Sak nr. 73/2015 Sakens parter: Kunnskapsdepartementet Foreldrene til A og B Uttalelse av 1. desember 2016 fra Likestillings- og diskrimineringsnemndas medlemmer: Susann Funderud Skogvang (møteleder) Thorkil H. Aschehoug Gislaug Øygarden Ivar Danielsen 1
Saken gjelder Kunnskapsdepartementet har klaget på ombudets uttalelse datert 11. juni 2015. Saken gjelder spørsmålet om opplæringslovens forskrift 1-10 er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5 (lov nr. 61/2013) ved at den ikke gir adgang til å gjøre unntak fra kravet om to fremmedspråk ved studiespesialiserende program i videregående skole. Sakens bakgrunn Saken gjelder to elever i videregående skole som har valgt studiespesialiserende program, A (16 år og elev i VG1) og B (18 år og elev i VG3). Begge guttene har sterk grad av dysleksi og valgte engelsk fordypning på ungdomsskolen, i stedet for et andre fremmedspråk. Som følge av valget om engelsk fordypning måtte de velge andre fremmedspråk i tre år på videregående skole for å oppnå generell studiekompetanse. Opplæringen for elever som ikke har hatt et andre fremmedspråk på ungdomsskolen skal på studiespesialiserende program i videregående skole tilsvare «nivå I» og «nivå II» i opplæringsplanen. Elever som har hatt undervisning i et andre fremmedspråk på ungdomsskolen, har derimot anledning til å velge et nytt fremmedspråk på videregående skole. Opplæringen i det nye fremmedspråket skal tilsvare nivå I i opplæringsplanen, og kan fullføres på to år. Ordningen innebærer dermed at elever som ikke har hatt undervisning i et andre fremmedspråk på ungdomsskolen, får et krevende utdanningsløp innen språk på videregående skole, dersom de velger studiespesialiserende program. Opplæringsloven nr. 61/1998 regulerer alle former for offentlig grunnskoleopplæring og videregående opplæring. Kunnskapsdepartementet har gitt en felles forskrift for hele opplæringsloven (forskrift 23. juni 2006 nr. 724). Krav til fremmedspråk fremgår av opplæringslovens forskrift 1-10: «Opplæring i framandspråk i vidaregåande opplæring Elevar i vidaregåande opplæring som held fram med det same framandspråket som dei har hatt i grunnskolen, skal følgje læreplanen for framandspråk fellesfag, nivå II. Elevar som begynner med eit nytt framandspråk, skal følgje læreplanen for framandspråk fellesfag, nivå I. Elevar som på ungdomstrinnet ikkje har hatt opplæring i framandspråk i grunnskolen, skal ha opplæring både i nivå I og nivå II i læreplanen når dei begynner med framandspråk i vidaregåande opplæring. Elevar som får opplæring i samisk som første- eller andrespråk, finsk som andrespråk eller norsk teiknspråk etter opplæringslova 3-9, er unnatekne frå kravet om opplæring i framandspråk.» Forskriften inneholder ingen unntakshjemmel fra kravet om fremmedspråk for elever med dysleksi. Behandlingen hos Likestillings- og diskrimineringsombudet og videre saksgang Mor til A henvendte seg til ombudet ved e-post datert 12. desember 2014, og sendte en formell klage ved e-post datert 26. januar 2015. Ombudet ga uttalelse i saken 11. juni 2015 og konkluderte med at: 2
«Forskrift til opplæringsloven 1-10 er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5 ved at den ikke åpner for å gjøre unntak for kravet om to fremmedspråk ved studiespesialiserende studieprogram i videregående skole overfor elever som er så hardt rammet av dysleksi at individuell tilrettelegging ikke vil gi likeverdige opplæringsmuligheter.» Kunnskapsdepartementet klaget over ombudets uttalelse ved brev datert 18. august 2015, etter å ha fått innvilget fristutsettelse på klage. Ombudet vurderte saken på nytt, men fant ikke grunnlag for å endre sin konklusjon. Ombudet oversendte saken til nemnda ved brev datert 18. september 2015. Ombudet presiserte i sitt oversendelsesbrev at elever som får tilstrekkelig individuell tilrettelegging i utgangspunktet ikke anses å være stilt dårligere enn andre elever i lovens forstand. Ombudet mente likevel at regelverket var diskriminerende overfor elever