Engelsk eller norsk? Den offisielle norske språkpolitikken fra 1990 til 2009

Masarykova univerzita Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky Tereza Blatná Engelsk eller norsk? Den offisielle norske språkpolitikken fra 1990 til 2009 Magisterská diplomová práce Vedoucí práce: PhDr. Miluše Juříčková, CSc. Brno 2010

Prohlašuji, že jsem magisterskou diplomovou práci vypracovala samostatně a uvedla všechnu použitou literaturu a prameny. 3. srpna 2010. 2

Jeg vil først og fremst takke min veileder PhDr. Miluše Juříčková, CSc. for hennes veiledning, støtte og tålmødighet som hun hadde med meg. Jeg vil også gjerne takke professor Brit Mæhlum for hennes fagråd og stimulerende forslag og cand. philol. Thor Henrik Svevad for hjelp med språket. Děkuji především vedoucí mé magisterské diplomové práce PhDr. Miluši Juříčkové, CSc. za její vedení, podporu a trpělivost, kterou se mnou měla. Dále bych chtěla poděkovat profesorce Brit Mæhlum za její odborné rady a podnětné návrhy, a cand. philol. Thoru Henriku Svevadovi za jazykovou korekturu textu. 3

Innhold 1. Innledning 6 2. En teoretisk bakgrunn 9 2.1 Importord, norvagisering og fornorsking 9 2.2 Domene 11 2.3 Domenetap, domenefraskrivelse, domenefordeling og domeneerobring 12 2.4 Språkdød 12 2.4.1 Den etnolingvistiske vitalitetsmodellen til Giles, Bourhis og Taylor 13 2.4.2 Fishmans skala 14 2.4.3 Stillingen til norsk 15 3. Akademia 16 3.1 Undervisning 16 3.2 Forskning og publisering 18 3.3 Språkpolitikken 20 3.3.1 Bologna-avtalen og Kvalitetsreformen 21 3.3.2 Endringen i Universitets- og høyskoleloven 22 3.3.3 Forskning flytter grenser 23 3.3.4 Vekt på forskning 23 3.3.5 Norsk i hundre! 26 3.3.6 Universitets- og høgskolerådets rapport 29 3.3.7 Fagråd for samfunn og høgre utdanning 30 3.3.8 Mål og meining 30 4. Næringslivet 33 4.1 Oljeindustri 34 4.2 Språkpolitikken 35 4.2.1 Norsk i hundre! 35 4.2.2 Fagråd for terminologi og fagspråk 37 4.2.3 Norsk språkbank 38 4.2.4 Mål og meining 39 5. Laissez-faire, fornorsking eller norvagisering? 42 5.1 Hvor mange importord finnes det egentlig i norsk? 42 5.2 Språkpolitikken 43 4

5.2.1 Aksjonen for språklig miljøvern 44 5.2.2 Norvagiseringsvedtakene 44 5.2.3 Ordsmia 47 5.2.4 Norsk i hundre! 48 6. Konklusjon 49 7. Resymé 52 8. Litteraturliste 54 5

1. Innledning Vår verden har blitt både mindre og større i løpet av de siste tiårene. Globalisering har blitt et fenomen som alle snakker om. Økonomi og handel har blitt mer og mer internasjonale og anglo-amerikansk kultur sprer seg. Nye media har blitt sentrale i menneskets liv, og engelsk har blitt hovedspråket i denne virtuelle verdenen. Alt dette har bidratt til at engelsk har blitt sterkere og at den har oppnådd en ekstraordinær stilling blant verdens språk. I dag fungerer engelsk som andrespråk i flere land enn før. Norsk språk har ikke lenger en like selvsagt status i det norske samfunnet som tidligere. Særlig allmennheten er ofte bekymret for hva som skjer med språket. Noen språkvitere har kommet med påstanden at norsk språk ikke har noe langt liv foran seg, og at engelsk vil overta helt. Den mest kjente representanten for dette synet er Sylfest Lomheim, som påstår at norsk kommer til å dø ut i løpet av det kommende århundret og at vi ikke kan gjøre noe for å forhindre denne utviklingen. Selv om mange språkvitere tviler på profetien til Lomheim og viser til motsetninger i hans utsagn og argumentasjon, har budskapet festet seg i folks bevissthet. Det er en allmenn oppfatning at det norske samfunnet er sterkt preget av engelsk språkinnflytelse. Men problemstillingen i denne avhandlingen blir ikke spørsmålet om hva som skjer med norsk i framtida. Min synsvinkel er annerledes. I Norge finnes det en lang tradisjon for at staten regulerer språket og prøver å styre språkutviklingen. Språkrådet 1, statens fagorgan i språkspørsmål, har spilt en sentral rolle i språkreguleringen. Jeg vil se på denne problematikken i sammenheng med påvirkningen fra engelsk. Spørsmålene jeg skal besvare er hvilken retning den offisielle språkpolitikken når det gjelder forholdet mellom norsk og engelsk, har. Hva gjøres med påvirkningen fra engelsk, og gjøres det noe? Dreier det seg om en enhetlig og gjennomtenkt politikk eller om enkelttiltak? Er den samtidige språkpolitikken som gjelder engelsk en fortsettelse av en norsk språkstyringtradisjon, eller har Språkrådet forandret sine metoder? Prøver man fortsatt å styre utviklingen og å skape en norm eller reagerer man bare på hva som skjer? Det betyr at jeg skal konsentrere meg om språkpolitikken og den offisielle delen av engelskproblematikken og jeg setter til side alt som Bent Preisler beskriver som engelsk nedenfra: 1 Jeg bruker navnet Språkrådet også i de tilfellene jeg snakker om tida før 2005. Selv om institusjonen het Norsk språkråd før 2005 og var organisert på en annen måte. 6

