Ekstern vurdering av masterprogram i journalistikk, medievitenskap og Nordic media ved IMK Ved Harald Hornmoen (HiOA), Kristine Jørgensen (UiB), og Regine Lundevall Bergersen (studentrepresentant HFSU). Det eksterne panelet har fått i oppdrag å levere to rapporter. Her følger rapporten for masterprogrammene i medievitenskap og journalistikk og studieretningen Nordic Media. Siden deler av grunnlagsmaterialet for det eksterne panelet («periodisk egenevaluering») og det tilsendte «prosedyre for periodisk programvaluering» gir flere og til dels noe ulike forslag til hva de ønsker at vi skal vektlegge, har det vært utfordrende å «følge malen for ekstern evalueringsrapport». Panelet har derfor strukturert vår vurdering etter beste evne. Det fremgår av den periodiske egenevalueringen at forfatterne av denne spesielt ønsker det eksterne panelets vurdering av «i hvilken grad vi klarer å møte den ferske masterstudenten med et godt faglig grunnlag for arbeidet med masteroppgaven», og IMKs ambisjon om å «skape helhet med tanke på programtilhørighet og faglig identitet» på masterprogrammene». Vi tar hensyn til disse ønskene i vår vurdering, og har lagt vekt på gi konstruktive råd der vi mener programmene har forbedringspotensial. Helhet og sammenheng i studieprogrammene a) Sammensetning av emner og emnegrupper, progresjon På masterstudiet i medievitenskap tilbys to obligatoriske emner i 1. semester, et masteroppgaveseminar (MEVIT 4000), og et metodeemne (MEVIT 4800). Det fremgår av egenevalueringen at disse har enkelte utfordringer. For MEVIT 4000 gjelder det særlig sviktende oppmøte på bibliotekkurset. For å styrke oppmøtet på et kurs som er så viktig for masteroppgaveskriving, anbefaler vi at et notat om læringsutbytte fra kurset må inngå som en del av den obligatoriske mappeinnleveringen. MEVIT 4800 har en samfunnsvitenskapelig innretning med et velfungerende SPSS-seminar, men det fremgår av egenevalueringen at det er utfordringer knyttet til å inkludere forelesninger og seminarer i kvalitative metoder og etikk på en måte som gir adekvat læringsutbytte. Vi foreslår at denne undervisningsformen i større grad suppleres av studentaktive læringsformer, for eksempel gruppepresentasjoner av hvordan
kvalitative metoder kan anvendes på et avgrenset materiale. Det burde også kunne bidra til å gi undervisningsledelsen en tiltrengt forståelse av hva studentene får med seg i forelesninger. En mer grunnleggende innvending mot emnetilbudet i metoder, er at det angivelig gis lite eller ingen rom for tekstanalytiske tilnærmingsmåter i det obligatoriske emnet det første semesteret. Vel å merke blir dette gitt som et valgfritt emne med vekt på humanistisk medievitenskap i det andre semesteret. Men det burde allerede inngå elementer av dette i en obligatorisk metodeinnføring i det første semesteret. Siden metodeinnføringen går parallelt med et oppgaveseminar som skal ende i en prosjektbeskrivelse, er det viktig at studentene får et bred forståelse allerede da av de ofte svært ulike metodiske tilnærmingene som kan anvendes i en masteroppgave i medievitenskap, Nordic Media eller journalistikk. Mer generelt oppfatter vi den gjeldende fordelingen av obligatorisk og valgfritt metodekurs i masterprogrammet som et uttrykk for at «samfunnsvitenskapelig innretning» har forrang fremfor humanvitenskapelige tilnærminger på Institutt for medier og kommunikasjon. Det er en rangering som bør drøftes nøye internt, enkelte formuleringer i den periodiske egenevalueringen tyder på at den prosessen er i gang. Det fremgår av egenevalueringen av det internasjonalt orienterte masterprogrammet Nordic Media at det har vært spesielle utfordringer knyttet til dette, slik at ekstratiltak er blitt satt inn for å forsterke læringstrykket og kvaliteten på programmet. Obligatoriske workshops i andre og fjerde semester er innført eller planlagt, og utover det skisserer programmets egenevaluering en ny modell for studieløpet for å gi Nordic Media et varig løft. Vi mener imidlertid at denne modellen foreslår såpass mye obligatorisk undervisning at det er en viss fare for at det går utover den selvstendiggjøringen av studenter som bør være en ambisjon for ethvert masterprogram. Det kan bli noe pussig og paradoksalt dersom internasjonale studenter som skal «learn about the media systems in one of the world's most advanced regions in terms of technology, economy, and politics» selv tilbys et studieløp på dette programmet som skiller seg markant fra de andre programmene. Det kan fort fremstå som et spesielt tilrettelagt kurs for folk fra «less advanced regions». Vi forstår hvordan studentene her har spesielle utfordringer med tilpasning til et nytt mediesystem og et nytt språk. Men for at et nytt studieløp ikke skal fremstå som amputert eller lite fleksibelt, mener vi at det bør være valgfritt for studentene om de vil skrive en masteroppgave tilsvarende 30 eller 60 studiepoeng, altså at de ikke kun har mulighet til å skrive en mindre masteroppgave.
