Regional plan for tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB) 2015-2019

Regional plan for tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB) 2015-2019 Stavanger, desember 2014

Innhald 1 Innleiing... 3 1.1 Bakgrunn og mandat... 3 1.2 Organisering av arbeidet... 4 2 Nasjonale føringar for utvikling av tenestetilbodet til rusmiddelavhengige... 4 2.1 Meld. St. nr. 30 (2011 2012) Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk... 5 2.2 Meld. St. nr. 47 (2008 2009) Samhandlingsreformen... 5 2.3 Årlege oppdragsdokument frå Helse- og omsorgsdepartementet... 6 2.4 Andre sentrale føringar... 7 3 Regionale føringar... 8 3.1 Regional plan for tverrfagleg spesialisert behandling for rusmiddelavhengige... 8 3.2 Avtalar med private leverandørar... 9 3.3 Internrevisjon TSB... 9 3.4 Jubileumsseminar rus 12. og 13. juni 2014... 9 4 Kunnskapsgrunnlaget... 10 4.1 Rusmiddelbruk variasjonsbreidd... 10 4.2 Rusbehandling... 11 4.3 Rus og psykiske lidingar... 13 4.4 Pårørande... 13 4.5 Barn som pårørande... 14 4.6 Sjølvhjelpsgrupper og likemannsarbeid... 14 4.7 Legemiddelassistert rehabilitering (LAR)... 15 4.8 Førebygging av overdosar... 16 5 Overordna mål og strategiar... 17 6 Om tenestetilbodet... 18 6.1 Helse Førde HF... 18 6.2 Helse Bergen HF... 18 6.3 Helse Fonna HF... 19 6.4 Helse Stavanger HF... 20 6.5 Ressursbruk og aktivitetsdata... 22 7 Utfordringar i eit forløpsperspektiv... 24 7.1 Førebygging/tidleg hjelp... 25 1

7.2 Tilvising og vurdering av tilvising... 27 7.3 Behandling... 29 7.4 Oppfølging... 34 7.5 Samhandlingsavtalar og samhandlingstiltak med kommunane... 36 8 God kvalitet i behandlinga kvalitetsregisteret forsking... 37 8.1 Kvalitet i rustenesta... 37 8.2 Forsking og kompetanse... 38 8.3 Program for pasienttryggleik... 39 8.4 Nasjonale kvalitetsindikatorar... 40 9 Oppsummering og prioritering av tiltak... 41 10 Tiltak... 42 11 Vedlegg... 44 12 Litteraturliste... 56 2

1 Innleiing 1.1 Bakgrunn og mandat Helse Vest RHF har eit overordna ansvar for å sørgje for at befolkninga i Helseregion Vest blir tilbydd spesialisthelsetenester i og utanfor institusjon. Dette gjeld mellom anna tverrfagleg spesialisert behandling for rusmiddelavhengigheit, også institusjonsplassar som kan ta imot rusmiddelavhengige med heimel i helse- og omsorgstenestelova 10-2 til 10-4, (jf. spesialisthelsetenestelova 2-1 a, pkt. 5). Tverrfagleg spesialisert behandling omfattar òg behandling til personar med annan avhengigheit enn til rusmiddel, som til spill eller anabole steroid. Styret i Helse Vest RHF vedtok i sak 63/06 den 20. juni 2006 Regional plan for tverrfagleg spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk. Planen viste korleis Helse Vest RHF burde vareta og utvikle tenestetilbodet til personar som er avhengige av rusmiddel, med bakgrunn i det ansvaret Helse Vest RHF har på dette området. Planen er her revidert for perioden 2015 2019. Planen er mellom anna oppdatert i samsvar med nyare nasjonale føringar. Det same gjeld føringar i oppdragsdokumentet for 2014, der Helse Vest RHF blir bedt om å styrkje tilbodet med mellom anna fleire døgnplassar gjennom avtale med private ideelle institusjonar. Det blir lagt vekt på å vurdere tilbodet i eit forløpsperspektiv. Det blei nedsett ei prosjektgruppe med representantar for helseføretaka, private ideelle organisasjonar som Helse Vest har avtale med, og organisasjonar for tilsette og brukarar. Prosjektgruppa fekk i oppdrag å lage eit utkast til ein revidert regional plan. Prosjektgruppa blei mellom anna bedd om å vurdere samarbeidet med kommunane, medrekna arbeidsdelinga i eit samla pasientforløp, og korleis samhandlingsreforma kan støttast vurdere korleis behovet for tenester vil utvikle seg, og korleis tenestetilbodet bør innrettast greie ut overordna mål og strategiar innan tverrfagleg spesialisert behandling for rusmiddelavhengige, medrekna nasjonale og regionale føringar greie ut dagens tenestetilbod, medrekna kapasitet og kvalitet, flaskehalsar og særlege utfordringar med bakgrunn i overordna mål og strategiar for å møte behov på ein måte som gir gode behandlingsresultat og god utnytting av ressursane fremje forslag til korleis tilbodet bør utviklast i planperioden Det blei understreka at det bør leggjast ei forløpstenking til grunn for både utgreiing og vurdering av tenestetilbodet. Prosjektgruppa blei òg bedd om å vurdere om det var særlege grupper eller tema det burde gjerast særskilt greie for i planen. 3

1.2 Organisering av arbeidet Arbeidet har vore organisert i ei prosjektgruppe. Prosjektgruppa har vore slik samansett: Helse Førde HF: Helse Bergen HF: Helse Fonna HF: Helse Stavanger HF: Stiftelsen Bergensklinikkene (SBK): Haugaland A-senter (HAS): Rogaland A-senter (RAS): Brukarutvalet i Helse Vest RHF: Tilsetterepresentant: Helse Vest RHF: Harald Munkvold, ruskoordinator Ingunn Indrebø, einingsleiar rusposten på Tronvik Arild Nøstdal, einingsleiar rusposten Nordfjordeid Ola Jøsendal, direktør i avdeling for rusmedisin (AFR) Torhild Jørgensen, seksjonsleiar, seksjon samhandling, AFR Bernt Netland, ruskoordinator Kirsten Braatveit, behandlar PUT og stipendiat Randi Mobæk, avdelingsdirektør i avdeling unge vaksne(auv) Tore Berge, rådgivar i AUV Kari Lossius, klinikkdirektør Geir Iversen, klinikksjef Anders Hellman, rådgivar Pål Berger, Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RiO) Aslaug Husa, konserntillitsvald LO Hans Stenby (leiar), plansjef Elisabeth Meland, jurist Brita Mauritzen Næss, rådgivar Prosjektgruppa har hatt fire møte. Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforsking i Helse Vest (KORFOR), Stiftelsen Bergensklinikkene, Haugaland A-senter og Rogaland A-senter har gitt skriftlege innspel til kunnskapsgrunnlaget for TSB. Tiltaket K 46 i Stavanger kommune har vore invitert på eitt møte for å greie ut om samarbeidet mellom kommunen og HF. 2 Nasjonale føringar for utvikling av tenestetilbodet til rusmiddelavhengige Dei mest sentrale føringane for feltet er formulerte i desse nasjonale publikasjonane: Meld. St. nr. 30 (2011 2012) Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk Meld. St. nr. 47 (2008 2009) Samhandlingsreformen Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne «Sammen om mestring» Nasjonal retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet (LARretningslinja) Nasjonal retningslinje for gravide i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og oppfølging av familiene frem til barnet når skolealder Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse (ROP-lidelser) I tillegg blir det gitt klare føringar for utvikling av tenestetilbodet i det årlege oppdragsdokumentet frå Helse- og omsorgsdepartementet til dei regionale helseføretaka. Helsedirektoratet er i sluttfasen (november 2014) av to nye nasjonale faglege retningslinjer, ei for avrusing og ei for behandling innan tverrfagleg spesialisert rusbehandling som òg vil vere retningsgivande for tenestetilbodet. Det er òg utgitt ei rekkje andre publikasjonar som støtte i det faglege arbeidet i TSB, mellom anna for å heve den generelle kvaliteten i arbeidet. Satsinga er beskriven i Helsedirektoratets opptrappingsplan for rusfeltet (2007 2012) (vedlegg 1). Når det gjeld føringar for utvikling av tilbodet til personar med 4

