Maidagene i Barcelona og Arbeiderbladet

Universitetet i Oslo Bacheloroppgave i Historie HIS3090 Maidagene i Barcelona og Arbeiderbladet Forfatter: Øyvind Bugge Solheim Antall tegn: 29 863 "[F]rom now the whole atmosphere was changed. You could not, as before, 'agree to differ' and have drinks with a man who was supposedly your political opponent." George Orwell Homage to Catalonia s. 134

Innledning I løpet av fire kaotiske dager i mai 1937 blei det i Barcelonas gater ført en borgerkrig innad i den spanske borgerkrigen. Den katalanske lokalregjeringa, Generalitetet, prøvde å avvæpne flere av militsene i byen, og da disse gjorde motstand begynte gatekamper som skulle bli kjent som maidagene i Barcelona. 1 På den ene sida sto de katalanske selvstyremyndighetene, sentralregjeringa og flere folkefrontpartier som ønska en sterkere sentralisering av krigføringa. På den andre sto den anarkosyndikalistiske fagforeninga CNT (Confederación Nacional del Trabajo), andre anarkister og trotskistpartiet POUM (Partido Obrero de Unificación Marxista). Disse var uenige i sentraliseringa av krigsinnsatsen og så avvæpninga som en trussel mot sin egen makt og eksistens. Jeg vil i denne oppgaven se på Arbeiderbladets dekning av maidagene i 1937 og av den påfølgende rettssaken mot lederne av partiet POUM i oktober 1938. Oppgaven er avgrensa til de artiklene i månedene mai 1937, og oktober og november 1938 som handla om maidagene og rettssaken. I oppgaven vil jeg se på sentrale trekk ved Arbeiderbladets dekning, og særlig ta for meg hvordan Arbeiderbladet knytta hendelsene i Spania til situasjonen i Norge og resten av Europa. Siden Arbeiderbladet hadde tatt et tydelig standpunkt til den spanske borgerkrigen vil det være interessant å se på hvordan avisa forholdt seg til situasjonen med en borgerkrig innad på republikansk side. Rettssakene mot POUM kan også være interessante sett i lys av Moskvaprosessene som pågikk parallelt i Sovjetunionen. Jeg vil begynne oppgaven med en gjennomgang av den historiske bakgrunnen. Deretter vil jeg gå igjennom Arbeiderbladets dekning av hendelsene før jeg til slutt drøfter hovedtrekk ved dekninga. Republikken i krig Etter en periode med demokratisering rett etter første verdenskrig blei flere europeiske land diktaturer i løpet av 1930-åra, og antidemokratiske strømninger som kommunisme og fascisme fikk oppslutning. I den bare seks år gamle spanske republikken hadde en sentrum-venstrekoalisjon, Folkefronten, vunnet valget med knapp margin våren 1936. 2 Som i store deler av Europa fantes det fortsatt sterke antidemokratiske krefter både på venstre- og høyresida, og selv om regjeringspartiene var moderate, mente deler av høyresida at dette var starten på en revolusjon. Dermed begynte flere høyreorienterte grupper planlegginga av et kupp. 3 Samtidig hadde mange på venstresida store forventninger til den nye regjeringa og konfliktnivået økte i samfunnet. Regjeringa var klar over at det blei planlagt kupp, men var såpass svak at den ikke klarte å gjøre noe med det, blant annet fordi sosialistpartiet ikke deltok i regjering. Kuppforsøket kom 17. juli 1936. 4 Noen få generaler, 1 Helen Graham, The Spanish Civil War: A Very Short Introduction (Oxford: Oxford University Press, 2005), 65. 2 Julián Casanova, The Spanish Republic and Civil War (Cambridge: Cambridge University Press, 2010), 125. 3 Casanova, The Spanish Republic and Civil War, 137. 4 Graham, The Spanish Civil War, 21. 1

inkludert Francisco Franco, hadde blitt flytta fra de sentrale områdene av Spania, men da kuppforsøket kom kunne Franco enkelt fly fra sitt halveksil på Kanariøyene til spansk Marokko og ta ledelsen over de spanske kolonitroppene. 5 Regjeringa nekta å gå, og da kuppmakerne ikke lyktes i å ta kontrollen over hele landet starta borgerkrigen. De påfølgende dagene bestemte lokale forhold hvilke områder som falt under kuppmakernes kontroll, og hvilke som forblei lojale mot regjeringa. De første månedene etter kuppet var svært voldelige på begge sider, og i deler av republikken gjennomførte venstregrupper improviserte lokale revolusjoner. 6 Mens opprørerne raskt kom under enhetlig kontroll, var situasjonen på republikansk side mer kaotisk. Etter kuppforsøket var militæret diskreditert og folkefrontpartiene og fagforeningene organiserte derfor egne militser. Disse militsene fikk en viktig rolle i forsvaret av republikken. Ordninga med militser var mer en nødvendig enn en ønskelig måte å organisere forsvaret på, og den blei oppfatta som lite effektiv. Selvstyremyndighetene i Katalonia og Baskerland benytta anledninga med en svekka sentralregjering, til å utvide sine ansvarsområder. 