ØF-Notat nr. 01/2003. Konsekvenser av verneplan Geiranger-Herdalen for reiseliv og miljøbasert næringsutvikling

ØF-Notat nr. 01/2003 Konsekvenser av verneplan Geiranger-Herdalen for reiseliv og miljøbasert næringsutvikling av Marit Vorkinn Svein Erik Hagen ØF-Notat nr. 01/2003

Konsekvenser av verneplan Geiranger-Herdalen for reiseliv og miljøbasert næringsutvikling av Marit Vorkinn Svein Erik Hagen Tittel: Forfattere: Konsekvenser av verneplan Geiranger-Herdalen for reiseliv og miljøbasert næringsutvikling Marit Vorkinn og Svein Erik Hagen ØF-notat nr.: 01/03 ISBN nr.: ISSN nr.: 0809-1617 Prosjektnummer: Prosjektnavn: Oppdragsgiver: Prosjektleder: Referat K04802 Verneforslag Geiranger/Herdalen Fylkesmannen i Oppland og Møre og Romsdal Marit Vorkinn Notatet utreder konsekvensene for reiselivet og miljøbasert næringsutvikling av verneplan for Geiranger-Herdalen. Notatet belyser nasjonale og internasjonale rammebetingelser for den lokale reiselivsnæringen, dagens reiselivsvirksomhet i det foreslåtte verneområdet, planer om ny virksomhet og forventet utvikling i området uten vern etter naturvernlova. På bakgrunn av dette vurderes konsekvenser av et eventuelt vern, samt mulige forebyggende og avbøtende tiltak. Sammendrag: Nei

Emneord: Nasjonalpark, reiseliv, konsekvenser Dato: Januar 2003 Antall sider: 33 + vedlegg Pris: Kr 150 Utgiver: Østlandsforskning Serviceboks 2626 Lillehammer Telefon 61 26 57 00 Telefax 61 25 41 65 e-mail: oef@ostforsk.no http://www.ostforsk.no Dette eksemplar er fremstilt etter KOPINOR, Stenergate 1 0050 Oslo 1. Ytterligere eksemplarfremstilling uten avtale og strid med åndsverkloven er straffbart og kan medføre erstatningsansvar. Forord Denne rapporten er utarbeidet som en del av konsekvensutredningsprogrammet for verneplan Geiranger-Herdalen (Fylkesmannen i Møre og Romsdal 27.11.2000). Oppdragsgiver for undersøkelsen er Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Under arbeidet med rapporten har vi hatt kontakt med en rekke personer i de to berørte kommunene; Stranda og Norddal. Vi vil takke alle informanter for bistand med opplysninger om området. Forfatterne har imidlertid det hele og fulle ansvar for eventuelle feil og mangler rapporten måtte ha. Arbeidet med rapporten har hatt et arbeidsomfang på 2.5 ukesverk.

Lillehammer 6.januar 2003 Marit Vorkinn Prosjektleder

Innhold 1 Rammer for utredningen... 1 1.1 Oppbygging av utredningen... 1 2 Internasjonale og nasjonale reiselivstrender... 3 2.1 Etterspørselssida... 3 2.2 Tilbudssida: Struktur og lønnsomhet i reiselivsnæringen... 5 3 Verneområder og reiseliv... 6 3.1 Miljøforvaltningens policy for reiseliv i verneområder... 6 3.2 Vernestatusens betydning for å tiltrekke turister... 8 4 Eksisterende plansituasjon for Geiranger-Herdalen... 13 4.1 Internasjonale og nasjonale verneplaner... 13 4.1.1 UNESCO s liste over verdensarven (World Heritage List)... 13 4.1.2 Vernede vassdrag... 14 4.1.3 Andre nasjonale verneplaner... 15 4.2 Regionale verneplaner... 15 4.3 Kommunale planer... 16 5 Bruk av Geiranger-Herdalen- området til reiseliv og miljøbasert næringsutvikling... 17 5.1 Eksisterende virksomhet... 17 5.1.1 Etterspørsel... 17 5.1.2 Reiselivstilbudet... 18 5.2 Planer om ny virksomhet... 21 5.3 Forventet utvikling i området uten vern etter naturvernlova (0-alternativet)... 24 6 Konsekvenser av vern... 26 6.1 Prinsipielt om konsekvensutredninger av vern for reiselivet... 26 6.2 Restriksjoner på reiselivsvirksomheten som følge av et eventuelt vern... 27 6.3 Konsekvenser av verneforslaget for reiseliv og miljøbasert næringsutvikling... 28 6.3.1 Direkte konsekvenser... 28 6.3.2 Indirekte konsekvenser... 30 7 Forebyggende og avbøtende tiltak... 31 8 Behov for tilleggsundersøkelser før og etter innføring av vern (overvåking)... 31 9 Referanser... 32 Vedlegg 1: Informanter i Stranda og Norddal kommuner... 35

1 Rammer for utredningen Utredningen tar utgangspunkt i notat fra Fylkesmannen i Møre og Romsdal (datert 27.11.2000) Konsekvensutgreiing for reiseliv og miljøbasert næringsutvikling i Geiranger-Herdalen, og utkast til Forskrift om vern av Geiranger-Herdalen landskapsvernområde i Norddal og Stranda kommunar i Møre og Romsdal fylke (14. august 2001). Utkastet til forskrifter fastslår at det skal utarbeides en forvaltningsplan for området, med nærmere retningslinjer for oppsyn, skjøtsel, tilrettelegging, informasjon m.v. Denne planen forelå imidlertid ikke ved utredningens gjennomføring. Spesielt for utredningen er at det skal vurderes hvilken virkning en eventuell innplassering av Geirangerfjorden på UNESCOs verdensarv-liste vil ha å si for konsekvensene av vernet. Miljøbasert næringsutvikling er ikke definert i notatet fra fylkesmannen i Møre og Romsdal. I konsekvensutredningsprogrammet for Reinheimen fra 2000 (Direktoratet for naturforvaltning 2000) er imidlertid miljøbasert næringsutvikling definert i forbindelse med omtale av konsekvensene (kursiv): Konsekvensene for ny utnytting av utmarksressursene skal vurderes - f.eks. tiltak innen jakt og fiske, guiding, opplevelsestiltak, utleiehytter og andre tilretteleggingstiltak for turister. Denne definisjonen vil bli benyttet også for denne utredningen. Utredningen har som nevnt hatt et arbeidsomfang på knappe tre ukesverk, og omfattet intervjuer med reiselivsaktører og offentlig ansatte i de to kommunene, gjennomgang av kommunalt og fylkeskommunalt planmateriale, samt en begrenset gjennomgang av litteratur knyttet til verneområder og reiseliv og trender innen naturbasert reiseliv. 1.1 Oppbygging av utredningen Den økende globaliseringen gjør at utviklingen i det enkelte lokalsamfunnet i stadig større grad påvirkes og bestemmes av forhold utenfor lokalsamfunnet. Både på det internasjonale, nasjonale og regionale planet legges det rammebetingelser som har innflytelse på hvordan lokalsamfunnet kan forvalte sine ressurser. Kapittel 2, 3 og 4 tar for seg en del av de rammebetingelsene den lokale reiselivsnæringen i Geiranger-Herdalen-området må forholde seg til. Dette gjelder internasjonale og nasjonale reiselivstrender (kap. 2), forholdet mellom verneområder og reiseliv, som er et nasjonalt policy-område (kap. 3), og den eksisterende 1

plansituasjonen for Geiranger-Herdalen-området (kap. 4), som omfatter både internajsonale, nasjonale, regionale og lokale verne- og arealplaner. Dagens reiselivsvirksomhet i det foreslåtte verneområdet er deretter beskrevet i kap. 5, og omfatter både eksisterende virksomhet, planer om ny virksomhet og forventet utvikling i området uten vern etter naturvernlova (0-alternativet). De foregående kapitlene sammenstilles så i kapittel 6 som tar for seg konsekvenser av et eventuelt vern. Rapporten avsluttes med vurderinger av forebyggende og avbøtende tiltak, samt om det er behov for tilleggsundersøkelser (kap. 7 og 8). 2