Inflydelsen ovenfra er de sprogfærdigheder i, og holdninger til, engelsk som vi får via uddannelsessystemet og den internationalt orienterede foretningsverden; ifølge denne indflydelse er engelsk først og fremmest praktisk at kunne, fordi engelsk er det vigtigste internationale kontaktsprog. Indflydelsen nedenfra er derimod den folkelige brug af engelsk blandt danskere, som skyldes den høje status det engelske sprog har fået som værdisymbol i forbindelse med udbredelsen af de anglo-amerikanske subkulturer. 2 Sosial identitet spiller en viktig rolle ved subkulturer. Sosial identitet er basert på at medlemmene i gruppen avgrenser seg mot resten av samfunnet og at de samtidig forsterker likhet innenfor gruppen for å danne et gruppefellesskap. Språket blir da en av de viktigste identitetsskapende faktorene, særlig i ungdomsgrupper. Språket får en symbolverdi fordi måten vi snakker på og orda vi bruker uttrykker hvilken identitet vi vil markere. Et bestemt språk eller en bestemt språkbruk skaper bestemte assosiasjoner. Subkulturene har blitt stadig mer transnasjonale og på denne måten kommer engelsk inn i det norske samfunnet også via kanaler som ikke representerer autoritet og prestisje, slik som akademia og næringsliv gjør. Min tilnærmingsmåte gjør det lettere å finne entydige svar og slutninger. Og den reduserer faren for at man blir fristet til å vurdere den språklige utviklingen. Dessuten har man ikke behandlet emnet fra denne synsvinkelen. Jeg synes at det er interessant å finne ut om presset fra engelsk har forandret den tradisjonelle norske språkpolitikken. Grunnen til at jeg finner dette emnet interessant, henger også sammen med at jeg ikke er norsk. Da jeg studerte i Norge, la jeg merke til at innflytelsen fra engelsk ble diskutert mye mer enn i Tsjekkia. Forklaringen kan være at engelsk står sterkere i Norge. Eller man kan se på saken fra en annen synsvinkel. Kanskje er nordmenn rett og slett vant til å diskutere språket mye mer. Jeg beskriver den offisielle norske språkpolitikken som normerer forholdet mellom engelsk og norsk i perioden fra 1990 til 2009. Grunnen til at jeg valgte disse årene er at den offisielle norske språkpolitikken har konsentrert seg om ulike ting i ulike perioder. På 1990- tallet stod tilpassingen av engelske importord i sentrum, mens på 2000-tallet har man først og fremst prøvd å motvirke en stigende dominans av engelsk innenfor akademia og næringslivet. Hvis jeg hadde utelatt 1990-tallet, ville jeg kuttet ut en betydelig del av den norske språkpolitikken som behandler påvirkningen fra engelsk. Men jeg vil drøfte både den delen av språkpolitikken som er rettet mot domenetap i næringslivet og i akademia og de språkpolitiske vedtakene som fokuserer på tilpassingen av engelske importord til norsk. Derfor begrenser jeg min avhandling til perioden mellom 1990 og 2009. 2 PREISLER, Bent. Danskerne og det engelske sprog. Fredriksberg: Roskilde universitetsforlag 1999, s. 225. 7

Jeg deler min avhandling i fire hovedkapitler. I det første kapitlet drøfter jeg ulike begreper som henger sammen med saken. Jeg gjør rede for begrepene domene og domenetap, og jeg prøver å beskrive hvor mye norsk egentlig er truet med teoretisk bakgrunn i den etnolingvistiske vitalitetsmodellen og Fismans skala. I de følgende kapitlene skriver jeg om områder som blir ansett som mest utsatt for presset og domenetap dvs. næringsliv og akademia. Til slutt konsentrerer jeg meg om språkpolitikken som gjelder importord. I hvert kapittel begynner jeg med beskrivelsen av den samtidige situasjonen. I andre delen av kapitlet skildrer jeg vedtak angående omtalte områder. Her bruker jeg Stortingsmeldinger, forskjellige vedtak og offisielle rapporter og dokumenter fra norsk regjering og Språkrådet som for eksempel Norsk i hundre! 8

