KRISTIAN WIKBORG WIESE AVTRYKK Roman
Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2014 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg, Exil Design Forsideillustrasjon: Jurgen Schadeberg / Getty Images «In A Station of the Metro» by Ezra Pound, from PERSONAE Diktet «På en metro-stasjon» av Ezra Pound er gjengitt fra Ezra Pound: Dikt i utvalg ved Paal Brekke, utgitt av Den norske Bokklubben (1971). ISBN: 978-82-419-1075-3 ISBN: 978-82-419-1074-6 (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Til S og G
1
Det er dugg på vindusglasset når jeg våkner. Jeg lener meg ut fra sengen og letter på gardinen. Verden der ute er overtrukket av en hinne som i løpet av natten har forvandlet alt til perler, til glass. Jeg pirker vekk søvn fra de hovne øynene mine og klør det tunge hodet mitt med begge hender. Kler på meg og går inn på kjøkkenet. Skrur på platen og fyller kjelen med vann. Det eneste jeg orker å forholde meg til nå, er dette huset. Disse veggene, gulvet og taket. Bortsett fra mutter er det ingen som vet at jeg er her. I starten ringte hun hver dag, var nesten helt hysterisk og ba meg komme hjem. Jeg var nødt til å fortelle henne at alt var i orden, at jeg bare trengte tid. Hun forsøker å la meg være i fred. Jeg tror hun motvillig har innsett at det er best. Jeg snakket med henne i forrige uke, hun fortalte at universitetet har forsøkt å kontakte meg. De sier at jeg mister plassen min om jeg ikke lar høre fra meg i løpet av de neste dagene. Jeg har ingen intensjoner om å melde meg. Hytta har blitt et hi hvor jeg kan gå i dvale. Det er riktig tid for det nå, når alle de andre hyttene er stengt og feriefolket har dratt hjem. Det gir en viss trygghet. Om sommeren pleier det å komme arkitekter eller arkitekturentusiaster som har hørt om hytta vår, og som vil se den i virkeligheten. Men de dukker aldri opp utenfor sesongen. De eneste besøkene som kommer, er nattlige, etter at jeg har falt i søvn, og det eneste som eksisterer, er rekken av minner som omkranser meg og følger meg inn i søvnen. Han var på plass i natt igjen. Som alltid i følge av en pike. Selv om hun er innhyllet i mørke og ansiktet hennes ikke viser seg, vet jeg hvem hun er. Vi har vært her før, sett utover det samme havet, svabergene og de skummende bølgene. Sommeren mens vi ennå var barn. En evighet eller et par år siden, det spiller ingen rolle. Somrene her pleier å være båter på fjorden, lukten av sjø og tang og
tare, fatter som luker vekk sjøgress fra badeplassen, og mutter som ligger henslengt i en solseng og lytter til radioen. I bukta er det bestandig noen som bader. Hytta ligger ikke mer enn hundre meter fra vannet, på toppen av en liten knaus, innhegnet av furutrær og en bred kløft på den ene siden, glatte svaberg på den andre. Lydene av hyl og latter, påhengsmotorer, stemmer og musikk fra hyttene rundt når likevel frem, minner oss om at vi er i nærheten av mennesker. At vi ikke er alene. Nå er dette stedet som skolegården midt på sommeren, eller en nedlagt fabrikk, et tomt kjøpesenter. Som om jeg ikke skulle ha vært her. Jeg vet han ville likt å være her med meg. Og kanskje hadde hun også satt pris på det, at vi tre var her sammen. Vannet koker. Jeg reiser meg. Blander pulver og varmt vann. Går tilbake til plassen ved vinduet mens jeg blåser i den gloheite koppen. Jeg er så trett, det er noe med luften her nede. Den er tyngre. Den trekker meg nedover, og jeg legger meg på sofaen. Fra her jeg ligger, kan jeg se inn i arbeidsværelset mitt. Døren er åpen. Jeg trodde jeg hadde lukket den. Innerst i værelset, ved det store vinduet, står staffeliet med det hvite