Den hvite due. Episode 1: Jenta fra drømmene. Robert Botn

Den hvite due Episode 1: Jenta fra drømmene Robert Botn

Den hvite due Episode 1 Jenta fra drømmene Robert Botn

Forsideillustrasjon av Camilla Dahlstrøm. Copyright, 2015. Tekst av Robert Botn. Copyright, 2015. Ingen deler av denne publikasjonen (inkludert forsideillustrasjon) skal trykkes eller gjengis i noen annen sammenheng, uten samtykke fra forfatter og/eller illustratør.

Det anslås at omlag 27 millioner mennesker i 2015 blir tvunget til å arbeide mot sin vilje og uten lønn. En stor andel av disse tvinges til prostitusjon. Slaveri er fortsatt en realitet i verden i dag. Organisasjon A21 arbeider aktivt med å redusere antallet av slaver - ett medmenneske om gangen. Denne e-boken er gratis for nedlasting. Forfatteren oppfordrer heller leseren til å donere et lite beløp til A21.

Om Den hvite due: Serien Den hvite due fikk jeg idéen til for mange år siden. Ideen lå og godgjorde seg en god stund før jeg i 2009 skrev de to første episodene i løpet av en måneds tid. Og igjen skulle det gå lang tid før jeg tok neste steg mot utgivelse. Historien om Omar (aka Den hvite due) er på mange måter et eksperiment. Jeg har alltid elsket historiene om Batman, Spiderman og Superman, og den kristne troa har jeg, som man sier, fått inn med morsmjelka. Jeg begynte å leke med tanken om en superheltfortelling inspirert av historien om den barmhjertige samaritan; en superhelt med selveste Skaperen i ryggen, en superhelt med et budskap om nestekjærlighet - en usannsynlig helt som kjemper for rettferdighet og frihet for de som av ulike grunner blir holdt fanget. Jeg tenkte: Hvordan ville det sett ut dersom historiene en kan lese i Det gamle testamentet fikk sitt motstykke i Oslos gater i dag? Jeg håper historien om Omar vil falle i smak, og at du henger på gjennom hele serien. God fornøyelse!

Til Khashayar Takk for alle dyptgående samtaler om superhelter og de store spørsmålene. Det har gitt meg mye. Derfor er denne er til deg.

Kapittel 1 Mareritt Håret hennes er svart som kaffe, som olje og det bølger sakte, som tang under vann som om jeg ser henne i saktefilm. Hun sitter med ryggen vendt mot meg, på en enkel trestol. Hendene hennes er bundet bak stolryggen. To menn står rett foran henne. Jeg kan ikke se ansiktene deres, de er dekket av skygger. En lampe svaier frem og tilbake over hodene deres, vekker skyggene i det store rommet til live. Jeg er redd. Jeg bør ikke være her. Dette er et farlig sted. Men hvor er jeg? Jeg prøver å høre hva de to mennene sier til jenta. Men alt jeg hører er min egen oppjagede pust. Jeg prøver å reise meg, men beina vil ikke lystre. Mannen til høyre klapper til jenta. Hodet hennes faller fremover. Nakken hennes blir blottlagt. En tatovering kommer til syne. En sommerfugl? Mannen til venstre tar tak i håret hennes og tvinger henne til å rette seg opp i ryggen... og jeg våkner med et rykk. Jeg er gjennomvåt av svette. Dyna klistrer seg til kroppen. Dette er

tredje gang jeg drømmer om den samme jenta. Og drømmene fremstår så levende. De skremmer livet av meg. Jeg skrur på lampa på nattbordet og setter føttene ned på det kalde stuegulvet. Hvem er hun? Jeg føler jeg kjenner henne. Har aldri opplevd noe lignende. Har hatt levende drømmer, selvfølgelig. Men aldri noe i nærheten av dette. I den første drømmen så jeg henne ute på en åker. Hun var noen år yngre, men jeg vet at det var den samme jenta jeg så. Hun arbeidet og var kledd i ganske enkle klær. Husene lenger borte var murbygg med manglende takstein og ett og annet knust vindu. I den andre drømmen satt hun på dekk på en stor båt, og jeg kunne kjenne at hun var glad, fylt av håp. Og begge gangene så jeg henne bakfra. Innimellom var jeg nære ved å se ansiktet hennes, men det svarte håret holdt det skjult for meg. Som om jeg ikke var ment å se det... Jeg står opp, tar meg et glass vann. Kommer ikke til å få sove på en stund. Går bort til vinduet og kikker ned på gata. Et par godt voksne somaliere står midt i krysset mellom Bunnpris og Ariana Dagligvare og diskuterer høylytt. Ellers er gatene helt tomme. Ser på klokka på veggen. Kvart over tre. Jeg

