TRONDHEIM SYMFONIORKESTER FRANSKE FAVORITTER OLAVSHALLEN TORSDAG 27. APRIL 2017 KL. 19.30 DIRIGENT SOLISTER KONSERTMESTER HAN-NA CHANG MIRIAM HELMS ÅLIEN JOHANNES LEONARD RUSTEN Foto: Øystein Ramstad
PROGRAM Maurice Ravel (1875 1937) Ravel La Valse Tzigane for fiolin og orkester PAUSE den keiserlige dekadansen i denne engang så glitrende danseerotikken og bruker valsen til å la den gamle verden falle i grus. Frem fra den mørke og langsomme, litt spøkelsesaktige innledningen kryper det så smått frem en symfonisk wienervals som snart finner sin rytme og melodi i god gammel tretakt. Men der valsestrauss ene holder musikken i myke tøyler, gjør Ravel det motsatte: Valsen eksploderer og går over alle sine bredder og sprenger både takt og melodi. De skjebnesvangre danserytmene munner ut i en eggende danse macabre, og den siste takten går ikke i valsetakt. Hector Berlioz Symfoni fantastique (1803 1869) Episoder fra en kunstners liv Drømmer og lidenskaper Et ball På landet Marsj til skafottet Heksesabbat RAVEL I 1911 skrev Ravel Valses Nobles et Sentimentales for soloklaver. Ideen fikk han fra Schubert. Schubert hadde det siste året av sitt liv, i stor pengenød, utgitt en rekke små upretensiøse valser i to samlinger, 34 Valses Sentimentales, op 50 og 12 Valses Nobles, op 77. Ravels valser er ikke etterligninger som vil forsøke å låte som ekte vare. Tvert imot er harmonikk og orkesterklang sofistikert og modernistisk dissonant. Trass i de mange valseklisjeene og wienervalsens spesielle rytmiske «schwung», klinger dette av eleganse og fransk esprit, som aldri fornekter seg hos Ravel. Resultatet er et nostalgisk gjenhør med wienervalsen tilsatt fransk parfyme. Noen år senere, i La Valse, er det valsekongen Johann Strauss d.y. som bringes i fokus. Ravel har gått til musikkhistorien som en orkestrets trollmann. Hans evne til å kombinere ulike instrumenter gjør musikken hans til en raffinert krydderblanding som få musikalske kokker har klart å overgå. Men den er ikke bare klanger og fremragende orkestrering. Ravel kunne også stille vedtatte sannheter på hodet. La Valse er et slik merkelig verk som han først kalte Wien, og som han, igjen med wienervalsen som forbilde, begynte på i 1916. På grunn av krigstjeneste og en skade ble det lagt til side, men han tok verket opp igjen i 1920, og døpte det om til La Valse, et koreografisk dikt. For komponisten hadde krigen gitt wienervalsen et nytt innhold, og i dette verket ironiserer han over Komponisten skildrer wienervalsens essens: henførelsen og den totale utageringen. Musikk som kommenterer seg selv. Ironikeren Ravel fornekter seg ikke. Kritikerne synes orkesteret låt «ubalansert», og tolket dette som en kamp mellom liv og død i skyggen av første verdenskrig. Men Ravel sa selv at La Valse ikke er noen dødsdans, men en virvelvind av dansere som overveldes og holdes oppe av intet annet enn nettopp Valsen. Først åtte år etter konsertversjonen ble balletten fremført med koreografi av Ida Rubinstein. Sammen med Bolero. Ravel skrev aldri noen fiolinkonsert, men derimot en hårreisende virtuos konsertrapsodi i 1924. Han ga den navnet Tzigane, det franske ordet for en ungarsk sigøyner. Ordet brukes også som betegnelse på sigøynermusikk i alminnelighet. Og spørsmålet er om noen komponist bedre enn Ravel har lykkes å trenge inn i sigøynermusikken med dens ildfulle temperament og mystiske eggende karakter. Tzigane innledes med et langt soloparti i fiolinen, og vanskelighetene i fiolinstemmen ligger ikke bare i briljante passasjer, dobbeltgrep og oktavspill, men kanskje like mye i de rytmiske figurene og de mange subtile tempoforskyvningene. Noen år tidligere hadde Ravel truffet den ungarske fiolinisten Jelly d Arányi i London. Hun viste ham en rekke sigøynermelodier, og fascinerte Ravel med sitt ildfulle spill slik hun tidligere hadde begeistret Bela Bartók, som skrev en fiolinsonate for henne. Nå var det Ravels tur, og han hadde både Liszts ungarske rapsodier og Paganinis halsbrekkende fiolinspill i tankene da han skrev sitt «ungarske oppvisningsstykke». Sonaten for fiolin og klaver, ble urfremført av Jelly d Arány og pianisten Henri Gil-Marchet i Aeolian Hall i London 26. april 1924. Komponisten skjønte straks at musikkens iboende magi krevde orkesterstemmer, og den følgende sommeren orkestrerer Ravel sonaten, og spisser den sigøynerske og virtuose stilen ytterligere. Jelly d Arány førte også denne versjonen til dåpen i november samme år. Tzigane er et besettende virtuost nummer, og kanskje presser han den sigøynerske stilen lenger enn vi finner i den ekte. Men den mangler verken pusztaens melankoli eller czardasens fyrighet.
