Ungdom med barneverntiltak - på vei mot voksenlivet

Arbeidsrapport nr. 18/2006 Åse Bratterud, Ragna Binde, Kristin Hornemann, Inger Sofie Dahlø Husby, Oddmar Iversen, Lene Munkeby, Anita Skårstad Ungdom med barneverntiltak - på vei mot voksenlivet OBVIT-prosjektet Delrapport 1 Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge

Åse Bratterud, Ragna Binde, Kristin Horneman, Inger Sofie Dahlø Husby, Oddmar Iversen, Lene Munkeby og Anita Skårstad Ungdom med barneverntiltak - på vei mot voksenlivet OBVIT-prosjektet Delrapport 1 NTNU Samfunnsforskning AS Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge NTNU Dragvoll 7491 Trondheim Tlf. 73 55 08 40 Faks: 73 59 66 24 E-post: BUS@samfunn.ntnu.no http://www.ntnusamfunnsforskning.no/bus Arbeidsrapport nr. 18/2006 Kr. 70,- April 2006 ISSN: 0809-5167

Forord Dette er første arbeidsrapport fra OBVIT-prosjektet. Prosjektet ble satt i gang høsten 2004 og skal avsluttes juni 2008. Hovedtema for prosjektet er ungdom med hjelp fra barnevernet sin overgang til voksenlivet i Trondheim. Prosjektet er et samarbeid mellom Trondheim kommune, NTNU Samfunnsforskning AS avdeling Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge (BUS), Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) og NTNU Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap. Prosjektet finansieres av Trondheim kommune og BUS. Prosjektgruppa har bestått av høgskolelektorene Ragna Binde, Kristin Horneman, Inger Sofie Dahlø Husby og Oddmar Iversen fra HiST, masterstudenter i sosialt arbeid ved NTNU Lene Munkeby og Anita Skårstad og forsker ved BUS Åse Bratterud som også har ledet prosjektet. Vi ønsker å takke spesielt alle ungdommene og lederne som har stilt opp til intervju, svart på spørreskjema og hjulpet oss med å organisere datainnsamlingen. Vi takker alle som sitter i referansegruppa for prosjektet, Lillibeth Landaas, Lars Mostad, Dagny Nærbø, Morten G. Mørkved, Jonny Berg og Kjetil Johan Hasselø fra Trondheim kommune for gode innspill. Vi vil også takke Geir Hyrve, Torill Tjelflaat og Anne Svendsen fra BUS som har initiert prosjektet og som har bidratt med verdifulle råd underveis. Takk også til Lars Mostad for velvillig hjelp i forbindelse med datainnsamling, og til Grethe Tolnes for hennes flotte innsats med å gjøre rapporten klar for trykking. Vi har valgt å beskrive prosjektet utførlig i et eget informasjonsskriv Hva er OBVITprosjektet som er lagt foran i rapporten. Vi anbefaler at dette skrivet leses før resten av arbeidsrapporten for å få en helhetlig oversikt. Denne rapporten bygger i hovedsak på data fra 17-årige ungdommer som har tiltak etter Lov om barneverntjenester i Trondheim. Trondheim, mars 2006 Åse Bratterud Prosjektleder

4

Innhold Hva er OBVIT prosjektet?... 7 Bakgrunn for prosjektet...7 Ungdom i overgang til voksenlivet... 7 Problemstillinger...8 Kommunen... 9 Lederne og saksbehandlerne... 9 Ungdommene... 9 Innsamling av data...10 Informasjon fra ledere i barne- og voksentjenesten... 10 Informasjon fra ungdom...11 Organisering og framdrift av prosjektet...11 Organisering... 11 Framdriftsplan... 12 Sammendrag av rapporten... 13 1 Ungdommens livssituasjon... 15 Dagliglivet...15 Forberedelse til voksenlivet?...15 Voksenkriterier... 16 Vurdering av egen livssituasjon... 17 Tilhørighet, egenverd og sosial vurdering...18 Opplevelse av tilhørighet... 18 Selvforståelse... 19 2 Ungdommens forhold til barnevernet... 21 Hjelp og omsorg...21 Hva synes ungdommene er god hjelp?... 21 Hvem får ungdommene hjelp fra?... 22 Hvorfor har ungdommene tiltak etter Lov om barnevernstjenester?... 23 Hva slags hjelp får ungdommene?... 24 Medvirkning og tillit...25 Ungdommenes tanker om barnevernet... 25 Opplevelse av medvirkning og tillit... 27 Ungdommenes vurdering av hjelp fra barnevernet... 30 3 Tanker og planer for framtiden... 33 Tanker om framtiden...33 5

Ungdommens ønsker og forventninger... 33 Mestring og hjelpebehov...35 Opplevelse av ansvar og mestring... 35 Planlegging av framtiden...36 Ungdommens medvirkning i planer for oppfølging... 36 Planlegging av tiltak for ungdommen etter fylte 18 år... 38 4 Ungdommens opplevelse av god praksis... 39 Ungdommens råd til barnevernstjenesten...39 Om å bli sett og hørt... 39 Suksessfaktorer og kritiske faktorer...41 Ungdommens opplevelse av tiltaket... 41 Kvalitet, relasjon, prosess og organisering... 41 Avslutning...45 Litteratur... 47 Vedlegg... 49 Tabelliste Tabell 2.1 Ungdommens vurdering av sitt daglige liv og sin bosituasjon. Prosent.... 17 Tabell 2.2 Ungdommens nærhet til familie. Prosent.... 18 Tabell 2.3 Ungdommens opplevelse av tilhørighet. Prosent... 18 Tabell 2.4 Ungdommens opplevelse av sosial tilpasning. Prosent.... 19 Tabell 2.5 Ungdommens opplevelse av seg selv i forhold til andre. Prosent... 19 Tabell 2.6 Ungdommens selvopplevelse. Prosent.... 20 Tabell 2.7 Ungdommens vurdering av egen sosial kompetanse. Prosent... 20 Tabell 3.1 Personer som er viktige for ungdommene som bor i institusjon.... 23 Tabell 3.2 Vurdering av hvorfor ungdommen har tiltak. Prosent... 24 Tabell 3.3 Ungdommens og venners bruk av rusmidler. Prosent.... 25 Tabell 3.4 Hjelp til å kontrollere rusmiddelbruk. Prosent...25 Tabell 3.5 Oppfatning om hvorvidt ungdommen har hatt medvirkning. Prosent... 27 Tabell 3.6 Ungdommens vurdering av hjelp fra barnevernet. Prosent... 30 Tabell 4.1 Ungdommens tanker om framtiden. Prosent... 33 Tabell 4.2 Ungdommens syn på skole, jobb og bolig. Prosent.... 34 Tabell 4.3 Ungdommens opplevelse av egenansvar og mestring. Prosent... 35 Tabell 4.4 Saksbehandlerne sin vurdering av ungdommens praktiske mestring. Prosent... 36 Tabell 4.5 Planlegging av tiltak for ungdommen etter fylte 18 år. Prosent... 38 6

