NOUen er sendt på høring bla til kommunene med høringsfrist 30. desember 2009.

Dato: 12. oktober 2009 Byrådssak 407/09 Byrådet Høring - NOU 2009:14 Et helhetlig diskrimineringsvern BJOL SARK-03-200900919-24 Hva saken gjelder: Barne- og likestillingsdepartementet har nedsatt et utvalg for å utrede grunnlaget for etablering av en ny lov for ivaretakelse av et helhetlig diskrimineringsvern. Den nye loven er forutsatt å erstatte dagens lovgivning vedr diskrimineringsvern. Utvalgets utredning foreligger nå i form av NOU 2009: 14 Et helhetlig diskrimineringsvern. NOUen er sendt på høring bla til kommunene med høringsfrist 30. desember 2009. Diskriminering er et sentralt tema på stort sett alle større politikkområder. Temaet diskriminering gir derfor inntak til en bred politisk diskusjon. En slik diskusjon i bystyret vil representere en tilleggsverdi for Bergen kommune, utover det å gi en uttalelse til departementet knyttet til de mer spesifikke tema som tas opp i NOU 2009: 14 Et helhetlig diskrimineringsvern Det kan legges ulike perspektiver til grunn for kommunens tilbakemelding i et høringssvar. På den ene siden kan en ta utgangspunkt i et mer juridisk perspektiv hvor en er opptatt av lovforslagets oppbygging i, konkrete formuleringer og hvordan ulike forbud mv skal hjemles i ulike aktuelle lover, og på den annen side et mer politisk perspektiv hvor en er opptatt av de mer samfunnsmessige implikasjoner av loven. I denne høringsuttalelsen vil en legge størst vekt på det siste perspektivet spisset inn mot aktuelle konsekvenser for kommunen som organisasjon som politisk organisasjon og som arbeidsgiver. Også i rollen som arbeidsgiver vil det ligge til grunn en del politiske føringer mht hvordan denne spesifikke rollen skal utformes og ivaretas. Dersom en imidlertid kun legger mer administrative vurderinger til grunn, kan det i en høringsuttalelse være naturlig å vektlegge hensyn som begrenser arbeidsgivers forpliktelser, krav til bevisbyrde når noen føler seg diskriminert etc. dvs. fokus på egen organisasjon. Vektlegger en derimot kommunen som politisk organisasjon - som skal ivareta innbyggernes rettigheter og plikter og der det forventes at kommunen legger til rette for tiltak som motvirker diskriminering - vil svarene kunne bli annerledes. I en uttalelse fra kommunen må begge hensynene ivaretas og balanseres. 1

Diskriminering og arbeidet for å motvirke denne, representerer tema som slår inn på de fleste samfunnsområder og som derved også direkte og indirekte har klare politiske implikasjoner. Forskjellsbehandling som skjer hele tiden, det avgjørende er om den saklig eller usaklig. Det er den usaklige forskjellbehandlingen som fanges inn/forbys av dagens lovverk og som videreføres i en ny samlet lov mot diskriminering. Diskriminering kan skje overfor mange grupper på ulike grunnlag og kan ta ulike former. Fra åpen og direkte diskriminering til mer skjult og indirekte diskriminering. Det forarbeid til en ny diskrimineringslov som NOUen representerer, gir et bredt grunnlag for politiske diskusjoner mht hva diskriminering er, og ikke minst hvordan en skal kunne motvirke slik diskriminering. Arbeidet med høringsuttalelsen kan således medvirke til å stimulere en rekke underliggende politiske diskusjoner. Saksutredningen er av denne grunn ganske omfattende. Til hjelp for å navigere i saksutredningen er det laget en innholdsfortegnelse hvor en har lagt inn hyperlenker som gjør det lettere å bla i utredningen. Utvalget foreslår en ny samlet lov mot diskriminering som skal erstatte likestillingsloven, lov mot etnisk diskriminering og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, samt enkelte bestemmelser i arbeidsmiljøloven kapittel 13. Hovedtrekkene i utvalgets innstilling er (der det foreligger flertalls- og mindretallsinnstillinger vil dette dels fremgå av saksutredning og dels i de vedlagte dokumenter): Utvalget foreslår at loven i utgangspunktet skal gjelde på alle samfunnsområder. Loven skal gi vern mot diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn og alder. Utvalget mener alder står i en særstilling, fordi forskjellsbehandling på grunn av alder oftere vil være saklig enn for de øvrige grunnlagene. Utvalget foreslår en generell bestemmelse som sier at diskrimineringsforbudet ikke gjelder saklig forskjellsbehandling. Utvalget foreslår kun vern mot forskjellsbehandling for mennesker/individer, og ikke for virksomheter (juridiske personer). Utvalget foreslår at offentlige myndigheters aktivitetsplikt skal omfatte alle lovens diskrimineringsgrunnlag. Det foreslås ikke en særskilt redegjørelsesplikt knyttet til dette. Utvalget foreslår at arbeidsgivers plikt til å arbeide aktivt for likestilling utvides til å omfatte alle lovens diskrimineringsgrunnlag, og at aktivitetsplikten formuleres slik at den kan innarbeides i virksomhetenes systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Plikten foreslås håndhevet av Arbeidstilsynet. Redegjørelsesplikten oppheves. Det foreslås at arbeidsgiver skal ha en opplysningsplikt om lønn ved mistanke om lønnsdiskriminering. 2