2 Internasjonale og nasjonale reiselivstrender 2.1 Etterspørselssida Reiselivsnæringen i Norge hadde en betydelig etterspørselsvekst på 1990-tallet. I perioden fram mot 1994 var veksten størst i ferie- og fritidsmarkedet. De siste årene er det spesielt yrkestrafikken som har vokst. En viktig trend i dette markedet er at folk bruker mer penger på ferie, og at de tar mange korte ferier i løpet av et år. Økt fleksibilitet i arbeidslivet gir et større antall fridager, som ofte fordeles over året, og ofte utenfor toppsesongene i skoleferiene; sommer, høst, jul, vinter og påske. Fereiser i Norge, ikke minst for utenlandske statsborgere, er i betydelig grad rundreisebaserte hvor man besøker mange steder i løpet av ferien. De rundreisebaserte feriene er særlig viktige for småskala reiseliv, slik som for eksempel mindre overnattingsbedrifter, bensinstasjoner, dagligvarehandel, mm. I Norge er denne formen for turisme i all hovedsak knyttet til sommermånedene. Naturopplevelser har vært, og er fortsatt ansett som det viktigste motivet for utlendingers feriebesøk i Norge. Det er de siste årene i mange ulike sammenhenger hevdet at interessen for naturbasert turisme/grønn turisme/økoturisme er voksende, bl.a. av World Tourism Organization i forbindelse med FNs utpeking av 2002 som International Year of Ecotourism (World Tourism Organization 2001). Påstanden er imidlertid i begrenset grad dokumentert. Dette skyldes antakelig først og fremst at eksisterende turiststatistikk i liten grad skiller mellom ulike former for turisme, og fordi naturturismebegrepet dekker et bredt spekter av turismeformer; fra vitenskapelige opplegg til tilfeldige besøk i naturområder i helger eller som del av en større tur (McNeely et al. 1992). Blant nordmenn, som utgjør en hovedgruppe av turister i mange områder, synes imidlertid interessen for grønn turisme i Norge å være forholdsvis uendret. En panelundersøkelse om nordmenns friluftsliv og naturopplevelser, tyder bl.a. på at aktivitetsmønsteret blant nordmenn har endret seg forholdsvis lite på den lengste sommerferieturen fra 1986 til 1999 (Teigland 2000). Det er registrert en markert økning i andelen som har gått tur i skog og mark på den lengste sommerferieturen fra 1986 til 1999 (fra 49 til 59%), mens andelen som har gått tur i fjellet har endret seg lite (fra 22 til 25%). De seinere årene har en hatt en framvekst av kommersiell reiselivsvirksomhet som utnytter naturopplevelsen direkte, som ulike aktivitetsarrangører. En undersøkelse i 1999 viste at bare 3

12% av voksne nordmenn noen gang hadde betalt for å være med på organiserte former for friluftsliv eller naturopplevelse som elgsafari eller rafting (Teigland 2000). Det må imidlertid understrekes at dette ikke inkluderer kommersielle tilbud i forbindelse med overnatting, transport og bespisning i tilknytning til disse friluftsliv- og naturopplevelsene. Det er også uklart om tallene kun gjelder turer folk har betalt for selv, dvs. at deltakelse betalt av firmaer o.l. kommer i tillegg til denne andelen. Naturopplevelsene er også basisen for den merkevarestrategien Norges Turistråd har utarbeidet for Norge som reisemål for utenlandske feriereisende. Formålet med strategien er å profilere Norge som reisemål i utlandet, og påvirke utenlandske ferierendes lyst til å reise til Norge. Her blir naturopplevelser fortsatt vektlagt sterkt. Grunnlaget for de ferierendes opplevelser skal imidlertid ikke lenger markedsføres som den vakre naturen alene, men som et samspill mellom naturen og menneskene, folkelivet og historien. De viktigste markedssegmentene det skal satses på, er alle knyttet til naturopplevelser, kalt I ett med natur og kultur, Aktive naturopplevelser og Ro og oppladning i naturen. Det understrekes imidlertid at en ved markedsføringen framover bør fokusere mindre på ekstreme aktiviteter og mer på enkle aktiviteter. Dette har sin bakgrunn i markedssituasjonen, f.eks. utgjør segmentet aktive naturopplevelser ikke mer enn 1% av det tyske markedet og 9% av det danske markedet (Norges Turistråd 2001b). Når det gjelder framtidig etterspørsel, vil reiseaktiviteten i det 21. århundret i følge en analyse fra World Tourism Organization (WTO) om framtidig reiseatferd på verdensbasis (her referert fra St.meld. nr 15 (1999-2000), være preget av at turistene er «rike når det gjelder penger, men fattige på tid». Mange vil etterspørre produkter som tilbyr «maksimum av opplevelser på minimum av tid». Denne trenden vil bidra til å fremme destinasjoner med et bredt og attraktivt produkttilbud til de reisende, men også reiselivsprodukter der folk kan oppleve flere steder på en kortvarig reise. Ifølge WTO vil kortvarige ferier og weekendreiser i større grad bli etterspurt og WTO tror at årets hovedferie vil bli kortere for mange. Folks etterspørsel etter enkle løsninger å forholde seg til, vil ytterligere øke veksten for «all-inclusive resorts». I forhold til framtidig etterspørsel, er også økningen av seniorturister antatt å få vesentlig betydning. I Norge og i andre land som er viktige for norsk reiseliv, endrer alderssammensetningen seg i retning av flere eldre og færre yngre. Andelen av eldre er pga. økt levetid voksende i mange land i Vest-Europa. I Norge vil antall personer over 67 år være forholdsvis stabilt de neste 10-15 årene, men deretter vil antall eldre vokse betydelig (Statistisk Sentralbyrå 2000). Men like viktig som økningen i antall eldre på sikt, er det at både livsløpet og selve eldrerollen er i endring (Bøttger-Rasmussen 1999). Thorsen (1999) hevder at idealet for "nye eldre" trolig vil bli å leve mer varierte og mangfoldige alderdommer. Fritidssektoren, både den kommersielle og den ikke-kommersielle, vil ventelig bli en viktig arena for eldres utfoldelse. 4