7 Etter den første perioden med kaos kom sentralregjeringa til hektene og stoppa revolusjonsforsøkene. Deretter begynte den å sentralisere makta igjen blant annet gjennom å styrke den regulære hæren på bekostning av militsene. 8 Dette leda til nødvendigvis til konflikt, en konflikt som skulle bli særlig sterk i Katalonia. Maidagene i Barcelona Katalonia hadde forblitt lojal til republikken etter kuppforsøket. Våren 1937 hadde inflasjon, store flyktningstrømmer og politiske motsetninger bidratt til at det hadde bygget seg opp interne spenninger i Barcelona, delstatshovedstaden. 9 Som i resten av republikken var militsene mot styrkinga av den regulære hæren, og flere av partiene ønska ikke å vente til etter krigen med å gjennomføre en revolusjon. Anarkosyndikalismen var særlig sterk i Katalonia, og CNTs milits kontrollerte etter kuppforsøket viktige deler av Barcelona. Den 3. mai 1937 sendte den katalanske lokalregjeringa, Generalitetet, tropper til Telefonica-bygninga for å ta tilbake kontrollen fra anarkistene. 10 CNT nekta og det brøyt ut kamper som i den spente situasjonen spredde seg utover byen. Selv om striden om Telefonica-bygninga var den utløsende faktoren var også avvæpninga av militsene en sentral konflikt. 11 POUM støtta CNT, og benytta muligheten til å oppfordre til revolusjon. 12 Generalitetet blei støtta av de fleste andre folkefrontpartiene og sentralregjeringa i 5 Antony Beevor, Kampen om Spania: Den spanske borgerkrigen 1936-1939 (Oslo: N.W. Damm & Søn, 2007), 99. 6 Josep Maria Sole i Sabate, Las Represiones i Stanley Payne, og Javier Tussel (red.) La Guerra Civil, una nueva versión del conflicto que dividió España, (Madrid: Temas de Hoy, 1996), 592. 7 José Luis de la Granja, Justo Beramendi og Pere Anguera, La España de los Nacionalismos y las Autonomías (Madrid: Editorial Síntesis, 1999), 138. 8 Graham, The Spanish Civil War, 63. 9 Graham, The Spanish Civil War, 64. 10 Casanova, The Spanish Republic and Civil War, 258. 11 Graham, The Spanish Civil War, 65. 12 Beevor, Kampen om Spania, 355. 2

Valencia, og for å stoppe urolighetene sendte denne politistyrker og to av sine CNT-ministre til Barcelona. Soldater fra militser ved fronten var også på vei mot Barcelona 5. mai, men returnerte til fronten da de blei arrestert. 13 Kampene i Barcelona fortsatte til 7. mai. Da oppfordra CNT til ro og orden, og politistyrkene slo ned den siste motstanden sammen med kommunistpartiets milits. For POUM og CNT fikk maidagene store konsekvenser. Mens de la ned våpnene gjennomførte kommunistene og politistyrkene kraftige represalier. 14 CNT kom fra maidagene svært svekka og POUM blei erklært ulovlig i juni. Lederne for det trotskistiske POUM blei arrestert, og partilederen Andreu Nin blei drept av kommunister i et arrangert rømningsforsøk. 15 Rettssaken mot de resterende POUM-lederne kom først i gang i oktober 1938. Kommunistpartiet i Spania hadde nær kontakt med Sovjetunionen, hvor skinnrettssakene kjent som Moskva-prosessene var i full gang. I Moskva-prosessene innrømma, etter utstrakt bruk av tortur, sentrale personer i det sovjetiske kommunistpartiet å ha drevet sabotasje og samarbeid med fascister, gjerne som del av en trotskistisk konspirasjon. 16 Kommunistpartiet i Spania anklaga lederne for POUM for å ha drevet spionasje, og forfalska dokumenter til å støtte påstandene. 17 I tillegg blei lederne tiltalt for å ha starta et ulovlig opprør. Retten avviste påstandene om spionasje, men de fleste lederne blei likevel dømt for å ha forsøkt å gjennomføre et opprør. Maidagene viste at sentraliseringa av makta allerede hadde kommet så langt at det ikke var noen mulighet for opposisjonen til å motsette seg den. 18 Sentralregjeringas overtakelse av Generalitetets styrker var også et første skritt mot en svekkelse av det katalanske selvstyret. 19 Styrkeforholdet mellom partiene var også blitt anerledes, noe som førte til en endring i regjeringas sammensetning og et bytte av statsminister. Arbeiderbladets dekning av maidagene Det var store skiller mellom de politiske partiene i Norge i synet på den spanske borgerkrigen. Mens Arbeiderpartiet dreiv innsamlingsaksjoner for republikken, og Norges kommunistiske parti sto for rekruttering av frivillige, støtta de borgerlige partiene, med unntak av Venstre, opprørerne. 20 Skillene var også tydelig i pressa, der avisenes sympati fulgte partienes. 