ansvar (Jenson og Jacobzone 2000, Phillips 1994), og det gjelder i første rekke eldre døtre (Kolodinsky og Shirley 2000). I en britisk studie forteller likevel 22 prosent av dem som nettopp hadde blitt pensjonert, at deres beslutning om å pensjonere seg var påvirket enten litt eller mye av deres omsorgsforpliktelser (Mooney et al. 2002). Da barns forpliktelser og ansvar i forhold til eldre foreldre og svigerforeldre vil avhenge av hvor godt utbygd det offentlige hjelpe- og omsorgsapparatet er, og av yrkesdeltakelsen blant kvinner, begge forhold som er sterkt varierende fra land til land, er det vanskelig å overføre erfaringer og funn fra for eksempel Storbritannia direkte til Norge. Internasjonale sammenligninger viser da også at langt færre i den norske enn i den kontinentaleuropeiske og østeuropeiske befolkningen ser for seg at de selv skal ta hånd om sine eldre foreldre/svigerforeldre når disse eventuelt måtte bli hjelpe- og/eller pleietrengende (Slagsvold et al. 2009). De fleste nordmenn synes å mene at omsorg og pleie av eldre er statens ansvar (Daatland et al. 2009). En holdning som nok har sammenheng med at eldreomsorgen i Norge er godt utbygd, sammenlignet med det vi finner i de fleste andre land. Det betyr samtidig at foreldres og svigerforeldres pleie- og omsorgsbehov vil ha langt mindre å si for middelaldrende og eldres arbeidstilpasning i Norge enn i mange andre land (ibid.). Gautun (2008b) har nylig kartlagt de norske forholdene. 2 Ifølge henne hadde drøyt en tredjedel av alle yrkesaktive 45 66-åringer i løpet av det siste året hjulpet sine foreldre med transport, kjøp av varer og tjenester, reparasjoner, hagearbeid, snømåking og annet vedlikeholdsarbeid, renhold, klesvask og annet husarbeid. Undersøkelsen sier imidlertid ikke noe om hvor ofte slik hjelp ytes, noe som selvfølgelig vil ha betydning for om det oppleves som belastende for den enkelte. Drøyt en fjerdedel av alle yrkesaktive 45 65-åringer fortalte imidlertid at de i løpet av det siste året hadde vært i situasjoner som gjorde det vanskelig for dem å kombinere jobb og foreldreomsorg. 3 Det var likevel bare en av tjue (drøyt 5 %) av alle 45 65- åringer som sa de hadde pleiet sine foreldre det vil si hjulpet dem med å vaske seg, kle seg, ta medisiner eller annen personlig pleie. Det var også en veldig liten andel, rundt 2 prosent, som oppgav at de hadde valgt redusert arbeidstid fordi de ville hjelpe foreldrene. Videre var det kun 3 prosent av alle yrkesaktiv 45 65-åringer som sa at omsorgsoppgavene trolig hadde bidratt til at de hadde fått redusert helse. Analyser på basis av registerdata viser likevel at arbeidstilbudet påvirkes negativt av det å ha en enslig forelder som er i siste fase av livet (Fevang et al. 2008). Effekten på sysselsettingen og inntektsnivået av det å ha enslige foreldre i livets sluttfase (og dermed et potensielt omsorgsansvar) er likevel begrenset. Uttaket av sykepenger og enkelte andre trygdeytelser viser seg imidlertid å øke noe, særlig for menn (sønnene) (ibid.). 4

Går vi av tidlig for å pleie mor? 241 Betydningen av pleie og omsorg for ektefelle/samboer eller annen i nær familie for tidligpensjoneringen i Norge har også tidligere vært kartlagt (Midtsundstad 2002 og 2005), men viste seg da å ha minimal betydning for den samlede tidligavgangen, sammenlignet med andre forhold. En fersk kartlegging av tidligpensjoneringsønsker og begrunnelser for ønsket om å gå av tidlig blant arbeidstakere organisert i Fagforbundet, bekrefter det samme (Midtsundstad 2009). Mens en av fire la stor vekt på belastende arbeid som grunn til ønsket om å pensjonere seg tidlig, var det bare åtte prosent av 55 61-åringene som la stor vekt på behov for eller ønske om å hjelpe foreldre og svigerforeldre, som en viktig årsak til tidligpensjoneringsønskene. Interessant nok ble også «ønske om å hjelpe foreldre/svigerforeldre» i sistnevnte undersøkelse vektlagt sterkest av de arbeidstakergruppene som hadde det minst fysisk belastende arbeidet, som saksbehandlere, konsulenter og rådgivere, mens det ble relativt lite vektlagt av arbeidstakerne som hadde de mest belastende og minst fleksible jobbene, som renholdere, hjemmehjelper og hjelpepleiere. «Ønske om å hjelpe foreldre/svigerforeldre» fremstår dermed kanskje like mye som et vikarierende argument, når andre mer tungtveiende grunner ikke finnes som avgjørende faktor bak folks tidligpensjoneringsønsker og -behov (ibid.). Konklusjonen vi kan trekke på bakgrunn av foreliggende forskning, må dermed bli at det å yte hjelp til og/eller pleie foreldre og svigerforeldre har vist seg å ha svært begrenset innvirkning på den samlede tidligpensjoneringen til nå, selv om enkelt studier antyder at en slik forpliktelse i perioder av livet kan gjøre det vanskelig for voksne arbeidstakere å yte maksimalt. For de få med det tyngste pleieansvaret kan det også føre til slitasje og økt sykefravær, og dermed uførepensjonering på lengre sikt. Det finnes imidlertid ingen studier i dag som dokumenterer en klar sammenheng mellom omsorgsforpliktelser for foreldre og økt uførepensjonering. I denne artikkelen beskriver jeg, med utgangspunkt i to omfattende studier fra 2001 2002 av eldres yrkesaktivitet og tidligpensjoneringsatferd, sammenhengen mellom arbeidstilbud blant eldre arbeidstakere i privat sektor og staten i Norge, og det å ha en syk og pleietrengende i nær familie. Nærmere bestemt beskrives forekomsten av lengre avbrekk i yrkeskarrieren som følge av omsorgsoppgaver, overgang til deltid etter fylte 55 år som følge av omsorgsforpliktelser og sammenhengen mellom avgang med AFP og det å ha en syk eller pleietrengende i nær familie. Datamaterialet Fafo utformet og gjennomførte, i samarbeid med Opinion AS, en surveyundersøkelse i 2000/2001 i privat sektor 5 og i 2002 i statlig sektor 6. Utvalgene omfattet i privat sektor et representativt utvalg på 1500 arbeidstakere/pensjonister, alle født i 1933, 1934 og 1935, alle hadde vært yrkesaktive som 60-åringer, og et representativt utvalg på 1800 arbeidstakere/pensjonister fra statlig sektor fra kohortene fra 1937, 1939, 1941 og 1943, hvorav alle hadde vært yrkesaktive som 55-åringer.

242 Søkelys på arbeidslivet Svarprosenten i begge undersøkelsene var på snaut 80 prosent (Midtsundstad 2002 og 2005). Telefonintervjuene ble gjennomfør da pensjonistene og de fortsatt yrkesaktive var mellom 64 og 68 år i privat sektor og mellom 58 og 65 år i statlig sektor. I tillegg til opplysninger om faktisk og forventet pensjoneringsatferd og arbeidsmarkedsdeltakelse, ble yrkeskarrierens start og lengde samt langvarige yrkesavbrekk, egenvurdert helse, utdanningsnivå, sivil status og ektefelles/samboers yrkesstatus, tilgang til ulike formues- og fritidsgoder, egen inntekt og familiens inntekt, tilbud om gavepensjoner, tilgang til tjenestepensjon med videre kartlagt (ibid.). Som en del av undersøkelsene ble det også stilt spørsmål om de eldre arbeidstakernes/ tidligpensjonistenes familieforhold og omsorgsforpliktelser, nærmere bestemt: a) om de i løpet av yrkeskarrieren hadde vært hjemme for å pleie eller ha omsorg for ett eller flere familiemedlemmer (ut over egne barn), b) om de på intervjutidspunktet hadde en ektefelle/samboer eller annen i nær familie som var syk eller pleietrengende, og c) hvorvidt de anså at pleie- og omsorgsforpliktelser hadde hatt henholdsvis svært stor betydning, noe betydning eller ingen betydning for egen avgang med den avtalefestede førtidspensjonsordningen (AFP). I tillegg ble utbredelsen av deltidsarbeid og dets årsaker kartlagt, herunder om denne var begrunnet med utgangspunkt i omsorgs- og pleieforpliktelser. Undersøkelsen kan dermed gi en indikasjon på hvilken vekt de eldre selv tillegger omsorgsforpliktelser for eget arbeidstilbud og tidligpensjonering. Svært få rapporterer om yrkesavbrekk for å pleie nære familiemedlemmer I 2003 var det i alt 1 164 857 personer i alderen 45 65 år i Norge. Av disse hadde omkring halvparten (49 %) en eller to foreldre i live. Maksimalt vil en mulig omsorgsklemme knyttet til syke og pleietrengende foreldre dermed i utgangspunktet kun kunne ramme halvparten av 45 60 åringene, og av naturlige grunner atskillig færre når vi bare ser på arbeidstakere over henholdsvis 55 år og 60 år. Personer i «risikogruppen» blant arbeidstakere med tilgang til AFP-ordningen må derfor antas å være langt under halvparten av alle arbeidstakere, uten at jeg har noe konkret tall å vise til. En svakhet ved undersøkelsene er at vi ikke kan si noe om omsorgsansvaret og familieforpliktelsene har hatt betydning for egen sykdom og avgang, med for eksempel uførepensjon tidlig i yrkesløpet (før fylte 55 år i staten og før fylte 60 år i privat sektor), da vi kun ser på dem som fortsatt var yrkesaktive som 60-åringer i privat sektor, og dem som fortsatt var i arbeid som 55-åringer i statlig sektor. I de to undersøkelsene som refereres, spurte jeg imidlertid de eldre arbeidstakerne og pensjonistene om de i løpet av yrkeskarrieren noen gang hadde vært borte fra arbeidslivet i et halvt år eller mer for å ta seg av omsorgs- og/eller pleietrengende familiemedlemmer (ut over egne barn). 7. Det var kun 0,3 prosent eller 6 av 1722 personer med tilknytning til statlig sektor og 0,5 prosent, eller 7 av 1474

