HØRING FORSLAG OM NY DOMSTOLLOV OG ENDRINGER I FORSKRIFT OM OFFENTLIGHET I RETTSPLEIEN

Saksbehandler: Direkte tlf.: Klaus Kristiansen 73567124 Dato: 20.10.2016 Saksnr.: Arkivkode: DOMSTOL 008 Deres ref.: Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling Postboks 8005 Dep. 0030 OSLO HØRING FORSLAG OM NY DOMSTOLLOV OG ENDRINGER I FORSKRIFT OM OFFENTLIGHET I RETTSPLEIEN 1. Innledning Domstoladministrasjonen viser til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev av 15. juni 2016. Høringsfristen er satt til 1. november 2016, men Domstoladministrasjonen har fått utsatt frist til 15. november 2016. Vår høringsuttalelse ble behandlet av Domstoladministrasjonens styre på styremøte 7. november 2016. I kapittel 2 knytter vi noen bemerkninger til behovet for revisjon av domstolloven og utredningen generelt. I kapittel 3 skisseres kort noen sentrale utfordringer domstolene står overfor, og som vil ha betydning for utviklingen av domstolene de neste årene. I kapittel 4 kommenteres utredningens forslag til ny domstollov. I kapittel 5 behandles konkrete problemstillinger knyttet til utformingen av ny domstollov som berøres i utredningen, men som vi finner grunn til å gå grundigere inn på. 2. Om reformbehovet og høringsforslaget Dagens domstollov er fra 1915, og har blitt endret en rekke ganger siden den ble vedtatt for drøyt 100 år siden. Både samfunnet og domstolene har gjennomgått store forandringer siden loven ble vedtatt. Det er derfor et klart behov for å få en ny og tidsmessig domstollov. Dagens domstollov er foreldet både lovteknisk og språklig. De mange endringene har medført at loven er uoversiktlig og lite ensartet i språk og oppbygging. De fleste deler av domstolloven har blitt endret på ulike tidspunkter. Derfor er det også behov for en materiell gjennomgang av store deler av domstolloven. Før utredningen "Ny domstollov" ble iverksatt, var det diskusjon om rammene for og omfanget av arbeidet. Utfallet ble et mandat som fokuserte på regelteknisk og språklig reform, og i liten grad åpnet for materiell revisjon. Etter Domstoladministrasjonens oppfatning har Tron L. Sundet gjort en grundig gjennomgang av de språklige og lovtekniske forholdene i samsvar med mandatet. Det foreliggende forslaget til ny domstollov gir en vesentlig bedre teknisk regulering enn dagens domstollov. Lovforslaget vil sannsynligvis også være en robust plattform når framtidige endrings- og reformbehov skal imøtekommes. Domstoladministrasjonen Postboks 5678 Sluppen 7485 Trondheim Besøksadresse Dronningensgt. 2 Telefon 73 56 70 00 Organisasjonsnr. 984 195 796 E-post postmottak@domstoladministrasjonen.no

Side 2 av 22 Vedtakelse av lovforslaget som nå er på høring, medfører imidlertid ikke at behovet for ytterligere lovarbeid knyttet til domstolslovgivningen faller bort. Det vil fortsatt være behov for materielle revisjoner av deler av domstollovgivningen, blant annet knyttet til bruk moderne IKT-løsninger. Det er også behov for gjennomgang av en del mer prinsipielle spørsmål, blant annet knyttet til administrasjonen av domstolene, dommernes rettsstilling og ulike arbeidsgiverfunksjoner. 3. Overordnede utfordringer og synspunkter Domstolloven regulerer domstolenes organisering og rammene for domstolenes virksomhet. Samfunnsutviklingen medfører endrede krav og utfordringer for justissektoren, og dermed domstolene. Når rammebetingelsene for domstolene endres, vil det få konsekvenser for de forhold domstolloven regulerer. I dette kapitlet skal noen sentrale utviklingstrekk med stor betydning for domstolene kort nevnes. Norge har en sterk befolkningsvekst gjennom innvandring kombinert med en sentralisering av befolkningen i byer og regionale vekstsentre. Dette har medført sterk saksvekst og kapasitetsproblemer i domstolene i sentrale strøk. Konfliktene som håndteres av domstolene er i større grad internasjonale, både med hensyn til det faktum som domstolene skal ta stilling til og den jusen som de skal anvende. Dette gjør sakene mer kompliserte, langvarige og ressurskrevende. Samfunnet rundt domstolene blir i økende grad spesialisert mens domstolene våre er alminnelige og dommerne er generalister som skal "kunne alt". Dette har fra enkelte hold utløst krav om særdomstoler innenfor stadig flere rettsområder. Det har vært et økende fokus på svake gruppers rettssikkerhet i domstolene. Dette gjelder særlig barn, minoriteter og de som har vært utsatt for vold (offeret). Utviklingen utfordrer dommernes og domstolenes evne til å etablere en opplevelse av trygghet for disse gruppene under hele rettsprosessen. Det er i dag et sterkere fokus på sikkerhet i domstolene og kravet om adgangskontroll kan komme i konflikt med prinsippet om åpenhet og tilgjengelighet. Vi har opplevd direkte angrep på dommere og trusler rettet mot dommere i sosiale media øker. Den akselererende teknologiske utviklingen knyttet til overgangen fra papirbasert til digital kommunikasjon og saksbehandling setter domstolene overfor store utfordringer knyttet til økonomi, kultur og tradisjon. Utviklingen krever etablering av nye arbeidsmåter og verktøy, og krever større fokus på teknologifremmende lovgivning. Det er en økende aksept for og etterspørsel etter selvbetjeningsløsninger i samfunnet. Utvikling av nye kanaler for kommunikasjon med aktører og publikum åpner for bedre og mer målrettet kommunikasjon, og vil bidra til både effektivisering og redusere behovet for en så desentralisert domstolstruktur som vi har i dag. Dersom disse mulighetene skal utnyttes, må det utvikles arbeidsmåter, tekniske løsninger og regelverk som legger til rette for utviklingen. Bruk av sosiale media som massekommunikasjon vil kunne stille domstolene overfor nye og uvante utfordringer. Riktig bruk eller ikke-bruk av sosiale media vil derfor i fremtiden kunne være avgjørende for