spillavhengigheit vises til «Regjeringens handlingsplan mot spillproblemer 2013-2015.» Når det gjeld føringar for utvikling av tilbodet til personar med avhengigheit av anabole steroid vises mellom anna til ein behandlingsmanual som skal utarbeidast av Nasjonal kompetanseteneste TSB i løpet av 2015. 2.1 Meld. St. nr. 30 (2011 2012) Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk Målet til regjeringa med omsyn til ruspolitikken er at han skal vere heilskapleg, slik det går fram av Meld. St. 30. Ruspolitikken skal omfatte alt frå verksam førebygging, tidleg innsats og hjelp til dei som har omfattande rusproblem, til ein politikk som òg varetek pårørande og tredjepartar som blir ramma av skadar som følgjer av rusmiddelbruk. I meldinga er det særleg lagt vekt på fem område: førebygging og tidleg innsats samhandling tenester som jobbar saman auka kompetanse og betre kvalitet hjelp til tungt avhengige redusere overdosedødsfall innsats for pårørande og mot passiv drikking Meldinga strekar under at samhandlingsreforma skal etterlevast også på rusfeltet. Det skal leggjast til rette for å styrkje kommunale tenester kombinert med ei tilgjengeleg, desentralisert og støttande spesialisthelseteneste. I framtida skal tenestene vere tilgjengelege, kunnskapsbaserte, individuelt tilpassa, samordna og kontinuerlege. Når det gjeld spesialisthelsetenestene, seier meldinga mellom anna at ein skal etablere distriktspsykiatriske senter (DPS) som nøkkelstruktur for vidare utvikling av tenestetilbodet når lokale og regionale forhold tilseier det skape meir fleksible behandlingstiltak for å fange opp personar med samtidige rusproblem og psykiske lidingar, med utvida tilbod om brukarstyrte plassar samle eksisterande funksjonar og lokale tenester gjennom samarbeidsavtalar mellom RHF/HF og kommunar utvikle tenester for personar med rusproblem som gir høve til god helse, meistring og ein verdig livssituasjon utan at det skal etablerast noka særomsorg vidareutvikle LAR som eitt av fleire moglege behandlingstilbod; sikre likeverdig og rask tilgang til hjelp, heilskapleg oppfølging og forsvarlege og mindre inngripande kontrolltiltak ved behov ha oppmerksomhet på og kompetanse i behandling av pasienter med skader og avhengighet av anabole androgene steroider. 2.2 Meld. St. nr. 47 (2008 2009) Samhandlingsreformen Meld. St. nr. 47 Samhandlingsreformen gir helsetenesta ny retning: Det skal førebyggjast framfor å reparere. Det skal setjast inn tidleg innsats framfor sein innsats. Ulike ledd i helsetenesta skal jobbe betre saman og sørgje for heilskaplege pasientforløp. Meldinga skal bidra til å styrkje tenesta nær der brukaren bur. Det handlar om å få god hjelp nærmast mogleg eigen bustad og om å samle gode behandlingstilbod i sterke fagmiljø også lokalt. Fleire oppgåver skal leggjast til kommunen; regjeringa legg til grunn at tilbodet til pasientane over tid blir best når det blir gitt av det lokale tenesteapparatet. Meldinga oppfordrar til ei meir aktiv brukar/pasient-rolle og større grad av medverknad. 5

I helse- og omsorgstenestelova er det stilt krav om at kommunar og helseføretak skal inngå avtalar om samarbeid om ei rekkje oppgåver, mellom anna om retningslinjer for samarbeid i tilknyting til innlegging, utskriving, habilitering, rehabilitering og lærings- og meistringstilbod. Samarbeidsplikta gjeld alle pasientgrupper. Avtalane skal leggje til rette for heilskaplege, individuelt tilpassa, kontinuerlege og samanhengande behandlingskjeder. Konkrete løysingar må utviklast lokalt i eit samarbeid mellom tenester og nivå. Forpliktande samarbeid inneber at kommunane, med kompetanse og støtte frå spesialisthelsetenesta, skal kunne gi betre oppfølging og handtere fleire situasjonar sjølve. Eit anna ønskt resultat er færre tilvisingar og betre kvalitet på tilvisingane. I «Sammen om mestring» konkretiserer Helsedirektoratet samarbeidet mellom kommunane og spesialisthelsetenesta. Rettleiaren legg særleg vekt på å styrkje brukar- og meistringsperspektivet, å sjå psykisk helse og rus i samanheng og å samarbeide for å sikre heilskaplege og koordinerte tenester. Rettleiaren inneheld ei rekkje anbefalingar som skal styrkje lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid, mellom anna: Den praktiske samhandlinga mellom kommunen og spesialisthelsetenesta, fordelinga av ansvar og oppgåver og utforminga av tenestene må tilpassast lokale forhold. Brukar- og pasientforløp og analyse av pasientar som bruker mykje tenester, kan gi tenestenivåa ei felles forståing av korleis samhandling og oppgåvefordeling bør vere. Spesialisthelsetenesta skal støtte opp om, ikkje erstatte, kommunale tenester. DPS bør i større grad bli nøkkelstruktur i ei desentralisert spesialisthelseteneste for behandling av personar med rusproblem/rusavhengigheit. Brukarstyrte tilbod og ambulante tenester der kommunen og spesialisthelsetenesta samhandlar, bør vidareutviklast. Tenestene bør ta i bruk elektronisk kommunikasjon i vidareutvikling av tenester og arbeidsformer i tråd med dei nasjonale e-helsesatsingane. Tilsette bør informere brukarar om nettbaserte tenester som kan nyttast. 2.3 Årlege oppdragsdokument frå Helse- og omsorgsdepartementet Dei årlege oppdragsdokumenta presiserer hovudområda som dei regionale helseføretaka (RHF) skal ha særleg fokus på for å vareta ansvaret sitt. Basert på dette dokumentet utarbeider Helse Vest RHF styringsdokument til helseføretaka. Oppdragsdokumentet for 2014 slår fast at gjennomsnittleg ventetid for alle helsetenester skal vere under 65 dagar. Det presiserer at kapasiteten i tilbodet til personar med rusmiddel-problem skal aukast. Veksten skal vere høgare innan psykisk helsevern og rusbehandling enn innan somatikk på regionnivå. Døgnkapasiteten skal aukast. Ein auke i døgnplassar skal bidra til meir mangfald i behandlingstilbodet, og plassane skal kjøpast frå ideelle verksemder. Oppdragsdokumentet presiserer at hovudoppgåvene i spesialisthelsetenesta skal løysast ved dei offentlege sjukehusa. Men Helse Vest blir oppfordra til meir bruk av private aktørar der dette bidreg til å redusere ventetidene for behandling på ein kostnadseffektiv måte. Basisløyvinga til auka kjøp frå private verksemder blei styrkt på områda psykisk helsevern, rus og rehabilitering. Tiltakspakkane i pasientsikkerheitsprogrammet skal inngå som ein del av den ordinære aktiviteten ved sjukehusa, og resultata skal følgjast opp i leiingslinja. Førebygging av overdosedødsfall etter utskriving frå institusjon innan TSB er eitt av tolv innsatsområde i pasientsikkerheitsprogrammet. Det skal etablerast eit dropout-team for rusavhengige i alle regionale helseføretak. 6

