STUDIA UBB PHILOLOGIA, LXI, 3, 2016, p. 209-214 (RECOMMENDED CITATION) LIV ULLMANN OG HENNES SØSTRE ET ESSAY OM LIKESTILLING, PRODUKSJONSFORHOLD OG REPERTOARFRIHET I NORSK FILM OG FJERNSYN JAN ERIK HOLST 1 ABSTRACT. Liv Ullmann and her sisters an essay about gender equality, production freedom in Norwegian film and television. An article about film and television production in Norway. Norway has had a rather strong position in the field of female directors, thanks to governmental policy in the production of film and television. This article aims to describe this development after World War II. Keywords: gender, Liv Ullmann, Norwegian feature and television production, drama. REZUMAT. Liv Ullmann și surorile ei eseu despre egalitatea de gen, libertatea înregistrată de producțiile de film și de televiziune din Norvegia. Acest articol se ocupă de producțiile de film și televiziune din Norvegia. Norvegia deține o poziție importantă în ceea ce privește rolul jucat de femei regizor datorită politicilor guvernamentale în domeniu. Prezentul articol descrie dezvoltarea acestui fenomen după cel de-al doilea război mondial. Cuvinte cheie: diferență de gen, Liv Ullmann, producție de teatru și film, dramă. Husk på det, noen må spørre! Arne Skouen på sin siste regissørreise hjem fra filmmønstringer i Habana og New York våren 2002. Norge er kjent som The land of the female directors en label som American Film Institute gav oss under en mønstring på midten av 1980 tallet. Vi har senere presentert Liv Ullmann, Anja Breien og Løkkeberg og en rekke yngre kvinnelige regissører på festivaler i utlandet og vi er stolte av det! Etterkrigstidens norske film- og fjernsynspolitikk har også i noen grad inneholdt likestillingsproblematikk, i første rekke i form av diskusjoner om repertoar og arbeidsforhold. Men noen vesentlig plass har ikke dette området hatt. Norge hadde en sentral kvinnelig regissør, Edith Carlmar, på -50 tallet. Hun laget ti spillefilmer i tiden 1949 1959. Men datiden omtalte henne ikke 1 Jan Erik Holst is educated at the University and at the Dramatic Institute in Stockholm. He is a former director of the Norwegian Film Institute and has current positions are lecturer, film critic and historian. E-mail: janerik.holst@gmail.com
JAN ERIK HOLST som kvinnelig, bare som regissør og hun ville heller ikke ha kvinne-stempelet på seg. Senere, på -90 tallet, ble hun gjenoppdaget som Norges første kvinnelige regissør og feiret på festivaler i Frankrike, Norge og USA. I tiden 1975 til 1985 har vel snarere spørsmålet om et feministisk repertoar eller fokus på såkalt kvinnefilm vært mer fremtredende. Og med det menes en tilnærming til klasse, kjønn, kvinnelig tenkesett og sosiale forhold, som var del av et kvinnemanifest i dette tiåret. Begrepet kvinnefilm kom også i noen grad til anvendelse hos mannlige regissørers filmer, f.eks Haakon Sandøys Dagny (1973) og Per Bloms Kvinnene (1979) som tar opp sentrale feministiske spørsmål. Jeg vil i dette essayet undersøke våre tre sentrale statlige repertoarinstitusjoner innen film og fjernsyn og se på om en kunstnerisk ledelses repertoarfrihet har medvirket til bedre likestilling mellom kvinnelige og mannlige regissører enn hva produksjonen utenfor disse institusjonene har medført. Norsk Film A/S, NRK Fjernsynsteateret og NRKs Drama-avdeling var alle fritatt fra å søke finansiering for sine prosjekter fra eksterne, statlige midler. De kunne innenfor egen budsjettramme fritt disponere til de prosjekter hadde valgt for sitt repertoar, slik et offentlig eid teater kan gjøre. Nøkkelen i denne repertoar-friheten er at en institusjon som de tre nevnte drives av en kunstnerisk leder som former og utferdiger et repertoar, basert på tilgang av egnede manuskripter selvsagt, men også ut ifra egne preferanser hva gjelder egnet litteratur og hendelser og begivenheter i samtid og fortid. Norsk film A/S Selskapet ble etablert av norske kommuner som det nasjonale produksjons- og studioselskap i 1932. Det åpnet i 1935 og fikk staten som deleier etter annen verdenskrig. Statens andel har siden økt betraktelig. I denne sammenhengen er det naturlig å vie studien til tiden etter 1964. Erik Borge ble tilsatt som kunstnerisk leder og direktør etter påtrykk fra aktive filmfolk, «de 44», som hadde