Tekst & foto: Catja Pedersen Å skifte læringsform crossover Er klikkertrening nytt for deg og hunden? Da er denne artikkelen spesielt for deg! Først skriver Catja Borchard Pedersen litt om hva det vil si å være en crossoverekvipasje. Deretter har vi fått to hundeførere til å fortelle om deres erfaringer vi av med hvordan en erfaren klikkertrener har fått suksess med en crossoverhund. De gir alle mye du kan bruke. Crossoverhund er et begrep som ofte brukes i klikkertrening (= trening uten hjelp, med en ensartet markør og uten ubehag). Begrepet betyr kort sagt at hunden fra tidligere har erfaring med andre treningsformer, og nå har skiftet til en ny treningsform. Derfor finnes det crossoverhunder og mennesker i alle former for trening. Den crossovertypen vi konsentrerer oss om her, er hunder som tidligere er trent på en annen måte enn med klikkertrening. Hva skjer for hunden Mange hunder har gjennom lang tid blitt forsterket for å passivt vente på et tegn eller hjelp fra hundefører. Når eieren beslutter å trene frivillige atferder med hunden sin, blir eieren frustrert over hundens manglende evne til å ta initiativ. De opplever at hunden bare står eller sitter helt fastfrosset og glor på hundeføreren. Det som skjer 4 Canis nr. 5-2013
Crossover er at hunden gjennom tidligere trening har lært at det absolutt ikke lønner seg å utføre atferder eieren ikke har bedt om, og derfor forholder den seg avventende. Hunden trenger altså overhode ikke være trent med noen form for ubehag for å være passiv. Men er hunden trent med ubehag vi den unngå å ta initiativ fordi den har erfart at det straffes (med ubehag). En hund som er trent overveiende positivt ved hjelp av lokking kan også være passiv, men av annen årsak. Det lønner seg ganske enkelt ikke å gjøre noe eieren ikke har bedt om. Den har aldri lært å ta initiativ. Situasjonene for hundene er forskjellige, men resultatet er det samme; en hund som er passiv i læringssituasjonen. Når eieren så bestemmer seg for at hunden skal lære å tilby atferd frivillig vil hunden oftest sitte passivt ettersom den ikke har noen erfaring med at den selv kan kontrollere situasjonen og frekvensen av belønning. At hunden sitter passivt er ikke et uttrykk for at den er dum eller at klikkertrening ikke er egnet for akkurat denne hunden. Det er kun et resultat av tidligere læring. Heldigvis kan hunder ganske raskt finne ut av at det faktisk lønner seg å ta initiativ, og de fleste hundene elsker denne treningeformen. ulemper ved å skifte til klikkertrening Ofte kan man oppleve at det kommer en masse unoter med på kjøpet når hunden først har lært seg å tilby atferd man åpner populært sagt Pandoras eske. Alle de atferdene som har ligget undertrykt i hunden vil komme fram, og hunden vil prøve dem for å se om de lønner seg. Noen hunder blir regulære monstre. Men heldigvis vil hunden raskt finne ut av hvilke atferder som fortsatt ikke lønner seg. I tillegg er det også en risiko for å få frustrerte hunder dersom man ikke er flink til å sette treningen sin riktig opp, altså ha styr på timing, kriterier, forsterkningsfrekvens og kvalitet. Ut over at det fort kan bli frustrerende for hunden når man skifter læringskonsept, er det også frustrerende for føreren. Mange starter med de beste intensjoner om å ikke gjøre som de pleier, men når så hunden ikke gjør som forventet krever det en del standhaftighet å holde fast på intensjonene. Da er det lett for hundeføreren å falle tilbake i gamle vaner og prøve å hjelpe hunden litt på vei med lokking eller rygge litt i båndet for å guide hunden. Det er velkjente tiltak som ganske riktig virker (på kort sikt), og det er naturligvis enormt forsterkende for hundefører msd suksess. Spesielt hvis man er helt ny klikkertrener og ikke har erfaring i å løse utfordringer. Det kan