Side 3 av 22 om domstolene kan bevare og videreutvikle den tillit de i dag forvalter. Endringene i mediebildet stiller krav til tidsmessige og robuste regler om offentlighet i rettspleien. Domstolene, som forvaltningen ellers, stilles overfor et økende krav til effektivisering og bedre ressursutnyttelse. Den såkalte avbyråkratisering/effektiviseringsreformen medfører at domstolene årlig forventes å bli 0,5 til 0,7 % mer effektive. Domstolenes svært lovregulerte virksomhet og desentraliserte struktur gjør det spesielt utfordrende å effektivisere driften. Også dette krever endrede arbeidsmåter, endret organisering og økt bruk av moderne IKT-løsninger. Debatten om domstolstrukturen har pågått siden den forrige strukturreformen på 2000-tallet. Dette skaper usikkerhet og gjør det enda vanskeligere å planlegge for fremtiden både på nasjonalt og lokalt nivå. Etter Domstoladministrasjonens oppfatning vil det være lettere å håndtere mange av de utfordringene domstolene står overfor dersom domstolstrukturen hadde vært mer hensiktsmessig. Det er på høy tid at en grundigere analyse av balansepunktet mellom stordriftsfordeler og stordriftsulemper i domstolene gjennomføres og at de økonomiske langtidskonsekvensene av ulike domstolstrukturer blir avklart og legges inn i budsjettet for domstolene i et noe mer langsiktig perspektiv. 4. Merknader til de konkrete forslagene i høringen 4.1. Innledning I dette kapitlet gjennomgår Domstoladministrasjonen sine detaljerte merknader til forslaget til ny domstollov. Framstillingen følger i hovedsak strukturen i Sundets utredning. 4.2. Lovstruktur og lovspråk Etter Domstoladministrasjonens oppfatning har utkastet til ny domstollov en hensiktsmessig struktur. Strukturen er oversiktlig og tydelig, og tema som det er naturlig sammenheng mellom er samlet i samme kapittel. Lovstrukturen er også robust, i den forstand at det senere kan gjøres endringer i domstolloven uten at det går på bekostning av strukturen. Lovspråket i utkastet er gjennomgående godt. Språk og begrepsbruk er klar, enhetlig og konsekvent. Det er en klar fordel, både av pedagogiske og rettslige grunner. Godt språk og god begrepsbruk vil bidra til å redusere tolkningstvil. Etter Domstoladministrasjonens oppfatning ivaretar utkastet til ny domstollov formålet om en lovteknisk revisjon på en god måte. Forslaget er regelteknisk godt, og gir et godt fundament for endringer og videreutvikling de neste tiårene. Ny jordskiftelov (lov av 21. juni 2013 nr. 100) trådte imidlertid i kraft 1. januar 2016 og den nye loven medførte en avvikling av jordskifteoverrettene. Henvisninger til jordskifteoverrettene og jordskifteoverrettsledere bør derfor tas ut av domstolloven. Dette gjelder blant annet 5-2 første ledd, 6-2 andre ledd, 6-4 første ledd og 6-10 første ledd i utkastet.

Side 4 av 22 4.3. Lovens omfang alminnelige domstoler og spesialdomstoler Utkastet foreslår å videreføre oppregningen i gjeldende domstollov 1 og 2, med unntak for forliksrådene som foreslås overført til egen lov. Videre foreslås det at de spesialdomstoler som finnes i dag, men som ikke er nevnt i oppregningen i 2, tas med i oppregningen. Domstoladministrasjonen slutter seg til dette og viser til begrunnelsen i utkastet. I utkastet foreslås det en utvidelse av gjeldende domstollov 10 andre ledd andre punktum ved at førstelagmannen kan tilkalle fagdommere fra Arbeidsretten. Domstoladministrasjonen slutter seg ikke til forslaget om at tilkallingsregelen skal omfatte fagdommere fra Arbeidsretten. Det er prinsipielle grunner, som også er påpekt i utkastet, til at tilkallingsadgangen ikke bør omfatte fagdommere fra Arbeidsretten. For det første er fagdommere i Arbeidsretten ikke utnevnt etter den prosedyre som ellers gjelder for fagdommere, herunder innstilling fra Innstillingsrådet for dommere til Kongen. Videre er dommere i tingretten og lagmannsretten, herunder jordskiftelagdommere, administrativt tilknyttet Domstoladministrasjonen. Arbeidsretten hører administrativt under Arbeids- og sosialdepartementet, og det er departementet som har ansvaret for prosessen med innstilling og utnevnelse av dommere i Arbeidsretten. Etter vårt syn gir de alminnelige konstitusjonsreglene (jf. gjeldende 55 f) tilstrekkelig mulighet til å utnytte dommerressursene i Arbeidsretten. For øvrig har Domstoladministrasjonen ingen merknader til utredningen. 4.4. Den sentrale domstoladministrasjon I utredningens kapittel 3 foreslås det at dagens regler om den sentrale domstoladministrasjon skal videreføres uendret i ny domstollov kapittel 5, med unntak av et forslag om ansatterepresentasjon i Domstoladministrasjonens styre. Forslaget om styrerepresentasjon i utkastets 5-2 er basert på Domstoladministrasjonens høringsuttalelse i forbindelse med at det administrative ansvaret for jordskiftedomstolene ble overført fra Landbruks- og matdepartementet til Domstoladministrasjonen, og et internt notat fra juridisk enhet datert 19. juni 2008. Domstoladministrasjonens styre har ikke tatt stilling til spørsmålet tidligere. Etter styrets oppfatning kan fast ansatterepresentasjon påvirke balansen i styret, ved at forholdet mellom de ulike gruppene styremedlemmene oppnevnes fra blir endret. Spørsmålet om ansatterepresentasjon bør derfor vurderes av en ny domstolskommisjon. Det følger av utkastets 5-3 andre ledd at styret er tilsettingsmyndighet for Domstoladministrasjonens stillinger. For lederstillinger avgir direktøren innstilling, mens et innstillingsråd avgir innstilling for øvrige stillinger. Styret kan delegere myndigheten til å foreta ansettelser til direktøren. Bestemmelsen er en videreføring av reglene i dagens 33b. Reglene om tilsettingsmyndighet i Domstoladministrasjonen har gitt noen utfordringer. Saken ble behandlet av Domstoladministrasjonens styre 15. februar 2011. Styret ønsket å etablere en ordning med tilsettingsråd i Domstoladministrasjonen, og besluttet at det skulle tas initiativ til nødvendige lovendringer. Styrets saksdokumenter fra styresak 08/11 følger vedlagt sammen med Domstoladministrasjonens brev til Justis- og beredskapsdepartementet av 23. juni 2011.

