Sannsynlighetsforsettet og eventualitetsforsettet i strafferetten

Transkript

1 Sannsynlighetsforsettet og eventualitetsforsettet i strafferetten Med vekt på fingering skyld Kandidatnummer: 583 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Temaet for oppgaven Problemstilling og avgrensning Den videre fremstilling Bakgrunnen for dagens straffelov RETTSKILDEBILDET NASJONALT OG INTERNASJONALT Generelt om Grunnloven og EMK Straffeloven 1902 og Hovedregelen FORSETTBEGREPET OG FORSETTFORMENE I NORSK STRAFFERETT Skyldkravet «dekningsprinsippet» Forsettbegrepet og forsettformene SANNSYNLIGHETSFORSETTET Sannsynlighetsforsettet som forsettform i forarbeidene og i teorien Sannsynlighetsforsettet i rettspraksis EVENTUALITETSFORSETTET (DOLUS EVENTUALIS) Diskusjoner om dolus eventualis som forsettform Anerkjennelse av den positive innvilgelsesteori Forkastelse av den hypotetiske innvilgelsesteori (det hypotetiske forsett) FINGERING AV SKYLD Fingering av sannsynlighetsforsett Fingering av dolus eventualis Lovhjemmel Rettspraksis om straffbare handlinger begått i selvforskyldt rus Handlinger begått i affekt/ på impuls Det slørede forsett VILLFARELSE AVSLUTNING KILDER i

3 9.1 Lover Rettspraksis Høyesterett Underrettspraksis Forarbeider Litteraturliste artikler Litteraturliste bøker i juridisk teori Nettsider ii

4 1 Innledning 1.1 Temaet for oppgaven Temaet for denne avhandlingen er å plassere sannsynlighets- og eventualitetsforsettet i det strafferettslige skyldkravet. Videre vil avhandlingen ta for seg temaet fingering av disse to forsettformene med særlig vekt på eventualitetsforsettet. 1 Fingering av forsett kan kort sagt forklares med at dersom man ikke kan bevise skyld der gjerningspersonen var i beruset tilstand, blir det altså pretendert eller skapt et forsett, ut fra de ytre omstendighetene, som hadde eksistert dersom gjerningspersonen hadde vært edru. Sannsynlighetsforsett og eventualitetsforsett er to av de fire forsettformer vi har i Norge foruten overlegg. Terminologien forsett har blitt brukt siden kriminalloven 1842 (mest sannsynlig også tidligere) og definisjonen av forsett skal bli grundig gjennomgått i denne avhandlingen. 2 Sannsynlighetsforsett kan fingeres ved selvforskyldt rus, men det er mer uklart og omtvistet om dolus eventualis er en skyldform som kan fingeres. Det er sikker rett slått fast av både forarbeidene og rettspraksis at fingering av overlegg og hensiktsforsett ikke er mulig. 3 Når det gjelder fingering av uaktsomhet uttalte Høgberg og Tøssebro i 2012 at det har vært «relativt omdiskutert» om det er adgang til å fingere uaktsomhet, men at det uansett er et «svært begrenset behov for å fingere skyldformen uaktsomhet ved tilfeller av selvforskyldt beruselse». 4 Videre blir det forklart at en adgang til å fingere uaktsomhet, vil ha en selvstendig betydning kun i de tilfeller der det er grunn til å behandle den bevisste uaktsomhet strengere enn den ubevisste. Altså må man i utgangspunktet ha en grunn til å skille mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet før man kan behandle spørsmålet om fingering Problemstilling og avgrensning For å få plass i oppgaven til å gå i dybden på ett spesielt tema, vil jeg legge mest vekt på fingering av skyld i strafferetten. Fingering av skyld gjelder typisk strafferettslige gjerninger begått av gjerningsperson i beruset tilstand. Avhandlingen vil etter hvert ta en retning mot forsettformen dolus eventualis, også kalt eventualitetsforsettet. 1 Eventualitetsforsett og dolus eventualis er begge betegnelser på én og samme skyldform og begge terminologiene kommer til å bli brukt i denne avhandlingen. 2 Kriminalloven 1842 inneholdt både ordet hensikt og overlegg i kapittel 14 3 Ot.prp.nr.90 ( ) side Høgberg & Tøssebro (2012) side Høgberg & Tøssebro (2012) side 238 flg. 1

5 Dolus eventualis ble ikke lovfestet før straffeloven 2005 og loven trådte ikke i kraft før 1. oktober 2015, forsettformen er derfor interessant å utdype. Det eksisterer ikke en stor mengde juridisk litteratur om fingering av denne skyldformen og det er derfor et interessant spørsmål om fingering av denne forsettformen kan anvendes og i så fall hvordan fingering av dolus eventualis anvendes. Til tross for den sene lovfestingen har rettspraksis diskutert dolus eventualis som forsettform en rekke ganger før straffeloven 2005 ble satt i kraft. 6 Dolus eventualis er fortsatt en omdiskutert forsettform og dersom gjerningspersonen er beruset ved den straffbare handlingen, så ligger spørsmålet uavklart om fingering av denne forsettformen kan benyttes. 7 Dolus eventualis er en mer diffus skyldform enn sannsynlighetsforsettet og det har vært et omstridt tema om dette skal være godtatt i norsk rett og om fingering av dolus eventualis er hensiktsmessig å anvende i saker hvor gjerningspersonen er i en rustilstand. Derfor er det interessant å se på om denne forsettformen kan fingeres ved selvforskyldt rus. Målet er å finne svar på om det er hensiktsmessig å fingere dolus eventualis og av den grunn kommer rettspraksis til å få betydelig plass. Det har opp igjennom årene vært diskutert om selve forsettformen dolus eventualis i det heletatt skal eksistere, og at denne skyldformen i tillegg kanskje kan fingeres er enda mer usikkert. 1.3 Den videre fremstilling Rettskildebildet både nasjonalt og internasjonalt blir kort presentert i kapittel 2. Det er hensiktsmessig for den helhetlige forståelsen å definere de ulike typer forsett og plassere sannsynlighets- og eventualitetsforsettet blant de ulike forsettformene. Ofte blir hensiktsforsett og visshetsforsett sett under ett, men det er en viss forskjell på dem som blir forklart sammen med de andre typer forsett under kapittel 3. Videre vil jeg gi en beskrivelse av sannsynlighetsforsettet og eventualitetsforsettet i henholdsvis kapittel 4 og 5. Deretter ligger essensen i avhandlingen i kapittel 6 om fingering av skyld. Villfarelse kommer også inn i bildet i kapittel 7. Helt til slutt ligger kildene inkludert litteraturlisten som er brukt i denne oppgaven. Gjennom hele avhandlingen vil straffeloven 1902 og straffeloven 2005 komme til uttrykk både som sammenligning og som et helhetlig bilde på hva som er gjeldende rett etter 1. oktober 2015 da 6 Se for eks. Rt side 764, LE , LB og Rt side Eksempler der dolus eventualis ble drøftet, men ikke lagt til grunn: TOSLO og LB

6 straffeloven 2005 trådte i kraft. 8 Det er noen få forandringer når det gjelder forsettbestemmelsen fra straffeloven og straffeloven I praksis byr ikke forandringene på noe annet enn at de forskjellige forsettformene som man har operert med over lengre tid i rettspraksis nå er lovfestet. Noen prinsipiell forskjell på den gamle straffeloven fra 1902 og den nye straffeloven fra 2005 er det imidlertid ikke med hensyn på hva denne avhandlingen tar for seg. Det er sjelden at Høyesterett går tilbake til de eldre forarbeidene til straffeloven fra Høyesterett anvender forarbeider av nyere dato relativt ofte. 11 Forarbeidene fra straffeloven 1902 har lite innhold og dermed er de ikke like behjelpelig i tolkningsprosessene i avhandlingen. Forarbeidene som kommer til å bli brukt er derfor fra straffeloven De er mer utfyllende og detaljert enn forarbeidene fra straffeloven 1902 i tillegg til at det er straffeloven 2005 som nå gjelder etter 1. oktober Det er også slik at jo eldre forarbeidene er, jo mindre vekt har de etter lex posterior- prinsippet. 12 Som nevnt i kapittel 1.2 kommer rettspraksis til å få betydelig oppmerksomhet i denne avhandlingen. 1.4 Bakgrunnen for dagens straffelov Ved forklaringen om hvordan lovverket har utviklet seg på dette området, er det hensiktsmessig å ta eksempelet fra en handling som har vært straffbar over lenger tid. Drap har blitt begått siden tidenes morgen og dette er et godt eksempel å bruke når man skal se på hvordan lovverket har forandret seg de siste århundrene. Ved forbrytelser gjort med forsett er ordet «forsett» en beskrivelse på gjerningspersonens grad av hensikt og vilje til å utføre handlingen etter en normal språklig forståelse av ordet. Dette er en del av den subjektive siden. Fra blant annet romersk og germansk rett så var det strafferettslige ansvar på et rent objektivt grunnlag, noe som ikke tar hensyn til hvilken skyld gjerningspersonen har utvist Straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 og straffeloven 20. mai 2005 nr Straffeloven 1902 og straffeloven Men bl.a. i disse avgjørelsene drøftes forarbeidene fra 1902: Rt side 274 og Rt side For eksempel Ot.prp.nr.20 ( ) 12 Boe (1996) side 335. Prinsippet sier at nyere kilder går foran eldre kilder dersom de omhandler lignende regler 13 Andenæs (2004) side 209 3

7 Kong Christian den Femtis Norske Lov 15 april 1687 hadde en bestemmelse om drap. Bestemmelsen hadde i likhet med i dag, unntak for uhell og nødverge. 14 Kriminalloven 1842 inneholdt også bestemmelser om forsett, men sonderte ikke mellom de ulike typer forsett slik vi ser i dagens straffelov. Også i denne loven var drap regulert; «overlæg, i hensikt at dræbe, forvolder en andens død». 15 Her ser man likheter med dagens straffelov hvor det grunnleggende er at en viss hensikt bør foreligge. Begrepet overlegg ble først brukt i kriminalloven av 1842 og siden den gang har det blitt lovfestet flere forsettformer. Straffeloven 1902 avløste kriminalloven fra Straffeloven lød: «Den, som forvolder en andens Død, eller som medvirker dertil». I tillegg ble «Overlæg» og «Gjentagelsestilfælde» nevnt i samme bestemmelse. Paragraf 233 måtte her ses i sammenheng med forsettbestemmelsen i 40 og var derfor en betydelig mer detaljert straffelov med tanke på gjerningspersonens vilje/hensikt. Det følger dermed av 40 at det bare er den forsettlige overtredelse av bestemmelsene i straffeloven 1902 som rammes Kong Christian Den Femtis Norske Lov 15 april 1687, Siette Bog. 6 Cap. Om Manddrab. 1 art., hentet fra 15 Kriminalloven , hentet fra 16 Andenæs (2004) side 213 4

8 2 Rettskildebildet nasjonalt og internasjonalt 2.1 Generelt om Grunnloven og EMK De nasjonale kildene fra strafferetten kan deles opp i tre lovfestede kilder; Grunnloven 1814 som lex superior, EMK 1999 og straffeloven 20. mai 2005 nr Etter lex superior- prinsippet skal alle norske lover tolkes i samsvar med Grunnloven 17. mai I strafferetten har spesielt Grunnloven 96 betydning. Bestemmelsen i Grunnloven 96 legger til grunn at: «Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom». 19 Grunnloven 96 er en viktig bestemmelse innen strafferetten da dette gir hjemmel for å ilegge straff etter brudd på bestemmelser i straffeloven. Praksis har tolket 96 slik at det også må foreligge en viss klarhet i ordlyden i bestemmelser som blir brukt for å ilegge straff, altså et klarhetsprinsipp. 20 Straffeloven presiserer dette ved at strafferettslige reaksjoner: «kan bare ilegges med hjemmel i lov» og her vises det til Grunnloven 96. Både Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og den internasjonale konvensjon om sosiale og politiske rettigheter (SP) må ses i sammenheng med Grunnloven 96. Sammenholdt med Grunnloven 96 er EMK og Grunnloven 92 viktig (tidligere 110 litra c). Paragraf 92 slår fast at de statlige styresmaktene skal respektere og sikre menneskerettigheter som Norge er bundet av. Det følger av EMK artikkel 1 at alle partene skal respektere menneskerettighetene. Dette betyr at partene som har signert konvensjonen skal «sikre enhver innen sitt myndighetsområde de rettigheter og friheter som er fastlagt i del I i denne konvensjon». 21 De ulike kildene i strafferetten skal harmonisere, altså norsk strafferett og internasjonale traktater og konvensjoner om straff skal i størst mulig grad ha like bestemmelser slik at motstrid ikke oppstår jfr. presumsjonsprinsippet. 22 Presumsjonsprinsippet ble definert av Høyesterett i 2000 på følgende vis: «presumsjonsprinsippet, hvoretter norsk lov så vidt mulig skal tolkes i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser». 23 Norge har signert EMK og er derfor pålagt å følge konvensjonen i tillegg til at store deler av EMK ble inkorporert i menneskerettsloven i 1999 som alminnelig norsk lov. Dette betyr i praksis at EMK skal behandles som en hvilken 17 Straffeloven 1902 kommer også til å bli nevnt i avhandlingen. Grunnloven er lex superior; veier tyngst 18 Boe (1996) side 49 og Matningsdal (2005) (á jour januar 2016) 14: «Med dømmes mener Grunnloven 96 straffedømmes» jfr. kapittel 2.2 (Latin: nulla poena sine lege) 20 Klarhetsprinsippet er en del av legalitetsprinsippet i den konstitusjonelle sedvaneretten 21 Norsk oversettelse fra vedlegg 2 i menneskerettsloven (EMK) 22 Boe (1996) side 274 og Rt side 1811 (side 1826) 5

9 som helst annen norsk lov. 24 EMK går imidlertid foran ved eventuell motstrid dersom dette gir tiltalte en bedre rettsstilling enn etter norsk rett. 25 Når det kommer til hvilken vekt EMK har i norsk strafferett så har Erik Boe blant annet satt EMK opp på sin relevansliste over hvilke faktorer som kan eller skal tas i betraktning ved bruk av rettskilder. 26 Han begrunner dette med at EMK og annen folkerett «betyr så mye for tolkingen av norsk rett i våre dager at de fortjener egen plass på relevanslista». 27 Sist, men ikke minst så skriver Boe at «presumsjonsprinsippet gjør menneskerettighetene og annen folkerett til en tungtveiende faktor». 28 Videre er rettspraksis av stor betydning i strafferetten generelt. Mange av de strafferettslige bestemmelsene som kan tolkes i flere retninger har vært oppe i Høyesterett for klarlegging av hvordan bestemmelsene skal tolkes. Forarbeidene er til stor nytte ved tolkning av ordlyden i de ulike bestemmelsene og er derfor særdeles viktige i en prosess for å klarlegge både tolkning og lovgivers intensjon. Rettspraksis viser ofte til forarbeidene for å finne lovgivers intensjon. Juridisk teori kan også bidra til en bedre forståelse. Dette er ikke noe Høyesterett legger stor vekt på særlig ofte, men juridisk teori har fortsatt en sentral rolle når retten skal tolke uklare lovfestede regler og ulovfestede prinsipper. 2.2 Straffeloven 1902 og 2005 I over 100 år har vi bygget den alminnelige strafferetten på straffeloven fra I 2005 ble det vedtatt ny straffelov. Den nye straffeloven trådte i kraft 1.oktober 2015 og er oppdatert med hensyn til språk, men som også oppdatert når det gjelder de ulike straffebud og skyldkravene. Den forandringen som er mest fremtredende når det gjelder hva denne avhandlingen tar for seg er forsettbestemmelsen som tidligere hadde kun «Forsæt» som skyldkrav i 40, men som nå er definert med de forskjellige typer forsett. 29 Språket i loven gjorde at det var på tide med en oppdatering, men også dagens moderne samfunn med tanke på digitale handlinger som burde være straffbart har gjort at den nye straffeloven var en kjærkommen oppdatert straffelov i Det var dermed med god grunn at man i 2005 utformet en ny lov. Det er i tillegg svært viktig at ikke kun jurister klarer å forstå hovedinnholdet i en lov, og særlig på strafferettens område. Det er svært inngripende for en person å bli ilagt straff, spesielt 24 Boe (1996) side Eskeland (2013) side 105 og Andenæs (2004) side Boe (1996) side Boe (1996) side Boe (1996) side 275 («tungtveiende» er Boe sin utheving) 29 Straffeloven og straffeloven og 22 6

