nytt Nasjonalt forbund for folk i LAR - tidsskrift for legemiddelassisert rehabilitering En ny mening med livet mamma i LAR Moderne Hepatitt C-behandling Ikke så skremmende som mange tror Glenn Nord Nord og ned Legaliser heroin på resept siden 1991 01 11
prolar takker sine viktigste støttespillere for uvurderlig økonomisk støtte. Takk til Helsedirektoratet og Stiftelsen Scheibler
6 Innhold Leder 5 Aktuelt: Moderne Hepatitt C-behandling 6 På resept: Heroin på resept siden 1991 10 En hverdag i LAR: Legaliser heroin 12 12 10 Stoltenbergutvalget: Kjemper for heroinassisert behandling 14 Sammen midt i livet: En ny mening med livet 16 Politikerne avventer 19 Nord og ned : Glenns siste budskap 20 Konsensuskonferanse om heroinforskrivning 22 Medlemstilbud 23 Spørsmål og svar 24 Kontakt oss 26
Utgiver Daglig leder Jeanette Rundgren Besøksadresse Strandgt 67, 2317 Hamar Postadresse Pb. 81, 2301 Hamar Tlf 47 26 38 39 E-post post@prolar.no www.prolar.no redaksjonen Ansvarlig utgiver prolar Ronny Bjørnestad / Britt Eva Nordstrand Tlf 41 30 70 39 / 98 83 34 48 Redaksjonskontor Rådhusveien 30, 4640 Søgne E-post redaksjonen@prolar.no prolarnytt arbeider etter redaktørplakaten og vær-varsom-plakaten Distribusjon/ bestilling Kontakt redaksjonen Tegn deg som medlem på www.prolar.no. Gratis for hovedmedlem støttemedlemsskap kr 300,- produksjon Grafisk formgivning Ane Tollerød Fosse, www.anefosse.com Opplag 1000, 1. opplag Trykk prolarnytt ISSN 1890-8071 4. årgang Redaksjonen for 1-2011 ble avsluttet XX.XX.XXX Neste nummer kommer i november Materiellfrist 15.10.2011 Foto forside: crestock Usignert stoff og bilder tilhører redaksjonen. Tidsskriftet forbeholder seg retten til å gjøre bladets innhold tilgjengelig også i elektronisk form dersom intet annet er avtalt på forhånd. Vi tar forbehold om trykkfeil. Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med kopinor. prolar 2011 TIDSSKRIFTETS MÅLSETTING: Å VÆRE MEDLEMSMAGASIN FOR prolar Å VÆRE KOMMUNIKASJONSKANAL MELLOM prolar, MEDLEMMER OG FAGFELT Å VÆRE ET FAGBLAD SOM SETTER VIKTIGE SAKER SOM ANGÅR PROLAR PÅ DAGSORDEN Å INFORMERE, PROVOSERE, GLEDE OG ENGASJERE BRUKERE OG FAGFELT
Sommerhilsen fra daglig leder prolar gjennomførte årets årsmøte den 6. juni 2011 hvor følgende styre ble innstemt for to nye år: Styreleder Finn Borgersen, kirkens bymisjon. Styremedlem Marit Andrew, fagsjef Boots apotek. Styremedlem Geir Holum, medlemsrepr. Styremedlem Ronny Bjørnestad, ansattesrepr. Selv om vår organisasjon ikke fikk på langt nær de midler vi søkte etter, er allikevel 2011 et spennende år for prolar. Konsensuskonferansen vedr. heroinassistert behandling blir sommerens mest spennende konferanse, da det er knyttet stor interesse rundt tema. Vi som LAR organisasjon støtter et prøveprosjekt og mener Norsk ruspolitikk bør tørre å tenke nytt. prolar har igjennom hele 2011 sittet i ulike råd og utvalg. Vi er representert i brukerutvalget ved Aker Universitetssykehus, Erfaringsnettverket ved Helsedirektoratet, Riktig Retning, NAVs brukerforum m.fl. I tillegg er vi selvfølgelig godt representert i ulike kommunale samarbeid der hvor vi er forankret lokalt. Det er to ting for året vi virkelig gleder oss over. Den ene gleden er det du leser i nå, at vi endelig fikk gitt ut vårt medlemsblad prolarnytt. På grunn av mindre økonomi og mennesklige ressurser har det dessverre gått en stund siden sist, men nå er vi igang! Og vi håper dere som medlemmer vil ta det godt i mot. Det andre vi er storfornøyde med er at vi fikk tilskudd fra Helsedirektoratet og stiftelsen Scheibler til å sette i gang det unike prosjektet kalt SMIL- «sammen midt i livet». Et tilbud til kvinner som har født barn i LARbehandling og som har barn mellom 0-2 år. I løpet av 5 samlinger skal mødre og barna få et unikt tilbud og vil lære masse nyttig, alt fra å bli bedre kjent med systemene, råd, tips og veiledning i dette med å være mor. Og ikke minst treffe likesinnede i samme situasjon og få knyttet gode nettverk. Ida Kristine Olsen er prosjektleder for SMIL, og dere kan lese mer om prosjektet i bladet og på nett. Det sitter mange mennesker rundt om fylt av engasjemang og kompetanse som prolar har behov for. Så er du glad i å skrive, datakyndig, nysgjerrig, ønsker du å skape et nettverk med likesinnede som er ferdige med rusen og som kan inspirere hverandre, så nøl ikke med å ta kontakt! Vi er avhengige av dere for å bli bedre. prolar ønsker spesielt å komme i kontakt med LAR bruker fra Oslo området. Vi ser etter en person mann/ kvinne med et spesielt engasjemang, som har tid/ mulighet til å bistå i vårt arbeid på systemnivå. Dette krever en ekstra innsats da vi selvfølgelig ikke kan lønne denne personen. Alikevel vil det bli gitt en del goder som kompensasjon. Denne personen vil bli en del av administrasjonen i prolar. Håper dette kan være interessant og at du har lyst til å være med oss på laget! Vi venter å høre ifra deg! prolar kontorene har stengt i hele juli. Om du trenger å kontakte oss, så gjør det. Send oss gjerne e-post så svarer vi også der. God sommer til dere alle! Jeanette daglig leder Det er som dere sikkert vet vanskelig å få tak i personer som har tid, kapasitet og lyst til å engasjere seg aktivt ifht organisasjonsarbeid. Heldigvis har vi fått på plass noen nye. Vår nye web/nettfora anvarlige heter Britt Eva Nordstrand og bor i Ålesunds distriktet. I tilegg har vi ved hvert vårt lokal-kontor fått inn folk i praksis. Ved Hamar kontoret hjelper Mette til, og i Søgne har vi David. Disse bidrar så godt de kan og dette er vi veldig glade for. Jeg oppfordrer alle som ønsker å engasjere seg i prolar på en eller annen måte om å ta kontakt.