Hva er OBVIT prosjektet? Bakgrunn for prosjektet Trondheim kommune har nylig gjennomført to store endringer. Kommunen har unntak fra forvaltningsreformen i barnevernet som trådte i kraft 01. januar 2004. Dette innebærer at Trondheim kommune i en forsøksperiode på 4 år har ansvaret for drift av barnevernet, også den delen som tidligere lå til fylkeskommunen, men som nå er lagt til det statlige organet - Barne- ungdoms og familieetaten (Bufetat). Trondheim har påtatt seg et helhetlig ansvar for alle barnevernoppgaver i kommunen i forsøksperioden. Kommunen har i samme periode innført offentlige servicekontor som felles dør for brukerne. Barne- og familietjenesten (BFT) i Trondheim ble fra januar 2004 etablert som en samlet tjeneste for barn og unge og deres familier. Tjenesten har ansvar for barneverntjenester, pedagogisk, psykologiske tjenester (PP-tjenesten) kommunehelsetjenester og sosiale tjenester for barn og unge. Forvaltningskontoret for BFT skal være samlokalisert - bak en felles dør - sammen med forvaltningskontorene for voksne, Aetat og trygdeetaten, og utgjøre et Offentlig servicekontor. I 2005 ble det opprettet et slikt kontor i hver av de fire bydelene, Heimdal, Lerkendal, Midtbyen og Østbyen. Hensikten med å organisere det på denne måten i Trondheim, er at man i tillegg til et tett samarbeid mellom instansene vil ha et felles publikumsmottak, og gjøre saksbehandlingen mer effektiv og tidsbesparende for brukerne (Landaas 2003). Det skal være en henvendelse til barne- og familietjenestene. Metaforen en dør inn til barne- og familietjenesten blir brukt. Et viktig mål er at tjenestene for barn, unge og familier skal inngå i en sammenhengende kjede selv om de er organiserte i ulike enheter. Helhetstankegangen er framtredende. Et barnevern krever utvikling, samhandling og tilpasning mellom ulike aktører, tiltak og lovverk. Målsettingen med forsøket i Trondheim kommune er nettopp å få til bedre tjenester for barn, ungdom og deres familier. Reorganisering og tiltaksutvikling er viktige verktøy i denne prosessen. Endringen stiller også nye krav til de som jobber innenfor kommunen og til alle samarbeidspartnere rundt barn og unge. OBVIT-prosjektet er en følgestudie av overgangen fra barnevern til voksenlivet for barnevernets ungdommer sett i lys av frikommuneforsøket i Trondheim. Ungdom i overgang til voksenlivet Til tross for en betydelig styrking av barnevernet, viser nyere undersøkelser at mange av de utsatte barna får hjelp for sent (se blant annet Tjelflaat, Hyrve og Solhaug 2003). Ettervern og oppfølging av blant annet institusjonsungdom synes i mange tilfeller å fungere dårlig, noe som blant annet vil kunne medføre store behov for hjelp fra hjelpeapparatet for voksne ved utskriving fra institusjoner og fosterhjem. Undersøkelser viser også at hjelpetjenestene har liten oversikt over hvordan de egentlig bruker sine ressurser (Clifford, Marthinsen, Samuelsen 1996), og de har oversikt over hvordan de prioriterer (Drugli og Marthinsen 1998). De fleste ungdommene forlater barnevernet før eller når de blir 18 år. Vi vet at dette er en kritisk periode for mange ungdommer i barnevernet. Gjennom prosjektet studeres det hvordan Trondheim kommune håndterer denne overgangen både med hensyn til forberedelse, og hvordan det bidras til at tjenester som er rettet mot barn og unge samhandler med tjenester rettet mot voksne. 7

Vi er spesielt interessert i å se på ungdommens tilhørighet, nettverk, selvforståelse, opplevelse av mestring og kompetanse som grunnlag for medvirkning og medbestemmelse knyttet til utvikling av tiltak for den enkelte ungdom. I tillegg vil samlet sett data fra alle ungdommene gi nyttig informasjon om tiltakenes relevans på mer overordnet og generell basis i kommunen. Lov om barnevernstjenester gjelder for barn og unge under 18 år. Dersom tiltak er iverksatt innen barnet/ungdommen fyller 18 år, kan tiltak etter loven likevel opprettholdes eller videreføres til vedkommende fyller 23 år dersom han eller hun selv samtykker til dette. Hvordan håndteres dette i Trondheim kommune? Har kommunen tiltak som egner seg for denne ungdomsgruppen, og fungerer samarbeidet mellom de ulike enhetene nok? Hvordan er egentlig overgangen fra å være ungdom med hjelp fra barnevernet til å bli voksen i Trondheim? Vi ønsker spesielt å få kunnskap om; ungdommenes syn på overgangen - om den hjelpen de får er i samsvar med de ønsker og behov de har, og om hvordan kommunens organisering av tiltak oppleves av disse brukerne ungdommenes livssituasjon før, under og etter overgangen kommunens mål og praksis i forhold til barnevernets ungdom og spesielt i forbindelse med overgangen fra barnevernet til voksenlivet samspill mellom kommunens tiltak før, under og etter overgangen endringer som følge av frikommuneforsøket Problemstillinger Overgangsfasen mellom barnevernet og voksenlivet er hovedfokus for studien. Undersøkelser viser at dette er en kritisk fase for ungdommer i barnevernet (Tjelflaat, Hyrve og Solhaug 2003); (Storø 2001, 2005), en fase hvor hjelpeapparatet til dels kan svikte. Dokumentasjon om hvordan barnevernet i Trondheim håndterer denne overgangen vil være av spesiell interesse ut fra intensjonen om å utvikle et mer helhetlig hjelpeapparat, for vanskeligstilte barn og unge i kommunen. Prosjektets overordnede problemstillinger er delt i fem: 1. Hvilke tiltak disponerer barnevernet, og er disse tilstrekkelige og relevante i forhold til ungdommenes behov? 2. Hvordan samhandler tiltakene seg i mellom og i forhold til den enkelte ungdommen/ungdomsgruppen? 3. Hvilke forbindelseslinjer og samhandling finner vi mellom barnevernets tiltak og voksentiltak i overgangsfasen? 4. Hvordan framtrer overgangen fra barnevernet til voksenlivet for barnevernets ungdommer? 5. Har frikommuneforsøket endret noe med hensyn til temaer som kontinuitet, relevans, helhet, fleksibilitet og differensiering knyttet til barnevernets tiltaksapparat? Prosjektets hovedmål er å svare på spørsmål som omhandler mål med overgangen, hva som gjøres i praksis, hvordan praksis fungerer, hva som bør forandres på og hvilke endringer som skjer i forsøksperioden. Disse spørsmålene skal besvares fra ulike aktørers ståsted. Vi har derfor formulert problemstillingene som spørsmål rettet mot kommunen, lederne og saksbehandlerne og mot ungdommene. 8