Side 5 av 22 Styret har benyttet delegasjonsadgangen, og ved Domstoladministrasjonens personal reglement er kompetansen til å ansette saksbehandlere overført til direktøren. Det er myndigheten til å "ansette" som kan delegeres. Delegasjonsadgangen omfatter imidlertid ikke myndigheten til å ilegge ordensstraff, beslutte oppsigelse eller meddele avskjed. Kompetansen til å treffe slike vedtak ligger følgelig fortsatt hos styret. Dette innebærer at alle saker om oppsigelse, avskjed og ordensstraff starter i styret. Det er ikke en hensiktsmessig ordning internt. I tillegg medfører dagens ordning at eventuelle klager over styrets vedtak må behandles av Kongen i statsråd, altså den samlede regjeringen. Heller ikke dette er særlig hensiktsmessig. Saksbehandlere i Domstoladministrasjonen ansettes i dag av Direktøren etter innstilling fra et innstillingsråd. Denne ordningen avviker markert fra tjenestemannslovens alminnelige regler. Hovedregelen i statsforvaltningen er at tilsettingskompetansen skal ligge til et kollegialt organ, og ikke en enkeltperson. Domstoladministrasjonen foreslår en endring i utkastets 5-3 andre ledd som medfører at styret skal ha tilsettingskompetansen, men at denne skal kunne delegeres til et tilsettingsråd som fatter tilsettingsvedtak etter innstilling fra direktøren. Tilsettingskompetansen vil i denne sammenheng også omfatte kompetansen til å meddele oppsigelse, avskjed og ordensstraff. Etter Domstoladministrasjonens oppfatning bør det gis adgang til å skille mellom saksbehandlerstillinger og og lederstillinger. Tilsettingsmyndigheten for saksbehandlerstillinger bør kunne delegeres til et tilsettingsråd, mens tilsettingsmyndigheten når det gjelder lederstillinger bør kunne delegeres til direktøren. Hvilke saker som skal behandles av styret, avhenger av hva styret ønsker å delegere. Domstoladministrasjonen foreslår derfor at utkastets 5-3 andre ledd endres slik at tilsettingsmyndigheten kan delegeres til et tilsettingsråd når det gjelder saksbehandlerstillinger, og at direktøren får innstillingsmyndighet. Vi foreslår videre at styret gis adgang til å delegere tilsettingsmyndigheten for andre lederstillinger enn stillingen som Domstoladministrasjonens direktør til direktøren. Etter en slik omlegging vil ordningen for tilsettingssaker i Domstoladministrasjonen bli i samsvar med det som gjelder ellers i statsforvaltningen, samtidig som styrets rolle opprettholdes. Endringen vil også medføre at tilsettingsrådet etter delegasjon kan foreta alle vedtak i tilsettingssaker, og at styret blir klageorgan for tilsettingsrådets vedtak. Etter endringen vil ikke Kongen i statsråd lenger behandle klager i personalsaker fra Domstoladministrasjonen. På denne bakgrunn foreslår Domstoladministrasjonen at ny domstollov 5-3 andre ledd gis følgende ordlyd: (2) Styret har tilsettingsmyndighet for domstoladministrasjonens stillinger. For andre stillinger enn stillingen som domstoladministrasjonens direktør, avgir direktøren forslag. Styret kan delegere tilsettingsmyndigheten til et tilsettingsråd, eller til direktøren for domstoladministrasjonens lederstillinger. Direktøren avgir forslag overfor tilsettingsrådet, og et innstillingsråd avgir forslag overfor direktøren.

Side 6 av 22 4.5. Reglene om dommere Utredningen foreslår å videreføre bestemmelsene om vilkår for å være dommer, om midlertidige dommerstillinger og utnevnelse av dommere. Bestemmelser som gjelder skjønnsmedlemmer er foreslått utelatt i ny lov. Det er foreslått enkelte språklige endringer og det er inntatt et skille mellom fagdommer og lekdommer. Definisjonene av dommer, fagdommer og lekdommer er flyttet fra kapittelet om dommere og over til første kapittel om lovens virkeområde og definisjoner. Definisjonen av dommer er noe forenklet i forhold til dagens lov, i tillegg til at setningen om at lagrettemedlemmer ikke kalles dommere er tatt ut. Dommerbegrepet er derfor videre enn i dagens lov. Det er foreslått et eget kapittel 6 som inneholder bestemmelsene om fagdommere. Det er foretatt noen språklige justeringer, herunder at "vederheftig" er byttet ut med "betalingsdyktig" i bestemmelsen om vilkår for å være dommer, jf. 6-1. Uttrykkene har en noe ulik betydning. I praksis er imidlertid bestemmelsen forstått og anvendt i samsvar med uttrykket "betalingsdyktig", endringen vil følgelig medføre at lovteksten er i tråd med dagens rettstilstand. Domstoladministrasjonen mener disse språklige og strukturelle endringene gir gode løsninger som fører til at loven blir mer moderne og lettere å lese. Utkastets 6-9 og 6-10 inneholder regler om konstitusjon av dommere. Bestemmelsene viderefører dagens regler om konstitusjon ved sideordnet domstol og konstitusjon i ny dommerstilling. Konstitusjonsgrunnene som er oppregnet i 6-9 anses uttømmende og er begrunnet i domstolenes behov eller saksavvikling. Som påpekt i tilleggsnotatet fra Domstoladministrasjonen mener vi at det i tillegg er behov for å innta bestemmelser om konstitusjon ved alvorlige sikkerhetshendelser. I slike tilfeller vil det være dommerens behov og ikke domstolens behov som ligger til grunn for konstitusjonen. Bestemmelsens skal sikre at en dommer som er berørt av en alvorlig sikkerhetshendelse har mulighet til å fortsette i dommerstillingen, samtidig som dommerens personlige og sikkerhetsmessige behov ivaretas. Erfaringer etter brannstiftelsen som rammet boligen til sorenskriveren ved Hedmark tingrett viser et klart behov for en bestemmelse som åpner for konstituering begrunnet i dommerens behov. Videre vil en slik bestemmelse sende et signal om, og sikre, at en dommer ikke kan trues bort fra sitt dømmende virke. Domstoladministrasjonen er fortsatt av den oppfatning at det er behov for å innta en bestemmelse om konstitusjon ved alvorlige sikkerhetshendelser og at dette kan gjøres som foreslått i tilleggsnotatet. Videre opprettholder vi forslaget i tilleggsnotatet om endringer i utkastets 6-10 som utvider Innstillingsrådet for dommeres kompetanse til å foreta konstitusjoner. Bakgrunnen for forslaget er et ønske fra Justisdepartementet om at færre konstitusjoner skal foretas av Kongen i statsråd. Vi peker for øvrig på at "jordskifteoverrett" er benyttet i foreslåtte 6-2 andre ledd, 6-4 første ledd og 6-10 første ledd. Ny jordskiftelov (lov av 21. juni 2013 nr. 100) trådte imidlertid i kraft 1. januar 2016 og den nye loven medførte en avvikling av jordskifteoverrettene. Uttrykket "jordskifteoverrett" bør derfor også tas ut av domstollovens bestemmelser.