BERLIOZ Musikkens mestre var stort sett alle vidunderbarn som allerede ved fødselen fikk sitt livsløp stukket ut av ambisiøse foreldre. Talentet skulle gjerne være innlysende allerede i 10-årsalderen, og de første komposisjoner være skrevet så tidlig som mulig. Kveldens komponist, Hector Berlioz må sies å være et markant unntak. Han spilte piano, men var ellers i det store og hele autodidakt, hadde et forskrudd syn på det motsatte kjønn og en bekymringsfull interesse for rusmidler. Ikke desto mindre skapte Berlioz i 1830, kun tre år etter Beethovens død, et av musikkhistoriens aller mest skjellsettende verker, Symfoni fantastique. Det var intet mindre enn en musikalsk revolusjon som skjedde i Paris 5. desember 1830 da den 26 år gamle Hector Berlioz presenterte sin Symfoni Fantastique for et forbauset publikum. Komposisjonens radikale form og djerve instrumentasjon forårsaket stort rabalder i Paris musikkverden. Berlioz flytter grensene for hva en symfoni kan romme. Som en rød tråd gjennom musikken går et bestemt tema (ledemotiv). Dette romantiske verket ble av største betydning for både Wagner og Liszt, og ble begynnelsen på en lang rekke radikale orkesterarbeider. Det nye hos Berlioz var også at verket fulgte et detaljert program med komponistens egne kommentarer til satsene. «Siden musikken ikke benytter seg av ord, er det nødvendig å redegjøre for dette instrumentale dramaet slik at man på forhånd får en forståelse av verkets dramatiske forløp», mente Berlioz. Slik ble han en banebryter for det bredt anlagte tonediktet. Bakgrunnen for Symfoni fantastique, med undertittelen Episoder i en kunstners liv, er et frieri. Den er en selvbiografi i toner der komponisten som den unge helten gir et bilde av seg selv, og frieriets mål er den irske skuespillerinnen Harriet Smithson, som på denne tiden gjestet Odeonteatret i Paris. Den 11. september 1827 var Berlioz i teatret for å se Hamlet. Rollen som Ophelia ble spilt av Smithson, og komponisten forelsket seg hodestups i henne. Etter å ha oppvartet henne lidenskapelig, ble de til slutt gift. Ekteskapet var ulykkelig og ble oppløst noen år senere da komponisten falt for en meget yngre sangerinne. Men Berlioz vendte stadig tilbake til sin første store kjærlighet, og gråt ut hos henne, for igjen å stikke av etter opprivende scener. Miss Smithson var til stede ved uroppførelsen av Symfoni fantastique, og at det var hun som hadde vært modell, var ingen hemmelighet, så sensasjonslysten bevirket fullt hus. At det også skulle vanke de mest ekstravagante orkestereffekter, gjorde ikke nysgjerrigheten mindre. Verket ble en attraksjon ved en rekke konserter utover i 1830-årene. Skjønt det var ikke mange av datidens orkestre som var store nok til å kunne yte Berlioz sine klangvisjoner rettferdighet. Symfoni fantastique ble av kritikerne angrepet for så vel orkestrets størrelse som komposisjonens programmatiske idé. En av de mer begeistrede tilhørerne var Franz Liszt, som bød komponisten ut på supé som takk for en fin opplevelse. Liszt skrev, selvsagt, en klavertranskripsjon av verket. Vår tids publikum har stiftet bekjentskap med mange senere eksempler på orkesterbriljans, men likevel så fascineres vi igjen og igjen av dette høyromantikkens første store partitur. De mettede og fargerike buestrøkene, harpen som glitrer over valsescenen i andre sats, det engelske hornets suggestive velklang over paukenes tordenskral i tredje sats, messingens skrekkinnjagende innsatser i marsjen på vei til skafottet, klarinetten som i finalen tripper rundt som en frodig bordellmamma. I Drømmer og lidenskaper møter en ung kunstner for første gang en kvinne som vekker hans lidenskap. Hver gang han tenker på henne slår en musikalsk tanke ned i ham. Berlioz kalte selv denne melodien for idée fixe, et slags ledemotiv, og