Kommunen Hva er kommunens politiske og faglige mål i forhold til overgang fra barnevernets ungdom til voksenlivet? Hvilke mål er rettet mot ungdom, foreldre, ansatte og organisasjon? Hva finnes av tilgjengelige tiltak i forhold til overgang fra barnevernets ungdom til voksenlivet? Lederne og saksbehandlerne Faglige mål og praksis i forhold til overgang fra barnevernets ungdom til voksenlivet Hva skjer med ungdom med hjelp etter Lov om barneverntjenester når de blir juridisk voksen - 18 år? Hvordan jobber BFT og HVT (Helse- og velferdstjenesten) med denne problematn med tanke på forberedelse, gjennomføring og oppfølging? Hvem er fokus for overgangen? Ungdom, foreldre, nærmiljø? Er den hjelpen de (ungdom, foreldre, nærmiljø) får i samsvar med de ønsker og behov de har? Hvordan er forholdet mellom mål og praksis - behov og tiltak? Samspill mellom kommunens tiltak før, under og etter overgangen Er virksomhetene enige i hva som er rammen/oppgaven for kommunens hjelpeapparat, hva som er innholdet og hvordan man skal arbeide sammen for å nå målene? Vurderer de ulike aktørene samarbeidsinstanser på en positiv måte, vurderes de som nyttige og har de tillit til hverandre? Er arbeidskoordineringen mellom de ulike aktørene gode? Er det sammenheng mellom tiltakene som de forskjellige aktører iverksetter overfor en ungdom? Hvilke arbeidsoppgaver jobber de ulike aktørene med og hvilke typer brukere/klienter henvender de seg til? Hvilke faglige/metodiske tilnærminger benytter man? Endringer i mål og praksis knyttet til overgangen (som følge av frikommuneforsøket) Hva gjøres (mål og praksis) i forhold til overgangen for ungdommer som får hjelp etter Lov om barneverntjenester? Nå og før forsøket? Endring? - arbeid innad i kommunen (organisasjon) - mot ungdommen - mot foresatte/ familie/ ungdommens nærmiljø. Ungdommene Ungdommenes livssituasjon, tiltak og medvirkning før, under og etter overgangen Hvordan er livssituasjonen for ungdommene når de er 17, 18 og 19 år? Hvilke tiltak har de? Er de fornøyd med tiltakene? På hvilke livsområder får ungdommene det bedre eller dårligere, etter at de har fylt 18 og 19 år? Hvordan begrunner de eventuelle endringer selv? 9

Hvilken innflytelse og medvirkning opplever ungdommene at de har, i forhold til tiltak knyttet til egen situasjon før, under og etter overgangen? Ungdommenes syn på overgangen Er hjelpen de får i samsvar med de ønsker og behov de har? Hvordan oppleves kommunens organisering av tiltak knyttet til overgangende for de ungdommene det gjelder? Fungerer kommunens organisering av tiltak knyttet til overgangen, bedre for 17- åringer i starten av frikommuneforsøket enn ved slutten av forsøksperioden? Innsamling av data Data samles inn på tre ulike tidspunkt. Data samles inn fra alle aktørers ståsted ved hjelp av ulike metoder. Se skjematisk oversikt nedenfor. Ulike perspektiv (nivå) Kommune (system) Leder (system, faglig) Saksbehandler (faglig, praktisk) Ungdom (gruppe) Ungdom (individ) T1 Datainnsamling Vår 2005 Dokumenter Intervju med 18 ledere Spørreskjema til 60 saksbehandlere Spørreskjema til 60 ungdommer født 1988 Intervju med 16 ungdommer født 1988 (fast utvalg som følges i 3 år) T2 Datainnsamling Vår 2006 Intervju med 16 ungdommer født 1988 T3 Datainnsamling vår 2007 Dokumenter Intervju med 18 ledere Spørreskjema til 60 saksbehandlere Spørreskjema til de samme 60 ungdommer som i T1 + en ny gruppe ungdom født 1990 Intervju med 16 ungdommer født 1988 Informasjon fra ledere i barne- og voksentjenesten 18 ledere i Barne- og familietjenesten og Helse- og velferdstjenesten i Trondheim intervjues personlig. Dette er ledere for: Omsorgsenheten for barn og unge (1) Ressurssenteret for barn og unge (1) BFT og HVT Forvaltning i hver bydel (4 + 4) BFT og HVT Tiltak/oppfølging i hver bydel (4 + 4) I tillegg vil ansatte fra Gartnerhaugen, Miljøarbeidertjenesten og Arbeid og kompetanse bli intervjuet om sitt arbeid i forhold til denne målgruppa. 10

Informasjon fra ungdom Prosjektet innhenter også data fra ungdommer og deres sosialarbeidere. Det er i alt 60 ungdommer født i 1988 (17 år i 2005), som ved prosjektstart hadde tiltak etter Lov om barnevernstjenester. Disse er i tabellen nedenfor fordelt etter tiltakstype og bydel. Bydel Fosterhjem Institusjon Hjelpetiltak Sum Heimdal 8 3 7 18 Lerkendal 4 2 13 19 Midtbyen 4 1 8 13 Østbyen 3 1 6 10 Sum 19 7 34 60 Alle ungdommer med hjelp fra Barne- og familietjenesten etter Lov om barnevernstjenester som er født i 1988 og deres saksbehandler, fyller ut et skjema våren 2005 når de er 17 år, og våren 2007 når de er 19 år. I tillegg vil alle ungdommer med hjelp fra Barne- og familietjenesten etter Lov om Barnevernstjenester som er født i 1990 og deres saksbehandler, bedt om å fylle ut et tilsvarende skjema i 2007. På den måten vil vi kunne sammenligne 17-åringer i 2005 og 17-åringer i 2007, med tanke på endringer som mulig følge av frikommuneforsøket. Fra dette utvalget på 60 ungdommer totalt, er det valgt ut 16 ungdommer til personlig intervju. Disse ungdommene vil bli intervjuet tre ganger i alt, når de er 17, 18 og 19 år gamle. Organisering og framdrift av prosjektet Organisering Prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Trondheim kommune og Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge (BUS). Prosjektet finansieres av Trondheim kommune og BUS Midt- Norge. BUS Midt-Norge leder prosjektet. Daglig ansvar for prosjektet er lagt til forsker Åse Bratterud. Hun samarbeider med Ragna Binde, Oddmar Iversen, Kristin Horneman og Inger Sofie Dahlø Husby som er ansatt ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og med masterstudentene i sosialt arbeid; Lene Munkeby og Anita Skårstad fra Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap ved NTNU. 11

Framdriftsplan Prosjektperioden varer fra august 2004 til juni 2008. Høst 2004 Vår 2005 Høst 2005 Vår 2006 Høst 2006 Tilrettelegge, tilpasse, justere * * * Utvikle måleverktøy - standardiserte skjema - intervjuguider Samle inn data - standardiserte skjema - personlig intervju av ungdom - personlig intervju av ledere * * * * * * Vår 2007 * * * Høst/ Vår 2007/2008 Bearbeide og systematisere data * * * Delanalyse * * Delrapportering * * Sammenfattende analyse * * Hovedrapportering/ infospred- * ning Det foregår også jevnlig samarbeidsaktivitet i form av forskergruppemøter, prosjekt- /arbeidsgruppemøter og referansegruppemøter. 12