Side 7 av 22 4.6. Domstollederfunksjonen stedfortredere Bestemmelsene om stedfortreder for domstolleder er foreslått inntatt i kapitlene om organiseringen av Høyesterett, lagmannsrettene og tingrettene, jf. 2-2 første ledd, 3-3 tredje ledd og 4-3 første ledd. Utkastet foreslår en videreføring av reglene om at stedfortreder for domstolleder enten skal være den eldste dommeren eller den som har blitt oppnevnt. Dette gjelder for Høyesterett, lagmannsrettene og tingrettene. I tillegg foreslås en ny bestemmelse for lagmannsrettene og tingrettene om at domstollederen selv kan utpeke en av domstolens faste dommere til stedfortreder ved kortvarige fravær som for eksempel ferie eller møte-/konferansedeltakelse. Det å utpeke en stedfortreder vil i slike tilfeller være en naturlig del av domstollederens organisering av virksomheten. Det foreslås imidlertid at Domstoladministrasjonen bør kunne gi nærmere regler for utpeking av stedfortreder ved kortere fravær. Utkastet bygger for øvrig på dagens regler som gjelder domstolledere. Domstoladministrasjonen stiller seg kritisk til forslaget om at stedfortreder som utpekes ved kortvarige fravær må være en fast dommer og mener det ikke foreligger tungtveiende hensyn som tilsier at en slik bestemmelse skal tas inn i loven. Begrensningen er begrunnet med at dommerfullmektiger ikke bør være stedfortredere ettersom dommerfullmektigstillinger er ment å være opplæringsstillinger. Den foreslåtte bestemmelsen vil føre til at enedommerembeter ikke kan være en del av ordningen, og at stedfortreder for slike embeter må ordnes gjennom konstitusjon. Ved kortvarige fravær kan domstollederen foreta konstitusjonen etter nåværende 55 e tredje ledd siste punktum og foreslåtte 6-9 nr. 3 siste punktum. I dag er det imidlertid slik at det i praksis er dommerfullmektiger som trer inn ved domstolleders kortvarige fravær i enedommerembeter, da etter konstitusjon av Domstoladministrasjonen, jf. domstolloven 55 f. Etter vårt syn er det tungtveiende praktiske grunner som taler for at dommerfullmektiger fortsatt bør kunne være domstolleders stedfortreder i enedommerembeter ved kortere fravær. En ordning som krever konstitusjon av en fast dommer fra en annen domstol vil være uhensiktsmessig i slike tilfeller. Det er videre vår oppfatning at det heller ikke er noen prinsipielle betenkeligheter ved at dommerfullmektiger kan være domstolleders stedfortreder ved kortvarige fravær. Eventuelle betenkeligheter kan også begrenses ved at det angis en tidsbegrensning for stedfortrederfunksjonen, hvis man er av den oppfatning at begrepet "kortere fravær" ikke er tilstrekkelig som tidsbegrensning. Mulige betenkeligheter begrenses ytterligere ved at domstollederen i det enkelte tilfellet kan velge å i stedet ordne med stedfortreder ved konstitusjon. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom domstollederen vurderer det slik at vedkommende dommerfullmektig ikke har tilstrekkelig erfaring til å være stedfortreder i den aktuelle perioden. Vi mener uansett det er naturlig at ovennevnte spørsmål reguleres nærmere i forskrifter. Vi er enig i forslaget om at Domstoladministrasjonen kan gi nærmere bestemmelser om utpeking av den som skal være stedfortredende domstolleder ved kortere fravær. Stedfortrederfunksjonen reiser flere spørsmål, herunder hvem som kan være stedfortreder, om disse skal oppnevnes av domstolleder selv eller konstitueres, hvilke tidsbegrensninger som skal gjelde osv. Det er naturlig og hensiktsmessig at spørsmål om dommerfullmektiger kan være stedfortredere vurderes helhetlig og i sammenheng med domstolenes konkrete behov.

Side 8 av 22 Konklusjonen etter dette er at nærmere spørsmål om stedfortrederfunksjonen, herunder hvem som kan være stedfortreder, bør reguleres i forskrift. Vi vil for øvrig også peke på at det er en noe ulik ordlyd og oppbygging på de foreslåtte bestemmelsene om at stedfortreder enten skal være eldste dommer eller den som er konstituert, jf. utkastets 2-2 første ledd siste punktum, 3-3 tredje ledd andre punktum og 4-3 første ledd andre punktum. I 2-2 og 4-3 brukes ordet "oppnevnt", mens i 3-3 benyttes "utnevnt". Videre er forutsetningen om at ingen annen skal være oppnevnt plassert først i 2-2, mens den i 3-3 og 4-3 er plassert sist i setningen. For lesbarhetens skyld og for å unngå misforståelser bør ordlyden være den samme, så lenge regelen også skal være den samme. En ulik formulering kan gi brukerne inntrykk av at det ikke er meningen at reglene skal forstås likt. Vi foreslår derfor at man enten benytter kun "utnevnt" eller kun "oppnevnt" i disse bestemmelsene og til at regelen formuleres likt i de tre bestemmelsene. 4.7. Dommerfullmektigordningen I utkastet er reglene om dommerfullmektiger inntatt i 4-2 og 6-11. 4-2 er det foreslått noen språklige endringer, samt andre mindre endringer, uten praktisk betydning. I tillegg er det foreslått å fjerne dagens unntak fra krav til bemyndigelse ved uforutsette forfallstilfeller, jf. gjeldende 23 annet ledd annet punktum. Dette er begrunnet med at den fremtidige organiseringen av dommerfullmektigordningen og endringer i domstolsstrukturen vil medføre at denne unntaksadgangen får liten praktisk betydning. I 6-11 er det bestemmelser om dommerfullmektigers funksjonstid. Bestemmelsen er en videreføring av nåværende regler om funksjonstid, men det foreslås at kompetansen til å fastsette unntak fra funksjonstiden og gi nærmere bestemmelser om tilsettingen skal ligge hos domstoladministrasjonen. Utkastet bygger for øvrig på en forutsetning om at dommerfullmektig I-ordningen skal avvikles, i tråd med det Domstoladministrasjonens styre gikk inn for i 2010. Det er for øvrig pekt på at dersom ordningen skal videreføres, bør dette komme klart til uttrykk i lovteksten, både for å få en uttrykkelig hjemmel for unntak fra stillingsvernsreglene og på grunn av de prinsipielle innvendinger mot ordningen. Domstoladministrasjonen støtter forslaget om endring i gjeldende 23 og forslag om at Domstoladministrasjonen skal ha kompetansen til å fastsette nærmere regler for dommerfullmektigordningen. En overføring av kompetansen til å fastsette nærmere regler for dommerfullmektiger, som foreslått, vil gi Domstoladministrasjonen mulighet til å tenke mer helhetlig i forhold til dommerfullmektiger. Det må i så tilfelle ses nærmere på dommerfullmektig I-ordningen og den må vurderes ut i fra dagens situasjon i domstolene og eventuelle planer for dommerfullmektigordningen generelt. På bakgrunn av dette mener Domstoladministrasjonen det kan være hensiktsmessig at dommerfullmektig I- ordningen følger uttrykkelig av loven, slik som også Sundet viser til i sin utredning. Det er i så tilfelle viktig at lovteksten åpner for bruken, men ikke fastsetter at ordningen må benyttes. Ordningen kan hjemles i lovens 6-11 ved at det inntas et nytt fjerde ledd med slik ordlyd: (4)Domstoladministrasjonen kan beslutte at en domstol kan tilsette dommerfullmektiger på særlige vilkår. Dommerfullmektiger som tilsettes på særlige vilkår skal ha minimum to års tidligere erfaring som dommerfullmektig. Funksjonstid for disse dommerfullmektigene er inntil tre år.