2.4 Andre sentrale føringar Rundskriv IS-5/2000 «Barn som pårørende» Gjennom ei endring i helsepersonellova (januar 2010) er helsepersonell forplikta til å registrere i journal om den vaksne pasienten har barn, om det er gitt informasjon, og om det er tilbydd hjelp. Dette gjeld for pasientar med alvorleg somatisk liding, psykisk liding eller rusliding. Rundskriv IS-5/2010 «Barn som pårørende» pålegg alle helseføretak å ha barneansvarlege med hovudansvar for å sjå til at barn blir hugsa på av behandlarane til sjuke vaksne. Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse ROP-lidelser. IS-1948 Retningslinja inneheld anbefalingar om kartlegging, behandling og oppfølging til alle tenesteytarar som kjem i kontakt med personar med ROP-lidingar, med sikte på å fremje betring og livskvalitet. Ho har òg eit kapittel om roller og ansvar som gjer det enklare å vite kven som skal gjere kva. Usemje om ansvarsforhold må ikkje føre til at pasienten får eit dårlegare behandlingstilbod og blir skadelidande. Pasientar med ROP-lidingar skal få tilbod om behandling både innan TSB og i psykisk helsevern. Retningslinja anbefaler ei slik ansvarsfordeling mellom TSB og psykisk helsevern: Ansvar Psykisk helsevern Psykisk helsevern og/eller TSB Psykisk liding Alvorleg psykisk liding Mindre alvorleg psykisk liding Rusliding Alvorleg rusliding Mindre alvorlig Mindre alvorleg rusliding rusliding TSB Mindre alvorleg psykisk liding Alvorleg rusliding Sjølv om tilbodet til ROP-pasientar er organisert ulikt, har helseføretaket/private ansvar for å sørgje for at pasientar med ROP-lidingar får eit samordna og integrert behandlingstilbod innan spesialisthelsetenesta og i samarbeid med partnarar i kommunen. Pasientar med alvorlege ROPlidingar skal i hovudsak behandlast innanfor psykisk helsevern. Somme pasientar som er behandla i psykisk helsevern, kan vere godt stabiliserte for den psykiske lidinga si, men likevel ha ei alvorleg rusliding. Då blir rusmiddelavhengigheita hovudproblemet, og vidare behandling kan skje innanfor TSB. Nasjonal retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet IS-1701 Retningslinja har til formål å normalisere og integrere LAR i helsetenesta, å sørgje for at pasientar i LAR får eit heilskapleg behandlingstilbod, og å bidra til at behandlingstilbodet som blir gitt, i størst mogleg grad er det same i heile landet. Retningslinja er utarbeidd på bakgrunn av samanfattingar av internasjonal forsking om substitusjonsbehandling og på grunnlag av klinisk erfaring i Noreg. Nasjonal retningslinje for gravide i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og oppfølging av familiene frem til barnet når skolealder IS-1876 Retningslinja gir tydelege kunnskapsbaserte anbefalingar for behandling og oppfølging av gravide LAR-pasientar i svangerskapet, under sjukehusopphaldet i samband med fødselen og for oppfølging/behandling av barnet og familiane fram til barnet når skulealder. Behandlinga omfattar fleire område innan både førstelinjeteneste (helse, sosial, barnevern) og spesialisthelseteneste (fødselshjelp, nyføddmedisin, barne- og ungdomspsykiatri og rusbehandling) og rolla og ansvaret til desse tenestene. Retningslinja gir anbefalingar for heile pasientforløpet. Retningslinja anbefaler å styrkje samhandlinga mellom tenestenivåa og bidra til at denne gruppa får ei forsvarleg, individuelt tilpassa og kunnskapsbasert oppfølging. 7

3 Regionale føringar 3.1 Regional plan for tverrfagleg spesialisert behandling for rusmiddelavhengige Regional plan for tverrfagleg spesialisert behandling for rusmiddelavhengige blei første gong behandla av styret i Helse Vest RHF i 2006. Planen tok utgangspunkt i det ansvaret som blei lagt til dei regionale helseføretaka med rusreforma frå 01.01.04. Det overordna målet var å sikre eit betre og meir heilskapleg behandlingstilbod til personar med avhengigheit eller problem med rusmiddel. Desse overordna strategiane blei tilrådde: å utvikle basistenester i alle helseføretaksområda å utvikle lokale avtalar om arbeidsdeling mellom helseføretaka og dei private tiltaka som Helse Vest har avtale med å gi helseføretaka større ansvar for tenester til personar med problem med rusmiddel. Basistenester burde omfatte vurdering av behandlingsbehov og formidling av behandlingstilbod poliklinisk behandling avrusing, akuttilbod og døgnbasert stabilisering korttids døgnbehandling inntil seks månader legemiddelassistert rehabilitering tilbakehald Som regiondekkjande tenester blei det på det tidspunktet foreslått langtids døgnbehandling i institusjon tilbakehalding utan samtykke Det var òg eit klart mål å redusere talet på gjesteplassar i andre regionar parallelt med oppbygging av tilbodet i eigne føretak. Desse områda måtte følgjast særskilt opp og styrkjast: helsefagleg kompetanse på rusfeltet rett og lik prioritering av pasientar forsking på rusfeltet brukarmedverknad kvalitet og fagleg utvikling 8