gjesper. Kroppen er utslitt, men hjernen går på høygir. Jeg føler jenta i drømmene vil meg noe, at hun prøver å få kontakt med meg som hun jenta i The Ring eller noe sånt. Grøsser ved tanken. Det blir nok ikke mye søvn i natt. Men det har ingenting å si. Jeg har ingen store planer på dagtid i morgen. Ingen jobb å gå til. Ikke på papiret i alle fall. Jeg kan med andre ord sove lenge. Først når mørket faller på i morgen, begynner arbeidsdagen for min del... De neste to timene blir jeg sittende og se på parkour- og basehoppingsfilmer på YouTube. Må ha noe å fylle skallen med, noe å dytte vekk grubleriene med. Setter jeg meg ned i sofaen og stirrer i veggen, begynner bare tankene å vandre til steder jeg har nedlagt veto mot å besøke. Mimrer tilbake til da jeg gjorde mitt første basehopp på Kjerag for snart et år siden. Nølingen, adrenalinet, dødsangsten idet jeg stupte utfor. Må få kommet meg tilbake dit om ikke så altfor lenge... Jeg surfer til jeg omtrent ikke klarer å holde øynene åpne lenger. Først da legger jeg hodet på puta. Kanskje litt parkour i morgen, tenker jeg. Oppe i Frognerparken. Og før jeg vet ordet av det sovner jeg, med noe så sjeldent som en antydning til et smil om munnen.

Kapittel 2 Jenta fra drømmene Jeg tar sats og hopper, spenner alle muskler i overkroppen og kjenner i samme øyeblikk den deilige følelsen av at adrenalin blir skutt ut i alle kroppsdeler fra et sted midt i mageregionen. Jeg krummer ryggen, ruller gjennom lufta. Har full kontroll, men likevel sier kroppen ifra om at dette er latterlig oppførsel. Jeg ignorerer den veike stemmen. Strekker ut beina, lander saltoen, fortsetter inn i en rulle over steinflisene og er igjen på beina. Jimmy hadde ikke tid til å være med og filme i dag, men jeg trenger treninga. Og jeg får aldri nok av folks gisp og beundrende blikk når de ser meg i aksjon. Det er langt ifra alle som klarer, eller i det hele tatt tør å prøve seg på det jeg driver med. Fem meter lenger fremme ser jeg en lav mur, hvor tre jenter alle om lag sytten eller atten år gamle sitter og spiser lunsjen sin. Jeg smiler. Bak muren og de tre jentene, et par meter lenger nede, ser jeg ei grønn, og mest sannsynlig myk gressmatte. Her kan jeg dra 9

til litt. Et kort tilløp, og jeg er igjen i lufta. Hadde jeg fått velge, hadde jeg aldri landet. Skulle gjerne hatt vinger. Men samtidig hvem ville vel omgått et misfoster med vinger? Enkel salto med en og en halv skru. Kan praktisk talt kjenne jentenes beundring på kroppen idet jeg lander støtt et stykke nedenfor. Den ene av dem, hun med de blåeste øynene og det blondeste håret, smiler til meg. Jeg smiler tilbake og løper videre. Var det en gnist mellom oss der et kort øyeblikk? Jeg fnyser. Hun hadde aldri takket ja, hvis jeg var så dum å be henne ut. Venninnene hennes hadde satt ned foten kanskje ikke rett foran meg, men senere, hjemme på jenterommet. En iraker kledd som svigermors verste mareritt en salig blanding av terrorist og ghetto-gangster. Kan godt forstå at fedre nekter meg omgang med døtrene deres. Det lureste jeg gjør, er å fortsette. Alltid videre mot nye rush, nye oppdrag, ny anger, nytt sinne. Slipper ingen for nært innpå meg. Det har aldri ført noe bra med seg. Tar T-banen fra Majorstuen til Stortinget. Følger strømmen nedover Karl Johan et stykke. Oslolufta er som den skal være midt i juli; varm og klam og luktende av eksos og kebab. Sola er fortsatt så vidt synlig over taket på Domkirka. Husker blomsterhavet som 10

