14. Krav om lovhjemmel

KAPlTTEL 3 Grnnneäikår fer straffansvar Ny bestemmelse 14. Krav om lovhjemmel Strafferettslige reaksjoner, jf. 59 og 30, kan bare ilegges med hjemmel i lov. Bestemmelsen er ny i straffeloven, men nedfeller lovprinsippet i Strafferetten og skal i hovedsak forstås på samme måte som Grunnloven 96, EMK artikkel 7 og SP artikkel 15. Med lov menes norsk formell lov, jf. Grunnloven 49 Og 76 79, provisorisk anordning med hjem mel i Grunnloven 17 og forskrift der straifetrusselen er tatt inn i for mell lov. Innenfor Strafferetten må bestemmelsen inneholde en beskri velse som er så klar at det i de fleste tilfeller ikke er tvil om handlingen omfattes eller ikke. Manglende støtte i ordlyden kan ikke avhjelpes ved at forholdet er straffverdig eller at det foreligger en klar lovgiverinten sjon, da må loven endres (Rt. 2014 s. 238). Ny bestemmelse 15. Medvirkning Et straffebud rammer også den som medvirker til overtredelsen, når ikke annet er bestemt Straffeloven 1902 inneholder ingen generell bestemmelse om medvirk ning, men bestemmelsen viderefører likevel gjeldende rett. Straif for med virkning krever ikke som tidligere at det var angitt i det konkrete straffe budet, og gjelder nå også særlovgivning. Bestemmelsen innebærer dermed en viss rrykriminalisering. Medvirkningsbegrepeti seg selv er uendret. Generelt. Medvirkning må knytte seg til en annens straffbare handling (Rt. 2014 s. 1134). Straff for medvirkning krever at medvirkningen har skjedd før eller under utførelsen av den straffbare handling. Etterføl

15. MEDVIRKNING I25 gende bistand rammes av egne bestemmelser, typisk heleri. Grensetilfel ler kan tenkes der medvirkning skjer i umiddelbar tilknytning til over tredelsen (Ot.prp. nr. 90 (2003 2004), Rt. 1973 s. 180). En person som kommer til under utførelsen og så bidrar, vil også kunne straffes selv om medvirker ikke på forhånd visste hva som skulle skje (Rt. 2003 s. 350). Medvirkningsansvaret forutsetter ikke at medvirkningen har vaert en nødvendig forutsetning eller letter gjennomføringen. Selv medvirkning som slår negativt ut for h0vedmannen, vil kunne straffes. Medvirker må handle med den nødvendige skyld med hensyn til hvert faktisk moment som er et vilkår for straff (Rt. 2008 s. 1342). Det er likevel ikke krav om at medvirkeren vet konkret hva den straffbare handling skal rettes mot, hvem som er den fornærmede, eller hva som skal borttas (Rt. 2008 s. 1342 der det var tilstrekkelig at medvirkerenw visste at han medvirket til et grovt ran som skulle skje innen rimelig tid). Særspørsmål oppstår der det er krav om subjektivt overskudd, typisk ved vinnings hensikt (som nå er erstattet med vinnings forsett). Det klare utgangspunkt er at dekningsprinsippet skal gjelde fullt ut - medvirkeren må også ha den nødvendige skyld (Ot.prp. nr. 90 (2003 2004)). Etter en konkret vurdering kan det tenkes unntak. Er kravet om subjektivt overskudd et krav om hensikt, kan straffebudets effektivitet tale for at det ikke kreves hensikt også hos medvirker (Rt. 2002 s. 476). Er kravet forsett, vil ikke de samme hensyn gjøre seg.eldende (Rt. 2013 s. 789, der det uttales at for terror må det kreves at medvirkeren også har ter rorforsett). Problemstillingen er mindre aktuell i ny straffelov, der det er langt færre krav om hensikt. Selv dagligdagse handlinger kan isolert sett bedømmes som medvirkningshandlinger. En del slike handlinger vil ikke rammes fordi kravet til skyld ikke er oppfylt. I tilfeller der uaktsom overtredelse er straffbar, vil imidlertid også den som burde forstått at hovedmannen skulle begå lovbrudd, rammes. Forståelsen av medvirkningsbegrepet må suppleres med den alminnelige rettsstridsreservasjonen og tolkes innskrenkende der det ellers vil lede til urimelige resultater. Se også 80 bokstav c) nr. 2 om nedsettelse av straff på grunn av medvirkning av liten betydning. For å kunne bli dømt for medvirkning kreves normalt at tiltalte fysisk har bidratt ved den faktiske utførelsen av handlingen (fysisk medvirkning), eller at tiltalte positivt har tilskyndet til handlingen eller styrket gjerningspersonens forsett (psykisk medvirkning) (Rt. 2014 s. 466, Rt. 2014 s. 930 mi.). Fysisk medvirkning. Fysisk medvirkning vil gjerne bestå av ulike handlinger som å kjøre til ransstedet, holde vakt eller skaffe Våpen. Psykisk medvirkning. Psykisk medvirkning krever positiv tilskyndelse. En annen formulering er at man må solidarisere seg med handlingen.