som er «så hardt rammet av dysleksi» at tilrettelegging ikke vil kunne sikre likeverdige opplæringsmuligheter. Ombudet ga uttalelse i Bs foreldres sak 12. juni 2015 (ombudets sak 14/2086) og kom til samme konklusjon som ovenfor. Begge foreldrepar er å anse som klagere i saken for nemnda. Saken ble behandlet i nemndas møte 15. november 2016. I behandlingen deltok nemndas medlemmer Susann Funderud Skogvang (møteleder), Thorkil H. Aschehoug, Gislaug Øygarden og Ivar Danielsen. Fra Kunnskapsdepartementet møtte avdelingsdirektør, to seniorrådgivere og to representanter fra Utdanningsdirektoratet. Fra den annen part deltok: A med sin mor og B med sin mor, en professor ved Institutt for spesialpedagogikk ved UiO og medlem av Dysleksi Norges ekspertpanel og en representant fra Dysleksi Norge. Fra Likestillings- og diskrimineringsombudet deltok Pål Magne Ånestad som observatør. Fra Barneombudet deltok Morten Hendis og Silje Hasle som observatører. Nemndas sekretariat var representert ved Anette Klem Funderud, Ingeborg Aas, Helena Jokila og Else Anette Grannes. Partenes argumenter Kunnskapsdepartementet har i hovedsak anført: Det er ikke i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven at forskrift til opplæringsloven 1-10 ikke åpner for unntak for elever som er hardt rammet av dysleksi. Forskriftens krav om fremmedspråk må ses i sammenheng med retten til spesialundervisning. Dersom regelverket ses i sammenheng blir det tydelig at forskjellsbehandlingen er tillatt etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 6. Dermed er forholdet heller ikke i strid med lovens 5. For Kunnskapsdepartementet er spørsmålet hvordan opplæringen kan tilpasses den enkelte elevs behov, og ikke et spørsmål om fritak. Det er dessuten en risiko for at en adgang til fritak vil kunne brukes av kommuner og fylkeskommuner for å fraskrive seg ansvaret for kostbar tilrettelegging for elever med dysleksi. Dette er i så fall en uønsket virkning. 3
Regelverket for grunnopplæringen har høye mål og skal sikre at alle elever ivaretas, også elever med lese- og skrivevansker. Skolen har plikt til å gi alle elever tilpasset opplæring etter den enkelte elevs evner og forutsetninger (opplæringsloven 1-3). Språkfag er, sammen med lese- og skriveferdigheter, viktige og prioriterte områder. Å lære nye språk åpner dører til videre utdanning, men er også viktig i privat sammenheng. Dersom den tilpassede opplæringen ikke gir eleven tilfredsstillende utbytte av opplæringen, har hun eller han rett til spesialundervisning (opplæringsloven kapittel 5). Elever kan få omfattende individuelle unntak fra læreplanen som en del av sin spesialundervisning. Det er derfor ikke behov for et generelt unntak fra kravet om fremmedspråk. Ombudet skiller i sin uttalelse mellom to grupper av elever, avhengig av hvor mye tilrettelegging disse får. Ombudet mener at elever som får tilstrekkelig tilpasset opplæring og spesialundervisning ikke er stilt dårligere enn andre elever. Ombudet mener imidlertid at det finnes «elever som er så hardt rammet av dysleksi» at tilrettelegging uansett ikke vil sikre et likeverdig opplæringstilbud. Det er overfor denne gruppen ombudet anser at diskrimineringsog tilgjengelighetsloven er brutt. Departementet er ikke enig i det skillet ombudet gjør. Dagens ordning med tilpasset opplæring og en individuell rett til spesialundervisning innebærer at alle elever kan få tilstrekkelig individuell tilrettelegging og et forsvarlig utbytte av opplæringen. Det er mulig å gjøre en omfattende tilrettelegging for elever med særlige behov. Praktiske eksempler på spesialundervisningstiltak for elever med dysleksi er bestemt utstyr til bruk i opplæringen (for eksempel PC og bestemt programvare), undervisning èn til èn, ekstra støtte i klasseromsundervisningen og avvik i læringsmål/kompetansemål eller avvik i antall timer. Det finnes ingen grense for hvor store avvik det kan gjøres fra læreplanverket for å sikre eleven et forsvarlig utbytte av opplæringen. Det skal derfor