fylte plassen her for omtrent akkurat et år sida. Menneskene som gråt. Jeg var ikke en av dem som gråt, men jeg var forbaska lettet over at det ikke var en muslim som sto bak de terrorgreiene. Hadde gjort det umulig å være iraker i Norge. Torggata er som en ubesluttsom elv av mennesker. Turister på vei til hotellet eller ut for å spise, barnefamilier som smiler og ler; solbrune og med saltvann i håret, kanskje på vei hjem for å grille etter en lang dag på stranda. Hipstere tyter ut av kaféer, wanna-be fotballfruer er nær ved å velte under vekten av handleposene sine, vakler side om side på høyhælte sko, som nyfødte giraffer og irakere, pakistanere, indere og kinesere henger utenfor dørene på fast food-sjappene. Kanskje er det i en av disse nattmatbulene jeg også kommer til å ende opp... Nei, da er det tross alt bedre det livet jeg lever nå. I et kort sekund kikker jeg inn gjennom ruta på Gina Tricot, og i vinduet ser jeg refleksjonen av noe som får meg til gispe; det ravnsvarte håret. Jeg snur meg og ser jenta fra drømmene forsvinne inn i folkemengden. Hun snubler bortover gata, på vei mot Stortorget. Jeg vil følge etter henne, men beina mine nek- 11

ter å flytte seg. Jeg mener... Jeg vil faktisk følge etter henne, men jeg klarer ikke. Og først da hun forsvinner rundt hjørnet borte ved Hennes & Mauritz, får jeg igjen kontroll over beina. Det prikker i hele kroppen, og jeg kjenner et akutt behov for å sette meg. Nok en gang kommer den ekle følelsen av at noen eller noe utenfor meg selv messer med psyken min. Jeg skrår over Youngstorget, fortsatt fortumlet over det jeg nettopp har sett (eller trudde jeg så). Tar veien gjennom Operapassasjen, og er snart hjemme der alle sånne som meg hører hjemme. Grønland er som en ghetto å regne; somaliere, indere, pakistanere, asiater og irakere om hverandre. Er ikke rart det stadig oppstår sammenstøt, sier nå jeg. Elleve år i disse gatene har gjort meg til en jeg ikke var tidligere. Barndommens Omar er kun en fjern drøm. Jeg begynner å tro at jeg egentlig aldri har vært et barn. Har bare alltid vært slik jeg er nå; en nitten år gammel singel flyktning. Og uansett hvor gammel jeg blir vil jeg alltid forbli en outsider her i Norge, jeg bare veit det. Har fått det bekreftet hver bidige dag siden jeg kom hit. Skråblikk, hvisking, velvillige men likevel skeptiske smil i skolevesenet. Det er fortsatt vi og de andre kanskje går det like mye begge veier, det 12

kan være. Gjensidig mistillit. Men en ting veit jeg er sant; jeg kommer aldri til å bli hvit, hete Fredrik eller Erik, få meg villa på Frogner, eller få 2,3 barn og ha ei kone som jobber som tannlege. Men så har jeg vel egentlig aldri ønsket det heller. Jeg veit ikke hva jeg vil med livet mitt. Akkurat nå vil jeg i bunn og grunn ingenting. Alt er på vei rett i dass for meg, og for verden som sådan. Men jeg er klar for å klore meg fast til håpet om at ett eller annet bra kommer til å skje meg en eller annen gang. Selv om det ikke ser særlig lovende ut akkurat nå... Kjenner det dirre i lomma, og tar opp mobilen. Det er Sahid. Jeg kjenner et stikk i magen. Sukker og trykker på SVAR. «Hva skjer a Omar? Hvor er du, mann?» «Er på Youngstorget.» «Youngstorget? Hva gjør du der? Er du ikke klar ennå?» «Slapp av. Hva er du, mora mi, eller?» Sahid ler. «Er hos deg om femten.» «Si heller tretti, mann. Må dusje.» «Vært ute og trent til sirkuskarrieren igjen?» «Jeg lover deg, Sahid. Bli med en gang, og du 13

blir hekta.» «Parkour. Parkooooour...» Sahid ler igjen. «Får ikke meg med på noe som høres ut som ballett for homser, Omar.» «Damene digger det, mann.» «Ja, selvfølgelig liker de en voksen kar som løper rundt i gatene hver kveld, og bruker byen som et klatrestativ. Morsinstinktet våkner, mann!» Nok en bølge av latter. «Tretti minutter, Omar. Da er du klar.» Sahid legger på. Jeg svelger, legger mobilen i lomma. Tanken på nattetimene som ligger foran meg gjør meg kvalm. Vil bare hjem og legge meg, glemme alt av troskapsløfter, ikke snakke med en sjel igjen i hele mitt liv. Men veit jeg ikke kan bakke ut nå. Er snakk om ei gjeld på bortimot femti lapper. Hadde vært forbannet selv. Og Ahmer forventer at vi stiller opp. Stiller vi opp for ham, stiller han opp for oss. Sånn er det. Ahmer veit han kan stole på Sahid og meg. Er ikke akkurat første gang vi krever inn penger for ham. Vi får jobben gjort, og snakker aldri om det til noen. Vi er ikke karene som har behov for å skryte. Vi holder kjeft. Og det blir satt stor pris på. Jeg veit det ikke er riktig, det vi driver med. Selvfølgelig. Men hva svarte forventer folk at jeg skal gjøre? Når det først har gått så langt som det har gått 14