derfor være en stor fordel å finne en treningsmakker som kan hjelpe til med ekstra øyne, og gi en time-out hvis hundeføreren begynner å vise tegn til irritasjon og frustrasjon. Irritasjon har ofte tidligere vært koblet sammen med straff og ubehag i treningen, og ettersom hunden er svært følsom for våre små signaler og ganske raskt kobler ting (for eksempel irritasjon = korreksjon) er det viktig å rense treningen for disse små signalene selv om det er vanskelig. Det er viktig å huske på at det også tar tid for hundeføreren å bli flink til å trene på den nye måten. De gamle vanene er repetert mange, mange ganger, og det krever mange gjentagelser før man har erstattet dem med andre. Man må også være forberedt på at man i starten ganske enkelt kan komme til å straffe et par ganger. Det kan være en inngrodd vane, og plutselig eksploderer man kanskje bare til tross for de beste intensjoner. Pass likevel godt på at det ikke skjer for ofte, fordi du da blir satt langt tilbake i prosessen og hunden dessverre ikke lærer at det er ufarlig å ta initiativ. Øv deg i stedet på å sparke i nærmeste tre hvis du merker at frustrasjonen tar over. Det er viktig å være oppmerksom på at de atferdene som er innlært tidligere ved bruk av fysisk påvirkning og ubehag skal reinnlæres. Det er ikke effektivt, og kan være umulig, å ta en atferd med i sin videre klikkertrening hvis den er innlært helt eller delvis med bruk av ubehag. Dette skyldes at kommandoen for atferden blir en trussel for hunden (den betyr jo gjør dette, ellers! ). Dette er spesielt et problem når man baklengskjeder øvelser fordi signaler i kjeden skal virke som klikk for forutgående atferd. For eksempel hvis dekkommandoen i kjeden utgangsstilling fri ved fot dekk er innlært med ubehag, vil det ikke nytte noe at fri ved fot er innlært positivt. Hunden vil oppleve at den blir straffet med en dekkommando for å utføre en flott fri ved fot. For at alle delene i kjeden skal bi forsterkende for forutgående atferd, er det viktig at alle atferdene er innlært positivt. (Se for øvrig artikkelen The poisoned cue i dette nummeret av Canis). Men når alle disse bivirkningene er listet opp er det også viktig å huske at det beste som kan skje når man står med hund, klikker og godbiter er at det rent faktisk lykkes. Hunden begynner å ta initiativ! Noe av det mest forsterkende for hundeførere med crosoverhunder, er å se hunden skifte fra å være en passivt ventende hund til en aktiv tilbydenede og kreativ treningspartner. Når det først skjer holder de fleste fast i å trene uten påvirkning. Hvordan kan det se ut i praksis? Hvis hunden din skal lære å gå en fin lineføring kan man velge å gå med godbiter Canis nr. 5-2013 5
Tekst: Catja Pedersen Det er utrolig kjekt å nå det stadiet der hunden aktivt tilbyr atferder for å få sin belønning. (eller ball) i hånden foran hundens snute. Hunden følger etter godbitene, og innimellom får den en. Så snart den har spist godbiten gjenopptar den forfølgelsen av godbitene, ettersom det ved å holde snuten tett inntil hånden er stor sannsynlighet for å bli belønnet. Denne metoden er helt harmløs. Hunden opplever ikke noe ubehag, men lærer ikke så mye annet enn å bevisstløst følge etter godbitene. Ergo er øvelsen følg etter godbit i stedet for lineføring. Problemet med denne metoden er at når hunden skal gå et langt strekke i konkurranseringen oppdager den ganske fort at det ikke er noen godbiter i hånden hvis man ikke har brukt lang tid og vært flink til å fade hjelpen ut. Etter noen få konkurranser oppdager hunden at det ikke lønner seg å følge hundeføreren i konkurranseringen. I tillegg vil man ofte gå annerledes i konkurransene ettersom man skal gå med hender og armer naturlig, og ikke gå med hånden på magen som om man akkurat har fått mageknip. Hunden gjenkjenner