Går vi av tidlig for å pleie mor? 243 personer i privat sektor, som svarte bekreftende på dette. De viktigste årsakene til avbrekk hadde vært omsorg for egne barn eller egen sykdom (jf. tabell 1). Tabell 1. Hovedårsak til lengre avbrekk (6 måneder eller mer) i løpet av yrkeskarrieren for henholdsvis menn og kvinner innen privat og statlig sektor. 8 Privat sektor Staten Hovedårsak til lengre avbrekk Alle Kvinner Menn Alle Kvinner Menn Utdanning 9,1 2,2* 11,1* 11,7 10,6 13,0 Hjemmearbeidende med omsorg for egne barn 12,2 56,7* 0,1* 18,6 52,6* 0,0* Hjemmearbeidende uten omsorg 0,5 2,5 0,0 0,6 1,7 0,0 Hjemmearbeidende for å pleie familiemedlem 0,5 1,9 0,1 0,3 0,6 0,2 Arbeidsledig 2,3 1,9 2,4 0,8 0,8 0,9 Langvarig sykdom 12,3 9,0* 13,5* 10,0 12,0 9,6 Attføring/rehabilitering 0,5 0,6 0,7 0,6 1,1 0,4 Annet 1,4 2,5 1,1 2,5 4,7 1,3 Ingen avbrekk 64,0 32,7* 72,6* 54,9 15,9* 74,6* Totalt 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 Samlet antall 1474 321 1153 1722 633 1089 * = statistisk signifikante forskjeller på 95 %-nivå Omsorg er en viktig årsak til deltid blant eldre kvinner i privat sektor I de to undersøkelsene ble deltid etter fylte 55 år også kartlagt for å få en oversikt over omfanget av det vi kan kalle egenfinansiert delpensjonering. I privat sektor oppgav 17 prosent at de hadde jobbet deltid etter fylte 55 år; snaue 9 prosent av mennene og nærmere halvparten av kvinnene (47 %), og i staten drøyt 18 prosent; 12 prosent av de eldre mennene og 27 prosent av de eldre kvinnene. Hovedårsaken til menns deltid etter fylte 55 år i privat sektor (jf. figur 1) var at de følte seg for slitne til å jobbe heltid, og derfor ønsket mer fritid (40 %). For kvinnene var årsakene mer sammensatte, men en fjerdedel begrunnet det med at omsorgsoppgaver gjorde det vanskelig for dem å jobbe fulltid. Vi spurte ikke den enkelte hva omsorgsoppgavene bestod i, men for de fleste vil omsorgsoppgaver etter dette alderstrinnet, av naturlige årsaker, i all hovedsak dreie seg om omsorg for syk eller pleietrengende ektefelle/samboer, voksne funksjonshemmede barn og/eller syke og pleietrengende foreldre/svigerforeldre.

244 Søkelys på arbeidslivet Figur 1. Andelen som oppgav følgende forhold som hovedbegrunnelse for å velge deltidsarbeid etter fylte 55 år, blant eldre i privat sektor. N = 321. Arbeidet var såpass krevende at du ikke orket å jobbe mer Familiens økonomi var såpass god at du ikke trengte å jobbe mer Omsorgsoppgaver gjordet det vanskelig å jobbe fulltid 2 16,9 26,5 Du var sliten og ønsket mer fritid Arbeidsgiver kunne bare tilby deltid Har nesten alltid jobbet deltid 0 5 10 15 20 25 30 35 40 Menn Kvinner Alle Tilsvarende var hovedbegrunnelsen blant eldre statsansatte som valgte deltid etter fylte 55 år også helseproblemer eller ønske om mer fritid (jf. figur 2). Blant menn synes fritidsønskene å være den viktigste årsaken, mens det for kvinnene var helseproblemer. Blant eldre statsansatte var det 12,5 prosent av de deltidsarbeidende som sa de hadde valgt å redusere arbeidstiden etter at de fylte 55 år fordi en fulltidsjobb vanskelig lot seg kombinere med omsorgsoppgaver. Det gjaldt henholdsvis 0,8 prosent av mennene og 20,7 prosent av kvinnene som arbeidet redusert tid. Sammenfatter vi, utgjorde arbeidstakere som hadde valgt deltidsarbeid etter fylte 55 år på grunn av omsorgsoppgaver i privat sektor, likevel bare 2,8 prosent av alle eldre arbeidstakere, og i statlig sektor kun 2,2 prosent. Det er dermed ikke noe utbredt fenomen blant eldre arbeidstakere generelt. Men selv om den samlede andelen var liten, bør man likevel merke seg at hele 12,5 prosent av alle eldre kvinnelige arbeidstakere i privat sektor og 6 prosent av alle eldre kvinnelige arbeidstakere i statlig sektor oppgir at de hadde tilpasset arbeidstiden til omsorgsforpliktelser. Blant eldre menn må dette imidlertid beskrives som et ikke eksisterende fenomen da bare 0,2 prosent av eldre menn i privat sektor og 0,1 prosent i offentlig sektor hadde foretatt et slikt valg.

