Kapittel2. Undersøkelse, behandling og dokumentasjon Ellen Andersen og Lise Halvorsen

Kapittel2 Undersøkelse, behandling og dokumentasjon Ellen Andersen og Lise Halvorsen

Kapittel 2 Undersøkelse, behandling og dokumentasjon Ellen Andersen og Lise Halvorsen Kompetansemål: Eleven skal kunne dokumentere eget arbeid som ledd i å kvalitetssikre og utvikle læringsarbeidet, og bruke digitale verktøy til dokumentasjon og samhandling (Vg2). Eleven skal kunne planlegge og gjennomføre forebygging og behandling av hudskader og fotlidelser (Vg3). Eleven skal kunne dokumentere og vurdere fotproblemer, fotlidelser og hudskader (Vg3). Eleven skal kunne føre journal (Vg3). Når du har lest dette kapitlet skal du ha kunnskap om: hvilke elementer en behandling består av (kartlegge, vurdere, planlegge, gjennomføre, dokumentere og evaluere) hva en journal skal inneholde, og hvordan den skal føres hvordan du kan bruke dokumentasjon som lærings- og kvalitetsverktøy, og hvorfor dette er viktig forstå viktigheten av å bruke korrekt terminologi

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 35 Innledning I dette kapitlet skal vi se hvordan fotterapeuten i møte med pasienten må kartlegge hans eller hennes helsetilstand, for deretter å kunne vurdere, planlegge, gjennomføre og dokumentere en behandling. Mange som oppsøker fotterapeut har nedsatt helse og/eller en funksjon shemning som gjør at de trenger vår hjelp til å ivareta sin egen fothelse. Dette kan være pasienter med sykdommer som kan gi senskader i føttene, for eksempel hjerte- og karlidelser, diabetes og revmatisme patologiske tilstander i hud og negler, som psoriasis og sopp skorelaterte fotproblemer, som hard hud, torner, nedgrodde negler og feilstillinger i føttene medfødte feilstillinger i hofte, kne og fot belastningsskader i foten som skriver seg fra jobb eller fritid, som betennelser i muskelutspring og -fester, eller skader i leddbånd Før vi kan velge behandlingsmetode, må vi foreta ulike undersøkelser av pasientens føtter med utgangspunkt i pasientens generelle sykdomsbilde og behov. Individuelle forskjeller i pasientenes helsetilstand har avgjørende betydning for hvordan en behandling skal planlegges, gjennomføres og dokumenteres. En behandlingmetode kan gi godt resultat hos én pasient, men ikke hos en annen, selv om de faktisk har samme fotproblem. Det er derfor resultatet av undersøkelsene som skal avgjøre hvilken behandling vi velger. I dette kapitlet skal vi gå grundig gjennom hvordan vi bør gå fram når en pasient kommer til behandling første gang og hvordan vi skal vurdere og kartlegge pasientens tilstand. En behandling består av følgende momenter: 1. observere 2. vurdere 3. planlegge 4. gjennomføre 5. dokumentere 6. evaluere

36 Kapittel 2 Foto: Bjørn Ruud, Reel in motion Observere Å kartlegge pasientens tilstand er viktig for å finne primærårsaken til problemet og ikke bare se symptomene, som er den sekundære lidelsen. En sekundær lidelse kan for eksempel være hud- og neglelidelser, som hard hud, torner og nedgrodde negler. Lidelsen kan ha oppstått fordi skoen ikke passer til foten, eller det kan være feilstillinger eller sykdommer som er primærårsaken. Resultatet av kartleggingen bruker vi til å finne primærårsaken til den sekundære lidelsen. Først da kan vi planlegge hva slags behandling vi skal gi pasienten på kort og lang sikt. Når du har tilegnet deg kunnskaper om hva en normal fot er, lærer du raskt å observere og kartlegge avvik fra det normale. Les mer om normalfoten i boken Helsefremmende arbeid. Det er flere undersøkelsesmetoder fotterapeuten kan bruke for å innhente opplysninger om pasienten med tanke på å stille riktig diagnose og finne riktig behandlingsform. Foruten å observere hudens og neglens tilstand, foretar vi også undersøkelser og tester av foten. Når vi gjennomfører slike tester, er det viktig at vi dokumenterer resultatene av undersøkelsene i ett av de ulike metodeskjemaene (tilleggsjournalene) og legger det ved journalen. De vanligste undersøkelsene og analysene vi utfører, er ganganalyse test av sko statiske og aktive avtrykk (avtrykksmetoder) ledd- og bevegelsestester muskeltester