Økende utdanningsnivå og god privatøkonomi blant mange i denne gruppen vil sannsynligvis også påvirke fritidsvanene, bl.a. i retning av økt reisevirksomhet. Effektene av eldrebølgen for friluftslivet er både at volumet av friluftslivutøvere vil øke, og at aktivitets- og opplevelsespekteret blant eldre utøvere blir mer mangfoldig. Seniormarkedet synes således å bli stadig viktigere for reiselivsnæringen i årene framover. Dette vil samtidig vri etterspørselen i retning av aktiviteter som er mindre fysisk krevende, gjerne bilbaserte naturopplevelser kombinert med enkle, tilrettelagte car-walks. 2.2 Tilbudssida: Struktur og lønnsomhet i reiselivsnæringen Store deler av den norske reiselivsnæringen sliter med dårlig lønnsomhet. Svak lønnsomhet gjør det vanskelig for bedriftene å arbeide systematisk og framtidsrettet med produkt- og markedsutvikling. Situasjonen er spesielt vanskelig for mange av de små bedriftene, og for bedrifter i distriktene. Etterspørselen dreier i retning fra det distriktsbaserte reiselivet, mot det bybaserte. I tillegg blir distriktsbedriftene i stor grad stående utenfor de store omstruktureringene som skjer i bransjen. Det foregår en betydelig konsentrasjon i reiselivsnæringen både internasjonalt og i Norge. Det skjer gjennom oppkjøp, fusjoner, kjededannelser og alliansebygging. Det fører til at konkurransen om reiselivskundene blir sterkere. De store aktørene har muligheter til å redusere kostnadene gjennom stordriftsfordeler og de kan ta kraftige virkemidler i bruk for å påvirke folks valg av reiser. Samtidig med at kundene blir stadig flinkere til å orientere seg i det internasjonale reiselivstilbudet, er det en tendens til at en stadig større del av aktiviteten i reiselivsnæringene skjer i regi av de største aktørene. Dette skjer både innen reiselivsrelatert transport og formidling og i overnattings- og serveringsnæringene. Innen hotellsektoren hadde for eksempel de åtte største kjedene i 1998 ca. 46 prosent av romkapasiteten og ca. 54 prosent av omsetningen i Norge. Kjedekonsentrasjonen er særlig stor i byene og i sentrale regioner. Kjedetilknytning og andre allianser gir grunnlag for mer effektiv utnyttelse av knappe ressurser og mer lønnsom drift, som igjen skaper rom for en sterkere satsing på markedsføring, produktutvikling og kompetansebygging. Dette innebærer ofte at det blir mer krevende å være liten bedrift uten tilknytning til en allianse eller kjede. Med et stort innslag av arrangerte turer, slik det for eksempel er langs Golden Route, er det viktig å ha attraksjonene og de lokale bedriftene med i de store operatørenes pakker. 5

3 Verneområder og reiseliv 3.1 Miljøforvaltningens policy for reiseliv i verneområder Når det gjelder reiselivsrelaterte aktiviteter i et landskapsvernområde, er det begrensninger først og fremst i forhold til motorisert ferdsel og i forhold til fysiske innretninger/inngrep. En skal imidlertid være oppmerksom på at denne typen virksomhet også er regulert utenfor verneområder, bl.a. gjennom Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag fra 1977. Det er imidlertid grunn til å tro at det i verneområder generelt føres en strengere praksis i forhold til dispensasjonssøknader knyttet til motorferdsel og tekniske inngrep, enn i andre områder. I landskapsvernområder gis det vanligvis tillatelse til at landbrukets tradisjonelle bruksformer kan opprettholdes. De siste årene har imidlertid landbrukspolitikken blitt omlagt (Landbruksdepartementet 1992-93, Landbruksdepartementet 1999-2000). Storparten av virkemiddelbruken innenfor landbrukspolitikken i Norge har lenge vært rettet mot tradisjonell jord- og skogbruksdrift. I den seinere tida har en imidlertid sett behovet for å utvide næringsgrunnlaget og søke å utnytte andre naturgitte ressurser i distriktene. På denne bakgrunnen har bl.a. landbruksmyndighetene hatt som siktemål å utvikle næringsutøvelse basert på utmarksressurser som et viktig supplement til inntektene fra tradisjonelt landbruk. I Stortingsmelding nr. 19 Om norsk landbruk og matproduksjon slås det fast at Næringsutvikling i og i tilknytning til landbruket går i stadig større grad ut på å ta i bruk landbrukseiendommer til nye formål og bruksformer. Blant nyere utnyttingsformer finnes fritidsbebyggelse og kommersialiserte naturopplevelser. Slike nye utnyttingsformer i landbruket tillates imidlertid i liten grad i verneområder. I forbindelse med Fylkesdelplan for Rondane har f.eks. Miljøverndepartementet slått fast at enkelthytter beregnet på utleie i forbindelse med jakt, fiske og annen utmarksbruk ikke er å regne som driftsbygninger i landbruket (Plan- og bygningslova 81), men som fritidsbebyggelse (Plan- og bygningslova 82) (Bråtå 1997). 6

I motsetning til for nasjonalparker (se Vorkinn & Hagen 2001) finnes det, etter det vi kjenner til, ingen tilsvarende klart uttrykt policy for reiselivsvirksomhet i landskapsvernområder. Det må derfor antas at den policy som finnes for nasjonalparker også i store trekk gjelder også for landskapsvernområder. Hovedprinsipper for dagens nasjonalparkforvaltning i forhold til reiselivsvirksomhet i Norge er (Nord-Varhaug 2000) : reiselivsaktivitetene må ikke være i strid med verneformålet enkle tiltak, ikke ødelegge produktet for andre ingen/meget begrenset byggevirksomhet ikke motoriserte aktiviteter tradisjonelt friluftsliv/fjellvandring prioriteres tyngre tilrettelegging i randområder infrastruktur, parkeringsplasser, salgsboder, produktproduksjon, overnattingsbedrifter, infosentre o.l. legges utenfor nasjonalparken jo tyngre tilrettelegging, jo lengre fra nasjonalpark-grensen bruke forvaltningsplanlegging aktivt forvaltningsplanen skal prioritere mellom tiltak forvaltningsplanene skal være dynamisk, dvs. revideres minst hvert 10. år. Forholdet mellom den offentlige naturforvaltningen og reiselivet synes for øvrig å ha vært under endring, noe som kan eksemplifiseres ved nasjonalparkforvaltningen i Norge. Fra å være en et forhold som ble gitt forholdsvis liten oppmerksomhet ved opprettelsen av de første nasjonalparkene, til forbudet mot kommersiell virksomhet i flere parker som ble opprettet på 80-tallet, synes pendelen nå å ha svingt noe tilbake, med en større velvilje overfor reiselivsmessig bruk av nasjonalparkene, konkretisert både gjennom policydokumenter og dispensasjonspraksis. Hovedfokuset for naturforvaltningens arbeid i forhold til reiselivet synes imidlertid fortsatt å være kontrollvirksomhet. Det er imidlertid eksempler på at den offentlige naturforvaltningen i den seinere tid også har begynt å agere mer som samarbeidspartnere i forhold til lokale næringslivsaktører, f.eks. Naturbruksprosjektet i regi av fylkesmannen i Sogn og Fjordane, som fokuserer på forholdet mellom naturbruk og næringsutvikling i randsonene til verneområdene (Dybwad & Reite 2000). Et annet eksempel er den nye modellen for nasjonalparkinformasjon som er valgt for inardo - Stiftelsen Rondane Dovrefjell Nasjonalparkinformasjon (http://www.inardo.no/). 7