nå, kan en ikke bare velge å snu gjengen ryggen. Det ville aldri blitt tilgitt. Aldri. De ville ha funnet meg, og de ville ha tatt livet av meg. Vi er brødre så lenge ting går veien og jeg ikke forsnakker meg eller pingler ut. Å bruke tankekraft på det som har vært, er bortkastet energi. Og jeg trenger all styrke jeg har til å klare å stålsette meg for det som kommer, og ikke minst det som kan komme. Jeg må alltid holde øyne og ører åpne. 15

Kapittel 3 En kraftig vekker Jeg låser meg inn i leiligheten i Nordbygata kvart på ni, og begynner med en gang å kle av meg. Sahid er her om femten. Flytta hit for under et halvt år siden, måtte bort hjemmefra. Mamma ønsket å vite mest mulig, jeg ville ikke dele noe som helst. Det gikk bare ikke i lengden. Trenger armslag for å drive med sånt som jeg driver med. Jeg innbilte meg lenge at hun ikke visste hva sønnen hennes drev på med. Men mødre vet. Mye mer enn vi tror. Sånn er det bare. Likevel stiller de opp. Likevel gir de av sin kjærlighet ufortjent. Jeg har fortsatt ikke særlig med møbler i denne kåken, men er ikke snakk om store plassen. Tjuefem kvadrat. Soverom og stue i ett, et lite kjøkken og et enkelt bad. Eier ikke stort annet enn en sofa, en tv og ei seng. Men har ikke behov for å gjøre det koselig her. Prøver å være her minst mulig. Kommer innom 16

for å spise og sove. Resten av tida bor jeg ute i Oslos gater. I dusjen begynner tankene som vanlig å svirre. Tenker alltid klarere i dusjen. Kanskje er det nettopp derfor jeg har trent meg opp til å dusje raskest mulig. Minner veller frem, vonde følelser trykker på. Skyld og skam mest overfor mamma. Overfor Gud føler jeg ikke annet enn sinne og hat. Han stilte aldri opp for oss, så hvorfor skulle jeg bry meg om hva han tenker om det jeg gjør med livet mitt? Hvor var han da faren min ble skutt og drept i Irak for sin kristne tro? Hvor var han da jeg og mamma ble tvunget til å flykte til Norge forfulgt for den samme troens skyld? Jeg husker at mamma ba Gud om hjelp, at hun gråt. Husker hvordan hun holdt rundt meg og skalv. Jeg hadde lyst til å trøste henne, men jeg fant ikke de rette ordene. Allerede den gangen vokste sinnet mot Gud, minutt for minutt, dag for dag. Og det ble bare verre med årene inntil den dagen jeg valgte å vende ham ryggen fullstendig. Jeg har fortsatt troen på at han finnes, men jeg ønsker ingenting mer enn at han skal vite at jeg hater ham for det han har gjort mot oss. Jeg smører inn kroppen i dusjsåpe og setter til å 17

skrubbe. Innbiller meg at jeg vasker av meg skyld for tidligere overtredelser. Bruker neglene. Lar vannet fra dusjhodet fosse over ansiktet mitt, fyller munnen med vann og spytter det ut. Idet jeg tråkker ut av dusjen ringer det på. Jeg tar håndkleet rundt livet, går ut på gangen og legger et øye mot kikkehullet. Sahid er tidlig ute igjen. Hvorfor må han alltid komme litt før tida? Det irriterer meg grønn. Jeg vrir om låsen og åpner. Du sa tretti, mann. Har bare gått tjue. Sahid trekker på skuldrene. Han er dobbelt så svær som meg en forbaska bjørn i menneskeklær. Brei kjeve, et kort flippskjegg på haka og buskete øyenbryn. Han har på seg mørke klær fra topp til tå, og jeg vet at lua han har på seg kan rulles ned til en finlandshette. I bagen har han mest sannsynlig hansker og noe å true med en pistol, en kniv... Jeg går inn på stua og kler på meg, mens Sahid åpner kjøleskapet mitt og tar ut en flaske med Tuborg. Han åpner den med en smørekniv han finner på benken og slenger seg ned i sofaen. «Klar, eller?» sier han. Jeg trekker på skuldrene og drar en mørk het- 18

