THORVALD STOLTENBERG Sju samtaler om verden, livet og kjærligheten I samarbeid med
Per Anders Madsen
2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Blæst Layout: Trygve Skogrand Passion&Prose E-bok: akzidenz as Dag Brekke ISBN: 978-82-489-1925-4 Per Anders Madsen har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord. Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Jeg er ikke optimist, for jeg tror ikke alt vil gå bra. Men jeg er heller ikke pessimist, for jeg tror ikke alt vil gå galt. Nei, jeg er håpefull. Håpet er nesten like viktig som livet. Uten håpet når vi aldri våre mål. VÁCLAV HAVEL
«Hvor langt kan man egentlig se utover her, Thorvald?» Jeg sto og kikket ut mot fjorden gjennom kjøkkenvinduet i Mogens Thorsens gate. «Til Beijing. Men bare i klarvær.» Alle som kjenner Thorvald Stoltenberg vet at han er glad i å overdrive litt. Eller som han selv sier: «Jeg liker å si tingene ikke bare slik de er, men slik jeg synes de bør være.» Så Beijing var en overdrivelse. Men ikke så grov med tanke på hvilket utsyn som er blitt åpnet opp med alle gjestene fra fjern og nær som Thorvald har hatt på dette kjøkkenet. Kjøkkenet er hans politiske verksted. Hit inviterte han afrikanske og latinamerikanske frigjøringsledere på 1960- og 1970-tallet, her hadde han utallige møter med folk fra fagbevegelsen og kommuneadministrasjonen da han var aktiv i Oslo-politikken på 1980-tallet, og her ved frokostbordet samlet han sine europeiske kolleger da han var utenriksminister på 1980- og 1990-tallet. Vest-Tysklands Hans-Dietrich Genscher ville omtrent ikke ha annet enn disse frokostene, han kom så ofte at de offisielle møtene i departementet kunne skjæres ned til et minimum. Høydepunktet som frokostvert kom i 1992 da Nelson Mandela var på offisielt besøk i Norge, og selv hadde spurt, da han fikk se utkast til program: «Hvordan er det med Stoltenberg? Driver han fortsatt med disse frokostene sine?» Frokost ble det på vår tids største statsmann, som var sluppet fri fra sitt 27-årige fangenskap to år tidligere og ble Sør- Afrikas første svarte president to år senere. I oktober 2016 var det Hadia Tajiks tur. Arbeiderpartiets nestleder og lederen for partiets programkomité ønsket Thorvalds råd om seniorpolitikk, psykiatri og rusomsorg. Så roen har fortsatt ikke senket seg i verkstedet. Her møter
han venner i og utenfor politikken, her drøftes den politiske situasjonen hjemme og ute, her diskuteres holdninger, hand lings alternativer og veivalg. Over bordet og på telefon. Det siste året har jeg jevnlig invitert meg selv på frokost for å snakke om temaer i tiden som Thorvald er levende opptatt av og har sterke meninger om internasjonalt samarbeid, Europa, Russland, Norden, fellesskap og integrering, og sist, men ikke minst: kampen for en ny narkotikapolitikk. Thorvald sammenfatter sitt livslange, brennende engasjement slik: «Det handler om mennesker.» Det inkluderer selvsagt de aller nærmeste, Karin, Anja, Camilla, Jens, Nini, svigerbarna og barnebarna. Kjærligheten er en mektig kraft i livet hans. Vi kaster også noen blikk bakover, på livet han har levd og erfaringer han har høstet. Ikke for å fortape oss i fortiden, men for å se hva vi må ta med oss i møtet med dagens og morgen dagens utfordringer. Det ble mange frokoster og enda flere kaffekopper. Først for å snakke gjennom temaer vi hadde avtalt, ett tema til hver frokost, dernest for å følge opp med spørsmål og presiseringer. Resultatet er denne boken. Thorvald fører ordet og jeg pennen. Meningene og vurderingene er hans. Thorvald har vært medlem av Arbeiderpartiet i 54 år og har sittet i tre Arbeiderparti-regjeringer, én gang som forsvarsminister og to ganger som utenriksminister. I 23 år var han medlem av partiets internasjonale utvalg. Men når han nå snakker, er det på vegne av seg selv og ingen andre. Takk for frokostene, Thorvald!
Oslo, november 2016 Per Anders Madsen
GLOBALT UTSYN 24. oktober 2016. Jeg står overfor drøyt hundre mennesker som har samlet seg i et ikke altfor stort lokale inne i NATOhoved kvarteret i Brussel. Noen uker tidligere var jeg blitt oppringt av Ungarns NATO-ambassadør. Kunne jeg tenke meg å komme til Brussel og fortelle om den blodige oppstanden i Ungarn i oktober 1956? Jeg ble glad og sa ja med en gang. En slik markering ville jeg gjerne være med på. Jeg tenkte tilbake på de dramatiske høstdagene for 60 år siden og grunnen til at jeg fikk denne henvendelsen. Gjennom verv i Norsk Studentsamband senere Norsk Studentunion, tidlig på 1950-tallet kom jeg med i studentsamarbeid over landegrensene. En dag i slutten av november 1956 fikk jeg en telefon fra World University Service i Genève, en internasjonal hjelpeorganisasjon for studenter og universitetsfolk, der jeg satt i rådet. De lurte på om jeg kunne reise til Wien for å bygge opp organisasjonens hjelpearbeid i Østerrike, der ungarske