SÅ LENGE INGEN SER OSS ANDERS TOTLAND
DEL 1
1 Så lenge ingen såg meg, fekk eg vera i fred. Mamma likte ikkje at eg forstyrra når ho hadde besøk. Ho hysja og bad meg stikka av. Av og til kom det folk eg aldri hadde sett før. Men stort sett var det den same gjengen som kom. Det var mykje bråk når mamma hadde besøk. Lyden av latter og høge rop laga ei heilt eiga helgestemning i huset. Resten av veka var alt annleis. Men både mamma og gjestene var i det minste blide. Bortsett frå når mamma blei sint. Det var heldigvis ikkje så ofte. Ho var sjeldan sint i helgene. I alle fall ikkje på laurdagen. Så lenge mamma hadde besøk, kunne eg stort sett snika meg unna. Det gjekk bra. Heilt til besøket reiste igjen. Då kom søndagshumøret. Eg hata søndagar. Og måndag var nesten lik. Tysdag òg. Først når onsdagen kom, begynte mamma å sjå fram mot neste helg. Midt mellom helgene var mamma i ein slags balanse. Onsdag var bra.
2 Eg vakna av uvande lydar frå kjøkenet. Såg på klokka. Ho var berre åtte om morgonen. Likevel var det nokon som romsterte på kjøkenet. Eg låg heilt stille og lytta til lydane frå etasjen under. Prøvde å høyra motoren som starta opp, og dekka som spann nedover bakken. Men det kom ingen motorlyd. Berre lett klirring, og ein lyd som ikkje høyrde heime hos oss. Det var nokon som plystra. På ein søndag. Rart. Og kva var det for ei lukt? Eg drog på meg buksa og genseren som låg slengde på golvet, og stakk hovudet ut døra. Vågde meg ikkje ned trappa. Ville sjå an situasjonen først. Mornings! Eg fraus til då eg høyrde den varme, ukjende mannestemma. Han måtte ha høyrt meg. No er frukosten klar, sa han. Eg lista meg ned trappa og fekk straks auge på han. Han stod midt på golvet med ei steikepanne i høgrehanda. I lufta sveva ei pannekake, før ho klaska ned i panna med oppsida ned. Du likar vel pannekaker? Mannen smilte. Eg nikka. Eg heiter Ole, sa mannen og sette frå seg steikepanna. Ole strekte fram neven for å helsa.
Og du må vera Jon? Eg nikka igjen. Hyggeleg å helsa på deg, sa Ole. Deg òg, sa eg.
3 Det er nesten utruleg kor fort alt kan endra seg. Korleis stemninga kan letta. Og eg trudde det ikkje heller. Ikkje i starten. Først då den tredje søndagen kom, torde eg verkeleg å tru at det var sant: Ole reiste ikkje, og det svarte blikket til mamma kom ikkje tilbake. Med Ole i huset var det onsdag heile veka. Til og med laurdagane var fine. Ein laurdag spurde Ole om me skulle gå ein tur på butikken. Det var fire veker sidan første gongen eg møtte han. Berre eg og du? sa eg. Ja, mamma treng å kvila litt, sa Ole. Det blir kjekt, det? Så kjøper me oss kvar vår is og litt godteri til i kveld. OK, sa eg. Me gjekk saman nedover grusen. Ole plystra medan eg pitla laus barnålene frå ei grein eg plukka med meg. Kva jobbar du eigentleg med? spurde eg då me nærma oss butikken. Ole såg alvorleg på meg. Eg jobbar som rakettforskar, sa Ole. Eg rynka på nasen. Er det sant? No var det alvorlege blikket vekke. Nei, eg berre tulla, sa Ole. Faktisk jobbar eg nede på verftet. Eg er formann for ein gjeng med sveisarar. Du har sett den svære riggen me jobbar på no?
Eg nikka. Var det jobben som gjorde at du flytta hit? spurde eg. Jepp, sa Ole og smilte. Ein lyt vera der arbeidet er. Eg kunne ikkje heilt forstå kvifor ein mann som Ole ville vera saman med oss. Med mamma. Rett nok var ho ganske fin. Såpass kunne eg òg sjå. I alle fall dei dagane ho pynta seg. Mamma var nesten ikkje til å kjenna igjen når ho sminka auga og glatta ut håret. Eg elska dei gode dagane til mamma. Då hende det til og med at me gjekk på kino. Mamma kjøpte eit stort beger med popkorn, som me delte. Om kvelden pakka ho meg inn i dyna. Ho strauk meg over håret medan ho kviskra: «Du er godguten min, du. Eg veit ikkje kva eg skulle gjort utan deg.» På dårlege dagar var alt annleis. Men Ole reiste ingen stad. Sjølv då mamma begynte å bli skikkeleg dårleg igjen, blei han verande.
4 Ein dag kom Ole inn på rommet mitt med ei alvorleg mine. Går det bra? spurde Ole. Ja, sa eg. Eg venta på kva han eigentleg ville seia. Blei litt uroleg då han berre stod heilt stille i døra. Lurte på kva gale eg kunne ha gjort. Eg hadde snike til meg ei stripe med sjokolade frå kjøleskapet, men Ole brydde seg ikkje om det. Ikkje sånn som mamma gjorde før. Mamma kunne fly i taket for ingenting, om ho var i dårleg humør. Men ikkje Ole. Han var roleg. Blei ikkje sint. I alle fall ikkje utan ein skikkeleg god grunn. Kva er det? sa eg til slutt. Eg orka ikkje meir av den stille, rare stemninga. Det er noko eg må fortelja, sa Ole. Han var framleis like rar og alvorleg. Men sei det, då! Eg høyrde korleis stemma mi endra seg. Den utrygge skjelvinga som kom snikande. Det gjeld mor di, sa Ole. Han såg ned i bakken. Eg kjende ein klump i magen. Eg ville eigentleg venta med å fortelja det, men me har ikkje lenger noko val.
No klarte ikkje Ole å halda seg lenger. Han slo ut med armane og gliste då han sa det: Ho er gravid. Du skal få ein bror!