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 37 Undersøke hud og negler Når vi undersøker hud og negler, gransker vi hudens (fotryggen, fotsålen og mellom tærne) og neglens tilstand i forhold til: trofiske forhold (blodsirkulasjon) patologiske tilstander fotlidelser Vi undersøker: hvilken farge det er på huden, om den er tørr eller våt, om det finnes hard hud, torner eller sprekker, og i så fall hvor om neglene er misfargede eller tykke, og om de er klipt riktig om pulsen i foten er normal, kraftig, svak eller inpalpabel (arteria dorsalis pedis på fotryggen og arteria tibialis medialis under den mediale ankelknoken). Det kan være vanskelig å kjenne pulsen under den mediale ankelknoken dersom pasienten har ødemer, er overvektig eller har fyldige ankler.

38 Kapittel 2 Sko- og ganganalyse Skoen påvirker foten under gange og aktivitet. Den kan forårsake store belastningsskader og muskel- og skjelettlidelser i foten, men også ulike lidelser i hud og negler og feil gangmønster. Det er derfor viktig å kunne noe om hvordan en sko er bygd opp, og undersøke hvilke deler av konstruksjonen som er «feil» i forhold til pasientens fot. Se kapittel 6 om sko i boken Helsefremmende arbeid. Når vi går, skal foten følge et nøyaktig mønster for hvert steg vi tar. Dette mønsteret kalles avviklingslinjen. Avviklingslinjen avspeiler alle bevegelsene i bekkenet, låret, leggen og foten. Skoen kan påvirke denne linjen og endre gangmønsteret vårt. Det er ikke alltid skoene pasienten bruker i dag som er årsaken til problemene. Det kan være tidligere skovaner som har endret fotens bevegelsesevne og gitt sekundære feilstillinger, som for eksempel hallux valgus og hammertær. Disse sekundære feilstillingene kan igjen gi plager i hud og negler. Når vi utfører en ganganalyse av en pasient med og uten sko, får vi bekreftet om det er skoene som er årsaken til et uheldig gangmønster (avviklingslinjen), eller om det er andre årsaker. Se neste kapittel om hvordan man utfører ganganalyse. En sko skal alltid vurderes ut fra hvilke sykdommer, lidelser og skader pasienten har, og hva slags behov han/hun har i hverdagen. Skoen skal ikke bare verne foten mot ytre faktorer som slag, støt, væsker, varme eller kulde, men må også ta hensyn til fotens oppbygning og funksjoner, som for eksempel fettputen på hælen og den mediale buen. Den skal samsvare med kroppens bevegelse under gange og ikke hindre mekanismene kroppen har gjennom gangavviklingen. For å få et helhetlig bilde av pasientens problemstilling er det nødvendig å teste sko som er brukt over lengre tid. Funnene fra testen fylles så inn i skjemaet «Sko tekniske data», som legges sammen med hovedjournalen. Se neste kapittel om skotester. Ledd- og bevegelsestester Ledd- og bevegelsestester brukes for å kartlegge om det er bevegelse, nedsatt bevegelse (låsninger) eller hypermobilitet i ledd. For å kunne vurdere de ulike leddtestene må man vite hvordan knoklene og leddene i foten er bygd opp, kunne se disse i sammenheng med oppbygningen av leddbånd og muskler, og ha kunnskap om muskelfunksjonen i foten. Du kan lese mer om hva en ledd- og bevegelsestest er og hvordan du utfører den i neste kapittel. Muskeltester Når vi utfører muskeltester, kartlegger vi muskelfunksjonen til pasientene. Det gir oss viktig informasjon om hvor funksjonell hver enkelt muskel er alene og i samspill med andre, for eksempel når