Sammenliknet med de andre masterprogrammene har masteren i journalistikk en styrket teoretisk komponent i det obligatoriske emnetilfanget, i og med at «Journalistikkforskning, teoretiske perspektiver» inngår i dette emnetilbudet i det første semesteret, i tillegg til de emnene det deler med de andre programmene. Det bidrar til å signalisere at teori står sentralt i dette programmet, og slik vil nok IMKs master i journalistikk kunne skille seg fra mastere i journalistikk som tilbys ved andre utdanninger i Norge. Vi stiller likevel et spørsmål ved om det ikke er en knapphet på valgfrie masteremner som har en journalistikkspesifikk innretning eller orientering. Dessuten kan et læringsmål fremstå som snevert, slik det er formulert under Ferdigheter (se punkt b) under). Det går frem at deltakeres generelle evaluering av enkeltemner på masternivå at pensum på noen av disse kan fremstå som krevende. En måte å lette tilgangen til og forståelsen av krevende pensumstekster (som jo hører med på medievitenskapelig masternivå), er at disse blir gjenstand for undervisning med seminarkarakter, der studenter forsøker å formulere sin forståelse av pensum i egne presentasjoner av tekstene, etterfulgt av dialoger. Videre kan det være fruktbart å legge til rette for aktiv bruk av pensum i gruppepresentasjoner som analyserer for eksempel medieinnhold med grunnlag i begreper som er introdusert i de aktuelle pensumtekster. b) Læringsmål/kompetansemål + rekruttering/internasjonalisering Læringsmål for master i medievitenskap er ambisiøse, hvilket er utmerket. Men det er et uklart skille mellom kunnskaper og ferdigheter slik målene er formulert: «kan anvende kunnskap på nye områder» og «kan analysere medievitenskapelige problemstillinger» bør snarere sortere under kategorien for ferdigheter. Det er tilsvarende uklare skiller mellom kunnskapskrav og ferdighetskrav slik læringsmålene er formulert i de to andre programmene. Et av læringsmålene på masteren i journalistikk virker vel avgrenset i sin betoning av kildekritikk. Det gjelder punktet om ferdigheter i analyse av akademiske tekster. Det kunne med fordel utvides til å omfatte slike ting som tolkningsrammer, diskurser, og argumentative og retoriske strategier i journalistiske og akademiske tekster. Men det fordrer nok igjen en større vektlegging av tekstanalytiske tilnærmingsmåter fra humanistisk medievitenskap i
mastertilbudet på IMK. Noen av masteremnene som tilbys fremstår nok som mer (umiddelbart) arbeidslivsrelevante enn andre, for eksempel gjelder det «Anvendt strategisk kommunikasjon» og «Media Innovations». Det er antakelig en av grunnene til at de listes opp som «populære» valgfrie emner i grunnlagsmaterialet. Viktig i denne sammenhengen er å understreke betydningen av at masterprogrammene opprettholder sin vektlegging av teori, selv om denne prioriteringen nok kan føre til at studiet virker «abstrakt» og «arbeidslivsfjernt» for noen. Teoretisk refleksjon og fleksibel og stringent anvendelse av metoder bør (fortsette å) være et kjennetegn ved mediestudier på dette nivået. Det bør heller ikke slakkes på opptakskravene til masteren. Det er grunn til å applaudere opprettede tiltak som studentskyggeordningen, som sikter mot å vise studentene hvordan utdanningen deres er relevant og anvendelig i arbeidslivet. Et spørsmål videre er i hvilken grad masterprogrammet legger til rette for at studentene kan kombinere «jobb ved siden av studiet» med undervisningstilbudene, og god løsninger på dette kan ansees som viktig for at de skal gjennomføre på normert tid. Muligheten til å kombinere jobb med studier er viktig for deres