Aktuelt Moderne hepatit 6 prolarnytt 1 2011
Aktuelt t C- behandling ikke så skremmende som mange tror Tekst: Øystein Kristensen, forsker v/ ARA Kristiansand Illustrasjon: Ane Tollerød Fosse Du har sikkert hørt at behandling av hepatitt C gir mange og plagsomme bivirkninger. Skrekkhistorier om tapt matlyst, utslett, søvnløshet, håravfall, konsentrasjonsvansker, depresjon, ustabilt følelsesliv, diaré, influensasymptomer, hodepine, feber, tretthet, muskelsmerter, kvalme, forandringer i blodverdiene også videre. Nye behandlingsmetoder med peginterferon og ribavirin har bidratt til bedre resultat og mindre bivirkninger. Kortere behandlingstid er også mulig hos noen. I dag viser det seg at trass i bivirkninger greier ca. 90 % av pasientene å gjennomføre behandlingen. Hepatitt C-behandling bør bli en naturlig del i LAR-behandlingen Tidligere var det vanlig praksis at pasienter med pågående misbruk eller substitusjonsbehandling i LAR ikke fikk tilbud om hepatitt C-behandling. Dette til tross for at de utgjør den største pasientgruppen med denne diagnosen. Vurderingen har vært at disse pasientene ikke vil klare å gjennomføre behandlingen pga. bivirkninger, komorbiditet, ustabilitet og antatte samarbeidsproblemer. Vanlig praksis har vært at man forlanger at pasienten skal ha vært rusfri i seks måneder før behandling. Hva er hepatitt C? Vi kan dele hepatitt C infeksjon i akutt infeksjon og kronisk infeksjon. Den korte perioden (vanligvis ca. 6 måneder) etter at man er blitt smittet, kalles den akutte fasen av sykdommen. Pasienter som har akutt hepatitt C får sjelden symptomer av sykdommen. Derfor kalles ofte hepatitt C taus. Dette betyr ikke at leveren ikke skades. I den akutte fasen blir enkelte (ca. 15-30 %) kvitt viruset uten behandling. Det eneste tegnet på at de har hatt infeksjonen, er at det finnes antistoffer mot hepatitt C viruset i blodet. Tilstedeværelse av antistoffer i blodet ditt betyr ikke at du har sykdommen nå, bare at du har hatt den på et eller annet tidspunkt. En tilleggsblodprøve på HCV-RNA viser om du fortsatt har viruset. Dessverre blir de fleste ikke kvitt viruset. Hvis viruset fortsatt finnes i blodet og leveren din seks måneder etter infeksjon, har du kronisk hepatitt C. Det er nå lite sannsynlig at du blir kvitt viruset uten behandling. I denne fasen kan leveren din bli ytterligere skadet. Det er mulig at du kan begynne å få symptomer på sykdommen. Enkelte med kronisk hepatitt C føler seg trette, får konsentrasjonsvansker, føler seg uvel, har muskelsmerter eller får angst eller depresjoner. De aller fleste får ingen symptomer og føler seg friske. Man kan leve i årevis uten symptomer. Til tross for dette, fortsetter viruset å formere seg i leveren. Dette kan føre til betennelse i leveren og økt mengde av ulike leverenzymer (kalt ASAT og ALAT) i blodet. Hepatitt C viruset kan deles opp i seks ulike typer som kalles genotyper. Genotypen påvirker ikke hvor raskt leveren blir skadet som følge av smitten, men den bestemmer hvordan du bør behandles. Genotype identifiseres gjennom en blodprøve som tas før behandlingen starter. Det er viktig å vite hvilken genotype du har, fordi noen genotyper er lettere å behandle enn andre. Genotype 1 er vanligst i Europa og Nord-Amerika (ca. 70 % av personer med hepatitt C i disse områdene er smittet med genotype 1). Den er vanskeligere å behandle enn andre typer. prolarnytt 1 2011 7
Aktuelt Genotype 2 og 3 er lettere å behandle. Ca. 30% av personene med hepatitt C i Europa og Nord-Amerika er smittet med genotype 2 og 3. Genotype 2 og 3 er vanlig i Østen og Australia. Heldigvis finnes mange med genotype 3 i Norge. Genotype 4 er hyppigst i Midt-Østen og Afrika. 90% av alle personer med hepatitt C i Midt-Østen og Afrika er smittet med genotype 4. Genotype 5 og 6 er sjeldne. De behandles på samme måte som genotype 1 og 4. Vi antar at 20.000-30.000 mennesker har hepatitt C-infeksjon i Norge. Aktive og tidligere sprøytemisbrukere blir definert som høyrisikogruppe. Her er det påvist en forekomst på ca. 70 %. På verdensbasis regner man med at ca. 170 millioner mennesker er smittet med hepatitt C. Høyeste forekomst er funnet i Egypt (25 %) og i Sørøst-Asia (5-10 %). Hvordan smitter hepatitt C? Hovedsmittekilden for hepatitt C er infisert blod. Yrkesmessig eller seksuell smitte forekommer sjelden. Det tar 4-12 uker fra du smittes til sykdommen bryter ut. Enkelte faktorer gjør deg mer utsatt for smitte: Felles bruk av sprøyter gjør at sprøytenarkomane er ekstra utsatt. Disse utgjør om lag to tredjedeler av alle med hepatitt C. Helsepersonell kan være utsatt ved stikkuhell, sjansen er ca. 5% for å bli smittet dersom pasienten har hepatitt C. I forbindelse med graviditet og fødsel kan barn smittes av mor med hepatitt C. Smitterisiko er beregnet til 5-10 %. Det er usikkert når i svangerskapet smitten overføres, sannsynligvis smittes de fleste via infisert blod under fødselen og gode rutiner for å forhindre dette er viktig. Det ser ikke ut til at hepatitt C-viruset overføres ved amming. Blødere kan smittes gjennom infiserte blodprodukter. Dette skjer imidlertid ekstremt sjelden i dag på grunn av den meget strenge kontrollen av blod fra blodgivere. Operasjoner med blodoverføring eller transplantasjon av infisert vev. Også dette skjer svært sjelden. Seksuell smitte er mulig. Homofile synes ikke spesielt utsatt. Smitterisikoen i stabile monogame forhold der den ene parten er smittet, er lav, men mange partnere og andre seksuelt overførbare infeksjoner øker smitterisikoen. Hepatitt C smitter ikke ved nysing, hosting, kyssing, deling av bestikk eller service, bruk av baderom og toaletter eller ved andre daglige aktiviteter. Hvordan kan du vite at du er smittet og/eller er kronisk bærer? Diagnosen stilles først og fremst på grunnlag av blodprøver. Leverfunksjonsprøver vil kunne vise at leveren er syk. Funn av antistoffer i blodet mot hepatitt C-virus viser at du har vært smittet. For å undersøke om du har virus i kroppen kreves en tilleggstest (HCV-RNA). Denne blir ikke gjort automatisk og det er dumt. Mange leger og pasienter tror dessverre fremdeles at positiv antistoff-test innebærer kronisk bærerskap. Oslo-undersøkelsen av LAR-pasienter viste at 95 % var smittet, men at bare 66 % var kroniske bærere. Testene kan påvise både akutt og kronisk hepatitt C- infeksjon. Det er bare dem som er bærere av viruset som trenger behandling. Hva risikerer du om du ikke gjør noe med det? Viruset fortsetter å formere seg, og etter hvert kan leverskaden (kalt fibrose) bli omfattende, hvilket fører til en tilstand som kalles cirrhose (skrumplever). Ved cirrhose forsvinner levervevet og erstattes av bindevev. Dette kan forstyrre viktige funksjoner i leveren som fordøyelse og fjerning av giftstoffer. Ca. 20 % av personer med hepatitt C utvikler skrumplever. Skrumplever er en alvorlig tilstand som må behandles riktig. Lever-transplantasjon er den eneste behandlingen som finnes for framskreden skrumplever. Ubehandlet kan skrumplever føre til alvorlige komplikasjoner, leverkreft og død. 8 prolarnytt 1 2011