2. En teoretisk bakgrunn Påvirkningen fra engelsk viser seg ved at engelske ord og uttrykk får innpass i morsmålet, det er det de fleste tenker på når man snakker om presset fra engelsk. Et annet aspekt er såkalt domenetap. Både språkforskere og språkpolitikere har lenge rettet sin oppmerksomhet mot engelske importord. Men det som har vekket den største bekymringen i forhold til engelsk i de siste årene, er domenetaps- og språkdødproblematikken som blir mye diskutert i offentligheten. Før jeg beveger meg videre, er det nødvendig å klargjøre forskjellen mellom norvagisering og fornorsking som er to hovedprinsipper i tilpassingen av importord til den norske språkstrukturen. Jeg drøfter også begrepene domene, domenetap, domenefraskrivelse og domeneerobning. I sammenheng med disse begrepene forklarer jeg også begrepene diglossi og språkdød og jeg gjør rede for to modeller som brukes innenfor sosiolingvistikken i undersøkingen av truede språk. Til slutt vil jeg sette disse teoriene inn i den norske konteksten. 2.1 Importord, norvagisering og fornorsking Tradisjonelt skiller man mellom fremmedord og lånord, som til sammen kalles for importord. Begge begreper betegner ord som ikke hører til det eldste laget i språket, dvs. arveord, og som har blitt overtatt fra et annet språk. Mange glemmer at det ikke bare er de nyeste ordene som hører til denne gruppen. Noen importord har vært i norsk ordforråd veldig lenge, de har blitt hjemliggjort og vanlige folk oppfatter dem som helt norske. Skillet mellom fremmedord og lånord går på at fremmedord har behold sin opprinnelige form og deres fremmede opphav er klart ved første blikk fordi de skiller seg fra hjemlige ord både i skrivemåte, uttale og morfstruktur. Mens lånord er tilpasset norsk språkstruktur og ser norske ut. Man må ha en viss språkhistorisk kunnskap for å gjenkjenne at ordet er importert. I det tilfellet er ordet veltilpasset. Graden av tilpassingen kan variere, det avhenger av om ordet er tilpasset både morfologisk, ortografisk og fonetisk. I noen tilfeller kan det allikevel være nokså problematisk å bestemme om ordet hører til lånord eller til fremmedord. Det er en av grunnene til at den alldekkende betegnelsen importord ofte blir foretrukket nå. I tillegg anbefaler Helge Sandøy å snakke om importord fordi begrepet lånord høres nokså misvisende ut. 3 3 SANDØY, Helge. Lånte fjører eller bunad? Om importord i norsk. Oslo: Cappelen akademisk forlag 2000, s. 19. 9

Det finnes to hovedstrategier for hvordan man kan behandle importord. Man kan fornorske importord, dvs. bytte et utenlandsk ord med et norsk, for eksempel kollisjonspute med airbag eller støtteark med handout. Disse ordene kalles avløserord. De kan bli laget på flere måter enten man bare oversetter fremmedordet til norsk, da dreier det seg om indirekte lån, eller man kan lage et uavhengig norsk ord som ikke er inspirert av det opprinnelige ordet. Det finnes også hybride importord, der et importert ord er sett sammen med et hjemlig ledd. Resultatet blir ord som TV-tale. Et særegent tilfelle er pseudoimportord. Slik kaller man ord som stressless og snacksy. De ser ut som importord, men egentlig finnes de ikke i denne formen i opphavsspråket. 4 Fornorsking er ikke den eneste måten importord kan bli godtatt på. Man kan også endre formen på ordet slik at den tilsvarer norsk lydverk og ortografi. Denne måten kalles norvagisering. 5 Importord utgjør en vesentlig del av ordforrådet. Det sies at 30-40% av norske ord er importord, resten er arveord. Men det er umulig å gi nøyaktige tall. For det første kan etymologien til et ord være uklar, for det andre er lingvister uenige om hvor stort det norske ordforrådet faktisk er. De fleste importordene i norsk kommer fra latin, gresk, lavtysk, fransk og engelsk. De fleste nye importord som ikke er godt assimilerte ennå, kommer fra engelsk, og derfor får de stor oppmerksomhet. Mange ord som utgjør en fast del av det norske ordforrådet, er opphavlig engelske. Det gjelder for eksempel ord knyttet til sjømannsspråket, som brigg, fender, teite osv., som kom inn i språket allerede i det 18. århundret. I det 20. århundret var det idrettstord, særlig fotballspråket var sterkt engelskpreget. Men tidligere var engelsk bare en av flere leverandører, og bruken av engelske importord var begrenset blant folk flest. Etter den andre verdenskrig har engelsk fått en helt dominerende posisjon. Grunnen er at USA dominerer på mange områder i dag og det gjenspeiler seg også i språket. Det henger sammen med faktumet at de fleste importord er substantiv. Importord kommer altså sammen med nye tekniske og kulturelle fenomener de betegner. Importstrømmen er mer avhengig av kulturell dominans, eventuelt motstand mot denne dominansen, enn av frekvensen på kontakter. Finland har vært påvirket av Sverige og Russland, men i dag virker ikke nabospråkene på finsk. Kulturimpulsene ser svært like ut i hele Norden. I dag er importen størst innenfor økonomi, datafag og popmusikk. 4 SELBACK, Bente SANDØY, Helge. Avisspråk og importord. I: Fire dagar i nordiske aviser. Ei jamføring av påverknad i ordforrådet i sju språksamfunn. Red. Bente SELBACK Helge SANDØY. Oslo: Novus Forlag, 2007, s. 21. 5 SANDØY, Helge. Lånte fjører eller bunad?om importord i norsk. Oslo: Cappelen akademisk forlag 2000, s. 21-22. 1