Utvalget foreslår at arbeidsgiver skal være ansvarlig for å betale oppreisning (kompensasjon for krenkelsen/ ikke-økonomisk skade) og erstatning (kompensasjon for økonomisk tap) ved diskriminering i strid med loven, uavhengig av om arbeidsgiver kan bebreides for dette. På andre områder enn arbeidslivet er det vilkår for å ilegge oppreisning og erstatning at den som har diskriminert kan bebreides. Utvalget foreslår at dagens regler om delt bevisbyrde blir videreført, dette gjelder også for diskrimineringsgrunnlagene seksuell orientering og politisk syn på alle samfunnsområder. Utvalget foreslår ingen endringer i ombudets og nemndas myndighet. Gjeldende bestemmelse om retten til likelønn for samme arbeid eller for arbeid av lik verdi uavhengig av kjønn videreføres i en egen bestemmelse om likelønn. Gjeldende regler om universell utforming og individuell tilrettelegging, krav til læremidler, kjønnsrepresentasjon i offentlige utvalg, forbud mot innhenting av opplysninger ved ansettelse, ombudets og nemndas myndighet, samt forbud mot trakassering, instruks, gjengjeldelse og medvirkning til diskriminering videreføres. Utvalget foreslår at leverandører som gir tilbud om levering av varer og tjenester, samt bygge og anleggsarbeider skal levere egenerklæring der det bekreftes at virksomheten som arbeidsgiver oppfyller plikten til å arbeide aktivt for likestilling etter diskrimineringsloven. Utvalget foreslår at manglende egenerklæring skal gi grunnlag for å avvise tilbudet fra leverandøren. I saksutredningen har byrådet gått nærmere inn på en del aktuelle tema knyttet til utvalgets arbeid og forslag.. Begrunnelse for fremleggelse for bystyret: Byrådets fullmakter 5: Byrådet avgir høringsuttalelser på vegne av Bergen kommune. Høringsuttalelser i prinsipielle saker som samtidig innebærer politiske avveininger, skal avgis av bystyret. Endringer i diskrimineringsvern og likebehandling representerer sentrale politikkoppgaver og anses derved som oppgaver hvor det er naturlig at kommunens øverste organ av gir uttalelsen. Byrådet innstiller til bystyret å fatte følgende vedtak: Bergen bystyre vil gi følgende uttalelse til NOU 2009:14 Et helhetlig diskrimineringsvern; 1. Et lovverk som skal sikre et helhetlig diskrimineringsvern berører viktige politiske spørsmål og utfordringer. Selv om hovedgrepet i forslaget til ny samlet lov er å videreføre dagens lovgivning, aktualiserer en ny lov en gjennomgang av prinsipper og innretning av løsninger knyttet til dagens lovverk. Utvalget foretar en ryddig gjennomgang av både diskrimineringsvernets intensjoner og endringer i lovverket på mange områder i sin utredning. På et område savner Bergen kommune imidlertid en bredere diskusjon en grenseoppgang mellom lovens intensjoner og politikkens arena. I den forbindelse vil en først og fremst peke på: 3

a. I sin vurdering av hvorvidt den nye lovens formål skal innholde en sekkekategori av diskrimineringsgrunnlag formulert i lovforslaget som og andre liknende forhold ved en person, unnlater utvalget å gå nærmere inn på en viktig diskusjon av forholdet mellom jus og politikk. Utvalget synes å overse de prinsipielle spørsmål som stilles ved å etablere en lov der det blir opp til håndhevingsapparatet og domstolen å ta stilling til en faktisk utvidelse av diskrimineringsgrunnlaget. Å ta stilling til hvilke diskrimineringsgrunnlag som faktisk skal falle inn under loven, er lovgivers ansvar. b. I sitt forslag til å videreføre dagens pålegg til offentlige myndigheter om en aktivitetsplikt på alle diskrimineringsgrunnlag og alle samfunnsområder, lar utvalget være å gå inn på de politiske implikasjoner det kan ha for andre samfunnsverdier å foreta en positiv forskjellsbehandling eller fjerne etablerte ordninger/løsninger som har en utilsiktet diskriminerende virkning. En slik gjennomgang ville kunne bidratt til både å stimulere og avklare den pågående debatt vedrørende diskriminering og positiv forskjellsbehandling c. Utvalget unnlater å gå nærmere inn på en diskusjon knyttet til hvordan de ulike hensyn som heretter skal ivaretas i samme lov, skal prioriteres i forhold til hverandre. Å avklare denne type prioriteringer hører først og fremst hjemme på en politisk arena. 2. Det har over tid vært en økende tendens til rettsliggjøring av politikken, der beslutningsansvaret flyttes fra den politiske arena til håndhevingsapparat og domstolene. Underpunktene a - c i ovenstående punkt 1 i denne uttalelsen illustrerer dette. 3. Når det gjelder utvalgets konkrete anbefalinger, vil Bergen kommune gi uttrykk for følgende: a. Bergen kommune slutter seg til mindretallets vurdering hva angår ønskeligheten av en uttømmende opplisting av de diskrimineringsgrunnlag som omfattes av loven. Dette innebærer at en vil fraråde å ta inn i lovens formål en sekkekategori med formulering og andre liknende forhold ved en person. b. Bergen kommune slutter seg til Graver, Næss og Stabells merknad knyttet til lovforslagets 4 der det foreslås å erstatte ordet diskriminering med usaklig forskjellsbehandling. c. Bergen kommune slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre arbeidsgivers aktivitetsplikt og la denne omfatte også de nye diskrimineringsgrunnlagene som inntas i loven. d. Bergen kommune slutter seg til utvalgets forslag om å avvikle arbeidsgivers redegjørelsesplikt, og i stedet for legge oppfølgingen av arbeidsgivers aktivitetsplikt inn i virksomhetens HMS-arbeid. e. Bergen kommune legger til grunn at Arbeidstilsynets kompetanse knyttet til likestilling og usaklig forskjellsbehandling styrkes, slik at tilsynet kan bli en god rådgiver i denne type spørsmål. f. Bergen kommune slutter seg på et prinsipielt grunnlag til utvalgets forslag om å videreføre den aktivitetsplikt som i dagens lovgivning påhviler offentlige myndigheter. En forutsetter imidlertid at de påpekninger som gjøres i punkt 1 og 2 utredes nærmere før lovens bokstav fastsettes g. Bergen kommune kan slutte seg til at det foretas endringer i innkjøpsforskriften i henhold til anbefaling fra utvalget. 4

h. Bergen kommune slutter seg til utvalgets anbefaling om at krav til universell utforming fortsatt hjemles i plan og bygningsloven. i. Bergen kommune har ingen merknader til at prinsippet om delt bevisbyrde videreføres i en ny helhetlig diskrimineringslovgivning for alle diskrimineringsgrunnlag på alle samfunnsområder. j. Når det gjelder videreføring av prinsippene i dagen diskrimineringslover vedr oppreisning og erstatning, vil Bergen kommune peke på at det kan være en negativ sammenheng mellom det ansvar kommunen pålegges mht oppreisning og erstatning og kommunens vilje til å eksponere seg/påta seg forpliktelser på dette oppgaveområdet. Dette er et forhold som må vektlegges i det videre arbeid.. k. Bergen kommune slutter seg til utvalgets flertall hva angår omfanget på Likestillings- og diskrimineringsnemndas ansvars- og oppgaveområde. Dette innebærer at ansvars- og oppgaveområdet for disse håndhevingsorganene ikke anbefales utvidet i forhold til dagens ordning. 4. Gitt at en får belyst nærmere de problemstillinger som punkt 1 og 2 i denne høringsuttalelsen tar opp, finner Bergen kommune på et prinsipielt grunnlag å kunne slutte seg til forslaget om å samle all diskrimineringslovgivning i en ny helhetlig lov. Monica Mæland byrådsleder Harald Viktor Hove byråd for finans, konkurranse og eierskap 5