Aktuelt Det er stor forskjell fra person til person på hvor raskt leveren blir skadet, så det er vanskelig å forutsi utviklingen hos den enkelte. Noen får bare små endringer i løpet av 20 til 30 år, mens andre utvikler skrumplever etter 10 år eller enda raskere. Genotypen og mengde av virus i blodet ditt påvirker ikke hvor raskt leveren blir skadet. Imidlertid tror eksperter at følgende faktorer kan påvirke hvor raskt eventuelle leverskade utvikles: Alder ved smittetidspunkt (eldre er mer utsatt) Menn er mer utsatt enn kvinner Alkoholinntak Samtidig infeksjon med hepatitt B virus (HBV) eller HIV Overvekt Sukkersyke Røyking Hvor kan du få behandling? Det er viktig at primærlegene henviser HCV-RNApositive pasienter videre til vurdering hos spesialist i infeksjonsmedisin, fordøyelsessykdommer eller barnesykdommer. I motsetning til hepatitt A og B finnes det ingen vaksine mot hepatitt C. Hensikten med behandlingen er å stoppe betennelsesprosessen i leveren og dermed forebygge skrumplever (cirrhose) og leverkreft. Forutsetning for behandling er påvisning av virus (HCV-RNA) i blodet og at det ikke foreligger kontraindikasjoner mot behandlingen. Dersom prøvene viser at det kan være aktuelt å starte behandling av deg, må det tas ytterligere prøver for å avklare hvilken genotype du har, mengden av virus i blodet ditt (HCV-RNA) og for noen er det nødvendig å få tatt en vevsprøve av leveren (leverbiopsi). Behandlingen er krevende. Det er derfor viktig at du kjenner til hva behandlingen går ut på, og at du er motivert for behandling. Det er sjelden grunnlag for å behandle personer over 65-70 år. at effekt av behandling er best dersom du behandles med begge medikamentene. Peginterferon gis i sprøyteform (injeksjon) en gang i uken, mens ribavirin gis som tabletter daglig. Ribavirin kan være fosterskadelig. Det kreves derfor dobbel prevensjon for pasienter i parforhold. Hvor lenge varer behandlingen? I dag anbefales det at pasienter med genotype 2 eller 3 skal ha kombinasjonsbehandling i 24 uker. Kortere behandlingstid (12-16 uker) kan hos noen gi like bra resultat. Pasienter med genotype 1 og 4 anbefales behandling i 48 uker. Regelmessig og tett oppfølging er viktig, helst av et tverrfaglig team med både infeksjons- og rusfaglig kompetanse. Praksis er noe forskjellig fra sykehus til sykehus, men vi vil anbefale at LAR-pasienter følges opp ukentlig og får sine injeksjoner av sykepleier. Blodprøver kontrolleres og eventuelle bivirkninger behandles. Ved større forandringer i blodverdiene kan dosejustering bli nødvendig. Seks måneders kontrollen etter fullført behandling vil vise om du er varig virusfri. Hvordan er resultatene? Norske behandlingsstudier har vist at vel 80 % av pasientene med virus av genotype 2 eller 3 blir kvitt virus etter kombinasjonsbehandling. Det samme skjer med 45-50 % av pasienter med genotype 1. Etter vellykket behandling er det meget sjelden med tilbakefall av hepatitt C. Det er viktig å merke seg at behandlede pasientene har ingen beskyttende immunitet og kan bli smittet på nytt. Litteratur: Dalgard O, Jeansson S, Skaug K et al. Hepatitis C in the general adult population of Oslo: prevalence and clinical spectrum. Scand J Gastroenterol 2003; 38: 864 70. Medikamenter Vanligvis er det to typer medikamenter som brukes: peginterferon og ribavirin. Nyere forskning tyder på prolarnytt 1 2011 9
På resept Sveits introduserte heroinbasert behandling for tunge misbrukere allerede i 1991. Flere land fulgte gradvis, og i fjor satte danske leger sine første doser med heroin. Av: Anders Beversmark & Tom Christer Ruud Foto: Crestock Heroin på resept siden 1991 10 prolarnytt 1 2011
På resept Sprøyteparken i Zürich sentrum, Platzspitz park, var tidligere et sentrum for rusmisbrukerne i landet. Det lille landet som på 1970- og 80-tallet slet med omfattende narkotikarelaterte problemer, tross rigide narkolovgivninger. Og den nærmest lovløse parken i byens kjerne viste de åpenbare problemene. Heroinavhengige fra hele europa besøkte denne parken, tilgjengelighet, kvalitet og pris var det som lokket. Sveitserne var i toppen i antall heroinavhengige og hiv-smittede. Problemene toppet seg og overdosetallene økte. Ut av denne situasjonen vokste eksperimentet med heroin på resept frem på nittitallet. I 1991 ble første heroinsprøyte injisert av en sveitsisk lege. Positive erfaringer Det medisinske tidsskriftet, The Lancet, presenterte i 2001 en rapport som blant annet viste at antall heroinavhengige i Zürich har gått ned med fire prosent hvert år siden programmet ble introdusert. I tillegg gikk andelen nye brukere fra 1990 til 2002 ned med 82 prosent. Antall narkotikarelaterte dødsfall falt med 50 prosent, og andelen arbeidsløse falt fra 73 til 45 prosent. Platzspitz park er ikke lenger det lovløse narkotikafristedet det en gang var, og selv om rusproblemet fortsatt er til stede i Sveits, har tiltaket gitt flere heroinister mulighet til å fungere i normale liv med jobber, venner og barn. Andre land har fulgt etter, i håpet om liknende resultater. Varighet er viktig I Nederland valgte man en ny variant for behandlingen med heroin. Her ville man prøve to forskjellige metoder, injiserende og inhalerende. Her fulgte man 549 pasienter, 375 inhalerende og 174 injiserende. Forskerne kom fram til at varigheten av behandlingen påvirket de helsemessige resultatene. Den to måneder lange forsøksperioden viste at 84 prosent av de injiserende pasientene og 80 prosent av de inhalerende hadde fått en forverring av sin helsemessige situasjon. Kriminalitetstallene var enda mer overraskende. I prosjekttiden sank antall dager med kriminell adferd fra 13,5 til 0,3 dager i en 30 dagers periode. Under forsøkstiden steg dette tallet til 16 dager i tillegg til at konsumet av