ikke øvelsen når føreren går med hendene langs siden, ettersom øvelsen kun er kjent for hunden når den ser hånden foran snuten. Derfor kan de ofte begynne å henge etter fører, snuse, se på omgivelsene osv ettersom de aldri har erfart at det lønner seg å være oppmerksom når de ikke er guidet av godbiter. Disse hundene kan man nesten se gi mindre og mindre innsats desto lengre ekvipasjen kommer i programmet. Hunden har ganske enkelt blitt forsterket mye for å være passiv og er derfor hjelpeavhengig og forstår ikke hva den skal hvis hjelpen ikke er der. Og så har den kanskje heller ikke lært å jobbe i lengre tid før belønningen kommer. En annen måte å trene samme øvelse på er ved å også korrigere hunden når den ikke er i riktig posisjon. Her rykker hundeføreren hunden i halsbåndet og roper PLASS hvis den er ute av posisjon. Hunden lærer på den måten helt sikkert hvilken posisjon det IKKE lønner seg å være i, og i hvilken posisjon den får fred. Problemet i mine øyne er at hunden ikke lærer å holde posisjonen fordi den liker det, men fordi den er på vakt og vil unngå ubehag. Selv om eier velger å rose hunden og eventuelt belønne når den er i riktig posisjon, jobber ikke hunden for å oppnå belønningen men for å unngå ubehag. Det er ikke et uttrykk for at hunden ELSKER å følge hundeføreren, men fordi 6 Canis nr. 5-2013
Crossover det er ubehagelig å la være. Den har intet alternativ. Ofte hører man slike hundeførere si; Hunden har funnet ut at jeg ikke kan gjøre noe i konkurransene, så den har mistet respekten. Positiv straff er ikke nødvendigvis slag og spark, men også å tilføre hunden ubehag i form av rykk i båndet, roping osv. Hunden blir, akkurat som hunden som lokkes, hjelpeavhengig, ettersom den har fått hjelp til (først og fremst) å forstå hva som er feil. Denne hjelpen kan bestå i rop, rykk i båndet, slag eller det som er mye verre. Hunder som er trent på denne måten går ofte fint de første konkurransene i sesongen, men oppdager plutselig at eieren ikke bruker straff i konkurranser (det medfører heldigvis ofte diskvalifikasjon). Ettersom de er vante til å få beskjed ved feil, vil de oppfatte at alt de gjør som ikke medfører straff er korrekt. De kan derfor finne på all verdens unoter under øvelsen, eller driste seg til å gjøre det den har mest lyst til, som å snuse eller lignende. Det kan være litt vanskeligere å skifte treningsmetode med disse hundene. I klikkertrening bruker vi jo det å fjerne noe hunden gjerne vil oppnå til å fortelle at noe var feil (negativ straff). Men mange av disse hundene har vært vant til at når det ikke kommer noen inngrep fra føreren betyr det at det de gjorde nå var det riktige (negativ forsterkning), og hvis de gjør feil kommer korreksjonen. Så når vi vil gå over til å holde tilbake belønningen for å signalisere prøv igjen, ligner det helt på det tidligere riktig -signalet ettersom hunden ikke opplever at belønningen ble fratatt dem, men primært at det ikke kom noe ubehag. Med slike hunder er det utrolig viktig at føreren klarer å tilrettelegge treningen slik at hunden har stor suksess og oppnår mange klikk og belønninger på kort tid. Man skal også være veldig forsiktig med å bruke feilsignal på denne typen hunder. Selv om man egentlig bare vil fortelle feil valg prøv igjen og tilbakeholder en belønning, kan hunden kanskje oppfatte det som om straff er på vei (hvis føreren viser irritasjon) eller bare miste troen på at det lønner seg å tilby. Man bør derfor IKKE introdusere feilsignal før hunden er helt sikker på at det ikke er farlig å feile mer. Hvis man i stedet velger å bruke frivillig innlæring vil hunden erfare at det bare lønner seg å være i den korrekte posisjonen. Hunden blir ikke lokket til det, men må selv finne ut av det og det hunden selv har lært seg vil den huske langt bedre. Man starter med å gjøre det lett for hunden, for eksempel at den kun følger benet i 1-2 skritt før man klikker for det. Hunden skal her lære at det virkelig lønner seg å følge eierens kne uansett hva som skjer. I denne innlæringsformen velger man å unngå å belønne hunden for å gå ti halvdårlige skritt, men belønner i stedet etter 1-2 skritt der hunden går i riktig posisjon med god Canis nr. 5-2013 7