10 frihetsberøvelse, og derfor er det viktig at folk flest klarer å skjønne hva som er straffbart. Lovene skal kunne forstås noenlunde av befolkningen generelt. Straffeloven 2005 er den mest relevante rettslige kilden som uten tvil kommer til å bli behandlet mest i denne avhandlingen. Forsettsbegrepet kommer til å spille en viktig rolle her, og dette er et begrep som man kan si har blitt utviklet i et samspill mellom rettsvitenskapen og domstolene. Dette kommer tydelig frem i kapittel 1.4 ovenfor der det ble beskrevet at domstolene brukte de ulike forsettformene lenge før disse ble lovfestet Hovedregelen Hovedregelen om forsett lå i straffeloven første ledd første punktum før 1. oktober Bestemmelsen sier at dersom man ikke har handlet «med Forsæt», kommer ikke lovens straffebestemmelser til anvendelse. En antitetisk tolkning av ordlyden vil komme til det resultat at dersom man har handlet med forsett, så kommer denne bestemmelsen inn. 30 Straffeloven fra 2005 inneholder et enklere språk, men ikke særlig store forskjeller i forhold til loven fra 1902 når det kommer til skyldspørsmål og fingering av skyld. Det som er mer oversiktlig i straffeloven fra 2005 er bestemmelsen om forsett i 22, der forsettformene er lovfestet og delt opp, det er ikke tilfellet i forsettbestemmelsen i 40 fra straffeloven Sonderingen mellom de ulike typer forsett har blitt aktivt brukt i rettspraksis i mange år uten at det har vært lovfestet. Bestemmelsen om fingering av skyld er tatt ut fra forsettbestemmelsen i straffeloven og ført inn under faktisk uvitenhet i straffeloven Unntakene fra straffeloven gjelder der det er «udtrykkelig er bestemt». Unntakene gjelder ved uaktsomhet, grov uaktsomhet, medvirkning og unnlatelser. 31 Den nye generelle forsettbestemmelsen i straffeloven som avløser den gamle i straffeloven lyder: «Straffelovgivningen rammer bare forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt.» og viser til 22 ved vurderingen om en handling skal anses forsettlig. Hovedregelen om at overtredelser må være gjort forsettlig, med unntak som er spesifikt nevnt i de forskjellige bestemmelsene, ligger i 21 i straffeloven Unntakene fra 21 i straffeloven 2005 baserer seg for det meste på det samme som unntakene i 40 fra straffeloven 30 Se hele bestemmelsen i kapittel 3 første avsnitt 31 Straffeloven a, 88, 89, 90, 97 b, 121, 130, 132a, 150, 151, 151b, 152, 153, 154 a, 162, 162 b, 192, 204, 204a, 237, 238, 239, 271 a, 281 til 286, 317, 325 nr. 1, 349, 352 a, 359, 360, 362, 382, 391 og 425 i tillegg til militær straffelov 22. mai 1902 nr. 13 1, 44, 59, 65, 66, 71, 75, 78, 81, 83, 84, 104 og 105 7

11 1902: Uaktsomhet, grov uaktsomhet og unnlatelse. 32 Medvirkning har en egen bestemmelse i 15 som slår fast at et straffebud rammer også medvirkning med mindre noe annet følger av det enkelte straffebud. Paragraf 22 i straffeloven 2005 avløser også 40 fra straffeloven Det er en stor prissatt oppdatering akkurat her; I denne bestemmelsen er forsettformene lovfestet. Tidligere gjaldt kun rettspraksis og sedvane når ulike forsettformer skulle benyttes. Straffeloven oppstiller forsettformene hensikt i bestemmelsens litra a, visshets- og sannsynlighetsforsett i litra b og dolus eventualis/eventualitetsforsett i litra c. Dette er ikke nye begreper for hvordan retten har håndhevet forsettbestemmelsen frem til nå som sådan, men forsettformene er altså lovfestet i motsetning til før 1. oktober Det at forsettformene er lovfestet er positivt på flere måter; den nye ordlyden kan tolkes, noe man ikke kunne tidligere fordi man ikke hadde en ordlyd bortsett fra rettspraksis, og det er lettere å forstå både for jurister som ikke arbeider med emnet til vanlig og personer uten juridisk erfaring. Hjemmel for å fingere forsett ligger i straffeloven tredje og fjerde punktum: «Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedømmes lovbryteren som om han hadde vært edru». Denne er også dratt ut av den gamle lovens 40 og ligger nå under faktisk uvitenhet som er mer passende i forhold til at det ofte foreligger uvitenhet på grunn av selvforskyldt rus i straffesaker. Eventuelt kan det bli snakk om et såkalt sløret forsett dersom det er en beruset person som har begått gjerningen. Mer om dette i kapittel 6 om fingering av skyld. 32 Jfr. straffeloven , 159, 172, , 209, , 242, 257 )3), 258, 262 (2), 269, 280, 281, 294, 307, 311, 315, 317, 318, 320, 335, 340, 352, 356, 366, 367, 374, 375, 379, 380, 384, 394, , 406, 407 og 409 8

12 3. Forsettbegrepet og forsettformene i norsk strafferett 3.1 Skyldkravet «dekningsprinsippet» For at det kan konstateres at gjerningspersonen har utvist nødvendig skyld for å kunne straffes etter straffeloven, er det flere elementer i gjerningsbeskrivelsen som skylden må omfatte. Eskeland beskriver det slik at «skyldkravet innebærer at gjerningspersonen kan bebreides for å ha oppført seg i strid med gjerningsbeskrivelsen i det aktuelle straffebudet». 33 Her er det viktig å merke seg teksten «i det aktuelle straffebudet». Man kan ikke bruke gjerningsbeskrivelsen fra ett straffebud til å straffe noen med skyldkrav fra et annet straffebud. Eskeland forklarer videre at det må foreligge skyld i alle delene av gjerningsbeskrivelsen for å kunne straffes. 34 Dette innebærer at dersom man for eksempel skal straffe noen for tyveri etter straffeloven , må gjerningspersonen ha utvist forsett ved å 1) ta 2) en gjenstand som 3) tilhører en annen 4) med forsett om å skaffe seg en uberettiget vinning. 35 Hvis én av disse fire vilkårene ikke foreligger, så foreligger det heller ikke grunnlag for bebreidelse i akkurat dette straffebudet. 36 Skylden må foreligge i gjerningsøyeblikket og omfatte samtlige momenter i straffebudet slik som forklart ovenfor, dette kalles gjerne dekningsprinsippet. 37 Dette har støtte også fra Straffelovkommisjonen: «Den som har begått handlingen må kunne klandres for sin handlemåte. Skylden må foreligge på handlingstidspunktet, og må som hovedregel omfatte alle momenter i straffebudets gjerningsinnhold. Dette kalles for «dekningsprinsippet»». 38 Betingelsene for at en handling skal være straffbar kan deles opp i fire straffbarhetsbetingelser. Disse må foreligge ifølge Andenæs: Det må finnes et straffebud som passer på handlingen 2. Det må ikke foreligge noen straffrihetsgrunn (for eksempel nødverge) 3. Det må foreligge subjektiv skyld hos gjerningspersonen 4. Handlingen må være foretatt av en tilregnelig person I denne avhandlingen vil fokuset ligge på betingelse nummer 3 om subjektiv skyld. 33 Eskeland (2013) side Eskeland (2013) side Eskeland (2013) side Eskeland (2013) side Matningsdal & Bratholm (2003) 40 (1.), Andenæs (2004) side 221 og Eskeland (2013) side NOU 1992:23 side Betingelsene er satt opp av Andenæs i «alminnelig strafferett» Andenæs (2004) side 101 9

13 3.2 Forsettbegrepet og forsettformene Det er en nært unntaksfri regel at for å bli holdt strafferettslig ansvarlig for en handling kreves det subjektiv skyld. Dette vil si at gjerningspersonen må ha valgt av egen fri vilje å bryte gjerningsbeskrivelsen i straffebudet til tross for at gjerningspersonen kunne latt være. Hovedregelen for forsett før 1. oktober 2015 finner vi i straffeloven , første punktum: «Paa den, der ei har handlet med Forsæt, kommer ikke denne Lovs Straffebestemmelser til Anvendelse, medmindre det udtrykkelig er bestemt, eller utvetydig forudsat, at ogsaa den uagtsomme Handling er strafbar». Hovedregelen for forsett i straffeloven 2005 finner vi i 22: «Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud a) med hensikt, b) med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller c) holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet. Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. 26». Angående straffeloven som bestemmelsen refererer til, handler denne om rettsuvitenhet som jeg kommer tilbake til i kapittel 7 om villfarelse. Ved bruk av forsettbestemmelsen i straffeloven der de ulike skyldformene tidligere ikke var lovfestet, måtte man støtte seg til blant annet rettspraksis og juridisk teori: «Paragrafen har ikke noen definisjon av skyldformene, det har derfor vært en oppgave for rettspraksis og teori å fastlegge innholdet av de to begrepene forsett og uaktsomhet. Se Rt s 223». 40 Her nevnes en dom fra 1999 der Høyesterett la til grunn at lagmannsretten ikke hadde presisert skyldkravet tilstrekkelig og dermed var det tvil om lagmannsretten hadde bygget på riktig vurdering av forsettkravet. 41 I det følgende blir de ulike typer forsett klarlagt. Det strafferettslige forsettet strekker seg fra hensiktsforsettet, ned til visshets- og sannsynlighetsforsettet og videre ned til dolus eventualis som til sist grenser ned til uaktsomhet. Etter straffeloven 2005 ble satt i kraft har disse forsettformene blitt lovfestet i 22, men det er fortsatt mye rom for tolkning av ordlyden også 40 Matningsdal & Bratholm (2003) 40 (4.) 41 Rt side 223 (side 233 og 234) 10

14 her. Derfor kan det være hensiktsmessig å gjøre det klart hvilken skyldgrad de ulike forsettformene innebærer. Oversikt over innholdet i sannsynlighetsforsettet og dolus eventualis ligger i kapittel 4 og 5. Det må nevnes at forsettformen overlegg brukes når gjerningen er planlagt eller overveid og tillegges vekt i skjerpende retning ved straffutmålingen. 42 Dette «foreligger når forbrytelsen er begått som resultat av en overveid beslutning, ikke som et utslag av en umiddelbar handlingsimpuls.». 43 Overlegg er det motsatte av impuls. For eksempel når det gjelder overlagt drap kan strafferammen bli forhøyet fra 8 år til inntil 21 år jfr. straffeloven annet ledd/straffeloven Det diskuteres sporadisk i rettspraksis om hvor mye tid (i timer og minutter) som skal anses som overveid og planlagt. 44 I det lengste kan det gå mange år med planlegging og overveielse, men hvor kort tid i forveien man kan si at en handling er planlagt fremgår ikke av rettspraksis og dette må antagelig bli en skjønnsbasert vurdering i den enkelte sak. 45 Gjerningspersonen må altså ha hatt tid og mulighet til å ta en overveid beslutning når det gjelder overtredelsen av straffebudet. Ofte er den overveide handlingen drap i tilfeller som har med overlegg å gjøre. 46 Hensiktsforsett kommer inn i bildet dersom gjerningspersonen har til hensikt 47 å overtre bestemmelsen i et straffebud. Dette er lovfestet i straffeloven første ledd litra a. Forarbeidene til straffeloven 2005 definerer hensiktsforsett slik: «Kjennetegnet på denne typen forsett er at lovbryteren ønsker å handle slik at gjerningsbeskrivelsen i straffebudet blir oppfylt; handlingen er tilsiktet». 48 Visshetsforsett er den forsettformen som brukes dersom gjerningspersonen anser følgen av handlingen som sikker. 49 I den gamle straffeloven fra 1902 hadde dette ingen egen plass og ble behandlet på et generelt grunnlag etter 40 første ledd første punktum. I den nye straffeloven fra 2005 er dette tatt inn som en egen bestemmelse sammen med sannsynlighetsforsettet i 22 første ledd litra b. Forarbeidene til straffeloven 2005 beskriver det slik at «gjerningspersonen må i utgangspunktet [ha] holdt [følgen] som sikker» og viser her til visshetsforsettet Straffeloven Andenæs (2004) side Se for eks. Rt side 1297 og THEGG Min utheving 46 Andenæs (2004) side Min utheving 48 Ot.prp. nr. 90 ( ) side Andenæs (2008) side 42. Andenæs viser videre til Slettan og Øie; Forbrytelse og straff side 180 og Eskeland (2013) side Ot.prp.nr.90 ( ) side 116, mine klammemerknader 11

15 Visshets- og sannsynlighetsforsett har til felles at gjerningspersonens oppfatning er at det er sikkert eller mest sannsynlig at den uønskede følge oppstår; A vil skremme B ved å skyte mot ham, men intensjonen er ikke å drepe ham. A holder det som sikkert eller mest sannsynlig at B vil bli truffet og dødelig såret. 51 Selv om det ikke var As hensikt å drepe B, har han bevisst foretatt en handling som sikkert eller mest sannsynlig vil lede til dette resultatet. Gjerningspersonen er ganske sikker på at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. Det er nok derfor disse to skyldformene visshets- og sannsynlighetsforsett har blitt plassert på samme sted i straffeloven første ledd litra b. Det er i tillegg vanskelig i praksis å skille mellom visshets- og sannsynlighetsforsett og når prinsippet om at tvil skal komme tiltalte til gode må anvendes så er sannsynlighetsforsettet blitt brukt oftere enn visshetsforsettet. 52 Uaktsomhet faller utenfor forsettbestemmelsen i straffeloven Det eksisterer en hovedregel om uaktsomhet i straffeloven og til sammenligning i den gamle straffeloven I tillegg blir denne skyldformen ofte nevnt i de enkelte straffebud der man må ha utvist enten forsett eller i visse tilfeller er kravet til skyld så lavt som uaktsomhet. Straffeloven legger til grunn i første ledd at «den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom». Ofte kan uaktsomhet føre til straffnedsettelse i motsetning til forsett, men det eksisterer bestemmelser der uaktsomhet blir likestilt med forsett, for eksempel i straffeloven /straffeloven : den som «forsettlig eller grovt uaktsomt» utbrer film og lignende der det brukes grove voldsskildringer som derfor er ulovlig å bruke som underholdning. Vidden av uaktsomhet strekker seg fra den mildeste form for uaktsomhet til grov uaktsomhet slik det kreves i den nevnte bestemmelsen Det går grenser innad i begrepet uaktsomhet; den minste form for uaktsomhet (culpa levissima), simpel uaktsomhet (culpa levis) og grov uaktsomhet (culpa lata). Den mildeste formen for uaktsomhet straffes ikke og kan likestilles med hendig uhell. Simpel og grov uaktsomhet straffes i de tilfeller det er grunnlag for denne type skyld i det enkelte straffebud. 54 Innad i uaktsomhetsbegrepet ligger den bevisste og den ubevisste uaktsomhet Eksempel tatt fra Ot.prp. nr. 90 ( ) side «In dubio pro reo»- prinsippet/uskyldpresumsjonen er lovfestet i EMK art. 6 andre ledd. Se likevel rettspraksis om visshetsforsett i LE , LE , LE og LE Grov uaktsomhet er tatt inn i straffeloven andre ledd 54 Ot.prp.nr.90 ( ) side 39, 120 og Eskeland (2013) side

16 Dette kommer ikke til å bli behandlet nærmere. Grensen mellom uaktsomhet og forsett går derfor der grov uaktsomhet og dolus eventualis møtes Eskeland (2013) side

