Meg Rosoff. Slik har jeg det nå. Til norsk ved Bjarte Bjørkum

Meg Rosoff Slik har jeg det nå Til norsk ved Bjarte Bjørkum Vinner av Astrid Lindgren Memorial Award 2016

Til Debby

1 Jeg heter Elizabeth, men det er det aldri noen som har kalt meg. Da jeg ble født, kastet faren min ett blikk på meg, og tenkte vel at fjeset mitt så verdig og trist ut, som en gammel dronning eller en død person, men det viste seg at jeg var høyst vanlig, ikke mye som utmerket seg her. Selv livet mitt har så langt vært vanlig. Mer Daisy enn Elizabeth fra første stund. Men den sommeren jeg drog til England for å bo hos søskenbarna mine, ble alt forandret. En grunn til det var krigen, som visstnok forandret mange ting, men jeg husker uansett ikke mye av livet før krigen, så det teller ikke i boka mi, som dette er. Alt forandret seg hovedsakelig på grunn av Edmond. Dette er det som skjedde.

2 Jeg går av flyet, jeg forteller hvorfor senere, og lander på London lufthavn og jeg ser meg rundt etter en mer eller mindre halvgammel dame jeg har sett på bilder som skal være min tante Penn. Bildene er kjempegamle, men hun lignet den typen som ville hatt på seg et stort halsbånd og flate sko, og kanskje en eller annen slags smal kjole i svart eller grått. Men det blir ren gjetting, siden bildene alltid bare viste ansiktet hennes. Uansett så står jeg og ser og ser og alle de andre drar og det er ikke noe signal på mobilen min og jeg tenker Kjempebra, jeg blir latt i stikken på flyplassen, dermed er det plutselig to land som ikke vil ha meg, da jeg legger merke til at alle har gått unntatt en unge som kommer bort til meg og sier Du må være Daisy. Og da jeg blir lettet blir han det også, og sier Jeg er Edmond. Hei Edmond, sa jeg, hyggelig å møte deg, og jeg ser nøye på ham for å prøve å få en anelse om hvordan det nye livet mitt med søskenbarna mine kommer til å bli. Men la meg fortelle dere hvordan han ser ut før jeg glemmer det, for han var ikke akkurat slik du forventet at en gjennomsnitts fjortenåring skulle se ut på grunn av SIGARETTEN og håret som så ut som han klipper det selv med ei øks midt på natta, men bortsett fra det så han akkurat ut som en kjøter, du vet den typen man finner hos hundeoppsamleren og som er ganske forhåpningsfull

og søt og borer snuten rett ned i hånden din når de møter deg med en viss type verdighet og du i samme øyeblikk vet at du kommer til å ta ham med deg hjem? Jepp, slik er han. Bortsett fra at det var han som tok meg med hjem. Jeg tar bagen din, sa han, og selv om han er omtrent en halv mile kortere enn jeg og har armer omtrent på tykkelse med et hundebein, tar han bagen min, og jeg tar den tilbake og sier Hvor er moren din, er hun i bilen? Og han smiler og tar et drag av sigaretten, som jeg syns er litegranne kult, selv om jeg vet at røyking dreper og alt det der, men kanskje alle unger i England røyker sigaretter? Jeg sier ingen ting i tilfelle det er et kjent faktum at aldersgrensen for røyking i England ligger rundt tolv og at jeg ved å gjøre et stort poeng av det ender opp med å se ut som en idiot enda jeg knapt har vært her i fem minutter. Uansett sier han Mor kunne ikke komme til flyplassen fordi hun arbeider og det er ikke verdt å risikere helsa ved å forstyrre henne mens hun arbeider, og alle de andre var visst over alle hauger, så derfor kjørte jeg hit selv. Da så jeg rart på han. Du kjørte hit selv? Du KJØRTE HIT selv? Ja, særlig, og jeg er Privatsekretæren til Hertuginnen av Panama. Så trakk han litt på skuldrene og vippet litt hundeoppsamlingsplassaktig på hodet og pekte på en svart jeep som holdt på å dette fra hverandre og han åpnet døra ved å stikke hånden inn gjennom det åpne vinduet og trekke håndtaket opp og rykke til. Han slengte bagen min baki, eller rettere sagt dyttet den inn, siden den var ganske tung, og så sa han Hopp Inn Kusine Daisy, og jeg kom ikke på noe bedre å gjøre så jeg hoppet inn.

Jeg forsøker fremdeles å henge med i svingene når han i stedet for å følge skiltene med Utkjørsel på vrenger bilen ut på en plen for så å kjøre rett mot et skilt hvor det står Ingen Adgang og selvsagt blåser han i det før han humper til venstre over ei grøft og plutselig er vi på motorveien. Kan du fatte og begripe at de tar tretten pund og femti cent for en times parkering? sier han. Vel, for å være ærlig, er det ingen sjangs for at jeg fatter noe av dette, bli kjørt på feil side av veien av en mager unge med en sigarett dinglende i munnviken og la oss bare innse at noen og enhver må lure på hva slags underlig sted England er. Og så så han på meg igjen på den morsomme hundemåten sin, og sa Du venner deg til det. Og det var også underlig, for jeg hadde ikke sagt noe høyt.