26 [ KAPITTEL 3: GRUNNViLKÅR FOR STRAFFANSVAR Passivitet er normalt ikke tilstrekkelig. Kunnskap om en annens krimi nelle virksomhet er normalt ikke nok (Rt. 1957 s. 476, mannen kjente til at kona fremstilte og solgte brennevin fra deres hus). Det er heller ikke nok at en person i ord eller handling gir uttrykk for ikke å ha noe imot at en handling blir foretatt (Rt. 1998 s. 459, Rt. 2005 s. 934), eller godkjenner handlingen (Ot.prp. nr. 90 (2003 2004)). Dersom en ' ektefelle har oppbevart narkotika i felles hjem, er ikke dette i seg selv tilstrekkelig for å dømme den andre ektefellen for medvirkning selv der denne er eier og kjenner til oppbevaringen (Rt. 1998 s. 459, Rt. 2005 s. 934).Annerledes blir det dersom en person som ikke bor der, legger igjen narkotika i en bolig, og eieren kjenner til det uten å foreta seg noe. I slike tilfeller vil man som regel ha en aktivitetsplikt (Rt. 2005 s. 1319, Rt. 2012 s. 492, Rt. 2009 s. 187).Å være til stede i et rom med kunn skap om at noen oppbevarer narkotika, er ikke nok (Rt. 2012 s. 492). Å være i følge med en kurer er heller ikke nok (Rt. 2010 s. 1076). Det er som utgangspunkt heller ikke tilstrekkelig at man er fører av bil/ båt og blir oppmerksom på at en passasjer oppbevarer narkotika på seg, med mindre man solidariserer seg med oppbevaringen (Rt. 2001 s. 1671). Fysiske handlinger kan utgjøre psykisk medvirkning, eksempelvis der en person påjbrhånd har sagt seg villig til å kjøre fluktbil etter et ran, eller der en person er til stede for å støtte (Rt. 2014 s. 397). Det vil bero på en konkret vurdering om en forutgående legemskrenkelse kan begrunne medvirkningsansvar for en påfølgende legemskrenkelse utført av andre (Rt. 2014 s. 1134).Dette kan for eksempel begrunnes i en ellers sentral rolle som har styrket andres forsett (Rt. 2014 s. 930). Medvirkning ved passivitet. Passivitet kan unntaksvis medføre straff ansvar. Dette gjelder der omstendighetene eller vedkommendes stil ling medfører en handleplikt for å avverge det stralfbare forholdet. Ren passivitet kan være tilstrekkelig, det er ikke krav om konkludent atferd (Rt. 2013 s. 1015). Dette kan eksempelvis være der vedkommende har medvirket under planlegging, men av ulike årsaker ikke deltar i selve 'ennomføringen (Rt. 2014 s. 466). Et annet eksempel er drosjesjåfø rens plikt til å reagere dersom det blir begått straffbare handlinger blant passasjerene (Rt. 2009 s. 1498). Handlingsplikt kan også oppstå for den som er med på planleggingen og utføringen, men der en deltaker går lenger enn det som var avtalt typisk der den avtalte volden blir mer omfattende enn ventet, eller at et tyveri utvikler seg til et ran (Rt. 2010 s. 1630, Rt. 2009 s. 1365). I slike tilfeller har man plikt til å gripe inn eller klart distansere seg dersom det er mulig. Dette beror på en konkret vurdering, der det sentrale er om medvirkeren har tid og anledning til å reagere, og hvor uventet utviklingen var for ham. Et annet eksempel er personen som tror han skal omsette et parti på 5 kg narkotika, og ikke