Sammendrag av rapporten Dette er første delrapport fra prosjektet Overgang fra Barnevern til Voksenliv I Trondheim (OBVIT). Fokus for dette prosjektet er ungdom med hjelp fra barnevernet sin overgang til voksenlivet i Trondheim. Dette er et tema som vi gjennom prosjektet belyser fra flere perspektiv. Hovedperspektivene er (1) kommunen med sin faglige og administrative ledelse og de som jobber som saksbehandlere for ungdom, og (2) ungdom med tiltak etter Lov om barnevernstjenester; analysert både med vekt på fellestrekk for gruppa og som enkeltindivid. I denne rapporten er mål og praksis i forhold til barnevernets ungdom i overgangen fra barnevern til voksenlivet, beskrevet ut fra ungdommenes og deres saksbehandlere sitt perspektiv. Vi har sett på sentrale forhold rundt ungdommenes livssituasjon før overgangen til voksenlivet, ungdommenes syn på overgangen til voksenlivet og om den hjelpen de får er i samsvar med de ønsker og behov de har. Det er også sett på hvordan ungdommene opplever og vurderer tiltak, organisering og kontinuitet. Vi har lagt mye vekt på å formidle ungdommens syn på eget liv både som gruppe og som enkeltindivid. Vi søker å få fram ungdommens opplevde virkelighet, deres konkrete framtidsplaner og framtidige langsiktige ønsker, og om de føler de er i stand til å mestre en selvstendig tilværelse. Vi har også ønsket å få fram ungdommens hjelpebehov og om det foreligger planer for oppfølging og ettervern fra barnevernets side. Mange ungdommer er fornøyd med tiltak fra barnevernet, men mange er også misfornøyd og kritiske til manglene medvirkning og innflytelse i beslutningene som angår deres framtid. Det private nettverket er viktig for ungdommene og de fleste føler tilhørighet med andre, de har nokså høy selvvurdering og de fleste har stor tro på seg selv og sine muligheter i framtiden. Saksbehandlerne til ungdommene har derimot langt mindre positive vurderinger av ungdommen enn det ungdommen har selv. Det ser ut til å være noen element som bidrar vesentlig til hvorvidt ungdommene opplever en god relasjon til barnevernet. Dette er relatert til ungdommens forståelse og vurdering av kvaliteten på tiltaket, relasjonen mellom ungdom og saksbehandler/barnevernsarbeidere, prosessen forut for igangsetting av tiltak og organiseringen av tiltak. Hvorvidt ungdommene er fornøyd med tiltaket og har tillit til barnevernet ser ut til å være avhengig av forhold som er knyttet til noen suksessfaktorer og noen kritiske faktorer. Kapittel 4 avsluttes med en oppsummering av disse faktorene knyttet spesielt til data fra ungdom som bor i fosterhjem. 13

14

1 Ungdommens livssituasjon Problemstillinger for OBVIT-prosjektet som er rettet mot ungdommene er konsentrert om tre hovedtema: Hvordan er ungdommenes livssituasjon før, under og etter overgangen til voksenlivet? Ungdommenes syn på overgangen til voksenlivet - er den hjelpen de får i samsvar med de ønsker og behov de har? Hvordan opplever og vurderer ungdommene tiltak, organisering, kontinuitet og medvirkning? Vi har i spørreskjemaet stilt spørsmål til ungdommene og deres saksbehandlere om ulike forhold rundt disse tema. Alle ungdommer i Trondheim født 1988 som har hjelp etter Lov om barnevernstjenester og deres saksbehandlere mottok spørreskjema. Det er 60 ungdommer og nesten like mange saksbehandlere. Vi fikk tilbake svar fra rundt halvparten av disse (29 ungdommer og 29 saksbehandlere). I intervju med ungdommene (16 i alt) har enkelte av disse hovedtema blitt utdypet. Noen av ungdommene ble av saksbehandlerne sine vurdert som i stand til å svare på skjema på grunn av psykiske funksjonshemminger eller at sakene deres var avsluttet. De andre som har svart vet vi lite om. Derfor må alle tall som det refereres til som uttrykk for denne gruppen ungdommer sine meninger, tolkes med forsiktighet. I denne fasen av prosjektet har vi kun data som refererer til planlegging av overgang til voksenlivet. Det som skjer under og etter overgangen samles det informasjon om når ungdommene har blitt 18 og 19 år. I teksten refereres enkelte sitat fra ungdomsintervjuene. I teksten refereres også tall fra analyser av spørreskjemadata som både vises i egne tabeller og som vises i tabellform. For nærmere beskrivelse av datagrunnlaget henviser vi til informasjonsskrivet Hva er OBVIT-prosjektet? og spørreskjemaene og intervjuguidene som ligger vedlagt. Dagliglivet Forberedelse til voksenlivet? Alle samfunn og kulturer markerer at det er en overgangsfase mellom det å være barn og det å være voksen. Ungdomstiden er en slik overgangsfase som markerer en endring som er knyttet til ulik status, ulike rettigheter og ulike roller i samfunnet. Denne fasen i livet begynner ett eller annet sted rundt puberteten der fysiske og kroppslige forandringer gir et signal om at barna er i ferd med å endre seg, ved at de gradvis forandrer seg til å få de samme ferdigheter og kapasiteter som voksne har; fysisk styrke, kjønnsmodning, kognitiv og intellektuell kapasitet og nye ferdigheter. Å bli voksen betyr i vår kultur å klare seg selv, ofte formulert som: å stå på egne bein, være uavhengig, forlate redet. I praksis betyr dette gjerne å inngå i samfunnets felleskap, forsørge seg selv, ha sin egen bolig og et arbeid eller en økonomisk inntekt som en kan leve av og eventuelt stifte egen familie. I tillegg vil mange mene at det å bli voksen også innebærer en viss psykisk modenhet; at en har ervervet seg noe kunnskap, erfaringer og ferdigheter og 15

en personlighetsutvikling som gjør at en er i stand til å ta ansvar for seg selv og eventuelt egne barn. Ungdomstiden er en overgangsfase som er mindre institusjonalisert enn barndommen og voksenlivet. På mange måter er ungdom i en marginal fase der de lenger har den beskyttelse og de privilegier som barn har, men heller de rettigheter og plikter som de voksne har. Her er det mange paradokser; de må betale voksenbillett på bussen, men får lov å kjøpe alkohol, eller som Bob Dylan sa det: too young to vote, but old enough to kill! I ungdomstiden gjelder andre regler og normer for oppførsel og mange ungdommer blir derfor oppfattet som en trussel, både mot seg selv og mot samfunnet. Kanskje av denne grunn har alle samfunn og kulturer til alle tider, markert denne overgangen gjennom ulike typer ritualer eller seremonier, som markerer overgangen til voksenlivet og samtidig gjenoppretter en likevekt eller balanse hos den enkelte og i samfunnet. Ungdomstiden blir da en kulturell og sosial tilpasningsprosess. Kanskje er det riktig å si at ungdomstiden har en biologisk begynnelse og en sosial avslutning? Dette representerer et sosiokulturelt perspektiv på barne- og ungdomstiden. Et slikt perspektiv legger større vekt på kontekst, sosial mening og kulturelle forskjeller. Historisk sett har denne overgangsfasen vært mye kortere enn i dag. Ungdomstiden starter og så er spørsmålet; hvor lang tid skal dette ta, og hva skal skje i denne ventetiden? Ungdom skal gjennom en slags kvalifisering for voksenlivet, men hvilke kriterier må i så fall være oppfylt før vi kan si at de er blitt voksne? Voksenkriterier De reelle kriteriene er som før i tiden, også i dag knyttet til det å skaffe seg utdanning, arbeid, egen bolig, og etter hvert egen familiedannelse. I vårt moderne samfunn er det på grunn av situasjonen på utdannings-, arbeids- og boligmarkedet blitt slik at ungdom i dag må bruke mye lengre tid på denne kvalifiseringen enn før. Vi har fått en generell forlengelse av ungdomstiden som har ført til en forventning om at ungdom skal forbli i skole og utdanningssystemet mye lengre enn før. Før var det hvilken funksjon man hadde som ofte avgjorde definisjoner av hvilken fase en var i livsløpet, nå er dette oftere definert gjennom lovgivning, som oftest knyttet til alder. Lovgivningen regulerer mye av hva som er forbeholdt voksne, og hvilke rettigheter og plikter de voksne har i forhold til barn: arbeid, seksualitet og ekteskap, tilgang på tobakk og alkohol. Borgerrettigheter som for eksempel stemmerett reguleres nå etter alder, og etter kjønn eller posisjon i samfunnet som i tidligere tider. Ved innføring av de formelle kriteriene (18 års grensen), vil dette føre til problemer fordi det alltid vil være noen som er for sent eller for tidlig ute i forhold til aldersgrensene, og som derfor passer inn. Før var dette mindre problematisk, fordi det var mer samsvar mellom de reelle og de formelle kriteriene. I dag er det nesten umulig for en ungdom å realisere voksenstatus, det vil si å kunne forsørge seg selv ved myndighetsalderen. Problemet med formelle kriterier, særlig alder, blir at de er statiske og ahistoriske. De forutsetter at det er samsvar mellom alder og psykisk og fysisk modenhet uavhengig av tid og sted. Dette vet vi er tilfelle. Dannelser av sosial identitet og tildeling av roller varierer, ungdomstiden må derfor sees som en sosial prosess, som en transformasjon fra barndom til voksenhet. Når stadig færre ungdommer går direkte over fra å bli forsørget av familien til å forsørge seg selv gjennom eget arbeid, må andre forsørgersystem tre i funksjon, eller familien må ta et større ansvar enn tidligere. Hvordan blir dette ivaretatt for ungdom som har et tiltak fra barne- 16