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 39 vi går. Testen gir oss en indikasjon på om en muskel er funksjonell (fungerer normalt), om den har begrenset funksjon, eller om funksjonen har opphørt. Slik får vi vite om det er musklenes funksjon som er årsaken til for eksempel en feilstilling, eller om det er noe annet, som patologiske tilstander eller pasientens sko. Du kan lese mer om hva en muskeltest er, og hvordan vi utfører disse, i neste kapittel. Passive tester: fotterapeuten utfører dem. Aktive tester: pasienten utfører dem. Statiske og aktive avtrykksmetoder Statiske og aktive avtrykksmetoder er undersøkelser av fotens kontaktflate mot underlaget, stående eller gående. Statiske avtrykk Statiske avtrykk (undersøkelser uten bevegelse) gjøres ved bruk av pediogram og speilkasse. Et pediogram kan gi oss en indikasjon på om pasientens lengdebue medialt er flat (aplanasjon), og om vinkelen i ankelen i forhold til den langsgående aksen i foten har endret seg, altså om hælen er i valgusstilling eller i varusstilling. Ut fra avtrykket kan man også se om pasienten har breddeøkning i forfoten, noe som kan bekrefte at pasienten har plattfot (pes Speilkasse (beskrevet på neste side)

40 Kapittel 2 plano valgus). For å finne ut om denne feilstillingen er funksjonell (muskulær) eller strukturell, foretas det en windlasstest. Denne testen beskrives i neste kapittel. En speilkasse er en forhøyet glasskasse med et speil i bunnen som viser fotsålens belastningspunkter når pasienten står i utgangsstilling, det vil si med føttene 5 grader evertert. Det er viktig å vite at vi ikke kan stole på disse to avtrykksmetodene alene. De kan ikke brukes som preferanse til et forskningsprosjekt, da de ikke har validitet det vil si at de ikke er vitenskapelig holdbare eller gyldige i forskningssammenheng. De er bare et hjelpemiddel som kan gi deg en indikasjon på om pasienten har feilstillinger og asymmetri, altså om det er forskjell på høyre og venstre fot. Resultatet av undersøkelsen legges ved journalen. Aktive avtrykk Hvis vi skal utarbeide individuelt tilpassede avlastninger og såler, må vi undersøke om fotens gangmønster i steget (avviklingslinjen) stemmer eller ikke. Det gjør vi ved at pasienten får en såle i skoen som avgir belastingspunkter, et aktivt avtrykk av hvordan foten belastes under gange. Ut fra dette avtrykket kan vi se om avviklingslinjen stemmer med alle bevegelser i bekkenet, låret, leggen og foten. Vi kan også få en bekreftelse på dette ved å undersøke slitemerkene på skosålen. Avtrykkene brukes også for å kunne plassere komponenter riktig når avviklingslinjen skal korrigeres. Les mer om dette i kapittel 3 om avtrykksmetoder og kapittel 8 om avlastningslære. Vurdere Å vurdere brukerens behov er sentralt i fotterapeutens arbeid. Når alle undersøkelser og tester er gjort, må man vurdere funnene som er observert og kartlagt. Det kan være flere faktorer, som: sykdommer smertebilde aktivitet/inaktivitet vekt leddstatus alder

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 41 Når alle data i journalen er vurdert, settes en klinikkdiagnose, det vil si å fastslå hva som er primærårsaken til pasientens symptomer eller sekundære lidelse. Planlegge Når klinikkdiagnosen er satt, informerer man pasienten om den og om eventuelle behandlingstiltak. Det å ha behandlingsalternativer gir pasienten et valg om hvilken behandling som egner seg best for den enkelte. På bakgrunn av pasientens behov planlegger man, sammen med pasienten, hvilke av disse behandlingstiltakene som skal utføres. Vær obs på at pasienten kan nekte å motta den behandlingen du har foreslått, og ønske noe annet. Se kapittel 1 om medbestemmelse. Gjennomføre Når behandlingstiltaket er valgt, skal behandlingen gjennomføres. Målet med behandlingen kan være å redusere smertepunkter/smerteområder å forbedre gangfunksjonen og øke aktivitetsnivået til pasienten å forebygge en videreutvikling av problemstillingene