3.2 Vernestatusens betydning for å tiltrekke turister Ett av de forhold som diskuteres i forbindelse med opprettelsen av verneområder, spesielt nasjonalparker, er hvilken betydning vernestatusen vil ha for å tiltrekke nye brukere generelt og turister spesielt. Det finnes flere undersøkelser som viser at betegnelsen på et område kan påvirke hvordan området oppfattes. Det er bl.a. vist at navnsettingen av områder påvirker hvordan et landskapsbilde verdsettes. I en amerikansk undersøkelse ble deltakerne bedt om å vurdere 90 farge-lysbilder, og evaluere landskapskvaliteten på disse i forold til seks ulike kategorier; Commercial timber stand, leased grazing range, national forest, national park, recreation area og wilderness area 1. Det viste seg at de ulike merkelappene påvirket hvordan landskapene ble verdsatt, ved at wilderness area og national park førte til at landskapene ble høyere verdsatt enn når merklappene Commercial timber stand og leased grazing range ble brukt (Anderson 1981). Også en norsk undersøkelse har vist at folks mentale fokus kan påvirke hvordan landskap oppleves visuelt (Vistad 2001). Hva slags effekt opprettelsen av et verneområde vil ha, vil bl.a. kunne variere med verneform og -betegnelse. Mens f.eks. både nasjonalparker og UNESCOs World heritage -områder er verneformer som er kjent internasjonalt, er dette ikke tilfelle for landskapsvernområder. I de fleste europeiske land eksisterer det 3 hovedtyper av naturvernområder med ulike funksjoner og målsettinger: Naturreservater, naturparker (under forskjellige betegnelser) og nasjonalparker (Richez 1992). Landskapsvern-betegnelsen er med andre ord ikke direkte oversettbar/gjenkjennbar for mange utenlandske besøkende. Dette er også reflektert på internettsidene til Norges Turistråd. Under Naturattraksjoner er nasjonalparker og naturreservater de to verneformene som er omtalt/gitt eget oppslag. De øvrige oppslagene gjelder naturtyper som fjorder, fosser o.l. (Norges Turistråd 2001a). Vi har ikke funnet noen undersøkelse som har vurdert om landskapsvern-betegnelsen har noen effekt for å trekke turister til et område. Det finnes imidlertid en del undersøkelser som har vurdert World-Heritage - eller Nasjonalpark -betegnelsen. World Heritage er en verneform som er ansett for å ha høy attraksjonsverdi internasjonalt. UNESCOs World Heritage Center i Paris har f.eks. som tommelfingerregel at en World Heritage-utnevning fører til en økning av antall turister de påfølgende år på 40-60% (Vinsrygg, 1 Wilderness area er bl.a. i USA en juridisk verneform, som er noe strengere i forhold til bruk og tekniske inngrep enn National Parks. 8

pers. med.). Dette gjelder imidlertid på verdensbasis, slik at det kan stilles spørsmålstegn ved om anslaget er direkte overførbart til Norge. Når det gjelder nordiske verdensarvområder ble det sommeren 2000 gjennomført en undersøkelse blant de besøkende til ett av verdensarv-områdene, Gammelstads kyrkstad i Luleå kommune, Norrbottens län i Sverige (Magnusson 2001). Gammelstads kyrkstad har ca. 60.000 besøkende årlig. Undersøkelsen viste at utnevningen av Gammelstads kyrkstad til verdensarv-område har hatt stor betydning for å trekke turister fra utlandet og andre deler av Sverige til Norrbotten. Omtrent halvparten av de besøkende var klar over områdets verdensarvstatus før de kom til kyrkstaden. Halvparten av disse igjen svarte at verdensarvstatusen hadde påvirket valget av reisemål. Verdensarv-betegnelsens betydning for å tiltrekke turister, er også formålet for en undersøkelse som Verdensbanken gjennomfører i tilknytning til et forskningsprosjekt om naturturisme i Sør- Afrika (Lindberg 2001a). Undersøkelsen er gjennomført blant nederlendere som nylig hadde vært i naturreservater i Afrika, Asia eller Latin Amerika, og/eller som planlegger å reise til naturreservater i Afrika i nær framtid. Det viste seg at om lag halvparten av de spurte kjente til World Heritage-betegnelsen. I tillegg så påvirket World Heritage reiseavgjørelsen for en betydelig andel av de spurte; 20% av de som kjente til betegnelsen eller ca. 10% av deltakerne i undersøkelsen som helhet. Et prosjekt under gjennomføring i Australia som sammenligner besøkstall fra områder med og uten World Heritage-status, tyder på at statusen ikke har noen effekt i forhold til innenlandske besøkende, men at den ser ut til å øke det internasjonale besøket (Lindberg 2001b). Erfaringene fra Røros, som har status som verdensarvområde, peker i samme retning, ved at utenlandske besøkende i større grad vektlegger verdensarvstatusen enn innenlandske besøkende. Inntrykket er imidlertid at verdensarvstatusen først spiller en rolle for utenlandske turister når de har bestemt seg for å dra til Norge, og at det er ytterst få som har verdensarvstatusen som hovedbegrunnelse for sin reise. Et unntak er enkelte japanere, men disse utgjør en svært beskjeden andel av de besøkende til Røros. Verdensarvstatusen etterspørres for øvrig både av individuelle reisende og turoperatører. Når det gjelder norske turoperatører, så nevner disse verdensarvstatusen i sin reisebeskrivelse, men det er uklart hvor bevisst dette er. Den lokale reiselivsnæringen opplever for øvrig at verdensarvstatusen gir markedsføringen av Røros-området en ekstra tyngde (Tønset, pers. med.) Når det gjelder nasjonalparker er det hevdet at en vernestatus som nasjonalparker fungerer som et varemerke, som garanterer et minimum av kvalitet når det gjelder naturopplevelser og 9