kokain steg. Modellen med heroinbasert behandling ble vurdert som suksessrik og bedre enn den som utelukkende var basert på metadon. Forskjellen ligger i varigheten av programmet. Ved en forkortning av et slikt langvarig program risikerer man å miste de positive aspektene man allerede har oppnådd. Heroin vs metadon Storbritannia har benyttet farmasøytisk heroin til medisinsk bruk siden 1920 tallet, og var det landet som først hadde leger med lisens til foreskrivning. Selv om det foregikk i liten skala ble dette ansett som en god måte å behandle opiatavhengige på. Tidlig 1980 årene ble behandlingen mer utbredt, og tunge rusavhengige ble i større grad tilbudt diamorfin. Allikevel var det Sveitserne som satte i gang større og mer omfattende prosjekter. Denne forskningen blir stadig trukket frem, og andre land tar nytte av dette. Tyskland har også engasjert egne forskere for å finne ut hvordan heroinbasert rehabilitering fungerer. De valgte en litt annen fremgangsmåte og samarbeidet med pasientene for å finne ut mer om forbruk og kriminalitet under behandlingen. Her ble pasientene delt inn i to grupper, den ene fikk heroinbasert behandling, den andre metadonbasert. I den første perioden på 12 måneder, ved hjelp av rapporter som pasientene skrev, fant man ut at det var en tydelig tilbakegang på bruken av illegal heroin hos begge gruppene. Den andre delen av forskningen gikk ut på å finne de helsemessige gevinstene ved begge metodene, både psykisk og fysisk. Undersøkelsen slo fast at 80 prosent av pasientene fra heroingruppa og 74 fra metadon, hadde opplevd helseforbedringer. Det kom også frem at begge gruppene fikk betraktelig mindre psykiske problemer. Også her var det de fra heroingruppa som hadde størst nedgang. Danskene følger på I starten av fjoråret satte også Danmark i gang med heroinbasert behandling. Rapportene så langt har vært at det er mange narkomane som ikke benytter seg av tilbudet. I januar i år meldte den danske avisen Politiken at over halvparten av plassene på landets fem klinikker står tomme. Det har vist seg at dersom reglene og kontrollene er for strenge, vil de mest belastede slite med å overholde kravene. I dag er omkring 100 misbrukere i behandling, mens det på landsbasis er plass til omkring 300. Brukerne må møte opp en til to ganger daglig for å få heroinen, og hver eneste dose skal inntas overvåket. At de mister friheten avskrekker en del brukere, sier Peter Ege, sosialoverlege i København kommune, til avisen. Også i Norge taler enkelte røster for å ta i bruk heroinbasert behandling. Venstres nestleder, Ola Elvestuen, tilhører de som snakker varmt om behovet for denne typen behandling. I fjor uttalte helseministeren at hun ønsker en åpen og fordomsfri debatt om dette spørsmålet, og at både hun og regjeringen har til gode å konkludere. Regjeringen satte sammen et eget utvalg, Stoltenberg-utvalget, for å gå gjennom rapporter og finne ut om heroinbasert behandling kan være aktuelt for Norge. Stortinget vil fatte et vedtak angående dette temaet i løpet av 2011, en avgjørelse som kan få stor betydning for rusproblematikken i Norge. prolarnytt 1 2011 11
Aktuelt 12 prolarnytt 1 2011
En hverdag i LAR Legaliser heroin Etter syv år i LAR-systemet, orket ikke «Kari» mer. Hun vil fortsette å være rusfri, men mener de som kommer etter henne må få et bedre alternativ enn LAR dersom rehabiliteringen feiler. Tekst: Stein Nervik Foto: Illustrasjonsfoto Crestock Etter syv år i LAR Midt (Legemiddelassistert rehabilitering i Midt-Norge), orket ikke «Kari» mer. Hun vil fortsette å være rusfri, men mener de som kommer etter henne må få et bedre alternativ enn LAR dersom rehabiliteringen feiler. Det var forferdelig. Jeg tror ingen skjønner hvor liten man føler seg i det systemet. Hvilke andre pasienter må ta medisinen sin mens de apotekansatte og kundene står og ser på deg? Overfor meg sitter en kvinne i 40 50 årene. Vi kaller henne «Kari». Å stå frem, er ikke aktuelt. Familien kjenner historien hennes, og hun har fått mye støtte fra dem gjennom årene. Særlig barna. Jeg har god kontakt med alle. De har bodd hos slektninger og vi har hatt god kontakt hele tiden. Det er jeg veldig glad for i dag. Smarte barn Det hadde ikke trengt å bli slik. Da barna var små, ble familien kastet på gata. Husleiepengene var skutt inn i blodårene. «Kari» brukte aldri narkotika foran barna, men de visste. I ettertid har barna fortalt meg at de hadde egne koder. Når jeg hadde vært på do og satt et skudd, visste de hva som skjedde. De fant også brukerutstyr, selv om jeg trodde jeg hadde gjemt det godt nok. Barn er ikke dumme. De vet hva som foregår uansett hvor godt vi voksne prøver å skjule ting for dem sier «Kari». Vil legalisere Etter å ha brukt heroin i nærmere 20 år begynte hun i legeassistert rehabilitering (LAR) for syv år siden. Det har ikke utelukkende vært gode år. Jeg er rusfri i dag. Og selv om systemet hevder at de har gjort meg rusfri, er det jeg som har klart det. LAR slik jeg har opplevd det har vært forferdelig. Skal det noen gang fungere, må man lage en behandling som er tilpasset pasienten uten moralisering og straff. Når pasienten er heroinmisbruker må man legalisere heroin for at det skal fungere! Hvorfor? Vi er ingen ensartet gruppe. Passer vi ikke inn i systemet har vi ofte bare kjøret som alternativ. Ved å få heroin på en «ordentlig» måte, vil de umotiverte få hjelp til å finne roen og slik finne motivasjon til å bli rusfri. Var nedverdigende «Kari» ser ut i rommet. For tre uker siden orket hun ikke mer og gikk frivillig ut av LAR. Det ble for mye. Jeg opplevde LAR som så nedverdigende at nå fikk nok være nok. Jeg vil gjerne fortsette å være rusfri, men jeg orker ikke mer av det systemet, sier hun. Det er nå hun forteller om å måtte drikke metadon foran de apotekansatte som straff fordi hun hadde brukt såkalte B preparater. (f.eks. sovemidler, beroligende og noen smertestillende) Vi som pasienter får så lite tillitt at det går på helsa løs, sier hun. Holdt på å gi opp For «Kari» sin del er det ment bokstavelig. Hun fikk kreft for et par år siden. Sykdommen og behandlingen var vanskelig nok i seg selv. Men når jeg var på sykehuset fikk jeg iallfall den smertestillende og beroligende medisinen jeg hadde behov for. Rettighetene mine som pasient ble respektert. Etter sykehusoppholdet ble jeg møtt med den samme gamle mistilliten og fordømmende moralen. Jeg fikk ikke medisin fordi jeg var i LAR. For da kunne jeg jo gå bort og selge den. Eller ta for mye. Alternativet var altså å leve med umenneskelige lidelser, eller å ordne medisiner på «annen måte». For mange tidligere rusmisbrukere er det ofte å falle tilbake på heroin. Til slutt fikk jeg tak i de medisinene jeg hadde bruk for. Også det klarte jeg uten hjelp fra LAR, men jeg må innrømme at jeg noen ganger tenkte å gi opp alt da det stod på som verst, avslutter «Kari». prolarnytt 1 2011 13
