Pierre Lemaitre Vi ses der oppe Oversatt av Christina Revold
Om forfatteren: Pierre Lemaitre, født 1956 i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. I vår kom kriminalromanen Alex ut til strålende mottakelse i norsk presse. Med Vi ses der oppe brøt Lemaitre med krimsjangeren og vant Goncourt-prisen i 2013. Thierry Rajic / Figure
Om boken: «Når det gjelder business, har krigen mange gode sider, også etterpå». Første verdenskrig er slutt. Albert og Louis, to mildt sagt skadeskutte unge menn, står igjen etter at blodbadet er over. I en tid da landet ser ut til å minnes sine døde mer enn dem som overlevde, utvikler de to den mest utspekulerte og umoralske svindelen som tenkes kan. Og mens de to unge mennene pleier sine skader så godt det lar seg gjøre og setter sin utspekulerte plan ut i livet, starter den ville feiringen av freden og en forhåpentlig lys framtid. Pierre Lemaitre har en fantastisk evne til å bygge opp en fortelling som både er grotesk, blodig og full av sort humor. Han avdekker illusjoner, synliggjør dobbeltmoral samtidig som han driver leseren gjennom en roman som til tider er like spennende som Alex, hans første kriminalroman på norsk. Og på toppen av det hele klarer han faktisk kunststykket å gjøre sine to kriminelle hovedpersoner sympatiske. For Vi ses der oppe mottok Pierre Lemaitre den prestisjetunge Goncourt-prisen i 2013.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Originalens tittel: Au revoir là-haut Editions Albin Michel 2013 Norsk utgave 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN 978-82-03-37119-6 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Til Pascaline Til min sønn Victor, med kjærlighet
«Jeg setter deg stevne i himmelen der jeg håper Gud vil gjenforene oss. Vi ses der oppe, min elskede hustru» Jean Blanchards siste skrevne ord, 4. desember 1914
NOVEMBER 1918
1 Alle som mente at krigen snart var over, var døde for lengst. I krigen, selvfølgelig. Da Albert i oktober mottok ryktene om en våpenhvile, var det derfor ikke så rart at han så på det hele med sunn skepsis. Han tilla ikke nyhetene større vekt enn propagandaen som var blitt spredt i begynnelsen av krigen den påsto blant annet at de tyske kulene var så myke at de gikk i oppløsning som overmodne pærer straks de traff en uniform, noe som fikk de franske styrkene til å hyle av latter. I løpet av de fire siste årene hadde Albert sett ganske mange som døde av latter etter å ha møtt en tysk kule. Han var fullstendig klar over at uviljen mot å håpe på en våpenhvile skyldtes overtro: Jo mer intenst man ønsker fred, jo mindre setter man sin lit til nyheter som gir en forhåpninger det er rett og slett en måte å prøve å lure skjebnen på. Men når nyheten blir gjentatt, og skyller over en daglig, lik bølger med stadig kortere mellomrom, er det lett å begynne å si til seg selv at krigen muligens er i ferd med å ta slutt likevel. Hvor utrolig det enn kunne høres ut, skrev avisene at det var på høy tid å få hentet ut de eldste soldatene som hadde subbet rundt ved fronten i årevis. Da våpenhvilen faktisk var innen rekkevidde, begynte håpet om at de skulle komme levende fra det hele, å pine de største pessimistene. Det gikk ut over moralen, og få var begeistret ved tanken på en offensiv. Det ble sagt at den 163. infanteridivisjonen skulle prøve å krysse elva Meuse, og noen snakket fortsatt om å gå i nærkamp med
fienden, men etter de alliertes seier i Flandern, frigjøringen av Lille, de østerrikske styrkenes kollaps og tyrkernes kapitulasjon, var den jevne soldat det vil si Albert og kameratene hans betraktelig mindre stridslystne enn sine overordnede. Den vellykkede italienske offensiven, engelskmennene i Tournai, amerikanerne i Châtillon det gikk utvilsomt den riktige veien. For de fleste ble det en kamp mot klokken, og en kunne skille klart og tydelig mellom dem som, i likhet med Albert, gjerne skulle tilbrakt krigens siste dager i ro og fred mens de røykte sigaretter og skrev brev, og dem som brant etter å benytte anledningen til å gå i en siste klinsj med tyskerne. Denne demarkasjonslinjen var nøyaktig lik den som skilte offiserene fra de andre mennene. Det er som det alltid har vært, sa Albert til seg selv. De overordnede ønsket å vinne så mye terreng som mulig for å styrke sin maktposisjon ved forhandlingsbordet. Noen av dem prøvde til og med å innbille soldatene at tretti meter til med vunnet land kunne bli avgjørende for utfallet av krigen, og at det derfor var enda nyttigere å dø i dag enn i går. Løytnant d Aulnay-Pradelle tilhørte denne kategorien. Alle som snakket om ham, droppet både fornavn, det adelige predikatet, mellomnavnet «Aulnay» samt bindestreken, og kalte ham bare «Pradelle», noe som fikk ham til å se rødt. De befant seg likevel på trygg grunn, ettersom han satte sin ære i aldri å vise det. Typisk overklasse. Albert kunne ikke fordra ham. Kanskje fordi han var så pen. Høy, slank, elegant, fyldige kastanjebrune krøller, rett nese og følsomme, vakkert