Saksutredning: Innholdsfortegnelse Saksutredningen vil innholde følgende hovedelementer som fremgår av nedenstående innholdsfortegnelse. Til hver overskrift vil det være koplet en hyperlenke som gjør det mulig på en enkel måte å bevege seg i dokumentet til det aktuelle temaet. Klikk på blå overskrift i saksutredningen for å komme tilbake til innholdsfortegnelsen. Saksutredningen er inndelt i 4 hovedgrupper med 28 søkbare underoverskrifter dersom en leser saken elektronisk Innhold 1. RAMMEN FOR ARBEIDET MED NY LOV/HØRINGSUTTALELSE... 7 1.1. Hvordan saksutredningen er bygget opp... 7 1.2. Utvalgets mandat... 7 1.3. Hvem og hva loven omfatter... 9 1.4. Begrepsbruk og avgrensninger... 9 1.5. Vurderingskriterier... 11 2. DAGENS LOVVERK OG FORSLAG TIL NY LOV... 12 2.1. Dagens lovgivning på området hovedtrekk... 12 2.2. Hvorfor en felles lov mot diskriminering?... 13 2.3. Lovens virkeområde (lovens formål)... 14 2.4. Avvikling av dagens likestillingslov... 15 2.5. Diskrimineringsgrunnlag... 16 2.6. Politikk vs jus... 19 2.7. Arbeidsgivers aktivitetsplikt... 21 2.8. Aktivitetspliktens og redegjørelsespliktens implikasjoner - arbeidsgiver... 23 2.9. Arbeidslivets organisasjoner... 24 2.10. Aktivitetspliktens implikasjoner offentlige myndigheter... 25 2.11. Prioritering mellom ulike diskrimineringshensyn... 28 2.12. Offentlige anskaffelser... 28 2.13. Tilgjengelighet universell utforming og individuell tilrettelegging... 30 3. PROSESSUELLE FORHOLD... 30 3.1. Adgang til saklig forskjellsbehandling... 30 3.2. Bevisbyrde... 31 3.3. Oppreisning og erstatning... 32 3.4. Håndhevingsapparatet... 33 3.5. Apparat for oppfølging Arbeidstilsynet... 34 3.6. Straff for diskriminering... 35 3.7. Forslagets betydning for andre lover... 35 3.8. Økonomiske og administrative konsekvenser arbeidsgivers aktivitetsplikt... 35 4. OPPSUMMERING... 36 4.1. Oppsummering hva skal kommunen utale seg om... 36 4.2. Forlag til høringsuttalelse... 37 6

1. RAMMEN FOR ARBEIDET MED NY LOV/HØRINGSUTTALELSE 1.1. Hvordan saksutredningen er bygget opp I saksutredningen til denne sak vil en legge hovedvektvekt på de politiske implikasjoner av lovforslaget sett fra et kommunenivå fremfor de mer formelle juridiske aspekter ved det. Dette innebærer at en ikke vil gi noen uttalelse til utvalgets forslag vedr grunnlovsfesting av diskrimineringsvernet eller for den del Norges ratifisering av protokoll nr 12 til Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen(EMK). Diskriminering og arbeidet for å motvirke denne, representerer tema som slår inn på de fleste samfunnsområder og som derved også direkte og indirekte har klare politiske implikasjoner. Forskjellsbehandling er noe som hører livet til. Den kan være saklig eller usaklig. Det er den urimelige forskjellbehandlingen som fanges inn/forbys av dagens lovverk og som videreføres i en ny samlet lov mot diskriminering. Diskriminering kan skje overfor mange grupper på ulike grunnlag og kan ta ulike former. Fra åpen og direkte diskriminering til mer skjult og indirekte diskriminering. Saksfeltet diskriminering/diskrimineringsvern er svært omfattende. Det vil være vanskelig å omtale alle hensyn, diskrimineringsgrunnlag etc. på en fullgod måte i en saksutredning fra kommunens side. Noen vil ganske sikkert oppleve at noen av de saksområder/ problemstillinger de selv er opptatt av i liten grad er omtalt i denne saksutredningen til bystyret. Det som har ligget til grunn for prioritering av stoffet har vært Fokus på konsekvenser for kommunen som organisasjon den administrative dimensjon Problemstillinger knyttet til forholdet mellom politikk og jus den politiske dimensjon I noen sammenhenger vil en også gå nærmere inn på de mer juridiske aspekter ved utvalgets anbefalinger Det ligger ingen bevisst diskrimineringstanke bak denne måten å bygge opp saken på. Saksutredningen representerer et utdrag av hva som anses som relevante problemstillinger i og i tilknytning til utvalgets arbeid. Det er først og fremst denne type tema kommunen som organisasjon og folkevalgt organisasjon bør være opptatt av når en avgir uttalelse. Byrådet forutsetter at andre organisasjoner knyttet til de mer spesifikke og sårbare grupper mht diskriminering, i egne uttalelser vil gjøre sin egen stemme gjeldende i denne høringsprosessen. 1.2. Utvalgets mandat Utvalget har hatt et bredt mandat hvor et sentralt siktemål har vært å utarbeide et grunnlag for en samlet lov mot diskriminering. I mandatets pkt. 2 (hvor en konkretiserer oppgavene) er følgende tema listet opp: - Utvalget skal utrede og komme med ett eller flere forslag til én samlet lov mot diskriminering - Som grunnlag for sine vurderinger skal utvalget utrede og gi en oversikt over flest mulig forskjellige aktuelle grunnlag for diskriminering eller akseptabel forskjellsbehandling mellom forskjellige individer. - Utvalget skal utrede om eventuelle andre diskrimineringsgrunnlag, som ikke er en del av gjeldende diskrimineringslovgivning, bør omfattes av en samlet diskrimineringslov. 7