I Stoltenbergutvalget Kjemper for heroinassistert behandling Carl I. Hagen kaster seg ut i kampen for et bedre liv for rusbrukere. Narkomani er en sykdom, sier Hagen Av Tore Sørnes og Stine Rimmereid Rørvik Foto Stortingesarkivet/ Scanpix Stoltenbergutvalget er et utvalg for å gi forslag til hvordan de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige kan få bedre liv. Utvalget består av flere tidligere toppolitikere med Thorvald Stoltenberg i spissen. prolar-nytt ringte til Carl Ivar Hagens feriebolig på Spanias østkyst. Hva mener du om LAR? Jeg er veldig positiv til LAR og ser på dette som medisinsk behandling til de som har en sykdom. På samme måte som at de som har sukkersyke får insulin så mener jeg at LAR er et godt alternativ for de som lider av narkomani. Hagen har i dag gitt seg som politiker på Stortinget, men er en av elleve medlemmer i Stoltenbergutvalget som ble opprettet 6. mars 2009. Utvalget kom med en rapport som inneholdt forslag til regjeringen 16. juni 2010. Et av forslagene er å tilby heroinassistert behandling til de tyngste heroinistene. Hva er grunntanken bak å tilby heroin til de tyngste misbrukerne? Ideen er at det er de som har vært gjennom alle andre forsøk uten å greie det skal få dette tilbudet. Og hvis de medisinske fagfolkene mener at det kan være et alternativ til å få et tilnærmet normalt liv uten å begå prosti- 14 prolarnytt 1 2011
I Stoltenbergutvalget tusjon og kriminalitet, så er jeg villig til å sette i gang forsøk med det. Erfaringene fra andre land har delvis vært positive. Har dere gitt opp misbrukerne som skal få tilbud om heroin? Der er det delte oppfatninger. Vi ønsker nå å gjøre forsøk med dette. Så får vi se hva regjeringen kommer frem til. Carl I. Hagen har vært opptatt av rusproblematikken i Norge før han ble med i Stoltenbergutvalget. Da han satt på Stortinget som leder for FrP fulgte partiet hans opp så godt som mulig med LAR- systemet, forsikrer han. Vi var det første partiet som tok til ordet for behandling med metadon. Og vi har vært i forgrunnen når det kommer til å se på narkomani som en sykdom. Hvordan skal man vurdere hvem som er kvalifisert til å få hjelp av staten? Det er ikke opp til meg som tidligere politiker å avgjøre. Det er opp til medisinskfaglig personale. Og de som tror på en slik behandling må få lov til å gjøre de nødvendige forsøk. Du må ikke spørre politikere om dette. Vi skal ta politiske standpunkt. Og fagfolk må være de som behandler den enkelte bruker. At mennesket skal stå i fokus og ikke økonomi er Hagens synspunkt. Han mener det viktigeste er å ta hensyn til å gi et bedre liv til de som lider av narkomani. Jeg mener vi skal ha fokus på å prøve å gi de narkomane et tilnærmet normalt liv hvor de på en eller annen måte kan komme i arbeid og bli bidragsytere til fellesskapet, istedenfor å være en kostnad for fellesskapet, sier Hagen. Går dere i retning av å avkriminalisere heroin? Nei, det er ikke noe som jeg har vært for. Avkriminalisering for bruk av heroin har aldri vært på tale. I Danmark har det nylig vært opprettet sentre hvor de narkomane kan komme og få en dose heroin i sikre former. Ordningen var lite populær blant de narkomane der fordi det var så strenge regler man måtte følge. Man måtte blant annet møte opp to ganger om dagen året rundt. Over halvparten av plassene på sentrene står ledige. Hva vil du si til de som er motstandere av medisinsk heroin? Det merkes at ordførerkandidaten i Oslo blir engasjert; Hva er alternativet? Alternativet for de fleste er prostitusjon, kriminalitet bo på gata og ha et elendig liv. Tenk på om vi skulle si til de som har bruk for insulin at de ikke får det fordi det er for dyrt. Hva får dere til å tro at en slik ordning vil fungere bedre i Norge? Dette vil være opp til de fagfolkene som er positive til å gjennomføre et forsøk, men hvis kravene er så høye at det ikke går, så er det ikke noe vits. Kravene må i hvert fall være slik at de er tilpasset brukerne. Hagen mener at hele hensikten med dette er at de narkomane skal få en bedre fremtid enn det ellers er mulighet for. Og han håper på å få gode resultater og erfaringer ved et slikt prøveprosjekt. Hvordan tror du de narkomane vil ha det om la oss si 20 år? Hvis vi gjennomfører de viktigste tingene i Stoltenbergutvalget, så vil det være til det langt bedre, sier Hagen. Han ønsker en helhetlig behandlingskjede hvor alt sees i sammenheng, og hvor man har ett sted der en har en som følger opp og passer på hver enkelt bruker. Den tidligere toppolitikeren tror dette vil bli et veldig godt tiltak og bli langt bedre enn det er i dag, hvor det er en fragmentering av ansvarsforholdene. Hvor stor erfaring har dere som sitter i Stoltenbergutvalget med brukere direkte? Vi har hatt en rekke høringer med personer som er berørt. Både brukerorganisasjoner, brukere, leger og psykologer. Vi har lest mange dokumenter og sett på forsøk i andre land, og undersøkelser i andre land. Føler du deg selv komfortabel med å gå forbi narkomane på plata i Oslo? Det har jeg ingen problemer med og jeg har snakket med dem mange ganger når jeg har gått forbi, avslutter Carl I. Hagen. prolarnytt 1 2011 15