16. FORSØK trekker seg fra avtalen etter at det ble klart at det var snakk om 12 kg (Rt. 2013 s. 80). En variant av dette er tilfellet der man medvirker ved å skaffe til veie våpen, og i ettertid innser at det skal benyttes til drap (Rt. 2002 s. 1717 Orderud). Dersom hovedmannen går lenger enn det som er forutsatt, og medvirkeren ikke blir kjent med dette, kan han ikke straffes for det overskytende eksempelvis der en person holder vakt og hovedmannen begår ran i stedet for tyveri (Rt. 2009 s. 1365). Handle plikt kan også oppstå for personer med et saerlig ansvar som far informasjon om at noe strailbart vil skje (Rt. 2013 s. 1686).Et annet eksempel er der vedkommende har en handleplikt i kraft av et omsorgsansvar, typisk foreldreansvar (Rt. 2013 s. 1015 Christoffer saken, der moren ikke hadde grepet inn på tross av at hun forsto eller holdt det som mest sannsynlig at ektemannen utøvde vold mot sønnen)., l27 15. Forsøk Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen, straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt. - Den som frivillig avstår fra å fullbyrde lovbruddet eller awerger at det blir fullbyrdet, straffes likevel ikke for forsøk. Strl. 7902 49 50 s? Bestemmelsen avviker fra straffeloven 1902 ved at straffansvaret avgren ses ved at det knyttes til en øvre strafferamme og ikke til skillet mellom forbrytelser og forseelser. Det er dessuten en mindre endringi reglene om tilbaketreden fia forsøk, jf. annet ledd og nedenfor. For øvrig viderefører bestemmelsen tidligere rettstilstand. Juridisk teori og rettspraksis vedrø rende 55 49 50 i straffeloven 1902 vil derfor fremdeles ha betydning. Første ledd. For å straffes for forsøk må to vilkår være oppfylt (Rt. 2005 s. 1625): For det første må jerningspersonen ha forsett om å fiillbyrde den straffbare handlingen. Det stilles de samme krav til dette forsettet som. til forsett ved fullførte lovbrudd, samt eventuelle krav til hensikt og lignende (subjektive overskudd). Forsettet må dekke alle forholdene i gjerningsbeskrivelsen i straffebudet. Forsøk på uaktsom overtredelse rammes ikke (Rt. 1999 s. 874), men det er tilstrekkelig for at forsøk skal kunne straffes, at strahebudet som utgangspunkt krever forsett. Det at et straffebud inneholder straffbarhetsrnomenter som ikke krever forsett, er ikke til hinder for forsøksstraff eksempelvis uaktsomhet fornærmedes alder (Rt. 2011 s. 1455). hva gjelder

28! KAPITTEL 3: GRUNNVILKÅR FOR STRAFFANSVAR For det andre må gjerningsmannen seg noe som viser at fullbyrdelsen skulle skje i noenlunde umiddelbar sammenheng med den foretatte handlingen (Rt. 2005 s. 1625,Rt. 2010 s. 1011).Det innebærer at han må ha foretatt noe som viser at han er i ferd med å påbegynne ha foretatt realiseringen av forsettet, eller foretatt noe som må være ment å føre direkte til utføringen (Rt. 2011 s. 1455). I teorien er dette omtalt som at gjerningsmannen «skrider til verket».ved vurderingen må man legge vekt på den tidsmessige nærheten mellom det som er gjort og det som gjenstår, handlingenes karakter og den psykologiske forskjellen mellom dem (Rt. 2010 s. 1011,Rt. 2008 s. 867) Vurderingen og det ytre hendel sesforløpet må ses i sammenheng (Rt. 2005 s. 1625). Momenter vil være hvor fast forsettet har vaert, hvor planmessige og langsiktige forberedel sene har Vært, og hvor mye forberedelsene skiller seg fra det som skal utføres (Rt. 2010 s. 1011). Det trenger ikke a være en aktiv handling, idet passivitet i visse tilfeller også kan rammes (Ot. prp. nr. 90 (2003 2004)). Dersom disse vilkårene ikke er oppfylt, foreligger det bare straffri forberedelse og ikke straffbart forsøk (Rt. 1979 s. 1265), med mindre forberedelseshandlingene i seg selv er straffbare. Forsøk på