Går vi av tidlig for å pleie mor? 245 Figur 2. Andelen som oppgav følgende forhold som hovedbegrunnelse for å velge deltidsarbeid etter fylte 55 år, blant eldre i statlig sektor. N = 312. Arbeidet var såpass krevende at du ikke orket å jobbe mer Familiens økonomi var såpass god at du ikke trengte å jobbe mer Omsorgsoppgaver gjorde det vanskelig å jobbe fulltid 0,8 12,5 20,7 Du hadde helseproblemer og maktet ikke å jobbe mer Du var sliten og ønsket mer fritid Arbeidsgiver kunne bare tilby deltid Har nesten alltid jobbet deltid 0 5 10 15 20 25 30 35 40 Menn (N = 98) Kvinner (N = 1708) Alle (N = 312) Få i AFP-alderen har syke eller pleietrengende i nær familie Jeg spurte også de gifte/samboende i disse undersøkelsene som var 62 år eller eldre (født 1937 eller 1939), om de hadde hatt en ektefelle/samboer eller annen i nær familie som var syk og/eller pleietrengende da de selv var 62 år og kunne velge å gå av med AFP. Av de 80 prosentene i statlig sektor som hadde ektefelle eller samboer, oppgav 9 prosent at så var tilfelle, og ifølge 3,9 prosent av disse gjaldt dette i høy grad. Tilsvarende var det i privat sektor 7,1 prosent av de drøye 80 prosentene som var gifte/samboende, som samtidig oppgav at ektefellen/samboeren eller annen i nær familie hadde vært syk og/eller pleietrengende. Av disse var det en tredjedel, eller 2,6 prosentpoeng, som sa at dette hadde vært tilfellet i høy grad. Både blant ansatte i privat sektor og i statlig sektor var det en større andel kvinner enn menn som hadde en syk eller pleietrengende i nær familie, det vil si enten ektefelle/samboer, foreldre/svigerforeldre eller annen nær pårørende. Nærmere bestemt kunne det for nærmere 11 prosent av kvinnene i privat sektor og for drøye 10 prosent av kvinnene i statlig sektor vært aktuelt med omsorgs- og pleieforpliktelser. Jeg skriver «kunne vært aktuelt» da vi må anta at en ikke ubetydelig del av disse syke og pleietrengende vil være på institusjon.

246 Søkelys på arbeidslivet Tabell 2. Andelen gifte/samboende (63 66 år) fra statlig og privat sektor som oppgir at de på intervjutidspunktet hadde en ektefelle/samboer eller annen nær slektning som var syk eller pleietrengende i høy grad, noe grad eller overhodet ikke. Privat sektor Statlig sektor * Alle Kvinner Menn Alle Kvinner Menn I høy grad 2,6 3,3 2,4 3,9 6,8 2,8 I noen grad 4,5 7,1 3,9 5,1 3,9 5,5 Nei 92,7 89,6 93,4 90,6 88,8 91,4 Vet ikke 0,2 0,3 0,4 0,5 0,4 Samlet prosent 100 100 100 100,0 100,0 100,0 N 1235 212 1023 750 205 545 1 Her ser vi ikke på hele utvalget, men kun på de to kohortene som er født i 1937 og 1939. Disse utgjør samlet 951 personer, hvorav 750 var enten gift eller samboende. Sammenfatter vi, var det dermed blant eldre gifte/samboende arbeidstakere langt under 5 prosent som hadde hatt en nær slektning som i høy grad var syk og/eller pleietrengende da de selv kunne velge om de ville pensjonere seg. Da denne andelen også omfatter eldre arbeidstakere med syk og pleietrengende ektefelle/samboer og eventuelt voksne barn, betyr det at personer med syke og/ eller pleietrengende foreldre/svigerforeldre på dette alderstrinnet vil være enda lavere. I tillegg må vi anta at en betydelig andel av de syke og pleietrengende foreldrene/svigerforeldrene som nevnt allerede ble tatt hånd om av det offentlige hjelpe apparatet (dvs. at de var på institusjon). Spørsmålet er derfor for hvor mange denne tids- og arbeidsklemma egentlig oppleves som et så stort problem at det får konsekvenser for arbeidstilbudet og pensjoneringen? Jeg har undersøkt dette ved å se på andelen som oppgav at omsorgsforpliktelser i form av en syk eller pleietrengende i nær familie hadde påvirket deres ønske eller valg om å gå av med AFP, og sammenlignet med andelen som oppgav andre grunner for den tidige avgangen. Svært få har gått av tidlig for å pleie mor Som figur 3 og 4 viser, var det svært få av de eldre både i privat sektor og i staten som sa at de hadde valgte å gå av med AFP fordi en eller flere i nær familie hadde vært syke eller pleietrengende. Bare seks prosent av AFP-pensjonistene fra privat sektor sa at dette hadde hatt betydning, hvorav 2 prosentpoeng mente det hadde hatt stor betydning (jf. figur 3). Tilsvarende tall fra statlig sektor var 7 prosent, hvorav 2 prosentpoeng tilla det stor betydning (jf. figur 4). Det var imidlertid noen interessante forskjeller mellom grupper av arbeidstakere. Andelen som tilla pleie- og omsorgsforpliktelsene stor vekt, var for eksempel høyere blant kvinner enn menn i privat sektor (10,1 mot 4,8 prosent). Tilsvarende kjønnsforskjeller fant jeg ikke innen statlig sektor. Ingen av forskjellene var likevel signifikante på 5 %-nivå.