2.2 Domene Domene blir i dag vanligvis definert som samfunnsområde eller språkbrukarena. Unn Røyneland beskriver begrepet slik: Eit domene kan definerast som eit område av menneskeleg aktivitet som er knytt til særskilde tidspunkt, rollerelasjonar, sosiale situasjonar osb. Grovt sett kan ein dele inn i offentlege domene, som politikk, religion, yrke, utdanning, og private domene, som familie og vennekrins. Men ein del domene er nok i grenseland mellom det private og det offentlege. 6 Det er denne betydningen jeg referer til når jeg skriver om domene. Men begrepet domene har blitt brukt og forstått på flere måter. Dag Finn Simonsen diskuterte denne forvirringen i betydninger i en artikkel i tidsskriftet Norsklæreren i våren 2002. Han mener at begrepet domene har blitt brukt i to forskjellige betydninger. For det første brukes begrepet domene som et synonym til samfunnsområde, men med spesiell tanke på språkbruken i det aktuelle samfunnsområdet. Domener i denne forstand kan for eksempel være familien, kirken, vennekretsen, skolen osv. Simonsen peker på at Joshua Fisherman bruker begrepet i sin klassiske og ofte siterte artikkel The Relationship between Micro- and Macro-Sociolinguistics in the Study of Who Speaks What Language to Whom and When på en annen måte. Fisherman ser domener som: Situasjoner som likner hverandre med hensyn til samtalepartnere, sted og samtaleemne, og der denne likheten påvirker hvilket språk som synes passende å bruke for deltakerne i samtalen. Simonsen presiserer at denne definisjonen kun gjelder muntlige samtaler blant flerspråklige personer. 7 Ragnhild Ljosland påstår i sin avhandling at disse to definisjonene ikke står i motsetning. Forskjellen ligger ikke i selve definisjonen av begrepet, men derimot i fokusnivå det første fokuserer på makronivået, det andre på mikronivået. Det er vanskelig å definere hva som utgjør et domene. Dessuten konstrueres oppfatningen av hva som utgjør et domene, både av språkforskere og medlemmene av et gitt språksamfunn. Og meningene kan være svært forskjellige. Debatten viser at domener bare er konstruksjoner og at det ikke finnes noen absolutt og riktig inndeling. 6 MÆHLUM, Brit AKSELBERG, Gunnstein RØYNELAND, Unn SANDØY, Helge. Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk.oslo: Cappelen akademisk forlag 2008, s. 44. 7 LJOSLAND, Ragnhild. Lingua franca, prestisjespråk og forestilt fellesskap. Om engelsk som akademisk språk i Norge. Avhandling for graden philosoph ae doctor. Trondheim: NTNU 2008, s. 25. 1

2.3 Domenetap, domenefraskrivelse, domenefordeling og domeneerobring Begrepet domenetap henger tett sammen med begrepet domene i betydningen samfunnsområde. Brit Mæhlum definerer domenetap slik: En utvikling der et morsmål blir gradvis erstattet av et annet språk, her engelsk, innenfor bestemte samfunnsområder. Domenetap er slik et suksessivt skifte av språk innenfor et avgrenset samfunnsområde. 8 Når bortvalgt er bevisst, dreier det seg om domenefraskrivelse. Etter at det har skjedd domenetap eller domenefraskrivelse på noen domener, men ikke på alle, blir resultatet en domenefordeling mellom ulike språk. Domenefordeling innebærer: [ ] en statusendring som fører med seg at to (eller flere) språk fordeler kunnskapsområda mellom seg, med det resultatet at desse bruksområda blir (tilnærma) eittspråklege, medan samfunnet som heilskap blir to- eller fleirspråkleg. Denne utviklinga kan skje gjennom medvitne vedtak eller gjennom eigen dynamikk. 9 Utviklingen kan også gå i en motsatt vei, da snakker man om domeneerobring: Statusendring som fører med seg at eit språk utviklar dei faglege uttrykksmidla som trengst for å kommunisera på alle faglege nivå innanfor eit kunnskapsområde som til dess ikkje (eller ikkje fullnøyande) har rådd over slike uttrykksmiddel. 10 2.4 Språkdød Språkdød betyr at folk helt slutter å bruke et visst språk i alle brukssammenhenger, ikke bare i noen domener. Under forutsetning av at det dreier seg om den siste folkegruppen som behersker det gitte språket. Man kan ikke si at norsk språk har dødd ut fordi norske emigranter i Amerika sluttet å snakke norsk. For det finnes over fire millioner norskbrukere i Norge. Et språk er dødt når ingen snakker det. Språk som eksisterer bare i skriftform, er ikke levende språk. 11 Domenetap behøver ikke å være en rettfram vei til språkdød, men det representerer en mye større fare enn importord som trenger inn i språket. Nå for tida er språkdød et hett emne, og mange peker på at omtrent ett hundre språk i verden dør ut hvert år. Noen få språk 8 MÆHLUM, Brit. Konfrontasjoner. Når språk møtes. Oslo: Novus forlag 2007, s. 166. 9 LAURÉN, Christer MYKING, Johan PICHT, Heribert. Språk, domene og domenedynamikk. I: Nordterm 12/2003. Stokholm: Terminologicentrum 2005, s. 63 10 Ibid. 11 CRYSTAL, David. Language death. Cambridge: Cambridge University Press 2000, s. 11. 1