slike forbere delseshandlinger vil da også være straffbart (Ot.prp. nr. 90 (2003 2004)). Utjenlig forsøk er straffbart forsøk (Rt. 1991 s. 95, Rt. 2010 s. 287 mv.). Der handlingen rammer den som den er rettet mot, men det viser seg å foreligge en personforveksling, foreligger fullbyrdet forbrytelse. Der handlingen rammer en annen enn den som den er rettet mot, fore ligger feiltreff (abberatio ictus) som anses som fullbyrdet forbrytelse (Rt. 2000 s- 970, Rt. 2004 s 1565). Grensen mellom forsøk og fullbyrdet forbrytelse avgjøres av innholdet 1 den enkelte straifebestemmelsen (Rt. 1965 s. 27 3) Noen bestem melser har et innhold som innebærer at forsøk er fullbyrdet forbrytelse, mens andre bestemmelser stiller opp en rekke straäbarhetsvilkår som innebærer at det er forsøk helt til alle Vilkårene er oppfylt. I medvirkningstilfeller er det hovedmannens handling som avgjør om det foreligger medvirkning til fullbyrdet forbrytelse eller medvirk ning til forsøk. Den omstendighet at medvirkeren har utført sin del, innebærer derved ikke at medvirkeren skal dømmes for medvirkning til fullbyrdet forbrytelse før hovedmannen har begått fullbyrdet handling. Armet ledd. Straibrihet ved at lovbryteren frivillig trer tilbake, forut setter at den nedre forsøksgrensen er overskredet, og at det derfor har oppstått et straffansvar som så faller bort. Det er ikke mulig å tre tilbake da fullbyrdet forbrytelse (Rt. 1948 s. 531, Ot.prp. nr. 90 (2003 2004)), og heller ikke når det bare foreligger straffrie forberedelser, se over. Straifbarhetsbortfall inntrer enten dersom gjerningsmannen i forsøksfasen avbryter virksomheten på. et tidspunkt da han selv var av den ) l

17.NØDRETTl 29 at han kunne ha fullbyrdet forbrytelsen eller at det 'ensto oppfatning mer for å fullbyrde forbrytelsen (Rt. 1988 s. 16, Rt. 2014 s. 368), eller dersom han ombestemmer seg etter at fullendt forsøk foreligger, men fø resultatet som innebærer fullbyrdet forbrytelse, er inntrådt, og han så forebygger resultatet.tilbaketredenen må være frivillig, men det er ikke lenger et krav om at.erningsmannen tror at virksomheten ikker oppdaget. Dette vil imidlertid være et relevant moment for om tilbake tredenen var frivillig. Dersom 'erningsmannen gir seg fordi han ikke lykkes, foreligger det ikke straifri tilbaketreden (Ot.prp. nr. 90 (2003 2004)). Som eksempel kan nevnes biltyven som ikke får opp døren, eller innbruddstyven som ikke kommer seg inn i huset. Når flere har vært sammen, må hver deltaker vurderes særskilt (Rt. 1998 s. 462). Se også 15 om ansvar ved passiv medvirkning der en medvirker trekker seg. r Strl. 1902 40 21.5kyldkravet Straffelovgivningen rammer base forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt. Bestemmelsen viderefører til delstraffeloven 1902 40, men.elder også strafebestemmelser i særlovgivningen. Som hovedregel er det krav om forsett å dømmes for en straffbar handling med mindre annet er uttrykkelig bestemt eller følger av en tolking av den aktuelle bestem melsen. Politiprovokasjon. Reglene for provokasjon er oppsummert blant annet i Rt.2011 s.1455: Det er et grunnvilkår for å tillate slik etterfor sking at politiet ikke aktivt fremkaller en straifbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått. I tillegg kreves at de metoder som blir benyt tet, på bakgrunn av forholdets alvor og grad av mistanke fremstår som proporsjonale, og