Aktuelt Det å bli mamma gjorde at jeg fikk en ny rolle som ikke var rusmisbruker, klient eller pasient, sier Ida Kristine Olsen (32). Tekst: Student ved Journalisthøgskolen i Trondheim Foto: Illustrasjonsfoto Crestock/privat Hun bor i Kristiansand og har jobbet i prolar siden oppstart. Ida Kristine har arbeidet for Helsedirektoratet siden 2007 og vært med å utarbeide retningslinjen for Som mamma opplevde hun at hun fikk en identitet å fylle som mange kvinner kunne identifisere seg med. gravide i LAR. Som mamma opplevde hun at hun fikk en identitet å fylle som mange kvinner kunne identifisere seg med. Jeg har tilegnet meg mye fagkompetanse, i tillegg til å være mor til to barn, understreker Ida Kristine. Gravid LAR-pasient Hun begynte på metadon da hun var 19 år, og sluttet med det for ett år siden. Metadon er ett av legemidlene i LAR som gis mot opiatavhengighet. Hun var en av de yngste i Norge som fikk metadon og det var strenge kriterier for å komme inn i den medisinske behandlingen. Det var i underkant av 30 personer i hele Norge som gikk på metadon da hun begynte. Jeg kunne nyttiggjøre meg rehabiliteringen da jeg begynte på metadon. Det var nok veldig få som trodde at jeg kom til å stifte familie, være i jobb og klare meg sånn som jeg gjør i dag, sier Ida Kristine Olsen. Hun fikk to barn mens hun gikk på metadon. Den første graviditeten hennes var ikke planlagt. Det var ikke noe fast opplegg og retningslinjer for 10 år siden. Hun var heldig som hadde en god lege og folk rundt seg. Jeg hadde gode folk rundt meg som heiet på meg og ikke fordømte meg. De la til rette for at det gikk veldig bra. Det har nok vært veldig avgjørende for hvordan jeg selv så på graviditeten, sier hun. Fordommer og moralisme Likevel husker hun all den moralismen hun ble møtt med. Alle hadde en formening om graviditeten, uansett om de hadde medisinsk bakgrunn, politisk bakgrunn eller bare var naboer. Noen mente at hun ikke ville være i stand til å være i en omsorgsrolle. Et argument var at hun hadde vært borte fra samfunnet så mange år. Derfor ble det uforenlig med å ivareta et barns behov. Det var mange fordommer fra barnevernet, kommuner og leger. Situasjonen var spesiell for ti år siden. Barnevernet ble koblet inn uansett og hadde for lite kunnskap. Derfor ble mødre på metadon sammenlignet med de som ruset seg. Metadon i seg selv 16 prolarnytt 1 2011
Sammen midt i livet En ny mening med livet påvirker ikke omsorgsevnen, vet vi nå. Kvinner som går på metadon kan kjøre bil og være i jobb, forklarer Ida Kristine. Hun nevner andre kvinner som går på medikamenter som for eksempel antidepressiva. Det er mer skadelig for fosteret enn metadon. Ida Kristine tror at kvinner som tar metadon er en gruppe det er lettere å moralisere ovenfor. Stigmatisering er en av hovedutfordringene kvinnene sliter med, men Barnet dør ikke hvis det ikke har med regntøy. Du må tillate at du er kjempesliten, glemmer ting og kjefter når du ikke burde. Det betyr ikke at du er verdens verste mamma, sier hun. de fleste er som deg og meg. Det er viktig å huske på det, sier hun. Hun oppdaget at det var bruk for både holdningsarbeid og informasjon ut til kvinnene og de som jobbet med dem. Mange kvinner som går på metadon har dårlige erfaringer fra før. Redselen for hjelpeapparatet ligger integrert i mange. De har blitt fratatt barn før mens de tok rusmidler. Derfor har mødrene og hjelpeapparatet blitt motpoler. Dette til tross for at begge har et felles mål om at ungene skal vokse opp og ha det bra. Alltid på vakt Ida Kristine Olsen opplevde selv redselen for ikke å være god nok da hun ble mamma. Hun ønsket å være åpen om sin fortid da sønnen skulle begynne i barnehage. Det var viktig at de ga han rett oppfølging. Etterpå følte hun at hun hadde satt seg selv i dårlig lys. Da ble hun veldig opptatt av de ytre tingene. Ingen måtte ta henne på noe. Det var så ille at hun tok seg nesten fri hvis hun glemte å gi sønnen frukt til barnehagen. Hun påpeker at det er fint å være nøye, men at det blir et hinder hvis det går på bekostning av viktigere ting. Barnet dør ikke hvis det ikke har med regntøy. Du må tillate at du er kjempesliten, glemmer ting og kjefter når du ikke burde. Det betyr ikke at du er verdens verste mamma, sier hun. Mange kvinner i LAR føler seg presset både juridisk og moralsk. Alt negativt blir dokumentert, som bekymringer og avvik. Det er tungt å få belyst alle feilene sine, særlig hvis du er alenemamma med lite nettverk. Derfor trenger mange støtte og hjelp til praktiske ting. Det kan være ting som avlastning, hjelp til gjelden eller skaffe en bolig som er egnet for barn, forklarer hun. Det går også mye på det sosiale. Det å ha et miljø der de kan betro seg til personer i samme prolarnytt 1 2011 17
Sammen midt i livet situasjon. Det er viktig med sosiale aktiviteter, som å lage mat, gå turer i naturen, leke med barna i akebakken og barnesang. Alle slike ting som gjør at vi føler oss som et helt menneske og som hverdagen ofte fratar oss fordi vi er for travle, sier Ida Kristine. Under svangerskapet savnet hun et sted der hun kunne få råd om praktiske ting. Hun så også hvor mye Mange kvinner i LAR føler seg presset både juridisk og moralsk... Derfor trenger mange støtte og hjelp til praktiske ting. støtten hun fikk betydde for henne. Dette ledet til prosjektideen om SMIL (se faktaboks). Jeg ønsker i dette prosjektet å fokusere på alle mulighetene kvinnene har, sier Ida Kristine. FAKTA SMIL SMIL Sammen midt i livet Støttet av Helsedirektoratet og Stiftelsen Scheibler Metadon i svangerskapet Det som anbefales nå gjennom retningslinjene er at kvinner som bruker heroin og blir gravide skal inn i LAR. Det er fordi det senker risikoen for ytterligere rusmisbruk. Anbefalingene fra andre land er at man ikke trapper ned på metadon i svangerskapet. Fosteret er allerede eksponert for medikamentene, så det er minst risiko i forhold til fosteret. Jeg har selv to barn som er som alle andre barn. Det vi vet er at barna er litt mer sårbare i forhold til risikofaktorer. Om det skyldes at de er eksponert for medikamentene eller oppvekstmiljø, vet vi ikke. Det går seg til hvis de får god omsorg, forklarer Ida Kristine. Det er veldig viktig å ikke utsette barn for omsorgssvikt. Kvinner i LAR er ofte flinke til å følge opp hvis de får veiledning og informasjon, avslutter hun. Prosjekt for mødre i LAR-behandling med barn i alder 0-2 år 8-10 plasser 5 faglige samlinger Kuturelle opplevelser Sosialt fellesskap Individuelle samtaler Tidsperiode 1 år Prosjektet ledes av LAR-mor Faglig kompetanse God rusmestring Eget ønske om å delta Empowerment Første samling startet 7.juni 2011 18 prolarnytt 1 2011