42 Kapittel 2 For å nå disse målene gjennomføres det kortsiktige og langsiktige behandlingstiltak alt etter hvilket behov pasienten har. Det er viktig at yrkesutøveren vet hvilke behandlingsmetoder som finnes innenfor hans/hennes kompetanseområde, og at han/hun henviser pasienten til annet helsepersonell dersom det er nødvendig. Det å holde seg faglig oppdatert om nye behandlinger som har validitet er grunnleggende for å gi pasienten best mulig behandling. Se kapittel 1 om faglig forsvarlighet og kompetanse. Et kortsiktig behandlingstiltak kan være å avlaste en torn med en filtavlastning for å redusere smerten mens man venter på å kunne starte opp en mer langsiktig og varig behandling. Et langsiktig behandlingstiltak kan være å få pasienten til å forstå hvorfor tornen har oppstått, og få han/henne til å bytte sko og/eller investere i en såle. Å veilede pasienten er en viktig del av behandlingen. Veiledningen kan bestå i å veilede pasienten i egenpleie og skovalg, hva pasienten selv kan gjøre mellom behandlingene, og bruk av ulike preparater dette for å oppnå en korrekt og tilfredsstillende behandling. Se kapitlet i Kommunikasjon og samhandling som handler om å kommunisere med og veilede pasienten. Dokumentere For å kvalitetssikre arbeidet ditt og for å evaluere effekten av behandlingen pasienten har fått, må du notere funnene du har observert gjennom å prate med pasienten, og resultatene av undersøkelsene du har gjort, i pasientens hoved- og tilleggsjournaler både før, underveis og etter behandlingen. Som nevnt i kapittel 1 er dette lovpålagt etter lov om helsepersonell. Opplysninger som pasientens personalia (navn, adresse, telefonnummer, fastlege med mer) og sykdomshistorie (helsestatus) kalles subjektive funn. Subjektive funn kan være: hjerte- og karsykdommer revmatiske sykdommer diabetes type 1 diabetes type 2 blødersykdom smittsomme sykdommer hudsykdommer synshemninger lammelser

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 43 kreftsykdom og behandling av denne (cellegiftkurer) dårlig immunforsvar operasjoner som er utført (for eksempel transplantasjoner) bruk av medikamenter Resultatene av alle undersøkelser som blir gjort av pasienten, kalles objektive funn. Når du noterer funnene dine, er det viktig at du bruker norsk og fagterminologien vi har felles med de andre i helsevesenet. Skriv bare ned det som er relevant for behandlingen. Unngå å skrive ned ting du snakket med pasienten om fordi du ønsker å vise at du husker ham/henne ved neste besøk, som for eksempel at vedkommende har to barn, ett barnebarn, osv. Det er ikke relevant verken for pasienten eller for behandlingen. Husk at journalen også er en kilde til informasjon for pasienten, og ikke bare er et arbeidsverktøy for deg. Pasienten har rett til innsyn i sin egen journal, jf. kapittel 5 i pasient- og brukerrettighetsloven, og det som skrives skal kunne gi pasienten en forståelse av egen helsetilstand. Journalen vil også ha stor betydning som bevismateriale i forbindelse med en eventuell tilsynssak, erstatningssak for feilbehandling eller lignende. Da vil sakkyndige og ansatte fra Helsetilsynet/Fylkeslegen ha rett til å lese igjennom journalen. Det vil derfor ikke være profesjonelt å nedtegne slike personlige stikkord i journalen. Se 47 i helsepersonelloven Opptegnelser og journal som bevis.

44 Kapittel 2 Journaltegn Tegnsystemet er fotterapeutenes metode for å nedtegne hvilke funn kartleggingen av pasienten ga om ulike patologiske tilstander, skader og lidelser i føttene. Dette er tegn som kan skrives inn manuelt i journalen, på papir eller i en elektronisk journal. Tegnsystemet forenkler fotterapeutens arbeid med pasienter, både ved førstegangskonsultasjon og oppfølging. Se hele journaltegnsystemet på nettressursene. Evaluere Om behandlingen ikke har fått den effekten man ønsker, har man flere valg: Man kan enten avslutte behandlingen, endre den eller sette i gang nye tiltak etter å ha evaluert behandlingen. I noen tilfeller kan vi finne ut om behandlingen har hatt noen effekt eller ikke, ved å følge opp pasienten med kontroller. Kontrollene består i å utføre ut fra behov noen av undersøkelsene og analysene som ble gjort av pasienten under kartleggingen. Resultatene loggfører vi så i journalen etter hver kontroll. Når vi loggfører resultatene, får vi en oversikt over om behandlingen har effekt eller ikke. Vi kan også bruke bildedokumentasjon for å evaluere effekten av behandlingstiltakene. Bruk av dokumentasjon som læringsog kvalitetsverktøy I tillegg til å bruke journalen som verktøy for å se om behandlingen har hatt effekt eller ikke, kan den brukes som lærings- og kvalitetsverktøy. Helsesektoren er i stadig utvikling, omstilling og endring, derfor må vi som helsepersonell ha «kunnskaper, ferdigheter og holdninger til å være lærende» (Gotvassli 2013). Vi må altså se behovet for «å lære å lære» og for å utvikle vår kompetanse innen fag og metoder, etter hvert som behovene i samfunnet endres. Det gjelder også vår kompetanse i samspill med andre. Vi må være villige til å la oss avlære og relære, det vil si legge bort det som ikke er gyldig, og lære igjen, eller forstå vår kompetanse i nye sammenhenger. Da må vi være nysgjerrige, ha trang til å utforske, mot til å eksperimentere og tørre å stille de kritiske spørsmålene til hva og hvordan man gjør ting, vi må ha evne til ikke alltid å vite, til å tåle kaos og til å være underveis, som Gotvassli sier. «Læring er forandring. Læring er å møte det ukjente. Læring er handling.» (Moxnes 1981)