3.2 Avtalar med private leverandørar I avtalane med private leverandørar er det eit mål at dei private tenestene på rusfeltet skal ha tett kontakt med helseføretaka når det gjeld samarbeid om gode pasientforløp. Dei private tenestene skal òg vere rusta til å støtte opp om dei andre tenestene mange rusmiddelavhengige har behov for frå NAV, fastlege, barnevern, kriminalomsorg og anna. For å nå måla skal leverandørane som hovudregel ha stor breidd og levere eit større spekter av tilbod (polikliniske, ambulante/utoverretta tenester, avrusing, stabilisering/utgreiing og døgnklinikk). I tillegg må leverandørar som har døgnplassar for avrusing, òg ta imot pasientar i akutte krisesituasjonar. 3.3 Internrevisjon TSB Internrevisjonen i Helse Vest reviderte i 2012 fagområdet TSB i Helse Vest. Formålet var å sjå nærmare på korleis spesialisthelsetenesta legg til rette for heilskaplege pasientforløp på fagfeltet. TSB som fagområde kom godt ut av revisjonen, men enkelte forbetringsområde blei påpeikte: Vurderingseiningane burde gjennomgå bruken av «pasientutsett frist» og vurdere å bruke retten til utgreiing av rett til helsehjelp oftare. Helseføretak og institusjonar bør avklare kven som har ansvaret for pasientane i ventetida, og kva tilbod dei skal få i denne tida. Dette for å leggje til rette for meir heilskaplege pasientforløp og sikre at pasienten møter til behandling og kan dra nytte av behandlinga. Revisjonen påpeikte òg at døgninstitusjonen burde vurdere om kapasiteten og kompetansen til psykologane blir godt nok utnytta. 3.4 Jubileumsseminar rus 12. og 13. juni 2014 Helse Vest arrangerte i samarbeid med KS og fylkesmennene i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane ein jubileumskonferanse innan rusbehandling i juni 2014 for å markere at det var ti år sidan tverrfagleg spesialisert rusbehandling blei ein del av spesialisthelsetenesta. Målgruppa var «alle» som jobbar i rusbehandling i kommunar, spesialisthelsetenesta, forskarar, organisasjonar for brukarar og pårørande, frivillige organisasjonar og andre samarbeidspartnarar. Målet for dagane var å reflektere rundt korleis feltet har utvikla seg dei siste ti åra, og å stake ut mål for dei kommande ti åra. Over 400 personar deltok på seminaret, 80 personar heldt innlegg, og det var over 20 stands. Utfordringar som blei trekte fram, var særleg samhandling og koordinering av tenester og fleksibilitet i tenestetilbodet. I tillegg blei reell brukarmedverknad oppfatta som eitt av områda med stort forbetringspotensial. 9

4 Kunnskapsgrunnlaget Det blir ofte stilt spørsmål om kva som er god rusbehandling, og kva kunnskap som ligg til grunn. Kunnskap kan delast inn i ulike typar: forskingsbasert kunnskap, erfarings/praksisbasert kunnskap og brukarkunnskap. Kunnskapsbasert praksis inneber å byggje avgjerder på alle dei tre kunnskapstypane (www.kunnskapsbasertpraksis.no). Her gir vi ei oppsummering av kunnskapsgrunnlaget for rusfeltet basert på innspel frå Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforsking Helse Vest (KORFOR), deltakarar i arbeidsgruppa og diverse publikasjonar. 4.1 Rusmiddelbruk variasjonsbreidd Rusmiddelbruk kan føre til omfattande og samansette problem for personen med rusmiddelproblem, for nære pårørande, i arbeidsliv og samfunnsliv, for politi og rettsvesen og for behandlings-, omsorgsog velferdstenestene. Rusmiddelbruk leier til problem av ulik karakter og med ulik grad av alvor. Variasjonen i rusrelatert problematikk er knytt til ulike typar problem som fysiske og psykiske helseproblem, sosiale og økonomiske problem og valds- og kriminalitetsproblem problem i samband med eingongsbruk, bruk over eit avgrensa tidsrom og bruk over lang tid problem som både den som bruker rusmidla, pårørande, andre nærståande, større fellesskap og samfunnet opplever Det som blir omtalt som rusfeltet, dekkjer hjelpe- og behandlingstiltak innanfor eit breitt spekter av rusrelatert problematikk. Figuren under gir eit bilete av variasjonsbreidda på tre dimensjonar (KORFOR 2012): Fenomenet rusrelatert problematikk Skadelig bruk: - somatisk skade og sykdom - psykiske lidelser - skade på tredje person Økte negative konsekvenser Avvik: økende marginalisering Reduserte muligheter for endring Livsstil/livssituasjonsrelatert problematikk: - alkohol, nikotin, andre rusmidler, kosthold og aktivitet - økonomisk, sosial og kulturell fattigdom Avhengighet: - nevrofysiologisk - psykososialt - kulturøkonomisk 10

4.2 Rusbehandling Eit samla tiltaksapparat må ta omsyn til og utviklast med utgangspunkt i variasjonen på alle dimensjonane ovanfor. Rusbehandlinga må direkte eller indirekte ta omsyn til alle desse faktorane om behandlinga skal bli effektiv. Det krev ei brei fagleg tilnærming. Det krev òg at ein har ei utvida forståing av omgrepet «behandling». Her blir omgrepet forstått som alle profesjonelle bidrag for å hjelpe ein person som har problem med rusmiddel, til å bli mindre avhengig og redusere og/eller meistre dei rusrelaterte problema sine. Avhengigheit er ofte eit kronisk problem kjenneteikna av stor fare for tilbakefall tidleg i endringsforløpet og ein langsiktig auka risiko for tilbakefall gjennom heile forløpet. Det betyr likevel ikkje at avhengigheit har alle dei same kjenneteikna som andre kroniske medisinske lidingar, til dømes høgt blodtrykk, diabetes og astma. Utviklinga av kroniske medisinske lidingar kan nok til ein viss grad påverkast gjennom endra åtferd, men stoppar ikkje opp av at ein sluttar med ei spesiell åtferd. Slik er det derimot med avhengigheit. Avhengigheit er altså ikkje ei kronisk medisinsk liding. I mange tilfelle har avhengigheit likevel så mange likskapstrekk med ei kronisk medisinsk liding at det bør behandlast på same måten som slike lidingar. Denne forståinga ligg òg til grunn i Meld. St. 30 (2011 2012), der det står at rusavhengigheit bør forståast som ein kronisk sjukdom som krev behandling og oppfølging over lang tid. Stortingsmeldinga seier vidare at ei slik forståing gjer det nødvendig å organisere tenestene til rusavhengige i spesialisthelsetenesta og kommunane på same måten som for pasientar med kroniske sjukdommar. Modellen under (KORFOR 2010) illustrerer korleis ulike bidrag, både «betydningsfulle hendingar» (Y.l. Hser, Longshore & Anglin, 2007), ulike bidrag frå profesjonelle hjelparar og bidrag frå sjølvhjelpsgrupper, pårørande og andre nettverkspersonar, fører til «self-change» og endring over tid. Betydningsfulle hendingar kan vere hendingar som behandlingsapparatet ikkje har innverknad på, til dømes ny partnar, skilsmisse og dødsfall, men som altså verkar inn på den rusmiddelavhengiges 11