21 Arbeiderbladet var svært opptatt av borgerkrigen og støtta republikken fra første stund. Det var stor interesse blant leserne, og bare dekninga av maidagene i Barcelona besto av over 15 artikler i mai 1937. Martin Tranmæl hadde stor autoritet som landsmøtevalgt redaktør, og hadde vært en sentral skikkelse i partiet lenge. Avisa var en ettermiddagsavis, og sistesida hadde Nyheter efter kl. 14. 13 Casanova, The Spanish Republic and Civil War, 259-260. 14 Beevor, Kampen om Spania, 356. 15 Beevor, Kampen om Spania, 363. 16 Tore Pryser, Klassen og nasjonen (1935-1946), (Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1988), 201-202. 17 Beevor, Kampen om Spania, 474. 18 Casanova, The Spanish Republic and Civil War, 263. 19 De la Granja, Beramendi og Anguera, La España de los Nacionalismos y las Autonomías, 138. 20 Jo Stein Moen og Rolf Sæther, Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrigen, (Oslo: Gyldendal 2009), 55. 21 Reidar Hagen, Oslo-pressens syn på den spanske borgerkrig, (Hovedoppgave: Universitetet i Oslo, 1955), 27. 3

De tre første telegrammene fra Barcelona blei trykka i Arbeiderbladet den 5. mai 1937, to dager etter at uroen hadde begynt. 22 I Barcelona hadde det vært en anarkistopstand og anarkistene skulle ha forsøkt å styrte Generalitetet. Det hadde vært [b]lodige gatekamper i går, men alle de tre meldingene slo fast at det var ro og orden igjen, og at Generalitetet skulle ha ( ) all makt i sin hånd. På sistesida med Nyheter efter kl.14 samme dag blei det meldt at radioen i Barcelona hadde kringkasta at konflikten var løst. To dager seinere var det kommet meget motstridende meldinger og Arbeiderbladet var i tvil om hva som hadde skjedd. 23 Generalitetet skulle ha blitt nydanna under samme leder som tidligere, men det var også kommet meldinger om at denne regjeringa allerede skulde være styrtet. Arbeiderbladet meldte videre at sentralregjeringa hadde tatt over ansvaret for offentlig orden i Katalonia og at den hadde gitt general Pozas kommandoen over Generalitetets samlede stridskrefter. I ettermiddagsoppdateringa samme dag het det at det var normalt liv i Barcelona. Dagen etter, 8. mai, var det igjen kommet motstridende meldinger. 24 Mens den spanske regjeringa meldte at ro og orden [var] gjenoprettet, trykka Arbeiderbladet også en melding fra en fransk konservativ avis, l Echo de Paris, med påstander om at anarkistene hadde kontroll i flere katalanske byer, og at general Pozas hadde ( ) anrettet det rene blodbad blandt anarkistene som fremdeles gjør motstand i Barcelonas forsteder. I den påfølgende utgaven blei det meldt om at livet gikk sin vante gang igjen. 25 Det hadde blitt foretatt arrestasjoner og [d]en anarkistiske garde i Barcelona [var blitt] avvæpnet. En av årsakene til opstanden skulle være at garden hadde nekta å gi fra seg våpnene. De som var skyldige ville bli straffet med lovens fulle strenghet og sivilbefolkninga skulle nå avvæpnes. At det var ro i Barcelona blei gjentatt 11. mai. 26 Som et svar på påstandene fra l Echo de Paris blei det, fra offisielt spansk hold, dementert at undertrykkelsen av opprøret skulde ha hatt en voldsom karakter. Som vi ser bar dekninga i denne første perioden preg av usikkerhet om hva som hadde skjedd. Redaksjonen valgte å gi leserne mulighet til å vurdere situasjonen selv ved å trykke motstridende meldinger, og skreiv rett ut at den ikke var sikker. Avisa trykka også meldinger som kom via en konservativ avis. Med den veldig polariserte situasjonen i pressa er det spesielt at Arbeiderbladet valgte å trykke påstander fra en avis som sannsynligvis støtta den motsatte sida i borgerkrigen, selv om avisas politiske ståsted blei påpekt. Som vi skal se kan det virke som om Arbeiderbladet ikke tok politiske hensyn i nyhetsformidlinga. 22 Arbeiderbladet 5. mai 1937. 23 Arbeiderbladet 7. mai 1937. 24 Arbeiderbladet 8. mai 1937. 25 Arbeiderbladet 10. mai 1937. 26 Arbeiderbladet 11. mai 1937. 4