gjennomført en aldri så liten revolusjon i selskapet denne sommeren. Begrepet kunstnerisk leder eksisterte ikke innenfor selskapets ramme før den tid. (Den interesserte leser henvises i første omgang til Tore Breda Thoresens utmerkede bok Gjester i studio fra 1996). Borge var en både intellektuell og produksjonskyndig leder. Han hadde bakgrunn fra selskapet ABC film, hvor han hadde arbeidet sammen med den samme Thoresen, og kjente film-størrelser som Jan Erik Düring og Erik Løchen. Han hadde dessuten vært medprodusent og produksjonsleder for den første interskandinaviske filmproduksjonen Sult (1966), i Henning Carlsens regi, en film som gjorde sine eksteriøropptak i Oslo. 210
LIV ULLMANN OG HENNES SØSTRE ET ESSAY OM LIKESTILLING... Borges sjefstid 1964 1984 frembragte mange sentrale kvinnelige regissører. I første omgang Anja Breien, hun laget alle sine hittil 9 spillefilmer i selskapet, men også Laila Mikkelsen, Vibeke Løkkeberg og Nicole Macé. For Borge var en god fordeling mellom kvinnelige og mannlige regissører en selvfølge. Men det hele var selvsagt avhengig av tilgjengelige prosjekt og gode manuskripter. Norsk filmpolitikk har i hele sin produksjonstid vært fokusert på manuskripter, en regissør-fokusering som vi har sett bl.a. i Frankrike og Danmark var nok med i diskusjonen, men ble ansett som en fremmed og risikabel strategi. Norsk film A/S fikk full repertoarfrihet i 1973. Dette innebar at selskapet ble gitt en egen del av den tilgjengelige statlige garanterte lånerammen for filmproduksjoner. Samme år fikk Norsk film A/S også manuskriptutviklingsmidler og tre år etter ble Studieavdelingen etablert. Statlig garanterte banklån ble avløst til fordel for en direkte tilskudds-finansiering i 1992. Etter at Borge gikk av som kunstnerisk leder i 1980 ble stillingen delt i en kunstnerisk og en administrativ del. Hans etterfølgere, Erik Løchen, Lasse Glomm, Ola Solum og Gunnar Svensrud bidro alle med de samme tiltak for likestilling innen repertoarvalget. «Dette var noe vi var meget bevisste på og vi søkte hele tiden etter gode prosjekter og manuskripter fra kvinnelige forfattere og regissører», uttalte Gunnar Svensrud i en samtale med meg under forberedelsen av denne artikkelen. Lasse Glomm lot bla. Eva Dahr og Eva Isaksen debutere sammen i Lars Saabye Christensens Brennende blomster (1985) og selskapet produserte sistnevntes suksessrike langfilmdebut Døden på Oslo S (1990). Stillingen igjen ble slått sammen i 1992 og man hentet eksterne søkere, i første omgang den anerkjente danske filmmannen Esben Høilund Carlsen. Han ledet selskapet fra 1992 til 1995 og var med på å la Liv Ullmann debutere med Sofie i 1992 og å fortsette sin regissørkarriere med Kristin Lavransdatter i 1995. Ullmann hadde jo hatt en lang og sentral bakgrunn som skuespillerinne hos Bergman, Troell og i amerikansk og europeisk film. Men det ble altså en erfaren dansk filmmann som brakte henne inn i registolen. Der har vi sett henne sitte med tyngde i flere andre sentrale filmer som Enskilda samtal (1996), Trolösa (2000) og Miss Julie (2014). Men hun har hatt like så stor suksess i teateret, både som skuespillerinne og regissør etter filmene på -90 tallet. Etter Carlsen fulgte teatersjefen Tom Remlov (1995 2001), som fortsatte denne bevisste politikken. Remlov sier i et annet intervju med meg tidligere i år at det viktigste i en repertoar-diskusjon er å tilstrebe en helhet og å integrere ønskede sentrale verk inn i dette. En statlig uavhengig produsent har ansvar for et større bilde enn det enkelte prosjekt. I hans sjefstid ble det igangsatt to novellefilmprosjekter, 1996: Pust på meg! og Tørst fremtidens forbrytelser (1999). Disse gav ikke de store uttellinger rent publikumsmessig, men var viktige bidrag i å la kvinnelige regissører som Mona Hoel, Karoline Frogner og Maria Fuglevaag Warsinksa-Varsi få anledning til å utvikle seg som 211