Tekst: Catja Pedersen kontakt. Man belønner både atferden og hundens eget initiativ og lyst til å trene. Blir det vanskelig for hunden tilrettelegger man miljøet slik at hunden lykkes. Denne typen hund kan man baklengskjede en stor del av lineføringen med, og vil ofte se at de blir mer og mer ivrige desto lengre de kommer i øvelsen. De har nemlig lært seg at belønningen først kommer hvis de går flott hele veien. Den verste konsekvensen de kan oppleve er at de mister muligheten til belønning hvis de snuser, henger osv. Man får da lett en hund som går glad, ivrig og freidig. Hunder lærer hvilke atferder vi ønsker og ikke ønsker via de fire konsekvensene positiv forsterkning, negativ forsterkning, positiv straff og negativ straff. En hund som er trent med lokking (positiv forsterkning og mye hjelp) vil altså ikke oppleve en så stor endring i treningen som en som tidligere er trent med positiv straff. Hvordan får man så hunden til å tilby ønskede frivillige atferder? Hunden skal først og fremst lære at det lønner seg å handle på eget initiativ, og at den selv har kontroll over situasjonen og over hvor ofte belønningen blir levert. Til dette benytter mange en kasse, et target eller lignende. Det kan være en riktig god start ettersom hunden ofte selv vil undersøke gjenstanden når denne presenteres, og så får man de første klikkene ganske enkelt. Jeg vil likevel gjerne unngå at dette er den første øvelsen crossoverhunder lærer, da vi ved å plassere gjenstanden har et igangsettingssignal som disse hundene allerede er svært avhengige av. Bare hvis man overhode ikke kan få hunden i gang til å gjøre noe annet vil jeg gå i gang med pappkasselek eller lignende som første introduksjon til klikkertrening. Jeg vil i stedet foreslå, forutsatt at hunden har lært klikkerens betydning, at du tar på en treningsvest (også et signal i seg selv, men du må jo ha godbitene et sted og hendene er bannlyst) og stiller deg i et lite rom i huset. Bad og ganger er ofte gode startsteder ettersom det ikke er så mange andre spennende ting for hunden å sette i gang med. Innta din vanlige treningsposisjon, vær helt passiv og klikk og belønn hunden for all aktivitet. I begynnelsen sitter nok bare hunden passivt og kikker, men når man får inn første klikk kan man kaste godbiter forbi hunden så den må reise seg for å spise den. Så snart den snur seg tilbake for å se på deg klikker du igjen osv. Dette vil jeg gjøre ca 20 ganger (tell eventuelt opp 20 godbiter før du begynner) altså klikk for alt: kontakt, flytte en pote, snu hodet osv. Så vil jeg avslutte treningsøkten og gå ut av rommet. Gjenta dette 3-5 ganger i løpet av en dag hvor du klikker for absolutt alt. Når du får en følelse av at hunden begynner å forstå at den kan styre når du klikker og kan tilby litt forskjellig, kan du flytte deg ut i stuen. Først når hunden aktivt kan tilby forskjellige atferder i stuen, vil jeg begynne å finne fram target og kasse. Denne framgangsmåten synes jeg er utrolig effektiv til å få hunden til å forstå at den har kontrollen og at det er hundens bevegelser som utløser klikket. Flere frivillige atferder enn du tror De fleste hunder har nå likevel noen ganske stabile frivillige atferder. Å hoppe opp på bordet er en frivillig atferd som har potensiale til å gi hunden en skikkelig jackpot. Er hunden forsterket for denne atferden ved at den har lykkes i å stjele fra bordet, vil