SARĀÖSTLUND NILSSON ILLUSTRERT AV SAM KLEIN OG FORFATTEREN

SARĀÖSTLUND NILSSON ILLUSTRERT AV SAM KLEIN OG FORFATTEREN

HEI, LESER Har du noen gang lurt på hvordan det ville vært å kunne lyse i mørket helt av seg selv? Da mener jeg virkelig å kunne lyse. Uten hjelp fra verken lyspærer, ledninger, stikkontakter eller batterier. Om du virkelig hadde kunnet lyse, så tror jeg nok ikke du hadde vært et menneske. Antakelig hadde du lyst blått eller grønt og levd i havet. Riktignok finnes det dyr som lyser også på landjorda, men det er ikke like vanlig. At vi mennesker ikke kan lyse, er faktisk ikke helt sant. For mange år siden fikk forskerne en lys idé fra en manet. I dag klarer de å gjøre det meste lysende. Til og med deler av deg, om du virkelig hadde villet det. I denne boken får du vite mer om hva dyr og planter gjør for å lyse, om hvorfor de lyser, og på hvilke ulike måter de kan lyse. I tillegg får du vite hvorfor forskerne ønsker kunnskap om lysende vesener, og hva de bruker denne kunnskapen til.

PÅ LAND SANKTHANSORMER SOM LYSER MEST, HAR FLEST EGG Hvis du har gått gjennom en duftende blomstereng en fin sommerkveld, så har du kanskje hatt flaks og fått se noen sterkt lysende prikker som sitter og vaier i vinden. Det du så, var antakelig sankthansormer. De kalles også ildfluer eller lysbiller. De er faktisk verken ormer eller fluer, men biller, så det siste navnet passer egentlig best. Siden hunnene mangler det harde ytterskallet som biller vanligvis har, ser de ut som små ormer. Hannene, derimot, ser ut som de billene de er. Å LAGE LYS Bioluminescens kalles det når et levende vesen lager lys. Det skjer på litt

forskjellige måter hos ulike organismer. De fleste som danner lys, bruker stoffer som kalles luciferiner. Ordet kommer fra latin og betyr «lysbringere». Luciferinene er så små at man ikke kan se dem med det blotte øyet. Men de klarer ikke å lage lys helt alene. Noen trenger oksygen fra luft eller vann, og noen trenger i tillegg hjelp fra et stoff som kalles luciferase for å kunne lage lys. Så: luciferin + luciferase + oksygen = lys. HVA ER LUCIFERASE, LUCIFERIN OG OKSYGEN? Oksygen finnes i vannet, og i luften vi puster inn. Uten oksygen er det ikke mye som kunne ha levd på jorden. Oksygen-molekylet har bare to like atomer. Luciferin og luciferase er også molekyler, men de består av mange ulike atomer. Hos den norske arten av sankthansorm er det bare hannene som kan fly. Hunnene mangler vinger, men kan i stedet lyse sterkt. De sitter ofte på et gresstrå eller i en busk litt over bakken. De lyser i alt fra noen få minutter til flere timer per natt. På bakkroppen har de et lysorgan, som lyser gulgrønt ved hjelp av noe som heter bioluminescens. Ved å lyse fint i skumringen klarer de å lokke til seg hannene. Hannene på sin side har uvanlig store øyne slik at de kan finne hunnene i mørket. De liker hunner som lyser sterkere enn andre, for det betyr at de kan legge flere egg. Da blir han far til flere barn, og det er også større sjanser for at noen av dem overlever og blir til voksne, lysende biller.

ATOMER OG MOLEKYLER De aller minste små delene i alt rundt oss kalles atomer. De finnes i alt det vi kan se, som oss selv, steiner, trær og biler. Men de finnes også i det vi ikke kan se, som luften vi puster inn. Det er mange ulike typer atomer. En gruppe atomer som sitter sammen, kalles molekyler. HVA ER EN ART? Alle levende vesener, alle organismer på jorden, som planter, dyr, bakterier og sopp, er delt inn i ulike arter. To individer hører til samme art hvis de kan få barn med hverandre, og hvis disse barna også klarer å få barn når de blir voksne. STORSPISTE LARVER I Norge er det bare én type sankthansorm, Lampyris noctiluca. Før den blir til sankthansorm, lever den som larve i to til tre år. Yndlingsretten

er slimete snegler, som kan veie opptil 200 ganger så mye som larven selv. Etter et slikt måltid kan larven leve en hel måned før den trenger å spise igjen. Men hvordan våger den lille larven seg på en sånn kjempe? Jo, den bruker de kraftige kjevene sine og spruter inn gift, slik at deler av sneglen løser seg opp. Det er en klissete jobb å spise slimete snegler, og larven er veldig opptatt av å være ren. Etter måltidet vasker den seg nemlig grundig i ansiktet og hodet med en børste som sitter lengst bak i rumpa! ET KORT LIV SOM VOKSEN SANKTHANSORM Når larven har blitt et fullvoksent insekt, lever den bare i to uker, og da er det rundt midtsommer. Det er derfor den kalles sankthansorm. Hunnen dør rett etter at hun har lagt eggene sine. Verken hannen eller hunnen kan spise etter at de har blitt voksne, for da har de ingen munn lenger. De må leve på den energien de lagret opp som larver. Derfor er det ikke så rart at larvene er glupske. Det gjelder jo å passe på å spise før munnen forsvinner!

BLINKENDE SANKTHANSORMER I hele verden finnes det omkring to tusen ulike arter av lysbiller, og vår sankthansorm er en av dem. Det kan finnes mange ulike arter på samme sted. Hos noen arter er det hannene som blinker og lokker til seg hunnene. Fargen og rytmen de blinker med, viser hvilken art de tilhører. Hver art har sin egen spesielle kode. Også innenfor én art kan individene ha sin egen vri på blinkingen som bestemmer hvilke hanner som kan pare seg med hvilke hunner. Når en hunn liker en hann, blinker hun tilbake, og da er det bestemt at de skal treffes. LEVENDE LYS Under første verdenskrig var det god bruk for sankthansormer. Soldatene samlet dem i glasskrukker, som de hadde med ned i mørke skyttergraver. Der lyste de opp slik at soldatene kunne lese beskjeder, kart og ikke minst brev fra sine nære og kjære hjemme. Også i gruver ble sankthansormer brukt som lys før det fantes trygge lamper. Det var farlige gasser i gruva som kunne eksplodere i kontakt med ild. Derfor var det ikke mulig å tenne oljelamper. Men gruvearbeiderne hadde også et annet alternativ til sankthansormer. På skinnet til råtne fisker var det bakterier som lyste i mørket. FARER SOM LURER Ute blant alle de små, blinkende lysene kan det være dødelige farer. En lysbilleart som heter Photuris, hermer etter lyskoden til en annen art som den er i nær slekt med. Photuris vil nemlig ha et stoff som beskytter mot å bli spist av edderkopper, og som den ikke klarer å produsere selv. Slektningen har derimot masse av dette stoffet. Når Photuris hermer etter lyskoden, kan den intetanende slektningen tro at han har funnet en hunn av sin egen art. I stedet oppdager han at han har