Side 9 av 22 4.8. Dommeres sidegjøremål Utkastet foreslår at bestemmelsene om dommeres sidegjøremål videreføres uten endringer. Domstoladministrasjonen har ingen merknader til dette. 4.9. Klage- og tilsynsordning for dommere Utredningen har foreslått å flytte bestemmelsene om klage- og tilsynsordning til lovens del med regler om dommere. Utkastet viderefører i hovedsak dagens regler, med noen mindre endringer. Det er noen språklige og strukturelle endringer, herunder at "rettspleie" skal erstattes med det mer moderne uttrykket "prosesslovgivning" og at bestemmelsene deles opp i avsnitter. I tillegg foreslås det enkelte presiseringer, slik at regler som i dag følger av praksis skal fremgå av lovteksten. Dette gjelder presiseringen om at Tilsynsutvalget kan treffe vedtak om disiplinærtiltak ovenfor fagdommere og at utvalget har adgang til å omgjøre eget vedtak og treffe tilleggsavgjørelse. Domstoladministrasjonen er enige i at de foreslåtte endringene gir en mer moderne, oversiktlig og lettleselig lov og har for øvrig ingen kommentar til endringene. 4.10. Dommerforsikring I utkastet er det foreslått at kravet om dommerforsikring for embetsdommere oppheves. På bakgrunn av Rt. 2012 s. 1035 er rettstilstanden at manglende forsikring ikke kan påberopes som grunnlag for opphevelse av en avgjørelse. I utkastet heter det at en dommerforsikring ikke vil ha "noen nevneverdig prinsipiell, praktisk eller symbolsk betydning for embetsdommere ut over det embetseden har. For embetsdommere må det være tilstrekkelig med én formalhandling i form av embetseden." I utkastet foreslås det videre å beholde den tradisjonelle dommerforsikringen for midlertidige dommere og meddommere. Domstoladministrasjonen slutter seg til dette og viser til begrunnelsen i utkastet. 4.11. Rettsvitner I utkastet er følgende bestemmelse foreslått: 15-3. Rettsmøter hvor det ikke møter prosessfullmektiger for noen av partene (1) I rettsmøter hvor partene ikke møter med prosessfullmektig, skal det tas lyd- og bildeopptak fra forhandlingene i rettsmøtet. Retten kan beslutte at en av domstolens tjenestemenn eller en annen person skal delta under gjennomføringen av møtet. Partene skal på forhånd gjøres oppmerksom på muligheten for at en tredjeperson deltar under rettsmøtet. (2) Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende ved gjennomføring av tvangsforretning. I utkastet er det foreslått at reglene om rettsvitner ikke videreføres i ny domstollov. Det foreslås i stedet at en tredjeperson kan delta i rettsmøter dersom retten finner det nødvendig, uten at disse skal fungere som vitner på at prosessen har gått riktig for seg. Denne personen kan være en tjenestemann ved domstolen

Side 10 av 22 eller en annen person. I utkastet vises det til at rettsvitneordningen i dag fremstår som en uhensiktsmessig metode for å sikre bevis for det som har skjedd i rettsmøtet. Det vises til at bevissikringshensynet kan ivaretas ved bruk av lyd- og bildeopptak. Domstoladministrasjonen er enig i at den tradisjonelle begrunnelsen for rettsvitneordningen ikke står like sterkt i dag. I utkastet er det vist til regelutvalgets rapport nr. 2, hvor det ble argumentert mot å oppheve rettsvitneordningen. Etter Domstoladministrasjonens syn avhjelpes regelutvalgets motforestillinger ved at retten kan beslutte at en av domstolens tjenestemenn eller en annen person skal være til stede i rettsmøtet og ved bruk av lyd- og bildeopptak. Domstoladministrasjonen har for øvrig ingen merknader. 4.12. Alminnelige regler om domsmyndighet Med "alminnelige regler om domsmyndighet" sikter utredningen til domstollovens 34 42. Reglene henger sammen med og supplerer regler om domsmyndighet i rettergangslovene for øvrig og det er i hovedsak foreslått å beholde bestemmelsene som korte, prosessuelle veivisere. Nåværende 36 andre ledd om at saksøkerens pretensjoner skal legges til grunn ved rettens prøving av egen domsmyndighet er imidlertid ikke foreslått videreført, uten at det er ment at dette skal medføre noen endring i rettstilstanden. I utkastets 12-3 er gjeldende bestemmelse i domstolloven 38 i det vesentlige foreslått videreført. I merknadene til ny 12-3 heter det: Bestemmelsen viderefører 38. Det er uklart om beslutning om overføring kan ankes eller brukes som ankegrunn. Det foreslås at begrensningen i ankeadgangen oppheves. Med den begrensede prøvingsadgangen som gjelder for beslutninger, vil dette ikke ha noen særlig praktisk betydning. Den skjønnsmessige vurderingen av om saken skal overføres, vil ikke kunne prøves, samtidig som det kan være adgang til prøving av den generelle forståelsen av vilkårene for overføring. Formuleringen «annen domstol av samme orden» foreslås endret til sideordnet domstol. Det foreslås også en bestemmelse i tredje ledd for det tilfellet at beslutningen om overføring er begrunnet i at alle eller de fleste dommerne er inhabile og spørsmålet ikke er behandlet etter reglene i 11-7. Gjeldende domstollov 38 siste punktum lyder: "Beslutninger etter denne paragraf kan ikke angripes." I kommentarene til bestemmelsen i Gyldendal Rettsdata heter det: "Til tross for bestemmelsen i siste punktum, jf. Rt. 2006 s. 945, må det antas at det er en viss adgang til å anke en avgjørelse etter 38, jf. Rt. 2001 s. 69." Dette utdypes slik av Bøhn: Domstolloven Kommentarutgave (2. utgave) side 137: Det må følge av dette at det er ankeadgang dersom overføring er besluttet i et tilfelle hvor dette etter loven ikke kan skje, for eksempel der bare en del av en sak er overført, jf. merknad 3 ovenfor, at kravene til kontradiksjon før avgjørelsen tas ikke er oppfylt, og i det lite praktiske tilfellet at avgjørelsen er tatt av feil tingrett eller lagmannsrett etter regelen i paragrafens tredje punktum. I tillegg er det antatt at en avgjørelse alltid kan ankes på det grunnlaget at den er tatt av en inhabil dommer[ ]