17 4. Sannsynlighetsforsettet I dette kapittelet vil jeg gjøre rede for hva som definerer sannsynlighetsforsettet og hva som må til for å konstatere sannsynlighetsforsett. Sannsynlighetsforsettet var ikke lovfestet i straffeloven Sannsynlighetsforsettet er én av forsettformene som norsk strafferett opererer med og denne forsettformen er etter 1. oktober 2015 hjemlet i straffeloven første ledd litra b: «Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen» 4.1 Sannsynlighetsforsettet som forsettform i forarbeidene og i teorien Sannsynlighetsforsettet kan sies å ligge mellom visshetsforsettet og dolus eventualis, dette får man også inntrykk av i ordlyden fra litra a til c i 22. Denne forsettformen er med andre ord godt innenfor forsettet og har ingen grense til uaktsomhet. I motsetning til visshetsforsettet der det kreves at gjerningspersonen er sikker på at alle elementene i gjerningsbeskrivelsen er til stede eller vil bli oppfylt, er kravet i sannsynlighetsforsettet at gjerningspersonen anser det som «mest sannsynlig» etter 22. Handlingen må være bevisst, men følgen av handlingen trenger ikke nødvendigvis være ønskelig for gjerningspersonen. Poenget er at gjerningspersonen har den forståelsen at det er mer sannsynlig at det utilsiktede følgen inntrer enn at den ikke gjør det. Matningsdal definerer straffeloven første ledd litra b slik: «Bokstav b lovfester sannsynlighetsforsettet som ikke krever at følgen er tilsiktet.». 57 Ordlyden i 22 litra b utdyper ikke hva som menes med mest sannsynlig og det er her nødvendig å gå inn på forarbeidene og rettspraksis. Sammensetningen av de to ordene «mest sannsynlig» i 22 vil etter en normal språklig forståelse av ordlyden tilsi at det er mer sannsynlig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen enn at den ikke gjør det. Juridisk teori opererer med forskjellige forklaringer på hvordan sannsynlighetsgraden skal forstås, men forklaringene resulterer i omtrent den samme konklusjon. Eskeland regner i prosenter der han legger til grunn at «mest sannsynlig» vil si en sannsynlighetsgrad på mer enn 50 prosent. 58 Andenæs forholder seg tett opptil ordlyden i 22 første ledd litra b med definisjonen «sikkert eller overveiende sannsynlig» og støtter seg samtidig på rettspraksis som har uttalt «overveiende sannsynlig» Matningsdal (2005) (á jour januar 2016) punkt 4 58 Eskeland (2013) side Andenæs (2004) side 234, Rt side 979 (side 980) og Rt side741 (side 743) 14

18 Det er viktig å merke seg at i sannsynlighetsforsettet er det den utilsiktede/uønskede følge som rammes. Hadde følgen vært ønskelig/tilsiktet så blir det en vurdering rundt hensiktsforsettet der hensikten med handlingen er at følgen inntrer/blir en realitet. Det er viktig å forstå forskjellen mellom tilsiktet og utilsiktet følge. Dersom man skal konstatere sannsynlighetsforsett, er det avgjørende om gjerningspersonen hadde innsett eller kunne ha innsett muligheten for følgen. Derfor legges det også vekt på gjerningspersonens intelligens, kunnskap og erfaringer 60 når man skal avgjøre om han så eller kunne ha sett hvilke følger gjerningen kan gi. 61 Det varierer mellom de ulike kildene hvordan de beskriver og definerer sannsynlighetsforsettet. Forarbeidene til straffeloven 2005 illustrerer dette slik: «Gjerningspersonen må i utgangspunktet [ha] holdt [følgen] 62 som overveiende sannsynlig, dvs. minst 51 prosent sannsynlig». 63 Gjerningspersonen må altså holde det for overveiende sannsynlig at han krenker et straffebud. Ofte både i forarbeidene og rettspraksis blir sannsynlighetsforsettet definert dithen at det kreves sannsynlighetsovervekt som er i tråd med den naturlige språklige forståelsen av ordlyden i 22 første ledd litra b. 64 Forarbeidene legger til grunn at det bør stilles høyere krav til sannsynligheten desto alvorligere den straffbare handlingen er. 65 Matningsdal utdyper dette med at «jo mer alvorlig lovbruddet er, jo mer forsiktig bør man være med å la sannsynlighetsgrader ned mot 50 % begrunne sannsynlighetsforsett», noe som jeg også mener er et godt poeng. 66 Andorsen er enig: «Etter min mening er begge disse standpunktene antakelig for kategoriske. Ved mindre alvorlige forgåelser kreves neppe mer enn simpel sannsynlighetsovervekt, mens det nok kreves en større grad av sannsynlighet ved iallfall de alvorligste.» Erfaringer betyr i dette tilfellet alminnelige erfaringssetninger. Dette er noe som enhver normal person sitter inne med. Et eksempel kan være at alle vet det er en sjanse for at den personen du slår med knyttet neve, kan bli skadet. 61 Andenæs (2004) side Opprinnelig sto det «den» her. Mine klammesettinger. 63 Ot.prp.nr.90 ( ) side Se blant annet LA og LB Se også Ot.prp.nr.90 ( ) side Ot.prp.nr.90 ( ) side Matningsdal (2005) (á jour januar 2016) punkt 4 67 Andorsen (1996) side

19 Andenæs poengterer at den skyldige er ikke ansvarlig for større følger enn han regnet med i gjerningsøyeblikket. 68 Formålet med å kreve en høyere sannsynlighetsgrad for alvorlige lovbrudd kan helt enkelt tenkes å være fordi desto alvorligere lovbrudd, desto strengere straff. Dette vil da si at det blir mer inngripende for gjerningspersonen. Forarbeidene konkluderer med at «utenom dolus eventualis-tilfellene bør dessuten aldri sannsynlighetsgrader på 50 prosent eller lavere aksepteres som forsett». 69 Eskeland beskriver det slik at en omstendighet kan foreligge, med større eller mindre grad av sannsynlighet. «Gjeldende rett bygger på en forutsetning om at det er større grunn til bebreidelse jo større sannsynligheten er for at gjerningsbeskrivelsen er eller vil bli oppfylt». 70 Videre slår Eskeland fast at den vanlige oppfatning er at grensen går ved 50% sannsynlighet. 71 Andenæs mener sannsynlighetsforsett foreligger når gjerningspersonen har betraktet som «mer sannsynlig at det forbryterske resultat ville inntre enn det motsatte». 72 Andenæs støtter seg på forarbeidene til straffeloven 2005 der Straffelovkommisjonen også bruker prosenter som veiledning: «over 50 prosent sannsynlighet - for å statuere Sannsynlighetsforsett». 73 Skyldkravet visshetsforsett blir av Andenæs beskrevet som at visshetsforsett foreligger dersom gjerningspersonen er sikker på at følgen inntrer. 74 Når gjerningspersonen ikke regner følgen som sikker, men fortsatt som overveiende sannsynlig, altså mer sannsynlig enn ikke, foreligger det sannsynlighetsforsett. I følge en tolkning av Andenæs så kreves det derfor ikke mer enn 51% sannsynlighet for å konstatere sannsynlighetsforsett, og dette er i tråd med forarbeidene som nevnt over. Det presiseres av Andenæs at det avgjørende er ikke den objektive sannsynlighet, men den sannsynlighet som gjerningspersonen regnet med i sine tanker. 75 Sannsynlighetsforsettet skal altså ikke baseres på den sannsynlighet som gjerningspersonen burde ha regnet med eller utenforstående regnet med eller hvilken sannsynlighet som reelt 68 Andenæs (2004) side NOU 1992:23 side Eskeland (2013) side Eskeland (2013) side Andenæs (2004) side NOU 1992:23 side Andenæs (2008) side 42, Andenæs viser til Slettan og Øie, Forbrytelse og straff side 180 og Eskeland (2013) side Andenæs (2008) side 42 16

20 faktisk forelå på handlingstidspunktet (objektiv sannsynlighet). Dersom disse sistnevnte brukes så blir dette en uoverensstemmelse mellom den konstaterte objektive sannsynligheten på den ene siden og gjerningspersonens subjektive sannsynlighetsberegninger på den andre. Her blir man dømt på bakgrunn av objektive sannsynlighetsgrader noe som kan føre til feil straffutmåling og nettopp derfor må sannsynligheten for at en utilsiktet følge skal inntre ved handlingen, bli en subjektiv vurdering etter mitt syn. I tillegg til dette kan allmenne erfaringsgrunnsetninger spille en rolle. Det spørs selvfølgelig på hvor åpenbar følgen viser seg, men dersom handlingen er kjent for å føre til et spesifikt resultat så skal det mye til for at de alminnelige erfaringer rundt en bestemt handling må vike til fordel for gjerningspersonens påståtte tanker om følgen. Visshetsforsett og sannsynlighetsforsett samles ofte i én skyldform som nevnt over og da det er vanskelig å skille de fra hverandre med å operere med detaljerte prosenter. Det bør være større krav til sannsynlighet for den utilsiktede følge i visshetsforsettet enn i sannsynlighetsforsettet. En gjerningsperson kan handle ut ifra at «det er høyst sannsynlig at handlingen jeg gjør nå, dekker gjerningsbeskrivelsen for forsettlig kroppskrenkelse/ kroppsskade/ drap enn at den ikke dekker gjerningsbeskrivelsen. Jeg er imidlertid ikke 100% sikker». 76 Dette legger opp til en skjerpende forståelse av sannsynlighetsforsett som egner seg bedre til å kunne kalles visshetsforsett. Det sentrale her er om gjerningspersonen mener det er «høyst sannsynlig» eller om han mener det er «sikkert». Dersom en jeger er ute på jakt og han er usikker på hva han skyter på og regner det som mer sannsynlig at det er en annen jeger han skyter på enn et dyr, har han utvist sannsynlighetsforsett. Dersom han regner det som mer sannsynlig at det han skyter på er et dyr, kan det bli tale om dolus eventualis og ikke «overveiende sannsynlighet» slik som sannsynlighetsforsettet krever. Det er imidlertid uheldig å tro at gjerningspersonen har regnet sannsynlighet i prosenter når han skal dømmes. Det følger av rettspraksis at det er den subjektive sannsynligheten som skal legges til grunn, altså den sannsynlighet gjerningspersonen regner med i gjerningsøyeblikket: «Det er ikke den objektive sannsynligheten, men den lovbryteren regnet med, som må legges til grunn ved forsettsvurderingen. Dette følger også av prinsippet om at enhver skal bedømmes ut fra sin egen forståelse av de faktiske forhold» Min utheving 77 Ot.prp.nr.90 ( ) side 425, mer om gjerningspersonens forståelse av den faktiske omstendighet i kapittel 7 nedenfor. 17

21 Angående den subjektive sannsynligheten i gjerningsøyeblikket og hvordan man kan påvise denne, ligger det drøftelser om dette i kapittel 5 om dolus eventualis. Til opplysning er sannsynlighetsforsettet ikke anerkjent verken i Sverige eller i Tyskland: «Visshet er således (også) en sikker forsettsform, mens Sannsynlighetsforsettet på sin side er mer omstridt; det er således ikke anerkjent verken i Sverige eller i Tyskland.» Sannsynlighetsforsettet i rettspraksis Det er mye rettspraksis om de ulike forsettypene, dette gjelder også sannsynlighetsforsettet. I det følgende vil det bli gitt en fremstilling av hvordan rettspraksis benytter sannsynlighetsforsettet. Kjell Andorsen skrev i sin artikkel fra 1996 at forsett basert på sannsynlighet ble brukt allerede før straffeloven 1902 i avgjørelsen tatt inn i Rt side 260. Høyesterett sine vurderinger ble vurdert ut ifra kriminalloven 1842: «Saken gjaldt uttrykket «Hensigt at dræbe» i kriminalloven av 1842 kapittel 14-1, og Høyesterett uttalte (på side 261): «... at saadan Hensigt er tilstede, ikke alene hvor Vedkommende har stillet sig Døden som det faste, bestemte Formaal for sin Handling eller Handlemaade, men ogsaa hvor den Handlende har forudseet Virkningens Indtræden som overveiende sandsynlig»». 79 Allerede her brukte Høyesterett ordsammensetningen «overveiende sannsynlig» for å konstatere sannsynlighetsforsett, som også er fulgt opp av Høyesterett i senere tid. 80 I praksis så kan denne forsettformen by på utfordringer. Det kan tenkes situasjoner der den utilsiktede følgen overgår forventningene eller hva som er normalt å forutse. Følgen kan bli mye større eller verre enn hva gjerningspersonen trodde var sannsynlig. Et eksempel på dette kan være når en person slår til en annen, og den andre faller og dør. Dette reflekteres i blant annet i en avgjørelse fra 1984 der gjerningspersonen slo til fornærmede med flat hånd mot høyre kinn. 81 Fornærmede falt og fikk et sår i venstre tinning. Fornærmede døde senere av skadene som ikke skyldtes fallet, men at slaget traff en blodåre som var utvidet på grunn av alkoholpåvirkning som medførte blødning som angrep hjernen Andorsen (1996) side Andorsen (1996) side Se for eksempel Rt side 600 (side ) (skoheroin) 81 Rt s Rt s

22 Retten konstaterte at: «denne årsaksrekke var så ekstraordinær at domfelte vanskelig kunne forutse muligheten av en slik utvikling. Han kunne derfor ikke domfelles etter straffeloven 228 annet ledd, annet straffalternativ, jfr. straffeloven 43». 83 Her kan ikke sannsynlighetsforsettet nyttes på den ekstraordinære følgen fordi det ikke var normalt å forvente for gjerningspersonen at fornærmede skulle dø av et slag med flat hånd. Slik som retten ga uttrykk for er det vanskelig å forutse at dette skulle bli så alvorlig som det ble. Det må ha fremstått, i en viss grad, sannsynlig for gjerningspersonen at følgen inntrer og hvilke konsekvenser handlingen gir. Gjerningspersonen kunne neppe ha tenkt tanken om at det var mest sannsynlig at fornærmede dør som følge av et slag med flat hånd, og kan derfor heller ikke stilles til ansvar for den ekstraordinære følgen av slaget. Gjerningspersonen kan derimot være ansvarlig for den påregnelige følgen. Også i et par andre dommer fra henholdsvis 1979 og 1994 belyser dette med uforsettlig følge. 84 Uansett hvilken forsettform man legger til grunn så omfattes følgen av én av to alternativer: Følgen er omfattet av forsettet eller følgen er utenfor forsettet, altså en uforsettlig følge etter straffeloven og straffeloven Forsett kan også foreligge dersom gjerningspersonen hadde positivt innvilget at han tar følgen «med på kjøpet», såkalt dolus eventualis. 85 Forsettet kan strekke seg fra å poengtere noe med et knips til det å påføre uvesentlig skade frem til vesentlig skade og drap. Ved å se på rettspraksis hvordan retten drøfter saker om uforsettlig følge, kan man ofte trekke konklusjonen om at i de fleste tilfeller handler gjerningspersonens forsett ikke om å ta livet av fornærmede, men heller å skade, ofte er målet å skade lite. 86 Som nevnt tidligere blir det svært vanskelig i slike saker å bevise at gjerningspersonens forsett også omfatter følgen av handlingen. Siden man ikke kan gå inn i hodet på gjerningspersonen på handlingstidspunktet så må denne tvilen komme tiltalte til gode, jfr. uskyldspresumsjonen. 87 Et unntak kan være dersom det er åpenbart for et normalt menneske å forstå at det var en overveiende sannsynlighet for resultatet, altså et forsett basert på allmenne erfaringsgrunnsetninger. 83 Rt s i sammendrag, her siktes det til straffeloven Rt s. 425 og Rt s Se for eks. Rt side 979 «med på kjøpet» og Rt side Mer om dette i kapittelet om dolus eventualis nedenfor 86 I den nevnte dommen tatt inn i Rt side 1240 der Høyesterett uttalte på side 1241: «Det er åpenbart at et slikt slag som det her gjelder, sjelden vil få en så alvorlig følge.» 87 In dubio pro reo; Enhver tvil skal komme tiltalte til gode. Se EMK. Art.6 (2) 19