den huske atferden og gjerne forsøke å gjenta suksessen. Det lønnet seg jo så voldsomt! Hundens eget initiativ skaffet den her noe verdifullt. Det trenger ikke å være noe så ekstremt. Å dytte hodet inn under en arm er også en atferd som ofte utløser belønning i form av kos og hygge. Mange hundeførere klapper helt automatisk hunden hvis den dytter hodet inn under førerens arm. Dette er sjelden en atferd eieren har lokket fram, eller på annen måte prøvd å lære hunden, og det er som regel en atferd hunden selv har funnet på og erfart at lønner seg. Altså er det en frivillig atferd. Selv om hunden inni mellom blir sendt bort i en sur tone, for eksempel hvis eieren har et glass i hånden, oppnår hunden ofte ønsket resultat og vil gjerne og ofte forsøke å tilby atferden igjen. Atferden blir altså opprettholdt av en ganske effektiv variabel forsterkning. De fleste vil kunne finne mange atferder på hundens repertoar som er frivillige både ønskede og uønskede atferder. oppsummering I starten er det vanskelig å få hunden til å tilby atferd, men hold ut. Du vil bli belønnet av hunden. Hvis du skifter innlæringsmetode må du være oppmerksom på at både du og hunden kan bli frustrerte, så ha en plan. Atferd som tidligere er innlært med ubehag skal reinnlæres til frivillig atferd, slik at den nye treningsstilen din ikke plutselig forurenses av tidligere brukt straff i treningen. Kilde: Lydighetstrening i teori og praksis- Cecilie Køste & Morten 8 Canis nr. 5-2013
Crossover Intervjuer om crossover Eva Ulsø har crossoverhunden Caddy på 12 år og Nova Scotia duck tolling retrieveren Cheddar på 2 år. Caddy er en dachs, og er pensjonert elitehund i DcH men går ennå DKKs LP-program med stor glede og arbeidsiver. Cheddar er trent 100% etter klikkerprinsippene fra start og er nå i elite i DcH. Hvordan har du tidligere trent hundene dine? Jeg har tidligere trent primært med lokking. Jeg var også overbevist om at jeg trente utelukkende positivt, men sett i etterpåklokskapens klare lys, har jeg også rykket i linen og presset ned baken hans altså trent med positiv straff uten å være klar over det. Men jeg har alltid undret meg når jeg i hundeverden fikk vite at jeg skulle være leder, da vi jo ikke er av samme art. Det ga for meg ingen mening ettersom det andre steder, som på savannen, er flere arter hvorav noen er sterkere og i stand til å spise andre, men stadig ingen felles leder. Løven er jo ikke leder for alle arter og bestemmer når de skal spise, sove, etc. Hva har vært det vanskeligste og letteste for deg og hunden ved å skifte læringsform? Det vanskeligste har vært å lære å planlegge treningen min. Jeg leste en gang at når det er vanskelig å jobbe med frivillig atferd, er det fordi man er dårlig til å planlegge. Det var også vanskelig å lære å være helt passiv som hundefører og vente på at hunden skal tilby atferd. Det er jo så enkelt å sette hunden i gang. Det letteste var da det gikk opp for meg at allting kunne deles opp. Det hadde jo ikke virket for meg å trene hele øvelser. Hvis noe var feil og jeg fortsatte å prøve igjen og igjen uten å belønn, straffet jeg jo egentlig en masse gode momenter, og hunden ante ikke hva den hadde gjort feil. Så da jeg fant ut at jeg kunne dele opp momentene og trene dem enkeltvis, var det virkelig en øyeåpner for meg. Å la være å gå ti halvdårlige skritt fri ved foten og likevel håpe at det ville lykkes i konkurranser, men i stedet gå 1-2 gode ga et gjennombrudd i treningen min. For Caddy var det vanskeligste å komme i gang med å tilby frivillig atferd. Han skulle plutselig gå fra ganske passiv hund, til å være den som aktiv tilbydde i treningen. Jeg tror også det var en stor lettelse for ham at jeg holdt opp med å straffe. Og han fant fort ut at han hadde kontroll på situasjonen og lærte å aktivt tilby