i prinsippet ikke finnes elever som gjennom tilrettelegging ikke kan sikres likeverdige opplæringsmuligheter. Elever i videregående skole skal ha vurdering med karakter, også i fag der de har spesialundervisning. Elever kan imidlertid også få tilpasset vurderingssituasjonen. Tilpassingen kan bestå i ekstra tid på prøver og eksamen, tilgang til dataverktøy, å få oppgaven lest opp, eller å få svare muntlig i stedet for skriftlig. Det finnes noen få regler om fritak fra vurdering i fag i videregående skole etter forskrift til opplæringsloven 3-22 til 3-24. Dette er regler om fritak fra vurdering i sidemål for elever med vedtak om spesialundervisning. Det er også en særlig regel om fritak fra vurdering i fag eleven ikke hadde opplæring i eller fikk karakter i på grunnskolen. Det er også en særlig regel om fritak fra vurdering med karakter i kroppsøving ( 3-23). Fritak for vurdering med karakter gir ikke fritak for opplæring. Eleven må altså ha faget og delta i opplæringen. På vitnemålet vil det stå at eleven har hatt faget, men at han eller hun har vært fritatt for vurdering. Ved søknad til høyere utdanning regnes ikke faget med når karakterpoeng beregnes. Fritak fra opplæring i fremmedspråk får elever som har opplæring i samisk som første eller andre språk, finsk som andre språk eller norsk tegnspråk (forskriften 1-10). Disse elevene får altså opplæring i et annet språkfag, og vurdering med karakter i dette. De samme elevene kan få fritak fra opplæring i skriftlig sidemål (forskriften 1-11). Elever kan få fritak fra opplæring i kroppsøving dersom opplæring er til skade eller tilpasset opplæring ikke er mulig 4
(forskriften 1-12). Det finnes dessuten særregler om fritak for opplæring når en elev har hatt et tilsvarende eller likeverdig fag tidligere (forskriften 1-16). Når det gjelder et eventuelt fritak fra vurdering i norsk sidemål er vurderingen knyttet til «læringsutbyttet». Elever kan få fritak dersom de på grunn av sykdom, skade eller dysfunksjon som er diagnostisert av en sakkyndig, vil ha problemer med å klare begge målformene. Eleven gis i så fall fritak fra vurderingen, ikke fra opplæringen. Departementet tviler ikke på at elever med dysleksi har utfordringer i fremmedspråk som er ulike, og større, enn det som gjelder for øvrige elever. Det er nettopp derfor de ulike tiltakene finnes. Departementet er imidlertid ikke enig i at det finnes elever med dysleksi som ikke kan lære eller bør ha opplæring i fremmedspråk. Forskning viser at elever med dysleksi kan lære fremmedspråk på lik linje med sine medelever. Undervisningen må tilrettelegges på individuell basis, om nødvendig i samarbeid med fagpersoner med spesialkompetanse på dysleksi. Slik er skolen med og gir elever med dysleksi samme rett til utdanning og sosial deltakelse som de øvrige elevene. Det fremgår av klagene til ombudet at enkelte elever med dysleksi får råd om å velge norsk eller engelsk fordypning på ungdomsskolen, i stedet for et andre fremmedspråk. Departementet utelukker ikke at en del av elevene som velger bort fremmedspråk på ungdomsskolen har dysleksi. Det tas likevel sterkt avstand fra et generelt råd om at elever med dysleksi ikke bør velge fremmedspråk på 8. trinn. Departementet har ikke kjennskap til hvor vanlig det er at slike råd gis. Høsten 2014 valgte 26 prosent av elevene å ikke ha fremmedspråk på ungdomsskolen. Samordnet opptak til høyere utdanning har dessuten ulike ordninger som gjør at elever kan komme inn på videre studier selv om han eller hun har for lav poengsum, eller ikke har generell studiekompetanse. Ordningene fungerer som en sikkerhetsventil for elever som av ulike grunner ikke fikk høy nok poengsum, eller vitnemål fra videregående skole. Elever med dysleksi kan omfattes av disse ordningene. A og Bs foreldre har i hovedsak anført: Kravet om to fremmedspråk i studieforberedende utdanningsprogram i videregående opplæring er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Slik regelverket fungerer i dag, representerer det i