videre muligheter i arbeidslivet. En mulighet er å tilby mer kveldsundervisning eller helge-undervisning i masterløpet. Til punktet «internasjonalisering» nøyer vi oss her med å fremheve den betydningen som deltakelse på internasjonalt prosjektsemesterets (JOUR 4900) hospitantordning kan ha for styrke masterstudentenes muligheter på arbeidsmarkedet, ikke minst fordi det kombinerer krav til å skrive en større semesteroppgave med praksisjobbing ved en norsk utenriksstasjon. Dette fremstår rett og slett som et utmerket og «arbeidslivsrelevant» tiltak. Kvalitet Læringsmiljø og programtilhørighet Punktet om læringsmiljø og programtilhørighet kan være vanskelig på vurdere for et eksternt panel. Men det tilsendte materiale gir grunnlag for å mene at læringsmiljøet på masterstudiet både har positive sider og forbedringspunkter. Til det første hører det obligatoriske oppstartsseminaret, som i det store og hele virker gjennomtenkt og utmerket som en kick-off for nye studenter. På dette er det også lagt inn en snau halvtimes innslag av spørsmål og svar
med en masterstudent. Spørsmålet er imidlertid om ikke viderekomne studenter, eller for den saks skyld nylig uteksaminerte masterstudenter (en fra hvert program/retning), burde gis mer tid og rom til å dele av sine erfaringer overfor de ferske studentene på kick-off seminaret. Vi forstår det ellers slik at det oppleves som en utfordring å skape identitet/tilhørighet på de ulike programmene. Et relevant spørsmål å stille blir dermed om læringsmålene i de ulike programmene i tilstrekkelig grad skiller seg fra hverandre til at det gir grunnlag for å bygge opp en markant faglig identitet for hvert av dem. På journalistikkmasteren er det kanskje især muligheten til å gjennomføre et større journalistisk prosjekt som i størst grad skiller denne fra de andre, siden den «journalistikkforskningen» som eller vektlegges vil kunne betraktes som en retning i medievitenskap. Men spørsmålet er i hvilken grad studieløpet på journalistikkprogrammet legger til rette for eller inspirerer til at studenter velger seg et praktisk-journalistisk prosjekt til masteroppgaven. Videre er spørsmålet om ikke det som generelt fremstår som en teori-sterkt journalistikkprogram like godt kunne inngå som en studieretning innen en master i medievitenskap. Siden det angivelig er en utfordring å skape identitet og tilhørighet på de ulike programmene, kan det med andre ord være verdt å (re)vurdere om ikke det er mest egnet å bygge opp IMKs master overordnet som en Master i medievitenskap (kanskje mest hensiktsmessig betegnet som Master in Media Research på engelsk for å skille fra retningene som sorterer under). Denne masteren kunne så ha tre studieretninger, for eksempel med norske og engelske navn som: 1. Master i mediestudier eller Master in Media Studies 2. Master i nordiske mediestudier eller Master in Nordic Media Studies og 3. Master i journalistikkstudier eller Master in Journalism Studies. Den modellen vil - kan hende - gi masterprogrammet ved IMK en tydeligere identitet utad, samtidig som den kan vise seg å skape en sterkere felles studenttilhørighet til IMKs masterprogram. Mer om kvalitet i utdanningen (Godt grunnlag for faglig arbeid med masteroppgaven? Indikasjoner på særlig god/sviktende kvalitet?) Vi fremhever det som positivt hvordan studieløpene for de ulike masterprogrammene per i dag legger til rette for at studentene for alvor begynner med masteroppgaven allerede i det andre semesteret, altså like etter at de har levert en godkjent prosjektbeskrivelse. Angivelig vil veiledningen da også komme raskt i gang, og på denne måten sørger man for kontinuitet og fremdrift i det krevende forskningsarbeidet som en masteroppgave innebærer for uerfarne