vernet (under omsorg eller i hjelpetiltak)? Er det noe som skiller disse ungdommene fra andre ungdommer? Trenger disse noe mer eller noe annet enn vanlige ungdommer? Ved siden av familien (og ungdommen selv), er det tre typer organisasjoner som kan sies å ha signifikant betydning for en ungdoms psykososiale utvikling; skolen, jevnaldrende og samfunnet i generell forstand (kommunale institusjoner, organisasjoner og hjelpetjenester). I dette kapitlet i rapporten vises en oversikt over hvordan ungdom på 17 år med tiltak etter Lov om barnevernstjenester i Trondheim, vurderer ulike sider ved sitt dagligliv og livssituasjon. Vurdering av egen livssituasjon Ungdommens hovedaktivitet består i å gå på skole slik som de fleste 17-åringer i Norge gjør. Det er 90 % av ungdommene som har deltatt i spørreundersøkelsen som svarer at de går på skole. Noen få jobber, deltar på arbeidstrening eller er arbeidssøkende. I spørreskjemaet ble saksbehandlerne spurt om ungdommens viktigste kilde til livsopphold. Det kom fram at de fleste av ungdommene i hovedsak får dekket sitt livsopphold ved at de forsørges av familie, barnevernet eller fosterfamilie (77 %). Noen dekker også i hovedsak sitt livsopphold ved stipend/lån, arbeid eller sosialhjelp (33 %). Er ungdommene fornøyd med sin egen livssituasjon? På spørsmål om ungdommen gjør ting han eller hun liker å holde på med så svarer 89 % bekreftende på det. Det er altså kun 11 % av ungdommene som sier at de gjør ting de liker å holde på med. For å få et visst inntrykk av om pengeproblemer er vesentlig for denne gruppa med ungdommer har vi spurt om de opplever å ha veldig dårlig råd. Det er en del av ungdommene som opplever å ha veldig dårlig råd. Det er 28 % som sier de alltid har dårlig råd, 39 % mener at de av og til har dårlig råd, mens 32 % mener at de sjelden eller aldri opplever å ha veldig dårlig råd. Som vi kan lese av tabell 2.1 er sett under ett, ungdommens vurdering av sitt daglige liv og sin bosituasjon overveiende på den positive siden. Men det er også en gruppe ungdommer (i underkant 30 % av de som har deltatt i undersøkelsen) som er misfornøyd eller veldig misfornøyd. Tabell 2.1 Ungdommens vurdering av sitt daglige liv og sin bosituasjon. Prosent. Det daglige livet Bosituasjon Veldig fornøyd 24 39 Fornøyd 48 32 Misfornøyd 10 14 Veldig misfornøyd 17 14 Total (N) 100 (28) 100 (28) Saksbehandlernes vurdering av hvordan de tror ungdommen er fornøyd med sitt daglige liv og sin bosituasjon stemmer med ungdommens egen vurdering. Det er lite avvik her. 17

Tilhørighet, egenverd og sosial vurdering Ungdommene ble i spørreskjemaene bedt om å ta stilling til noen påstander om hvem de føler nærhet og tilhørighet til. Spørsmålene var formulert som påstander med svaralternativ på en skala fra 1 til 6. Vi har slått sammen verdiene 1-2, 3-4 og 5-6 til tredelte variabler for å få mer oversiktlige tabeller. Opplevelse av tilhørighet Generelt kan vi si at de aller fleste ungdommene føler tilhørighet og nærhet til noen. Alle ungdommene som har svart på spørsmål om de har noen som bryr seg om dem svarer bekreftende på det. Tabell 2.2 Ungdommens nærhet til familie. Prosent. Føler nærhet til familie noe Total % (N) Mor 61 14 25 100 (28) Far 46 25 29 100 (28) Søsken 70 11 19 100 (27) Andre slektninger 50 29 21 100 (28) Det er også så mange som 96 % av ungdommene som oppgir at de har noen å være glad i og en like stor andel som oppgir at de vet at noen er glad i dem. Men det er rundt 25 % av ungdommene som oppgir at de i det hele tatt eller i liten grad føler nærhet til en av foreldrene sine (se tabell 2.2). Nærmere analyser viser at å oppleve nærhet til familie henger sammen med hvorvidt ungdommen bor sammen med foreldrene eller. De ungdommene som bor i institusjon og som har svart på spørreskjemaet svarer at de har noen å være glade i, og at det er noen som er glad i dem. Samtidig sier de fleste ungdommene som bor i institusjon noe om at de ønsker anerkjennelse for hva og hvem de er gjennom uttalelser om at barnevernet hører eller forstår dem. De fleste ungdommene føler tilhørighet til venner og at de har flere venner de har kjent i flere år. Dette tyder på evne og vilje til kontinuitet og tilknytning i relasjoner. Tabell 2.3 Ungdommens opplevelse av tilhørighet. Prosent. Tilhørighet noe Total % (N) Har et nært forhold til minst en 63 26 11 100 (27) voksen Har gode venner 97-3 100 (29) Har kjent vennene i flere år 92-7 100 (27) Vi ser av tabell 2.3 at nesten alle ungdommene (97 %) oppgir at de har gode venner, og det er også 92 % av ungdommene som oppgir at de har kjent vennene sine i flere år. 18