uberørthet (Loomis 1999). Andre har påpekt at nasjonalparkstatusen er en garanti for ekthet og autentisitet (Vittersø et al. 1994). Lokalt brukes det gjerne som argument at verneområder som nasjonalparker vil tiltrekke seg flere turister/brukere, og at dette vil ha negative effekter på den naturen som er tenkt vernet. Dette er en problemstilling som har fått mye oppmerksomhet også internasjonalt, men det er gjennomført få empiriske undersøkelser som belyser dette direkte. En undersøkelse fra New Zealand viser imidlertid at blant internasjonale besøkende til New Zealand i 1986, hadde over halvparten (55%) vært i minst en National eller Conservation Park i løpet av besøket. De internasjonale besøkende besøkte berømte, lett tilgjengelige og vel utviklede verneområder. Det konkluderes derfor med at omfanget av internasjonale besøkende i det enkelte verneområde vil avhenge av tilgjengelighet, infrastruktur og markedsføring av området. Dette synes i mindre grad å gjelde for innenlandske besøkende, som i nasjonalparkene var dominert av regionale besøkende (Shultis 1989). I en litteraturstudie (Teigland & Holden 1996) blir det hevdet at honningkrukke-effekten har vært vesentlig for amerikanske nasjonalparker, og at det har medført en betydelig etablering av reiselivsbedrifter ved innfallsportene til de mest attraktive parkene. Turistpresset knyttes imidlertid til det betydelige veisystemet som finnes inne i de amerikanske nasjonalparkene. Dette, i tillegg til den korte varighet turistsesongen har i Norge, gjør at en ikke uten videre kan overføre erfaringene fra USA direkte til norske nasjonalparker. Det er ingen registrering av antall besøkende til nasjonalparkene eller andre verneområder i Norge i dag, slik at en ikke vet hvor mange eller hvem som besøker områdene. Det finnes imidlertid noen undersøkelser som indikerer hvilken interesse norske og utenlandske turister har for å besøke nasjonalparker. I en undersøkelse blant turistene som besøkte Nordkapp i 1993, var det knapt en fjerdedel som oppga at de skulle besøke en nasjonalpark i Nord-Norge i løpet av turen (Vistad & Vorkinn, upublisert). Dette gjaldt under 10% blant nordmenn, svensker og dansker, mens blant de andre nasjonalitetene var det opptil en tredjedel som svarte bekreftende på spørsmålet. Av de 70% som konkretiserte svarene sine, var det imidlertid bare en fjerdedel som navnga nasjonalparker i Nord-Norge. De andre nevnte parker i Sør-Norge, Sverige eller Finland, eller nevnte feilaktige navn. Det er derfor sannsynlig at svargivningen mer avdekker en positiv innstilling til nasjonalparker, enn at det er et presist mål på hvor mange som faktisk var innom en nasjonalpark i Nord-Norge i løpet av turen. 10

Hvorvidt det var av betydning å oppsøke nasjonalparker ble også registrert blant utenlandske bilturister sommersesongen 1998 (Transportøkonomisk institutt 1998). På spørsmålet om det var viktig å oppsøke nasjonalparker på den aktuelle reisen i Norge, var det bare 15% som mente at dette var uviktig. I tillegg kommer 34% som ikke svarte på spørsmålet. Med en konservativ fortolking av svargivningen, tilsvarer dette at om lag halvparten av de utenlandske bilturistene mente det var litt, ganske eller meget viktig å oppsøke nasjonalparker i løpet av den aktuelle reisen i Norge. Men som nevnt i avsnittet foran, kan dette ikke tolkes som om halvparten av bilturistene faktisk oppsøkte en nasjonalpark i løpet av Norges-besøket. Svært mange av de utenlandske turistene som kommer til Norge har klare forestillinger om natur- og landskapskvalitetene i landet....de mentale bildene om Norges natur- og landskapsegenskaper synes å være et allment, grunnleggende og sterkt image (Rønningen 2001). Mens de fleste påstander om naturen, som Vakre fjorder og Mange landskaps- /naturattraksjoner får stor oppslutning i denne undersøkelsen, med en gjennomsnittsskåre fra 3,5 til 3,9 1, var påstanden om Interessante nasjonalparker den påstanden som omfattet naturattraksjoner som fikk klart laveste gjennomsnittsskåre ( kun 2,9). Utlendingers forestillinger om Norge synes med andre ord i langt større grad å være knyttet til natur generelt, enn nasjonalparker spesielt. En annen indikator for verneområdenes betydning som reiselivsattraksjon, er i hvilken grad de benyttes i markedsføringen av reiselivsnæringen selv. I en analyse av det nordlige Norges image i utenlandske reisehåndbøker (Steen Jacobsen et al. 1998) er det påvist fire primærattraksjoner (dvs. at attraksjonene ofte er avgjørende for valg av landsdelen som reisemål). Dette er Lofoten, samisk befolkning og kultur, Nordkapp og landsdelens natur og landskaper generelt. Av 47 tyske, engelske, nederlandske, italienske og franske reisehåndbøker, fokuserer 14 ganske mye eller svært mye på nasjonalparker, 8 fokuserer middels, mens om lag halvparten (25) fokuserer bare litt eller overhodet ikke på nasjonalparker. Også lokalt ser en at verneområdene brukes i markedsføringssammenheng. En undersøkelse blant utvalgte bygder i Sogn og Fjordane viste at naturvernområder i liten grad blir brukt for å markedsføre et område/en kommune. Naturen blir riktignok markedsført, men ikke det særpregede i den verna naturen (Dybwad & Reite 2000). 1 Turistene ble bedt om å angi hvordan de oppfatter Norge som feriemål, ved å krysse av på en femdelt skala fra 0=helt uenig til 4=helt enig for 46 ulike påstander. 11

Når det gjelder verdensarvområder, ser en at verdensarvstatusen brukes i markedsføringssammenheng for alle de fire steder en i dag har verdensarvområder i Norge, både i Bergen:Bryggen i Bergen http://www.bergen-guide.com/73.htm, 2.11.01), Luster; Urnes stavkirke(http://www.luster.kommune.fjordinfo.no/urnes.htm 2.11.01), Alta; Alta Museum (http://www.finnmarksnett.no/turistguiden/alta-turistguide.htm) og Røros; Den gamle Bergstaden (http://www.rorosinfo.com/). Når det gjelder Norges Turistråds internettsider (http://www.visitnorway.com) så kobles en her fra Museer til Kulturnett i Norge hvor en kan linkes videre til Museumsnett. Under Historiske bygninger og steder, er stavkirker en underkategori, der Urnes stavkirke og innplasseringen på UNESCOs verdensarvliste er nevnt i hovedoppslaget. Verdensarvområdene er imidlertid ikke oppført som noen egen kategori for oppslag på Norges Turistråds sider, slik verneformene Nasjonalpark og Naturreservat er det. For å oppsummere, så tyder resultatene fra de ulike undersøkelsene på at nasjonalparker og World heritage -områder har betydning for å trekke turister til et område. Effekten synes å være større i forhold til internasjonale besøkende enn nasjonale besøkende. Effektene synes ellers å variere med områdenes tilgjengelighet, infrastruktur/tilrettelegging og markedsføring/hvor berømt området er. Hvor vidt en vil kunne ha de samme effekter for en landskapsvernbetegnelse er mer tvilsomt. Dette fordi denne verneformen som nevnt er ukjent for mange utlendinger, og fordi vernestatusen synes å ha størst betydning for utenlandske besøkende. 12