medieforskere. Men derfor er det også grunn til å kritisere den skisserte nye modellen for studieløp på Master i Nordic Media. Slik modellen er fremstilt på side 11 i egenevalueringen for masterprogrammet, gis det lite rom for arbeidet med masteroppgaven før i et hektisk siste semester. Det er mulig dette er tenkt annerledes hvis det de blir valgfrihet rundt masteroppgaven tilsvarende 30 eller 60 studiepoeng. Men uansett hva studenten måtte velge, bør man unngå å legge opp til et løp som kan føre til et stort tidssprang fra det første semesterets obligatoriske masteroppgaveseminar til perioden hvor det forventes at studenten konsentrerer seg om arbeidet med masteroppgaven. Som viktig for kvaliteten på utdanningen, trekker vi også frem varierte undervisningsformer, som inkluderer podcasts og workshops. Inntrykket vårt er imidlertid at det kunne legges enda større vekt på studentaktive undervisningsformer, som for eksempel gruppepresentasjoner eller individuelle presentasjoner som tar for seg aktuelle temaer/problemstillinger og pensumtekster i de ulike emnene, og ber studentene tilrettelegge disse i undervisningsopplegg beregnet på alle deltakerne. Den meste vanlige vurderingsformen for både obligatoriske og valgfrie emner, er en tredagers hjemmeeksamen. Det er en nok en kostnadseffektiv løsning, men vårt inntrykk er at det kan gis noe mer rom for semesteroppgaver som vurderingsform på emnene. Konklusjon og forslag til tiltak Masterprogrammet ved IMK bør etter vårt skjønn videreføres, samtidig som endringer bør vurderes i tråd med våre begrunnelser og anbefalinger. På bakgrunn av ovenstående vurdering presenterer vi punktvis hva vi mener det er viktig å fokusere på i fremtiden for å videreutvikle IMKs masterprogram. Vi har især hatt den periodiske egenevalueringens uttrykte ønsker (helhet/programtilhørighet/faglig identitet og godt faglig grunnlag for arbeid med masteroppgaven) for det eksterne panelet i tankene når vi vektlegger disse punktene: a. Inndelingen av masteren i to programmer (medievitenskap og journalistikk), pluss en tredje «studieretning», bør drøftes. En modell med en overordnet master i medievitenskap, med tre studieretninger, kan vise seg å være mer hensiktsmessig, gi en tydeligere identitet utad, og skape sterkere felles studenttilhørighet til IMKs masterprogram.
b. Foreliggende forslag til ny modell for studieretningen i Nordic Media har en del svakheter og må revurderes. Rett nok har studenter her utfordringer med hensyn til tilpasning til et nytt mediesystem, men det bør ikke føre til et lite fleksibelt studieløp med manglende valgfrihet med hensyn til kurs og oppgaveformat, og et betydelig tidssprang fra innledende masteroppgaveseminar til arbeid med oppgaven. c. En samfunnsvitenskapelig innretning preger det obligatoriske innføringsemnet i metode, mens emnet «tekstanalytiske tilnærmingsmåter» er valgfritt. Det bør gjøres noe med den implisitte rangeringen av faglige/vitenskapelige tilnærminger til medieforskning i dagens anbefalte studieløp. Dette er ikke bare et spørsmål om å legge til rette for en mangesidig metodeforståelse før oppgaveskrivingen tar til, men også et spørsmål om hvilken identitet et program på et institutt som sorterer under Det humanistisk fakultet skal ha. d. Det er vårt inntrykk av det kan legges enda større vekt på studentaktive undervisningsformer, for eksempel gruppepresentasjoner som anvender begreper fra pensumlitteraturen til å vurdere innhold, perspektiver, kontekst, osv. i ulike medier.