23 Saken ovenfor fra 1984 er et klassisk eksempel på hvor sannsynlighetsforsettets grense går med hensyn til den utilsiktede følgen. I dette tilfellet er det nærliggende å trekke konklusjonen om at det å skade lite ligger innenfor forsettet og bør være påregnelig. Det resultat at fornærmede ble drept som følge av handlingen, ligger utenfor forsettet og er derfor en del av den uforsettlige følge. Gjerningsmannen her ble dømt kun for legemsfornærmelse, ikke drap etter straffeloven som er i tråd med prinsippet om at tvil skal komme tiltalte til gode. 88 Klar sannsynlighetsovervekt er ofte kravet i rettspraksis for å fastslå at det foreligger sannsynlighetsforsett, men det fremgår ikke hvilken sannsynlighet i prosenter som ligger til grunn. Antagelig er dette fordi det blir for teoretisk og lite anvendelig å operere med nærmere fastsatte prosenter. Det er derfor «sannsynlighetsovervekt» som man må legge til grunn. Sannsynlighetsforsettet har vært gjenstand for diskusjon i over 100 år og er således ikke en ny eller lite anvendt forsettform, dette fremgår også av den store mengden rettspraksis som foreligger hvor forsettformen er drøftet. Når det kommer til om en gjerningsperson har forsett for alle elementene i gjerningsbeskrivelsen, så kommer dette an på om gjerningspersonen regnet det som mer enn 50% sannsynlig at den utilsiktede følgen kunne oppstå. Dersom handlingen resulterer i en ekstraordinær følge som gjerningspersonen vanskelig kunne ha innsett slik som i saken fra 1984, kan det likevel tenkes at det kan konstateres sannsynlighetsforsett for deler av gjerningsbeskrivelsen og deretter konstatere at handlingen hadde en uforsettlig følge som kan resultere i en uaktsom følge av handlingen. 88 EMK. Art 6 (2) 20

24 5. Eventualitetsforsettet (dolus eventualis) 5.1 Diskusjoner om dolus eventualis som forsettform Etter straffeloven 2005 trådte i kraft så er forsettformen dolus eventualis 89 lovfestet i 22 første ledd litra c: «Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud... [der gjerningspersonen] holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.» 90 Ved utformingen av den nye straffeloven 2005 ble det i forarbeidene diskutert om forsettformen dolus eventualis skulle videreføres fra rettspraksis og inn i formell lov som en forsettform. 91 Rettspraksis hadde hatt nytte av denne forsettformen i mange år allerede, men blant annet Straffelovkommisjonen var i tvil om denne forsettformen burde lovfestes eller la den være ulovfestet. Straffelovkommisjonen gikk fra å ville utelate lovfesting av forsettformen dolus eventualis i delutredning I til å ville lovfeste forsettformen i delutredning V. 92 Også Jo Stigen nevner dette i sin artikkel om forsettets nedre grense og peker samtidig på hvilke begrunnelser Straffelovkommisjonen hadde da de skulle avgjøre om forsettformen skulle lovfestes eller ikke. 93 Proposisjonen fra straffeloven 2005 beskriver det slik at «det er etter gjeldende rett også forsett dersom gjerningspersonen mener at sannsynligheten for at følgen skal inntre er mindre enn 51 prosent, hvis han har bestemt seg for å foreta handlingen selv om følgen skulle inntre (eventuelt forsett)». 94 Videre i proposisjonens drøftelser beskrives grensen mellom forsett og uaktsomhet: «dersom gjerningspersonen bare holder det som en mulighet at gjerningsinnholdet blir oppfylt (og ikke mest sannsynlig), foreligger det i utgangspunktet bare (bevisst) uaktsomhet, og ikke forsett» Dolus eventualis, eventuelt forsett og eventualitetsforsettet er tre navn på samme forsettform hvorav det førstnevnte er latin og de siste er norsk, se bl.a. TSAFO som bruker det norske navnet «eventualitetsforsettet». 90 Min klammemerknad 91 Se blant annet NOU 1992:23 side 25 og 70 og Ot.prp.nr.90 ( ) side NOU 1992:23 side Stigen (2010) side Ot.prp.nr.90 ( ) side Ot.prp.nr. 90 ( ) side

25 Eskeland mener på sin side at grensen mellom bevisst uaktsomhet og dolus eventualis kommer klart til uttrykk i Rt side Dette er for så vidt riktig, men etter mitt syn er denne dommen heller en forkastelse av den hypotetiske innvilgelsesteori enn en godkjenning av den positive innvilgelsesteori og svaret på hvor grensen eksakt går mellom forsett og uaktsomhet ligger derfor uavklart etter denne ene avgjørelsen. Dette tyder på at det er en meget smal grense mellom dolus eventualis og bevisst uaktsomhet. Videre forklarer forarbeidene at «forsett foreligger likevel dersom A bevisst har bestemt seg for å skyte mot B selv om B skulle bli drept. A har i en slik situasjon positivt innvilget (godtatt) at handlingen dreper B, og kan da straffes for en forsettlig overtredelse». 97 Det er sannsynlig at denne forsettlige overtredelsen som det siktes til er i det nedre sjiktet for forsett, altså dolus eventualis. Dolus eventualis (eventuelt forsett) ligger nærmere uaktsomhet enn de andre tre forsettformene. 98 Domsavgjørelser der dolus eventualis kommer inn er interessante fordi det ofte dreier seg om at gjerningspersonen faktisk innså at handlingen han utførte kunne dekke gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, men utførte handlingen til tross for at den kunne føre til en utilsiktet eller uønsket følge. Det er i denne sammenheng avgjørende om gjerningspersonen har tenkt denne tanken eller ikke, ergo er dolus eventualis i teorien basert på subjektive omstendigheter. 99 Jo Stigen har i sin artikkel fra 2010 sammenfattet de ulike definisjonene som Høyesterett har brukt i drøftelser om dolus eventualis. 100 Høyesterett har definert eventualitetsforsettet med blant annet ««regnet det som mulig», «fremstilte seg som mulig», «innsett muligheten av» og «ansett en slik følge som mulig»». 101 Det er med andre ord ulike språkvalg som kan innvirke på forståelsen av hvordan dolus eventualis skal benyttes. Disse ulike forklaringene peker i samme retning, men «regnet det som mulig» og «fremstilte seg som mulig» kan i noen grad tolkes forskjellig etter mitt syn. 96 Eskeland (2013) side Ot.prp.nr. 90 ( ) side Sannsynlighetsforsett, visshetsforsett og hensiktsforsett. Ot.prp. nr. 90 ( ) side I praksis blir det ofte lagt vekt på omstendigheter rundt for å kunne konstatere forsett, mer om dette nedenfor. Viser her til Øyen (2005) side 241 om hvordan han bruker objektive kjennetegn for å bevise subjektiv skyld 100 Stigen (2010) fotnote 34 i hans artikkel 101 Fra Stigen (2010) side, fotnote 34 i hans artikkel: Rt side 1559 avsnitt 18, Rt side 1769 avsnitt 11, Rt side 1565 og Rt side 600 (side 602) 22

26 I samme artikkel peker Jo Stigen på en sentral kjennelse fra 1980 der Høyesterett drøftet hvordan dolus eventualis skal anvendes og Høyesterett slo fast i denne saken at lagmannsrettens drøftelser angående forsettformen var korrekte. 102 Her uttaler lagmannsretten at man tar følgen «med på kjøpet» og det er dette som skiller denne forsettformen fra de andre typer forsett. 103 Kriteriene retten stilte opp her for å ilegge straff med dolus eventualis i form av positiv innvilgelse som forsettform, var at tiltalte må være klar over handlingen (i denne saken; være klar over at han skjøt). Tiltalte må i tillegg ha tenkt seg muligheten for følgene og til slutt tatt beslutningen om å handle til tross for at de utilsiktede følgene kunne inntre. 104 Her er det altså ikke bare en aksept av risikoen for at følgen kan inntre, men en aksept av selve følgen. Førstevoterende i Høyesterett uttalte seg om hvordan dolus eventualis kan bevises: «Det er også anerkjent at det kan være vanskelig å finne en enkel formel som dekker de forskjellige tilfelle som kan forekomme i praksis. Spesielt er det vanskelig å finne en dekkende avgrensning i forhold til en skyldgrad som ikke når opp til forsett, men må anses som bevisst uaktsomhet. Det er nettopp her bevisvurderingsmomentet kommer inn». 105 Det vil her foreligge forsett hvis man kommer til at gjerningspersonen ville ha begått gjerningen uansett hvilken følge som inntrer, til tross for at følgen kun var en mulighet. Det er nærliggende å trekke slutning om at grunnen til uenighetene i forarbeidene om dolus eventualis skulle tas inn i straffeloven 2005 er fordi denne forsettformen er vanskeligere å bevise enn andre typer forsett, som Bratholm og Stigen også poengterte ovenfor. Dolus eventualis innebærer at subjektive beslutninger må bevises helst i form av at gjerningspersonen faktisk innrømmer å ha tenkt på den utilsiktede følgen av handlingen han utfører. Dette tilhører sjeldenhetene og derfor må dolus eventualis ofte påvises ved å se på handlingsmåten og omstendighetene rundt, altså bevisvurderingen slik som Høyesterett også kom frem til i saken fra Første gangen skyldformen dolus eventualis ble uttrykkelig nevnt i norsk Høyesterett var i en anke (tidligere kalt kjæremål) fra 1904, og her viste Høyesterett til en to år eldre dom som omhandlet noe av det samme i Rt side Forsettformen dolus eventualis er nevnt kun i sammendraget i dommen fra 1904, men dommer Mejdell nevner begrepet «tilsigtet en Virkning» som er veldig likt den (u)tilsiktede følge som nevnt ovenfor. Mejdell uttaler i tillegg: «maa jeg ganske vist ansvare Følgen, om den aktuelt indtræder» Stigen (2010) side 583 og Rt side Rt side 979 (side 980) (Haglegeværskuddommen) 104 Rt side 979 (side 980) Kriterier hentet fra lagmannens rettsbelæring 105 Rt side 979 (side 980) 106 Stigen (2010) side 589 og Rt side 979 (side 980) 107 Rt side 764. Første gangen terminologien dolus eventualis ble brukt ifølge søk på Lovdata 108 Rt side

27 Dommer Roll uttalte deretter at «Naar Døden ikke bliver Følgen af et mod En rettet Skud, kan det vistnok være vanskeligere at afgjøre det Spørgsmaal, om Skuddet er affyret med Bevisthed om, at det naturligen og sandsynligvis vilde medføre Døden». 109 Når det kommer til sannsynlighetsgraden i forsettformen dolus eventualis så kom det frem i kapittel 4 om sannsynlighetsforsettet at det kreves en sannsynlighetsgrad på over 51 prosent. Det vil si at gjerningsmannen må ha holdt det for mer sannsynlig at de utilsiktede følgene inntrer enn at de ikke gjør det. Dolus eventualis blir ofte forklart med en lavere sannsynlighet enn de andre forsettformene og i denne forsettformen er det ofte en grense under 50% som kreves, altså ned mot uaktsomhet. I drøftelsene om sannsynlighetsforsettet ovenfor så har Eskeland en sannsynlighetsprosent på over 50%, hvilket betyr at dersom kravet i forsettformen dolus eventualis er lavere så må det nødvendigvis ligge lavere enn 50%. 110 Altså kan man slå fast etter en naturlig språklig forståelse av sannsynlighetsgraden i sannsynlighetsforsettet at dolus eventualis ligger med en sannsynlighetsgrad på under 50%. Dette betyr at gjerningspersonen mener det er mer sannsynlig at følgen ikke inntrer enn at den faktisk inntrer og handler derfor etter dette til tross for at muligheten for uønsket følge fortsatt foreligger. Det kan tyde på at denne bestemmelsen brukes ofte i tilfeller hvor gjerningspersonen har tatt en sjanse og derav er klar over at det er mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, men begår handlingen uansett. 111 Gjerningspersonen må uansett samtykke til det faktum at det er en viss mulighet for at følgen blir en realitet, og av den grunn er dette ofte kalt den positive innvilgelsesteori som er nærmere forklart i neste delkapittel. 112 Dette er i slekt med en skjerpende tolkning av skyldformen uaktsomhet. Et annet interessant tema i drøftelsen om skyldgrad er å finne ut hva gjerningspersonen var klar over og ikke klar over når han foretok handlingen. Altså må man se forsettet/uaktsomheten fra et subjektivt perspektiv. I en sak fra 1974 uttalte lagmannsretten at tiltalte ikke forsto at handlingen sikkert eller overveiende sannsynlig ville føre til fornærmedes død, men at tiltalte likevel burde ha forstått at handlingen ville få dette resultat. Tiltalte ble derfor funnet skyldig. 113 Lagmannsretten ved dommer Deschington uttalte også at han fant at tiltalte ikke forsto, men burde ha forstått at handlingen sikkert eller mest sannsynlig ville føre til fornærmedes død og tiltalte ble derfor 109 Rt side Eskeland (2013) side Min utheving 112 Andenæs (2004) side Rt side 383 (side 395) 24

28 funnet skyldig. 114 Dette omhandlet en større sannsynlighet enn dolus eventualis innebærer, men uttalelsene er viktig i form av at skylden ofte må påvises via ytre omstendigheter. Dommer Mellbye i Høyesterett uttalte i 1974 at «vurderingen av hva de subjektivt har forstått, i stor utstrekning må skje ut fra de faktiske forhold, slik de tiltalte har kjent dem, og med anvendelse av vanlig sunn fornuft og allment aksepterte erfaringssetninger». 115 Det må opplyses om at i kjennelsen fra 1980 ble under dissens forkastet, slik at det også i fremtiden kan bli ulike drøftelser om korrekt lovanvendelse angående begrepet forsett med hensyn til skadefølgen. 116 Ørnulf Øyen er forfatteren av artikkelen «Fortsatt forbrytelse» fra 2005 og han har noen viktige poeng når det kommer til å bevise at handlinger er utført med forsett. 117 Han legger til grunn at Høyesterett skiller mellom de objektive kjennetegn ved lovbruddene og det rent subjektive hos gjerningspersonen. 118 Han uttaler videre at det er en nær sammenheng mellom de objektive kjennetegn og gjerningspersonens forsett. Det skaper bevismessige problemer dersom man har et for fremtredende subjektivt vurderingstema og at det er enklere å påvise objektive kjennetegn enn å føre bevis for at gjerningspersonen hadde handlet med forsett: 119 «De ytre karakteristikker ved en handlingsrekke ligger i dagen og kan granskes, mens de subjektive overveielser foregår inne i gjerningsmannens hode Etter min vurdering bør en derfor legge hovedvekten i vurderingen på de objektive kjennetegn ved lovbruddene, mens det subjektive mer bør komme inn som en korrigerende faktor». 120 Etter dette går erfaringen med dolus eventualis etter mitt syn i to helt forskjellige retninger. Inntil oppdagelsen av Eskeland sin oppfatning om at dolus eventualis enten er basert på det subjektive eller omstendighetene rundt, har avhandlingen manglet selve grunnforklaringen på hvordan dolus eventualis anvendes. Eskeland beskriver det slik at «Hvilken sannsynlighet gjerningspersonen regnet med, er vi henvist til å slutte oss til ut fra de faktiske, ytre omstendighetene i saken». 121 Videre 114 Rt side 383 (Side ) 115 Rt side 383 (Side 385) 116 Rt side Øyen (2005) 118 Øyen (2005) side Øyen (2005) side Øyen (2005) side Eskeland (2013) side 308, 323 og