praksis store begrensninger for dyslektikeres mulighet til å velge spesialisering på videregående skole. I tillegg begrenses muligheten for å oppnå studiekompetanse på normert tid. Deres sønner, A og B, har begge tatt sjansen på å velge utdanningsløp etter evner og interesser, men risikerer begge å ikke få godkjent vitnemål eller studiekompetanse på grunn av forskriftens krav til et andre fremmedspråk. Elever med dysleksi blir rådet til å velge engelsk fordypning på ungdomsskolen i stedet for et andre fremmedspråk. Problemet med dagens regelverk er at når dyslektikere rådes til å velge engelsk fordypning på ungdomsskolen, innebærer det i praksis at disse får et svært krevende utdanningsløp på videregående skole, dersom de velger et studiespesialiserende program. Dysleksi er en medfødt funksjonsnedsettelse. Problemet går ikke over selv om mange tiltak settes inn. Dysleksi kan ikke tilrettelegges bort. Det er ikke riktig som departementet hevder, at elever med dysleksi og spesifikke språkvansker har de samme muligheter som andre til å 5
lære seg et fremmedspråk. Dysleksi Norge bekrefter at det for enkelte elever ikke er mulig å klare to språkfag, selv med tilrettelegging og spesialundervisning. Kunnskapsdepartementets argumentasjon bygger på en ide om at det er regelverket som definerer virkeligheten, og ikke omvendt. Departementet henviser til retten til spesialundervisning, fritak fra deler av faget og individuell tilrettelegging. Problemet er at den tilrettelegging som i praksis tilbys (tilgang til retteprogram og utvidet tid på heldagsprøver og eksamen) på ingen måte gjør det mulig for hardt rammede dyslektikere å lære et nytt fremmedspråk. Uansett form for tilrettelegging er dette ikke tilstrekkelig så lenge elevens sluttvurdering (standpunktkarakterer) og eksamen vurderes etter de samlede kompetansemålene i den ordinære læreplanen, helt uavhengig av funksjonsnedsettelsen. Den aktuelle eleven vil derfor få lavere karakter, noe som vil få konsekvenser for det videre utdanningsløpet. Det er i dag ordninger med sakkyndige vurderinger som danner grunnlag for fritak fra karakter i norsk sidemål. Ordningen kunne vært utvidet til også å gjelde fritak fra karakter i et andre fremmedspråk. Kunnskapsdepartementet mener at enhver elevs forutsetninger og behov må vurderes individuelt. Det er bra, men vurderingen må følges av tilpasning. Dersom vurderingen er at et andre fremmedspråk på ingen måte er hensiktsmessig for den aktuelle dyslektiker, er det i dag slik at den eneste mulige tilpasningen er å «velge» yrkesfag. Det kan være mange gode grunner til å velge yrkesfag. Å bli tvunget til et slikt valg på grunn av en funksjonsnedsettelse er diskriminering. Økende internasjonalisering bidrar til å skjerpe kravet om å beherske engelsk for å delta i samfunnsliv, utdanning og arbeidsliv, fordi engelsk er et sentralt undervisningsspråk og arbeidsspråk. Tilpasset opplæring i fremmedspråk kunne derfor ha bestått i økt fordypning i engelsk. Et andre fremmedspråk i tillegg til engelsk vil for noen være en feilprioritering av elevens og familiens tid, fokus og energi, som allerede er sterkt presset. En slik prioritering vil også kreve uforholdsmessig mye tid og økonomiske ressurser fra skole og hjelpeapparat, som på ingen måte står i forhold til hva man kan forvente å få igjen av økte språkferdigheter. Departementet har vist til at det gjennom samordnet opptak er mulig å få særskilt vurdering, unntak og betinget opptak. Det er imidlertid ingen garanti for et positivt svar på slike søknader. Å være avhengig av en slik sikkerhetsventil for å få tilgang til utdanning og arbeidsliv skaper stor usikkerhet og lav motivasjon. I tillegg blir dyslektikere unødvendig stigmatisert, noe som kan få konsekvenser for mestringsfølelsen på lang sikt. Ordningen med samordnet opptak forhindrer uansett ikke at dagens regelverk forskjellsbehandler elever med dysleksi. Det stilles spørsmål ved Kunnskapsdepartementets henvisning til forskning knyttet til elever med dysleksi. Den engelske forskningen det henvises til gjelder elever som har engelsk som morsmål. Denne gruppen er lite sammenlignbar med norske elever, da sistnevnte gruppe må ha ytterligere ett fremmedspråk, i tillegg til engelsk. Et eventuelt fritak vil uansett ikke gjelde mange, men bare en gruppe elever med gode evner for øvrig, og som ønsker seg et studiespesialiserende program på videregående skole. Rettslig grunnlag Forbud mot direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5: 6
«Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne hos en person som den som diskrimineres har tilknytning til. Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter 6 eller 7. Med direkte forskjellsbehandling menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne.» Adgangen til lovlig forskjellsbehandling følger av lovens 6: «Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet i 5 når: a) den har et saklig formål, b) den er nødvendig for å oppnå formålet og c)det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere.» Det fremgår av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 17 at elever og studenter har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Brudd på disse pliktene regnes som diskriminering, se lovens 12 første ledd. Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en «uforholdsmessig byrde». I denne vurderingen skal det særlig legges vekt på «tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser». Dette følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 17 andre ledd. Bestemmelser om bevisbyrde fremgår av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 30 første ledd: «Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis: a) det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og b) den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted.» FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 24 fastslår en plikt til å sikre et inkluderende utdanningssystem. Det fremgår følgende av konvensjonens artikkel 24 nr. 1 bokstav a), b) og c) og nr. 2 bokstav a): 1. Partene erkjenner at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til utdanning. Med sikte på å virkeliggjøre denne rettigheten uten diskriminering, og på basis av like muligheter, skal partene sikre et inkluderende utdanningssystem på alle nivåer, samt livslang læring, som tar sikte på: a) At menneskets potensial og forståelsen av dets verdighet og egenverdi utvikles fullt ut, og at respekten for menneskerettighetene, de grunnleggende friheter og det menneskelige mangfold styrkes, b) at mennesker med nedsatt funksjonsevne får utviklet sin personlighet, sine anlegg og sin kreativitet, så vel som sine psykiske og fysiske evner, fullt ut, 7
c) at mennesker med nedsatt funksjonsevne blir i stand til å delta effektivt i et fritt samfunn. 2. For å virkeliggjøre denne rettigheten skal partene sikre a) at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke stenges ut fra det allmenne utdanningssystemet på grunn av nedsatt funksjonsevne, og at barn med nedsatt funksjonsevne ikke stenges ute fra obligatorisk og gratis grunnskoleundervisning eller fra videregående opplæring på grunn av sin nedsatte funksjonsevne». Konvensjonen ble ratifisert av Norge 3. juni 2013. Dette innebærer at norsk rett, så langt det er mulig, skal tolkes slik at den blir i samsvar med de forpliktelser som følger av konvensjonen. Det følger videre av Grunnloven 104 andre ledd at «barnets beste» skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn. Nemndas vurdering Nemnda har kommet til at opplæringslovens forskrift 1-10 er i strid med diskrimineringsog tilgjengelighetsloven 5. Nemnda har lagt følgende til grunn for sin konklusjon: Det er i dag ikke mulig å gjøre unntak fra de krav til fremmedspråk som følger av opplæringslovens forskrift 1-10. I likhet med ombudet legger nemnda til grunn at regelverket på dette punktet virker indirekte diskriminerende overfor elever med dysleksi. Også Kunnskapsdepartementet er enig i at elever med