- Utvalget skal utrede og gi en anbefaling om en samlet diskrimineringslov bør inneholde en uttømmende oppregning av diskrimineringsgrunnlag, en ikkeuttømmende oppregning, eventuelt om diskrimineringsforbudene bør utformes på annen måte. - Dersom utvalget prinsipalt foreslår en lov uten oppregning av diskrimineringsgrunnlag, skal det i tillegg komme med et forslag som inneholder en slik oppregning. - Utvalget skal vurdere om vernet mot å bli diskriminert på enkelte av de grunnlag som i dag er nevnt i arbeidsmiljøloven fortsatt bare bør gjelde i arbeidslivet, også i en samlet diskrimineringslov. Videre skal utvalget vurdere om forbudet mot å diskriminere arbeidstaker som arbeider deltid eller er midlertidig ansatt fortsatt bør følge av arbeidsmiljøloven. - Utvalget skal vurdere hvordan regler knyttet til tilgjengelighet og tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne kan ivaretas i loven, samt vurdere behovet for ev. andre særregler knyttet til de enkelte diskrimineringsgrunnlagene. - Utvalget skal gjøre rede for Norges internasjonale forpliktelser og undersøke lovgivningen i andre land. Utvalget skal drøfte og påse at lovforslaget er i tråd med relevante EU-direktiv på området. - Utvalget skal vurdere om lovforslaget får konsekvenser for håndhevingsapparatets mandat, og om lovforslaget gjør det nødvendig med tilpasninger i lov om Likestillings og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Prinsippene for organiseringen av håndhevingsapparatet skal i all hovedsak bestå som i dag. - Utvalget skal foreslå nødvendige endringer i andre lover som følge av utvalgets lovforslag. - Utvalgets forslag skal ikke svekke dagens likestillings- og diskrimineringslovverk. Lovverkets bestemmelse om aktivt, likestillingsfremmende arbeid skal opprettholdes. - Utvalget skal vurdere om lovforslagets vern mot diskriminering skal gjelde til fordel bare for individer (fysiske personer), eller også for juridiske personer. - Det sentrale siktemålet for utvalgets lovforslag vil være å motvirke diskriminering av enkeltindivider på grunnlag av deres personlige egenskaper, oppfatninger mv. Krav på vern mot diskriminering blir imidlertid gjort gjeldende også i andre sammenhenger, for eksempel av selskaper som mener seg diskriminert i strid med EØS-avtalen eller WTO-avtalen. Utvalget må påse at lovforslaget avgrenses mot denne og andre typer diskriminering som ligger utenfor utvalgets siktemål. I tillegg til dette omfattende mandat vedr grunnlaget for en samlet lov mot diskriminering, er utvalget også bedt om å vurdere bortfall av diskrimineringsforbudet for religiøse trossamfunn i likestillingsloven og arbeidsmiljøloven, utrede og vurdere om vern mot diskriminering skal grunnlovfestes samt utrede og avgi en anbefaling om Norge skal ratifisere tilleggsprotokoll nr. 12 til den europeiske menneskerettskonvensjonen(emk). Delutredning vedr diskrimineringsforbudet for religiøse trossamfunn er allerede levert departementet 1, januar 2008. Dette temaet vil derfor ikke bli berørt i denne høringsuttalelsen. I denne høringsuttalelsen legger byrådet til grunn at det først og fremst i i forholdet til etablering av en ny helhetlig diskrimineringslov det vil være aktuelt for kommunen å avgi en høringsuttalelse. 8

1.3. Hvem og hva loven omfatter I høringsskrivet fra departementet er omfanget mht hvilke grupper som omfattes av loven beskrevet slik: Loven skal gi vern mot diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn og alder. Dette er en videreføring av diskrimineringsgrunnlagene som er vernet etter gjeldende diskrimineringslover, men utvider diskrimineringsvernet på grunn av seksuell orientering og politisk syn, som i dag kun er vernet når det gjelder arbeid og bolig. Utvalgets flertall foreslår at lovens liste over diskrimineringsgrunnlag suppleres med en sekkekategori, som innebærer at også andre liknende vesentlige forhold ved en person kan påberopes under diskrimineringsvernet. Loven vil da i særlige urimelige eller usaklige enkelttilfeller kunne påberopes av overvektige, transpersoner, rusavhengige, straffedømte, personer med omsorgsoppgaver mfl. Lovens krav til aktivitet hos offentlige myndigheter den såkalte aktivitetsplikten gjelder for alle diskrimineringsgrunnlag som loven omfatter. 1.4. Begrepsbruk og avgrensninger I NOUen er det en drøfting av begrepet diskriminering vs begrepet forskjellsbehandling. Valg av ord bidrar til å styrke eller å svekke et budskap. Ulik oppfatning av ordbruk og begreper kommer også til uttrykk i utvalgets vurderinger av hva den nye loven skal kommunisere. Er det forskjellbehandling, eller diskriminering som skal forbys? Begrepet diskriminering oppfattes i utgangspunktet som mer negativt ladet enn forskjellsbehandling. Flertallet i utvalget går imidlertid inn for å bruke begrepet diskriminering. Utvalget peker på at mange oppfatter diskriminering som et negativt ladet begrep, mens forskjellsbehandling oppfattes som mer nøytralt. I praksis oppfatter mange det som belastende at deres handlinger blir stemplet som diskriminerende. Diskriminering er også et mer ladet uttrykk enn ulovlig forskjellsbehandling. Utvalgets flertall (medlemmene Brækhus, Craig, Emberland, Moseng, Sæbønes og Tøssebro) foreslår at fokus er på forbud mot diskriminering. Målet er å forby usaklig forskjellsbehandling. Begrunnelsen for å bruke begrepet diskriminering er ønske om en økt grad av tydelighet mht lovens intensjon. Det vises i den forbindelse til at slik begrepet forskjellsbehandling brukes, så er ikke dette noe negativt eller uønsket når forholdet er saklig begrunnet. Utvalgets mindretall (medlemmene Graver, Næss og Stabell) mener prinsipielt sett at det er uheldig å bruke et så sterkt negativt ladet uttrykk som «diskriminering» i en lovtekst. Hvorvidt noe faller utenfor eller innenfor lovens uttrykk vil i mange tilfelle bero på vanskelige bevisvurderinger eller tekniske juridiske vurderinger knyttet til tolkning og konkret anvendelse av lovens uttrykk. I praksis vil derfor mye bli fanget opp av bestemmelsen som ligger fjernt fra det folk flest vil finne naturlig å stemple som diskriminering. Å sette diskrimineringsstempelet på slike tilfeller vil derfor kunne innebære en belastning for parten som det saklig sett ikke er dekning for. Man kan ikke utelukke at dette vil kunne få rettsanvendere til å kvie seg for å anvende lovens forbud der den ut fra vanlige tolkningsprinsipper burde komme til anvendelse. Mindretallet mener derfor at det ville være mer formålstjenelig å 9