En uke etter at urolighetene hadde begynt trykka Arbeiderbladet den første kommentaren fra redaksjonelt hold. 27 Den usikkerheten som hadde kommet til syne i den tidligere dekninga av urolighetene var nå forsvunnet. Under tittelen En giftplante angrep Martin Tranmæl nå trotskismen for å legge grunnlaget for nye og oprivende indre stridigheter innafor arbeiderbevegelsen. Selv om trotskisme foreløpig ikke hadde blitt nevnt i noen meldinger fra Barcelona hevda han at det var trotskistenes splittelsespolitikk som hadde leda til ( ) sammensvergelser og opstander som må karakteriseres som forbryterske. Det var trotskistene og anarkistene som hadde gått sammen og falt ( ) folkefronten og folkemilitsen i ryggen. Etter en gjennomgang av trotskistisk splittelsespolitikk i forskjellige land skreiv Tranmæl om situasjonen i Norge. Olav Scheflo, redaktør av arbeiderpartiavisa Sørlandet, hadde latt seg forlede til å støtte anarkistene og trotskistene, noe Tranmæl mente måtte være på grunn av hans beundring og solidaritetsfølelse overfor Trotski. Etter Tranmæls mening gjorde det gale utgangspunktet til Scheflo at det ikke var noen grense for galskapen. Avslutningsvis angrep Tranmæl også [d]en intellektuelle krets ( ) som fråtset i angrep på arbeiderpartiet og arbeiderregjeringen, en krets han mente Håkon Meyer, sekretæren for Folketeateret, var leder for. Medlemmene skulle være Trotskis våbendragere og Tranmæl mente at etableringa av en egen organisasjon og et eget skrift, Kamp og kultur, innebar en ( ) likefrem fare for utglidning. Lederen likna påfallende lite på den forsiktige dekninga som hadde vært forut og trotskismen hadde heller ikke blitt nevnt tidligere. Dermed kan det, som vi skal se, virke som om lederen i større grad var betinga av situasjonen i Norge enn i den Spania. Selv om maidagene ikke lenger var nyhetsstoff trykka Arbeiderbladet flere kommentarartikler. Jakob Friis, utenriksredaktør i Sørlandet, skreiv kommentaren Anarkistopstanden i Barcelona - et forrædersk bakholdsangrep. 28 Friis mente det var umulig å unngå spørsmålet om det ikke hadde vært andre folk med i spillet, om det ikke [var] agenter for Franco og Hitler og Mussolini som [var] de egentlig ansvarlige. Han viste til aviser i andre land som hadde framsatt liknende påstander. Den samme dagen var Ukens kronikk via til den spanske borgerkrigen. 29 Kronikken tok for seg problemene i Katalonia, la vekt på at samarbeidet hadde vært dårlig og hevda at særlig [hadde] anarkistene og P.O.U.M. lagd vanskeligheter. Maidagene hadde starta med at anarkistene og POUM hadde nekta å gi fra seg våpnene, men det var nå ro og orden. Tre dager seinere meldte Arbeiderbladet om endringer i den spanske sentralregjeringa. 30 Det hadde vært et bytte av statsminister og endringene skulle være forårsaka av en del misforståelse internt i regjeringa, noe som hadde ( ) blitt tilspisset av anarkisturolighetene i Catalonia. En uke etter En giftplante svarte Olav Scheflo på lederen til Tranmæl med innlegget En 27 Arbeiderbladet 12. mai 1937. 28 Arbeiderbladet 15. mai 1937. 29 Ukens kronikk var en fast spalte som blei signert med tre stjerner, men ikke noe navn. 30 Arbeiderbladet 18. mai 1937. 5

nødvendig redegjørelse. 31 Scheflo skreiv at han mente at Tranmæl ikke hadde anklaga ham for noe annet enn å ha ( ) begått en grov feil, og han via derfor mer tid til anklager som hadde stått på trykk i kommunistiske Ny Tid, blant annet antydninger om at han skulle stå i ledtog med Gestapo. Scheflo mente kominternpressas ( ) agitasjon [mot trotskister] i bunn og grunn [var] løgnaktig. Han støtta fortsatt POUM og mente at man ikke kunne kalle dem forbryterske selv om ( ) deres taktikk muligens kunne kritiseres. POUM var ifølge Scheflo, et klart antifascistisk parti, og han trakk også fram Andreu Nin, partiets leder, som en pålitelig mann. Avslutningsvis avviste Scheflo at sympatien med Trotskij skulle ha leda ham til fraksjonell virksomhet av noen art. Dagen etter angrep Tranmæl igjen trotskismen på lederplass, og hevda at problemet til arbeiderbevegelsen var mangel på enighet. 32 Trotskister hadde utnytta motsetningene i Katalonia, noe som hadde ført til åpne kamper. Tranmæl mente en slik optreden må[tte] brennemerkes som forbrytersk, og at den viste hvilken internasjonal fare trotskismen [var]. Splittelse var ifølge Tranmæl årsak til fascismens frammarsj, nazistenes maktovertakelse og den spanske borgerkrigen. Ukens kronikk var igjen via til Spania den 22. mai. 33 Temaet var de interne forholdene i republikken og endringene i regjeringa. Kronikken tok opp problemene mellom kommunistene og det borgerlige venstre på den ene sida, og anarkistene på den andre, og så positivt på mulighetene for at samlinga skulle styrke republikken, selv om anarkistene var mot den nye regjeringa. Tre dager seinere kom det en ny melding, denne gangen om opptøyer i Barbastro, en mindre katalansk by. 34 Meldinga hadde kommet via Berlin og redaksjonen valgte å legge til at den måtte ( ) mottas med alt forbehold. 