JAN ERIK HOLST spillefilmregisører og sette sitt preg på fortellingene. Remlov gav også andre kvinnelige stemmer anledning til å debutere som spillefilmregissører: Nathilde Overrein Rapp, Catrine Telle og Karin Julsrud. Samlet sett produserte selskapet 120 kinofilmer i denne perioden, coproduksjoner og tekniske produksjoner medtatt, med 31 kvinnelige regissører, dvs. en % sats på 25. Tar vi med produksjonsledelse og manus stiger % satsen vesentlig. Sammenligner vi dette med andre offentlig finansierte filmproduksjoner i samme periode, alle med garanterte lån, tilskudd og/eller den faste bonusbaserte billettstøtten som alle langfilmer for kino hadde krav på, teller disse 277 kinofilmer med 38 kvinnelige regissører, dvs. en % sats i underkant av 14. I samtlige tall er sammensatte novellfilmprogram for kino tatt med. Det er således min ærbødige påstand at et offentlig repertoarselskap som Norsk film A/S, et filmens Nasjonalteater som man sa på -70 tallet, i langt bedre grad var i stand til å fremme og utvikle likestilling innen filmproduksjon i Norge. Selskapet ble avviklet som produksjonsselskap i 2001 som følge av den politiske beslutningen om å samle alle tilgjengelige langfilmproduksjonsmidler i et nytt Norsk filmfond. Man kan således beklage at Norsk film A/S ble tatt med i denne fusjonen, også fra et likestillingsperspektiv! NRK-Fjernsynsteateret Fjernsynsteater ble etablert i her i landet i 1959, kort tid etter at fjernsynet ble grunnlagt som statlig billed-kringkaster og gjort alminnelig tilgjengelig. Produksjonsteknisk skiller fjernsynsteateret seg fra filmen ved at man ofte delte det kunstneriske ansvaret mellom en billed-produsent og en instruktør. Grunnen til dette er delvis fordi fjernsynsteater i sitt vesen ble etablert som en fler-kamera-produksjon, delvis at profilen i alle fall i de første årene var mye mer preget av scenisk teater enn av film. Først på -80 tallet var det like naturlig å lage film i NRK som på Jar og andre steder. Da snakker vi ikke bare om den fysiske delen, celluloid vs. magnettape, men mer i en kunstnerisk og kommunikasjonsmessig sammenheng. I sin bok Fjernsynsteatret til glede og forargelse (1994) beskriver Jo Ørjasæter utviklingen fra første dag. Han har listet opp samtlige produksjoner i tiden 1959 til 1990 og kan konstatere at av 501 selvstendige produksjoner hadde bare 45 av dem kvinnelige instruktører/regissører dvs. i underkant av 9 %! Et merkverdig lavt tall til en statsinstitusjon å være. Vi lar Fjernsynsteaterets grand old lady Eli Skolmen Ryg forklare noe av bakgrunnen for dette fenomenet: Sjefene (i Fjernsynsteatret) kom fra norsk filmproduksjon, stort sett. Arild Brinchmann var en dynamisk sjef som hadde laget spillefilm. Tore Breda Thoresen, var filmfotograf og jobbet i ABC-film. Pål Løkkeberg kom rett fra filmskolen IDHEC i 212
LIV ULLMANN OG HENNES SØSTRE ET ESSAY OM LIKESTILLING... Paris og var en slags fødselshjelper i starten. Vi jenter som var scripter, ble opplært til noe som først het regiteknisk leder, det som siden ble kalt billedprodusent. Jeg kan ikke huske noen klart definerte linjer for valg av repertoar, bortsett fra at vi hadde en forpliktelse når det gjaldt klassikere og et stort ønske om å øke andelen nyskrevet norsk dramatikk. Det ble viktig å skape balanse, vi lette aktivt etter ting skrevet for kvinner og av kvinner. Jentene i ensemblet trengte gode roller og det var da som nå flest gode roller for menn. Både skuespillere og instruktører er vant til å bli valgt i teatersammenheng, så det hendte vel man ble skuffet hvis noe man hadde lyst til å gjøre ble gitt til en av de andre, men sånn var det. Jeg hadde vel av og til mistanke om at en av sjefene trakk tilbake et par av mine oppsatte produksjoner for å gi pengene til den av gutta som hadde overskredet sitt budsjett. Selvfølgelig passet gutteklubben best på sine egne hos oss som overalt ellers. Det skulle bare vært så mye mer, for da den store omleggingen kom i 1990, var TV over hele verden blitt Big business. Dramavdelingene konsentrerte seg om serier og krim. Penger ble det samme som seertall og jentestoff gikk helt av moten sammen med mye annet. Og alt det vi ville lage av interessante opplevelser som publikum ikke visste at de ville ha, het nå å gi folk det de vil ha. Og da blir det som småunger som vil ha samme god natt-historie hver kveld. Ingen diskuterte det de hadde sett, avisene skrev bare om hva det hadde kostet, og all utvikling av nye former forsvant. Selv om kvinnelige regissører har lang tradisjon i teatret, finner jeg bare 5 kvinner blant freelance instruktørene i de tretti årene Fjernsynsteatret eksisterte. Nedslående. Det kan se ut som jeg