meistring eller «self-change». Kva som eigentleg har mest å seie for «self-change» og varig endring, finst det ingen klare svar på. Det vil sjølvsagt òg vere individuelt. Bidrag frå spesialisthelsetenesta er baserte på ei rekkje ulike metodiske retningar: kognitive/psykologiske, sosialpedagogiske/læringspedagogiske eller meir medisinske metodar. Metodikk som blir brukt, kan til dømes vere motiverande samtalar, mentaliseringsbasert behandling, sosial og kognitiv åtferdsterapi, treningsterapi, musikkterapi eller legemiddelassistert behandling. Metodar som blir tilbydde til personar i oppfølging og behandling, bør vere kunnskapsbaserte. Metodevalet bør vurderast opp mot og tilpassast den enkeltes ønske, behov og situasjon («Sammen om mestring»). Andre faktorar som kan påverke behandlingsresultatet, er behandlingsalliansen mellom pasient og behandlar, evna til å skape håp, pasientens oppleving av meistring og bruken av systematiske tilbakemeldingar frå pasientane. Også organisatoriske sider ved tenestetilbodet, til dømes kontinuitet, individuell tilpassing og tilgjengelegheit, kan påverke behandlingsresultatet. All intervensjon skal ha ei ressursorientert og konstruktiv tilnærming til pasienten som byggjer på eit respektfullt samarbeid der pasientens ressursar, eigne mål og evne til å utvikle personlege og unike løysingar står i sentrum for behandlinga. Behandlinga kan bli gitt individuelt eller i grupper og kan vere døgn- eller dagbasert, poliklinisk eller oppsøkjande/ambulant. Ikkje alle pasientar som søkjer hjelp fordi dei er rusmiddelavhengige, har ei omfattande avhengigheit. Nokre pasientar er innom behandlingsapparatet eit par gonger og har ikkje behov for meir hjelp verken frå spesialisthelsetenesta eller det kommunale hjelpeapparatet. Ofte er dette personar med eit høgare funksjonsnivå i utgangspunktet. Pasientar med omfattande problem med rusmiddel har ofte behov for hjelp over fleire nivå og over lang tid. Ordinære helse- og velferdstenester (kommunalt nivå) følgjer som oftast den rusmiddelavhengige lengst, og endringsarbeidet startar ofte her. Bidrag frå spesialisthelsetenesta er ofte meir kortvarige, men av meir intensiv karakter. Gode individuelle forløp mellom nivå krev samhandling. Fleire behandlingseiningar tilbyr kjønnsspesifikk behandling, mellom anna reine kvinne- og mannsgrupper der tematikken er tilpassa kjønn. Ein engelsk litteraturstudie 1 viser at kjønnstilpassa behandling i seg sjølv ikkje nødvendigvis har betre effekt, men at effekten er betre der behandlinga fokuserer på tematikk som er felles for ei gruppe rusmiddelavhengige, til dømes eldre kvinner med alkoholproblem, kvinner med eteforstyrringar og rusproblem eller kvinner med rusproblem og psykiske lidingar (Greenfield, 2005). Kunnskapssenteret i Norge har òg gjort ein litteraturstudie og sett på om kjønnssegregert rusbehandling er det beste for kvinner med rusmiddelproblem (Dalsbø mfl., 2009). Dei konkluderer med at det ser ut til at kjønnssegregert rusbehandling fører til eit noko betre behandlingsresultat for enkelte grupper rusavhengige kvinner, spesielt gravide og småbarnsmødrer. Dei peiker òg på at det var låg metodisk kvalitet på særleg den eine artikkelen som konklusjonen baserer seg på, og etterlyser meir forsking på tematikken. 1 Ein gjennomgang av alle engelske studiar om kvinner i rusbehandling og effekten av behandlinga frå 1975 til 2005. Studien gjekk gjennom 280 artiklar. Av desse var 90 prosent publiserte etter 1990 og 40 prosent etter 2000. 12

4.3 Rus og psykiske lidingar Studiar frå Europa og USA viser at psykiske sjukdommar og rusproblem ofte opptrer saman (Helsedirektoratet 2012, ROP-retningslinja). Jo meir alvorleg rusproblemet er, jo høgare er førekomsten av psykiske sjukdommar, og omvendt. Personar med samtidige rusrelaterte og psykiske lidingar (ROP-lidingar) har større von om betring av symptom og livskvalitet dersom begge lidingane blir utgreidde og behandla på ein koordinert måte (ROP-retningslinja). Narkotikaavhengige har høgare førekomst av psykisk sjukdom enn alkoholavhengige. Personar med schizofreni og bipolar sjukdom har spesielt høg førekomst av rusproblem (ROP-retningslinja). Ei kartlegging i 132 norske kommunar (i alt 11 372 brukarar) viste at 2/3 av dei kartlagde har samtidig psykisk liding og rusliding (BrukerPlan statistikk 2013). Når ein ser på ei meir avgrensa gruppe på grunnlag av funksjonsvurdering innan psykisk helse og rus, viser kartlegginga at 20 prosent av brukarane har psykiske vanskar som går alvorleg ut over den daglege fungeringa deira (BrukerPlan statistikk 2013). Over 50 prosent av innsette i fengsel har eit rusmiddelmisbruk. Det er høgare førekomst av personlegdomsforstyrringar, alvorleg depresjon, ADHD og psykotiske lidingar blant innsette i fengsel enn i normalbefolkninga. BrukerPlan-kartlegginga viste at 8,5 prosent av dei 11 372 kartlagde brukarane hadde vore under kriminalomsorga i løpet av 2013. I 2009 starta Helsedirektoratet ei satsing mot menneske med alvorlege psykiske lidingar, som i liten grad nås av eksisterande helsetilbod, og ACT- eller FACT-team 2 blei oppretta. Ofte har målgruppa problem med rus i tillegg. I Helse Vest finst tre slike team, i Helse Bergen, Helse Fonna og Helse Stavanger. Formålet med arbeid etter ACT-modellen er å gi heilskapelege teneste frå kommune og spesialisthelseteneste. ACT og FACT teama jobbar etter klare retningslinjer (fidelity) for samansetting, bruk av kunnskapsbaserte metode og recovery-tenking. Teamet skal vere tverrfagleg samansett av mellom anna lege/psykiater, psykolog, vernepleier/ sjukepleier, sosionom/ergoterapeut og merkantil tilsett. ACT-teamet skal òg ha bruker-, arbeids- og russpesialist. Teamet arbeider ute av kontoret, der pasienten held seg. Ei evaluering frå 2012 (Nasjonal kompetansetjeneste for ROP-lidelser og Akershus universitetssykehus) viser lovande resultat, mellom anna ein klar nedgang i talet på liggedøgn i sjukehus allereie etter fyrste år i drift. 4.4 Pårørande Rusmiddelbruk har konsekvensar for alle som lever tett på den rusmiddelavhengige. Ei kanadisk undersøking viser at 9 prosent av befolkninga i løpet av eit år blei skadde av eigen alkoholbruk, mens 33 prosent blei skadde av at andre drakk. I over 90 prosent av alle familiar med alkoholproblem blir det skildra dysfunksjonelle samspel i familien. Familiane er kjenneteikna av vanskar med leiarskap i familien, fleire konfliktar, manglande organisering av dagens rytmar, rutinar, ritual, nye omsorgsoppgåver for barn, eventuelt kaotiske/traumatiserande episodar. Det er ei overhyppigheit av andre risikofaktorar som vald i familien og psykisk liding i denne gruppa. I familiar med omfattande førekomst av kaotisk rusrelatert 2 ACT står for Assertive Community Treatment. På norsk kan dette best forklares som aktiv oppsøkende behandling. FACT står for Fleksibelt ACT og er i hovedsak utviklet gjennom praktisk erfaring med ACT og casemanagement. 13