35 Samme dag var det et nytt angrep på Olav Scheflo, denne gangen fra hans kollega i Sørlandet, Jakob Friis. I En falsk og en riktig historisk parallell angrep Friis Scheflos bruk av hendelser i Petrograd 1917 som forsvar for maidagene. Han mente denne parallellen var bunnfalsk, og hevda historien fra Petrograd ofte blei brukt av trotskister til å bevise at det egentlig var Trotski som reddet den russiske revolusjon fordi det var ham, og ham alene som hadde æren for at Petrogradgarisonen nektet å lyde ordren fra Kerenski. Friis mente derimot at det var de spanske kommunistenes oppførsel som likna oppførselen til bolsjevikene i Petrograd. Den 27. mai trykka Arbeiderbladet et utdrag fra et intervju med den spanske ambassadøren til Stockholm, Isabel de Palencia. 36 Hun påsto at ( ) fascister fremprovoserte opstanden i Catalonia. Anarkistene hadde deltatt og motsatt seg sentraliseringa av militæret, men de ( ) var blitt forledet til å delta i det monarkistiske kupforsøk. Isabel de Palencia mente videre at uroens betydning var blitt ( ) overdrevet på en helt latterlig måte. Som vi ser minner flere av 31 Arbeiderbladet 19. mai 1937. 32 Arbeiderbladet 20. mai 1937. 33 Arbeiderbladet 22. mai 1937. 34 Arbeiderbladet 25. mai 1937. 35 Denne meldinga viste til hendelser den 7. mai. Se Casanova, The Spanish Republic and Civil War, 260. 36 Arbeiderbladet 27. mai 1937. 6

påstandene om de Friis hadde kommet med i sitt første innlegg. Den 29. mai var trotskisme igjen tema for lederen. 37 Tranmæl fortsatte å kritisere Olav Scheflo for sin støtte til anarkistene og trotskistene, og Håkon Meyer for å dele Trotskis negative stilling til den krisepolitikk de store sosialistiske arbeiderpartier nu driver. Tranmæl var forsiktig med å imøtegå Scheflos påstander om at det ikke var anarkistene som stod bak urolighetene, men mente at hvis det var slik at det var provokatører som stod bak, viste det hvilken ulidelig atmosfære som var blitt skapt i Barcelona. Han mente at anarkistene og trotskistene lenge hadde vakt bekymring med sine handlinger. Særlig kritiserte han trotskistene for sine ( ) lite nølende valg av midler og for at de ødela for samlinga av arbeiderbevegelsen. Ifølge Tranmæl lot de som sympatiserte med Trotskij seg trekkes med ut på et skråplan. Dekning av POUM-prosessene Den 11. oktober 1938 blei lederne av POUM stilt for retten. 38 En uke etter trykka Arbeiderbladet et telegram sendt til den spanske statsministeren og justisministeren av de Brouckere og Adler, henholdsvis president og sekretær i den Sosialistiske arbeiderinternasjonales byrå. 39 De skreiv at de hadde full fortrolighet til at POUM-lederne ville sikres alle rettsgarantier og la vekt på hvordan verdensopinionen, som var blitt foruroliget, ville se rettergangen. Det var viktig at det ikke skjedde ( ) noe som ikke senere kan gjøres godt igjen. De Brouckere og Adler uttrykte altså bekymring for hva som kunne skje under rettssaken, og for hvilke konsekvenser det kunne ha for den spanske republikken hvis rettssaken ikke blei ført på riktig måte. Da rettsaken var over blei det meldt at domstolen hadde dømt at partiet POUM skulle oppløses, og at seks av lederne var blitt dømt og to frikjent. 40 I den korte meldinga blei det slått fast at de tiltalte ikke blei dømt for spionasje, men derimot for å prøve å ( ) innføre et styresett som vilde være forskjellig fra det nuværende. Samme dag var det et lengre innlegg av Finn Moe, utenriksmedarbeider i Arbeiderbladet. Han hevda at de tiltalte hadde fått alle rettsgarantier de hadde krav på og at rettssaken viste at de spanske domstolene var uavhengige. Ifølge Finn Moe var ikke dette en selvfølge for et land i krig. Særlig trakk Moe fram at POUM-lederne blei frikjent for anklagene om å ha stått i ledtog med fascistene. Disse anklagene tilla han ( ) den heseblesende agitasjon til det kommunistiske parti og partiets innflytelse over politiet. Finn Moe avslutta med at rettssaken hadde vært en ( ) sviende dom over kommunistpartiets metoder. Den 8. november trykka Arbeiderbladet et nytt innlegg om POUM. 41 Denne gangen var det Rakel Seweriin som forsvarte POUM og hevda at POUM-folkenes sosialistiske hederlighet [var] 37 Arbeiderbladet 29. mai 1937. 38 Beevor, Kampen om Spania, 474. 39 Arbeiderbladet 19. oktober 1938. 40 Arbeiderbladet 31. oktober 1938. 41 Arbeiderbladet 8. november 1938. 7