dominerer stadig mer og mer. De fem største språk i verden: kinesisk, engelsk, spansk, russisk og hindi, er morsmålet til 45% befolkning i verden. 12 Et betydelig antall språk står i fare for å bli utryddet. Språkdød er på ingen måte et nytt fenomen, men modernisering og økende språkkontakt som henger sammen med globalisering, har satt opp farten. Det har blitt laget flere modeller som beskriver hva et språk må ha for å overleve. Jeg fokuserer på de to kanskje mest kjente den etnolingvistiske modellen og GIDS-skalaen, og jeg bruker dem for å beskrive situasjonen til norsk. Selvfølgelig finnes det flere modeller og teorier som gjelder språkdød og språkskifte, men jeg vil ikke dykke så dypt inn i dette området fordi det ikke er hovedpoenget i avhandlingen. Jeg bruker disse modellene bare som en teoretisk bakgrunn. 2.4.1 Den etnolingvistiske vitalitetsmodellen til Giles, Bourhis og Taylor Når man undersøker hvor mye et språk er truet, kan man bruke begrepet etnolingvistisk vitalitet. Begrepet ble først brukt av Howard Giles, Richard Bourhis og Donald Taylor i 1977 for å beskrive situasjonen til minoritetsspråk. Men faktorene som jeg presenterer nedenfor, kan bli brukt mer generelt, for alle språk. Hva etnolingvistisk vitalitet egentlig er? The vitality of ethnolinguistic group is that what makes a group likely to behave as a distinctive and active collective entity in intergroup situations. From this, it is argued that ethnolinguistic minorities that have little or no group vitality would eventually cease to exist as a distinctive groups. Conversely, the more vitality a linguistic group has, the more likely it will survive and thrive as a collective entity in an intergroup context. 13 Modellen er en omfattende analyse av mange, ikke bare språklige, faktorer som kan virke på vitaliteten i språket. De tre hovedfaktorene som er betydningsfulle for etnolingvistisk vitalitet, er status, demografi og institusjonell støtte. Status uttrykker om en gruppe har en hegemonisk eller marginalisert posisjon. Det henger tett sammen med sosial status, økonomisk status, sosialhistorisk status og språklig status. Språk som er knyttet til primærnæring og tradisjonell levemåte må vanligvis vike for språk som blir assosiert med modernitet og framskritt. Sosialhistorisk status forteller om gruppen er stolt over seg selv og sin historie, kort sagt om den har en positiv 12 SANDØY, Helge. Lånte fjører eller bunad? Om importord i norsk. Oslo: Cappelen akademisk forlag 2000, s. 25. 13 GILES, Howard BOURHIS, Richard TAYLOR, Donald M. Towards a Theory of Language in Ethnic Group Relations. I: Language, Ethnicity and Intergroup Relations. Red. Howard Giles. London: Academic Press 1977, s. 308. 1

identitetsopplevelse. Når det gjelder språklig status, har minoriteter som bruker et internasjonalt språk, som for eksempel den franske befolkningen i Quebec, en fordel. De demografiske faktorene er flere. Den første faktoren er størrelsen på språksamfunnet. Noen språkforskere har prøvd å sette en grense for hvor stort et språksamfunn må være for å være trygt. David Crystal anslår 10 000 språkbrukere som en nedre grense. 14 Men det er ikke bare størrelsen på språksamfunnet som spiller en rolle. For størrelsen på språksamfunnet er bare et tall. Man må også ta i betraktning forholdene og andre faktorer for å kunne trekke en relevant slutning. En annen faktor som forsterker språkets vitalitet er geografisk konsentrasjon. Språk med en geografisk konsentrert befolkning står sterkere enn språk uten et geografisk kjerneområde. Til de demografiske faktorene hører også endogami, dvs. at folk gifter seg bare innenfor sitt språksamfunn. Dermed reduseres språkkontakten mellom de forskjellige språksamfunnene. Immigrasjon og emigrasjon spiller også en rolle. Man kan oppsummere det slik at folk som lever tett sammen på et avgrenset område og har mye kontakt med hverandre, men lite kontakt utad, har en større sjanse til å ta vare på sitt språk. Institusjonell støtte gjelder bruken av språket innenfor ulike nasjonale eller regionale institusjoner, dvs. om språket blir brukt i undervisning, i media, i kirken og i administrasjon. Det er også viktig at gruppen organiserer seg politisk og at medlemmene er virksomme i ulike institusjoner, media og i det militære. 15 2.4.2 Fishmans skala En annen typologi som brukes for å beskrive hvor mye et språk er truet, har blitt utarbeidet av Joshua Fishman. Det er den såkalte GIDS-skalaen: Graded Intergenerational Disruption Scale. Skalaen har åtte stadier. Man kan forestille seg enkelte stadier som trappetrinn som leder ned til språkdød. Fishman fokuserer særlig på bruksarenaer og på i hvor stor grad språket blir tradert videre til yngre generasjon. I en kortfattet og litt forenklet versjon følger stadiene i Fishmans skala etter hverandre slik: samfunn dominert av ettspråklige individ, morsmål på arbeid, morsmål som statsspråk, morsmålet som skriftspråk, morsmål i hverdagen, morsmål som hjemmespråk, morsmål talt av bare besteforeldre og foreldre, morsmål talt bare av besteforeldre. 16 Etter stadium åtte dør språket ut. 14 CRYSTAL, David. Language death. Cambridge: Cambridge University Press 2000, s. 13. 15 GILES, Howard BOURHIS, Richard TAYLOR, Donald M. Towards a Theory of Language in Ethnic Group Relations. I: Language, Ethnicity and Intergroup Relations. Red. Howard Giles. London: Academic Press 1977, s. 309-316. 16 SANDØY, Helge. Nordiske språkkulturar i møte med globaliseringa. I: Den nye norsken? Nokre peilepunkt under globaliseringa. Red. Helge SANDØY K. Tenfjord. Oslo: Novus forlaget 2006, s. 77. 1