dysleksi i utgangspunktet stilles dårligere enn elever som ikke har lese- og skrivevansker. Det neste spørsmålet som skal besvares er dermed om forskjellsbehandlingen likevel er tillatt etter unntaksbestemmelsen i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 6. Det er tre kriterier som må være oppfylt for at en forskjellsbehandling likevel kan være tillatt. Forskjellsbehandlingen må ha et saklig formål. Forskjellsbehandlingen må dessuten være nødvendig for å oppnå det saklige formålet. Det må videre være et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som forskjellsbehandles. Alle de tre vilkårene må være oppfylt for at forskjellsbehandlingen skal være tillatt. Kunnskapsdepartementet har fremhevet at retten til spesialundervisning gjør at forskriftens krav om fremmedspråk oppfyller kriteriene for tillatt forskjellsbehandling. Departementet har likevel, i sitt brev til ombudet av 12. mai 2015, gitt uttrykk for at regelverket ikke etterleves like godt i alle kommuner. Departementet påpeker også at selv om regelverket ikke alltid følges opp, behøver ikke det å bety at det er regelverket i seg selv som er feil. Når det gjelder kravet om et saklig formål, er nemnda av den oppfatning at det i utgangspunktet er saklig å stille krav om to fremmedspråk ved studiespesialiserende program. Det er ikke vanskelig å si seg enig i at det å beherske flere språk er en del av globaliseringen og spesielt viktig for oss som kommer fra et lite språkområde. Nemnda har også forståelse for at språkkompetanse er viktig i et studieforberedende program, med tanke på det videre utdanningsløp. Adgangen til å søke om unntak fra andre fremmedspråk virker imidlertid noe tilfeldig ettersom det eksempelvis er adgang til å søke om fritak for vurdering i sidemål, mens dette er utelukket for fremmedspråk. Dette taler imot at saklighetskravet er oppfylt. 8
Nemnda stiller seg tvilende til om forskjellsbehandlingen kan sies å være nødvendig for å oppnå formålet. Lovforarbeidene til den tidligere diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) omtaler hva en slik nødvendighetsvurdering kan innebære. Disse lovforarbeidene gjelder også ved tolkningen av den någjeldende diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal forstås. Det fremgår av proposisjonen på side 107 at det ved vurderingen av om en forskjellsbehandling er nødvendig, er viktig å få klarhet i om det saklige formålet kan sikres tilstrekkelig på annen måte. Etter nemndas vurdering finnes det alternative løsninger til dagens ordning som antakelig vil være mindre belastende for den aktuelle elevgruppen, og som samtidig ivaretar formålet om opplæring i fremmedspråk. Ett alternativ til opplæring i et andre fremmedspråk kunne for eksempel ha vært at disse elevene fikk opplæring i faget, men fikk fritak fra vurdering. Et annet alternativ kunne ha vært at elevene i stedet fikk anledning til å fortsette med opplæring i engelsk. Et tredje alternativ kunne være å senke kravene til opplæring i et andre fremmedspråk (til nivå 1). Nemnda har dessuten merket seg at departementet vektlegger kriteriet «læringsutbytte» i vurderingen av om det skal gis fritak for opplæring i norsk sidemål. Slik denne saken er presentert for nemnda er vurderingen av et læringsutbytte i et andre fremmedspråk for elever med dysleksi også høyst aktuelt. Regelverket åpner likevel ikke i dag for en slik vurdering. Nemnda finner dette lite rimelig, også på bakgrunn av opplæringslovens formålsbestemmelse i 1-1. Det fremgår av bestemmelsen at opplæring i skole skal åpne dører mot verden og fremtiden. Det fremgår også av bestemmelsen at skolen skal møte elevene med tillit, respekt og krav, og at alle former for diskriminering skal motarbeides. Nemnda finner uansett at dagens ordning fremstår som uforholdsmessig inngripende overfor den gruppen elever som rammes. Nemnda har her særlig merket seg at enkelte elever bruker så mye tid og ressurser på et andre fremmedspråk at dette går ut over prestasjonen i andre fag. Dersom