at etterforskingsskrittene blir besluttet og.ennom ført på en forsvarlig og dokumenterbar måte (se også Rt.1984 s.1076, Rt. 1992 s.1088, Rt. 1994 s.319, Rt. 1998 s. 407, Rt.2000 s.1223, Rt.2000 s.1482 og Rt.2008 s.1659). Dersom politiet aktivt har frem kalt handlingen, er det begått feil ved rettergangen, men dette er en ret tergangsfeil som griper inn i skyldspørsmålet, og som etter rettspraksis skalede til frifinnelse,jf. også EMK artikkel 6 nr. I. Også i tilfeller hvor det er begått andre feil ved bruk av etterforsking med provokasjons tilsnitt, kan resultatet bli frifinnelse fordi de beviser som er fremskaffet på denne måten, ikke kan benyttes som grunnlag for domfellelse, men dette avhenger hvilke andre beviser som foreligger. Også bruk av andre utradisjonelle etterforskingsmetoder kan lede til &ifinnelse. Dette kan være tilfeller der politiet ikke aktivt har frem kalt den straffbare handlingen, men lagtil rette for handling fra tiltalte (gjerne omtalt som fristelse/lokkeduetilfellene). For å bruke slike meto

22. FORSETT l 35 der er det krav om mistanke, forholdsmessighet og formelle krav (RG 2013 s. 615 der Oslo politidistrikt hadde brukt en falsk mobiltelefon for å lokke lommetyver. De formelle kravene var oppfylt ved at dette skjedde som ledd i et prosjekt hos politiet som det var notoritet rundt).! 22. Forsett Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud a) med hensikt, b) med bevissthet om at. handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrixielsen, eller c) holder det for mulig-at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.. Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, jf., 26. ',, Ny bestemmelse Bestemmelsen er ny i straffeloven, men viderefører gjeldende rett om de ulike former for forsett. Ved krav om forsett er det ikke rom for hypotetiske betraktninger eller etterpåklokskap. Det er derved ikke tilstrekkelig at gjerningsman nen ville ha forstått at følgen kunne bli resultatet dersom han hadde tenkt seg om, eller at han burde eller måtte ha forstått det. Det er heller ikke tilstrekkelig at det bevisst er tatt en risiko. Formene kan oppsum meres slik: a) med hensikt Eremkalte følgen ville det eller b) i sin bevissthet regnet følgen som det mest skjønte det eller sannsynlige resultatet av handlingen c) fattet en bevisst beslutning om å foreta aksepterte det handlingen 0g fattet en bevisst beslutning om å foreta handlingen selv om følgen skulle bli det utilsiktede resultatet av handlingen (dolus eventualis) Bokstav a). Hensikt foreligger når gjerningspersonen ville eller ønsket å handle slik at gjerningsbeskrivelsen blir oppfylt. Handlingen eller følgen er tilsiktet og en del av motivet for gjerningsmannen. Hensikts forsett omfatter også følger som er nødvendige for at hensikten skal oppfylles, for eksempel vil den som plasserer en bombe som det ikke er

36 l KAPITTEL 3: GRUNNVILKÅR FOR STRAFFANSVAR sikkert at vil gå av, på et fly for å drepen bestemt person, kunne straffes også dersom andre blir drept av bomben, selv om det vedrørende disse verken foreligger hensikt eller sannsynlighetsforsett. Bokstav b). Sannsynlighetsforsett foreligger der lovbryter holder det som sikkert eller mest sannsynlig (mer enn 50 %) at gj ernin gsbeskrivel sen vil bli oppfylt. Det er gjerningsmannens egen faktiske oppfatning som skalegges til grunn, jf. 25. Bokstav c).ved