videreføre terminologien fra likestillingsloven. Dette hindrer ikke at man kunne bruke ordet diskriminering i lovens tittel. Utvalget foreslår en generell bestemmelse i den nye loven som presiserer at diskrimineringsforbudet ikke gjelder saklig forskjellbehandling. Dette betyr at det må gis en form for definisjon av hva som omfattes av loven dvs. hva som kan oppfattes som usaklig diskriminering og innenfor hvilke samfunnsområder og privatsfære dette gjelder. Diskriminering er usaklig forskjellbehandling det er regulering av slike forhold som omfattes av det nye lovforslaget Begrepet diskriminering etter vanlig språkbruk og samfunnsvitenskapelig terminologi er ikke entydig og brukes på mange ulike situasjoner som har ulik motivasjon eller karakter. Med diskriminering siktes det gjerne til ulik behandling av like tilfeller, eller handlinger basert på personlige egenskaper som får negative konsekvenser for enkeltpersoner. Diskrimineringen kan ha form av handlinger som får en negativ virkning, men også ha form av ytringer som oppleves som krenkende, sårende eller trakasserende. Diskrimineringen kan være motivert av fordommer eller stereotypier, det vil si at enkeltpersoner ikke behandles ut fra sine egne faktiske egenskaper og kvalifikasjoner, men i stedet tillegges egenskaper ut fra antakelser basert på tilhørighet til en gruppe. Utvalget peker på at diskriminering dreier seg om mer enn handlinger og ytringer basert på fordommer og stereotypier. En annen form for diskriminering er likebehandling, som får ulike virkninger for ulike grupper fordi vi er forskjellige. For eksempel kan en uniformsregel som utelukker bruk av religiøse hodeplagg stenge muslimske kvinner eller mannlige sikher ute fra en arbeidsplass. Et krav på en arbeidsplass om å være tilstede utenfor vanlig arbeidstid kan være vanskelig for arbeidstakere med omsorg for små barn. I disse tilfellene består diskrimineringen i at det ikke tas hensyn til forskjeller når det gjelder kulturelle, økonomiske, personlige og andre forhold, og at alle behandles likt til tross for relevante forskjeller. Manglende tilgjengelighet til bygninger, offentlige kommunikasjonsmidler, informasjonstjenester osv. som ellers er offentlig tilgjengelige, kan stenge noen ute eller begrense muligheten til å delta i samfunnet og dra nytte av tilbud og rettigheter på linje med andre. Manglende tilgjengelighet kan stenge noen grupper ute fra debattarenaer og informasjonstjenester. Dette er til hinder for full deltakelse i samfunnet og er et demokratisk problem. Utvalget peker videre på at i noen tilfeller er diskrimineringen åpen, synlig og lett å gjenkjenne. Moderne former for diskriminering er imidlertid oftere subtile og vanskelige å synliggjøre. Slike former for diskriminering kalles gjerne strukturell, institusjonell eller systemisk diskriminering. Det som kjennetegner systemisk diskriminering er at diskrimineringen ofte er knyttet til administrativ praksis og organisasjonskulturer som (uten saklig grunn) skaper eller bevarer en posisjon av relativ ulempe for noen grupper og relativ fordel for andre grupper. Administrativ praksis og organisasjonskulturer kan være tradisjonelle måter å gjøre ting på som folk tar som en selvfølge. Derfor er det vanskelig for de fleste å innse at nøytral praksis både kan bidra til å diskriminere og til å holde den skjult. Diskriminering assosieres oftest med en handling som er ondskapsfull og gjort med hensikt. 10

Ubevisste stereotypiseringer spiller imidlertid en stor rolle i evalueringsprosesser og mellommenneskelige forhold. De påvirker hvordan vi overhodet oppfatter og tolker ting, hva vi husker og ikke husker og hva vi legger vekt på. Fordi vi ikke er tilstrekkelig bevisst slike tendenser, tas det ikke de forholdsregler som er nødvendige for å motarbeide dem. Ikke all diskriminering er ulovlig i rettslig forstand. De ytre rammene mht til hvor grensen mellom diskriminering og saklig forskjellsbehandling går, må fastlegges politisk gjennom lover og retningslinjer. Utvalget peker videre på at diskriminering som rettslig begrep følger av menneskerettighetene og diskrimineringslovgivningens vern mot diskriminerende handlinger. Begrepet kan avgrenses ulikt og ha ulikt innhold etter de ulike menneskerettskonvensjonene og diskrimineringslovene, avhengig av en konkret fortolkning av det enkelte rettsgrunnlag. Rettslig sett vil begrepet diskriminering ha en noe mer avgrenset innhold enn den mer samfunnsvitenskapelige tilnærming som kort er referert ovenfor. F eks vil det være slik at selv om en handling eller en situasjon kan oppleves som «diskriminerende» fordi den er krenkende, urimelig eller urettferdig, trenger det ikke dreie seg om diskriminering i rettslig forstand. Diskriminering dreier seg om usaklig forskjellbehandling Utvalget anfører bla at saklighetskravet kan ses som et krav om en forholdsmessighetsvurdering, det vil si en avveining mellom individets interesser og behov for diskrimineringsvern på den ene siden, og de motstridende interesser og behov på den andre siden. Det skal foretas en avveining mellom formålet med forskjellsbehandlingen, og hensiktsmessigheten og konsekvensene av det middel som er valgt for å nå formålet. Likebehandling og rettferdighet er sentrale prinsipper i vårt samfunn, enten en ser på likhet som likebehandling eller på likhet mht resultat. Positiv forskjellsbehandling er ofte nødvendig for å skape større likhet i resultat. I praksis foretar vi hele tiden handlinger som innebærer at vi forskjellsbehandler i dagliglivets mange små og store beslutninger, i offentlige etater og i private virksomheter. Forskjellsbehandling som er saklig regnes ikke som diskriminering i rettslig forstand. Ovenstående korte gjennomgang av sentrale begreper knyttet til diskrimineringslovgivningen viser viktige koplingspunkter mot den politiske arena. I prinsippet er ingen saker, situasjoner eller opplevelse etc. identiske, og vil følgelig i det daglige kunne bli håndtert forskjellig basert på skjønn. Politikkens kjerne er skjønnsutøvelse. Lovverk og retningslinjer avgrenser dette skjønnet. Byrådets holdning til begrepsbruken i lovverket, er at den bør være i samsvar med språkbruken i samfunnet. I så henseende vil en slutte seg til mindretallsmerknaden fra Graver, Næss og Stabell til lovforslagets 4 om å erstatte diskriminering med usaklig forskjellbehandling. Begrepet usaklig forskjellbehandling vil også tydeligere få frem motsatsen nemlig saklig forskjellsbehandling som ikke omfattes av loven. 1.5. Vurderingskriterier Den fremlagte NOU 2009: 14 Et helhetlig diskrimineringsvern vil i denne saksutredningen bli vurdert nærmere langs to dimensjoner: a. de forslag til anbefalinger som fremkommer i utredningen flertalls- og mindretallsinnstillinger b. i hvilken grad man i utredningsarbeidet har lykkes i å belyse sentrale problemstillinger som kan anses som vesentlige i et kommunepolitisk perspektiv. 11