Side 11 av 22 Domstoladministrasjonen kan slutte seg til forslaget om ny 12-3, herunder forslaget om å oppheve begrensningen i ankeadgangen. Domstoladministrasjonen har for øvrig ingen merknader. 4.13. Rettsanmodninger og notarialforretninger Utkastet foreslår en videreføring av dagens regler om rettsanmodninger, og i hovedsak med samme struktur som i dag. Det er også foreslått enkelte språklige justeringer. Domstoladministrasjonen støtter forslaget i utredningen. Når det gjelder notarialforretninger heter det i mandatet for utredningen at: "Videre bør utrederen f.eks. vurdere om reglene om notarius publicus, som i dag er gitt i lov 26. april 2002 nr. 12, bør tas inn i ny domstollov." I utkastet (punkt 12.2) heter det: "Så fremt domstolloven har regler om domstolenes virksomhet i sin alminnelighet, er det naturlig å innta reglene om notarialforretninger i domstolloven". Denne uttalelsen bygger på en forutsetning om at tingrettene og Oslo byfogdembete fortsatt skal utføre notarialforretninger, jf. lov om notarius publicus 1. Notarialforretninger kan i hovedsak deles inn i notarialbekreftelser (bekreftelser av underskrifter og kopier) og vigsler, jf. 2. Spørsmålet om domstolene fortsatt skal ha notarialmyndighet har i tiden etter at utredningen om ny domstollov ble avgitt, vært vurdert i forbindelse med kommunereformen. I Meld. St. 14 (2014-2015) punkt 5.4.1 (Justisdepartementets myndighetsområde) uttaler departementet følgende: "Departementet mener [ ] at tingrettenes og Oslo byfogdembetes myndighet til å forestå vigsler kan overføres til kommunene. Kommunene kan også gis notarialmyndighet til å bekrefte underskrifter på dokumenter og bekrefte rett kopi, i tillegg til de andre notarius publicusmyndighetene." Domstoladministrasjonen uttalte i notat 14. april 2015 til kommunal- og forvaltningskomiteen følgende: "Domstoladministrasjonen støtter forslaget i Meld. St. 14 (2014-2015) Kommunereformen nye oppgaver til større kommuner punkt 5.4 om å overføre notarialforretninger fra domstolene (tingrettene og Oslo byfogdembete) til kommunene." I Innst. 333 S (2014-2015) punkt 5 har kommunal- og forvaltningskomiteen fremmet forslag om overføring av oppgaver til kommunene. Under komiteens merknader (punkt 5.2) heter det: "Komiteen viser til forslaget om å la kommunene overta borgerlige vigsler og notarialbekreftelser og støtter dette under forutsetning av statlig fullfinansiering av disse oppgavene." Det er ikke hensiktsmessig at både kommunen og tingretten har kompetanse til å utføre de samme notarialoppgavene. Kompetansen kan være delt, men da slik at den enkelte oppgave enten hører under kommunen eller under tingretten.

Side 12 av 22 På denne bakgrunn mener Domstoladministrasjonen at det ikke bør inntas bestemmelser om notarialforretninger i domstolloven. Hvilke notarialoppgaver som hører under kommunene og hvilke som hører under tingretten bør fremgå av lov om notarius publicus. Domstoladministrasjonen mener en bedre løsning vil være å kun innta en henvisning til lov om notarius publicus i domstolloven. 4.14. Inhabilitet Utkastet foreslår at dagens regelverk i det vesentlige videreføres, men med enkelte systematiske forenklinger og språklige justeringer. Domstoladministrasjonen kan slutte seg til forslaget. 4.15. Lekdommere utvalg og trekning Utredningen foreslår at reglene som gjelder utvalg og trekning av lekdommere inntas i kapittel 7, men at det lovtekniske skillet mellom utvalg og trekning videreføres. Domstoladministrasjonen er enig i at dette er en hensiktsmessig løsning. Bestemmelsene om lekdommere i foreslåtte kapittel 7, gjelder både meddommere og medlemmer av lagretten. I NOU 2011:13 ble det forselått endringer i domstollovens regler om medlemmer av lagretten. Utredningen viser til at det er usikkert hvorvidt det vil bli gjort endringer i lagretteordningen, og tar derfor utgangspunkt i at dagens regler vil bestå. I den grad lagretteordningen avvikles, stiller vi spørsmål om det er nødvendig å gjøre noen endringer i bestemmelsene om lagrette. For øvrig har vi ingen kommentarer til forslagene vedrørende lagretteordningen. I nåværende lov er det en del stillingsgrupper som er utelukket fra valg til lekdommerutvalgene. Utredningen har vurdert hvorvidt det er andre grupper som også bør utelukkes fra valg. Det konkluderes med at ansatte i tollmyndigheten skal utelukkes fra valg, men at det ikke er tungtveiende hensyn som tilsier at andre grupper bør unntas. Domstoladministrasjonen er enige i vurderingene og støtter forslaget om at ansatte i tollmyndigheten utelukkes fra valg, med den begrunnelse som er gitt i utredningen. Det er også foreslått noen endringer i bestemmelsene om vandelskontroll av lekdommere. Domstoladministrasjonen har noen merknader til disse bestemmelsene. Slik dagens regler er skjer vandelskontroll av kommunene, først i forbindelse med valg av lekdommere og deretter løpende kontroller under valgperioden. Både i forbindelse med valget og de løpende kontrollene blir det brukt mye resurser på å sjekke om medlemmene tilfredsstiller vandelskravene. Ordningen med løpende kontroll kan videre medføre at forhold som inntrer i tiden mellom kontrolltidspunktene ikke avdekkes. For å unngå dette siste problemet har utredningen foreslått en endring i forskriftshjemmelen nåværende 77, slik at det nå er åpnet for kontroll på det tidspunktet dommeren trekkes ut til saker, jf. utkastets 7-12 andre ledd. Domstoladministrasjonen støtter forslaget om at kontroll bør skje i forbindelse med uttrekning av dommer til den enkelte sak. Vi mener videre det bør opprettes en ordning for automatisk kontroll, noe som vil innebære betydelige besparelser for samfunnet.