var kjempeheldig som fikk lage lyd og bilde hver dag i alle år, og jammen var det gøy mens det sto på! NRK-Drama-avdelingen Fjernsynsteateret ble avløst av en drama-avdeling i 1991, som fikk ansvaret for all drama-produksjon i institusjonen, også den underholdningsmessige. Vi skal ikke her gå inn på årsakene til dette, Eli Skolmen Ryg har jo gjort treffende iakttagelser av fenomenet ovenfor, bare kort nevne at denne tendensen allerede hadde etablert seg i andre land vi liker å sammenligne oss med, som Danmark, England og Sverige og at konkurransen fra andre kanter ble sterkere og sterkere. Behovet for nye genrer ble også påfallende som følge av denne konkurransen. Begrepet Nordic Noir fikk fotfeste, nordiske krimfortellinger om detektivene Kurt Wallander, Martin Beck, Konrad Sejer og Varg Veum, basert på anerkjente forfattere som Henning Mankell, Maj Sjöwall og Per Wahlöö, Karin Fossum og Gunnar Staalesen. Nordisk samarbeid gjennom Nordvisjonen, det nordiske kabelfondet og Nordisk Film & TV Fond ble helt sentralt i denne utviklingen. Norge fikk sin kommersielle allmenkringkaster TV2 i 1992 og straks startet også arbeidet med å finansiere eksterne produksjoner for kanalen. De skulle jo ikke, i motsetning til NRK, ha egne produksjonsressurser på dette området. Ordningen med en kunstnerisk ansvarlig leder, titulert som en dramasjef, ble beholdt. Vedkommende hadde repertoarfrihet og eget budsjett i likhet med fjernsynsteateret. Avdelingens leder 1992 2000, den profilerte 213
Powered by TCPDF (www.tcpdf.org) JAN ERIK HOLST filmmannen Oddvar Bull, var også den første spillefilmkonsulenten i Norsk filminstitutt. Han sier i en samtale med meg at han var opptatt av de samme spørsmålene som tidligere ledere i Fjernsynsteateret og i Norsk film A/S, bedre kjønns-balanse enn tidligere, i tillegg en geografisk og alders-messig fordeling i den nasjonale produksjonen. Søkningen etter etablerte kvinnelige instruktører/regissører var selvfølgelig avhengig av tilgjengelige prosjekter og manuskripter også her. Dessuten hadde Dramaavdelingen fortsatt systemet med ansatte instruktører/regissører, faste eller free lancere på kontrakt, slik at det var lettere å fokusere på gode og regulerte arbeidsforhold. Dette burde være av innlysende og avgjørende betydning for å kunne holde på kvinnelig arbeidskraft på dette området. Kvinner føler kanskje ansvaret for hjem og barn tyngre enn sine mannlige kollegaer og viker unna for krevende location-opptak og lange arbeidsdager. Det er nok fremdeles mer krevende å være kvinne og mor enn mann og far! Men avdelingens to sentrale instruktører/regissører på -90 tallet, som også ble kjent som spillefilmregissører, Eva Isaksen og Berit Nesheim understreker overfor meg at dette med likestilling og fokus på kvinnelige instruktører/regissører nærmest lå i blodet i avdelingen, det var en selvfølge og ikke noe man var spesifikt opptatt av. Regulerte arbeidsforhold, som NRK er kjent for å ha, i motsetning til den free lance baserte og prosjektorienterte spillefilmbransjen er garantert en vesentlig årsak til dette. 214 LITTERATUR Vigdis lian (redaktør) : Ta det som en mann, frue, Emilia forlag A/S Oslo 2015. Jan Erik Holst og Pawel Urbanik (redaktører) Kino Norwegii, Linia filmowa, Warszawa 2011. Jan Erik Holst (redaktør) Filmen i Norge Norske kinofilmer 1995 2011, Gyldendal forlag, Oslo 2011. Per Haddal : Norwegian film - Young and fearless, Royal Norwegian Ministry of Foreign Affairs and Norwegian Film Institute, Oslo 2010. (Different versions, also avaiable in Rumenian on www.nfi.no/english/downloads Jan Erik Holst : Det lille sirkus et essay om norske filmer og produksjonsforhold 1946 2006, Norsk filminstitutts skriftserie nr. 18, Oslo 2006. Peter Cowie : Cool and Crazy - Modern Norwegian Cinema 1990 2005, Norwegian film institute, Oslo 2005. Peter Cowie : Straight from the heart - Modern Norwegian Cinema 1971 1999, Kom forlag, Oslo 1999. Tore Breda Thoresen : Gjester i studio historien om «de 44» og opprøret mot Norsk film A/S, Aventura forlag, Oslo 1996. Lars Thomas Braaten, Jan Erik Holst og Jan Kortner (redaktører) : Filmen i Norge - Norske kinofilmer gjennom 100 år, Ad Notam - Gyldendal, Oslo 1995. Jo Ørjasæter : Fjernsynsteatret til glede og forargelse, Gyldendal forlag, Oslo 1994.