eleven, til tross for stor innsats, likevel ikke vil klare å mestre fremmedspråket i særlig grad, fremstår dette som unødig bruk av ressurser. Regelverket må utformes slik at totalbelastningen for elevene som har store utfordringer i de fleste skriftlige fag ikke blir for stor, jf. også Grunnloven 104 andre ledd. At elever med gode evner velger bort studiespesialiserende program på videregående skole er uheldig. Et slikt valg vil også kunne begrense det videre utdanningsløp. Nemnda er for øvrig enig i ombudets synspunkter som siteres nedenfor, og som fremgår av ombudets uttalelse 11. juni 2015: «Skole- og utdanningsinstitusjoner har etter opplæringsloven og dtl 17 en plikt til å foreta egnet individuell tilrettelegging av lærested og undervisning for å sikre at en elev med nedsatt funksjonsevne får likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Ombudet legger imidlertid til grunn, som nevnt over, at for de av elevene som er sterkt rammet av dysleksi, så vil ikke individuell tilrettelegging være tilstrekkelig for å sikre likeverdige opplæringsmuligheter. Ombudet har sett hen til de fordeler som søkes oppnådd ved å pålegge elever som er hardt rammet av dysleksi å ha to fremmedspråk, og veiet disse fordelene opp mot de ulemper dette kravet medfører for disse elevene, herunder hvor mye tid og krefter disse elevene må bruke på dette faget og dets konsekvenser det medfører for andre fag og karakterer, og videre konsekvenser for utdanning og yrkesliv. Ombudet stiller også spørsmål om i hvilken grad de saklige formål oppnås overfor disse elevene ved at de pålegges å ha et tredje språkfag som de, på grunn av sin nedsatte funksjonsevne, uansett har begrenset 9
mulighet til å tilegne seg god kompetanse i. Ombudet har også sett hen til FNs konvensjon til rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne som gir plikt til å sikre et inkluderende utdanningssystem for å virkeliggjøre retten til utdanning.» Nemnda har også merket seg artikkelen fra Helland og Morken som er fremlagt av Kunnskapsdepartementet. Artikkelen indikerer at enkelte elever kan streve så mye med opplæring i et andre fremmedspråk at muligheten for fritak må vurderes, slik at eleven kan konsentrere seg om morsmål og engelsk. Helland og Morken understreker dessuten betydningen av å vurdere hver enkelt elev individuelt; og ikke behandle alle elever med dysleksi likt bare på grunn av en felles diagnose. Nemnda har videre merket seg Kunnskapsdepartementets frykt for uheldige ringvirkninger av en eventuell fritaksadgang, ved at kommuner og fylkeskommuner som skoleeiere vil kunne fraskrive seg ansvaret for kostbar tilrettelegging for elever med dysleksi. Dette er noe av bakgrunnen for at departementet ønsker å innskjerpe det offentliges forpliktelser, i stedet for å tillate fritak. En slik argumentasjon har liten betydning ved vurderingen av eventuelle brudd på diskrimineringslovgivningen, som er nemndas oppgave. Nemnda antar uansett at en eventuell adgang til å innvilge fritak vil kunne legges til en nøytral instans som ikke har økonomiske egeninteresser knyttet til resultatet. Den konkrete utformingen av en adgang til fritak må uansett bygge på en faglig vurdering. Nemnda har på denne bakgrunn kommet til at opplæringslovens forskrift 1-10 er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5 ved at den ikke gir adgang til å gjøre unntak fra kravet om to fremmedspråk ved studiespesialiserende program i videregående skole. Kunnskapsdepartementet har dermed ikke fått medhold i sin klage. Uttalelsen er enstemmig. *** 10
Sak 73/2015 Likestillings- og diskrimineringsnemnda har gitt følgende uttalelse: Opplæringslovens forskrift 1-10 (forskrift 23. juni 2006 nr. 724) er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5 (lov nr. 61/2013) ved at den ikke gir adgang til å gjøre unntak fra kravet om to fremmedspråk ved studiespesialiserende program i videregående skole. Susann Funderud Skogvang møteleder Thorkil H. Aschehoug Gislaug Øygarden Ivar Danielsen 11