Når de ulike forslagene i NOUen skal vurderes må en ta stilling til hvilken hatt kommunen skal ha på. Er det som arbeidsgiver og tjenesteprodusent kommunen først og fremst skal uttale seg, eller er det som politisk organisasjon med fokus på å sikre innbyggernes interesser også i forhold til kommunen som f eks tjenesteprodusent? Ivaretakelse av kommunens interesser som arbeidsgiver og tjenesteprodusent vil ikke i alle situasjoner være forenelig med å ivareta den svake part i et diskrimineringsperspektiv. Byrådet vil i sin gjennomgang forsøke å gi en balansert vurdering av de ulike interesser og behov som skal ivaretas. I de situasjoner hvor en må velge mellom en sterkere ivaretakelse av kommunen som arbeidsgiver vs ivaretakelse av den svakere parts forhold til kommunen, vil byrådet legge til grunn at kommunen som en stor og profesjonell aktør vil kunne håndtere sine oppgaver på en god måte, selv om en følger lovforslagets intensjon om å styrke diskrimineringsvernet. 2. DAGENS LOVVERK OG FORSLAG TIL NY LOV 2.1. Dagens lovgivning på området hovedtrekk Det finnes et relativt omfattende lovgrunnlag som regulerer arbeidet mot diskriminering og omfatter mange samfunnsområder. De mest generelle regler og hjemler som styrer arbeidet på dette området er Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Denne konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven (1999) se 2. og har dermed forrang foran andre lover som er i strid med rettighetene i konvensjonene. Likestillingsloven (lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene) gir vern mot diskrimi1nering på grunn av kjønn. Likestillingslovens formål er å fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling. Diskrimineringsloven (lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.) forbyr diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (lov 20. juni 2008 nr. 42 om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne) gir vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Loven har ingen definisjon av begrepet nedsatt funksjonsevne, men det fremgår av lovens forarbeider at det favner vidt. Diskrimineringsgrunnlaget omfatter både fysiske, psykiske og kognitive funksjonsnedsettelser. Arbeidsmiljøloven (lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.) 13-1 forbyr diskriminering i arbeidsforhold på grunn av seksuell orientering, alder, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, samt diskriminering av deltidsansatte eller midlertidig ansatte. Diskrimineringsforbudet gjelder for det første i forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og gjelder alle sider ved arbeidsforholdet fra ansettelse til opphør. Det omfatter således utlysning av stilling, omplassering, forfremmelse, opplæring og kompetanseutvikling, lønns- og arbeidsvilkår og opphør av arbeidsforholdet, jf. 13-2 første ledd. Diskrimineringsforbudet omfatter videre arbeidsgivers valg av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere og innmelding samt deltakelse i arbeidstaker-, arbeidsgiver- eller yrkesorganisasjon, jf. 13-2 andre ledd. 12

Sjømannsloven (lov 30. mai 1975 nr. 18 Sjømannslov) kapittel II A forbyr diskriminering på grunn av seksuell orientering, alder, funksjonshemming, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, diskriminering av deltidsansatte eller midlertidig ansatte. Sjømannsloven gir med andre ord vern mot diskriminering på samme diskrimineringsgrunnlag som arbeidsmiljøloven. Sjømannsloven gjelder for den som har sitt arbeid på norsk skip, og som ikke bare arbeider om bord mens skipet ligger i havn. Også på boligområdet er det etablert lover som innholder bestemmelser mot diskriminering. Dette dreier seg om husleieloven (lov om husleie av 26. mars 1999 nr. 17), borettslagsloven (lov om burettslag av 6. juni 2003 nr. 39 ), boligbyggelagsloven (lov om bustadbyggjelag av 6. juni 2003 nr. 38) og eierseksjonsloven (lov om eierseksjoner av 23. mai 1997 nr. 31). Etter boliglovene er det forbud mot å diskriminere på grunn av kjønn, etnisitet, nasjonalt opphav, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, homofil orientering eller nedsatt funksjonsevne. I plan og bygningsloven håndteres regelverket knyttet til universell utforming. 2.2. Hvorfor en felles lov mot diskriminering? Dagens diskrimineringsvern er hjemlet i ulike lover hvor det bla brukes ulike formuleringer om samme forhold som diskrimineringsvernet skal omfatte. Ved i størst mulig grad å samle diskrimineringsvernet i en samlet lov, mener utvalget at en vil gjøre det lettere å finne de riktige hjemler for å i ivareta diskrimineringsvernet i aktuelle saker og situasjoner. En samlet lov vil bidra til at de instanser som pålegges en aktivitetsplikt for å motvirke diskriminering, også lettere vil kunne finne frem i hva som er gjeldende rett og plikt. En ny gjennomgang av lovene vil videre gi lovgiver en anledning til å foreta presiseringer og utdyping av dagens lovgrunnlag. Selv om den nye loven vil erstatte flere lover på dette området, vil det imidlertid fortsatt være slik at deler av diskrimineringsvernet forvaltes i andre lover f eks. arbeidsmiljøloven, og planog bygningsloven når det bla gjelder universell utforming Det viktigste formålet med å etablere en samlet diskrimineringslov, er imidlertid å styrke diskrimineringsvernet. Utover den generelle tilnærming som menneskerettene gir, er det vanlig å inndele tilnærmingen til diskrimineringsvernet i følgende kategorier: en gruppetilnærming diskrimineringsvernet er begrunnet i ønske om å beskytte visse grupper en samfunnsområdetilnærming fokus er på å gi vern mot diskriminering på flere grunnlag, samtidig som vernet er begrenset til ett samfunnsområde 1. en situasjonstilnærming innebærer at diskrimineringsvernet bare omfatter ett eller enkelte nært beslektede diskrimineringsgrunnlag i tillegg til at det gjelder på et avgrenset samfunnsområde. Ved å se disse 4 tilnærmingsmåtene til et sivilrettslig diskrimineringsvern i sammenheng i form av en felles lovgivning på området, mener utvalget at en bedre kan ivareta ønsket om et styrket diskrimineringsvern. Utvalget peker på at dess flere samfunnsområder og 13

