Lene Ask Det du ikke sier, er sant Gyldendal
1 Hva er det egentlig som feiler søstera di? spør Nikko. Han har munnen full av et rundstykke som de har bakt i mat og helse. Rundstykker som ikke ble noe gode fordi Siggen bytta ut sukker med salt. De fikk tre rundstykker hver med seg hjem, men Nikko synes tydeligvis det er bedre å spise dem opp selv enn at mora får smake hvor mye salt som er i omløp på et skolekjøkken. Æsj, dette er kanskje det vondeste jeg har smakt! Han spytter ut det han har i munnen, løfter et nytt rundstykke ut av posen, tar en bit og pælmer resten langt opp i skråninga mot rekkehusene. Det lander i en hage. Hvorfor er Amayla aldri på skolen lenger? Kamran vet ikke hva han skal svare, er så lei av det spørsmålet. Nikko burde skjønne det, han er jo Kamrans beste venn. Hvordan skal jeg vite det? Men Nikko gir seg ikke: Det kan jo bare være at hun ikke orker det skolekjøret lenger. Man kan jo bli syk av stress, det har mamma sagt. Kamran blir irritert:
Tror du hun er hjemme bare fordi hun ikke gidder å gå på skolen? Nei, det var ikke det jeg mente! Men det er jo bedre det, enn at hun er alvorlig syk. Tenk om hun hadde hatt kreft, for eksempel? Kamran kjenner en klump i magen. Det er en tanke han ikke har våget å tenke selv engang. Men nå står Nikko der med kjeften full av det siste salte rundstykket og snakker om søstera hans som om han var lege. Med den største selvfølgelighet slenger han rundt seg med navn på farlige sykdommer. Han har jo ingenting med det, han kjenner nesten ikke Amayla engang. Skjønner han ikke at han bare gjør alt mye verre? Kan du ikke bare holde kjeft! Nikko ser overraska bort på Kamran. Sorry! Du trenger ikke tippe helt over, da. Det var jo bare et spørsmål! De går et stykke bortover veien uten å si noe. Plutselig svinger en bil inntil fortauet framfor dem. Mannen i bilen har rullet ned vinduet og strekker seg over på passasjersida. Hei, jeg lurer på om dere kan hjelpe meg litt? Kamran stopper opp. Jeg leter etter en adresse, Vøyensvingen 8. Vet dere hvor det er? Kamran vet godt hvor det er, han bøyer seg fram og skal til å forklare. Nikko går forbi ham og hvisker: Pass deg, han er en lokkemann. Så går han videre nedover veien, snur seg og gliser. Sånn er Nikko. Kamran er så lei av at Nikko slenger rundt seg med sånt piss. Nikko som ikke har en eneste
bekymring, som bor alene med mora si og er en bortskjemt og overbeskytta drittunge. Kamran åpner bildøra. Jeg kan vise deg veien. Sjåføren smiler og rydder vekk mobilen og noen papirer som ligger i passasjersetet. Supert, tusen takk! Kamran kaster et blikk på Nikko, som har stoppa opp og ser forskrekka ut. Ikke tull, da, Kamran! hører han Nikko rope idet han slenger seg inn i bilen. Han må smile da han ser ansiktsuttrykket til Nikko idet bilen akselererer.
2 Lufta fra varmeapparatet blåser ham i ansiktet som om noen står foran ham med en føner. Han begynner å bli varm. Det var veldig snilt av deg, dette her, sier mannen i bilen. Du skal rett fram og til venstre i krysset der nede, svarer Kamran. Han ser på hendene til sjåføren; de hviler på rattet, ser sterke ut. Jeg skal til den nye leiligheten. Driver og flytter, ser du. Virker som et fint område, dette her? Mannen smiler og ser spørrende bort på Kamran. Kamran smiler usikkert tilbake. Hvem er det som flytter inn i en leilighet uten å ha sett den først? Han kan jo ikke ha vært der, siden han spurte om veien? Kamran snur seg og ser bak i bilen; der er det helt tomt. Hvis han driver og flytter, hvor er alle tingene hans? Tenk om Nikko har rett, tenk om sjåføren er en lokkemann? Kamran snur seg tilbake og ser på mannen igjen. Han ser snill ut, virker ikke akkurat som en lokkemann. Men hvordan ser egentlig en lokkemann ut? Blikket til Kamran glir ned mot skrittet til sjåføren for å sjekke om
det er noe der som buler, men han blir så flau over seg selv at han glemmer å se etter. Faen, nå må du skjerpe deg, tenker han og stirrer så hardt ut av vinduet at han nesten får tårer i øynene. Det er Nikko sin feil at han tenker sånn. Det er han som planter alle de syke ideene i hodet på ham. Bor du i nærheten, eller? Sjåføren har en vennlig stemme, men Kamran svarer ikke. Han fortsetter å stirre ut av vinduet. De kjører forbi barnehagen til Amina. Hva faen mener han med å spørre ham om hvor han bor? Det hjelper ikke at mannen ser snill ut. Lokkemenn må jo se snille ut, ellers klarer de ikke å lokke til seg unger. Kanskje det var derfor han hadde spurt om veien, for å få Kamran inn i bilen. Hvorfor skulle han ellers spørre? Han har sikkert GPS i bilen, han har det i alle fall på mobilen som han rydda bort da Kamran satte seg inn. De kjører mot lyskrysset. Kamran ser at det er grønt, men hvis lyset skifter og de må stoppe, skal han hoppe ut. Han kan helt fint klare det. Legger den venstre hånda forsiktig over låsen til sikkerhetsbeltet mens han fører den høyre langsmed døra mot håndtaket. Han holder øye med trafikklyset hele tida. Da de kommer fram til krysset, går lyset over i gult. Kamran gjør seg klar, men sjåføren stopper ikke! I stedet gasser han på for å rekke over før det blir rødt. Det er for seint! Hvorfor kjørte fyren på gult lys? Så han hva Kamran var i ferd med å gjøre? Han prøver å svelge, men munnen er helt tørr. Opp til høyre her, hører han seg selv si i en hverdagslig tone. Han må ikke vise at han er redd.