Analyser av data har også vist at det er 64 % av ungdommene som oppgir at de ofte eller veldig ofte får hjelp fra andre ved behov for det, og 32 % som oppgir at de av og til får hjelp når de trenger det. Det er altså svært få som sitter med opplevelsen av at de har noen de kan få hjelp fra. Selvforståelse Vi har i spørreskjemaet stilt spørsmål til ungdommene som handler om deres opplevelse av sosial tilpasning, selvoppfatning og sosial kompetanse. Tabell 2.4 Ungdommens opplevelse av sosial tilpasning. Prosent. Opplevelse av å passe inn Total noe % (N) Jeg blir respektert av andre 93 7-100 (28) Jeg blir likt av andre 82 11 7 100 (28) Mange synes jeg er sosial 71 25 4 100 (28) Jeg føler at andre stort sett forstår 69 17 14 100 (27) meg Mange synes jeg er rar 26 41 33 100 (29) Mange synes jeg er kjedelig 15 26 59 100 (27) Vi kan lese av tabell 2.4 at det er rundt 70 % som opplever at de i stor grad blir forstått av andre, over 80 % som i stor grad opplever at de blir likt av andre og over 90 % som opplever å bli respektert av andre. Samtidig er det også en ganske betydelig andel som har følelsen av at andre synes de er rare (26 %), og 15 % som tror at andre synes de er kjedelige. Vi ser av tabell 2.5 at 25 % av ungdommene som har svart på spørreskjemaet svarer at det stemmer at de ofte føler seg ensomme. Det er 14 % som svarer at det stemmer at de liker best å være alene, og det er 69 % som svarer det stemmer at de kommer i kontakt med andre på samme alder. Tabell 2.5 Ungdommens opplevelse av seg selv i forhold til andre. Prosent. Opplevelse av seg selv ifht andre noe Total % (N) Føler meg ofte ensom 25 32 43 100 (28) Liker best å være alene 14 36 50 100 (28) Kommer i kontakt med andre på egen alder 69 24 7 100 (29) Vi kan lese av tabell 2.6 at 66 % av ungdommene ser positivt på seg selv og sine muligheter og over 50 % er fornøyd med seg selv og opplever at de er like glad og fornøyd som andre. Rundt 40 % svarer at det stemmer at de har mye å være stolt av. 19

Tabell 2.6 Ungdommens selvopplevelse. Prosent. Positiv selvopplevelse Total noe % (N) Er stort sett fornøyd med meg selv 52 31 17 100 (29) Er fornøyd akkurat nå 45 24 31 100 (29) Har mye å være stolt av 41 45 14 100 (29) Opplever å være like glad og fornøyd som andre på samme alder Ser positivt på meg selv og mine muligheter 55 17 28 100 (29) 66 17 17 100 (29) Generelt kan vi si at ungdommene vurderer sin egen sosiale kompetanse som høy. Av tabell 2.7 kan vi lese at de fleste ungdommene mener at de kan samarbeid med andre (80 %), at de er hjelpsomme (72 %) og at de viser omsorg for andre (93 %). Tabell 2.7 Ungdommens vurdering av egen sosial kompetanse. Prosent. Vurdering av egen sosial kompetanse Total noe % (N) Jeg forstår hvordan andre har det 86 14-100 (29) Jeg viser omsorg for andre 93 7-100 (29) Jeg kan samarbeid med andre 79 17 4 100 (29) Jeg er hjelpsom 72 28-100 (29) Når det gjelder selvforståelse sett i sammenheng med egenverd, har vi gått inn og sett på spørreskjemaene til ungdommene og sammenlignet de med saksbehandlerne sine svar om ungdommene. På spørsmål som går på å vurdere seg selv i forhold til blant annet omsorg for andre, utseende, likt av andre, praktiske ferdigheter og lignende, scorer alle ungdommene seg selv ganske høyt, noe som gir et inntrykk av at de har et bra selvbilde og høy selvtillit. Saksbehandlerne scorer ungdommen lavere på de samme spørsmålene. Vi møtte ungdommene i en fase i livet, som i likhet med andre 17-åringer, er en periode hvor det kan være mange brytninger spørsmål knyttet til: hva-skal-jeg-bli? Hva skjer når jeg er myndig og snart voksen? Mange av disse ungdommene er i tillegg i ferd med å flytte hjemmefra og på hybel midt i et videregående skoleløp. Det er en fase i livet hvor det skjer mye forandring som sannsynligvis påvirker ungdommens syn på seg selv og seg selv i forhold til andre. Foreløpig vet vi lite om hvordan ungdommens svar på spørsmål som omhandler selvforståelse skal tolkes. Senere i prosjektperioden vil vi sammenligne disse tallene med resultat fra undersøkelser av hele ungdomsbefolkningen. Ungdommene som deltar i OBVITprosjektet får også et nytt spørreskjema når de er 19 år i tillegg til at en gruppe på 16 ungdommer intervjues igjen når de er 18 og 19 år. Vi vil derfor se på endring i svarene fra denne gruppen av ungdommer fra de er 17 til 19 år senere i prosjektperioden. Dette vil presenteres i sluttrapporten til OBVIT-prosjektet. 20

2 Ungdommens forhold til barnevernet I dette kapitlet i rapporten vises en oversikt over hvordan ungdom på 17 år med tiltak etter Lov om barnevernstjenester i Trondheim, vurder ulike sider ved sitt forhold til barnevernet. Vi har i spørreskjemaet stilt spørsmål til ungdommene og deres saksbehandlere om hva slags hjelp ungdommene mottar, hvordan de vurderer den hjelpen de får og hvordan de medvirker i beslutninger. I intervju med ungdommene har spesielt deres opplevelse av medvirkning blitt utdypet. Vi har i denne delen av rapporten lagt mye vekt på å formidle ungdommens syn på eget liv. Vi søker å få fram ungdommens opplevde virkelighet. I teksten refereres også tall fra analyser av spørreskjemadata som vises i egne tabeller. For nærmere beskrivelse av datagrunnlaget henvises til informasjonsskrivet Hva er OBVIT-prosjektet? som ligger vedlagt. Hjelp og omsorg Barnevernets viktigste oppgave er å yte god hjelp til barn, ungdom og deres familier til rett tid på en fleksibel og individuelt tilrettelagt måte. Barn og ungdoms behov skal ivaretas best mulig og de skal oppleve god omsorg. Både barn og ungdom skal også ha medvirkning i beslutninger som angår deres liv. Omsorg, oppdragelse og læring henger nøye sammen og legger grunnlaget for barn og unges vekst og utvikling. Omsorg utøves i samspill med andre. Det er viktig at omsorg resulterer i konkrete handlinger som gir tilfredsstillelse av behov for hjelp og støtte hos den som trenger omsorg. Å praktisere omsorg betyr å gjøre noe positivt for et annet menneske, i respekt og forståelse for den andres situasjon. Det blir da viktig å kunne ta den andres perspektiv - å ha evne til desentrering, samtidig som man klarer å leve seg inn i den andres situasjon - å ha evne til empati (Bratterud, Emilsen og Lillemyr trykkes våren 2006). Hva er det ungdommene selv legger i begrepet god hjelp? Hvem mottar de hjelp fra? Opplever ungdommene at de mottar god hjelp fra barnevernet? Hvor viktig er det private nettverket for 17 år gamle ungdommer som har tiltak etter Lov om barnevernstjenester? Hva synes ungdommene er god hjelp? I intervjuer med ungdommene spurte vi om hva de opplever som hjelpsomt og hva som er god hjelp. Vi var ute etter å få fram hva ungdommene selv legger i begrepet god hjelp. Vi ser av sitatene at ungdommene har et bevisst og reflektert forhold til hva de opplever som god hjelp. Å stille opp, forstå, være interessert, forsøke å finne ut av (Jente 17 år, bor i fosterhjem). At folk bryr seg og stiller opp (Gutt 17 år, bor i fosterhjem). At de bryr seg (Gutt 17 år, bor i fosterhjem). Hjelpsomt er at noen er der for meg (Jente 17 år, bor i fosterhjem). Er interessert i å hjelpe meg, lytter, er der for meg, er glad i meg, prøver å forstå (Jente 17 år, bor i fosterhjem). 21