Går vi av tidlig for å pleie mor? 247 Tilsvarende fant jeg, når jeg spurte yrkesaktive statsansatte mellom 57 og 62 år som ønsket å gå av tidlig, at relativt få relaterte dette ønsket til det å ha en syk og/eller pleietrengende i nær familie, sammenlignet med den vekt de tilla andre begrunnelser. Bare drøye 11 prosent mente syke- og omsorgstrengende i familien hadde en viss innvirkning, hvorav 6 prosentpoeng tilla det stor vekt (jf. figur 5). At andelen som tillegger dette vekt, er høyere blant de fortsatt yrkesaktive mellom 58 og 62 år enn blant dem som faktisk har pensjonert seg, kan skyldes flere forhold. Det kan for eksempel være at flere av dem faktisk har foreldre i live på disse alderstrinnene. I likhet med andre allerede pensjonerte var det likevel ønsket om mer fritid, helseproblemer og slitenhet, arbeidsbelastninger og/eller det at ektefellen/ samboeren ville være eller kom til å bli pensjonert/hjemmeværende, som syntes å være det utslagsgivende for det store flertallet som ønsket å pensjonere seg tidlig. Figur 3. Andel av AFP-pensjonistene fra privat sektor som vektlegger følgende begrunnelser for at de valgte å gå av tidlig i kohortene født i 1993, 1934 og 1935. N = 625. Du trivdes ikke spesielt godt i lag med arbeidskollegene dine 2 En eller flere i nær familie var syke og pleietrengende 3 Det var ikke mulig å kombinere deltidsarbeid med delpensjon 6 Du ville ikke få utbetalt noen høyere pensjon selv om du 6 Det var ikke mulig i den jobben du hadde å tilpasse 6 Det var nylig innført ny teknologi på bedriften som du måtte 8 Du trengte ikke lenger inntektene fra arbeidet 10 Det var vanlig på bedriften å pensjonere seg så snart en 13 Arbeidsgiveren hadde ikke behov for deg lenger 13 Jobbben var ikke lenger så interessant og givende 14 Det var praktisk å gå av fordi ektefellen også var pensjonert 16 Arbeidet ditt var fysisk eller psykisk beslastende 20 Du haddde ikke lenger så god helse og følte deg sliten 27 Du hadde behov for mer fritid 37 0 % 10 % 20 % 30 % 40 % 50 % 60 % 70 % 80 % 90 % 100 % Stor betydning Noe betydning Ingen betydning Ikke sikker

248 Søkelys på arbeidslivet Figur 4. Andel av AFP-pensjonistene fra statlig sektor som vektla følgende begrunnelser for at de valgte å gå av med AFP som 62-åringer i kohortene født i 1937, 1939 og 1941 (data er fra 2003). N = 131. Du trivdes ikke spesielt godt i lag med arbeidskameratene En eller flere i nær familie var syke og pleietrengende 2 2 Det var nylig innført ny teknologi på arbeidsplassen Det var ikke mulig i den jobben du hadde å tilpasse 7 7 Det var ikke mulig i den jobben du hadde å tilpasse 8 Arbeidsgiveren hadde ikke behov for deg lenger Du ville ikke få utbetalt noen høyere pensjon selv om du 8 11 Du følte at kompetansen din begynte å bli utdatert og du Det var ikke mulig å kombinere deltidsarbeid med 11 12 Arbeidet ditt var fysisk belastende Det var vanlig på bedriften å pensjonere seg så snart en 14 15 Du trengte ikke lenger inntektene fra arbeidet 16 Arbeidet ditt var psykisk beslastende 17 Jobbben var ikke lenger så interessant og givende Det var praktisk å gå av fordi ektefellen også var pensjonert 23 24 Du haddde ikke lenger så god helse og følte deg sliten 25 Du hadde behov for mer fritid 47 0 % 10 % 20 % 30 % 40 % 50 % 60 % 70 % 80 % 90 % 100 % Stor betydning Noe betydning Ingen betydning Ikke sikker Figur 5. Andel som vektlegger følgende begrunnelser for ønske om å gå av som 62-åring blant yrkesaktive i staten 58 61 år i 2003 (kohortene født i 1937, 1939 og 1941). N = 149. Du trives ikke spesielt godt i lag med arbeidskameratene Ledelsen har ikke gitt uttrykk for at de ønsker at du skal 3 4 En eller flere i nær familie er syke og pleietrengende Det planlegges innført ny teknologi på bedriften som du må 6 7 Din kompetanse begynner å bli utdatert og du orker ikke Du vil ikke få utbetalt noen høyere pensjon selv om du Du har små muligheter til å få tilpasset arbeidstiden etter Jobben er ikke lenger så interessant og givende Det er vanskelig i praksis å kombinere deltidsarbeid med Du trenger ikke lenger inntektene fra arbeidet Arbeidet ditt er fysisk belastende Du har små muligheter til å få tilpasset arbeidstempoet og Det er vanlig på bedriften å pensjonere seg så snart en Arbeidet ditt er psykisk belastende 11 11 12 13 13 14 15 15 16 19 Det er praktisk å gå av fordi ektefellen også er pensjonert 26 Du har ikke lenger så god helse og føler deg sliten 31 Du har behov for mer fritid 59 0 % 10 % 20 % 30 % 40 % 50 % 60 % 70 % 80 % 90 % 100 % Stor betydning Noe betydning Ingen betydning Ikke sikker

