Jesusbarnet og lyset Hver eneste lille juleaften ble leiligheten til en juleverden. Mamma og pappa ordnet det mens Even sov. Julaftens morgen var alle rom et eventyr med nisser og engler og juletre og julekrybbe. Julekrybben var aller finest. I år skulle det bli annerledes. Nå var Even stor nok til å være med ned i kjellerboden for å hente julepynt. Han ventet utenfor boden. Mamma sto i døråpningen. Pappa skjøv unna syklene, klemte seg inn bak campingstolene og sto på tærne for å nå fram til pappeskene på øverste hylle. Han fikk tak i den første esken. Så lente han seg fram bak campingstolene. Esken nådde fram til mamma. Hun tok i mot og satte den på gulvet i gangen. «Nummer 1,» sa mamma. Pappa var allerede tilbake ved hylla og sto på tærne igjen. Han vippet den neste esken ned, fikk den forbi stolene. Mamma tok i mot. «Nummer 2,» sa hun. Even kunne skjønne at mamma og pappa hadde gjort dette før. Boden var egentlig altfor full av saker og ting. De klarte dette likevel, de visste nøyaktig hva som skulle til for å få julepynten ut. «Nummer 3,» sa mamma. «Da mangler vi bare nummer 4.» «Den er ikke her,» sa pappa. «Jeg ser den ikke noen steder.» Men mamma visste hvor eske nummer 4 var å finne. «Den er mye mindre enn de andre,» sa hun. «Jeg ser den herfra, helt innerst på øverste hylle.» 15
Nå var det ikke nok å stå på tærne. Pappa måtte klatre. Han sto på nederste hylle, holdt seg fast med én hånd og fikk tak i den lille esken. Så skulle pappa ned igjen. Én hånd på esken. Én hånd som grep rundt hylla. Én fot på nederste hylle. Men den andre foten måtte helt ned på gulvet. Even kunne se pappas fot gjennom sykkelhjulene. På gulvet lå Evens fotball. Han skjønte hva som kom til å skje. Det går ikke an å stå på en ball. Pappas fot og ballen snart kom de til å møte hverandre. Even ville rope. Men han fant ikke et eneste ord som kunne ropes. Så skjedde det. Pappa brølte, mistet balansen og falt over syklene. De veltet. Pappa og pappesken lå oppå dem. «Hjelp! De kan bli knust!» ropte mamma. «Nei, det gikk bra. Både jeg og syklene er like hele,» sa pappa. «Ikke du. Figurene i julekrybben. De er av glass.» De så på hverandre Even, mamma og pappa. Ingen sa noe på en lang stund. Julekrybben var den fineste julepynten. Alle tre mente det. Pappa ristet forsiktig på esken. Det singlet ikke i glass. Mamma tok esken ut av pappas hender og ga den til Even. «Det er best at Even bærer eske nummer 4,» sa hun. «Even snubler ikke.» Pappa nikket. Det var best på den måten. Pappa fikk bære eske nummer 1 og 2. Mamma kunne bære nummer 3. Even gikk først opp over trappa. Han holdt esken høyt og gikk langsomt og forsiktig. Bak ham gikk mamma. Pappa kom bakerst. De 16
skulle hjem til leiligheten i fjerde for å lage juleverden. Det aller første de måtte gjøre, var å se i eske nummer 4. Mamma klippet bort tape. Even åpnet. Pappa tok opp en liten papirpakke. «Forsiktig» sa mamma. «Jada,» svarte pappa. «Jeg står trygt på mine to føtter.» Inni pakken lå Maria. Hun smilte. Hun var blitt mammaen til et Jesusbarn, og hun var ikke knust. Josef hadde stav i hånden. Han skulle stå ved krybben og passe på. Det klarte han sikker fint, for han var også like hel. Så var det gjeterne på Betlehemsmarken. To av dem lå på kne. De var heller ikke knust. Sånn var det også med den lille gjetergutten som bar