atferd. Jeg hadde jo lest i boken Lydighetstrening i teori og praksis og prøvde meg fram med å shape en utstillingsstå. Jeg hadde nok hatt nytte av å lese hele boken før jeg begynte ettersom det bare lykkes meg å shape en fin stå med tre av beina, mens det siste sparker bakut. Hadde jeg vært klar over at der er noe som heter default-atferd hadde jeg kanskje startet med en annen atferd da denne ofte popper opp hvis Caddy blir i tvil om hva han skal. Hvilke positive og negative sider ser du ved denne treningsformen? Det er absolutt flest positive ting for meg. Jeg har to glade hunder som aktivt tilbyr atferd. Treningsformen gir meg mulighet til å endre hundenes atferd, og jeg har en god magefølelse. Jeg føler at det er etisk i orden, og jeg er blitt mer bevisst på hva jeg Canis nr. 5-2013 9
Tekst: Catja Pedersen gjør. Det gir meg mulighet til å trene alt, og jeg har deilig kreative hunder. Det mest negative for meg er at jeg ofte må forsvare måten jeg trener på. I tillegg kan det gi bjeffende, frustrerte og stressede hunder hvis man ikke tilrettelegger treningen godt. Men det tar litt tid før man er flink til det, og feil viser ganske enkelt ens egne manglende evner i treningen. Hvorfor velger du å fortsette med den frivillige innlæringen? Jeg får noen fantastiske hunder som alltid vil arbeide, og jeg har det riktig godt med mitt bevisst valg. Jeg elsker at hunden selv bestemmer hvor mye og hvor mange belønninger den skal ha. Og så synes jeg at når man trener med 100% frivillig atferd og har satt treningen korrekt opp, treffer hunden automatisk en masse riktige valg og uønsket atferd fades hurtig bort. Hva er ditt største klikkerøyeblikk? Det var nok mest da jeg rykket opp i klasse A og ikke regnet med å kunne delta da jeg hadde en elendig lydighet. Både Caddy og jeg synes det var aldeles redselsfullt å gå rundt på banen, og Caddy ville heller snuse enn å jobbe. Etter å ha skiftet læringsform gledet jeg meg hver gang til den delen av dagen, da Caddy selv valgte bort snusingen og gikk fin lydighet og viktigst av alt var utrolig glad! Så den gode treningen betydde at vi gikk fra middelkarakter til ganske høye poeng. Jeg hadde også en skrekkelig episode hvor Caddy i en rundering dro figuranten i ermet under en konkurranse og vi ble hjemsendt ettersom det ble karakterisert som et bitt. Det var aldeles redselsfullt. Beslutningen om å aldri delta i en konkurranse igjen ble straks tatt. Etter 4 måneders pause ble jeg likevel dratt med på trening igjen da treningskameratene mine synes jeg burde komme meg i gang igjen. Jeg kunne ikke være riktig sikker på at det ikke ville skje igjen. Den gang trente jeg slik at hvis hunden berørte/hoppet opp, sa figuranten NEI og belønnet hunden da den var på bakken igjen. Men Caddy forsto det ikke, da jeg i tillegg også belønnet det som kom foran (altså å hoppe opp). Jeg prøvde i stedet å følge klikkerprinsippene. Ved berøring mistet Caddy figurantene de gikk ganske enkelt sin vei og ganske hurtig forsto han at det ikke lønnet seg, og at de morsomme forsvant hvis han var borti figurantene. Atferden å berøre figurant ble fort utslukket ved at figurantene og jeg var helt konsekvente med å feile berøring. Caddy har siden den gang fått 10 i runderingen både i klasse A og Elite. Hvor lang tid tok det før du fikk flyt på klikkertreningen? Jeg brukte først klikkeren som markør, men da jeg bestemte meg for å følge prinsippene fant jeg fort ut at jeg ikke både kunne lokke og få fullt utbytte av å trene med en hund som tilbyr atferd. Jeg måtte rett og slett velge. Derfra tok det nok omtrent et halvt år før jeg hadde fjernet alle dårlige vaner og klarte å tenke klikkertrening inn i alle deler av treningen. Caddy har blitt mye å snuse, og han er kjempeglad når han konkurrerer. Hvordan skal din neste hund trenes? Den skal trenes med positiv forsterkning og frivillig atferd. 100 % sikkert. 10 Canis nr. 5-2013