Aktuelt Politikerne avventer Stoltenbergutvalget har foreslått å benytte heroin i LAR. Men forslaget vil neppe bli vedtatt med det første. Tekst: Journalisthøgskolen i Trondheim Illustrasjon: Ane Tollerød Fosse Stortinget har bedt oss holde en egen konsensuskonferanse om akkurat dette temaet. Den vil bli arrangert 21. juni, og vi vil derfor ikke konkludere på det punktet før den er gjennomført. Det sier statssekretær Tone Toften (Ap) i Helse- og Omsorgsdepartementet når prolar spør om regjeringens syn på å bruke heroin i LAR. Hun understreker at regjeringen tar forslaget om å bruke heroin i behandling seriøst, og at man vil bruke tid både før og etter konferansen til å vurdere det nøye. Departementet jobber nå med en Stortingsmelding, men den kommer tidligst til høsten. Forslaget er bare ett av 21 forslag utvalget har kommet med. Det viktigste er at vi får på plass en styrket rusomsorg som kan ta i mot alle de som til enhver tid ønsker å bli rusfri. Om regjeringen vil gå inn for eller avvise forslaget, er for tidlig å si noe om nå, sier Toften. Ikke aktuelt nå I det største opposisjonspartiet på Stortinget, Fremskrittspartiet, er man ikke klar for å gå inn for heroin i LAR på nåværende tidspunkt. Dersom regjeringen går inn for det i Stortingsmeldingen vil ikke forslaget få Fremskrittspartiets støtte, sier partiets ruspolitiske talskvinne Kari Kjos. Hun utelukker ikke at partiet vil støtte forslaget en gang i fremtiden. Men da må vi først få på plass et skikkelig tilbud, der de 4700 som står i kø i dag får et skikkelig tilbud. prolarnytt 1 2011 19
Nord og ned Glenns siste budskap Glenn Nord døde 24. februar 2009 av en overdose. Den var ikke hans første. Nord hadde en del ting han ville si om norsk ruspolitikk. Tekst: Frode Bjerkestrand, Journalist i Bergens Tidende Foto: Illustrasjonsfoto Crestock Boken med den beiskt selvironiske tittelen «Nord og ned» ligger ute på Spartacus forlag. Nord var rusmisbruker fra tidlige tenår, og utviklet en formidabel karriere bygget på misbruk, kjøp, salg, bøff, og vold, men også raushet, lojalitet og en livslang undring han formidlet på mange kreative måter. Men det var dette Glenn Nord kunne: Han kunne skrive, fortelle, formidle. «Nord og ned» er historien om hans liv, en selvbiografi skrevet i en rå og ublasert prosa, en bittersøt og selv- 20 prolarnytt 1 2011
Nord og ned ironisk historie om hvordan en narkomans liv går til helvete i flere stadier. Og hvorfor det ikke finnes systemer for å håndtere det godt nok. «Jeg har brukt over halve livet på å ta mitt eget liv», skriver Nord. Uten å virke bråkjekk eller ovenpå. For Nords fortelling er også fortellingen om rusens historie i moderne tid her i landet. Fra reverøyking i det kvelende forstadshykleriet etter krigen, til den internasjonaliserte megahandelen i dagens Nygårdspark her i Bergen. «Hvis jeg har lært noe som helst av dette livet, må det være at mennesker flest er likegyldige», skriver Nord. Det er en trist erkjennelse, men han har kanskje rett. Også fordi vår narkotikapolitikk er bygget opp rundt denne målsettingen, at det skal være skarpe murer mellom oss og dem, at det viktigste for mydighetene ser ut til å være det å vise handlekraft, uansett hvor meningsløse og virkningsløse tiltakene er. Norsk narkotikapolitikk er et resultat av mangel på kunnskap og småborgerlige fordommer som stammer helt tilbake fra 1970-tallet. Nord fikk se den på nært hold mesteparten av livet sitt, og ønsket sterkt å få si meninga om den en eller annen gang. Han får omsider gjøre det nå. Boken er ikke fiksjon eller flørt. Den er sett og opplevd og følt, og derfor verd å lytte til. Det er en litt bitter opplevelse å lese Nords historie. For hvor var LAR da Nord og hans medbrukere trengte det for 25 år siden? Og hvor kom den fra, den ideen om at alle narkomane var kriminelle som skulle hektes, bures inne og helst dømmes og fordømmes? Vi vet riktig nok en del om hvordan moralismen bak dette angstbiterske operasjonsmodus oppsto, men det er tragisk at den har styrt norsk ruspolitikk i over 30 år, bare tyngden av den alene har kvalt mange gode forsøk på fundamental reform i fødselen, og den har ført til at vi skriver 2010 før vi får nye retningslinjer for LAR. Dette er narkotikapolitikkens paradoks: Rusfeltet er gjennompolitisert, men likevel preget av politisk fravær. Det er tungt utredet etter signaler fra våre fremste helsebyråkrater og helsepolitikere, stramt regulert og regelstyrt, men likevel fjern fra den løpende politiske debatt. Det finnes ingen norsk rikspolitiker som har gjort karriere på ruspolitikk, det finnes ingen gevinst der, og derfor heller ingen politisk kapital å flyte på. Det er altfor lenge siden John Alvheim alene forsøkte å løfte menneskene bak russtatistikken frem i realpolitikkens verden, om ikke annet for å gi dem en smule verdighet. Vi leser i prolar nytt at noen mener norsk narkotikapolitikk følger et blindspor. Det betyr at det fremdeles er noen der ute som prøver, ære være dem alle. Lege Martin Haraldsen mener Norge bør følge Frankrikes eksempel, og forlate den mildt dogmatiske LAR-linjen vi er på i dag. Men er det noen i Helsedepartementet som tør å hviske i gangene om buprenorfinets fortreffelighet? Det giftige opiodet som kan erstatte heroin, men samtidig er lite egnet for ikkenarkomane, stoffet som kanskje kan lette kontrollregimet som for mange er en belastning? Er det noen som løfter det inn i debatten, bare et par måneder etter at vi fikk nye retningslinjer for LAR? Etter at Hanssens lille heroin-høyttenkning frembrakte mediestøy som igjen revitaliserte den urnorske moralismen, er det mange som lister seg stilt på tå nå. Det er nesten litt skummelt å ta i saken. Du kan få følelsen av at rusbehandlingsfeltet er så betent og ladet, at angsten for å gjøre feil noen ganger får folk til å gjøre... feil. I Bergen er det slik at hver gang narkotikaproblemet kommer på agendaen, koker debatten ned til om de narkomanes del av Nygårdsparken skal ryddes eller ikke, slik Plata ble ryddet i Oslo. Det betyr at et av tidens mest komplekse sosiale problemer i Bergen reduseres til en populær-retorisk fotballkamp der noen partier ikke kvir seg for å sparke dem som allerede er nedsparket. Det gjør det også så enkelt for dem å slippe å ta ansvar for den virkelig store og forpliktende debatten hva skal vi gjøre med rekruttering, kriminalforebyggende tiltak, barnevern, ettervern, akuttiltak, alt det der som koster så ualminnelig mye tid, penger og politisk hestehandel. I Bergen har ruspolitikken det siste tiåret vært preget av antipolitikk vi vet i alle fall hva vi IKKE skal ha. Derfor ble det blant annet sagt rungende nei til sprøyterom, uten at noen i bystyresalen maktet å hoste opp kloke alternativer. Så da fortsetter vi bare i samme spor en stund til. Det var dette Glenn Nord ville skrive om. Hvordan kriminaliseringen av narkomane i Bergen førte til irrasjonelt fiendskap og stigmatisering gjennom nesten tre tiår, hvor utrolig mye ressurser som gikk til spille til banale og virkningsløse runder i varetektsceller og rettsapparat, hvor mye intoleranse det avfødte, hvor mange som ble alvorlig syke, og hvor mange liv som gikk tapt. Glenn Nord ble selv en av dem, til slutt. I dag er debatten famlende og følende, og ingen har tort å hoppe i fotsporene etter Bjarne Håkon Hanssen, den eneste helseminister som har tort å tenke høyt og radikalt de siste årene. prolarnytt 1 2011 21