tegenser ned over hodet. «Jeg er så klar jeg kan bli. Du veit jeg hater sånne greier som det her. Men de må gjøres, så derfor gjør vi dem. Men ikke prøv å gire meg opp, som om det er en fotballkamp vi skal på eller noe sånt.» «Hei, chill da, Omar. Prøver bare å holde humøret oppe her.» Jeg nikker. Snur meg vekk og drar på meg skinnjakka mi. Arbeidsjakka, tenker jeg og grøsser. Jeg hører Sahid slurpe i seg siste rest av ølen. Jeg snur meg og gransker blikket hans, forsikrer meg om at han ikke har fått i seg noe annet enn alkohol. Han kan finne på å dytte i seg både det ene og det andre for å få blodet til å bruse. Det er bare jeg som veit at Sahid i virkeligheten er en skikkelig feiging. Han veit vel det samme om meg, men vi har aldri konfrontert hverandre med det. Hvordan vi igjen og igjen likevel setter vår lit til hverandre, er og blir et mysterium for meg. Kanskje finner vi trøst i hverandres ynkelighet. Bilen til Sahid står parkert i Urtegata. En BMW x6, et glis av en bil i 500.000 kroners-klassen. Krom på felgene, matt svart finish og pimpa interiør. Jeg må nesten le. At han ikke er blitt bura inne ennå er bare 19

flaks. Null i inntekt, bil til en halv million. Det henger ikke på greip. Jeg setter meg inn på passasjersida og møter blikket til en vestkantstype i førtiåra. Jeg ser at han tenker det samme som meg. Jeg viser ham fingeren og slenger igjen døra. «Hvor er det han fyren bor?» sier jeg. «Kampen. Nittedalsgata.» «Veit du noe om ham? Hippie? Boler? Langer?» Jeg spør av gammel vane, til tross for at jeg egentlig vil vite minst mulig. Jo mindre man vet om dem, jo enklere blir jobben. Sahid starter motoren, kjører ut i Vahls gate, og tar til høyre mot Tøyen. «Ahmer sa at han solgte mye for ham i fjor. Tidligere lege, faktisk. Men så gikk kona fra ham og han blei sakte men sikkert avhengig av alle de reseptbelagte godene han satt på.» Sahid tar til høyre ut på Jens Bjelkes gate, og trykker gassen i bånn. Jeg nyter et kort sekund følelsen av å bli trykket tilbake i setet, men så kommer kvalmen tilbake. «Det ene førte til det andre, og for et år siden kom han i kontakt med Ahmer som sa seg villig til å hjelpe ham med å tjene til livets opphold. Du kjenner jo Ahmer, nestekjærligheten selv.» Sahid ser på meg og gliser. Jeg fnyser og rister på hodet. 20

«Uansett,» fortsetter han. «Du skjønner tegninga. Jobben passa ham ikke helt. Blei for mye penger å holde styr på, fristelsen til å putte penger i egen lomme meldte seg, og jammen sneik ikke fyren til seg et par smaksprøver også. Skal ha arrangert en skikkelig koka-fest for kameratene sine på Ahmers regning.» «Ikke særlig mye vett i skallen, den fyren.» «Ikke veldig mye, nei. Og når en roter det til på den måten, er Ahmer nødt til å sette et eksempel. Og der kommer jo vi inn i bildet.» Jeg tar på meg lua, gjør den klar til å rulles ned foran ansiktet. Tar på meg skinnhansker og tar frem pistolen. Den er ikke ladd. Men det veit selvfølgelig ikke fyren vi straks skal avlegge et besøk. «Hva har Ahmer bedt om?» «En kraftig vekker. Han har fått flere advarsler. Har allerede fått tre uker på å hoste opp pengene. Uakseptabelt...» Jeg nikker, men enda en liten bit et sted langt inni meg knuser. Jeg føler jeg ser meg selv fra utsiden. Og når en først har begynt å se seg selv fra avstand, blir det også enklere å holde følelsene på en arms lengde. Vi parkerer bilen i Nannestadgata, rett ved Kampen 21