Går vi av tidlig for å pleie mor? 249 Alt i alt synes med andre ord det å ha en eller i flere i nær familie som er syk og pleietrengende å være blant de faktorene som blir minst vektlagt av AFP-pensjonistene når de skal begrunne sin tidligpensjonering. Det gjelder både i statlig og privat sektor. Som vi husker, var det da også godt under 10 prosent som oppgav at ektefellen/samboeren eller annen i nær familie var eller hadde vært pleie- eller omsorgstrengende da de selv rundet 62 år. Risikogruppen er med andre ord relativt liten. Tallene virker også rimelige når vi sammenligner med andelen av 50 66-åringene som regelmessig hjelper eller har omsorg for sine foreldre eller andre i nær familie, basert på tall fra statistisk sentralbyrå. Kun 29 prosent av disse ytte, ifølge denne undersøkelsen, regelmessig ulønnet hjelp til egne foreldre, hvorav kun en mindre andel vil være tyngre pleie- og omsorgsoppgaver (Svalund 2006). Ifølge Gautuns ferske undersøkelse (2008b) var det også bare drøye 5 prosent (11 % av dem med foreldre i live) som oppgav at de ytte slik hjelp, selv blant 45 64-åringene. Vi må av naturlige grunner anta at flere har en mor eller far i live. At omsorgsforpliktelser ser ut til å ha relativt liten betydning for den samlede førtidspensjoneringen med AFP til nå, synes derfor primært å skyldes at få hadde syke og pleietrengende nære pårørende da de selv var i 60-årene. Risikogruppen har med andre ord vært liten. Tallene indikerer dermed også at omsorgsforpliktelser kan få økt betydning for den samlede førtidspensjoneringen når levealderen øker, rett og slett fordi en større andel av 62-åringene da vil kunne ha en forelder eller svigerforelder i live. Sykehjemsplass fremfor «svigermorspermisjon»? Funnene fra studien av arbeidstilpasning og tidligpensjonering blant eldre arbeidstakere som ble født før eller under siste verdenskrig, og som jobber i privat sektor eller innen det statlige tariffområdet, indikerer at omsorgsforpliktelser for nære slektninger eller pårørende har hatt minimal betydning for den samlede tidligpensjonering med AFP. Det var da også kun 7 av 100 arbeidstakere/pensjonistene i privat sektor og 9 av 100 i statlig sektor som oppgav at de hadde hatt en ektefelle/ samboer eller annen i nær familie som var syk eller pleietrengende da de selv stod fritt til å velge førtidspensjonering som 62-åring. Omsorgsforpliktelsenes minimale betydning for samlet tidligpensjonering skyldes dermed primært at risikogruppen til nå har vært relativt liten. Undersøkelsene viser videre at svært få har hatt lengre avbrekk i løpet av yrkeskarrieren på grunn av omsorgsoppgaver, når vi ser bort fra dem som var hjemmeværende for å ta seg av egne barn. Omsorgsforpliktelser synes likevel å ha hatt en viss betydning, i første rekke for gifte/samboende kvinners arbeidstilbud i eldre år. Ifølge tallmaterialet hadde 12,5 prosent av kvinnene i privat sektor og 6 prosent innen statlig sektor valgt deltid etter fylte 55 år fordi de anså at omsorgsoppgavene vanskelig lot seg kombinere med fulltids arbeid. For deltidsarbeidende kvinner i privat sektor over 55 år ble faktisk omsorgsforpliktelser oppgitt som den viktigste grunnen til at de jobbet redusert tid. Selv om pleie- og omsorgsansvar synes å ha hatt marginal betydning for den

250 Søkelys på arbeidslivet samlede avgangen med AFP, er det rimelig å tro at dens betydning kan øke i årene som kommer. For det første vil trolig flere ha foreldre i live når de selv passerer 60 år, da eldre i fremtiden forventes å leve lenger enn tidligere. Av samme grunn må man kanskje forvente at «foreldreklemma» forskyves, slik at den blir sterkest for arbeidstakere som nærmer seg eller har passert 60 år, og ikke for 50-åringene som nå. For det andre vil en langt større andel av de eldre kvinnene med foreldre i live i disse generasjonene være yrkesaktive. Flere vil derfor kunne merke klemma mellom arbeidslivets krav og familieforpliktelsene om 10 20 år, da det også vil være færre hjemmeværende koner, søstre og svigerinner som tar denne jobben for dem. For det tredje vil morgendagens eldre yrkesaktive i gjennomsnitt ha færre søsken og dermed færre å dele et eventuelt pleie- og omsorgsansvar med. Selv om morgendagens 60-åringer jevnt over også må antas å ha bedre helse enn i dag, gitt den økte levealderen, vil trolig en «foreldreklemme» for de fleste oppleves som mer belastende jo eldre de blir. Samtidig forventes fremtidens arbeidstakere