4 Eksisterende plansituasjon for Geiranger-Herdalen 4.1 Internasjonale og nasjonale verneplaner 4.1.1 UNESCO s liste over verdensarven (World Heritage List) UNESCOs konvensjon for vern av verdens kultur- og naturarv ble vedtatt i 1972. Formålet med konvensjonen er å beskytte enestående naturforekomster og kulturobjekter mot ødeleggelse, gjennom et internasjonalt avtaleverk. Kriteriene for å bli definert som verdensarv forutsetter at det aktuelle kultur- eller naturminne er av global verdi (Nordisk ministerråd 1996). Norge er av de land som har ratifisert verdensarv-konvensjonen. Pr. i dag er fire norske steder innlemmet på listen; Bryggen i Bergen, Røros bergstad, helleristningsfeltet Hjemmeluft i Alta og Urnes stavkirke (Riksantikvaren 2001). I regi av Nordisk ministerråd ble det i perioden 1994-1996 gjennomført et nordisk prosjekt med formål å vurdere nye nordiske områder for nominering til Verdensarvlisten. Prosjektgruppen la fram sin rapport i 1996 (Nordisk ministerråd 1996). Rapporten var ikke et nominasjonsdokument, men en felles faglig anbefaling fra en tverrfaglig ekspertgruppe overfor de ansvarlige myndighetene i hvert land. Vestnorsk fjordlandskap (Geirangerfjorden og Nærøyfjorden) var da blant prosjektgruppens forslag til nye verdensarvområder i Norge. Områdeavgrensingen for Geirangerfjorden er i dette forslaget noe større enn det foreslåtte landskapsvernområdet, men er i hovedsak sammenfallende med dette. Verneverdiene i disse områdene er en kombinasjon av geologi og levende kulturlandskap. Tilsvarende fjordsystemer finnes ikke i Europa for øvrig og er også enestående natur- og kulturarv i internasjonal målestokk...ikke noe annet sted i verden finner vi fjordlandskap som på tilsvarende måte synliggjør samspillet mellom vill, dramatisk, natur og kulturpåvirkning som har tilført landskapet store opplevelsesverdier (Nordisk ministerråd 1996). Det er den enkelte nasjonalstat som har ansvar for å nominere kultur- eller naturminner til listen, men Norge (v. Riksantikvaren) har foreløpig ikke nominert flere norske steder til denne listen. Verdsarvstatus innebærer ikke at et område blir underlagt et sett av overnasjonale forvaltningsregler (Nordisk ministerråd 1996). Tvert om kreves det av en nasjon, for at et område skal bli nominert til listen, at en har et lovgrunnlag og et virkemiddelapparat som sikrer et forsvarlig framtidig vern av området/objektet (Daugstad et al. 1999). I norsk sammenheng er de viktigste virkemidlene Kulturminneloven, Naturvernloven og Plan- og bygningsloven. En nominasjon av Geirangerfjorden som verdensarvområde forutsetter derfor at området allerede 13

er vernet nasjonalt, enten som landskapsvernområde som foreslått eller gjennom en annen verneform (Vinsrygg pers.med.). Det vil dermed også være de norske vernebestemmelsene som primært vil være styrende for den framtidige bruken av områdene, men det er ikke usannsynlig at en eventuell verdensarv-status vil føre til en strengere forvaltning, f.eks. strengere dipensasjonspraksis, enn normalt. I hvilken grad World-heritage-konvensjonen vil bli brukt av sentrale miljømyndigheter for å gripe inn mot lokale planer, er imidlertid usikkert. Erfaringene fra Røros, som er på verdensarv-listen, er at Miljøverndepartementet bare i få tilfeller har grepet inn mot lokal planlegging og utvikling på grunnlag av World Heritage-kovensjonen (Grytli pers. med.) 4.1.2 Vernede vassdrag I planområdet finnes flere vernede vassdrag; Geirangelva, Vesteråselva og Norddalselva. Flere lokaliteter i disse vassdragsområdene beskrives å ha nasjonal verdi for landskapsbilde og friluftsliv, og dermed stor verdi også i reiselivsmessig sammenheng. Vernet innebærer imidlertid kun at vassdragene er vernet mot vassdragsutbygging. I tillegg har vassdragene et visst vern gjennom Rikspolitiske retningslinjer (RPR) for vernede vassdrag, som ble vedtatt av Stortinget 10.11.1994. Retningslinjene gjelder for vassdragsbeltet (100 meter på hver side av vannstrengen) og for andre deler av nedbørfeltet som det er faglig dokumentert at har betydning for vassdragets verneverdi. Retningslinjene er av politisk karakter og gir uttrykk for hva regjeringen mener bør prioriteres i forvaltningen av landets 341 vernede vassdrag. Retningslinjene skal derfor legges til grunn for kommunal og fylkeskommunal planlegging etter plan- og bygningsloven, slik at forvaltningen i og langs vassdragene ivaretar hensynet til vassdragets verneverdi (Melby & Gaarder 2000). Kommunene har plikt til å bruke retningslinjene i sin planlegging, men slik at det er rom for ulike plantilpasninger....det vil si at det er planene som er rettslig bindende, og ikke retningslinjene i seg selv (Miljøverndepartementet 2001). RPR er for øvrig innsigelsesgrunnlag for Fylkesmannen og Fylkeskommunen i forhold til lokal planlegging. 14

4.1.3 Andre nasjonale verneplaner Mindre områder med edellauvskog, myrområder, samt geologiske forekomster er også vernet i henhold til naturvernloven. I tillegg er Geirangerfjorden utpekt i den nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap 4.2 Regionale verneplaner Fylkesdelplanen for inngrepsfrie naturområde ble vedtatt av Møre og Romsdal fylkeskommune i april 2000, og godkjent av Miljøverndepartementet ett år seinere (Møre og Romsdal fylkeskommune 2000). En fylkesdelplan er ikke juridisk bindende, men den gir innsigelsesgrunnlag for både fylkeskommunen og Fylkesmannens miljøvernavdeling, slik at den i praksis vil kunne ha betydelig innflytelse på arealforvaltningen i området. Formålet med Fylkesdelplanen for inngrepsfrie naturområde er å fremme grunnlag for en helhetlig forvaltning av de inngrepsfrie områdene (områder som ligger mer enn 1 km fra tyngre tekniske inngrep), gjennom retningslinjer for forvaltningen som sikrer at nasjonale og regionale interesser blir bedre ivaretatt enn i dag. Fylkesdelplanen er ikke ment å være en verneplan, men intensjonen er at inngrep i slike områder først kan skje etter grundige planprosesser (i motsetning til ved enkel dispensasjonsbehandling og isolerte sektortiltak). Det er ikke fastsatt entydige rammer i planen for hvilke tiltak som kan tillates eller ikke i disse områdene. Det fastlegges imidlertid at områdene først og fremst tar sikte på å skjerme områdene mot tyngre inngrep som f.eks. veger, større kraftlinjer, magasin o.l. I fylkestingets vedtak sies det spesielt at etablering av reiselivsbedrifter og anlegg bør unngås i alle inngrepsfrie områder. I Fylkesdelplanen for inngrepsfrie naturområde er Geiranger-Herdalen blant de prioriterte inngrepsfrie verneområdene. De prioriterte områdene omfatter de 18 viktigste inngrepsfrie områdene i fylket, som bør gis særlig oppmerksomhet når det gjelder skjerming mot inngrep. I Norddal er 61.1 prosent av arealet definert som inngrepsfritt område (578 km² av et samlet areal på 946 km² ) Tilsvarende tall for Stranda kommune er 60.5 prosent (526 av 869 km² er definert som inngrepsfritt område.) Deler av det foreslåtte verneområdet inngår også i Fylkesdelplan for elve-oslandskap, vedtatt av fylkestinget i 1994. 15