helt utvilsom. 42 Seweriin påpekte at anklagene om spionasje var blitt trukket tilbake, og viste til at retten hadde slått fast at partiet ikke [var] årsak til disse begivenheter, altså begivenhetene i mai 1937. Anklagene om at POUMs soldater skulle ha hatt en ikke-angrepsavtale med fascistene avviste hun, og hun skreiv at det var fordi de hadde hørt rykter om at man skjøt på arbeiderne i Barcelona at soldatene hadde desertert. Som Finn Moe kritiserte Seweriin kommunistpartiet, og avslutta med å hevde at retten hadde felt en moralsk dom over kommunistene. På mange måter likna Moe og Seweriins argumentasjon på den Olav Scheflo hadde brukt ett år tidligere. Moe og Scheflo kritiserte begge kommunistenes, eller kominternpressas, agitasjon og Scheflo og Seweriin forsvarte Andreu Nin og POUM, enten for å være en ærlig klassefelle eller hederlige sosialister. Arbeiderbladets syn på maidagene Det er særlig tre interessante momenter ved Arbeiderbladets dekning av maidagene. De to første momentene er knytta til skillet mellom den direkte nyhetsformidlinga, altså meldingene og nyhetsoppdateringene fra Spania, og den redaksjonelle omtalen, som hovedsakelig besto av Tranmæls ledere, Ukens kronikk og kommentarartikler. Dette skillet gikk for det første på hvilke aktører som fikk skylda for maidagene og for det andre på i hvor stor grad en var sikker på hva som hadde skjedd. Det tredje momentet gjelder forskjellen mellom hvordan trotskister og kommunister blei omtalt i den redaksjonelle omtalen i mai 1937 og oktober 1938. Det første og andre momentet er altså knytta til forskjeller mellom nyhetsdekninga og den redaksjonelle omtalen. Fra første melding handla Arbeiderbladets nyhetsformidling konsekvent om anarkisme, med uttrykk som anarkistopstand, anarkistoprøret og anarkisturoligheter. 43 Mens meldingene stadig omtalte anarkistene blei ikke trotskister nevnt en eneste gang i løpet av mai 1937. Nyhetsformidlinga var også prega av usikkerhet og Arbeiderbladet trykka flere ganger meldinger som sprikte i innhold. Selv om mangelen på andre kilder kan ha spilt inn, er det interessant at Arbeiderbladet valgte å trykke meldinger som var kommet via medier en må ha regna med at støtta Franco. Særlig spesielt blir dette når meldinga fra l Echo de Paris inneholdt påstander som var forskjellige fra dem som sentralregjeringa hadde kommet med i en melding samme dag. Det kan altså virke som om Arbeiderbladet ikke tok politiske hensyn i sin nyhetsformidling, men derimot søkte å gi en breiest mulig dekning av hendelsene. Siden trotskisme enda ikke hadde blitt nevnt, er det interessant at Martin Tranmæl gikk til angrep på nettopp trotskisme i sin leder En giftplante. At Tranmæl støtta sentralregjeringa mot POUM og CNT var ikke så overraskende. Arbeiderpartiet var selv i regjering og situasjonen var 42 Innlegget var signert med R. S., og Rakel Seweriin, som hadde tatt over for Finn Moe som nestformann i AUF på landsmøtet i 1937, er sannsynligvis skribenten. Et alternativ er Ragnar Solheim som hadde et innlegg i avisa dagen før, men han var knytta til NKP og er derfor en lite sannsynlig forsvarer av POUM. 43 Henholdsvis Arbeiderbladet 5., 7. og 18. mai 1937. 8

likere regjeringspartienes enn POUMs. Derimot er det interessant at Tranmæl nå ga trotskistene skylda for urolighetene og at også usikkerheten som hadde prega nyhetsformidlinga var blitt borte. Mye tyder på at dette var knytta til forhold internt i Arbeiderpartiet. I lederen angrep Tranmæl det han så som Trotskij-sympatisører i Norge. Både Olav Scheflo og Håkon Meyer hadde vært kritiske til den norske arbeiderpartiregjeringa. Begge var venner av Trotskij og hadde kritisert regjeringa da den bestemte seg for å kaste ham ut av landet. 44 Haakon Lie vektlegger at det lenge hadde vært gnisninger mellom Meyer og Tranmæl i sin forklaring på En giftplante. 45 Meyer og Tranmæl sto steilt mot hverandre på landsmøtet i 1936, og gnisningene var også tydelige med Meyers angrep på utenriksminister Halvdan Koht for å ha gjort for lite for å få fredsprisvinneren Ossietzky til Norge. 46 Det Haakon Lie ikke nevner, men som ifølge blant annet Bjørn Gunnar Olsen var den direkte foranledningen for lederen, var Meyers arbeid i organisasjonen Sosialistisk Kulturfront og bladet Kamp og kultur. 47 Kulturfronten besto av kulturarbeidere som ville ha en ny kultur for arbeiderklassen, men fronten var ikke i seg selv knytta til Arbeiderpartiet. Selv om Kamp og kultur hovedsakelig skulle skrive om kultur dukka det raskt opp kritiske artikler om politikk. I 1936 støtta bladet Scheflos avvisning av Moskva-prosessene, og i 1. mai-nummeret i 1937 gikk Meyer til angrep på redaktøren av kulturbilaget i Arbeiderbladet. 