kirke. Jeg ser på klokka. Ti over halv ti. Gatene er tomme, de få butikkene som finnes her er for lengst stengt. Lufta er blitt kjøligere. Jeg grøsser. Kanskje er det bare nervene jeg kjenner. Minner om følelsen jeg pleide å få i kroppen før Kickboksing-kamper. Nå er det enten ham eller meg, tenkte jeg da tenker jeg nå. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet når jeg tenker på Aikido-treningen i morgen. Aikido, kunsten å forsvare seg selv uten å påføre motstanderen skade. Det harmoniserer ikke akkurat med det vi er i ferd med å gjøre her. Gikk vel egentlig over fra Kickboxing til Aikido på grunn av et eller annet ønske om å bli en bedre mann som et første steg i prosessen, eller noe sånt. Men det hjalp tydeligvis ikke. Hykler, tenker jeg. Rister bort tanken, må holde fokus. Ellers blir det jeg som ligger der og blør om tjue minutter. Vi sier ikke et ord på vei fra bilen bort til Nittedalsgata. Gjør oss klare på hvert vårt vis. Han knekker fingre, jeg masserer ansiktet og strekker på nakken. Vi vet begge veldig godt hva vi skal gjøre. Vi har utviklet en egen prosedyre, den sitter i ryggmargen. Vi finner frem til riktig oppgang, og Sahid trykker inn en tilfeldig knapp på calling-anlegget. Han lener seg frem mot speakeren, peker på en etikett ved siden av 22

en av de andre knappene. Eilertsen, står det. Jeg tolker det slik at det er ham vi er kommet for å avlegge et besøk. Vi venter i noen sekunder. Ikke noe svar. Sahid prøver en ny knapp. Og nå hører vi det sprake. «Hallo?» sier en robust mannestemme. Enten er han veldig gammel, eller så har han røyket alt for mye. «Ja, hei. Du, det er Eilertsen som bor i fjerde etasje. Jeg har klart å miste nøkkelen.» «Jaha?» «Ja, jeg vet jo at det ikke er tilrådelig å slippe inn folk så sent på kvelden, uten å være helt sikker, men...» Karen åpner inngangsdøra uten å nøle, og legger på. Sahid snur seg mot meg med en oppgitt mine, og går inn i gangen. «Folk er for godtroende her i byen, ass.» Han trekker pusten dypt og drar finlandshetta ned over ansiktet. «Klar?» «Aldri,» sier jeg, og drar ned min egen hette. Vi løper opp trappa til fjerde etasje med varsomme steg, tre trinn om gangen. To ninjaer på tokt, tenker jeg. Men jeg finner ikke tanken særlig morsom. Og når vi er utenfor døra til Eilertsen, nummer 402, banker Sahid på. Vi tar frem pistolene våre og venter. Ingen svarer. Ikke særlig rart, hvis fyren har lagt et 23

øye mot kikkehullet. I så fall er han nok allerede på vei ut gjennom et vindu. Sahid banker på igjen. Fortsatt ingenting. Sahid prøver håndtaket. Døra er åpen... Vi nikker kort til hverandre og går inn. Det lukter piss og tobakk og svette. Det er helt mørkt i gangen, men lyset står på inne på stua. Gulvene er dekket av klær, bæreposer, søppel og blodige bomullsdotter. Jeg innser at dette er et narkoreir av dimensjoner, og jeg kvier meg for å fortsette innover. Det er plent umulig å se om en tråkker på ei sprøyte i all denne søpla. Og før en veit ordet av det kan en hissig junkie hoppe frem med ei hepatitt-infisert sprøyte i hånda. Vi kikker på hverandre. Han peker på meg, og så inn mot stua. Jeg nikker, går frem til døråpningen og kikker inn. Ingen der. Jeg rister på hodet og fortsetter innover. Det ligger ei tett tåke over det triste møbellandskapet. Den søte, krydderaktige lukta levner ingen tvil om at det nettopp er blitt røyket en god porsjon ganja her inne. Også det på Ahmers regning? tenker jeg. Denne karen veit virkelig ikke hvem han har med å gjøre. Stakkars fyr. Men du har en jobb å gjøre, Omar. Det er ikke rom for medynk. Jeg vinker Sahid etter meg, peker mot 24