diskrimineringsgrunnlag som omfattes av en slik lov, dess sterkere trer diskrimineringsbeskyttelsens universelle karakter frem. Med dette som utgangspunkt har utvalget lages et forslag til en ny samlet lov der en viderefører nivået på det diskrimineringsvern som ligger i dagens lovverk mht grupper og samfunnsområder. Dette er som utvalget påpeker, likevel ikke til hinder for at det gjøres visse justeringer i enkeltspørsmål som er nødvendige for å komme frem til et enhetlig og hensiktsmessig resultat av harmoniseringen. Utvalget foreslår at formålet med loven skal være å fremme likestilling. Med likestilling legger utvalget til grunn at begrepet har følgende 3 hovedelementer: a. likeverd utvalget tar utgangspunkt i at alle mennesker er like verdifulle og har samme menneskeverd. Likeverd innebærer en rett til å bli tatt for og respektert for den man er, uavhengig av biologiske, sosiale og kulturelle forskjeller. Vi må akseptere, respektere og håndtere det at vi faktisk er ulike. Dette betyr også at ingen skal utsettes for handlinger som uten et saklig formål setter dem i en dårligere stilling på grunn av deres biologiske, sosiale eller kulturelle bakgrunn. b. like muligheter og rettigheter utvalget legger til grunn at likestilling for personer som tilhører en bestemt gruppe, betyr at de skal ha like rettigheter som andre som ikke tilhører denne gruppen. Alle skal ha like muligheter til deltakelse på alle samfunnets arenaer. Dette gjelder mulighetene til utdanning, arbeid og inntekt så vel som tilgang til boliger, varer og tjenester. Likestilling innebærer ikke bare at alle skal ha de samme formelle muligheter, men at de også bør ha like reelle muligheter. Ett formål med diskrimineringslovgivningen er dermed å styrke utsatte gruppers stilling i samfunnet. c. tilgjengelighet og tilrettelegging med dette menes at samfunnet organiseres og innrettes slik at alle kan delta på ulike arenaer, benytte rettigheter og tjenestetilbud, ta utdanning, få arbeide, ha egen inntekt osv. Bygninger, varetilbud, samt transportmidler, informasjon og andre tjenester må gjøres tilgjengelige for alle. Tilgjengeligheten er en forutsetning for samfunnsdeltakelse. Tilgjengelighet betyr at det må tas hensyn til at vi er forskjellige. For å skape en større grad av likhet som resultat, må det faktisk skje en forskjellsbehandling en positiv diskriminering. Etter utvalgets mening bør innholdet i begrepet likestilling som er kjernen i loven, forklares i lovteksten og være direkte knyttet mot de 3 ovenstående elementer. Diskrimineringslovgivningen skal påvirke holdninger og øke bevisstheten om diskriminerende praksis og barrierer. Lovgivningen kan få oss til å se hvordan tilsynelatende nøytrale regler, praksis, kultur og forutsetninger kan føre til strukturelle ulemper for enkelte grupper og til å forstå at en saklig behandling ofte krever en differensiert behandling for å møte relevante forskjeller i behov. Utvalget peker på at diskrimineringsvernet skal fremme demokratiet. Alle teller like mye; ingen skal ha dårligere muligheter enn andre fordi de tilhører eller assosieres med en bestemt gruppe. 2.3. Lovens virkeområde (lovens formål) Utvalget har videre vurdert hvordan lovens saklige virkeområde skal avgrenses. Et spørsmål har vært om loven i utgangspunktet skal gjelde generelt på alle samfunnsområder, eller om 14

loven skal gjelde kun på bestemte og nærmere angitte samfunnsområder. Et annet spørsmål er hvilke unntak fra lovens virkeområde som bør gjelde. Utvalget foreslår at en samlet diskrimineringslov skal gjelde på alle samfunnsområder, med unntak for familieliv og andre rent personlige forhold. Dette er i overensstemmelse med bestemmelser vedr avgrensning i det sentrale lovverk som skal erstattes av den nye diskrimineringsloven. Utvalgets tilnærmingsmåte innebærer at det er eventuelle begrensninger i lovens anvendelsesområde som må gis en særskilt begrunnelse. Når det gjelder forholdet til trossamfunn og likestilling har Barne- og likestillingsdepartementet i Ot.prp. nr. 79 (2008-2009) allerede foreslått at unntaket i likestillingsloven 2 første ledd oppheves og erstattes med en mer presisert unntaksregel knyttet til diskrimineringsforbudet. Utvalget mener at unntak fra loven primært bør formuleres som unntak fra diskrimineringsforbudet og ikke fra lovens virkeområde. Utvalget vil bemerke at unntaksreglene for trossamfunn ikke er unntak for trossamfunnene som sådan, men derimot religionsutøvelsen som skjer i trossamfunnene. Ved å knytte unntak til diskrimineringsforbudet peker utvalget på at en får dette tydeligere frem. Den prinsipielle betraktningen utvalget her legger til grunn der eventuelle unntak gjøres som unntak fra diskrimineringsforbudet og ikke fra lovens virkeområde, representerer et grep byrådet kan slutte seg til på et generelt grunnlag. I utredningen foretar utvalget en nærmere gjennomgang av muligheten for å la den nye loven også omfatte familieliv og andre personlige forhold. Et mindretall i utvalget (1 medlem) foreslår at loven også skal komme til anvendelse på familieliv og andre rent personlige forhold. Derved trekkes det opp en viktig allmennpolitisk diskusjon en diskusjon som er viktig på det prinsipielle planet, men med begrensete implikasjoner på det kommunale nivå. I arbeidet med denne høringsuttalelsen vil byrådet la denne diskusjonen ligge. I mandatet for arbeidet har utvalget også fått i oppdrag å vurdere om loveforslagets vern mot diskriminering skal gjelde til fordel bare for individer (fysiske personer), eller også for juridiske personer. Utvalgets konklusjon er at kun fysiske personer skal være rettighetssubjekter etter en samlet diskrimineringslov. Loven skal som gjeldende lovgivning gi et vern for enkeltpersoner, det vil si individer. Dette betyr at virksomheter, organisasjoner og andre juridiske personer ikke skal kunne påberope seg lovens diskrimineringsvern. I slike tilfeller peker utvalget på at slike virksomheter uansett vil kunne påberope seg alminnelige offentligrettslige saklighetskrav hvis det er tale om usaklig forskjellsbehandling fra det offentliges side, og eventuelt vernet etter EMK og menneskerettsloven. Utvalget fremhever videre at kjernen i diskrimineringslovgivningen er at visse forhold ved en person ikke kan vektlegges til dennes ulempe uten at dette har en tilstrekkelig saklig grunn. Dersom man ikke synliggjør hvilke forhold som omfattes av diskrimineringsforbudet blir det etter utvalgets vurdering uklart hvilke omstendigheter som ikke kan vektlegges. Ved å liste opp diskrimineringsgrunnlagene i loven synliggjøres hvilke grupper samfunnet og håndhevingsorganene særlig bør arbeide for å bedre stillingen til. 2.4. Avvikling av dagens likestillingslov Likestilling mht kjønn representerer det diskrimineringsgrunnlag hvor en i lovsammenheng er kommet lengst i arbeidet med å sikre likebehandling. Dette har nok sammenheng med at 15