Ungdommene konkretiserer hva de legger i god hjelp og hva som er hjelpsomt. Vi ser av sitatene ovenfor at ungdommene forbinder god hjelp med at noen andre bryr seg om og stiller opp for dem. De legger vekt på at god hjelp innebærer å forsøke å forstå deres situasjon og at de er interessert i å hjelpe. Hvem får ungdommene hjelp fra? Det private nettverket er viktig for de fleste i denne ungdomsgruppen. I spørreskjemaet ble ungdommene bedt om å krysse av for om de opplever å få hjelp når de har behov for det. Som vi så i kapittel 2 er det 64 % av ungdommene (N=25) som oppgir at de ofte eller veldig ofte får hjelp fra andre ved behov for det og 32 % som oppgir at de av og til får hjelp når de trenger det. Det er altså svært få som sitter med opplevelsen av at de får hjelp i det hele tatt. Rundt 80 % av ungdommene som har svart på spørreskjemaet oppgir venner som en viktig kilde til hjelp. Dette er noe saksbehandlerne undervurderer eller tolker annerledes enn ungdommene. Det er kun 29 % av saksbehandlerne som oppgir at de tror ungdommen ofte får hjelp fra venner. Dette kan jo også skyldes at saksbehandlerne vurderer denne hjelpen som positiv. Halvparten av ungdommene oppgir at mor ofte yter hjelp og 36 % oppgir far som en person de ofte mottar hjelp fra. Det er 58 % av ungdommene som oppgir at de ofte mottar hjelp fra søsken og 33 % oppgir at de ofte mottar hjelp fra andre slektninger. Det er 40 % av saksbehandlerne som oppgir at ungdommen ofte får hjelp fra søsken og kun 10 % av saksbehandlerne som tror at ungdommen ofte får hjelp fra andre slektninger. Det er altså helt overensstemmelse mellom ungdommen og saksbehandlerne i å vurdere betydningen av det private nettverket. De ungdommene vi intervjuet la helt klart størst vekt på familie og venner da de ble spurt om hvem som var til hjelp for dem. Mamma og pappa (anm. fosterforeldrene) har jeg et nært forhold til, det er til mamma jeg går til når det er noe. Hjelpsomt er at noen er der for meg og det er mamma og pappa (Jente 17 år, bor i fosterhjem). De som er hjelpsomme for meg er familien, det er mamma, så er det søsken så er det mormor og morfar. Det er bare dem. Kamerater er viktige for meg, ellers ingen i hjelpeapparatet (Gutt 17 år, bor i fosterhjem). Den gode hjelpen disse ungdommene beskriver er hjelp fra det private nettverk, hjelp fra familie og venner. De fleste ungdommene vi intervjuet har en mening om hva god hjelp er og de beskriver at de mottar god hjelp fra det private nettverket. Venner ser ut til å være spesielt viktig. Ungdommene som er fornøyd med fosterhjemmene, regner fosterhjemmet som sitt hjem og dermed som en del av sitt private nettverk og som en del av barnevernet og det offentlige hjelpeapparatet. En av ungdommene opplever fosterforeldrene som gode hjelpere og gode omsorgspersoner som hun har stor tillit til. Hun opplever fosterhjemmet som sitt hjem og fosterforeldre som sine foreldre. Det offentlige hjelpeapparatet er også viktig for ungdommene. Det er 40 % som oppgir at de ofte får hjelp fra barnevernet, og det er kun 10 % som oppgir at de aldri får hjelp fra barnevernet. Det er derimot 55 % av saksbehandlerne som mener ungdommen ofte får hjelp fra barnevernet. Noen av ungdommene vi intervjuet har erfart å ha fått både god og dårlig hjelp fra barnevernet. En barnevernsarbeider som en ungdom og hennes familie hadde hatt kontakt 22

med i flere år, og som de hadde god tillit til beskrives slik: Hun kjente oss, brydde seg om oss, hørte på hva vi sa, og forsøkte å ordne det bra for oss (Jente 17 år, bor i fosterhjem). De 7 ungdommene som bor i institusjon la under intervjuet et kart over personer som betyr noe for dem og som har hjulpet dem. På bakgrunn av dette kartet og samtalen som fulgte, ser vi at for fire av ungdommene er foreldrene (begge eller en av dem) viktige personer. Disse fire har også med søsken og/eller besteforeldre eller andre i familien. Tre har med foreldre/familie fordi de ønsker kontakt med dem nå, eller familien bor i et annet land. En av disse viser til venners mødre som sin reservemor. Fem av ungdommene har med venner eller kjæreste på kartet over viktige personer. De er viktige fordi de forstår dem og vet hvem de er. Når det gjelder spørsmål om fritid, sier alle ungdommene at de er sammen med venner, i tillegg til individuelle aktiviteter. Det gjelder også de to som har tatt med venner/kjæreste på kartet. To ungdommer har med lærer som viktig person, men barnevernet. To har verken med barnevernet eller lærer med på sitt kart. De fire ungdommene som har tatt med personer fra barnevernet på kartet, har med både saksbehandler/omsorgsenheten og en eller flere miljøterapeuter ved institusjonen. De tre ungdommene som har tatt med barnevernet på kartet, uttrykker gjennom intervjuene en stor grad av frustrasjon og til dels sinne overfor barnevernet. En fjerde ungdom gir uttrykk for at vedkommende overhode kan forstå hvorfor barnevernet har plassert han på institusjon. Se oversikt nedenfor over viktig personer for ungdommene som bor i institusjon. Tabell 3.1 Personer som er viktige for ungdommene som bor i institusjon. Ungdom som bor i institusjon Foreldre (en eller begge) Søsken, besteforeldre, annen slekt Venner, kjæreste Saksbehandler, omsorgsenheten, miljøterapeut Skole (lærer) Andre Gutt X X X Gutt X X X Jente X X X Gutt X Gutt X X X X Gutt X X X X Jente X X X Hvorfor har ungdommene tiltak etter Lov om barnevernstjenester? Totalt er det 85 % av 17-åringene som har hatt hjelp fra BFT i mer enn 2 år, og det er 44 % som har hatt kontakt med BFT i mer enn 5 år. Kun 7 % av ungdommene har nylig kommet i kontakt med barnevernet. Det er foreldrenes problemer som i all hovedsak oppleves som årsak til at ungdommene får hjelp fra barnevernet. I alt 65 % av ungdommene oppgir dette som årsak, mens 81 % av saksbehandlerne oppgir det samme. Det er også slik at ungdommens problem på skolen er oppgitt av mange (50 % av ungdommene oppgir det og 70 % av saksbehandlerne) som årsak til at ungdommen får hjelp fra barnevernet. Skoleproblemene kommer ofte i tillegg til foreldrenes problemer som omsorgspersoner. Ungdommens rusbruk og/eller sykdom eller funksjonshemming nevnes av noen som årsak til støtten fra barnevernet, men det er rundt 75 % av både ungdommer og saksbehandlere som rapporterer at dette er årsak til barnevernets tiltak. 23