eventuelt forsett (dolus eventualis / positiv innvilgelses teori) er det ikke krav om at gjerningspersonen holderesultatet som mest sannsynlig, men bare at det er en risiko for et slikt utfall. I tillegg må lovbryteren bevisst ha bestemt seg for å.ennomføre handlingen også dersom utfallet som er beskrevet i 'erningsbeskrivelsen, skulle bli en realitet. Eksempelvis: En mann skyter ett sklidd ut i nattemørket. Han regner det som usannsynlig at han vil treffe og drepe noen, men aksep terer at det kan bli utfallet, og velger deretter å skyte selv om det skulle resultere i at noen ble drept. Han har da positivt godtatt (innvilget) at 'erningsbeskrivelsen kan bli oppfylt. I noen sammenhenger beskrives eventuelt forsett som «bevisst å ta med på kjøpet».at han hypotetisk sett ville godtatt følgen, er ikke tilstrekkelig. Enhve rimelig tvil med hensyn til om forsett forelå, skal komme tiltalte gode. Ofte vil vurderingen måtte bero på ytre omstendigheter, vitneutsagn og alminnelige erfaringssetninger. Forsettet omfatter også den som handler raskt uten å ha en klar og veloverveid vurdering av hva som skjer (sløret forsett, Rt. 2011 s.1104). Om konstruert forsett ved selvforskyldt rus, nøkkelkommentarene til 25. Forsettet må som hovedregel omfatte alle elementene ved det Straff bare (dekningsprinsippet). Eksempelvis betyr dette at forsettlig drap krever forsett både med hensyn til bruk av vold og med hensyn til at døden ble følgen av handlingen. Mangler dødsforsettet, kan forholdet normalt straffes som legemsbeskadigelse med døden til følge. Mangler både voldsforsettet og dødsforsettet, kan forholdet eventuelt straffes som uaktsomt drap. Enkelte straffebud gjør unntak fiadette prinsippet. Dette omtales under det enkelte straffebud. Ny bestemmelse 23.Uaktsomhet Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som utfra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom. Uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse.

524. uroastrruc FØLGE l 37 Bestemmelsen er ny i straffeloven, men viderefører i hovedsak gjel dende rett om uaktsomhetsbegrepet. Første ledd. For at en handling skal være uaktsomi lovens forstand, må to Vilkår være oppfylt: For det første må handlingen avvike lia forsvarlig opptreden. Dette er en objektiv norm. Det skal tas utgangspunkt i hva en fornuftig og samvittighetsfull person ville ha gjort i en tilsvarende situasjon. Lovbrv terens subjektive oppfatning er ikke avgjørende. Aktsomhetsnormen vil avhenge av hvilke lover og regler som gjelder på området, og kan også variere etter hvor mye tid vedkommende hadde på å områ seg ut fra forholdene på stedet. Ikke ethvert avvik fra normen er straffbar, men hvor strengt dette skal vurderes, vil variere i de enkelte straffebud. For det andre må gjerningsmannen kunne bebreidestvpisk omtales: dette som at vedkommende burde eller måtte forstått, skulle handlet annerledes osv.ved vurderingen skal det legges vekt på gjerningsman nens personlige forutsetninger, om vedkommende har handlet på tross av manglende forutsetninger, om handlingen er innenfor dagliglivets hendelser eller er en spesialisert yrkesutøvelse mv. Gjerningsmannens oppfatning skal legges til grunn, men også denne oppfatningen kan vaere uaktsom, jf. 25. ' Annet ledd definerer grov uaktsomhet og innebærer en viss utvidelse av begrepet.tidligere var det krav om at handlingen måtte være «saer