Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag Tilrettelagt for ebok av eboknorden as. ISBN: (epub) ISBN: (trykk)

Transkript

1

2 Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: (epub) ISBN: (trykk) Omslagsdesign: jummel designstudio Forsidebilde: Dreamstime Ioana Grecu Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering. 2016

3 John Olav Oldertrøen Isilds vrede En økofantasy for barn og ungdom

4 Til Trym Olav

5 Skjelver Yggdrasils ask stående, jamrer det gamle tre, og jotnen løses Fra Voluspá, vers 47

6 DEL I Å ta farvel

7 KAPITTEL 1 Bare én dag igjen, tenkte Trym mens han syklet av gårde. I morgen var det siste gang han skulle våkne opp i sengen sin i Gautelia. I rommet han hadde hatt hele livet. I tolv år! Uvirkelig. Trym sladdet inn oppkjørselen til Herman, satte fra seg sykkelen og gikk rundt huset. Herman satt under en parasoll og spilte Minecraft på ipaden. Han var blitt litt brunere, virket det som. Det blonde håret hans var bleket enda lysere av solen. Trym snek seg lydløst bort og stilte seg bak ham. Stine, Hermans storesøster på femten, stod ved stuedøren og frydet seg. Trym samlet fingrene på hver hånd i en spiss og stakk dem hardt inn i siden på ham. Herman skrek og hoppet ut av stolen. Trym og Stine lo rått. Ååå! Det var ikke morsomt, sa Herman morskt og stampet med foten. Ha ha, jeg måtte bare! lo Trym. Herman, hvis du ikke er snill fremover, så kommer jeg til å legge ut filmen, flirte Stine og viftet med mobiltelefonen sin. Trym satte seg i en av de ledige kurvstolene. Herman klappet igjen nettbrettet og la det på bordet. Jeg hadde tenkt å komme innom deg, men mamma og pappa ligger og sover ennå. Vi kom sent hjem, sa Herman. Fin tur, eller? Herman nikket. Mm, Legoland er bra. Vi skulle ha vært der sammen en gang. Men det var supervarmt og så mye vind at vi holdt på

8 å blåse bort. Bare å glemme å bade. En periode med stillhet fulgte. Ingen av de to bestevennene klarte å se hverandre i øynene. Det var elleve dager siden Herman hadde dratt på ferie. Normalt pleide de å henge sammen nesten hver dag. Det hadde de gjort så lenge de kunne huske. De siste årene hadde de snekret en trehytte sammen, som de kalte Eikeslottet. Den hadde to etasjer og var bygget to og en halv meter over bakken, oppe i en gammel eik med tykke grener, et lite stykke inne i skogholtet i utkanten av boligfeltet. På avstand var det ikke lett å se den, og i alle fall ikke nå på sommeren, med det tette løvverket som omkranset den. Hytta kom ikke til å bli høyere. Selv om det var helt ufattelig, skjønte de det så altfor godt, begge to. De hadde visst det i over et år, helt siden Trym fikk høre at mormor hadde bestemt seg for å flytte til en leilighet i Lyngset sentrum. Så langt han visste, var han den eneste som hadde en mormor som hadde funnet en ekte skatt. Det ble stor ståhei i avisene, for skatten var stor og et mysterium. Alt hadde vært gøy, helt til han skjønte at mormor hadde gitt dem gården sin, og mamma og pappa bestemte at de skulle selge huset og flytte dit. Han og Herman hadde prøvd å forberede seg på det som skulle skje, men de endte alltid opp med å prøve å late som de hadde glemt det, at det aldri skulle skje, at det var langt inne i fremtiden. Men nå var fremtiden her. Det var ingen ting de kunne gjøre for å endre på det. Trym kremtet og svelget en stor, tørr klump i halsen. Skal vi ta en tur til slottet, eller? Hermans hake skalv. Det var ikke lett å se, en nesten umerkelig bevring, men den skalv. Han så bort. Ja, klart det. Vi drar! De gikk rundt huset til gårdsplassen. Det var ennå ganske tidlig på

9 dagen, og Herman måtte vekke foreldrene og spørre om lov mens Trym satte seg på sykkelen. Han satt med én fot på pedalen og støttet seg med den andre, da han plutselig ble svimmel. Det var som om gårdsrommet og nabohusene begynte å flyte sammen til en slags fargerik guffe. Så ble sollyset fryktelig sterkt, og i neste øyeblikk føltes det som om et kraftig vindkast tok tak i ham og sendte ham rett opp i luften. Trym sjanglet, før han falt ned på brosteinen med sykkelen over seg. Det gjorde ikke vondt, men det var flaut. Han kikket rundt seg. Ingen i gaten. Herman var fremdeles inne. Raskt kom han seg på bena og satte sykkelen på støtten. Svimmelheten var borte, men alt rundt ham virket så mye klarere? Fargene, lyset, luktene; det var som om han plutselig hadde dukket opp i en helt ny verden! Så hørte han det. Det var Herman og Stine. De var inne i huset, men han kunne høre alt de sa, nesten som om de stod ved siden av ham! OK, det er greit. Jeg skal si fra til mamma og pappa. Fint. Vi drar ingen andre steder. Det er like før han skal flytte nå, ikke sant? Taushet. Ja. De drar i morgen. Er du lei deg? Taushet. Men dere skal jo besøke hverandre, vet du. Jada, jeg ja. Ikke si mer om det. Herman kom ut på trappen, satte på seg hjelmen og kom mot ham. Trym ristet raskt på hodet. Hva i all verden var det som hadde skjedd? Han hadde hørt dem så tydelig Stine vinket fra døråpningen. Trym vinket tilbake og rødmet, for selv om hun ikke beveget leppene, hørte han henne: Uff, så trist.

10 Dette kunne han ikke fortelle noen. Kanskje han var i ferd med å bli sprø? OK, Trym, da drar vi. Ååå, nei! Sykkelnøkkelen! Den har sikkert falt ned, for den ligger i den venstre, lilla støvelen til Stine i gangen, tenkte Trym. Sjekk skoene i gangen. Kanskje den har falt ned? sa han og holdt pusten. Herman snudde på hælen og trasket inn. Ikke lenge etter stod han forundret på trappen igjen med nøkkelen i hånden. Hvordan visste du det? Trym trakk på skuldrene og kjente at nakkehårene reiste seg. Aner ikke, jeg tippet bare. Wow! Bra tippet. Herman låste fri sykkelen og la nøkkelen i lommen. Få sekunder senere var de nede i hovedveien, girte opp og hadde stø kurs mot Eikeslottet. Trym sugde grådig til seg inntrykkene, luktene, fargene og lydene. Kanskje dette var stedets måte å si adjø på, å la ham se og føle alt så uendelig mye klarere? Merkelig.