samspel er det høg rekruttering av gutar til eige alkoholmisbruk i vaksen alder (Storm Haugland, B., doktoravhandling, UiB). Behandling og oppfølging av pasienten bør ha eit familieperspektiv som sikrar at heile familien blir godt vareteken, og at pårørande blir involverte. Familieretta arbeid byggjer på eit tillitsfullt og forpliktande samarbeid med pårørande («Sammen om mestring»). Pårørande kan ha ulike roller, både som kunnskapskjelde for behandlaren, omsorgsgivar for pasienten og representant for ein del av pasientens nærmiljø. Nokre pårørande har òg behov for konkret oppfølging eller eigne tenester som må varetakast på ein god måte («Sammen om mestring» 2014). Pårørande er som oftast ein ressurs og bør møtast som ein samarbeidspartnar ut frå den rolla dei har. Undersøkingar viser at pårørandeinvolvering både reduserer faren for tilbakefall hos brukaren og fører til færre symptom. Det betrar sosial fungering og gir auka oppleving av meistring og tilfredsheit både hos brukar og pårørande («Sammen om mestring»). 4.5 Barn som pårørande Barn som blir utsette for vald, overgrep og omsorgssvikt eller har nærståande med rusproblem eller psykisk liding, har høg risiko for å utvikle rusproblem (Meld. St. 30). Desse barna blir ofte oversett og ikkje varetekne fordi vaksne er uvitande og fagleg utrygge. Undersøkingar frå Folkehelseinstituttet viser at det er omlag 80 000 barn og unge med behandlingstrengande psykiske lidingar, men at berre halvparten får den hjelpa dei har bruk for (ibid.). Helse- og omsorgsdepartementet har oppretta eit nasjonalt kompetansenettverk, BarnsBeste, for å styrkje tenestene i arbeidet med barn som pårørande. BarnsBeste legg til rette for kunnskapsoverføring mellom fagmiljø, etatar, behandlingsnivå, universitet og høgskular i alle delar av landet. Nettverket bidreg til at institusjonar og tenester på ein meir systematisk måte identifiserer og følgjer opp dei barna som treng det. Både i 2013 og i 2014 fekk dei regionale helseføretaka eigne midlar for å styrkje arbeidet med barn som pårørande. Alle helseføretak i regionen og private tilbydarar av TSB med avtale med Helse Vest har barneansvarlege ved sine avdelingar. Helse Fonna og Helse Bergen har òg fått midlar til å opprette familieambulatorium etter dansk modell. Eit familieambulatorium er ei tverrfagleg eining for spesialisert svangerskapsomsorg for gravide med rusmiddelproblem og for barn som har vore eksponerte for rusmiddel i fosterlivet. Målet er tidleg og intensiv innsats i den samla livssituasjonen til kvinna og familien. 4.6 Sjølvhjelpsgrupper og likemannsarbeid Som eit supplement til behandlinga i det offentlege hjelpeapparatet bruker mange rusmiddelavhengige sjølvhjelpsgrupper for å halde seg rusfrie. Sjølvhjelpsgrupper er brukarbaserte, støttande fellesskap som kan bidra til meistring i kvardagen og vere eit positivt supplement til behandling. Ei sjølvhjelpsgruppe har som mål å fremje innsikt, meistringsevne og livskvalitet hos den enkelte gjennom samspelet som oppstår mellom deltakarane. Ein studie blant 114 rusmiddelavhengige pasientar utført av Kristensen og Vederhus viste at det var 12,6 gonger større odds for å bli rusfri blant dei som gjekk regelmessig i sjølvhjelpsgruppe. Innan «rusfeltet» er det særleg gruppene Anonyme alkoholikere (AA) og Anonyme narkomane (NA) ein 14

tenkjer på som sjølvhjelpsgrupper. Men det finst fleire typar grupper som er opne for personar med rusproblem. Hjelpeapparatet bør informere og oppmuntre pasientar til å ta kontakt med brukarorganisasjonar, brukarstyrte senter, sjølvhjelpsgrupper eller andre frivillige organisasjonar, og eventuelt bidra til å halde kontakten («Sammen om mestring»). Selvhjelp Norge er eit nasjonalt kompetansesenter for sjølvorganisert sjølvhjelp. Senteret har sju regionkontor. To av dei ligg i Helse Vest-regionen, i Stavanger og Bergen. Senteret kan bidra med informasjonsmateriell, tips og råd om korleis ein startar ei gruppe. Mange brukarorganisasjonar har eit organisert likemannsarbeid og driv skulering av likemenn. Likemannsarbeid skal gi brukarar og pårørande eit anna tilbod og dekkje eit anna behov enn det fagpersonell kan bidra med. Det er ein sentral idé at likemannsrelasjonen skal vere basert på eit likeverdig forhold mellom partane. Likemannens kompetanse er kvardagslivets kompetanse basert på eiga erfaring med sjukdom, funksjonshemming og allmenn livserfaring. Tanken er at den som har ei tilbakelagd erfaring, kan vere til hjelp, støtte og rettleiing for andre. Den som har levd med utfordringane sjukdom og funksjonshemming inneber, har ein kompetanse som andre kan dra nytte av i sin eigen prosess. I Helse Vest-området finst det fleire prosjekt der likemenn er tilsette. 4.7 Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) LAR er ein del av tverrfagleg spesialisert rusbehandling og blir tilbydd til pasientar med langvarig bruk av opioid. I behandlinga blir pasienten tilbydd legemiddel (t.d. metadon eller subuxone) som erstatning for opioidet, og behandlinga/rehabiliteringa elles går for seg i samarbeid mellom spesialisthelsetenesta og kommunen. Formålet med LAR er ifølgje forskrift om LAR (2009) å bidra til at opioidavhengige får auka livskvalitet, og at den enkelte får hjelp til å endre livssituasjonen sin gjennom betre meistring og funksjonsnivå. Formålet er òg å redusere skadane av opioidavhengigheita og faren for overdosedødsfall. Substitusjonsbehandling av opioidavhengigheit blei først allment tilgjengeleg i Noreg i 1998, frå 2001 under namnet «legemiddelassistert rehabilitering» (LAR). I 2004 blei LAR innlemma i spesialisthelsetenesta som ein del av tverrfagleg spesialisert behandling (TSB). LAR var omstridt då det blei innført i Noreg, og er det framleis. Fleire er kritiske til måten LAR går for seg på, og ofte går kritikken ut på at rehabiliteringa av pasientane i LAR ikkje er god nok, at pasientane ikkje blir følgde godt nok opp, at det ikkje blir arbeidd nok med å sikre trygg bustad, fast arbeid o.a., at pasientane rusar seg for mykje på illegale medikament, og at det er stor medikamentlekkasje til andre brukarar som ikkje er i LAR. Opioidavhengige har høg dødsrate og er eit stort globalt helseproblem. Dødsraten blant opioidavhengige er berekna til 2,1 prosent per år 15 gonger høgare enn for befolkningsgjennomsnittet (aldersjustert) (Skeie mfl., 2014). Studiar frå fleire land har vist at behandling i LAR gir redusert rusmiddelmisbruk, lågare dødelegheit og sjukelegheit og mindre kriminalitet. I ein norsk studie frå perioden 1997 2003 var dødelegheita 2,4 prosent per år på venteliste, samanlikna med 1,4 prosent per år i LAR-behandling. I same perioden hadde dei som søkte LAR-behandling, i gjennomsnitt seks domfellingar dei siste tre åra før dei søkte behandling. Under LAR-behandling var den samla domfellingsraten redusert med meir enn 15