lerretet. Det lyser mot meg. Ubrutte malingstuber og pensler ligger strødd utover gulvet. Jeg har ikke klart å få ned så mye som en strek, ikke en skisse, ikke en farge, ikke et penselstrøk. Det hvite lerretet står der som en hån, som en heslig påminnelse om at alt blir mer og mer uutholdelig. For alltid kommer det noe i veien. Alltid noe som drar meg vekk fra lerretet. Bilder og scener som glir over netthinnen min, som jeg vil male, trekke ut av bevisstheten og overføre til den hvite overflaten i håp om at det vil bli bedre. Men selv om alt beveger seg foran meg, er jeg ikke i stand til å feste det på lerretet. I stedet svekkes jeg, gradvis tapper minnene meg for
krefter, og jeg synker sammen. Klokken ti om morgenen. Klokken ti om kvelden. Bare vekket til live igjen av vindkast som treffer hytta, og bildene må vike for lyden av knirkende planker. Jeg kaster et blikk ut av vinduet, morgensolen er i ferd med å presse seg gjennom det fargerike løvverket. Rødt og gult og grønt og oransje. Fortsatt klamrer de seg fast til grenene sine, men det er ikke lenge til nå, til de slipper taket og sender tusenvis av fargesprakende fallskjermhoppere mot den bare bakken. Vender meg vekk fra ruten, fokuserer i stedet på koppen som står på det lille bordet ved sofaen. Merker hvordan den glir inn i og ut av fokus. Jeg griper rundt den og kjenner hvor tung den er. Eller hvor svak armen min er. Jeg setter den gule koppen forsiktig fra meg på bordet. Hviler hodet mot de bløte putene. Så snart jeg har lukket øynene, er de rundt meg. Presser seg på og skyver alt annet vekk. Veggene smuldrer, renner nedover seg selv i strie strømmer, blander seg med tak og gulv, og jeg spinner rundt og rundt. Helt til det bare er oss og et stummende mørke.
2
Jeg kjører gjennom en korridor av grønt, nå og da avbrutt av åpne flekker med gule eller grønne rektangler, ispedd røde firkanter. Bladene på trærne som slynger seg opp på hver side av veien, veksler mellom alt fra tunge og mørkegrønne nyanser til det lyse og lette. Høyrefoten presser mot gasspedalen, i øyekroken flimrer alt forbi, og grønnfargene smelter inn i hverandre til en ubestemmelig masse som ikke lenger lar seg separere. Jeg lar hånden gli over girspaken, skifter fra femte til sjette. Lynraske signaler blir i dette øyeblikket sendt fra hjernen min, gjennom kroppen til armen og ut i fingerspissene, som vet nøyaktig hva de skal gjøre. Etter noen kilometer passerer jeg en havarert bil parkert i en veilomme. Ruten er knust, det ligger glasskår på veien, svarte bremsespor peker skrått over i den andre filen som en forsinket advarsel. En rød varseltrekant står oppstilt på asfalten noen meter unna, men føreren er ikke å se. Jeg holder øye med den i speilet helt til den forsvinner ut av synsfeltet. S var den første av oss som fikk lappen. Oppkjøring på attenårsdagen og bestått med glans. Han hadde til og med fått ros av sensor for å ha levert en av de stødigste oppkjøringene på lenge. Helt prikkfritt hadde det gått. Jeg tror han overrasket alle, også seg selv. Senere på oppkjøringsdagen kom han og hentet meg i bilen til faren. Det er som å fly, brølte han til meg der jeg satt i passasjersetet ved siden av. Nålen passerte 120, 130, til den ble liggende og vibrere på 140. Vi fortsatte oppover Dagaliveien, smatt lynraskt fra den ene siden til den andre. Det er den rallybanen, ropte han til meg, uten at han tok øyene vekk fra veien. Den store mørke trevillaen like nedenfor Svendstuen, boligen til den kjente forlagsdirektøren som ble skutt utenfor inngangsdøren, ble bare et svart skjær idet vi rundet svingen og kjørte forbi. Videre