29 understreker han forklaringen som min avhandling behøver for å gi et riktig bilde; nemlig at vurderingen av sannsynligheten vil få et objektivt preg. Han begrunner dette med at man ofte legger til grunn «den sannsynligheten som ut fra de konkrete omstendighetene er rimelig å regne med». 122 Han avslutter med at virkeligheten opererer derfor med en sannsynlighetsvurdering av objektiv karakter. 123 Høyesterett tar også med de ytre omstendighetene som et moment i vurderingen om det foreligger skyld: «Man kan ikke gå inn i hodet til en tiltalt og finne ut direkte hva han har tenkt. Vi er henvist til å trekke slutninger om det ut fra hva vi vet om det ytre hendelsesforløpet. Det er altså tale om en bevisbedømmelse som til en viss grad får preg av vurdering.». 124 Skyldformen dolus eventualis egner seg i høy grad på narkotikaforbrytelser der siktede erkjenner befatning med narkotika, men hevder han ikke kjente til mengden og/eller arten (farligheten) av stoffet. 125 Det presiseres av Andenæs at det avgjørende er ikke den objektive sannsynlighet, men den sannsynlighet som gjerningspersonen regnet med i sine tanker. 126 Det er nettopp derfor det kan være vanskeligere å bevise forsett og spesielt dolus eventualis siden det går nesten utelukkende på subjektive omstendigheter og det er derfor man kan legge til grunn de alminnelige erfaringssetninger. Dette går ut på erfaringer enhver normal person sitter inne med, for eksempel dersom A slår til B i ansiktet med knyttet neve, så kan det bevises subjektiv skyld fra den alminnelige viten om at dette for eksempel kan føre til nesebrudd. Etter dette er det grunnlag for å konkludere med at det er opp til bevisvurderingen å fastslå hvilket forsett som er utvist eller om skylden faktisk kun er bevisst uaktsomhet. Således avhenger det på omstendigheter rundt når man skal fastslå om det er utvist dolus eventualis eller ikke. 127 Merk at i svensk rett er det nok at gjerningspersonen har en likegyldighet til utfallet. I dansk rett er gjerningspersonens sikre viten uten mer refleksjon over utfallet nok til å konstatere dolus eventualis. 128 I begge land opererer man altså med dolus eventualis i form av den hypotetiske varianten Eskeland (2013) side Eskeland (2013) side 308, 323 og Rt side 1104 avsnitt Andenæs (2008) side 43, se også fotnote nr. 38 på samme side 126 Andenæs (2008) side Med mindre gjerningspersonen har tilstått å ha tenkt over eventuelle utilsiktede følger 128 Stigen (2010) side Stigen (2010) side

30 5.2 Anerkjennelse av den positive innvilgelsesteori Den positive innvilgelsesteori ligger innad i den subjektive delen av dolus eventualis. Teorien innebærer at gjerningspersonen holder følgen av det han gjør som mulig (men ikke sannsynlig) på handlingstidspunktet og i tillegg likevel bestemmer seg for å utføre handlingen uansett om følgen inntrer eller ikke, jfr. Rt s. 979: «Blant de formler som i så måte er utviklet i teorien, er dolus eventualis etter den såkalte positive innvilgelsesteori. Kort uttrykt går denne ut på at forsett foreligger om gjerningsmannen har tatt det standpunkt å ville foreta handlingen selv om følgen skulle inntre». 130 Om denne dommen fra 1980 uttaler Andenæs: «Det var enighet i Høyesterett om å godta den positive innvilgelsesteori». 131 I følge Andenæs så er det forskjell på å akseptere en risiko og å akseptere en følge. Dette fremgår også fra Rt side. 979: «gjerningsmannen må ha for å kunne dømmes for drapsforsøk bevisst ha tatt den mulige drapsfølge med på kjøpet». 132 Høyesterett hadde prinsipielle drøftelser om forsettbegrepet i denne dommen fra 1991 som omhandlet ulovlig innførsel av 693 gram heroin. 133 Lagmannsretten presiserte følgende: «Det er erkjent at domfelte overtok skoene med kunnskap om at de inneholdt narkotika i pulverform. Han må nødvendigvis ha ansett det overveiende sannsynlig eller i det minste meget mulig at det var tale om heroin i det omfang som var innlagt i skoene, og han bestemte seg for å foreta innførselen selv om så skulle være tilfellet». 134 Videre uttaler Høyesterett: «Men også når gjerningsmannen bare har ansett en slik følge som mulig, kan det tenkes å foreligge forsett, såkalt dolus eventualis» Rt s. 979 (side 980) 131 Andenæs (2008) side Andenæs (2004) side Rt side 600 (side 602) 134 Rt side 600 (side 602) 135 Rt side 600 (side 602) 27

31 Jo Stigen har et viktig poeng når han skriver at det er «lett å være enig med Bratholm i at en positiv innvilgelse er nærmest håpløst å bevise sikkert uten en innrømmelse. Man er i praksis henvist til å utlede innvilgelsen fra handlingen og omstendighetene omkring den». 136 Det er etter dette på det rene at positiv innvilgelsesteori har vært en akseptert form for forsett i norsk rett og derfor også lovfestet i straffeloven første ledd litra c. 5.3 Forkastelse av den hypotetiske innvilgelsesteori (det hypotetiske forsett) Det eksisterer også en annen gren for hvordan å konstatere forsett innen dolus eventualis. Denne grenen er den hypotetiske innvilgelsesteori som er godtatt i svensk rett, men klart avvist av Høyesterett som en del av norsk rett. 137 Denne formen i dolus eventualis beskriver Andenæs på følgende måte: «Dommeren må stille seg det spørsmål om gjerningsmannen, hvis han hadde regnet med følgen som sikker, likevel ville ha foretatt handlingen. Svarer han ja på spørsmålet, foreligger forsett, svarer han nei, foreligger bare uaktsomhet». 138 Her kommer man ikke unna dommen av prinsipiell betydning som er inntatt i Rt side 600, den såkalte Skoheroindommen som nevnt ovenfor. Høyesterett avviste at forsett etter den hypotetiske innvilgelsesteori kan anses som gjeldende norsk rett på side 601: «Rettsbelæringen innebærer en tilslutning til den såkalte hypotetiske innvilgelsesteori, men denne bør ikke anses som gjeldende norsk rett, jfr blant annet Andenæs, Alminnelig strafferett, tredje utgave side 216». Her ble forsett etter den hypotetiske innvilgelsesteorien klart avvist og det blir presisert at det derfor ikke lenger er uttrykk for gjeldene rett. I saken som er inntatt i Rt side 58 henviser Førstevoterende også til Skoheroindommen og kommer til at «den såkalte hypotetiske innvilgelsesteori, er ikke tilstrekkelig til å konstatere forsett». 139 Kjell Andorsen legger opp til at positiv- og hypotetisk innvilgelsesteori har til felles at: 136 Stigen (2010) side Andenæs (2004) side Andenæs (2004) side Rt side 58 (Side 62) 28

32 «Utgangspunktet for både den positive og den hypotetiske innvilgelsesteori er at gjerningsmannen har bedømt sin handlemåte som iallfall mulig». 140 Hypotetisk innvilgelsesteori har etter dette mindre relevans videre i denne avhandlingen og vil ikke bli behandlet nærmere, men kommer til å bli nevnt der det er drøftelser om fingering av dolus eventualis. 140 Andorsen (2009) side

33 6. Fingering av skyld Når en gjerningsperson begår en kriminell handling i ruset tilstand så sier man gjerne at skylden fingeres når retten skal avgjøre om forsett hos gjerningspersonen forelå eller ikke i handlingsøyeblikket. 141 Dette betyr at retten skal se bort fra rustilstanden når man skal bedømme om gjerningspersonen har utvist strafferettslig skyld. Det er et vilkår at rusen, som gjerningspersonen befinner seg i når handlingen utføres, er selvforskyldt. 142 «Med rus menes at en person mangler «den fulle kontroll over seg selv»». 143 Hovedregelen for fingering lå tidligere i straffeloven I 1997 ble fingeringsregelen utbygd med to nye regler i 40 første ledd annet punktum og 42 annet ledd. Høgberg og Tøssebro skriver i sin artikkel at 40 skulle i praksis ha anvendelsesområde for tilfeller der gjerningspersonen ikke har noen klar erindring av hendelsesforløpet. 144 I 42 ble det opprettet et spesifikt unntak fra villfarelsesregelen og denne rettet seg mot tilfeller hvor beruselsen hadde skapt en feiloppfattelse/villfarelse av situasjonen. 145 I 45 ble det regulert tilfeller hvor dømmekraften fullstendig borte i form av bevisstløshet (i strafferettslig forstand). 146 I dag ligger hovedregelen for fingering av skyld i straffeloven tredje ledd: «Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller blir gjerningsmannen bedømt som om han var edru». Det er vilkåret i annet punktum: «bedømt som om han var edru» som retter seg mot fingering av skyld i denne bestemmelsen. Etter lovfesting av nye fingeringsregler i 1997 lød straffeloven : 147 «Har gjerningsmannen handlet i selvforskyldt rus fremkalt ved alkohol eller andre midler, skal retten se bort fra beruselsen ved bedømmelsen av om handlingen var forsettlig». Det er vilkåret i straffeloven 25 tredje ledd annet punktum «bedømmes som om han hadde vært edru» som retter seg mot fingering av skyld i denne bestemmelsen. 141 Dette følger av mange kilder, se blant annet Ot.prp.nr.90 ( ) side 227 og 232 og Eskeland (2013) side Dette er lovfestet i straffeloven andre punktum/ 42 tredje ledd og straffeloven tredje ledd 143 Ot.prp.nr.87 ( ) side 24 (på grunn av rus) 144 Høgberg & Tøssebro (2012) side Høgberg & Tøssebro (2012) side Høgberg & Tøssebro (2012) side Lovfestet ved lov 11. januar 1997 nr. 11 (endringer i straffelov) 30

34 I tillegg har man i dag også straffeloven annet ledd om tilregnelighet: «Bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, fritar ikke for straff» som har sitt utspring fra straffeloven : «Bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus (fremkalt ved alkohol eller andre midler), utelukker ikke straff». Setningsoppbyggingen er litt forskjellig fra straffeloven til straffeloven , men etter en naturlig språklig forståelse av ordlyden så er de like når det kommer til innholdet og endringen byr derfor ikke på noen ny tolkning av ordlyden. Det er gjort én merkbar endring fra straffeloven 1902 til straffeloven 2005 i reglene om bevisstløshet og bevissthetsforstyrrelse ved selvforskyldt rus: Straffeloven 1902 hadde en regel i 45 om at «bevisstløshet (som en følge av selvforskyldt rus) utelukker ikke straff». Straffeloven 2005 er taus angående «bevisstløshet» men opererer derimot med begrepet «bevissthetsforstyrrelse» i 20 annet ledd. Andenæs hentyder til at bevisstløshet og bevissthetsforstyrrelse betyr det samme, noe jeg er enig i. 148 En ikke-juridisk forståelse av bevisstløshet er noe annet enn den forståelsen man opererer med i juridiske sammenhenger. Rettspraksis har også en uttalelse etter straffeloven 2005 var ferdigskrevet (men ikke satt i kraft enda) der dommer Indreberg uttaler «bevisstløs eller bevissthetsforstyrret», noe som kan trekke i retning av at disse to begrepene innehar samme mening. 149 Den ikke-juridiske forståelsen av «bevisstløshet» er vel i de fleste tilfeller en person som ikke er oppegående på noe sett og vis. Er man bevisstløs etter en ikke-juridisk forståelse så har man ikke evne til verken å stå, gå eller snakke. Etter den juridiske forståelsen kan det ikke være like snever forståelse av ordet. Andenæs beskriver den juridiske forståelsen slik at «individet har sitt bevegelsesapparat i orden og handler uten hemning fra motforestillinger». 150 Kortversjonen av dette kan være at «forbindelsen med det vanlige jeg er borte». 151 Høyesterett ved dommer Bendiksby uttalte i 1961 om straffeloven der bevisstløshet ikke utelukker straff: «Etter sin ordlyd fremtrer paragrafen som en bestemmelse om at bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus ikke utelukker skyldevnen (tilregneligheten)» Andenæs (2004) side Rt side 549 avsnitt Andenæs (2004) side Andenæs (2004) side Rt side 547 (side 548) 31

35 Dette veier for at man må være kapabel til å stå på føttene eller utføre handlinger i en «bevisstløs» tilstand som straffeloven opererer med. Dersom gjerningspersonen er i en sovende tilstand uten bevegelse så kan han heller neppe kalles gjerningsperson siden han er ute av stand til å faktisk utføre noe straffbart. Også forarbeidene har drøftet begrepet bevisstløs der de legger til grunn at etter ordlyden gjelder kun bevisstløshet, men regelen kan anvendes analogisk «ved sterk forbigående bevisstnedsettelse». 153 Når det er snakk om et rusmiddel i denne sammenheng så menes både narkotika, alkohol og andre midler som kan forstyrre bevisstheten. Andre midler kan være medikamenter med rusvirkning og både kjemiske og naturlige stoffer som for eksempel krydderet muskatnøtt. 154 Poenget her er at det må oppstå en rustilstand som følge av rusmiddelet. Paracet og lignende anses ikke som rusmiddel som forstyrrer bevisstheten og holdes derfor utenfor. 155 Dersom rusen ikke er selvforskyldt, så kan heller ikke skylden fingeres. Dette følger av kjennelsen tatt inn i Rt side 644 (Vodka/lime-kjennelsen) der tiltalte hadde drukket vodka med lime og is på en restaurant. Han trodde selv det var lime og is i glasset og tok derfor en kjøretur i bil etter å ha inntatt det han trodde var en alkoholfri drink. 156 Tiltalte ble frikjent da det ikke kunne konstateres subjektiv skyld verken i form av forsett eller uaktsomhet. Hvis en gjerning er begått i rus som er selvforskyldt så er det tre momenter som er viktig: 157 For det første så er hovedregelen når man fingerer skyld at man skal se bort fra en eventuell utilregnelighet som skyldes den selvforskyldte rusen. 158 Dette betyr at dersom gjerningspersonen er utilregnelig på grunn av at han for eksempel har drukket alkohol med viten og vilje, så skal man se bort fra denne type utilregnelighet. (Normalt vil utilregnelighet føre til straffrihet evt. tvungent psykisk helsevern, men unntaket er ved selvforskyldt rus.). 159 For det andre ser man bort fra faktisk villfarelse som skyldes rusen. Dette vil si at man skal bedømmes ut ifra hvordan den berusede personen hadde oppfattet situasjonen i edru tilstand etter en tolkning av straffeloven tredje ledd og straffeloven andre ledd. Dette vil si at dersom gjerningspersonen hadde vært i villfarelse angående faktiske omstendigheter dersom han hadde vært edru, så kan reglene om faktisk villfarelse komme til 153 Ot.prp.nr.87 ( ) side Muskat er lovlig, men kan føre til rus ved høyt inntak jfr. Høgberg & Tøssebro (2012) side Dette er allment kjent 156 Eskeland (2013) side Momentene har inspirasjon fra Høgberg & Tøssebro (2012) punkt Eskeland (2013) side Eskeland (2013) side