Side 13 av 22 Vi ser for oss en ordning der kontrollen skjer automatisk når saksbehandleren utfører oppgaven "trekk meddommere" i Lovisa. Det vil da gå en elektronisk forespørsel til politiets strafferegister om det er merknader i registeret på aktuelle personer i henhold til bestemmelsene i forslagets 7-8. Domstolene får et elektronisk gyldig/ikke gyldig svar tilbake. Dette sikrer både at vandelskontrollen er oppdatert og at det ikke gis ut flere opplysninger enn nødvendig. Det vil heller ikke være mulig å misbruke løsningen ved å sjekke andre enn de aktuelle meddommerne, ettersom forespørselen går automatisk når saksbehandleren utfører oppgaven "trekk meddommere" i Lovisa. Det vil også være mulig med tilsvarende automatisk kontroll ved valg av medlemmer til utvalgene. Vi ser da for oss at kommunene kan melde inn det gitte antall meddommere til meddommerportalen. Ved innmeldingen går det en automatisk forespørsel til politiets strafferegister og det vil gis et elektronisk gyldig/ikke gyldig svar til tilbake. Den skisserte løsningen forutsetter at politiet oppretter en elektronisk tjeneste for automatisk kontroll. Det må også foretas tilpasninger i domstolenes saksbehandlingssystem og det må forventes noen investeringsog driftskostnader knyttet til opprettelse og tilpasninger til løsningen. Besparelsene løsningen innebærer vil på sikt være langt større enn kostnadene knyttet til opprettelse og drift. Utviklingen av en slik løsning er en del av den varslede satsningen på forbedring av kommunikasjon i straffesakskjeden. I forslag til statsbudsjett for 2017 har regjeringen satt av 26 millioner kroner for å bedre den digitale kommunikasjon mellom domstolene, politi, påtalemyndighet og Kriminalomsorgen. Ettersom løsningen krever opprettelse av og tilpasning til en elektronisk tjeneste bør det ikke fastsettes i loven at kontrollen skal skje på denne måten, men loven må åpne for løsningen. Vi mener forslagets 7-10 tredje ledd og 7-12 andre ledd tar høyde for dette. Selv om utkastets 7-12 andre ledd åpner for den skisserte løsningen, er vi av den oppfatning at det er hensiktsmessig at lovteksten gir domstoladministrasjonen en hjemmel til å gjennomføre den løpende vandelskontrollen. Det må i så tilfelle også gis anledning til å begjære vandelsvurdering etter reglene politiregisterloven 45, slik at kontrollen faktisk kan gjennomføres. Vi foreslår at 7-12 andre ledd utformes slik: (2) Domstoladministrasjonen kan ved uttaking av lekdommere kontrollere om medlemmet er innført i fortegnelsen i strid med 7-8. Domstoladministrasjonen kan i den forbindelse begjære vandelsvurdering etter reglene i politiregisterloven 45. Kongen kan gi nærmere forskrift om gjennomføringen av kontrollen. Videre må loven si noe om hvordan kontrollen under valgperioden skal foregå frem til en automatisk løsning for kontroll ved uttrekning er på plass. Det vil ikke være praktisk med kontroll ved uttrekning før en slik løsning er utviklet. Domstoladministrasjonen går derfor inn for at kommunene inntil videre må fortsette med løpende kontroller, med hyppighet på maksimalt 6 måneder. Dette kan inntas i loven, for eksempel som et nytt andre punktum i 7-10 første ledd slik at bestemmelsen får slik ordlyd: (1) Kommunene skal kontrollere at ingen velges i strid med 7-6 7-8. Fram til teknisk løsning for automatisk kontroll ved uttaking av lekdommere er utviklet skal kommunene hvert halvår kontrollere om medlemmene innført i fortegnelsen i strid med 7-8. Om domstolenes kontroll gjelder 7-12.

Side 14 av 22 For øvrig påpekes at utkastets 7-12 andre ledd benytter ordet "legdommer", mens det ellers i loven er benyttet "lekdommer". Ordbruken bør være lik i hele loven, og 7-12 andre ledd bør derfor også benytte "lekdommer". 4.16. Alminnelige regler om domstolens virksomhet I utkastet er det foreslått en lovfesting av tilfeldighetsprinsippet. I utkastets 3-3 første ledd tredje punktum (lagmannsrettene) og i 4-3 andre ledd tredje punktum (tingrettene) foreslås følgende ordlyd: (2) Fordelingen av saker skal bygge på objektive kriterier som legger til rette for rimelig arbeidsfordeling mellom dommerne og en effektiv bruk av domstolens ressurser. Domstoladministrasjonen er enig i at tilfeldighetsprinsippet må videreføres. Kjernen i tilfeldighetsprinsippet må anses som sikker ulovfestet rett. Det er alminnelig antatt at saksfordelingen som utgangspunkt skal skje etter et prinsipp om tilfeldig fordeling. Hva som nærmere ligger i dette prinsippet, er mer usikkert. Dette gjelder blant annet adgangen til å gjøre unntak fra utgangspunktet om tilfeldig fordeling. Domstolene praktiserer i dag en rekke unntak fra utgangspunktet om tilfeldig fordeling. Unntak gjøres blant annet ved tildeling av større straffesaker og sivile saker til mer erfarne dommere, og ved at det kan tas hensyn til dommernes alder, helse og arbeidsbyrde. I andre tilfeller kan saker som i utgangspunktet er tildelt bestemte dommere bli fordelt på andre. Slike endringer kan skyldes forfall og andre praktiske hensyn. Det er også grunn til å nevne at det ikke gjelder noe generelt tilfeldighetsprinsipp ved den nye behandling av en sak etter at en avgjørelse er opphevet, jf. Rt. 2005 side 334. Det normale i slike tilfeller er at de samme dommerne deltar, ikke minst i mer omfattende saker. Tildeling av saker til dommerfullmektiger skjer vanligvis heller ikke etter et generelt tilfeldighetsprinsipp. Det kan også tenkes at bestemte sakstyper fordeles til bestemte dommere som ledd i spesialiseringstiltak. På ovennevnte bakgrunn ser man at det foreligger ulike saklige hensyn som kan begrunne unntak fra utgangspunktet om tilfeldig fordeling. Etter Domstoladministrasjonens oppfatning kan det diskuteres om det er hensiktsmessig med en lovregulering av tilfeldighetsprinsippet. Dette skyldes blant annet at det er uklart hvor omfattende adgang det er til å gjøre unntak fra utgangspunktet om tilfeldig fordeling. Etter gjeldende rett må det legges til grunn at unntak bare kan gjøres dersom det foreligger saklig grunn. Hva som kan sies å utgjøre en saklig grunn, kan i konkrete situasjoner være usikkert. Domstoladministrasjonen er i tvil om den foreslåtte ordlyden i utkastet i tilstrekkelig grad omfatter de praktiske unntaksbehovene. Dersom prinsippet skal lovreguleres, er det etter vår oppfatning viktig at unntaksbehovene i tilstrekkelig grad gjenspeiles i en eventuell lovbestemmelse. Domstoladministrasjonen har for øvrig ingen merknader. 4.17. Offentlighet i rettspleien Domstoladministrasjonen nedsatte i 2009 en arbeidsgruppe om delrevisjon av reglene om offentlighet i rettspleien. Arbeidsgruppen avga rapporter i 2010, hvor det blant annet ble foreslått endringer i domstolloven, tvisteloven, forskrift om offentlighet i rettspleien og forskrift om fotografering, filmopptak og opptak for radio, fjernsyn eller internett i rettsmøter. I domstolloven ble det foreslått endringer i 125, 129, 130 og 198. I tillegg ble det foreslått nye bestemmelser for å lovfeste prinsippet om rettens plikt til å