2.4.3 Stillingen til norsk Og hvordan er det med norsk? Ifølge Helge Sandøy er nordmenn i dag på overgangen mellom det første og det andre stadiet og mange av nordmenn er delvis tospråklige. 17 Tospråklighet er ikke en trussel, det er mulig å ha en stabil to- eller flerspråkssituasjon. Avgjørende er hvordan man dyrker morsmålet og hvilke verdier man tillegger det. Mange mener at påstanden at norsk vil dø ut, ikke stemmer med virkeligheten. Språkvitere peker på at språk som dør ut vanligvis er minoritetsspråk som bare finnes i en muntlig form. De blir brukt i private sfærer og bare få mennesker behersker dem. I motsetning til norsk som er et skriftspråk og statsspråk som brukes administrativt, i media, kultur og på skolen. Selvstendige stater mister vanligvis ikke sitt språk. Det anslås at det finnes omtrent 6 000 språk i verden, men det er bare om lag 250 språk som blir snakket av minst én million mennesker. 18 Norsk med sine 4,5 million språkbrukere står derfor nokså sterkt selv om den utgjør et mye mindre språksamfunn enn det engelske språksamfunnet. Dessuten er størrelsen på språksamfunnet bare én av flere faktorer som er betydningsfulle. Når man tar i betraktning alle faktorene som ble nevnt ovenfor, kan man konkludere at norsk som helhet er et ganske trygt språk. Påvirknigen fra engelsk er ikke en trussel mot norsk språk i den forstand at nordmenn ville slutte å snakke norsk. Språkforskere og språkpolitikere retter sin oppmerksomhet mot områder i det norske samfunnet som er truet av domenetap. Dersom de mest prestisjefulle domenene går tapt i en domenetapsprosess, kan det norske språksamfunnet få klare diglossiske trekk. Diglossi er en tilstand der to varieteter, i dette tilfellet to forskjellige språk, brukes parallelt i et språksamfunn. Forholdet mellom varietetene er asymmetrisk fordi en av dem, så kalt H-språk, har en høyere prestisje og status og brukes i formelle situasjoner. Mens den andre varieteten, L-språket, har en lavere status og brukes i private sfærer. Det sentrale i definisjonen er den klare funksjonsdelingen og prestisjeforskjellen. I de følgende kapitlene vil jeg undersøke akademia og næringslivet, dvs. områdene hvor utviklingen kan resultere i diglossi. Jeg vil også finne ut hva Språkrådet og regjeringen synes om utviklingen og hvilke tiltak som har blitt gjort. 17 Ibid, s. 76-77. 18 MÆHLUM, Brit. Om hundre år er allting glemt. I: Norsk lingvistisk tiddskrift 20/2002, s. 186. 1

3. Akademia Akademia er området som mange anser for å være mest truet av domenetap. Denne saken blir mye diskutert både i media og blant forskere. Universitetene har opphørt å være nasjonale kulturinstitusjoner. Det forsterker konkurranseaspektet som gjelder både forskning og undervisning, altså konkurransen om å tiltrekke seg de beste studentene. Dagens universitetsideal er bedriftsuniversitet. Internasjonalisering har blitt mål for mange universiteter i Norge. Akademia blir mer standardisert og internasjonal, og denne utviklingen fremmer engelsk som undervisning- og publiseringspråk. Engelsk brukes for å gjøre utveksling av studenter og samarbeid med forskere i utlandet lettere. Ragnhild Ljosland hevder at det ikke bare er praktiske grunner som styrer utviklingen: Det engelske språkets stilling innen universitetssektoren har utvilsomt med kommunikasjonsverdi å gjøre, men også, i tillegg, med språkets status. 19 Men akademia er ikke en homogen enhet. Når man snakker om akademia, er det nødvendig å skille mellom vitenskapelig publisering som har forskere som en primær målgruppe, undervisning og forskningsformidling. Mange foreslår å ikke betrakte akademia som ett domene, men som flere underdomener. Disse underkategoriene har ulike formål og funksjoner og derfor er graden av anglifisering i dem ulik. I de følgende kapitlene vil jeg beskrive hvor sterkt engelsk står i norsk akademia, hvorfor engelsk overtar og hvilke følger det kan ha. Jeg bestemte med for å behandle vitenskapelig publisering og forskningsformidling sammen i ett underkapittel. Til slut gransker jeg norsk språkpolitikk som fokuserer på forholdet mellom engelsk og norsk i akademia. 3.1 Undervisning I Europa er undervisning på engelsk generelt i ferd med å blir mer vanlig enn før. Man kan ha enten enkelteemner, deler av studieprogram eller hele studieprogrammet på engelsk. Det samme gjelder Norge. I skoleåret 1999 2000 ble det tilbudt totalt 51 masterprogram på engelsk ved universitetene i Bergen, Oslo og Tromsø, NTNU, Norges handelhøgskole Norges landbrukshøgskole. De fleste av disse var beregna på utenlandske studenter, men noen var 19 LJOSLAND, Ragnhild. Lingua franca, prestisjespråk og forestilt fellesskap. Om engelsk som akademisk språk i Norge. Avhandling for graden philosoph ae doctor. Trondheim: NTNU 2008, s. 53. 1