Crossover Foto: Birgitte Christensen Crossover på niende år og for hver dag som går virker valget bare bedre og mer riktig. Nina Kriegbaum med de to golden retrievere, Mille på 11 år og Conrad på 3 år, fortæller: I 1981 begynte jeg for alvor å trene hunder. Det startet med at min daværende vorsteh som ellers bare skulle være familiehund vant en jaktapporteringsprøve. Da ville jeg ha mer. Det ble til mye mer. Hundene ble trent svært hardt med tanke på kondisjon og lydighet ikke bare i mengde og vanskelighetsgrad men også bokstavelig. De harde treningsmetodene var helt vanlige den gangen. Det var slik man alltid hadde gjort det og resultatene var ikke til å ta feil av, den ene premien etter den andre ble vunnet. Å gi slipp på en suksessfull treningsmetode krever vilje til forandring. For mitt vedkommende tok det omtrent et år hvor det nye ble testet og vurdert. Fordelene ved å slippe å straffe tiltalte meg, men jeg tvilte på at det kunne la seg gjøre. Det endelige valget tok hunden min for meg da den med julelys i øynene løp inn på treningsplassen (på et Caniskurs) og bare ville trene. Da den først hadde forstått at atferden den viste kunne få meg til å dra opp belønninger fra lommene utviklet den en sann treningsnarkomani. Fra den dagen var det ikke lengre noen tvil hos meg. Fra nå av skulle alt innlæres med frivillig atferd og 100% positivt. Jeg valgte å trene med klikker for å kunne markere den ønskede atferden bedre. Foto: Birgitte Christensen Da beslutningen var tatt meldte jeg meg på kurs etter kurs i klikkertrening. De mange kursene skulle hjelpe meg å holde fast på beslutningen og komme meg vekk fra over 30 års treningsvaner. I begynnelsen var det vanskelig å ikke med det samme gripe inn med irettesettelse, lokking eller håndtering det lå på en måte i ryggraden min. Derfor var det ikke så mye av meg i treningen. Jeg oppførte meg som en belønningsautomat, og holdt meg stramt til kriterieplanen. I dag har jeg fått meg selv med i treningen og høy jubel, sang, løp, hopp og vill lek er en del av treningen. Det er GØY å trene hund. Resultater i form av premier har det ikke vært etter at jeg skiftet, men gleden over den positive treningsformen overskygger de ganske uinteressante pokaler skrev jeg virkelig det? Vent og se. Jeg er et konkurransemenneske så det ligger nok premier der ute og venter på meg Klikkertreningen utfordrer meg konstant til min store glede og frustrasjon. I dag synes jeg at jeg er en stabil klikkertrener, men det er alltid plass til forbedring i begrepet flyt. Crossover vil jeg til enhver tid være. Fortiden kan ikke endres. I dag har jeg en crossoverhund (den gamle kloke som tok beslutningen for meg) og en klikkerhund. Hvalpen som kommer neste år er det også planlagt en klikkerutdannelse for. Om jeg alltid vil bruke frivillig innlæring kan jeg ikke vite. Tidene endrer seg, og det er alltid godt å være åpen for nye ideer og tanker. Hadde jeg ikke vært det for 10 år siden, hadde jeg jo ikke vært en klikkertrener i dag. Foto: Birgitte Christensen Canis nr. 5-2013 11
Husets beste hjelper. Bosch Zoo o er ekstra effektiv mot dyrehår og dårlig lukt. Startsett til en verdi av 190 kr på kjøpet! Med Bosch Zoo o er det en ren fornøyelse å ha husdyr. Det gjør ingenting om de firbente medlemmene av familien røyter så lenge man har Bosch Zoo o. Med Bosch Zoo o og de spesialdesignede munnstykkene fjerner man effektivt hår fra alle overflater. Bionic-filteret nøytraliserer lukt i støvsugeren og utblåsingsluften. Bosch Zoo o fjerner alle spor av pels, smuss og lukt. Startsett med ett års forbruk av støvsugerposer samt et Bionic filter følger med uten ekstra kostnad, verdi 190 kroner. Les mer på www.bosch-home.no