4.3 Kommunale planer Verken Stranda eller Norddal har kommunale verneplaner som setter noen restriksjoner på miljøbasert næringsutvikling utover det som ligger som rammer fra statlige og fylkeskommunale planer og vedtak. Kommunene har heller ikke andre planer (kommuneplaner, strategiske næringsplaner eller annet) som er konkrete når det gjelder bruk av natur eller utbygging av virksomhet innenfor det foreslåtte verneområdet. I kommuneplanen for Norddal 1996-2007 er det foreslått mange, og relativt store utbyggingsområder for fritidsbygg i Eidsdal. Også i Norddal er det noen få, mindre områder regulert for hyttebygging. Økt hyttebygging kan forventes å gi økt trafikk inn i de områdene som er foreslått vernet. 16

5 Bruk av Geiranger-Herdalen- området til reiseliv og miljøbasert næringsutvikling 5.1 Eksisterende virksomhet 5.1.1 Etterspørsel Geirangerfjorden er en av Norges best besøkte naturbaserte attraksjoner, med ca. 600.000 besøkende hvert år. På Norges Turistråds liste over de best besøkte naturbaserte 1 attraksjonene i Norge var Geirangerfjorden den sjette mest besøkte naturattraksjonen i Norge sommeren 2000, og den femte mest besøkte i 1999. I Møre og Romsdal var den begge år den nest mest besøkte naturattraksjonen, bare forbigått av Trollstigen (Norges Turistråd 2001c). Ca. 200.000 av de besøkende overnatter i Geiranger. En stor del av turistene kommer med privatbiler og busser. Geiranger har også anløp av hurtigrute og cruiseskip, med årlig besøk av ca. 130 cruiseskip med i alt 70-75.000 passasjerer. Ca. 55.000 av disse går i land i Geiranger og/eller Hellesylt. Andelen av seniorturister er høy, mens området synes mindre attraktivt for barnefamilier og yngre folk. Det har vært nedgang i trafikken til Geirangerområdet de siste 4-5 årene. Det har vært en betydelig reduksjon i antall kjøretøyer langs rv. 63 på 1990-tallet. Gruppetrafikken (turbusser) har holdt seg stabil, eller økt, mens personbiltafikken har gått ned. Omsetningen i overnattingsog serveringsbedriftene i de tre kommunene (Rauma, Norddal og Stranda) økte likevel med vel 46 prosent fra 1990 til 1997. Antall overnattinger på hotellene økte med 41 prosent fra 1989 til 1999. I samme periode gikk antall campingovernattinger noe ned. (Statens vegvesen 2000) Disse tallene viser at reiselivsbedriftene har greid å øke omsetningen, selv om antall turister som besøker området er redusert. Denne utviklingen er i tråd med det markedsarbeidet som er gjort, der en har rettet seg mot overnattingstrafikk og spesielt gruppetrafikk. 1 Norges Turistråd utarbeider to attraksjonslister; en for attraksjoner der man beregner besøk på grunnlag av billettsalg, og en for naturbaserte attraksjoner, der besøket er beregnet ved andre målemetoder. 17

5.1.2 Reiselivstilbudet Reiselivsvirksomheten i området er basert på ferie- og fritidstrafikk. Mange av hotellene er uten kjedetilknytning, og det er mange småbedrifter, særlig innen hytteutleie og camping. Geiranger- Herdalenområdet har en svært kort turistsesong. Ett av hotellene i Geiranger har åpent fra ca. 1. mars og til jul, mens de andre hotellene bare er åpne fra ca. 10. mai til slutten av september. Området har nesten ingen turisttrafikk i vinteresesongen. (Været er ustabilt og rasfaren begrenser mulighetene for skiturer). Bare ett av hotellene i Geiranger har egne aktivitetstilbud knyttet til fjorden eller naturen rundt. Men alle hotellene, og andre overnattings- og serveringssteder, har informasjon om turmuligheter og tilbudene fra Geiranger Fjordservice. Union Hotel - Geiranger har ca. 45.000 gjestedøgn pr.år. Hoveddelen av gjestene er bil- og bussturister. En betydelig andel av disse, anslagsvis opp mot 10.000, tar en tur til fots i områdene rundt Geiranger. Ferdselen foregår langs merkede stier. Ca halvparten av de som tar en tur til fots har fjordgardene som turmål, vanligvis i kombinasjon med båttur. Dvs. at gjestene fraktes med båt utover fjorden, settes i land, går opp til en fjordgard og ned igjen, og fraktes tilbake med båt. Union Hotel anser behovet for økt tilrettelegging for sine gjester som lite. Noen faste brygger kunne vært ønskelig, men anses ikke som nødvendig da det ikke er noe problem å sette folk i land uten brygger. Andre faste installasjoner som gapahuker, overbygde spiseplasser eller overnattingshytter har ikke vært diskutert. Det anses heller ikke å være aktuelt med flere nye stier, siden en har mer enn nok med å vedlikeholde de stiene som finnes. Geiranger Fjordservice AS arrangerer fjordcruise med MS Geirangerfjord og landarrangementer for turistskippassasjerer. Nesten all aktivitet i selskapet er basert på cruisepassasjerer. Selskapet hadde ca. 27.000 deltakere på sine arrangementer i 2001. Utenom turistsesongen har Geiranger Fjordservice noen utflukter med kunder fra regionen, hovedsaklig lag og foreninger. Geiranger Fjordservice kombinerer turer på fjorden med ilandstigning, korte fotturer og bussturer, dvs. de bruker både fjorden og naturen i det foreslåtte verneområdet. De går i land blant annet ved Skageflå, Knivsflå, Matvik og Blomberg. Båten går med baugen inn mot land. Ilandstigning går som regel greit, men det er ønske om enkle faste installasjoner som gjør ilandstigning sikrere, særlig ved (nedenfor) Skageflå og Knivsflå. I Geiranger Info som deles ut til turister, markedsføres 12 merkede, ikke-guidede, fotturer i nærområdene rundt Geiranger. Dette er korte turer som ikke går inn i det foreslåtte verneområdet. Noen lengre fotturer markedsføres også i ulike turistbrosjyrer. Det gjelder for eksempel en tur fra fjorden (med båt fra Geiranger Fjordservice) til Skageflå og videre via Homlongsetra tilbake til Geiranger. 18