også åpne for norske studenter. Det er mindre vanlig med engelskspråklig undervisning på lavere grad. 20 Ved Universitetet i Oslo ble i 2005 14, 6 % tilbud kun på engelsk. Til sammen, hvis man regner med de emnene som har engelsk på lager, ble altså potensielt 22, 5 %av alle emner ved UiO på engelsk i 2005. I 2006 var andelen økt til noe over 25%. 21 I tilfellene der både kurs på norsk og på engelsk står til rådighet, slik at utvekslingstudenter kan ta dem på engelsk, fører det gjerne til at også norske studenter får undervisning på engelsk fordi man ikke ønsker å kjøre parallelle opplegg. I rapporten Språkstatus 2010 står det at hver fjerde student på norske masterstudium tok sitt studium på engelsk i 2009. Samtidig er det nødvendig å understreke at studentene på de engelskmasterprogrammene konsentrerer seg om noen få fagfelt økonomi, markedsføring, medisin og matematisk-naturvitenskapelige fag. 22 Grunnene til at institutter velger å ha engelsk som undervisningspråk, er mange. De vil heve studenters og læreres kompetanse i engelsk, styrke kontakten med universiteter i utlandet og tiltrekke seg utenlandske studenter, både utvekslingsstudenter på kortere opphold og masterstudenter fra utlandet som skal følge hele masterprogrammet. De ønsker å gjøre seg attraktive for et større marked og virke progressive. De vil gjerne øke jobbmulighetene til studentene som er ferdige med studiene. I en del yrker har arbeidslivet blitt internasjonalisert, og derfor er det å kunne godt engelsk, en stor fordel. Engelskspråklig undervisning blir da ansett som en god måte å oppnå målet på. Ressurser, som databaser, tidsskrifter og lærebøker, er mer tilgjengelige på engelsk enn på morsmålet. Økonomi og posisjon innenfor universitetet er også en av årsakene. Dessuten har det å være internasjonal blitt en kvalitet i seg selv ordene internasjonal og engelsk skaper positive assosiasjoner til høy kvalitet, til det moderne og framtidsrettete. Nå for tida må universitetene være en del av det internasjonale utdanningmarkedet for å framstå som framgangsrike og moderne. Mange universiteter utenfor engelspråklige land frykter for at hvis de ikke tilbyr undervisning på engelsk, blir de isolerte institusjoner. Tilpassing til Bologna-prosessen representerer også en viktig motivasjon for å ha undervisning på engelsk. Samtidig har flere personer stilt spørsmålet om nordmenn, i sin begeistring for engelsk i akademia, ikke overvurderer sine engelskferdigheter. Glen Ole Hellekjær har gjort flere studier som omhandler leseferdigheter i engelsk blant studenter og blant elever i tredje klasse 20 Ibid, s. 65. 21 Ibid, s. 129-130. 22 SPRÅKRÅDET. Språkstatus 2010. Kunnskap frå elleve språkpolitiske område. 2010, s. 10, 50. [online] Sitert 5. 7. 2010 fra <http://www.sprakrad.no/upload/spr%c3%a5kstatus%202010.pdf>. 1

på videregående skole, allmennfaglig linje. Undersøkelsen viser at 30 40% av informantene har problemer med å lese en akademisk engelskspråklig tekst. Det betyr at når studentene begynner ved universitetet, har de for en stor del for dårlige ferdigheter i å lese fagtekster på engelsk. 23 Undervisning på engelsk kan ha negative bivirkninger dårligere lærevilkår for studenter og svekkelse av norsk som fagspråk. Går ikke undervisnig på engelsk på bekostning av det norske språket? Tilegner studentene seg fagspråket på norsk? Er terminologiutviklingen tilstrekkelig? Noen er bekymret for at undervisning på engelsk påvirker fagspråket og terminologiutviklingen på norsk negativt. Det vil si at resultatet blir subtraktiv tospråklighet hvor det nye språket kommer til erstatning for det første. Ferdighetene i førstespråket blir ikke videreutviklet, og kan faktisk gå tilbake eller glemmes helt. Mens det som man ønsker å oppnå er additiv tospråklighet der det nye språket kommer i tillegg, men ikke på bekostning, av det første. 24 3. 2 Forskning og publisering Den vitenskapelige publiseringen er i økende grad preget av engelsk selv om engelskandelen i publikasjoner varierer fra fagfelt til fagfelt. Norsk står sterkest innenfor humaniora hvor engelskspråklige publikasjoner utgjør 40%. Det skyldes både språk og publiseringskanaler. I kulturvitenskapene er undersøkte emner oftere knyttet til norske eller nordiske kontekster, dermed blir kravet til språkbeherskelsen mye større. Dessuten er det ikke mange reelt internasjonale vitenskapelige tidsskrifter og forlag i humaniora. Tvert imot har teknologi og naturvitenskap mellom 80 og 90% vitenskapelig publisering på et ikke-nordisk språk. 25 I doktoravhandlingene dominerer engelsk nesten totalt. Den totale andelen engelskpråklige doktoravhandlinger har steget fra 81% i 2002 til 88, 5% i 2007 på de tre største norske universitetene. 26 Tendensen er klar: jo høyere nivå, jo mer engelsk. Det høye antallet doktoravhandlingen på engelsk skyldes både at nordmenn skriver på engelsk, men også at antallet utenlandske statsborgere som tar doktorgraden i Norge, har økt de siste årene: Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (heretter: NTNU) ble for eksempel hver fjerde doktorgrad (24%) avlagt av en utenlandsk statsborger i 2003, mot 19% i 2002, 21% i 2001 og bare 11% i 2000. 27 23 LJOSLAND, Ragnhild. Lingua franca, prestisjespråk og forestilt fellesskap. Om engelsk som akademisk språk i Norge. Avhandling for graden philosoph ae doctor. Trondheim: NTNU 2008, s. 67. 24 Ibid, s. 259. 25 MÆHLUM, Brit. Konfrontasjoner. Når språk møtes. Oslo: Novus forlag 2007, s. 168. 26 LJOSLAND, Ragnhild. Lingua franca, prestisjespråk og forestilt fellesskap: Om engelsk som akademisk språk i Norge. Avhandling for graden philosoph ae doctor. Trondheim: NTNU 2008, s. 70. 27 Ibid, s. 2. 1

