Thomas Espevik Hva ville Johannes gjort?

Jesus Kristus, Jesus Kristus, Jesus Kristus. Hun hvisker ordene og kjenner seg trygg igjen. Men hvorfor alle disse marerittene? Hvorfor får hun ikke sove i fred? Hun merker at Johne beveger på seg. Er du våken, sier hun, men han svarer ikke, bare drar den ene dynen til seg. Hun ser på klokken. Den er snart syv. Hun legger en hånd på magen og tenker på Johannes. Hun kjenner en klump på den venstre siden. Kanskje ryggen, tenker hun, den samme ryggen som Johne lette etter i går, da han la hodet sitt på magen hennes fordi han ville høre hjertelyden til det lille barnet. Hun har allerede glemt hva marerittet handlet om, bare at det var noe om Johannes, det er alltid noe om Johannes. Han dør, legene tar ham fra henne, jordmoren mister ham i gulvet, sånne ting, men også helt andre ting, som at han ikke er et menneske, en natt drømte hun at hun fødte en slimklump, at hun bare hadde innbilt seg hele svangerskapet, men i natt? Nei, hun husker ikke. Johne, hvisker hun og legger seg inntil den varme ryggen hans. Hvor mye er klokken, mumler han med hodet ned i puten. Snart syv. Åhh Må du opp? Ja, jeg skal plukke opp Vegard på vei til jobb i dag. Kan du ikke ligge her litt lenger? Dessverre. Johne stryker henne lett over armen, før han reiser seg. Han plukker et håndkle fra en av eskene på gulvet og går inn på badet. Hun hører vannet fra dusjen og tenker på hvor vanlig alt dette kjennes ut. Å ligge her i dette huset, å være gift, å ha en 32 uker gammel gutt i magen. Det er bare tre år siden de ble sammen. To år siden

Johne kjørte bilen inn i en liten busslomme, tok henne i hånden og spurte om de ikke bare skulle gifte seg. Hun sa ja, selvfølgelig gjorde hun det. Og nå er de her, i huset de drømte om. Fremme, som Johne sier. Hun strekker hånden mot nattbordet og plukker opp Alt om barnet, blar seg forbi kapitler om den nyfødte, om babyen og smårollingen, før hun stopper opp ved småbarnsalderen. Hun vet ikke hvorfor, men det er slik hun ser Johannes for seg, ikke som en baby, men som en tynn og litt over gjennomsnittet lang fireåring med mørkt hår. Hun lander på en side om tro. Snakk om tro, står det. Det står at om man har en religiøs tro, så er det fint å dele den med barnet, samtidig som man må gjøre det klart at det dreier seg om tro og ikke en samling fakta. Hun synes ikke det er en god formulering. Hun tenker det vil være forvirrende for et lite barn å snakke om tro på den måten. Ikke en samling fakta? Hva skal det bety? Hun vil lese fra Bibelen, bla i kristne bildebøker, peke på Jesus, Moses og Noah, hun vil fortelle Johannes at det er helt sant, at Gud finnes, at engler finnes. Hun tenker mye på engler, hun tror det finnes en englebank, at Johannes får en av disse englene når han blir født, en engel som skal passe på ham hver eneste dag. Johne kommer tilbake til soverommet. Han finner noen klesplagg i en av eskene borte ved vinduet. Hun blir fortsatt litt flau av å se på den slanke, nakne kroppen hans. Du har fått farge, sier hun, mens han kler på seg. Åh? Ja, jeg trodde du jobbet inne for tiden? Det er sikkert fra lunsjpausene. Vi sitter mye ute. Så deilig! Jo da.