36 anvendelse. Det er altså et krav at dersom rustilstanden er årsaken til villfarelsen, så skal man se bort fra villfarelsen. Etter en tolkning av dette vi det si at det må være en adekvat årsakssammenheng mellom den frivillige rusen og villfarelsen. 160 For det tredje skal man se bort fra beruselsen når man skal bedømme om handlingen var gjort med forsett eller ikke. Det er her fingeringen av forsettet kommer inn jfr. straffeloven tredje ledd. 161 Det er en alminnelig oppfatning at hensikt og overlegg ikke kan fingeres. 162 Av en normal forståelse av formålet ved regelen om fingering av skyld kan man trekke slutningen om at rus ikke skal være en bakveg for å begå straffbare handlinger. Uten regelen om fingering hadde alle og enhver hatt mulighet til å drikke alkohol eller innta narkotiske stoffer for og så begå en straffbar handling og deretter gå straffri. Når en handling er straffbar så er formålet med reglene i straffeloven at gjerningspersonen kan og eventuelt skal straffes. Det å være beruset skal ikke være en unnskyldning og et frikort for å begå straffbare handlinger. Poenget her er at subjektiv skyld ofte ikke foreligger hos berusede gjerningspersoner i handlingsøyeblikket fordi gjerningspersonen ikke visste hva han gjorde. Uten regelen om fingering hadde gjerningspersonen blitt frifunnet fordi subjektiv skyld ikke forelå. Og subjektiv skyld er et vilkår for å straffe. Regelen om fingering av skyld eksisterer nettopp fordi man ikke skal gå straffri bare på grunn av beruselsen. Eskeland nevner at reglene om straffansvar for handlinger begått av berusede personer har vært gjenstand for sterk kritikk i juridisk teori. 163 Han nevner videre at Andenæs har uttalt at det er «støtende at en tiltalt skal kunne dømmes for forsettlig forbrytelse når han faktisk ikke har hatt forsett, og det eneste som subjektivt sett kan bebreides ham derfor er at han har drukket for meget». 164 Dette er en kritikk av fingeringsregelen som både Bratholm og Eskeland støtter. 165 Jeg er noe uenig fordi som nevnt ovenfor så skal ikke rus være en bakveg til å gå fri fra straffbare handlinger. Dessuten er selvforskyldt rus en antydning på rus som er oppnådd med viten og vilje. Her ser jeg ikke hvorfor «viten og viljen» plutselig kan opphøre et sted mellom edru og «bevissthetsforstyrret» slik det står i straffeloven annet ledd. 160 Matningsdal (2005) (á jour januar 2016) 20 side Før 1. oktober 2015 lå hjemmelen i straffeloven første ledd annet punktum 162 Dette fremgår av mange kilder, blant annet Eskeland (2013) side 367 og Ot.prp.nr.87 ( ) side 24 der Justisdepartementet viser til «forarbeidene til endringen i 1929 (SKI 1925 s 91)». 163 Eskeland (2013) side Eskeland (2013) side 369, viser også til NOU 1974:17 side Eskeland (2013) side 369, viser også til NOU 1974:17 side

37 Etter dette gjenstår spørsmålet om skyldformene visshetsforsett, sannsynlighetsforsett, dolus eventualis og uaktsomhet kan fingeres. Det fremstår som noe usikkert om uaktsomhet kan fingeres. Det fremgår ikke klart verken fra forarbeidene, juridisk teori eller rettspraksis om denne skyldformen kan fingeres og man ser tydelig fra de ulike kildene at det eksisterer en uenighet om dette. Fra forarbeidene til endringer i straffeloven 1902 uttalte Straffelovrådet følgende: «Forsett og uaktsomhet bør kunne fingeres; derimot ikke overlegg og hensikt». 166 Det er etter lovgivers mening som er fulgt opp i rettspraksis at overlegg og hensikt ikke kan fingeres. 167 Man kan, uavhengig om uaktsomhet kan fingeres eller ikke, aldri fingere subjektivt overskudd som hensikt og overlegg på grunn av at man ikke kan fingere hva gjerningspersonens subjektive vilje ville gått ut på om han hadde vært edru. 168 Dersom man anvender en antitetisk tolkning av at overlegg og hensikt ikke kan fingeres, så kommer man til det resultat at de andre typer skyld faktisk kan fingeres. Som nevnte uttalelse fra Straffelovrådet så bør uaktsomhet kunne fingeres. I samme lovforarbeid uttaler de videre: «Rådet mente at det neppe heller er behov for å fingere uaktsomhet. Selve uaktsomhetsvurderingen skjer i utgangspunktet etter objektive kriterier» «Straffelovkommisjonen var enig i at regelen om fingering av skyld bør lovfestes. I motsetning til Straffelovrådet mente kommisjonen at også en regel om fingering av uaktsomhet bør lovfestes for å unngå misforståelser». 170 Etter hva Straffelovrådet uttalte ovenfor så er det mulig at uaktsomhet kan fingeres. Dette spørsmålet vil ikke bli behandlet nærmere i denne avhandlingen. Dersom en gjerningsperson, uavhengig av beruselsen, handler med forsett, så fingerer man ikke skylden. Fordi i dette tilfellet har gjerningspersonen utvist en form for skyld uansett om han var påvirket av berusende midler eller ikke. Den subjektive skylden foreligger allerede og det blir overflødig og tungvint å fingere skyld som allerede foreligger. Det kan også tenkes at gjerningspersonen har utvist forsett i kun enkelte deler av gjerningsbeskrivelsen og at det derfor kan komme på tale å fingere forsett for den resterende delen av gjerningsbeskrivelsen. 166 Ot.prp.nr.87 ( ) side Eskeland (2013) side Høgberg & Tøssebro (2012) side Ot.prp.nr.87 ( ) side Ot.prp.nr.87 ( ) side 39 34

38 Dekningsprinsippet må oppfylles for å kunne ilegge straff og derfor må det eksistere en adgang til å fingere skyld for enten hele eller deler av gjerningsbeskrivelsen. 171 Når det gjelder graden av rus så er det ikke mye som skal til. I den nevnte Vodka/limekjennelsen ovenfor hadde tiltalte minst 0,51 i promille. 172 En kontrast til dette finner man i småbåtloven der en fører av en småbåt kan kjøre på lovlig vis med en promille på 0, Dette trekker i retning av at en minimal rus, mindre enn den småbåtloven opererer med, er nok. Høgberg og Tøssebro har en litt mer liberal holdning til hvor stor grad av beruselse som må til for å kunne fingere skyld. De legger til grunn at det bør være en viss «reduksjon av bevissthetsnivået» for å kunne anvende fingering av skyld: «Fingeringsregelens anvendelsesområde må begrenses til de tilfellene der endringen består i en reduksjon av bevissthetsnivået.» «Rustilstanden kan spenne fra en lettere forstyrrelse av dømmekraften til at gjerningspersonen mister alle hemninger, begynner å hallusinere eller blir bevisstløs». 174 Denne grensen for fingeringsregelens anvendelsesområde som Høgeberg og Tøssebro mener skal anvendes, er antagelig den som ligger nærmest ordlyden i straffeloven 2005 som i dag bruker ordet «bevissthetsforstyrrelse» i 20 annet ledd. Etter småbåtloven er man påvirket dersom promillen overstiger 0,8, etter vegtrafikkloven er man påvirket ved promille over 0, Når det er spørsmål om hva en reduksjon av bevissthetsnivået betyr eller hvor kraftig rusen må være for å kunne anvende fingeringsregelen så er det nærliggende å trekke slutningen etter vegtrafikkloven ettersom denne har den strengeste regelen. Reglene for å føre motoriserte kjøretøy på land er strengere enn både småbåtloven og tolkningen til Høgberg og Tøssebro. Den selvforskyldte rusen må «være den «fremtredende årsaksfaktor» i hendelsesforløpet for at fingeringsregelen skal komme til anvendelse. 176 I rettspraksis er dette nærmere forklart som at 171 Jfr. siste avsnitt i denne avhandlingens kapittel Rt side Småbåtloven 26. juni 1998 nr annet ledd nr. 1 jfr. første ledd 174 Høgberg & Tøssebro (2012) side Småbåtloven 33 annet ledd nr. 1 jfr. første ledd og vegtrafikkloven Høgberg & Tøssebro (2012) side

39 den selvforskyldte rusen må ha en kvalifisert innflytelse på gjerningspersonens handlinger». 177 Det som menes med dette er at rusen må være hovedårsaken til at gjerningspersonen handlet som han gjorde. Det må være en adekvat årsakssammenheng mellom det frivillige inntaket av rusmiddel og den straffbare handlingen begått i en tilstand av rus. 178 Det foreligger tvil om vilkåret om at rusen må være «selvforskyldt» også skal gjelde alkoholikere og narkomane. Advokatforeningen deltok i høringsrunden til delutredning V da straffeloven 2005 skulle utformes. Foreningen uttalte at «hvis det er dekning for synspunktet 'kjemisk avhengighet av alkohol' må det være grunnlag for å stille spørsmålet om lovbryteren i det hele tatt har noen 'egenvilje' i forhold til sitt alkoholinntak.». 179 Advokatforeningen stilte altså spørsmål om rusen er «selvforskyldt» for en narkoman som ikke klarer holde seg edru. Dette ble fulgt opp i proposisjonen fra : «Departementet er enig med Advokatforeningen i at regelen om å fingere skyld ved selvforskyldt rus har enkelte betenkelige sider. Særlig i forhold til rusavhengige personer kan uttrykket «selvforskyldt» rus indikere en valgfrihet som ikke er reell Av forebyggende hensyn, og da særlig i forhold til personer som ennå ikke er rusavhengige, er departementet enig i at det bør være et strengt straffansvar for rushandlinger». 180 Svaret ligger etter dette enda uavklart. Et unntak lå tidligere i straffeloven som la til grunn at straffen kan settes ned dersom gjerningspersonen handlet under bevisstløshet som var en følge av selvforskyldt rus. Også her brukte man begrepet «særdeles formildende omstendigheter» som et vilkår for å kunne sette ned straffen under det som var bestemt av det enkelte straffebud. I dag ligger denne regelen i straffeloven litra h «Er bevissthetsforstyrrelsen en følge av selvforskyldt rus, gjelder dette likevel bare når særdeles formildende omstendigheter tilsier det». Dette er en snever regel jfr. ordlyden «særdeles formildende omstendigheter» og den blir derfor relativt sjeldent brukt i rettspraksis. Dette handler mer om straffutmålingen enn det handler om skyldgraden og er således ikke interessant for resten av avhandlingen. Det må 177 Høgberg & Tøssebro (2012) side Matningsdal (2005) (á jour januar 2016) 20 side NOU 2002:4 side Ot.prp.nr.90 ( ) side

40 presiseres at dette er nok ikke et særlig praktisk unntak og etter ordlyden kreves det spesielle tilfeller som dette kan anvendes på. Det er som tidligere nevnt at bare bevisstløshet pga. Selvforskyldt rus som gir grunnlag for fingering av forsett etter 40 og 42. (Her må det ikke foreligge noen form for straffrihet etter 45.) 6.1 Fingering av sannsynlighetsforsett Fingering av sannsynlighetsforsett har for det meste de samme elementene som fingering av skyld generelt. Det fremgår ikke direkte fra ordlyden i straffeloven tredje ledd hvilke forsettformer som kan fingeres. Lovgiver har uttalt at hensikt og overlegg ikke kan fingeres. 181 Ut fra en antitetisk tolkning av dette kan man komme til det resultat at visshetsforsett, sannsynlighetsforsett, dolus eventualis og uaktsomhet kan fingeres. Rettspraksis har fingert sannsynlighetsforsett ved mange anledninger og det følger av uttalelsen til flertallet under skyldspørsmålet i en dom fra Oslo tingrett at «det er uomtvistet at sannsynlighetsforsett kan fingeres». 182 Sannsynlighetsforsettet som en forsettform er ikke omtvistet i noen særlig grad her i Norge. I Sverige er ikke sannsynlighetsforsettet anerkjent som en forsettform, men i Norge er sannsynlighetsforsettet en godkjent forsettform som har blitt brukt i mange år for å konstatere skyld. 183 I forarbeidene blir ikke sannsynlighetsforsettet drøftet i like stor grad som dolus eventualis. Det er nærliggende å anta at dette er fordi denne forsettformen både er velkjent og velbrukt i rettspraksis og krever derfor ingen nærmere forklaring. I innstillingen fra justiskomiteen uttales det at det foreligger en enighet om sannsynlighetsforsettet. Etter uttalelsen går komiteen over på drøftelser om dolus eventualis, noe som kan veie for at det rett og slett ikke er mer å diskutere fordi forsettformen er såpass mye brukt i norsk rett. 184 Høgberg og Tøssebro har noen interessante poeng når det gjelder fingering av sannsynlighetsforsett i sin artikkel fra De mener det må gå et skille mellom gjerningspersonens vilje, (som ikke kan fingeres etter deres syn) og gjerningspersonens innsikt. 185 Dette er jeg enig i. Begrunnelsen for dette er at det er umulig å bevise hva gjerningspersonen ville ha tenkt dersom han hadde vært edru. 181 Ot.prp.nr.90 ( ) side TOSLO under flertallets drøftelser om «forsett» 183 Ot.prp.nr.90 ( ) side Innst.O.nr.72 ( ) punkt Høgberg & Tøssebro (2012) side

41 Videre skriver Høgberg og Tøssebro at «Å danne en hypotese om hva personen hadde forstått om han var edru, er noe helt annet enn å postulere hva hans vilje hadde gått ut på om han var edru. Det siste innebærer å danne en hypotese om hvordan personen ville forvaltet sin frie vilje under andre omstendigheter enn den foreliggende». 186 Høgberg og Tøssebro fortsetter med å trekke konklusjon for at innsikten kan fingeres etter de ytre omstendighetene og i drøftelser om hva gjerningspersonen ville ha innsett i edru tilstand. I likhet med Høgberg og Tøssebro er jeg enig i at dette er opp til bevisvurderingen. Dette kommer vi nærmere inn på i kapittelet om fingering av dolus eventualis nedenfor. I forarbeidene vises det til eldre forarbeider (Straffelovkomiteens innstilling (SKI) 1925 side 91) der det ble uttalt at dersom skaden er voldt: «under sådanne omstendigheter, at handlingen vilde blitt tilregnet en edru gjerningsmann som forsetlig, blir skadegjerningen å henføre under samme bestemmelse også når gjerningsmannen er beruset.». 187 Sannsynlighetsforsett er ikke nok i alle overtredelser av straffebud etter straffeloven Matningsdal og Bratholm viser eksempler i for eksempel straffeloven første ledd der det kreves hensikt på et punkt. 188 Videre bemerker de at «enkelte straffebud krever at gjerningspersonen gjør noe «vidende» ( 149) eller «mod bedre Vidende» ( 130). I slike tilfeller er det ikke nok med sannsynlighetsforsett. Det kreves positiv kunnskap». 189 Dette betyr at i visse straffebud i straffeloven 1902 er kravet om forsett ikke kun innsikten, men også viljen (hensikten). Høgberg og Tøssebro konkluderer med at «Dette medfører at sannsynlighetsforsett er den eneste forsettsformen som lar seg fingere når gjerningspersonens skyld ikke lar seg konstatere etter de vanlige reglene». 190 I forarbeidene kommer man inn på dette med konstatering av forsett ut fra de omkringliggende omstendighetene: «Når skylden fingeres, trenger imidlertid ikke retten å ta stilling til hva gjerningspersonen faktisk har tenkt og oppfattet. Og straffansvar kan foreligge selv om det er på det rene at gjerningspersonen faktisk ikke har utvist skyld» Høgberg & Tøssebro (2012) side Ot.prp.nr.87 ( ) side Matningsdal & Bratholm (2003) 40 punkt 17 under «generelt» 189 Matningsdal & Bratholm (2003) 40 punkt 17 under «generelt» 190 Høgberg & Tøssebro (2012) side Ot.prp.nr.87 ( ) side 24 38

42 Det er etter dette på det rene at sannsynlighetsforsett kan fingeres. Vi kommer til å se i kapittelet om fingering av dolus eventualis at fingering av eventualitetsforsettet har helt andre krav enn fingering av sannsynlighetsforsettet. 6.2 Fingering av dolus eventualis Dolus eventualis og fingeringsregelen er som kjent lovfestet. Det eksisterer svært lite stoff om fingering av denne forsettformen i juridisk teori. Loven gir heller ingen direkte anvisninger på hvilke forsettformer som kan fingeres og eventuelt hvordan skyld skal konstateres der gjerningspersonen er beruset. Rettspraksis er derfor den beste kilden å bruke for å slå fast om eventualitetsforsettet kan fingeres i norsk rett eller ikke og i så fall hvordan det anvendes. Dette er essensen i avhandlingen og det er et interessant tema om fingering av dolus eventualis kan benyttes Lovhjemmel Skyldformen dolus eventualis er lovfestet i straffeloven litra c. Dersom en gjerningsperson har begått en straffbar handling i en selvforskyldt beruset tilstand, skal gjerningspersonen bedømmes som om han var edru etter straffeloven tredje ledd jfr. 20 annet ledd. 192 Bestemmelsene i straffeloven er taus når det kommer til om det er mulig å fingere alle skyldformer eller ikke. Etter en alminnelig tolkning av 25 skal man i se bort fra all (misforstått) subjektiv virkelighetsoppfatning som direkte er en konsekvens av rusen som gjerningspersonen befinner seg i. Dersom virkelighetsoppfatningen er den samme som hvis gjerningspersonen hadde vært edru, så er fingeringsregelen overflødig (ikke misforstått virkelighetsoppfatning). Fingeringsadgangen eksisterer fordi i visse tilfeller kan man åpenbart slå fast, etter en vurdering av de ytre omstendigheter, at det forelå skyld i gjerningsøyeblikket. 193 Etter en bevisvurdering av de ytre omstendighetene på handlingstidspunktet så er det i visse tilfeller åpenbart at den berusede gjerningspersonen har handlet med en viss skyld: «Straffebudets objektive gjerningsinnhold blir oppfylt på grunn av omstendigheter som ligger utenfor gjerningspersonens kontroll, viten og/eller vilje» Se hele bestemmelsen under kapittel 3.2 i denne avhandlingen 193 Omstendigheter rundt handlingen er drøftet i blant annet Eskeland (2013) side 308, 323 og I tillegg til Rt side 1104 avsnitt Høgberg & Tøssebro (2012) side