deles» klanderverdig. Se for øvrig første ledd. 24. Uforsettlig følge En uiorsettlig følge inngår i vurderingen av om et lovbrudd er grovt dersom lovbryteren har opptrådt uaktsomt med hensyn til følgen eller unnlatt etter evne å avverge følgen etter å ha blitt oppmerksom på at den kunne inntre. Std. 7902 43 Bestemmelsen viderefører straffeloven I902 43, men med en av de mer vesentlige endringene i ny straffelov. For at gjerningsmannen skal holdes ansvan for en følge, kreves det alminnelig uaktsomhet, jf. 23. Det er ikke lenger tilstrekkelig med let tere uaktsomhet (culpa levissima, «kunne forstått»). Denne skyldformen er i hovedsak forlatti ny straffelov, med enkelte unntak (grovt ran, jf. 328). Om det foreligger culpa levissima knyttet til følgene, kan imidlertid ha betydning for utmålingen, se 77. Det er heller ikke lenger slik at den forhøyede strafferammen automatisk inntrer dersom en slik

38 [ KAPITTEL 3: GRUNNVILKÅR FOR STRAFFANSVAR følge har oppstått. Etter 24 skal slike følger bare inngå i vurderingen av om forhøyet strafferamme skal anvendes. Siste alternativ viderefører.eldende rett og oppstiller ansvar dersom uforutsette følger oppstår. Det forutsetter at vedkommende er blitt klar over faren for slik følge og unnlater etter evne å avverge den. Strl. 7902 42 første til tredje ledd 25. Faktisk uvitenhet Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet. Er uvitenheten uaktsom. straffes handlingen når uakeomt lovbrudd er straffbart. Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedøm mes lovbryteren som om han hadde vært edru. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 42 første til tredje ledd uten realitetsendringer. Såkalt situasjonsvillfarelse vil imidlertid regule res av 5 26. Faktisk uvitenhet (tidligere omtalt som villfarelse) er uvitenhet om den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet, og leder til frifinnelse. Om rettslig uvitenhet og såkalt situasjonsvillfarelse, se 26. Om grensen mellom de to villfarelsesformene se Rt. 1973 s. 793, Rt. I986 s. 531 og Rt. 1994 s. 1274. I strafferettslig sammenheng skal 'erningsmannen som oftest bedømmes etter sin egen oppfatning av den faktiske situa sjonen i 'erningsøyeblikket. Dette 'elder for oppfattelse av at gjer ningsbeskrivelsen er oppfylt, om det forelå straifrihetsgrunner eller om det er forhold som kan få betydning for subsumsjonen. Eksempelvis kan den som tar med seg en 'enstand i den tro at det er sin egen, ikke straffes for tyveri selv om.enstanden faktisk tilhører en annen. Den som tror han handler i nødverge, skal bedømmes ut fira det. Den som ikke visste at det var en politimann han slo, skal bedømmes ut fra dette. Fra hovedprinsippet er det.ort unntak som fremgår av bestemmelsens annet og tredje ledd og eventuelt i det enkelte stralfebud. Bestemmelsen 'elder alle faktiske forhold av betydning for'skyldspørsmålet, men kan også ha betydning for faktiske momenter under straffutmålingen. Dette kan også 'elde til skade for.erningsmannen, for eksempel den som tror han avfyrer en ladd pistol som viser seg å være uladd.ved at tidligere 42 fierde ledd ikke er videreført, vil faktisk uvitenhet om verdi også ha betydning. Dette kan få betydning blant annet for vurderingen av om en vinningsforbrytelse er grov, fordi forsettet nå må omfatte tyvegodsets verdi. Også verditapet ved skadeverk vil måtte omfattes av forsettet.