48 Arbeiderbladets kulturlinje var ifølge Meyer reaksjonær. Det første svaret fra Arbeiderbladet kom på trykk 8. mai med Tranmæls leder Stimannsferd og debatten om bladet og Kulturfronten fortsatte i resten av mai med flere innlegg. 49 For Martin Tranmæl var gruppa rundt Meyer problematisk på flere måter. Den var en intern opposisjon og den dreiv åpen kritikk av Arbeiderbladet og av arbeiderregjeringa. Sannsynligvis var faren for at gruppa kunne lede til en splittelse av partiet likevel viktigst. I Kristiansand hadde en konflikt om Moskva-prosessene mellom Scheflo og Friis i Sørlandet delt partiet i to leire, og deler av AUF som sto nær Scheflo og Meyer hadde, som Haakon Lie skriver, «nærmest kløvd Fylkingens landsmøte» i starten av mai. 50 Tranmæl var også svært skeptisk til intellektuelle sosialister, noe som også var tydelig i hans påpekning av at kretsen rundt Meyer var intellektuell. Problemet var ikke nødvendigvis intellektuelle enkeltpersoner, men Tranmæl var skeptisk til grupper med intellektuelle, noe som var knytta til tidligere erfaringer. 51 Trusselen var altså at Meyer hadde en egen gruppe utafor partiet og dermed hadde lagt grunnlaget for deling. Om poenget med lederen var 44 Haakon Lie, Martin Tranmæl: Veiviseren, (Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1991), 182; Tore Pryser, Alltid mot strømmen: bidrag til Håkon Meyers biografi, (Lillehammer: Høgskolen i Lillehammer, 2003), 15. 45 Lie, Martin Tranmæl, 183. 46 Et angrep Meyer gjentok i Arbeiderbladet 13. mai 1937. Pryser, Alltid mot strømmen, 13; Lie, Martin Tranmæl, 183. 47 Bjørn Gunnar Olsen, Tranmæl og hans menn (Oslo: Aschehoug, 1991), 284-285. 48 Sigurd Evensmo, Inn i din tid, (Oslo: Gyldendal, 1976), 67-68. 49 Arbeiderbladet 8., 13., 14., 20. og 28. mai 1937. 50 Lie, Martin Tranmæl, 182; Brunvand, Olav. Redaktøren og anti-stalinisten i Inge Scheflo (red.), Olav Scheflo som politiker og menneske: 44 artikler og debattinlegg av Olav Scheflo. Biografiske skisser om ham av Willy Brandt, Hans Johansen, Olav Brunvand, Jens Boyesen og Inge Scheflo. (Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1974), 29. 51 Sigurd Evensmo, Observasjoner (Oslo: Gyldendal, 1970), 86. 9

å angripe norske trotskister er ikke det plutselige angrepet på trotskistene i Spania overraskende. Det kan altså virke som om Tranmæl brukte POUMs oppførsel som et middel i kampen mot Trotskijs venner i Norge. Maidagene tjente som eksempel på hva han mente Meyer og Scheflo var i stand til. På samme måte kan det ha vært nødvendig å framstå sikker for ikke å svekke argumentet. Forskjellene mellom nyhetsformidlinga og den redaksjonelle omtalen kan altså synes å ha hatt å gjøre med i hvor stor grad det blei tatt politiske hensyn. Mens nyhetsformidlinga i liten grad var dominert av politske hensyn, var dette viktigere i den redaksjonelle omtalen. Det kan altså virke som om en mente det var tolkninga av hva som hadde skjedd som hadde størst betydning, ikke selve hendelsesforløpet. I tillegg kan det virke som det var når det hadde relevans for innenrikspolitiske forhold i Norge at det var nødvendig med klare politiske føringer. Det tredje interessante momentet er endringa i omtalen av trotskister og kommunister fra mai 1937 til oktober 1938. Som vi har sett var kritikken av trotskismen svært tydelig i den redaksjonelle omtalen i 1937. Kommunistene og kommunistpartiet var derimot i liten grad omtalt, og de gangene de blei nevnt var det i nøytrale ordelag. Synet på trotskistene var endra da rettssaken mot POUM-lederne begynte i oktober 1938, noe som muligens kan forklares med at kommentarene ikke var skrevet av Tranmæl. Likevel er det sannsynlig at Finn Moe fulgte Arbeiderbladets syn som avisas utenriksmedarbeider. Hvis kritikken av trotskistene var betinga av konflikten med gruppa rundt Scheflo og Meyer er ikke endringa i holdning overraskende. Det siste nummeret av Kamp og Kultur kom ut i juni 1937, og flere av Kulturfrontens medlemmer hadde alt forlatt Arbeiderpartiet. 52 Dermed var ikke de såkalte trotskistene lenger noen trussel. Forholdet til trotskistene var sannsynligvis også knytta til holdninga til Moskva-prosessene. Arbeiderbladets holdning til Moskva-prosessene kan i tillegg ha hatt betydning for synet på det spanske kommunistpartiet. Mens Tranmæl gikk langt i å godta Moskva-prosessene under konflikten med Scheflo og Meyer hadde han helt avvist prosessene fra årsskiftet 1937-1938. 