Jeg syntes du sa venstre? Høyre. Mannen gjør som Kamran sier, og svinger inn blindgata som leder til klosteret, i stikk motsatt retning av den adressen mannen spurte etter. Kamran vet ikke hvorfor han fører ham hit, han vet bare at han ikke må gi den mannen det han vil ha. Han skulle aldri satt seg inn i denne bilen. Hva i all verden tenkte han på? De kommer til den stengte porten. Det kan ikke være her? Mannen ser nedover alleen som fører til klosteret. Han leser på det gamle skiltet som står halvveis gjemt bak trærne. Jeg kan jo tross alt ikke bo i et kloster! Han ler litt før han justerer ned varmen. Det blir stille fra vifta. Så snur mannen seg mot Kamran. Han sitter en stund og ser på ham. Du, er det noe som er galt? Kamran kan ikke svare, han kan knapt puste. Mannen legger hånda si på skulderen hans. Den føles så tung. Det er rett før Kamran begynner å grine. Han kaster seg ut bildøra og begynner å løpe bortover langs det falleferdige gjerdet og inn i skogen ved garasjene. Han hører mannen rope noe da han beiner opp skråninga. Tar seg ikke tid til å stoppe, men kaster et blikk bakover for å se om sjåføren løper etter. Hjertet dunker i ørene, og han kjenner en jernsmak i munnen. Er det sånn redsel smaker?
3 Kamran kjenner skogen godt, så han holder god fart mellom trærne. Det ligger flekker av snø igjen noen steder, men dem hopper han fint over. Han og Nikko har hengt her siden de var små. Det føles som hans skog, selv om ungene i rekkehusene nedenfor mener det er deres. Det har alltid vært krig mellom ungene fra rekkehusene og ungene fra blokkene. Hver gang Kamran og Nikko har bygd hytte her i skogen, har den blitt revet ned av rekkehusungene. Det mest irriterende er at de ungene som river ned hyttene deres, har fedre som hjelper dem å bygge nye og solide hytter med tykk plank og bolter fra butikken. Ikke sånne spinkle plankehauger av gammelt skrot som er det beste Nikko og Kamran får til. Den fineste hytta er laget av faren til Siggen. Den er bygd høyt oppe i et gammelt bøketre og har akkurat plass til to. For å komme seg til hytta må man klatre opp en lang taustige. Den kan man dra opp for å unngå uønska besøk. Lenge var det Siggen som var den verste fienden til Kamran og Nikko. Siggen bor i den øverste rekka av hus og har eget svømmebasseng. Kamran og Nikko hata Siggen fordi han minna dem om alt det de ikke har. Fordi han er så rik og alltid har den nyeste mobilen og de
feteste joggeskoene, fordi faren hans er så flink til å bygge trehytter og mora lager verdens beste pizza. Men etter at de begynte på ungdomsskolen, har de begynt å henge sammen. Da bytta nemlig bestekompisen til Siggen skole. En som visstnok skulle være bedre og som ikke hadde så mange utlendinger. Først sirkla Siggen rundt og rundt i skolegården som en av de forlatte badeballene i bassenget i hagen deres. Men etter hvert begynte han å henge med Muhammed. Og siden Muhammed også er en av blokk-ungene, var det som om Siggen kom over på deres lag. Dette har gjort at Kamran, Nikko og Muhammed plutselig har fått uventa tilgang til et av rekkehusene og alt det gode som følger med. For utenom bassenget, som utvilsomt er det beste med Siggen, har faren til Siggen innreda hele kjellerstua bare for ham. Nå har de endelig et sted å være på vinteren når det er for kaldt å henge ute. Så nå er det ikke lenger noen grunn til å hate Siggen. Foten til Kamran henger seg opp i noe på bakken, mens resten av kroppen dundrer framover mot skråninga. Armene flakser som om han prøver å fly, men han lander ganske raskt med hodet først. Han ligger helt stille og hører skjærene oppe i tretoppene le av ham. Så begynner det å svi noe voldsomt i ansiktet og hendene. Han reiser seg opp og sjekker først rundt seg om det er noen som har sett ham. Han er heldigvis alene. Jakka er blitt skitten, og han har skrapa seg opp i håndflatene. Men alle tennene er i behold, og han kan rynke på nesa uten at det gjør for vondt, da kan den i alle fall ikke være brukket. Han går sakte mot trærne i alleen ved siden av