Blir du sen i dag? Jeg vet ikke, det kommer litt an på Hvordan er det med deg, er formen bedre? Jeg er fortsatt ganske kvalm, men det hjelper sikkert med frokost. Johne kysser henne kjapt på munnen. Det håper jeg også, sier han, og så går han ut av rommet, ned trappen. JOHNE. JA? HUSK Å LÅSE. Ja da. Så er hun alene i huset. Det har vært slik de siste ukene. Egentlig skulle hun ha gjort noe med flyttelasset, fått ting på plass, men huset er fortsatt fullt av esker. Hun har ligget mye i sengen. Hun har vært redd for Johannes, redd for at han ikke får nok næring, redd for at han plutselig ikke skal være i live. Hun har blitt glad i sparkene, hun kjenner etter dem flere ganger i løpet av dagen, blir fort utålmodig om han ligger rolig for lenge. Men nå sparker han, nå er han våken, det er en god start på dagen, tenker hun. Hun tar på seg morgenkåpen, går ut av rommet, ned trappen, inn på kjøkkenet. Hun ser på termometret, det er allerede 14 grader ute, det kommer til å bli en fin dag, tenker hun. Hun skjærer en appelsin opp i båter, setter tennene i fruktkjøttet til en av dem og tenker på C-vitaminer. Hun ser ut kjøkkenvinduet, ned på jordflekken i hjørnet av hagen og merker at det fortsatt gjør vondt. Hun lurer på når hun skal glemme hva som ligger der, når hun skal slutte å tenke på det. Det hjelper nok at Johannes kommer. Men foreløpig savner hun hunden.

Det tar en god stund før hun får lyst på frokost. Så tenker hun plutselig på leverpostei. Hun smører en brødskive, tar tallerkenen med inn i stuen. Hun legger seg ned i sofaen, først på ryggen, deretter på siden. Hun har hørt at det skal være bra å ligge på venstresiden, at det er da barnet får mest plass i magen. Hun ringer moren sin, sier at hun føler seg i god form, at hun skal bruke dagen på å stelle litt i huset, finne ut hvor Johne kan henge opp bildene, sette bøker inn i bokhyllen, få klærne på plass i klesskapet. Hun sier ha det bra, mamma. Hun sovner, våkner, sovner, våkner. Hun går ut i hagen med et glass vann. Kikker litt i gårsdagens avis, alltid dødsannonsene først. Hun ser på klokken, går inn i huset igjen, finner esken med bøker og plukker opp en av de to biblene som ligger der. Hun blar opp på en tilfeldig side, setter fingeren et vilkårlig sted. Mine dager er som en skygge som blir lenger og lenger, og jeg visner som gress. Det er ikke alltid det går, ikke alltid det trøster. Men da prøver hun bare en gang til. Og kanskje enda en gang. Det er ofte på denne måten hun leser i Bibelen, hun blar opp, peker, leser en setning her og der. Hvis hun leser sammenhengende, er det alltid fra Det nye testamentet, historiene om Jesus, om da han mettet fem tusen mennesker, da han fikk liv i en død mann, da han sa til disiplene at de måtte kaste garnet på andre siden. Hun liker å lese om mirakler. Hun tar biblene med opp til soverommet, legger dem på nattbordet, ved siden av Alt om barnet. Hun merker at hun er sliten, hun går inn på badet, drikker litt vann, tar av seg genseren, kjenner på magen. Så hører hun en bil i gårdsrommet. Hun ser på

klokken. Ti over elleve. Hun går ned trappen, ser ut vinduet, det er Johne. Han må ha glemt noe, tenker hun, og skal til å banke på vinduet, men så ser hun at han går mot huset. Han kommer inn døren, han roper på henne, hun svarer, han sier at han fikk bruk for noe av verktøyet i garasjen, at de kanskje kan spise lunsj sammen, siden han først er hjemme. Ja, det er hyggelig, sier hun. Hun går inn på kjøkkenet, skjærer opp noen brødskiver. Hun åpner kjøleskapet, setter melk, skinke, ost, leverpostei og jordbærsyltetøy på kjøkkenbordet. Skal du ha smør? spør hun. Ja, sier Johne. Hun henter smøret også. Johne skal til å forsyne seg. Du har ikke vasket hendene dine, sier hun. Han svarer ikke, men reiser seg, går bort til vasken og skyller hendene. Så fint at du er kommet i gang med eksene, sier Johne. Eskene, mener du? Haha! Ja, eskene. Jeg har akkurat begynt på den med bøkene. Jeg så at du leste i den der barneboken i morges, er den bra? Den er nyttig, men jeg er ikke enig i alt. Jaha? Nei, jeg leste noe greier om hvordan man skal snakke med barn om tro. Jaha? Så nå vet du hvordan vi skal få Johannes til å bli kristen? Ikke akkurat, sier hun, og forklarer at boken ikke vil at hun skal si at det er helt sant at Gud finnes, at hun ikke må legge det frem som fakta. Johne ler. Hun ler også.

Sommer, 1994