Geiranger Fjordservice koster vedlikeholdet for de stier selskapet bruker. De aller fleste stier som er aktuelle for turister er imidlertid allerede merka. Selve stiene holdes vedlike, men gjengroing av skog oppfattes av mange i Stranda og Norddal som et problem, både for lokalbefolkningen og med tanke på turisttrafikken. Dalsnibba (1.476 moh) er et mye besøkt utsiktspunkt som ligger innenfor det foreslåtte verneområdet. Vegen til toppen av Dalsnibba drives av Geiranger Skysslag. Dalsnibba har 160-170.000 biler gjennom bommen hvert år. Men også trafikken her har gått noe ned de siste årene (ca. 140.000 i 2000). Herdalssetra ligger i Norddal kommune, om lag 14 kilometer fra Eidsdal. På Herdalssetra har 17-18 gardsbruk fra Norddal seter. Herdalssetra har over 30 små og store hus i tett klynge, de eldste over 200 år gamle. Herdalssetra har det største fellesfjøset for geit i Norge. I tillegg er det ku, sau og fjordhester på setra. Forretningsideen er å formidle kulturhistorie og seterkultur i form av ekte seteropplevelser. De vil gjøre det enkle eksklusivt, og tilbyr en vandring i tid, lukt og smak. Det tilbys omvisning i setermiljøet med informasjon om gammel og ny seterdrift, ysting av geitost og karamellkoking. En kan leie båt og fiske ørret, ri på fjordhest og gå tur på merkede stier i området. Stølshus er satt i stand for overnatting, og det har vært opp til 90 overnattingsgjester på setra pr. natt. Herdalssetra har sesong fra 1. juni til 1. september og har 10-15.000 besøkende hvert år. Dette anses som et passende volum av de som driver setra. De besøkende kommer i hovedsak fra regionen, særlig Ålseundområdet. Men det er også mange gjester fra Østlandet og cruisepassasjerer som kommer med buss fra Geiranger. Herdalssetra har prøvd seg med guida fotturer, men fikk ikke tilfredsstillende lønnsomhet i dette. Blant gjestene er det mange barnefamilier og cruisepassasjerer. Disse beveger seg ikke så langt fra seterområdet. Men Herdalssetra har et sårbart bygningsmiljø, og dette er trolig mer utsatt for slitasje enn naturområdene omkring. Også i Herdalen er det rasfare vinterstid, og det er få arealer som egner seg for utbygging. Slik sett verner naturen seg selv fra ulike inngrep. Cinclus Park er et lite selskap som driver naturbaserte opplevelser ut fra Hellesylt. Cinclus Parks aktiviteter tar, i følge selskapets egen hjemmeside, utgangspunkt i den særeigne naturen på Indre Sunnmøre med kombinasjonen av elvar, fossar og fjordar og legg til rette slik at også tilreisande skal få oppleve den unike naturen vi har utanfor riksvegen og ferjedekket. Cinclus Park arrangerer guidede fotturer, juving og klatring, og en del av denne aktiviteten forgår innenfor de foreslåtte vernegrensene. Det gjelder f.eks. C Guidet fottur fra Hellesylt til Geiranger over Blomberg. C Guidet tur fra Hellesylt til Blomberg (Syltevik) retur med båt 19

C Guidet tur fra Hellesylt til Geiranger over Hestebreen og Flydalsbreen. Retur med ferje. Kundene til Cinclus Park er i hovedsak grupper, mest vennegjenger. Framover ønsker de imidlertid å satse også på bedriftsmarkedet. Stranda Turlag arrangerer ikke-kommersielle turer i fjellet. Områdene rundt Storfjorden er en skjult fjellheim, også for store deler av lokalbefolkningen. Det er få overnattingsmuligheter i disse områdene, men det finnes mange kortere turer fra fjorden. Dette er dagsturer som ofte gås tilbake samme veg. Terrenget gjør det vanskelig med rundturer. Turistforeningen har merkede stier, men ikke hytter i Geiranger-Herdalenområdet. I tillegg er det noe miljøbasert reislivsaktivitet også i andre områder: C Oaldsbygda er fraflytta. Husene er restaurert av private. En grunneier har avtale med en tysk tur-operatør. Padlere som kommer i havkajakk kan gå i land og overnatte i telt. Utover det å tillate bruk av grunnen, har ikke grunneierne noe tilbud til padlerne. De har selv med seg telt, mat, mm. C Det går en merket sti fra Geiranger til Vesterås. Her er det kafe i sommermånedene. C De kommersielle friluftsaktivitetene i områdene rundt Storfjorden begrenses av avstandene til store markeder, og av kombinasjonen av topografi og klima. Rasfaren begrenser vinteraktivitetene i mange områder. Ustabilt sommervær kan også være et problem. Rasfaren begrenser også mulighetene for faste installasjoner. Det er få plasser å komme i land fra båt, og enda færre plasser der faste installasjoner som brygger, gapahuker eller annet kan stå trygt. Likevel er det flere selskaper som driver, eller har planer om å drive, naturbasert reiselivsvirksomhet her. I Geiranger finnes det ikke noe tilrettelagt tilbud for turister som vil oppleve Geirangerfjorden på egen hånd. Turistene er henvist til sightseeingbåt eller bilferge. Heller ikke i Hellesylt eller Eidsdal/Norddal finnes det et godt tilrettelagt tilbud for turister som ønsker en tur på fjorden. 5.2 Planer om ny virksomhet The Golden Route En stor del av turisttrafikken i området er knyttet til turistvegen Norddal - Geiranger. Det er søkt om status som nasjonal turistveg for riksveg 63 turistvegen Geiranger - Trollstigen. 20

De tre kommunene Rauma, Norddal og Stranda har siden 1980-tallet hatt et organisert reiselivssamarbeid under navnet The Golden Route. Dette har omfattet samarbeid i næringspolitiske spørsmål (herunder samferdsel), produktutvikling og felles markedsføringstiltak på utvalgte markeder. Som nevnt har reiselivsbedriftene i kommunene rundt the Golden Route greid å øke omsetningen de seinere årene. Gjennom turistvegprosjektet ønsker en å bidra til å viderutvikle reislivsnæringen i retning av flere overnattingsgjester. The Golden Route har formulert det de kaller en kvalitativ målsetting for hva slags profil området skal ha: The Golden Route skal gjennom å profilere seg med vakker natur, markere seg som en grønn destinasjon for et friluftslivs- og kulturinteressert publikum, med varierte tilbud for alle aldersgrupper med særlig vekt på naturbaserte aktiviteter. (Statens vegvesen 2000, s. 32) I søknaden om turistvegstatus (Statens vegvesen 2000) legges det vekt på nærhet til naturen. For mange er det ikke nok å oppleve naturen fra vegen, man vil ut i naturen og oppleve den på egenhånd. En båttur på Geirangerfjorden gir andre sterke opplevelser enn å se fjorden fra vegen. En fottur i de vakre landskapene vil for mange gi uforglemmelige minner. Det er derfor uhyre viktig at prosjektet bidrar til at trafikantene kan komme seg ut i naturen å få slike opplevelser. (s. 19) Fra rapportens konklusjoner om dagens marked kommer det fram at antall reisende langs rv. 63 fordeler seg jevnt på individuelle og gruppereisende, og at halvparten av de individuelle reisende går turer i fjellet under oppholdet. Av tilbud som savnes av de individuelt reisende, nevnes natur- og kulturstier, naturopplvelsessenter og bedre informasjon av flest. De individuelle turistene ønsker å nyte naturens stillhet og ro og utføre aktiviteter i naturen, framfor å se natur og landskap fra vegen. (Statens vegvesen 2000, s. 31) Men produktet skal også markedsføres overfor gruppemarkedet. Her nevnes vandreforeninger spesielt. I produktutviklingsstrategien nevnes ti tiltak en vil satse på, herunder: C Car-walks produkt C Utvikle utkikkspunkt og naturattraksjoner C Natur- og kulturstier C Gjøre fjordene tilgjengelig, småbåthavn, båtutleie, fjordtaxi, fiskeplasser. Begrepet car-walk knytter sammen en kjøretur på rv 63 med fotturer i naturen. Ideen er å velge ut et antall fotturer som har startpunkt ved rv 63 eller en av de definerte avstikkerne. Prosjektet gir turistene anledning til å komme i nærkontakt med det dramatiske, kontrastfylte, friske og uberørte i naturen. (s. 50) Målet er at car-walks skal bidra til å forlenge turistenes oppholdstid i området. 21