Som vi kan lese av tabell 3.2 er det noe ulik oppfatning blant ungdommer og saksbehandlere om hva som er årsak til at ungdommen får hjelp. Det er en nokså stor andel av ungdommene som oppgir at de vet om de får hjelp fra barnevernet fordi det er problemer knyttet til foreldrene eller skolegang (ca. 20 %). Tabell 3.2 Vurdering av hvorfor ungdommen har tiltak. Prosent. Foreldrene Ungdommens rusbruk Skolen Ungdommens sykdom/ funksjonshemming Ungdom Saksbehandler Ungdom Saksbehandler Ungdom Saksbehandler Ungdom Ja 65 81 13 24 50 70 17 24 Nei 12 19 74 76 29 25 74 76 Vet 23-13 - 21 5 9 - Saksbehandler Total 100 (26) 100 (26) 100 (23) 100 (17) 100 (24) 100 (20) 100 (23) 100 (17) I tillegg til de områdene som er beskrevet i tabellen, nevner saksbehandlerne også problemer som er knyttet til ungdommens psykiske helse, spesif atferdsproblem, sosiale problemer og enslige mindreårige flyktninger med omsorgsbehov. Noen av ungdommene har i tillegg nevnt problemer knyttet til dårlig økonomi og mangel på kontroll av eget sinne. Hva slags hjelp får ungdommene? Barnevernet yter både direkte hjelp til ungdommen og indirekte via hjelp til ungdommens viktige omsorgspersoner. Flere tiltak kan tas i bruk samtidig. Det er noen typer av tiltak som er mye brukt: 70 % får økonomisk støtte til ferie eller fritid 52 % har spesiell tilrettelegging på skolen 44 % er i fosterhjem 36 % har samtaler med BUP 24 % er i institusjon 13 % har hjelp knyttet til mestring av rusproblemer. I tillegg brukes støttekontakt, besøkshjem, samtaler med PPT og støttesamtaler for mor, fosterhjem eller institusjon. Noen ungdommer får også hjelp knyttet til helserelaterte problem og rusproblemer. 24

Tabell 3.3 Ungdommens og venners bruk av rusmidler. Prosent. Ungdommen bruker selv rusmidler Venner av ungdommen bruker rusmidler Ungdom Saksbehandler Ungdom Saksbehandler Daglig 10-21 10 Av og til 38 43 55 38 Aldri 52 50 24 14 Vet - 7-38 Total (N=29) 100 (27) 100 (28) 100 (28) 100 (29) Vi kan se av tabell 3.3 at det er 10 % av ungdommene som oppgir at de bruker rusmidler daglig, men det er 21 % av ungdommene som sier at venner bruker rusmidler daglig. Det er også slik at 52 % av ungdommene oppgir at de aldri bruker rusmidler, mens det er kun 24 % av ungdommene som oppgir at venner aldr brukes rusmidler. Tabell 3.4 Hjelp til å kontrollere rusmiddelbruk. Prosent. Har fått hjelp til å kontrollere rusmiddelbruk Ungdom Saksbehandler Trenger slik hjelp 97 63 Ja - har fått hjelp 3 22 Vet - 15 Total (N=29) 100 (29) 100 (28) Av tabell 3.4 ser vi det er kun 3 % av ungdommene som oppgir at de har fått hjelp til kontroll av rusbruk, mens det er 22 % av saksbehandlerne som oppgir at ungdommen har fått slik hjelp. Dette kan bety at flere av saksbehandlere har en annen oppfatning om hjelpebehov i forbindelse med ungdommens rusbruk enn det ungdommen har selv. Medvirkning og tillit Ungdommenes tanker om barnevernet Ungdommene har ulike og sammensatte erfaringer med barnevernet. De ungdommene vi intervjuet ble bedt om å fortelle hva de tenker når de hører ordet barnevern. Ungdommenes umiddelbare tanker om hva som er barnevernet gir et bilde av mangfoldet i deres oppfatninger. Noen ungdommer har positive oppfatninger om at barnevernet betyr hjelp og støtte til barn som har det vondt. Tenker på folk som skal verne barnet mot at de skal ha det vanskelig. For meg er barnevernet noen som er til hjelp liksom, som hjelper meg i vanskelige situasjoner (Jente 17 år, bor i fosterhjem). De ungdommene som har et positivt forhold til barnevernet legger vekt på at de kan bidra til en positiv utvikling i andres liv. Det er noe som gjør at noen barn får det bedre (Ungdom 17 år, bor i institusjon). 25

Andre har mer likegyldige betraktninger og oppfatninger om barnevernet som en nødvendighet som de har et spesielt forhold til eller bestemte meninger om. Barnevernet er en nødvendighet, i og med at jeg er plassert. De gjør bare jobben sin, det er greitt nok (Gutt 17 år bor i fosterhjem). Noen av ungdommene framhever at barnevernet har makt til å bestemme og til å blande seg inn i andres liv. Mas, mye styr og mye innblanding og sånn der da. Jeg bryr meg så mye om dem (Jente 17 år, bor i fosterhjem). Mye folk som bare sitter og bestemmer, de er greie folk da men, men jeg synes noe om dem, det er så mye rart (Gutt 17 år, bor i fosterhjem). Noen av ungdommene har også svært negative og hatefulle meninger om barnevernet. Hat, jeg liker barnevernet. Jeg har aldri likt barnevernet og kommer aldri til å like dem heller (Jente 17 år, bor i fosterhjem). En ungdom som bor på institusjon sier at barnevernet er de som tar barna fra foreldrene, og har noe positivt å si om barnevernet. Jeg har alltid hatt god kontakt og har hatt en god dialog (anm. med barnevernet) (Jente 17 år, bor i fosterhjem). Alle ungdommene ble spurt om hva de tenker på når vi sier barnevernet. Svarene kan også tolkes i forhold til om de har tillit til barnevernet. En ungdom svarer at barnevernet er noe som gjør at noen barn får det bedre, og gir dermed uttrykk for stor grad av tillit til barnevernet. Flere ungdommer opplever en dobbelthet i forhold til barnevernet. De er både positive og svært negative. En ungdom som bor i institusjon sier at barnevernet gjør noe feil og forteller at de burde ha gjort noe da ungdommen var i førskolealder, men at de kom inn i bildet før ungdommen var tenåring. Samtidig sier denne ungdommen i dag at institusjonsplasseringen var riktig. På spørsmålet om hva de tenker på med barnevernet svarer en annen ungdom umiddelbart trøbbel, problem, men gir også uttrykk for at barnevernet har vært til hjelp. En ungdom som bor på institusjon svarer også at det er noen som gir hjelp når du trenger det og når du trenger det og viser til at en av søsknene burde hatt hjelp i stedet. Denne ungdommen gir uttrykk for å ha noen forståelse for hvorfor han bor på institusjon. Alle ungdommene vi intervjuet lagde et nettverkskart over personer som har betydning for dem (se også kapittel 2). Kartene kan også forståes som et uttrykk for tillit. Kartene til ungdom som bor i institusjon (i alt 7 ungdommer) viser til sammen 42 personer hvorav 28 fra personlig nettverk, 12 arbeider i hjelpeapparatet (av disse arbeider 7 i institusjon) og 2 er lærere. Det er altså det private nettverket som er i tallmessig overvekt. Noen ungdommer har tatt med barnevernsarbeidere på kartet over viktige personer som har vært til hjelp. En jente som bor i fosterhjem beskriver barnevernsarbeideren som en av dem som kjenner henne best, på linje med fosterforeldrene. Vi har no innmari god kontakt da (Jente 17 år, bor i fosterhjem). 26