på et lam, like hel. Even lo hver gang en ny figur ble pakket ut, litt fordi de var så fine, men mest fordi de ikke var knust. Nå var det dyrenes tur: en okse, et esel og noen sauer. Ingen var i stykker. Even klappet i hendene, så glad var han. Nå var det bare to ting igjen i esken. Julekrybben den var hel. Jesusbarnet... Mamma holdt den lille pakken. Even og pappa sto ganske stille og så på mammas hender. Mamma åpnet langsomt, langsomt. Der lå det bitte lille Jesus-barnet. Det var ikke knust. Det var helt, helt, helt! Mamma la barnet i krybben. Nå sto alle figurene på kjøkkenbordet. Men de skulle ikke være der. De skulle stå på det lille bordet i stua. Even kunne få bære dem dit. Mamma og pappa skulle ordne de andre tingene, juletreet og nissene og alt det andre fine som ikke var det viktigste. Even fraktet en og en figur til det lille 17
bordet. Han gikk sakte og forsiktig. Han hadde god tid. Til slutt sto alle krybbefigurene på riktig plass. Rundt ham glitret og luktet det jul. Jesusbarnet lå i krybben og var liten og rund og søt. Even pirket på det med en finger. Babyen rugget på seg nesten som den var levende. Even hjalp til med to fingre. Nå sprellet barnet i krybben. «Er du kilen, lille Jesusbarn? Nå brukte Even hele hånden. Figuren svingte rundt og rundt. Det gikk nesten an å høre at lille Jesus lo. Even måtte i hvert fall le, så morsomt var det. Men han skulle ikke ha gjort det. Den som ler, glemmer å være forsiktig. Forresten var han ikke uforsiktig. Han passet bare ikke ordentlig på. Han kunne jo ikke vite at Jesusbarnet kunne hoppe ut av krybben. Men det var akkurat det barnet gjorde, det hoppet ut av krybben og rett ned på gulvet og gikk i tusen knas! Even sto stille og stirret på glassbitene. Han kunne ikke tro at han selv hadde gjort dette. Men han kunne ikke tro at Jesusbarnet hadde hoppet ganske alene heller. Så kom tårene. De rant nedover kinnene og ned på glasskårene. Mamma kom forbi: «Neimen, har en av figurene gått i stykker?» «Det er Jesusbarnet,» hikstet Even. Nå var han utrøstelig. Det kunne være det samme med hele julaften når de ikke hadde noe Jesusbarn. Mamma holdt rundt Even. Pappa kom med kost og søppelbrett og feide bort glasskårene. «Vi er uten Jesusbarn. Det er min skyld!» gråt Even. Mamma sto og tenkte, så gikk hun og hentet et telys. Det passet fint i krybben. Hun tente det. 18
19
«Det ble fint,» sa pappa. «Det er vel ikke noe Jesusbarn, vel!» Even var like lei seg. «Det er egentlig mye finere,» sa mamma. «Ser du hvordan Jesus lyser for alle de andre figurene som står rundt krybben?» «Pøh!» Even var sikker på at jula var like ødelagt som glassfiguren. Men mamma var like sikker på at jula ikke kunne avlyses. «Det var jo bare en dukke. Den var laget for at vi skulle huske det virkelige Jesusbarnet. Nå husker vi ham med et lys i stedet. Jesus kalles jo menneskenes lys, vet du.» Even klarte ikke å bli glad igjen den kvelden. Han lå i senga si, tenkte på alle glassbitene. Men han tenkte ikke så lenge, for han var så trøtt at han sovnet. Julaftens morgen, da Even våknet, var han fremdeles trist, han husket det med det samme. Lyset i krybben var allerede tent. Det var litt fint. Men bare litt. Lyset fikk brenne gjennom hele jula, for figurene i krybben og for Even og foreldrene hans. Det ble finere og finere for hver dag. 20