50 prosent. Pasientgruppa hadde òg ein reduksjon i sjukdomsepisodar på 37 prosent i behandlingsperioden, og overdosane blei reduserte med nesten 80 prosent. Ei evaluering av LAR-tilbodet i Noreg (Universitetet i Oslo og AIM Research (2004)) viser òg at LARbehandlinga har gitt resultat ved at fleire LAR-pasientar også dreg betre nytte av andre tiltak og behandlingsformer, fleire har komme ut av eit belasta miljø, og fleire har fått vesentleg betre fysisk og sosial funksjonsevne og betra livskvalitet. Evalueringa viser i tillegg at nytte-/kostnadsforholdet for LAR samanlikna med «ikkje-lar» er klart positivt i eit samfunnsøkonomisk perspektiv. Ifølgje evalueringa har tiltaket likevel eit klart forbetringspotensial mellom anna ved at resultata med omsyn til rusfriheit og rehabilitering varierer markert på landsbasis, og at ventetida på LAR varierer mykje og til ein viss grad er avhengig av kvar ein bur. Lekkasje av LAR-medikament til den illegale marknaden er eit problem. Dette problemet har følgt behandlinga frå ho blei introdusert på 1960-talet i USA. Metadonrelaterte dødsfall i Noreg har auka med 50 prosent i perioden 2010 2012 (Clausen og Waal, 2014). Dødsfalla skjer i hovudsak blant personar som ikkje er i LAR, men det er sannsynleg at metadonet kjem frå personar i LAR. Sannsynlegvis har fleire fått for liberale utleveringsrutinar, og fleire etterspør meir kontrolltiltak i LAR (Clausen og Waal 2014). For mange er LAR ei svært god behandling. Fleire av dei som har inntak av rusmiddel under behandlinga, har færre skadeverknader av å vere opioidavhengige. Ved rusmiddelbruk og behandlingsproblem bør målet vere å stabilisere pasienten og vidareføre behandlinga (Clausen og Waal 2014). 4.8 Førebygging av overdosar Dei siste ti åra har rundt 260 personar årleg mista livet i Noreg som følgje av overdose etter inntak av narkotika. Samanlikna med andre land har vi relativt få narkotikabrukarar med omfattande og tunge problem. Talet på sprøytebrukarar i Noreg er anslått til mellom 8000 og 12 000. Samtidig har vi høgare narkotikadødelegheit enn mange andre land (Nasjonal overdosestrategi 2014 2017). Ein stor del av overdosedødsfalla skjer i samband med utskriving frå institusjon eller som følgje av avbrot i behandlinga. Forsking viser at risikoen for å døy av overdose er 16 gonger større dei fire første vekene etter behandling enn elles (Ravndal og Amundsen 2010). Førebygging av overdosedødsfall etter utskriving frå institusjon er eitt av innsatsområda i den nasjonale pasientsikkerheitsstrategien «I trygge hender». I 2013 blei det utvikla ein strategi der det er beskrive konkrete tiltak for å førebyggje overdosedødsfall etter utskriving frå institusjon (sjå punkt 8.3). Tiltakspakken er relevant for alle som arbeider med ruspasientar i spesialisthelsetenesta, også tilsette i TSB og DPS. I 2014 lanserte Helsedirektoratet Nasjonal overdosestrategi 2014 2017. Hovudmålet for strategien er å redusere talet på overdosar med dødeleg utgang, mellom anna ved å komme til med livreddande hjelpetiltak etter overdosar så raskt som mogleg. Strategien blei foreslått i Meld. St. 30 (2011 2012) Se meg!. Då Stortinget behandla meldinga, blei det samtidig formulert ein nullvisjon for arbeidet med å redusere talet på overdosedødsfall. 16

5 Overordna mål og strategiar Tenestetilbodet må utviklast med basis i beste kunnskap om rusmiddelavhengigheit og kva som er gode behandlingsmessige tilnærmingar. Det betyr mellom anna å fange kompleksitet i forståing av rusproblem og behovet for breidd, heilskap og samanheng i tilbodet. Det overordna målet bør framleis vere eit kvalitativt godt og heilskapleg behandlingstilbod til rusmiddelavhengige Tenestetilbodet er med utgangspunkt i planen som blei vedteken i 2006, i stor grad utvikla i tråd med dei overordna strategiane som blei lagde til grunn den gongen. Det er utvikla basistenester i alle føretaksområda, helseføretaka har teke større ansvar for tilbod til rusmiddelavhengige, og tenestetilbodet er kraftig styrkt. Personell med helsefagleg kompetanse utgjer ein større del. Det ligg føre prioriteringsrettleiar. Forsking og fagutvikling er styrkt både gjennom oppretting av eit eige regionalt kompetansesenter for rusbehandling (KORFOR) i Helse Stavanger og gjennom bruk av strategiske forskingsmidlar til forsking på rusfeltet. Dei siste åra har brukarmedverknaden blitt sett meir i system. Meir aktiv bruk av individuell plan har vore eit mål i tenesta, og fleire einingar har oppretta brukarutval. Nokre prosjekt har gått lenger og har tilsett brukarar med sikte på å tilpasse tenesta betre. Rusmiddelavhengige har ofte eit behov for tenester frå både kommunen og spesialisthelsetenesta, og betydninga av samarbeid om eit heilskapleg behandlingstilbod på tvers av nivå er forsterka med samhandlingsreforma. For rusmiddelavhengige kan nettopp tida både før og etter behandling i spesialisthelsetenesta vere sårbare fasar i eit forløp. Det er òg ein grunnleggjande premiss i samhandlingsreforma at fleire skal få tilbod i kommunane, at førebygginga må styrkjast, at spesialisthelsetenesta må bli meir spesialisert, og at brukarrolla må styrkjast. På denne bakgrunnen foreslår vi desse overordna strategiane: Brukarmedverknad og meistringsperspektivet må liggje til grunn i møte med rusmiddelavhengige. I samarbeid med kommunane må det leggjast vekt på tidleg hjelp. Tenestetilbodet må vere differensiert og ha ei breidd som er tilpassa ulike behov hos dei rusmiddelavhengige. Tenestene må vere fleksible og møte rusmiddelavhengige på nye arenaer når det er tenleg. Tenestetilbodet må vere heilskapleg og støtta med nødvendig samarbeid mellom kommunen og spesialisthelsetenesta og andre viktige partar gjennom forløpet. Betre tilgjengelegheit må framleis vere eit mål, og tenestetilbodet må utviklast i tråd med beste kunnskap. 17