På den andre siden dominerer norsk stadig i forskningsformidling for allmennheten. Grunnen er klar. Populærvitenskap er beregnet på vanlige mennesker, den formidler nye erkjennelser i en populær, lettfattelig form. Derfor er nasjonalspråket det første valget og blir det sannsynligvis også i framtiden. Men hvorfor velger man å publisere på engelsk? Det dreier seg om et ønske om å være en del av et internasjonal forskernettverk. Når man publiserer på engelsk, blir man mer kjent og mer lest. Publisering på engelsk muliggjør å delta på en global forskningsarena. Det kan være lettere å skrive på engelsk når det meste av kilder og litteratur man har tilgang til, er på engelsk. Vitenskapelig publisering har blitt anglifisert. 80% av tidsskriftene som det blir mest referert til, blir utgitt på amerikanske og engelske forlag. I tillegg har det blitt vanlig å utgi engelskspråklige vitenskapelige tidsskrifter også i ikke-engelskspråklige land. Andre internasjonale vitenskapsspråk som fransk, tysk og russisk har opplevd en dramatisk nedgang. 28 Også i forskning blir det lagt vekt på konkurranse og internasjonalisering. Dette innebærer at målbarhet har blitt viktigere. Noen forskere hevder at systemet oppfordrer til publisering på engelsk og at akademikere er mer belønnet når de velger engelsk istedenfor norsk. Det gir mer prestisje å publisere i internasjonale tidsskrifter. På den andre siden kan vitenskapelig publisering på engelsk skape problemer. Skriver man som nordmann på engelsk, når man flere lesere, men risikerer å bli misforstått. Dersom flesteparten av primærpublisering skjer på engelsk, hvordan kan et norsk fagspråk videreutvikles? Engelsk som kommunikasjonsspråk kan også føre til problemer på internasjonale fagkonferanser. Tove Bull 29 peker på at en god språkmestring blir oppfattet som en god fagmestring. Men Martin Ystensen sier at det er resultatene som teller til slutt og at ingen dyktig forsker kan mislykkes på grunn av manglende språkferdigheter. Noen forskere og språkvitere synes at denne debatten er helt unødvendig. De påstår at det alltid har eksistert et internasjonalt språk som har tjent som forsknings- og publiseringsspråk. Alt rundt 1980 ble 62 prosent av alle vitenskapelige bidrag fra norske universitetsansatte publisert på engelsk eller andre ikke-nordiske språk. 30 Derfor er den samtidige tilstanden i forskning og vitenskapelig publisering helt naturlig og det finnes ingen grunner for å rope varsku. 28 Ibid, s. 61-62. 29 BULL, Tove. Dagens og gårdagens akademiske lingua franca. I:.Språk i kunnskapssamfunnet. Engelsk elitenes nye latin? Red. Dag Finn SIMONSEN. Oslo: Gyldendal akademisk forlag 2004, s. 44. 30 SIMONSEN, Dag Finn. Universiteter og høyskoler behov for en samlet, men differensiert språkpolitikk. [online] Siterst 10. 7. 2010 fra <http://www.sprakrad.no/politikk-fakta/spraakpolitikk/forsking-og-hoegreutdanning/universitet/>. 1

Martin Ystensen argumenterer for engelsk som publiseringsspråk. Grunnen er at engelsk ikke bare åpner for flere lesere, men også for flere kritikere. Hvis man har virkelige ambisjoner, kan ikke lojaliteten til norsk språk være en unnskyldning. Ifølge Ystensen er publisering på engelsk viktig for å få et høyt nivå på norsk forskning. 31 Ystensen er skeptisk til språkpolitiske forordninger som gjelder språkbruk i vitenskapelig publisering. Han mener at interessen for populærvitenskap kan være en drivkraft for utvikling av norsk som forskningsspråk. Derfor burde man fokusere på å lage gode og inspirerende populærvitenskapelige bøker på norsk. Man må passe på at det som formidles på norsk, ikke får en lavere status blant norske ungdom enn det som formidles på engelsk. Hans konklusjon er at vi må innrømme at både engelsk og norsk har ulike funksjoner og det ikke er fornuftig å presse inn norsk overalt. 32 3. 3 Språkpolitikken Her vil jeg gjøre rede for språkpolitikken som gjelder forskning og utdanning på et nasjonalt nivå siden år 2000. Det betyr at jeg utelater forskjellige vedtak og ordninger som de respektive universitetene har vedtatt fordi universiteter er selvstendige institusjoner som kan drive sin egen politikk. Dette området ligger utenfor min problemstilling. Imidlertid drøfter jeg noen vedtak og utredninger som primært ikke handler om språkpolitikk angående forholdet mellom engelsk og norsk, men som likevel har språklige følger, slik som for eksempel dokumentet Vekt på forskning og den påfølgende tellekantdebatten og implementeringen av Bologna-avtalen gjennom Kvalitetsreformen. I dette kapitlet beskriver jeg enkelte vedtak, utredninger og institusjoner. Jeg går ikke gjennom alle dokumenter som har blitt utgitt i de utvalgte årene. For det første er det helt umulig, for det andre er det ikke min hensikt. Jeg prøver å plukke ut de viktigste dokumentene slik at jeg kan skissere hovedtrekk i utviklingen. For oversiktens skyld drøfter jeg tiltakene og rapportene slik de har blitt utgitt. Det betyr at året de ble utgitt i, bestemmer rekkefølgen. I tilfelle dokumentet jeg bruker, behandler flere emner, utelater jeg delene som ikke gjelder forholdet mellom norsk og engelsk og derfor ikke er relevante for mitt emne. 31 YSTENSEN, Martin. Norsk vitenskapsspråk = femi treski? I: Språk i kunnskapssamfunnet. Engelsk elitenes nye latin? Red. Dag Finn SIMONSEN. Oslo: Gyldendal akademisk forlag 2004, s. 72. 32 Ibid, s. 73-75. 2