43 Vi skal se på hva som skjer når disse bestemmelsene nevnt ovenfor blir brukt av retten i saker hvor gjerningspersonen har gjort en straffbar handling i beruset tilstand Rettspraksis om straffbare handlinger begått i selvforskyldt rus I dommen inntatt i Rt side 1110 tok ikke Høyesterett stilling til spørsmålet om fingering av skyldformen dolus eventualis. I begrunnelsen for at anken forkastes uttaler dommer Bull at «Når det etter dette ikke er nødvendig å gå inn på spørsmålet om det er mulig å fingere dolus eventualis for å ta stilling til anken, finner jeg etter omstendighetene heller ikke å ville gjøre det». 195 Uttalelsen kan på den ene siden veie for at Høyesterett mente fingering av dolus eventualis var irrelevant i denne saken. Derimot kan denne uttalelsen på den andre siden også tale for at det foreligger tvil om fingering av dolus eventualis kan benyttes på generell basis. I samme sak bemerket tingretten som første instans at tiltalte var ruset på amfetamin og piller som er selvforskyldt rus og fingeringsregelen i straffeloven kom til anvendelse. 196 Videre la tingretten til grunn at tiltalte «hadde til hensikt å drepe». 197 Tingretten kom frem til at tiltalte handlet forsettlig og skulle dømmes for «forsøk på drap». 198 Lagmannsretten beskrev forsettet noe mildere i samme sak: «Tiltalte tenkte seg muligheten av at hans kjøring ville forårsake fornærmedes død. Tiltalte tok bevisst det standpunkt at han ville kjøre på fornærmede selv om dette skulle føre til at fornærmede ble drept». 199 Videre uttales det: «Han utviste sterk gjennomføringsvilje. Fornærmede var hele denne tiden klar over at tiltalte hadde til hensikt å kjøre på ham». 200 Her kommer det frem at gjerningspersonens hensikt var å kjøre på fornærmede, men usikkert om gjerningspersonen hadde til hensikt å drepe. Det kan derfor ikke konstateres under fingering av dolus eventualis at det foreligger forsøk på forsettlig drap i den forstand. Det er viktig å trekke opp en grense mellom innvilgelsen av den eventuelle skaden som kunne oppstå og innvilgelsen av det eventuelle drap som resultat av handlingen. Dersom 195 Rt s. 1110, 12. avsnitt 196 TSARP TSARP side TSARP side 8 og LB , 10. avsnitt 200 LB , 12. avsnitt 40

44 gjerningspersonen ikke holdt det som mulig at fornærmede kunne bli drept som følge av handlingen så kan man heller ikke fingere forsett, uavhengig om det er fingering av visshetsforsett eller dolus eventualis det er snakk om. 201 Gjerningspersonen må ha positivt godtatt resultatet av handlingen for å kunne konstatere forsett etter den positive innvilgelsesteori. 202 Hvis ikke dette kan bevises så kan man heller ikke legge dolus eventualis til grunn, det blir i så fall en hypotetisk vurdering som er klart avvist i dommen inntatt i Rt side Lagmannsretten i samme sak uttalte også: «Videre ses hen til at tiltaltes forsett var i det nedre sjiktet for så vidt gjelder drapsfølgen». 204 Her kommer skyldformen frem; «i det nedre sjiktet» når det gjelder drapsfølgen tyder på enten sannsynlighetsforsett eller mest nærliggende dolus eventualis som forsettform så vidt det angår (den utilsiktede) følgen av handlingen. 205 Gjerningspersonen hadde en intensjon om å kjøre på/ kjøre over fornærmede og det er nærliggende å trekke slutning om at det var hensikten å skade fornærmede. 206 Her ser man klart skillet mellom vilje og innsikt 207 som Høgberg og Tøssebro poengterer. 208 Ut over dette kunne det fulgt en utilsiktet og uforsettlig følge som kunne ha vært drap, men lagmannsretten gikk ikke så langt i sine drøftelser. Tiltalte anførte i saken fra 2011 at det ikke er mulig å fingere viljen til gjerningspersonen, dette blir en del av den hypotetiske biten som ble avvist i rettspraksis i Jeg er enig i denne anførselen på samme måte som Høgberg og Tøssebro la til grunn i sin artikkel: «Ved behandlingen av skyldkravet kan det gjøres et skille mellom gjerningspersonens vilje og innsikt». 210 Videre mener Høgberg og Tøssebro at gjerningspersonens vilje kan ikke fingeres Straffeloven litra c slår fast at resultatet av handlingen må ha fremstått som «mulig». 202 Viser her til kapittel i denne avhandlingen om hva den positive innvilgelsesteori innebærer 203 Bevisvurderingen kan bruke både subjektive og objektive omstendigheter for å avdekke eventuell skyld. Viser her Øyen (2005) side 241 og kapittel 5 i denne avhandlingen som omhandler blant annet «objektive kjennetegn» og de «ytre karakteristikker» 204 LB avsnitt 205 Min utheving 206 Min utheving 207 Høgberg & Tøssebro bruker ordet «innsikt», jeg liker ordet «forståelse» 208 Høgberg & Tøssebro (2012) side Saken fra 2011: Rt side 1110 og avvisning av den hypotetiske innvilgelsesteori i Rt side 600 (Skoheroin) 210 Høgberg & Tøssebro (2012) side Høgberg & Tøssebro (2012) side

45 Etter mitt syn er det i denne saken fra 2011 ganske åpenbart fra ytre omstendigheter at gjerningspersonen hadde innsett at døden kunne bli en følge av handlingen, i hvert fall måtte han innse dette dersom gjerningspersonen hadde vært edru. Handlingen i sin helhet veier for at det i tillegg faktisk forelå en hensikt til å drepe, ikke at det var kun en eventuell følge av handlingen. Denne dommen gir derfor ikke svar på hovedspørsmålet om fingering av dolus eventualis, men bekrefter adgangen til å fingere skyld 212 ut i fra objektive omstendigheter, samtidig som prinsippet in dubio pro reo kom til anvendelse. 213 I 2011 kom det inn en sak for Oslo tingrett som omhandlet knivstikking på Jernbanetorget i Oslo. 214 Tiltalte A var på tidspunktet heroinmisbruker og det er i dommen lagt til grunn at tiltalte var påvirket av Dolcontin samt heroinrester ved hendelsen. A hadde forsøkt å drepe B ved å stikke en kniv i brystet på B og i tillegg stikke/skjære i C. Flertallet i sin drøftelse om forsettet kom frem til at retten «finner det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte innså muligheten for at døden kunne inntreffe, men likevel valgte å handle som han gjorde Flertallet finner dermed at det foreligger eventuelt forsett (dolus eventualis) Dette følger av en «fra det mer til det mindre» betraktning, ettersom det er uomtvistet at sannsynlighetsforsett kan fingeres». 215 Retten hadde informasjon om at gjerningspersonen befant seg i en beruset tilstand i gjerningsøyeblikket og la til grunn forsettformen dolus eventualis. Dette tyder på at fingering av dolus eventualis absolutt er mulig i norsk strafferett. Det fremgår ikke om det var under tvil at dolus eventualis kunne fingeres i denne saken. Det ble ikke diskutert nevneverdig om forsettformen faktisk kan brukes ved selvforskyldt rus, men resultatet i denne saken havner allikevel dithen at eventuelt forsett kan fingeres. Videre legger flertallet til grunn at «I den grad tiltalte ikke innså muligheten for dødsfølge, finner flertallet at dette skyldtes selvforskyldt rus, hvilket ikke vil virke inn på vurderingen av forsettet jf. Straffeloven 40 første ledd annet punktum» «også eventuelt forsett kan fingeres ved selvforskyldt rus» Her mener jeg «skyld» generelt, ikke dolus eventualis alene 213 Bevisvurderingen kan bruke både subjektive og objektive omstendigheter for å avdekke eventuell skyld. Viser her til Øyen (2005) side 241 og kapittel 5 i denne avhandlingen som blant annet omhandler «objektive kjennetegn» og de «ytre karakteristikker». In dubio pro reo er uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 (2) 214 TOSLO TOSLO Under drøftelse om forsett 2. avsnitt 216 TOSLO Under drøftelse om forsett 3. avsnitt 42

46 Her anvendes fingeringsregelen på en enkel måte ved uttalelsen om at tiltalte ikke innså muligheten nettopp på grunn av den selvforskyldte rusen han befant seg i. Dersom han hadde vært edru hadde han innsett muligheten for dødsfølge. Her blir det altså pretendert eller skapt et forsett, ut fra de ytre omstendighetene, som hadde eksistert dersom gjerningspersonen hadde vært edru. Et annet godt eksempel både på dolus eventualis og straffbare handlinger begått i rustilstand finner man i en sentral dom fra tingretten i Her bruker retten mye plass på å sondere mellom den positive innvilgelsesteori og den hypotetiske innvilgelsesteori og her ser man at i enkelte saker kan det være en hårfin grense mellom disse to. I og med at den ene ikke kan brukes etter norsk rett er det viktig at man enten finner frem til at den positive innvilgelsesteori kan brukes i dette tilfellet eller forkaste hele forsettformen dolus eventualis i skyldspørsmålet i den enkelte sak. Denne saken gjaldt «befatning med 254 gram amfetamin» der det ble hyret en kurer som var beruset. Kureren hadde fått opplyst at det var (bare) 100 gram amfetamin han skulle frakte. 218 Saken ble behandlet i Alstahaug tingrett og her ble det, på grunn av beruselse, ikke lagt til grunn at kureren faktisk vurderte om kvantum kunne være høyere. 219 Retten la til grunn tiltaltes forklaring: «Hvorvidt han ville ha tatt med seg for eksempel 254 gram var noe han ikke hadde vurdert». Retten mener videre at «ettersom han positivt ikke hadde besluttet å ta turen som transportør også for den eventualitet at det dreide seg om en vesentlig større mengde enn 100 gram, blir dette en hypotetisk situasjon. Den s.k. hypotetiske innvilgelsesteori er ikke godtatt som forsett jf. Rt ». 220 Det ble lagt til grunn at kureren ikke hadde vurdert om kvantumet kunne være høyere enn antatt. Retten mente altså at dersom fingering av dolus eventualis skulle brukes i denne saken, måtte det være på bakgrunn av den hypotetiske innvilgelsesteori og ikke etter det positive innvilgelsesteori, etter som tiltalte aldri reelt sett hadde tenkt igjennom at mengden kunne være betydelig større enn planlagt. Derfor kunne ikke forsettet fingeres under formen dolus eventualis på grunn av at dette krever en positiv innvilgelse av alternativet av at kvantum kunne vært høyere og at gjerningspersonen fortsatt hadde handlet til tross for dette. 217 TALST TALST i sammendrag 219 Kureren, tiltalte og B er i denne saken samme person 220 TALST under drøftingen om reaksjonsspørsmålet 2. B. 17. avsnitt 43

47 Retten uttalte under reaksjonsspørsmålet at «hvor det kreves at det er foretatt en positiv avveining kan fingering av forsett ikke nyttes jf. At hensikt og overlegg ikke kan fingeres. I dette tilfellet kan en således ikke se bort fra rusen». 221 Retten kunne derfor ikke legge den positive innvilgelsesteori til grunn og fant at tiltalte kunne holdes ansvarlig kun for 100 gram amfetamin og ikke 254 gram. Det overskytende over 100 gram lå altså utenfor tiltaltes forsett. Dette vil i så fall ligge utenfor dolus eventualis også. Etter mitt syn mener jeg dette er til dels motstridende. Tiltalte skal bedømmes som om han var edru på gjerningstidspunktet og da er det motstridende at kureren får «godet» ved å ikke bli dømt for forsettlig befatning med amfetamin med grunnlag i at han ikke tenkte igjennom om det kunne være et høyere kvantum det var snakk om. 222 Hadde tiltalte vært edru hadde han sannsynligvis tenkt over dette. Jeg mener dette ikke er for langt mot den hypotetiske innvilgelsesteori nettopp fordi han i dette tilfellet bedømmes som om han var edru. Det er tilfredsstillende bevist etter mitt syn at gjerningspersonen ønsket å handle til tross for at en utilsiktet følge kunne inntre. Retten kunne brukt mer tid på å vurdere omstendighetene rundt handlingen og ut fra disse tatt et standpunkt om kureren hadde vært i villfarelse på grunn av rusen og således kunne skjønt i edru tilstand at kvantumet faktisk var over det dobbelte. 223 Ved en antitetisk tolkning av at man ikke kan fingere hensikt og overlegg vil det føre til at det er en adgang til å fingere de andre typer skyld som innebærer også dolus eventualis. Det bør nevnes at dommen fra Oslo tingrett som ble behandlet i første del av dette kapittelet, ble anket til lagmannsretten der de fant at tingrettens dom burde oppheves på grunn av lovanvendelsesfeil der feilen knyttet seg til anvendelsen av forsettformen dolus eventualis i form av positiv innvilgelse: 224 «Tingrettens anvendelse av forsettsformen dolus eventualis er ikke korrekt. Det er ikke tilstrekkelig at tiltalte aksepterte muligheten for at døden kunne inntreffe, og likevel valgte å knivstikke. Tiltalte må i tillegg bevisst ha tatt det standpunkt at han ville knivstikke selv om den han stakk ville bli drept (den positive innvilgelse)». 225 Det er åpenbart at det er en smal grense mellom den positive innvilgelsen og den hypotetiske innvilgelsen når det gjelder dolus eventualis og dette kommer til uttrykk blant annet i den nevnte dom i 2011 fra Oslo tingrett. 221 TALST under drøftingen om reaksjonsspørsmålet 2. B. 21. avsnitt 222 Min utheving under mitt syn på saken 223 Mitt syn på saken 224 TOSLO og LB LB