26.RETTSUVITENHETl 39 Tredje ledd.ved selvforskyldt rus er detanledning til å konstruere for sett eller uaktsomhet (fingere skyld). Det er ikke adgang tilå konstruere hensikt eller overlegg. Gjerningsmannen skalikevel ikke automatisk anseså ha forsett. Dersom han vurdert edru mest sannsya ville mis oppfattet situasjonen, skal det ikke fmgeres forsett.ved at en rekke krav om hensikt er endret til krav om forsett, særlig for vinningsforbrytelser, Vilfingering av skyld lede til et videre straffansvar enn tidligere. 26.Rettsuvitenhet Den som på handlingstidspunktet på grunn av uvitenhet om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes når uvitenheten er uaktsom. Strl. 7902 57 - Bestemmelsen viderefører i det vesentlige straffeloven I902 $ 57, men med den endring at adgangen til å legge vekt på rettsuvitenhet har blitt noe større. Dette er signalisert ved at loven bruker ordet uaktsom i stedet for «unnskyldelig». Rettslig uvitenhet kan deles i to kategorier, men overgangen mel lom de to er glidende, og detter grunnen til at de nå reguleres av samme bestemmelse.. Den ene kategorien omfatter villfarelse med hensyn til både straffe bestemmelsens eksistens og straffbbestemmelsens innhold (normvill farelse).ved aktsom rettsvillfarelse skal tiltalte frifinnes. Hensynetil en effektiv håndhevelse av straffebestemmelser innebærer at det i realiteten stilles strenge krav til aktsomheten. Det er særlig to grupper av regler der det må forventes at den enkelte har kunnskap om reglene. Den første gruppen er såkalte samlivsregler, som gjerne støttet av moralnormer, for eksempel regler om fysiske krenkelser og krenkelser av eiendomsrett. At man er ukjent med norskultur og norske normer, uten betyd ning (Innst. O. nr. 72(2004 2005)).Den andre gruppen er reglene på de områder der man skal operere som privatperson eller næringsdri vende. For øvrig kan manglende modenhet, manglende åndelig utrust ning eller manglende stedlig kunnskap være argumenter for aktsomhet, mens manglende lojalitet tilovens formål, neglisjering av advarsel eller overordnet stilling kan være argumenter for uaktsomhet. En aktsom rettsuvitenhet vil utelukke straffskyld i den utstrekning den gjør handlemåten forsvarlig. Rettsuvitenhet vil også utelukke straf Skylder et StmEebud krever uberettiget vinnings hensikt, også der vill farelsen er uaktsom (Rt. 2.008 5. I3 89, men dette er lite praktisk etter ny Straifelov). Om rettsvillfarelsen skal anses aktsom, beror på en totalvur

4.0 l KAPITTEL 3: GRUNNVILKÅR FOR STRAFFANSVAR dering der det avgjørende er om lovbryterens atferd etter forholdene må betegnes som forsvarlig. Dersom vedkommende vet at handlingen er ulovlig, men var ukjent med at den var straffbar, er ikke vilkårene for straäritak til stede.aktsomhetskravet skal fremdeles praktiseres strengt og skal bare unntaksvis lede til frifinnelse (Innst. O. nr. 72(2004 2005)). Tidligere praksis vil fremdeles gi veiledning. En endring fra 1902 loven er at kravet til aktsomhet lempes noe der myndighetene ikke har ort nok forå avverge rettsuvitenheten, for eksempel der reglene er unødig uklart utformet, eller der det ikke er informertilstrekkelig om nye regler. Den andre kategorien er at man ikk er kjent med de rettslige virk ningene av en gitt regel i en gitt situasjon eller i det området man befinner seg, eller er uvitende om rettslige virkninger av privatrettslige disposisjoner (også kalt situasjonsuvitenhet, tidligere regulert som fak tisk villfarelse i straffeloven 1902 42). Det skal generelt mer til for at en situasjonsvillfarelse anses uaktsom jo sterkere grad av situasjonsvill farelse desto mindre skal til forå frifinnes. Eksempler på situasj onsvill farelse er at man var uvitende om jakt og fiskerettigheter på et bestemt område eller ikke kjente til de rettslige konsekvensene av et testament. Dersom man i det hele tatt ikke varkjent med at testamentet fantes, vil det være en faktisk uvitenhet som reguleres av 25. Dersom rettsuvitenheten anses uaktsom, vil det være mulig å unn lateå utmåle straff, jf. 61, eller å sette ned straffen, jf. 80 bokstav j). Dett er særlig aktuelt der den strenge aktsomhetsnormen gir urimelig resultat i en enkeltsak.