soveromsdøra som står på gløtt. Lyset er slått av der inne. Jeg gir tegn til at Sahid skal ta en titt. Jeg hever pistolen, retter den mot døra, svelger. Sahid legger en hånd på håndtaket, og så skjer alt på en gang... Døra blir revet opp fra innsiden, og to karer begge midt i førtiåra, og store som fjell stormer ut. De tar tak i Sahid og legger ham i gulvet. Jeg aner ikke hvem av dem som er Eilertsen. Salt-n-pepa. Tanken bare kommer. En blond og en brunhåra. Av reint instinkt hiver jeg meg inn i kampen. Jeg får en albue i tinningen, og det svimler for meg. Disse karene er svære. Jeg hadde sett for meg én middelaldrende, spinkel einstøing. Veit Ahmer hva han har rotet oss borti? Disse karene er jo på størrelse med Arnold Schwarzenegger. Vi har mildt sagt driti på leggen... Jeg plukker opp ei ølflaske fra stuebordet og slår den mot bakhodet til Blondie. Han vræler, snur seg mot meg og tar tak i jakka mi. Han er vill i blikket får meg til å tenke på Hulken. Øynene hans er blodsprengte og tennene nikotingule. Men fy #%!$, for noen muskler. Jeg klarer ikke å rive meg løs fra jerngrepet hans. Setter til å slå som en gærning, men slagene ser bare ut til å prelle av, som vanndråper på en 25

regnfrakk. Han knytter ene neven og planter den midt mellom øyna mine. Det svartner for meg, føler skallen min skal sprekke. Det her var ikke etter planen. Ikke etter planen i det hele tatt. Jeg kikker bort på Sahid. Han ser ut til å være bevisstløs og ansiktet hans er blodig og oppsvulmet. Men fortsatt denger det svære muskelfjellet løs på ham. Jeg føler jeg er fanget i et mareritt. Jeg kommer til å dø, tenker jeg brått, og jeg hører meg selv rope: «Slutt! Han er bevisstløs! Ser du ikke det, din boleape?!» Rett før han igjen er i ferd med å treffe Sahid med et nytt, hardt og velrettet slag, stopper den brunhåra karen opp og snur seg mot meg. Han reiser seg. Sahid blir liggende urørlig mellom alt søppelet. Jeg blir heist opp på beina. Jeg kjenner blodet fosse ut av nesa, over leppene, nedover halsen. Og jeg har så vondt i hodet at jeg føler for å kaste opp. Den brunhåra Hulkenen tar tak i finlandshetta mi og drar den av. Han fnyser og slipper lua ned på gulvet. «Tenk at det her er alt Ahmer har å avstå. To tenåringer. Unge og naive. Modige små fotsoldater.» Blondie humrer. Han minner meg om Dolph 26

Lundgrens karakter i Rocky IV. Jeg prøver å rive meg løs fra grepet hans, men han klapper meg på kinnet og tar tak om haka mi. Jeg har ikke noe annet valg enn å møte blikket til den brunhåra apen igjen. Han strekker frem en hånd. «Bruno Eilertsen,» sier han. Jeg ser på hånda hans. Nekter å røre den. «Dere hadde vel ikke regnet med dette, antar jeg?» fortsetter Eilertsen. «Dere skulle valse inn her, herse litt med en stakkars narkis og vende nesa hjem for å få dere en god natts søvn? Er det ikke det dere pleier å gjøre? Hm?» Jeg svelger. Dette lover ikke godt. Vi skulle aldri ha kommet hit. «Svar meg!» skriker Eilertsen, og klapper til meg så hardt at jeg føler et par jeksler løsner. «Kom dere hit for å gi meg en lærepenge? Hm? Ingenting å si til ditt forsvar Omar?» Jeg kikker storøyd på ham. Hvordan veit han hva jeg heter? Eilertsen smiler fornøyd. «Sahid og Omar. Tror du ikke jeg har hørt om dere? Ryktene går, veit du. Og dere har rykte på dere for å være svært så hensynsløse. Flere av mine tidligere bekjentskaper har fått smake balltreet til Sahid Bhatnagar og slagferdigheten til Omar Mirwani.» 27

Noe sier meg at Ahmers historie om at Eilertsen en gang hadde vært lege og var blitt forlatt av kona og alt det der, ikke stemte helt... Men hvorfor skulle han lyve om noe sånt? «Trudde du virkelig at dere skulle slippe unna, Omar? Jeg mener, det er ikke akkurat småpenger det er snakk om.» «Hva er det du snakker om?» «Ikke spill dum, Omar. Ahmer har fortalt oss alt.» «Fortalt dere hva?» «At dere har sneket unna penger i to og et halvt år, Omar.» Drømmer jeg? Hva er det som skjer? Jeg kikker ned på Sahid, og nå går det opp for meg hvordan han har hatt råd til dyr bil og fancy leilighet på Grünerløkka, mens jeg fortsatt bor på tretti kvadrat. Jeg regna bare med at han jobba mer enn meg... Han har holdt pengene for seg selv. Og Ahmer har tolket det slik at jeg har hatt noe med det å gjøre. «Jeg har ikke sneket unna noen penger, jeg lover!» Jeg kjenner panikken bre seg. «Sahid må ha holdt på med det her, uten å si noe til meg. Jeg ante ingenting.» Eilertsen nikker og himler med øynene. «Ja, legg skylda på han som ligger bevisstløs på gulvet og 28