48 Etter dette er det klart at fingering av dolus eventualis er omtvistet i rettspraksis. I enkelte tilfeller velger retten å benytte denne formen mens i andre tilfeller legger retten til grunn at dette er for langt mot den hypotetiske delen av dolus eventualis. Det avhenger veldig av sakens hendelsesforløp om fingering av dolus eventualis kan benyttes. I tillegg er det nærliggende å anta at gjerningspersonens intelligens, erfaring og kunnskaper spiller en rolle i avgjørelsen slik som Andenæs beskriver. 226 Forarbeidene støtter opprettholdelsen av fingeringsregelen uavhengig om beruselsen har ført til sterk bevissthetsforstyrrelse eller ikke Handlinger begått i affekt/ på impuls I mange tilfeller begås de straffbare handlingene i affekt og impuls. Og i mange av disse tilfellene igjen er det rus involvert. Typisk at gjerningspersonen har drukket alkohol eller inntatt en form for narkotiske stoffer forut for den impulsive handlingen. Etter leksikonet er begrepet affekt definert som «sterk følelse, som f.eks. skrekk, frykt eller sinne» som oftere blir omtalt som «sterke følelsesutbrudd». 228 I motsetning til begrepet impuls som beskrives at det er en handling som er gjort «uten å tenke» eller «spontant». 229 Hvis man setter disse situasjonene sammen med dolus eventualis så er spørsmålet om situasjonen med affekt eller impuls faktisk kan kombineres med dolus eventualis. Skyldformen dolus eventualis har som kjent momentet om en positiv innvilgelse av resultatet. Dersom handlingen begås i affekt eller på impuls så er det svært sannsynlig at gjerningspersonen ikke har hatt tid eller rolig nok bevissthet til å tenke igjennom på forhånd hva han faktisk gjør og hvilke skader det kan føre til. Dette blir etter mitt syn for langt mot den hypotetiske varianten av dolus eventualis og bør i så fall bruker med forsiktighet. Andorsen skriver i en artikkel fra 2009 om affekt i dolus eventualis at «Det må likevel medgis at forsettsvarianten dolus eventualis ikke passer særlig godt i denne tilfellegruppen, og særlig gjelder det for tilleggsvilkåret: At gjerningsmannen skal positivt ha besluttet å handle med bevissthet om en slags psykologisk eventualforutsetning om at handlemåten sikkert eller mest sannsynlig vil realisere gjerningsinnholdet i straffebudet». 230 Jeg er enig med Andorsen når han sier at disse ikke passer særlig godt sammen. Dolus eventualis er diffus og både affekt og impuls er diffus og ikke gjennomtenkt og derfor havner jeg på det resultat at disse to begrepene bør unngås i samme setting. 226 Andenæs (2004) side Ot.prp.nr.87 ( ) side Andorsen (2009) side 174. Dette resonnementet er jeg enig i. 45

49 6.4 Det slørede forsett Forsettet omfatter også det man kaller det slørede forsett. Man handler som regel ikke med en like klar innsikt som i andre tilfeller hvor man har bedre tid på å overveie hva som er et påregnelig resultat. Videre i dette er momentet «sløret forsett» noe som bør tas med i betraktning. Andenæs påpeker at det er «viktig å være klar over at det til forsett ikke kreves en så klar bevissthet; forsettsbegrepet omfatter også det halvklare, slørede forsett». 231 Videre mener Andenæs at det kan lett skje urett dersom retten uten videre går ut ifra at gjerningspersonen har forstått (i affekt eller ved impuls) alt det han ville forstått ved rolig ettertanke. Mennesker handler iblant basert kun på følelser i øyeblikket, men forstår senere at man kunne taklet situasjonen annerledes. I en sak fra lagmannsretten i 2014 bemerket retten under skyldspørsmålet at: «Bevisstheten om resultatet av handlingen behøver ikke fremstå som klar. Det er tilstrekkelig at tiltalte har hatt en vag eller sløret forestilling om at døden ville inntre som en følge av handlingen». 232 Ved en vurdering er det etter dette tilstrekkelig at gjerningspersonen har en uklar eller sløret tanke om hva som ville blitt konsekvensen. Andenæs beskriver det slørede forsett som at i forsett kreves det ikke «en så klar bevissthet; forsettbegrepet omfatter også det halvklare, slørede forsett». 233 Ved vurderingen om det foreligger forsett eller ikke er det her tilstrekkelig at gjerningspersonen har en uklar eller sløret tanke om hva som ville blitt konsekvensen for å påvise forsett. 234 Etter dette å tolke holder det med en viss anelse i gjerningspersonens tanker at gjerningen dekkes av et straffebud og tanken om dette fremstår ikke klart som forsett, men altså et uklart, sløret forsett. 231 Andenæs (2004) side LG Andenæs (2004) side Høgberg & Tøssebro (2012) side

50 7. Villfarelse Når noen er beruset, enten det er på grunn av alkohol, narkotiske stoffer eller medikamenter, så er det en viss mulighet for at en handling kan bli gjort i villfarelse. Villfarelse vil si at gjerningspersonen tror noe er riktig, men det viser seg at i realiteten er det feil eller annerledes enn hva først antatt. Det kan være snakk om en situasjon som en gjerningsperson har oppfattet annerledes enn den egentlig er (faktisk villfarelse) eller det kan være en såkalt rettsvillfarelse der gjerningspersonen ikke kjenner til hva som er ulovlig og/eller straffbart. Villfarelse kan oppstå både hos berusede personer og edru personer. I denne delen blir det fokusert på villfarelse når personen er beruset. Reglene om villfarelse er et unntak fra hovedregelen og dersom denne villfarelsen hadde eksistert uansett om gjerningspersonen hadde vært edru, så kan det bli snakk om straffnedsettelse eller frifinnelse. Hovedregelen om villfarelse er at ved villfarelse som skyldes rus, skal retten se bort fra denne ved bedømmelsen om det foreligger skyld jfr. straffeloven På samme måte som retten skal se bort fra selvforskyldt rus i skyldspørsmålet. Ved utformingen av straffeloven 2005 erstattet man ordet villfarelse med uvitenhet. Begrunnelsen for dette var at villfarelse var et «gammelmodig uttrykk» og ved bruk av ordet villfarelse skulle dette nå forstås «synonymt med uvitenhet.». 235 I denne avhandlingen blir ordet villfarelse brukt. I norsk rett opererer man med to typer villfarelse. Den første typen villfarelse kalles gjerne rettsvillfarelse som hadde hjemmel i straffeloven Denne heter nå rettsuvitenhet i straffeloven Rettsuvitenhet/rettsvillfarelse «foreligger når en person ikke er klar over at handlingen han begår er ulovlig.». 236 Straffeloven lyder: «Den som på handlingstidspunktet på grunn av uvitenhet om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes når uvitenheten er uaktsom.» Rettsvillfarelse kan ikke anvendes i åpenbare tilfeller som blant annet ved drap eller tyveri. Normal forståelse av hva som er riktig og hva som er galt tilsier at man ikke kan påberope seg at man ikke visste det var ulovlig eller straffbart å drepe. Jeg er enig med Andenæs når han 235 Ot.prp.nr.90 ( ) side Ot.prp.nr.90 ( ) side

51 viser til allmenne erfaringsgrunnsetninger ved å si at dette er «en kunnskap som ethvert normalt og voksent menneske sitter inne med». 237 Den andre typen villfarelse kalles nå faktisk uvitenhet i straffeloven , tidligere faktisk villfarelse (også kalt situasjonsvillfarelse i forarbeidene) i straffeloven Denne typen villfarelse «er et utslag av prinsippet om at enhver skal bedømmes ut fra sin oppfatning av den faktiske situasjonen» jfr. forarbeidene. 239 Straffeloven lyder: «Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet. Er uvitenheten uaktsom, straffes handlingen når uaktsomt lovbrudd er straffbart. Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedømmes lovbryteren som om han hadde vært edru.» Første ledd i straffeloven slår fast prinsippet om at enhver skal bedømmes ut fra sin egen oppfatning av situasjonen. Andenæs legger til grunn at «hva villfarelsen går ut på er likegyldig, forutsatt at den er i stand til å fremkalle de virkninger loven nevner». 240 Han viser så til at en villfarelse er en uriktig forestilling og begrepet uvitenhet passer som substitutt, slik det nå har blitt etter straffeloven 2005 trådte i kraft. Den såkalte Ludder-kjennelsen fra 1983 illustrerer faktisk villfarelse godt. 241 Her var tiltalte på tur hjem etter hun hadde drukket noen øl på en restaurant. Hun fikk servert ukvemsord fra en meget beruset mann på veien hjem. Det kom til et håndgemeng og en annen kvinne uttalte at tiltalte måtte «slutte» eller lignende. Tiltalte oppfattet dette som at kvinnen (fornærmede) kalte henne «ludder» og påførte kvinnen en legemsfornærmelse (kroppskrenkelse) ved å skubbe til fornærmede. 237 Andenæs (2004) side Ot.prp.nr.90 ( ) side Ot.prp.nr.90 ( ) side Andenæs (2008) side Rt side

52 Retten fant det ikke bevist at tiltalte hørte feil på grunn av beruselsen. Prinsippet om at enhver skal bedømmes ut fra sin egen oppfatning av situasjonen kom til anvendelse. Om dette uttalte retten at «retten har lagt til grunn at tiltaltes villfarelse ikke er influert av at hun var lettere påvirket». 242 Tiltalte ble på grunn av dette frifunnet. Uttalelsen fra fornærmede var en innbilt provokasjon for tiltalte som ikke kunne skyldes rusen etter rettens bedømmelse. Retten uttalte blant annet: «Det må etter min oppfatning legges avgjørende vekt på at det er et generelt prinsipp i vår strafferett at en person skal bli bedømt etter de forestillinger vedkommende selv har om den faktiske situasjon». 243 Andenæs støtter dette prinsippet. 244 Forarbeidene bygger også på dette at om villfarelsen skyldtes rus så betyr dette at «han kan straffes dersom han ville hatt en riktig virkelighetsoppfatning i edru tilstand». 245 Herredsretten i denne saken bygde på at «det har foreligget en faktisk villfarelse hos tiltalte» og Høyesterett var enig i Herredsrettens tolkning og opprettholdt resultatet med frifinnelse. 246 Herredsretten la til grunn at en subjektiv opplevd provokasjon (som var innbilt) måtte sidestilles med en reell provokasjon. 247 Denne regelen blir ofte benyttet i saker der gjerningspersonen muligens er i villfarelse angående alderen på den man har seksuell omgang med. Dersom en person har seksuell omgang med noen under den seksuelle lavalder, kan han/hun bli straffet. 248 Straffeloven tredje ledd inneholdt derimot en egen bestemmelse om at «Villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld». Denne regelen er nå erstattet av flere regler i straffeloven 2005, men spesielt 307 «krav til aktsomhet om barnets alder» kan sammenlignes. Dersom det kan bevises at gjerningspersonen befant seg i villfarelse på handlingstidspunktet, på grunn av andre momenter enn selvforskyldt rus, kan dette påvirke den subjektive skylden i formildende grad. Villfarelse kan etter dette føre til straffnedsettelse (som tilhører straffutmålingen) dersom den skyldes andre momenter enn rusen. Dersom rusen er hovedårsaken til villfarelsen skal dette lastes gjerningspersonen etter en tolkning av ordlyden i straffeloven Side Rt side 1268 (side 1270) 244 Andenæs (2008) side Ot.prp.nr.90 ( ) side Rt side 1268 (side 1269) 247 Rt side 1268 (side 1270) 248 Faktisk villfarelse/faktisk uvitenhet blir heretter nevnt kun med «villfarelse» 49

53 8. Avslutning Etter dette er det noen konklusjoner jeg ønsker å legge frem. Blant annet at man kan påvise subjektiv skyld ved å analysere de ytre omstendighetene og blant annet gjerningspersonens intelligens, erfaring og kunnskaper. Dette vil man se etter en gjennomgåelse av rettspraksis som gjort ovenfor. Andenæs støtter også denne type utredning av skyldkravet. 249 I tillegg kom det til en konklusjon om at sannsynlighetsforsettet kan fingeres, noe som er i tråd med den alminnelige lære om fingering av skyld. 250 Det er naturlig å forstå fingeringsregelen slik at det ikke er kun visshetsforsettet som kan fingeres. Dersom dette hadde vært tilfellet hadde det mest sannsynlig blitt lovfestet. Det er etter dette på det rene at sannsynlighetsforsett kan fingeres. Fingering av dolus eventualis er omtvistet i rettspraksis som nevnt ovenfor. Etter en gjennomgang av rettspraksis om forsettformen dolus eventualis vil det etter mitt syn også være adgang til å fingere denne forsettformen. Spesielt med avgjørelsen fra Oslo Tingrett i bakhodet. 251 Her konkluderte man med at også eventuelt forsett kan fingeres ved selvforskyldt rus, og det er således ikke tvil etter mitt syn at dolus eventualis kan fingeres dersom det er nødvendig. 252 Jeg er imidlertid en tilhenger av at dette kan variere fra sak til sak og at konklusjonen ikke trenger å passe i alle saker. 249 Andenæs (2004) side TOSLO under flertallets drøftelser om «forsett» 251 TOSLO TOSLO Under drøftelse om forsett 3. avsnitt 50

54 9. Kilder 9.1 Lover 2005 Straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 Lov om straff 1999 EMK (menneskerettsloven) 21. mai 1999 nr. 30 (Inkorporert) Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (Roma 1950) 1998 Småbåtloven 26. juni 1998 nr. 47 Lov om fritids- og småbåter januar 1997 nr 11 om endringer i strafeloven mv. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner) 1965 Vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr. 4 Lov om vegtrafikk 1902 Straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (opphevet) 1902 Militær straffelov 22. mai 1902 nr Kriminalloven 1842 Lov angaaende Forbrydelser (opphevet) [ ] 1814 Grunnloven 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov 1687 Kong Christian Den Femtis Norske Lov 15 april 1687, Siette Bog (Siette Bog opphevet) ml [ ] 9.2 Rettspraksis Høyesterett Rt side 1110 Rt side 1104 Rt side 229 Rt side 549 Rt side 1559 Rt side 1769 Rt side 1565 Rt side 58 Rt side 274 Rt side 1811 Rt side 223 Rt side 604 Rt side 864 Rt side 1240 Rt side 600 (Skoheroindommen) Rt side

55 Rt side 1253 Rt side 1325 Rt side 1268 (Ludder) Rt side 979 (Haglegeværskuddommen) Rt side 425 Rt side 383 Rt side 418 Rt side 547 Rt side 346 Rt side 1180 Rt side 529 Rt side 764 Rt side Underrettspraksis Lagmannsretten: LB LA LB LB LB LE LB LE LE LE LE Tingretten: TSAFO TOSLO TALST THEGG TSARP Sarpsborg tingretts dom av 10. november 2010 TOSLO Forarbeider 52

56 Innst.O.nr.72 ( ) Innstilling fra justiskomiteen om lov om straff (straffeloven) Ot.prp.nr.90 ( ) Om lov om straff (straffeloven) NOU 2002:4 Ny straffelov Straffelovkommisjonens delutredning VII Ot.prp.nr.87 ( ) Om lov om endringer i straffeloven m.v (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner) NOU 1992:23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser, Straffelovkommisjonens delutredning V Ot.prp.nr.20 ( ) Om endringer i straffeloven og skadeserstatningsloven m.m (seksuelle overgrep mot barn) NOU 1974:17 Strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner 9.4 Litteraturliste artikler Jussens venner: Andorsen, Kjell: «Dolus Eventualis» tolv år etter» (2009) Publisert i Jussens venner 2009 side (JV ) Andorsen, Kjell: «Dolus eventualis» (1996) Publisert i Jussens Venner 1996 s (JV ) Øyen, Ørnulf: «Fortsatt forbrytelse» (2005) Publisert i Jussens Venner 2005 s (JV ) Kritisk juss: Høgberg, Alf Petter og Tøssebro, Henriette Begrensninger i adgangen til å fingere skyld (2012), publisert i Kritisk Juss 2012 side Tidsskrift for rettsvitenskap: Stigen, Jo: «forsettets nedre grense dolus eventualis eller hva?» (2010) publisert i Tidsskrift for rettsvitenskap side (TFR ) 8.5 Litteraturliste bøker i juridisk teori Andenæs, Johs: Alminnelig strafferett 5. utgave opplag 2010 ved Matningsdal, Magnus og Rieber-Mohn, Georg Fredrik, Universitetsforlaget Oslo Andenæs, Johs: Spesiell strafferett og formuesforbrytelsene, samlet utgave ved Kjell V. Andorsen 2008, 3. opplag 2011, Universitetsforlaget Oslo Boe, Erik: Innføring i juss- Juridisk tenkning og rettskildelære 1996, Universitetsforlaget 4. opplag 2003 Oslo 53

57 Eskeland, Ståle: Strafferett 2000, 3. utgave 1. opplag 2013, Cappelen Damm Akademisk, Oslo Matningsdal, Magnus: Straffeloven 2005 med kommentarer (2005) (á jour januar 2016) [ ] Matningsdal, Magnus & Bratholm, Anders: Straffeloven 1902 med kommentarer (2003) [ ] 8.6 Nettsider Reglement for masteroppgaver og universitetsbibliotekets veiledning for henvisninger: rettsvitenskap.html 54