over 60 år, nettopp på grunn av økt levealder, å ha både vilje og evne til å jobbe lenger. Om de skal sikre seg samme pensjonsnivå som i dag, må de også det, gitt blant annet regelen om levealdersjustering og overgangen til et mer aktuarisk nøytralt pensjonssystem. Reformen åpner på den andre siden for større fleksibilitet for flere, da det skal bli både lettere og mer lønnsomt å kombinere arbeid og pensjon. Eldre har i tillegg fått lovfestet rett til deltid etter fylte 62 år. Morgensdagens 62-åringer vil derfor ha større mulighet til å velge delpensjon i kombinasjon med deltid for å ta seg av sine foreldre/svigerforeldre, om de har behov for eller ønsker det. Tidlig uttak av pensjon vil imidlertid medføre redusert pensjon livet ut. Fordelingsmessig kan man dermed spørre seg om det er rimelig at de som har gamle og syke foreldre, om de ser seg nødt til å ta hånd om dem, skal få lavere pensjon enn andre. Dette vil være konsekvensen om de velger å trappe ned tidlig på grunn av omsorgsansvaret, da tidligpensjon i fremtiden ikke subsidieres i samme grad som nå, men må betales av den enkelte selv. Hvor stor belastning egne foreldre og svigerforeldre blir for den enkelte, vil imidlertid også i stor grad avhenge av tilgangen på offentlige pleie og omsorg. En godt utbygd offentlig eldreomsorg må antas å være et av flere viktige virkemidler for å nå pensjonsreformens mål om flere eldre i jobb. Uten å vite det, vil jeg også anta at de fleste vil foretrekke å ha rett til en sykehjemsplass til sine foreldre/svigerforeldre når de måtte trenge det, fremfor en «svigermorspermisjon». Dessuten vil sistnevnte trolig lett kunne misbrukes, da den kan legge press på en del sønner og døtre om å ta fri for å bistå med mindre presserende hjelpeoppgaver, eksempelvis transport, kjøp av varer og tjenester, reparasjoner, hagearbeid, snømåking, renhold, klesvask og annet husarbeid. I tillegg vil den kunne ha uheldige konsekvenser for likestillingen og stå i motsetning til det pågående arbeidet med å fremme økt likelønn i arbeidslivet, gitt at det fremdeles er kvinnene som i første rekke påtar seg slike omsorgsoppgaver. Knappe offentlige ressurser vil derfor trolig gjøre mer nytte om de brukes til å bygge ut og bedre eldreomsorgen, enn om de benyttes til

Går vi av tidlig for å pleie mor? 251 å finansiere for eksempel rett til ti dagers allmenn omsorgspermisjon med lønn for alle med eldre foreldre, uavhengig av om disse er syke eller ikke. Noter 1. I de senere årene er det også referert til en tredje faktor jump. Det må betraktes som en type pull-faktor, og som brukes i de tilfellene aktørene aktivt velger ut fra egne preferanser, interessefelt, evner og ambisjoner, mer enn passivt å tilpasse seg de mulighetene som finnes. Begrepene pull, push og jump er hentet fra Gambetta (1987). 2. For å få fram den faktiske utbredelsen av fenomenet i befolkningen og dermed tydeliggjøre dens mulige effekt på den samlede tidligpensjoneringen har jeg funnet det hensiktsmessig å se på andelen av alle arbeidstakere i gruppen 45 64 år og ikke andelen blant dem med foreldre i live, da bare halvparten i denne alderskategorien har det. 3. Da dette er en tverrsnittundersøkelse, vil imidlertid andelen som i løpet av aldersperioden 45 67 år har kjent på en slik tidsklemme, være langt større. Det er likevel grunn til å understreke at belastningen på den enkelte vil være svært forskjellig, avhengig av foreldrenes funksjonsnivå og tilgangen på hjelp fra det offentlige (bl.a. hjemmehjelp og/eller sykehjemsplass). 4. De finner at bruk av trygdeytelser øker med 4 prosentpoeng for sønnene og 2 prosentpoeng for døtrene (Fevang et al. 2008). 5. Privat sektor i denne undersøkelsen omfatter bare virksomheter og ansatte som var tilsluttet LO og NHOs AFP-ordning. 6. Statlig sektor vil her si det statlige tariffområdet. Det vil si at ansatte i virksomheter tilhørende Spekter ikke er med. 7. Følgende spørsmål ble stilt: Har du noen gang fram til nå eller fram til du gikk av med pensjon vært borte fra arbeidslivet i et halvt år eller mer, f.eks. på grunn av langvarig sykemelding, arbeidsledighet, utdanning på heltid, barn eller av andre grunner? Militærtjeneste ble ikke regnet med. Arbeidstakerne ble spesielt bedt om å ta med overgangsperioden fra arbeid til pensjon, hvor en del er sykemeldt eller arbeidsledige. 