ikke kan svare for seg. Lurt trekk, Omar.» «Men jeg mener det. Jeg ante ikke en dritt om det her. Han har gått bak ryggen min.» Eilertsen trekker på skuldrene. «Kanskje han har det, kanskje ikke. Men veit du hva, jeg kunne ikke brydd meg mindre. Ahmer ba meg ta dere av dage, begge to og en bestilling er en bestilling.» «Har... Har Ahmer bedt deg drepe oss?» «Har Ahmer bedt deg drepe oss..?» hermer Eilertsen, med babystemme. «Dere skylder ham tre hundre og femti tusen kroner, din lille drittunge. Og det verste er at Ahmer ikke visste om det her før for en ukes tid siden. Og du burde da kjenne Ahmer såpass godt, at du veit at han ikke er av typen som forhandler med folk som dolker ham i ryggen.» Jeg kjenner at jeg får problemer med å svelge. Disse karene mener alvor. De skal ta livet av meg. De lar seg ikke forhandle med. De har en jobb å gjøre. Jeg stiller heller aldri spørsmål. Ingen nåde. Men jeg er ikke klar for å dø. «Vær så snill,» sier jeg med gråtkvalt stemme. «Jeg veit ingenting om det her.» «Å, så nå som situasjonen har snudd og du selv har kvikksand til halsen, da forventer du å slippe fri? Innser du ikke hvor latterlig du høres ut? Du bør ta det som en mann, Omar. Sånn er det i denne bransjen. 29

Øye for øye, tann for tann.» «Omar,» sier en kjent stemme, og jeg snur meg mot Sahid. Men det var ikke han som sa noe. Han er fortsatt bevisstløs. «Omar, han har en brestet tommel, Omar. Den blonde.» «Hvem?» Jeg kikker på mannen som holder meg fast. «Hvem sa det?» Eilertsen og Blondie kikker på hverandre og smiler. «Begynt å høre stemmer, Omar?» sier Eilertsen. «Ta tak i den venstre tommelen hans, vri den om og løp inn på soverommet,» sier stemmen. Jeg veit jeg kjenner den stemmen, men hvor kommer den fra? Og hvorfor hører ikke de andre noe? «Inne på rommet finner du en pistol. Skyt et varselskudd i veggen. Nå, Omar.» «Men...» «Du må stole på meg, Omar.» Jeg sukker, tar tak om tommelen til Blondie og rykker til. Han hyler som en stukket gris og slipper taket. Og før Eilertsen får tak i meg, strener jeg inn på soverommet. Jeg ser pistolen med det samme, på nattbordet. Jeg plukker den opp og snur meg mot døra. Holder den opp med begge hender. Eilertsen og Blondie kommer inn på rommet, 30

men stopper brått da de ser hva jeg holder i hendene. «Ok, Omar. Nå roer vi oss ned her.» «Roer oss ned? Dere sier dere skal drepe meg, og dere ber meg roe meg ned?» Jeg sikter på veggen ved siden av Blondie og trykker inn avtrekkeren. Det smellet må ha vekket hele bygården. «Din lille drittunge!» roper Eilertsen. «Nå kan vi i alle fall være sikre på at snuten er på vei, din lille pakkisvalp.» «Kom dere ut, ellers får dere en kule i magen. Jeg mener det.» «Så, så... Rolig nå, Omar. Vi skal gå, vi. Ikke noe problem. Så får du ta deg av å forklare for politiet hvorfor kameraten din ligger slått ut på gulvet og du har skutt hull i veggen.» «Pell dere ut!» Eilertsen løfter hendene og rygger ut av rommet. «Det ender ikke her, Omar. Stol på meg. Vi kommer til å finne deg, og da...» Han fører en finger over halsen, som en kniv, og gir så tegn til Blondie at han skal følge etter ham. De forsvinner ut på gangen og videre ut av leiligheten. Jeg forsikrer meg om at de forlater bygget, hører døra smelle igjen der nede, og setter meg så ned på huk ved siden av Sahid og prøver å få liv i ham. Men 31