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 45 For å utvikle seg videre er det viktig å kunne ta en «time out» av og til, slik som man gjør i idretten (Tiller 1999). Det gjelder også for oss som yrkesutøvere. Det er fra «sidelinjen» vi har tid til å tenke på vår egen yrkespraksis og beskrive den, diskutere og stille kritiske spørsmål til den og prøve å forstå den. Det er da vi blir stimulert til å undre oss og reflektere: Hva var det som skjedde? Hvordan opplevde jeg dette? Hva følte jeg, og hva følte andre det være seg pasienten eller en kollega i denne situasjonen? Hva gikk bra, og hva kan jeg gjøre annerledes neste gang jeg kommer opp i en slik situasjon? Det er gjennom refleksjon vi lærer og får mulighet til å vurdere om vi vil forbedre kvaliteten på det arbeidet vi gjør i yrkeshverdagen vår. «Å lære er å oppdage, og det å oppdage er noe helt subjektivt. Det er bare jeg som kan oppdage for meg. Andre kan peke på ting, vise meg ting, eller gjøre meg oppmerksom på forhold de mener er nødvendige for meg. Men, det er bare jeg som kan oppdage dem for meg.» (Grendstad 1998) Til å skrive ned dine erfaringer og tanker fra det praktiske arbeidet i klinikken kan du bruke en loggbok som er delt inn i tre nivåer (Tiller 1999). I loggboken skriver du ned hva som er gjort, hva du har lært, og hva som er klokt å gjøre neste gang. Hva er gjort? Hva har jeg lært? Hva er klokt å gjøre neste gang? I en dagbok kan du gjøre det samme, men da skriver du også ned hvilke følelser og tanker du har rundt selve situasjonen. Å skrive et refleksjonsnotat er et annet hjelpemiddel. Da skriver du et kortfattet referat av det som hendte, og tankene du gjorde deg underveis. Etterpå skriver du ned hvilke tanker du gjorde deg i etterkant. Til slutt trekker du inn teori som det er naturlig å se situasjonen i sammenheng med, for eksempel teori innen bevegelseslære, anatomi og fysiologi, kommunikasjon og samhandling, med mer. Praksistrekanten til Handal og Lauvås (1992) kan være en hjelp til å forstå hvordan vi kan beskrive vår yrkespraksis (praksisteori). Uansett hvilken metode du bruker, er det viktig at du blir bevisst hvorfor du gjør som du gjør, og hvilke begrunnelser og verdier som ligger bak det du gjør. Ofte handler vi nemlig uten å tenke gjennom hvorfor vi gjør det vi bare gjør det.