8. Privat sektor er her begrenset til arbeidstakere som tilhørte LO og NHOs AFP-område. Referanser Blekesaune, M. og E. Øverbye (2001), Levekår og livskvalitet hos uførepensjonister og mottakere av avtalefestet pensjon. Om overgangen til førtidspensjon. NOVA-rapport 10/01. Oslo: NOVA. Daatland, S.O., B. Slagsvold og I.A. Åsland Lima (2009), «Hvor langt strekker familiens ansvar seg?» Samfunnsspeilet nr. 1. 2009. Dahl, S-Å. (1999), «Uføre- og førtidspensjonering». I: H.T. Hansen (red.), Kunnskapsstatus for den nordiske trygdeforskningen på 1990-tallet. SNF-rapport 12/99, Bergen: SNF. Evandrou, M. et al. (2002), «Multiple Role Occupancy in Midlife: Balancing Work and Family Life in Britain.» The Gerontologist, Vol. 42, No. 6; 781 789. Fevang, E., S. Kverndokk og K. Røed (2008), Informal care and Labour Supply. Working paper 2008:8. Oslo: Frischsenteret, University of Oslo. Gambetta, D. (1987), Were they Pushed or did they Jump? Individual Decision Mechanisms in Education. Cambride: Cambridge. Gautun, H. (2008a), Liv og arbeid mulighetenes arbeidsliv for alle? Et prosjekt om forutsetningene for et bedre og lengre yrkesliv. Delrapport 2 Privatliv og arbeidsliv: sårbarhetssituasjoner og stresspunkter. Fafo-rapport 2008: (under publisering). Oslo: Fafo. Gautun, H. (2008b), «Hvordan kombinerer eldre arbeidstakere jobb med omsorgs forpliktelser for gamle foreldre?» Søkelys på arbeidslivet nr. 2, 2008. Gautun, H. (2007), «Hvordan gjøre det lettere for seniorene å kombinere jobb med omsorg for gamle foreldre?» Søkelys på arbeidslivet, nr. 1, 2007.

252 Søkelys på arbeidslivet Gautun, H. og G. Hernes (2006), «Bestemor mellom jobb og oldemor?» Aldring og livsløp, 4 2006. Halvorsen, K. (1994): Arbeidsløshet og arbeidsmarginalisering levekår og mestring. Oslo: Universitetsforlaget. Hernæs, Røed og Strøm (2002). «Yrkesdeltakelse, pensjoneringsatferd og økonomiske incentiver». Frisch-senteret, rapport 4/2002, s. 22. Hugosson, K. (2003), Working life, sustainable health and retirement for women. A qualitative analysis from a longitudinal study. Institute of International Education, Stockholm University. Jenson, J. og S. Jacobzone (2000), Labour Market and Social Policy Occasional Papers. No 41. OECD Working Papers. Kolodinsky, J. og L.S. (2000), «The impact of living with an elder parent on adult daughter s labor supply and hours of work». Journal of family and economic issues, Vol. 21 (2) summer 2000:149 175. Larsen, M. (2004), Retaining Older Workers in the Danish labour market. PhD. Thesis. Department of Economics. Aarhus: Aarhus School of Business. Midtsundstad, T. (2009), Liv og arbeid mulighetenes arbeidsliv for alle? Et prosjekt om forutsetningene for et bedre og lengre yrkesliv. Delrapport 1: Jobb, familie eller pensjon: Hva bestemmer ønsket avgangsalder? Fafo-rapport 2008: (under publisering). Oslo: Fafo. Midtsundstad, T. (2006), Hvordan bidra til lengre yrkeskarrierer? En gjennomgang av nasjonal og internasjonal forskning om tidligpensjonering og seniortiltak. Fafo-rapport 536. Oslo: Fafo. Midtsundstad, T. (2005), Ikke nødvendigvis sliten En analyse av tidligpensjonering og seniorpolitikk i staten. Fafo-rapport 482. Oslo: Fafo. Midtsundstad, T. (2002), AFP-pensjonisten: Sliten eller frisk og arbeidsfør? En analyse av tidligpensjonering og bruk av AFP i privat sektor. Fafo-rapport 385. Oslo: Fafo. Mooney, A. et al. (2002), The pivot generation. Informal care and work after 50. The Polity Press and the Joseph Rowntree Foundation. Bristol. UK. OECD (2006), Longer, Work Longe. Ageing and Employment Policies. Paris: OECD. Phillips, J. (1994), «The employment consequences of caring for older people». Health & Social Care 2:143 152. Phillips, J. et al. (2002), Juggling work ad care. The experiences of working carers of older adults. The Polity Press: Bristol, UK. Phillipson and Smith (2005), Extending working life: A review of the research literature. Research Report No. 299. Leeds: Department for Work and Pension. Slagsvold, B., S.O. Daatland, H. Brunborg og I.A. Åsland Lima (2009), «Er vi villig til å ta oss av gamle mor og far?» Samfunnsspeilet nr. 1, 2009. Stortingsmelding nr. 25 (2005 2006), Mestring muligheter og mening. Svalund, J. (2006), «Helse». I: Ugreininov, E. (red.), Seniorer i Norge. Statistiske analyser nr. 2. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Taylor, P. (2006), Employment initiatives for an ageing workforce in the EU15. Dublin: European Foundation for the Improvement of Living and Working Conditions. Vitaanen, T.J. (2007), Informal and formal care in Europe. Paper presented at the 8th. Congress of the European Sociological Association, Glasgow September 3.-6