Konsensuskonferansen Konsensuskonferanse om heroinforskrivning Den lengste dagen i året, 21. juni, ble det avholdt en konsensuskonferanse i Oslo om heroinforskrivning. Eksperter fra inn- og utland var invitert. I tillegg til to brukerrepresentanter, deriblant prolars Jeanette Rundgren. Konferansen ble avholdt som følge av et stortingsvedtak. Tekst: Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk Foto: XXXXXX Konsensuskonferanser avholdes i blant når det oppstår diskusjoner om behandlingsformer som anses å være kontroversielle. Når det er sterke meninger både for og i mot blant fagfolkene, da er konsensuskonferanser nyttige for å få fram den virkelige kunnskapen. Til fordel for de mer ideologiske perspektiver. Forrige gang rusfeltet var gjenstand for en konsensuskonferanse var da forslaget om metadonutdeling kom. Motstanden var den gang enda større enn den er mot heroinforskrivning i dag. Rapportene og innleggene på konsensuskonferansen illustrerte at heroinforskrivning kombinert med metadon gir bedre resultater enn metadon på flere viktige utslagsmål. Særlig på retensjon i behandling, bedre fysisk helse og kognitiv funksjon. Mindre bruk av illegale rusmidler og mindre kriminalitet. Når det gjelder livredding, kan forskerne dog ikke påvise en signifikant forskjell. Tendensene tyder likevel på at heroin som medisin er mer livreddende enn metadon. Heroinet kommer likevel dårligere ut på et punkt: Alvorlige uønskede hendelser. Noen har fått kraftige reaksjoner, som allergiske utslag eller overdoser. Men ingen har dødd under slike hendelser. Det er mange som frykter at opprettelse av heroinklinikker vil ytterligere ramme økonomien til det etablerte behandlingsapparat, inkludert LAR. Frykten er begrunnet. Det er likevel usikkert om myndighetene vil styrke bevilgningene ved opprettelse av nye tiltak, under opptrappingsplanen på rusfeltet. Professor John Strang fra England sa på konsensus konferansen at heroinforskrivningen riktignok er dyrere enn ordinær substitusjonsmedisin, men at det virker så mye bedre at det er verdt pengene. Hans poeng var at desto mer du investerer i dyr behandling som virker godt, desto enda bedre resultater. Debatten om heroinforskrivning begynte med politisk søkelys på de vanskeligst stilte heroinbrukerne. De som anses som Hard to reach. Hvilket det også gjorde i de ni landene som alt forskriver heroin. Men over alt har det blitt slik at når forslaget har blitt bearbeidet i byråkratenes og fagfolkenes kontorer, har perspektivet blitt endret til de som er Hard to treat. Konsensuskonferansens innlegg avslørte altså at det ikke finnes kunnskap om resultatene man kan få av å tilby heroinforskrivning til aktive heroinister. Derimot forteller kunnskapen om resultater kun for de som fra før går på metadon, men som fungerer dårlig på det. Normalt ville forskere og fagfolk uttrykt ønske om å få tilføre slik kunnskap når de fant at den likevel ikke foreligger. Men på konferansen var det nok heller konsensus om at det ikke bør forsøkes fordi vi ikke aner noe om det fra før. Ideologien står kanskje sterkest, også etter at konsensuskonferansen er gjennomført. 22 prolarnytt 1 2011
Medlemstilbud 40kr i rabatt pr mnd prolar og Nautilus/ Actic har inngått et samarbeid som vil komme våre medlemmer tilgode! Finn et senter nær ditt hjemsted og få 40 kr/pr.mnd i rabatt ved medlemsskap hos oss! Før du begynner må du ta kontakt med oss, sånn at vi får registrert deg. Nautilus har 23 avdelinger lokalisert: Bergen, Fredrikstad, Hamar, Harstad, Haugesund, Kongsberg, Kristiansand, Kristiansund, Karmøy, Lillehammer, Os, Oslo, Porsgrunn, Skien, Åstveit, Tromsø, Trondheim og Alta. prolar håper så mange som mulig vil benytte seg av dette tilbudet, og komme igang med fysisk aktivitet. God sommer! prolarnytt 1 2011 23
Spørsmål og svar Illustrasjonsfoto Crestock Hva kjennetegner heroin og skiller det fra andre medikamenter brukt i substitusjonsbehandling? Heroin kan ikke tas gjennom munnen, det må røykes eller settes i sprøyte og det har kort virketid, så det er svært upraktisk å bruke i en langvarig substitusjonsbehandling. Dessuten er det kjemisk nesten det samme som morfin. Det er ikke aktuelt å gi pasienter med heroin hjem, så det må organiseres klinikker der pasientene må møte fram flere ganger daglig for å få sin heroindose, og de fleste vil også ha behov for supplering med metadon på kveldstid. Dersom vi tar vekk alle mytene rundt heroin, står vi igjen med et upraktisk medikament som gjør samme nytten som de andre substitusjonsmedikamentene, men med store ekstrakostnader for helsevesenet og mye plunder og heft for pasientene. Hva kan være nytteverdien av heroinbasert behandling i Norge? Erfaringene fra andre land, er at noen pasienter har glede av heroinbehandling. Om det er selve stoffet, eller den sterkt økende oppmerksomheten fra helsevesenet pasientene får gjennom en så tett oppfølging, er vanskelig å se. Jeg har tatt til orde for å prøve ut langsomtvirkende tabletter med morfin (Dolcontin eller Substitol) før man setter i gang kostbare forsøk med heroin. Jeg tror at kostnad i forhold til nytte ikke noen gang vil falle ut til heroin sin fordel, men det er åpenbart behov for et tredje substitusjonsmedikament for de få pasientene som ikke finner seg til rette på Subutex/ Suboxone eller metadon. Jeg har flere slike i min praksis, men uten unntak sier de at strevet med å gjennomføre en heroinbehandling er så stort at de ikke ønsker dette. Hvem er i målgruppen for heroinbasert behandling, og hvordan kan tiltaket organiseres? Målgruppen er de tunge opioidavhengige som ikke lykkes i LAR slik det i dag er organisert, og slik det i dag behandler sine pasienter. Problemet fra utlandet er at herointiltaket er såpass krevende for pasientene, at de ikke når de aller mest slitne og syke, dermed vil ikke den virkelig tunge målgruppen bli nådd. Organiseringen må være i form av utleveringsenheter 24 prolarnytt 1 2011