46 Kapittel 2 For å reflektere over handling i ettertid kan vi også bruke digitale verktøy, vi kan for eksempel filme. Ønsker du å bruke filmen som bakgrunn for refleksjon og kunnskapsbygging sammen med andre kolleger, må du være nøye med å sikre personvernet til pasienten: Du må spørre om tillatelse til å filme og om filmen kan brukes til det formålet det er tenkt. Ved hjelp av filmen kan personalet diskutere og reflektere over hvorfor ting skjedde, om man kunne ha handlet på en annen måte, hvilke konsekvenser det hadde hatt på situasjonen, med mer. Filmen bør slettes etter bruk. I 29 i helsepersonelloven finner du hva som er lov, og hvem som har lov til å bruke pasientbehandlinger til kunnskapsoppbygging, jf. taushetsplikten. Korrekt terminologi Det kan hende at du som fotterapeut, med samtykke fra pasienten, må opprette kontakt og inngå et samarbeid med annet helsepersonell. Se kapittel 1 Ansvar og plikter i yrkesutøvelsen, som også omhandler tverrfaglig samarbeid. Det er derfor viktig at du lærer deg å bruke rett fagterminologi i alle programfagene i utdannelsen. Det er for at annet helsepersonell skal forstå budskapet ditt, men også for at du skal forstå budskapet de gir deg. Det kan hende at en lege sender deg en epikrise fordi du henviste pasienten din til henne. En epikrise inneholder opplysninger om hvilken diagnose/klinikkdiagnose pasienten har, hvilken behandling du/legen har gitt pasienten, eller den behandlingen du/legen foreslår for å gi pasienten en forsvarlig oppfølging. Epikrisen sendes i henhold til bestemmelsene i 9 i forskrift om pasientjournal. Epikrisen skal alltid legges i pasientens journal sammen med hen-

Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 47 visningen, og pasienten skal alltid vite hvem epikrisen blir sendt til. Pasienten skal altså samtykke i at det blir gjort. Ordet epikrise stammer fra gresk og betyr «bedømming» eller «etterbetraktning». Store norske leksikon har denne definisjonen: «Kort, sammenfattende skriftlig redegjørelse for årsak, utvikling og behandling av sykdom hos en pasient, utarbeidet etter at undersøkelse og behandling er ferdig.» Når du derimot skal informere pasienten om dennes helsetilstand, på bakgrunn av undersøkelser som er gjort, må du tilpasse terminologien til pasientens individuelle forutsetninger. Det betyr, jf. helsepersonellovens veileder, at du må ta hensyn til pasientens alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Når du skal informere pasienten om hvilke behandlingsalternativer som finnes, skal du også fortelle pasienten hvilke risikoer og bivirkninger som kan følge med behandlingen, slik at han/hun har innsikt i og kan medvirke til sin egen behandling.

48 Kapittel 2 Oppgaver 1. Hvilke undersøkelser skal du gjøre av en pasient som oppsøker deg første gang? 2. Gå inn i helsepersonelloven og finn ut hva en journal skal inneholde. 3. Hvordan skal man rette en journal om man har gjort en feil, for eksempel skrevet i en annen persons journal? 4. Hva er grunnen til at vi bør dokumentere det vi gjør i praksis? 5. Tenk på en konkret behandling du har utført (for eksempel påsetting av spange), og reflekter over hva du gjorde, hva du lærte, og hva kan du gjøre annerledes neste gang du skal gi en slik behandling. Bruk skjemaet til Tom Tiller. Når du er ferdig med å fylle ut skjemaet, overfører du dette til praksistrekanten til Handal og Lauvås. 6. I hvilke situasjoner er det viktig at vi bruker korrekt terminologi, og hvorfor er det viktig? 7. Hva er en epikrise? 8. Hva er verdien av tverrfaglig samarbeid? 9. Gjør rede for hvem det kan være som oppsøker fotterapeuten for behandling og hvorfor. 10. Hvorfor kartlegger vi pasienten så grundig før vi kan starte behandlingen? 11. Gjør rede for hvilke momenter en behandling består av. 12. Fortell om subjektive og objektive funn. 13. Hvorfor er det så viktig å analysere skoene til pasienten før vi kan planlegge behandlingen? 14. Hva er det vi kartlegger ved en ledd- og bevegelsestest? 15. Hvilken informasjon kan en muskeltest gi oss? 16. Hvilke avtrykksmetoder kan fotterapeuten benytte? 17. Hvordan kan man dokumentere undersøkelsesmetodene? 18. Hva kan være målet med behandlingen? 19. Gjør rede for forskjellen mellom et kortsiktig og et langsiktig tiltak. 20. Hvorfor er det å veilede pasienten så viktig? 21. Lag et rollespill i klassen der en pasient ikke er så villig til å høre på et råd du har å gi. Det kan være om egenpleie mellom behandlingene, skoveiledning eller det å ta kontakt med lege. 22. Hva gjør man om behandlingen ikke hadde den effekten man trodde den ville gi? 23. Hvorfor er det så viktig å dokumentere behandlingen?

Mine notater Undersøkelse, behandling og dokumentasjon 49