6 Om tenestetilbodet Helse Vest RHF bruker eigne helseføretak og avtalar med private institusjonar til å vareta ansvaret for å sørgje for behandlingstenester til personar med problem med avhengigheit og/eller rusmiddel. Private avtalepartar står for ein betydeleg del av behandlinga i regionen, omlag 60 prosent av alle døgnplassane. Helse Vest har avtalar med sju private leverandørar for perioden 2014 2021 (med høve til to års forlenging): Kirkens Sosialtjeneste (Kalfaret Behandlingssenter og eit nytt tilbod i Stavangerregionen), Stiftelsen Bergensklinikkene, Haugaland A-senter (Blå Kors), Rogaland A-senter (Kirkens Bymisjon), Frelsesarmeens Rusomsorg Behandlingssenter Stavanger, Karmsund ABR og Stiftelsen Valdresklinikken. I Helse Vest har alle dei fire helseføretaka behandlingstenester til rusmiddelavhengige. Helseføretaka har ansvaret for å koordinere rustenester mellom private leverandørar og helseføretaka. Under er ei oversikt over tenestene i dei ulike føretaksområda: 6.1 Helse Førde HF Befolkningsgrunnlaget per 1. januar 2014: 108 965 TSB er organisert under psykisk helsevern. Hovudtyngda av behandlinga innan TSB er knytt til DPS og dei vaksenpsykiatriske poliklinikkane: Indre Sogn psykiatrisenter (DPS), Nordfjord psykiatrisenter (DPS) og vaksenpsykiatrisk poliklinikk i Førde og i Florø. DPS og poliklinikkar er vurderingseiningar og tilbyr poliklinisk og ambulant oppfølging, LARbehandling og enkelte døgninnleggingar. Vurderingseiningane er tverrfagleg samansette og vurderer tilvisingar både innan psykisk helse og TSB. Hovudtyngda av døgninnleggingane er i rusinstitusjonen på Tronvik og på rusposten ved Nordfjord psykiatrisenter. Tronvik tilbyr avrusing, ordinære døgnplassar og brukarstyrte plassar. Nordfjord psykiatrisenters døgnavdeling tilbyr ordinære døgnopphald, brukarstyrt seng og kriseplass. Helse Vest har ikkje avtale med nokon private tilbydarar innan tverrfagleg spesialisert rusbehandling i Helse Førde sitt føretaksområde. 6.2 Helse Bergen HF Befolkningsgrunnlaget per 1. januar 2014: 434 147. TSB er organisert i avdeling for rusmedisin (AFR). Poliklinikk vaksne med ansvar for sentral vurderingseining, psykiatrisk ungdomsteam, Floen poliklinikk, Floen dagbehandling og seksjon for legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Tilbyr døgnopphald ved Floen Manger og Floen Bergen, to fasar i terapeutisk samfunn. Seksjon Askøy tilbyr stabilisering, døgnbehandling og kjønnsdelte plassar. 18

Tilbyr døgnopphald ved avdeling Tertnes til personar som har vedtak om opphald utan eige samtykke frå fylkesnemnda (helse- og omsorgstenestelova 10.2 og 10.3), hovudsakleg frå Helse Bergen HF og Helse Førde HF. Tilbyr òg frivillig behandling til gravide og har eit Familieambulatorium. Seksjon samhandling varetek pasientstraumar, kontakt med omkringliggjande kommunar og andre samarbeidspartnarar og ser til at fristar blir haldne. Stabiliseringsposten på Askøy utgjer saman med akuttposten ved Mottaksklinikken på Haukeland universitetssjukehus og avrusingstilbodet ved Stiftelsen Bergensklinikkene det akutte tilbodet til pasientar med rusproblem i Bergensområdet. Seksjon LAR håndterer LAR-pasientene i Helse Bergens område. FoU-seksjon. Helse Vest har avtale med to private tilbydarar innan tverrfagleg spesialisert rusbehandling i Helse Bergen-området: Kalfaret Behandlingssenter og Stiftelsen Bergensklinikkene. Kalfaret Behandlingssenter poliklinikk, ambulante konsultasjonar og dagtilbod ordinære døgnopphald og stabiliserings- og utgreiingsopphald både for vaksne og unge under 25 år, brukarstyrt seng. Stiftelsen Bergensklinikkene (SBK) Klinisk arbeid finst i to einingar, Hjellestad og Skuteviken. Hjellestad tilbyr psykiatrisk ungdomsteam (PUT), poliklinisk team, tenester for pårørande, kjønnsspesifikk utgreiing og behandling for kvinner, menn og unge i eigne døgneiningar. Også stabiliseringsopphald for kvinner og dagtilbod. Brukarstyrt seng. Skuteviken har fire polikliniske team, det eine ambulant, tilbod til pårørande, kjønnsspesifikk avrusing for kvinner og menn og utgreiings- og stabiliseringsopphald for menn. I tillegg har Stiftelsen Bergensklinikkene eit kompetansesenter for rus, KoRus Bergen, der Helsedirektoratet er oppdragsgivar. Formålet til kompetansesentera er å bidra med informasjon og kompetanse- og metodeutvikling innan førebygging, tidleg intervensjon og behandling. 6.3 Helse Fonna HF Befolkningsgrunnlaget per 1. januar 2014: 178 086. TSB er organisert i klinikk for psykisk helsevern. Hovudtyngda av oppfølginga innan TSB er knytt til fire DPS: Karmøy, Folgefonn og Stord DPS og Haugesund sjukehus. Kvart DPS har vurderingseining og tilbyr polikliniske og ambulante tenester, LAR-behandling og enkelte døgninnleggingar. Haugesund sjukehus har avrusing, og Karmøy har ei eiga døgneining for ungdom. 19

Helse Fonna har også eit Familieambualtorium. LAR-behandling er lokalisert ved Haugesund sjukehus med eit utstrekt samarbeid med DPS og kommunar. Haugesund sjukehus har ROP-post med seks senger. Samhandlingsteam rus / psykisk helse driv ambulerande og oppsøkjande behandling ved Stord DPS. Helse Vest har avtale med to private tilbydarar innan tverrfagleg spesialisert rusbehandling i Helse Fonna-området: Haugaland A-senter og Karmsund ABR-senter. Haugaland A-senter Vurderingseining Poliklinisk og ambulant oppfølging, dagbehandling Ordinære døgnopphald, stabiliserings- og utgreiingsopphald, tilbod til frivillig innlagde gravide og tilbakehald av gravide Familiebehandling Brukarstyrte senger Karmsund ABR-senter (ny leverandør frå 1. november 2014) Poliklinisk og ambulant oppfølging, dagbehandling Ordinære døgnopphald, stabiliserings- og utgreiingsopphald og brukarstyrt seng 6.4 Helse Stavanger HF Befolkningsgrunnlaget per 1. januar 2014: 352 638. TSB er organisert i avdeling for unge vaksne (AUV) i divisjon psykisk helse. Fire poliklinikkar: psykiatrisk ungdomsteam (PUT) Stavanger, PUT Sandnes, oppsøkjande behandlingsteam (obs-team) Stavanger og LAR, som alle òg er vurderingseiningar for tilvising til TSB. Poliklinikkane tilbyr dessutan ambulant verksemd. Døgntilbod finst ved Gauselskogen for ROP-pasientar og Veksthuset behandling i terapeutisk samfunn, hovudsakleg for unge vaksne. TOTI (tidleg oppdaging, tidleg intervensjon) to ruskonsulentar som arbeider på arenaen somatikk. Plassar for tilbakehald (tvang) for Helse Stavanger-området og Helse Fonna-området er ved seksjon vaksne i divisjon psykisk helse. DPS tilbyr òg døgninnleggingar og poliklinisk oppfølging. 20