53 Dermed avviste han Moskva-prosessenes syn på trotskismen som en fare. Derimot var de spanske kommunistenes oppførsel blitt problematisk i 1938. I Norge var et av hovedargumentene til de som støtta Franco at han ville redde Spania fra kommunismen, og Aftenposten mente et fascistisk diktatur var bedre enn et kommunistisk. 54 Arbeiderbladet var derimot opptatt av å presentere den spanske republikken som en demokratisk stat under angrep fra fascister. De tette bånda til Sovjetunionen var derfor en trussel, og rettssakene måtte for all del ikke bli oppfatta som en forlengelse Moskva-prosessene. Var rettssakene derimot korrekt utført ville dette bety at republikken fortsatt var et demokrati. Den klare kritikken av kommunistene, og understrekinga av at rettssakene var ført ordentlig, kan altså ha vært 52 Evensmo, Observasjoner, 85. 53 Pryser, Klassen og nasjonen, 204-205. 54 Hagen, Oslo-pressens syn på den spanske borgerkrig, 31. 10

en måte for Arbeiderbladet å bygge opp under den spanske republikkens legitimitet. Selv Aftenposten ville hatt problemer med å forsvare støtten til Franco om republikken var demokratisk. Også internasjonalt hadde oppfatninga av republikken betydning, som vi også ser kommer til uttrykk i henvendelsen fra arbeiderinternasjonalen. Det var i 1938 klart at republikken var avhengig av en endring i den internasjonale situasjonen for å kunne vinne krigen, og skulle en lykkes med dette, måtte en sikre at den internasjonale opinionen støtta republikken. 55 Samtidig må det understrekes at Finn Moe hadde rett i at det at rettssakene var ført riktig, ikke var en selvfølge i den situasjonen republikken var i mot slutten av 1938, og at denne oppfatninga kan ha vært viktig for understrekinga av det demokratiske aspektet ved republikken. 56 Konklusjon Arbeiderbladets dekning av maidagene var prega av både sikkerhet og usikkerhet, av fordømmelse og forsvar av trotskister, og av en varierende vektlegging av henholdsvis anarkisters og trotskisters betydning i urolighetene. Samtidig som avisa hadde et klart syn på den spanske borgerkrigen valgte den å trykke meldinger fra aviser som mente det motsatte, selv når disse var uenige med de offisielle spanske meldingene. Alt i alt kan det se ut som den generelle nyhetsdekninga i større grad var åpen for forskjellige perspektiver, mens avisas innenriks- og utenrikspolitiske agenda var viktigere for innholdet på ledersidene. Av politiske hensyn var det særlig trusselen om splittelse av partiet og forsvaret av den spanske republikken som var viktige. Selv om avisa både var usikker og også endra mening i noen tilfeller, var det aldri tvil om holdninga til de to krigførende partene. Arbeiderbladet var uforbeholdent på den spanske republikkens side. 55 Casanova, The Spanish Republic and the Civil War, 272. 56 Graham, The Spanish Civil War, 109. 11

Kilder HIS3090 Maidagene i Barcelona og Arbeiderbladet Øyvind Bugge Solheim Arbeiderbladet mai 1937, oktober 1938 og november 1938 Litteraturliste Beevor, Antony. Kampen om Spania: Den spanske borgerkrigen 1936-1939. Oversatt av Arne- Carsten Carlsen. Oslo: NW DAMM & SØN, 2007. Brunvand, Olav. Redaktøren og anti-stalinisten i Inge Scheflo (red.), Olav Scheflo som politiker og menneske: 44 artikler og debattinlegg av Olav Scheflo. Biografiske skisser om ham av Willy Brandt, Hans Johansen, Olav Brunvand, Jens Boyesen og Inge Scheflo. Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1974. Casanova, Julián. The Spanish Republic and Civil War. Cambridge: Cambridge University Press, 2010. Evensmo, Sigurd. Observasjoner. Oslo: Gyldendal, 1970.. Inn i din tid. Oslo: Gyldendal, 1976. Graham, Helen. The Spanish Civil War: A Very Short Introduction. Oxford: Oxford University Press, 2005. de la Granja, José Luis, Justo Beramendi og Pere Anguera. La España de los Nacionalismos y las Autonomías. Madrid: Editorial Síntesis, 1999. Hagen, Reidar. Oslo-pressens syn på den spanske borgerkrig. Hovedoppgave: Universitetet i Oslo, 1955. Lie, Haakon. Martin Tranmæl: Veiviseren. Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1991. Moen, Jo Stein og Rolf Sæther. Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrigen 1936-1939, Oslo: Gyldendal, 2009. Olsen, Bjørn Gunnar. Tranmæl og hans menn. Oslo: Aschehoug, 1991. Pryser, Tore. Klassen og nasjonen (1935-1946). Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1988.. Alltid mot strømmen: bidrag til Håkon Meyers biografi. Lillehammer: Høgskolen i Lillehammer, 2003. Sole i Sabate, Josep Maria. Las represiones i Stanley Payne og Javier Tussel (red.), La Guerra Civil, una nueva versión del conflicto que dividió España. Madrid: Temas de Hoy, 1996. 12