Side 15 av 22 vurdere meroffentlighet, klargjøring av pressens uttalerett og ankerett i spørsmål om å holde rettsmøte for lukkede dører og en bestemmelse om fotografering og lydopptak i sivile saker og straffesaker. Utkastet bygger i hovedsak på arbeidsgruppens forslag fra 2010. Det er foreslått endringer i reglene om adgangen til å foreta lyd- og bildeopptak i retten, slik at det blir én felles bestemmelse i 16-6 for sivile saker og straffesaker. Forslaget skal gi en klar og enkel hovedregel, i tillegg er det lagt til grunn at adgangen til å tillate opptak ikke skal praktiseres for strengt. Videre er det i 16-7 foreslått at pressen skal ha uttalerett og ankerett i spørsmål om et rettsmøte skal gå for lukkede dører. Det er i den forbindelse lagt til grunn at arbeidsgruppens definisjon av "presse" i forslag til endringer i forskrift om offentlighet i rettspleien er veiledende for lovens vilkår. Domstoladministrasjonen støtter de foreslåtte endringene. Når det gjelder plikten til å vurdere meroffentlighet er det foreslått en mer generell bestemmelse enn det arbeidsgruppen i sin tid gikk inn for. Arbeidsgruppen foreslo en bestemmelse som fastslo plikten til å vurdere meroffentlighet kun i forhold til dokumentoffentlighet, da det var på dette området en slik bestemmelse ville få størst betydning. Det ble også vist til at meroffentlighet for rettsmøter og referater allerede var regulert i loven og at reguleringen på disse punktene var tilstrekkelige. Utkastet fra Sundet har ikke begrenset bestemmelsen til å gjelde kun for dokumentoffentlighet, men heller foreslått en generell bestemmelse om plikt til å vurdere meroffentlighet, som omfatter både møteoffentlighet, referatoffentlighet og dokumentoffentlighet. Formålet med bestemmelsen er å tydeliggjøre forpliktelsen til å vektlegge hensynet til allmennheten og pressen generelt. Domstoladministrasjonen støtter forslaget om at bestemmelsen om plikten til å vurdere meroffentlighet skal være generell, da dette vil være i tråd med det generelle meroffentlighetsprinsippet. For øvrig viser vi til tilleggsnotatet til utredningen og påpeker at arbeidsgruppens forslag til endringer i tvisteloven, forskrift om offentlighet i rettspleien, forskrift om fotografering, filmopptak og opptak for radio, fjernsyn eller internett i rettsmøter bør følges opp. 4.18. Frister I utkastet er det foreslått at dagens regler videreføres, med noen språklige oppdateringer og justeringer. I lovforslagets 17-1 andre ledd antas ordet "ikke" å ha falt ut, og vi antar at forslaget er ment å lyde slik: "Frister fastsatt i uker, måneder eller år, ender på den dag i den siste uke eller måned som etter sitt navn eller tall svarer til den dag fristen begynte å løpe. Har måneden ikke dette tallet, ender fristen på den siste dagen i måneden." Lovforslagets 17-3 omhandler fristavbrudd og er en videreføring av nåværende 146 med språklige endringer. Forslagets andre og fjerde ledd opererer med uttrykket "postoperatør". Hensett til lov om posttjenester av 4. september 2015 nr. 91, antas det at uttrykket "tilbyder av posttjenester" skal benyttes i stedet for "postoperatør". Domstoladministrasjonen har for øvrig ingen merknader.

Side 16 av 22 4.19. Forkynnelse Utkastet tar i hovedsak sikte på en opprydding i reglene, men med noen innholdsmessige justeringer. Det er også foreslått at noen bestemmelser som i dag følger av forskrifter tas inn i loven for å gjøre lovteksten mer opplysende. Det er foreslått å flytte reglene som gjelder stevnevitner over til kapittelet som gjelder forkynnelse, for en mer hensiktsmessig plassering. Reglene om forkynnelse er plassert i lovens del med alminnelige regler om domstolenes virksomhet. Domstoladministrasjonen er enige i at disse strukturelle endringene er hensiktsmessige og støtter forslagene. Når det gjelder innholdsmessige endringer er det for det første foreslått at særreglene om forenklet forkynning for forliksrådene er tatt ut av loven, slik at vanlige forkynningsregler gjelder. Bakgrunnen for denne endringen er at den forenklede forkynningsformen anses uheldig og ikke er forsvarlig så lenge forliksrådene har domsmyndighet. Alternativt er det foreslått at gjeldende særregler beholdes, men at tvistelovens regler om oppfriskning da endres slik at oppfriskning kan begjæres ovenfor fraværsavgjørelser fra forliksrådene som er begrunnet med at dokumentene ikke har kommer frem til saksøkte. Domstoladministrasjonen støtter forslaget om at særreglene for forkynning for forliksrådets dokumenter skal oppheves. Fjerning av den forenklede forkynningsformen vil nok føre til merarbeid for forliksrådene, men på den annen side vil det bedre rettsikkerheten da de ordinære forkynningsreglene i større grad er en garanti for at dokumentene faktisk kommer frem. Videre vil endringen sannsynligvis føre til en redusering i antall saker som bringes inn til tingretten med den begrunnelse den innklagede parten i forliksrådet ikke mottok forliksklagen eller innkallingen til forliksrådet, og dermed frigjøre ressurser hos tingrettene. Vi mener videre at løsningen med å la de ordinære forkynningsreglene gjelde også for forliksrådene er å foretrekke fremfor alternativet med å beholde særreglene og i stedet endre oppfriskningsreglene. Tilliten til rettssystemet vil best ivaretas ved endring av forkynningsreglene. Å la reglene stå kan medføre redusert tillit til rettsvesenet for de partene som opplever å få dommer mot seg uten å ha kjennskap til at det verserer en sak. At det gis adgang til oppfriskning er ikke nødvendigvis tilstrekkelig for å gjenopprette tilliten, i tillegg til at det kan føles tungvint for parten å måtte begjære oppfriskning. Dersom man velger å la bestemmelsene om forenklet forkynning for forliksrådene stå, er vi enige i at reglene om oppfriskning bør endres. Tvisteloven 6-14 fjerde ledd bør da oppheves slik at mulighetene for å gi oppfriskning i forliksrådet gjeninnføres. Videre er det foreslått noen innholdsmessige endringer knyttet til teknologisk utvikling og bruk av elektronisk kommunikasjon. Tilleggsnotatet fra Domstoladministrasjonen har ytterligere merknader til dette, samt spesielle merknader knyttet til forkynning og teknologisk utvikling. Domstoladministrasjonen er fortsatt av den oppfatning at det absolutt bør prioriteres å utforme regelverket på en teknologfremmendemåte. Digitaliseringsarbeidet i domstolene har allerede startet og det er derfor vesentlig at regelverket er teknologifremmende og fullt ut likestiller digitale og tradisjonelle løsninger. Regelverket må utformes slik at det kan møte den teknologiske utviklingen i samfunnet generelt, og det er derfor viktig at det ikke legger til grunn visse løsninger, men åpner for ulike og eventuelt nye tekniske løsninger som kan komme i fremtiden.