lar den komme igjen som hovedmotiv i alle de fem satsene, skjønt i ulike forkledninger. I en briljant instrumentert vals møter han sin elskede igjen på Et ball. I Scene på landet drømmer helten om sin elskede ute i naturen. Han hører to gjetere synge og føler ro i sinnet. Men den landlige, fredfylte atmosfæren forstyrres av et tordenvær som liksom innvarsler en forestående katastrofe. Kunstnerens følelser ikke blir gjengjeldt av kvinnen. Han tar en overdose opium og drømmer at han har myrdet sin elskede og dømmes til døden. Han føres til retterstedet med paukevirvler og fanfarer i Marsj til skafottet. Heslige klanger innleder Heksesabbat og den dødsdømte kunstneren bevitner sin egen begravelse med en kaotisk samling spøkelsesfigurer. Den elskedes melodi dukker opp, men forvandles til en fordreid og banal dansemelodi. Den djevelske begravelsesorgien tar til slutt opp i seg dødens motiv, den gregorianske melodien Dies irae. Thomas Ramstad
Foto: Sven-Erik Knoff Foto: Øystein Ramstad HAN-NA CHANG Koreanske Han-Na Chang (f. 1982) er engasjert som ny sjefdirigent i TSO fra sesongen 2017/18. Hun har vært TSOs 1. gjestedirigent siden 2013. Han-Na Changs musikalske karriere. startet da hun som 11-åring vant den berømte Rostropovich internasjonale cellokonkurransen i 1994. Hun fortsatte som en internasjonalt renommert solist med orkestre som bl.a. Berliner Philharmoniker, New York Philharmonic, London Symphony Orchestra, l Orchestra de Paris, Philadelphia Orchestra, Cleveland Orchestra, før en raskt stigende karriere som dirigent tok mer og mer over. Han-Na Chang har gjort seg bemerket blant en ny generasjon av dirigenter. Hun har dirigert Staatskapelle Dresden, Göteborg Symfoniker, Kgl. Filharmonikerne i Stockholm, Oslo- Filharmonien, Radiosymfonikerne i Köln, Bamberger Symphoniker, Philharmonia Orchestra, Royal Liverpool Philharmonic, Seattle Symphony og Tokyo Symfoniorkester samt symfoniorkestrene i Chicago, Cincinatti, San Francisco, Montreal og Boston. Hun har også dirigert operaorkesteret i Teatro di San Carlo i Napoli. Han-Na Chang har en eksklusiv platekontrakt med EMI Classics. MIRIAM HELMS ÅLIEN Miriam (f. 1991) er fra Alta. Hun er blant de mest lovende unge artistene i norsk musikkliv og har etter sin solistdebut bare 8 år gammel vært solist med flere norske og nordiske orkestre. Miriam er også en dedikert kammermusiker som er blitt invitert til Fest spillene i Bergen, Verbier Festival & Academy, Risør Kammermusikkfest, Oslo Kammermusikkfestival, Trond heim Kammermusikkfestival og Kronberg Inter national Festival «Chamber Music Connects the World», i samspill med artister som Gidon Kremer, András Schiff, Yuri Bashmet og Steven Isserlis. I 2012 vant hun Prinsesse Astrid Internasjonale Musikkpris og året etter ble hun nominert som Oslo-filharmoniens kandidat til Den Norske Solistpris. Hun har vunnet Ungdommens Musikkmesterskap fire ganger på rad. Miriam spiller på en 1780 G.B. Guadagnini fiolin, generøst stilt til disposisjon for henne av en anonym sponsor. OLAVSHALLEN TORSDAG 04. MAI KL. 19.30 SUPERTORSDAG Dirigent: Fredrik Burstedt AKADEMI TRONDHEIM SYMFONIORKESTER TRONDHEIM SINFONIETTA NTNU NY MUSIKK I TRONDHEIM DØRENE ÅPNER KL 18.30 BARSERVERING 19.00: VORSPIELKONSERT PÅ BAKSCENEN med Ny Musikk Trondheim, NTNU og Trondheim Sinfonietta CA. 20.00: KONSERT OLAVSHALLENS STORE SAL med Trondheim Symfoniorkester Dirigent: Ingar Bergby Solister: Emilie Thun, dans og Jostein Brødreskift, kontrabass Verker av Peter Askim, Uno Alexander Vesje, Herman Vog og Rolf Wallin
SESONGAVSLUTNING OLAVSHALLEN 11. MAI KL. 19.30 URBAŃSKI MED MAHLERS FØRSTE Uavhentede billetter legges ut fortløpende. GJØR KLART FOR NYE, MEKTIGE MUSIKKOPPLEVELSER: I forbindelse med konserten 11. mai lanserer vi sesongprogrammet for sesongen 2017 2018. Samarbeidspartnere