dette spørsmålet har stått på dagsorden i lengre tid enn de forhold som ivaretas av annen diskrimineringslovgivning. Som utvalget påpeker: Tilsvarende ser vi at reformer som styrker diskrimineringsvernet først er blitt lovfestet for kjønnsdiskriminering, før tilsvarende reformer er vurdert og eventuelt lovfestet for andre grunnlag. Spørsmålet for utvalget har vært hvordan vernet mot kjønnsdiskriminering som vi i dag har i likestillingsloven skal innarbeides i en samlet diskrimineringslov. Likestillingsloven går på flere områder lenger enn de andre diskrimineringslovene. Et viktig harmoniseringsspørsmål er dermed om vernet mot diskriminering på andre grunnlag skal «heves opp» på samme nivå som likestillingsloven, eller om gode grunner tilsier at det fortsatt skal være ulike regler. Et annet spørsmål er om det å innarbeide vernet mot kjønnsdiskriminering i en diskrimineringslov sammen med andre grunnlag, i praksis kan bidra til å svekke vernet mot diskriminering på grunn av kjønn. Det kan ikke utelukkes at en sammenslåing vil svekke oppmerksomheten om kjønnsdiskriminering eller at utviklingen i vernet bli avhengig av utviklingen også for andre diskrimineringsgrunnlag. Likestilingsloven fra 1978 var en milepæl i arbeidet for større likestilling mellom kjønnene. Det lå mange års kamp bak loven. Sett bort fra lovens innhold som vil videreføres i den nye loven, vil mange kunne tillegge loven en viktig symbolfunksjon på likestillingsområdet. Det å avvikle loven for å la de formål, prinsipper og intensjoner som ligger forankret i loven, gå inn i et mer helhetlig diskrimineringsvern en ny lov, kan oppleves som at en svekker fokuset på likestilling mellom kjønnene. Byrådet ser denne dimensjonen ved forslaget til ny lov. Et vesentlig punkt i utvalgets mandat er at dagens likestillings- og diskrimineringslovverk ikke skal svekkes. Det må være en klar intensjon om at heller ikke arbeidet for likestilling mellom kjønnene skal svekkes. Etter hvert som nye diskrimineringsgrunnlag gis styrket vern, kan det nok resultere i at nye diskrimineringsgrunnlag settes i forgrunnen; det vil kunne være vanskelig, og heller ikke alltid tjenlig, å ha like sterk oppmerksomhet på alt samtidig. Her vil byrådet peke på at mens de øvrige diskrimineringsgrunnlag ivaretar minoriteter, er kjønn en gjennomgående kategori. Også innenfor de øvrige diskrimineringsgrunnlag er det relevant å sette søkelyset på kjønn. Fokuset på kjønnslikestilling bør derfor ikke svekkes som resultat av en ny, felles lov, men ivaretas også innenfor de øvrige diskrimineringsrunnlag. Når alle hensyn og diskrimineringsgrunnlag som skal ivaretas, legges inn i samme lov, aktualiserer dette et behov for en nærmere drøfting av eventuelle prioriteringer mellom ulike hensyn knyttet til situasjoner, der det må foretas avveininger mellom ulike hensyn. Byrådet vil i et eget punkt i denne saksutredningen komme nærmere inn på dette. 2.5. Diskrimineringsgrunnlag Utvalget diskuterer i utredningen ulike typer kriterier for identifikasjon av diskrimineringsgrunnlag. De ulike kriterier som legges til grunn for arbeidet, testes opp mot en rekke aktuelle diskrimineringsgrunnlag. I tilfeldig rekkefølge er dette: Kjønn Etnisitet Religion og livssyn Funksjonsnedsettelse Alder Seksuell orientering 16

Politisk syn Kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (transpersoner) Helse (inkludert hiv-positive) Utseende Overvekt Omsorgsoppgaver (omsorg for nærstående) Straffedømte, rusavhengige og andre sosialt utsatte grupper Statsborgerskap Fødsel Sosial opprinnelse Sivilstand Bosted Eiendom og økonomisk stilling Medlemskap i arbeidstakerorganisasjon Midlertidig ansettelse og deltidsansettelse Nedenfor skal en kort gjengi utvalgets vurderinger knyttet til noen få mer allmenne diskrimineringsgrunnlag. Presiseringer vedr likelønn - Likestillingsloven 5 har etter ordlyden en annen karakter enn forbudet mot diskriminering med hensyn til lønn mv. etter likestillingsloven 3 og de andre diskrimineringslovene. Likestillingsloven 5 er positivt formulert som en rett til likelønn. Utvalget foreslår at en samlet diskrimineringslov får en egen bestemmelse tilsvarende likestillingsloven 5 om rett til lik lønn for arbeid av lik verdi for så vidt gjelder kjønn. I forhold til de allmenne bestemmelser i lovforslaget vedr diskriminering, vil dette innebære at en eksplisitt viderefører dagens lovhjemler på dette punkt. Andre diskrimineringsgrunnlag gis ikke et tilsvarende positivt diskrimineringsvern, men utvalget understreker imidlertid at loven uansett vil gi et uttrykkelig forbud mot lønnsdiskriminering på alle lovens diskrimineringsgrunnlag, For å kunne motvirke diskriminering er det nødvendig med kunnskap om de faktiske forhold. Her spiller arbeidsgiver en sentral rolle for å utlevere den nødvendig informasjon. Arbeidsgiver har etter gjeldende diskrimineringslovgivning opplysningsplikt i ansettelsessaker. Arbeidsgiver plikter å opplyse om kvalifikasjonene til den som ble ansatt. Utvalget foreslår at arbeidsgivers opplysningsplikt også skal omfatte lønn, herunder kriteriene for lønnsfastsettelsen. Formålet er å effektivisere retten til likelønn og retten til ikke å bli diskriminert ved lønnsfastsettelsen. I dag har arbeidsgiver slik opplysningsplikt overfor Likestillings- og diskrimineringsombudet (diskrimineringsloven 11) men ikke direkte overfor den som måtte føle seg diskriminert. Retten til innsyn i lønn bør etter utvalgets vurdering gjelde for alle diskrimineringsgrunnlag, og bør derfor gjelde både ved mistanke om diskriminering ved lønnsfastsettelse generelt og ved mistanke om brudd på likelønnsbestemmelsen og retten til lik lønn for arbeid av lik verdi, uavhengig av kjønn. Arbeidsgivers vurderinger er avgjørende ved individuell lønnsfastsettelse, og ved vurderinger av arbeidsprestasjoner og inntjening. Å gi ut denne type informasjon reiser spørsmål om personvern. Etter utvalgets vurdering bør derfor opplysningsplikten ikke omfatte en redegjørelse om individuelle arbeidsprestasjoner. 17