Afghanistan etter Nato

Afghanistan etter Nato Et temahefte fra Afghanistankomiteen i Norge

Afghanistankomiteen i Norge Afghanistan - et land Afghanistans har vært i sammenhengende krig siden 1979. Siden 2001 har NATO vært en krigende part. Afghanistan går nå inn i en ny fase. NATO trekker ut sine kampstyrker. Tilbake ligger et krigsherjet og utpint land. NATO-perioden skiller seg ut. Perioden fra 2001 har vært preget av krig, men også det internasjonale samfunnets forsøk på å skape en positiv utvikling i Afghanistan. Nyere tall viser at det er brukt rundt 57 milliarder dollar på bistand. Likevel er landet fremdeles et av verdens fattigste. Landet er ansett som et av de aller verste når det gjelder barne- og mødredødelighet. Utdanningsnivået er lavt, og kvinner blir fremdeles marginalisert og diskriminert. 2

Ti nye år i Afghanistan å leve i Alle utenlandske soldater skal være ute av Afghanistan innen 2014. NATO inntar en rådgivende og opplærende rolle. Dette til tross for at krigen ikke er over. Afghanske sikkerhetsstyrker skal selv overta sikkerhetsansvaret i landets 34 provinser. I kjølvannet av tilbaketrekkingen kommer også forventningene om at landet skal bli mer selvstendig økonomisk og politisk. Afghanistankomiteen i Norge har i over 30 år drevet prosjekter i Afghanistan, og har fulgt utviklingen tett. I dette heftet ser vi både fremover og bakover, og vi stiller de nødvendige spørsmålene: Elleve år har gått siden invasjonen i 2001. Hva gikk galt? Hvor tok bistandspengene veien? Hva er god bistand i Afghanistan? Hva skal til for å skape utvikling som kommer alle afghanere til gode? 3

4 Afghanistankomiteen i Norge

Ti nye år i Afghanistan Afghanistan siden NATO: Viktige årstall 2001: Operasjon Enduring Freedom, en militær operasjon ledet av USA, går til angrep på Afghanistan. Taliban-regimet blir styrtet. 2001: ISAF (International Security Assistance Force) blir opprettet. 2002: UNAMA (United Nations Assistance Mission to Afghanistan) blir opprettet. FN-operasjonens mandat er å legge grunnlaget for varig fred og utvikling i Afghanistan. 2003: ISAF får mandat til å operere utenfor Kabul-regionen. 2005-2006: Taliban kommer tilbake. 2008: USA legger om sin militære strategi for Afghanistan. 2010: USA begynner sin militære tilbaketrekning fra Afghanistan. Tilbaketrekningen skal være fullført innen 2014. 2011: Osama bin Laden blir funnet og drept i Pakistan. USAs president Barack Obama framskynder datoen for USAs planlagte tilbaketrekning. 2011: Bonn II-møtet. Det internasjonale samfunnet og den afghanske staten møtes for å trekke opp linjene for det internasjonale engasjementet i Afghanistan fram til 2024. 2012: USA, EU, NATO og en rekke land forhandler fram partnerskapsavtaler med Afghanistan. 2012: Giverlandkonferanse i Tokyo. 70 land deltar sammen med FN og andre organisasjoner. Partene blir enige om å opprettholde et høyt bistandsnivå i Afghanistan. 5

Afghanistankomiteen i Norge Det internasjonale samfunnets arbeid i Afghanistan har vært dominert av NATOs militære engasjement. Krig, global sikkerhet og penger: Oppdrag Afghanistan Den militære tilbaketrekningen fra Afghanistan er i full gang. Samtidig har det internasjonale samfunnet fått kalde føtter når det gjelder finansiering av afghanske sikkerhetsstyrker etter 2014. Krig og konflikt har preget Afghanistans nære historie. I 1973 ble kongen avsatt etter et kupp. I 1979 invaderte Sovjet. Da Sovjet trakk seg ut av landet i 1989, fulgte ti år med borgerkrig og Taliban-styre. 7. oktober 2001 startet USA bombingen i Afghanistan. Påskuddet for invasjonen var å tilintetgjøre Taliban, som hadde huset Osama bin Laden og Al Qaida, nettverket som sto bak angrepet på USA 11. september samme år. Sammen med Nordalliansen sørget de for Talibans fall to måneder senere. I desember 2001 ble NATO gitt mandat av FN til å opprette en sikkerhetsstyrke, ISAF (International Security Assistance Force). Målet var å sørge for sikkerhet, og slik legge grunnlaget for en levedyktig afghansk stat. Oppdraget brakte NATO-styrker ut i åpen krig med Talibangrupperinger og andre krigsherrer, en krig som nå har vart i mer enn ti år. Uten at krigen er over trekker NATO seg ut av Afghanistan. Fortsatt NATO-nærvær I november 2010 besluttet NATO-toppmøtet i Lisboa å sette i gang overføring av ansvaret for sikkerheten i Afghanistan til afghanerne selv. ISAFs kampstyrker skal være ute innen 2014. Gradvis skal den afghanske nasjonale hæren (ANA), og det nasjonale politiet (ANP) ta over ansvaret for egen sikkerhet. I avtalen mellom NATO og den afghanske regjeringen ligger det også føringer om et partnerskap utover dette. 6

Ti nye år i Afghanistan Declaration of an Enduring Partnership utgjør rammeverket for en langsiktig politisk og støttende rolle for NATO i Afghanistan, etter at ISAF-styrkene avvikles. Etter 2014 vil utenlandsk militær bistand handle om opplæring og rådgivning. Ny rolle I Afghanistan har NATO og USA hatt en ledende rolle siden invasjonen i 2001. Sivile organisasjoner, deriblant FN og FNs organer, har hatt lite spillerom og liten innflytelse. Det samme gjelder afghanske myndigheter. En av de viktigste komponentene i partnerskapet mellom Afghanistan og NATO, er bekjempelse av korrupsjon i forsvarssektoren. Partnerskapet omfatter også en normalisering av luftfartssektoren, og har som mål å opprette en uavhengig sivil luftfartskommisjon. Opplæring i kriseplanlegging og sivil kriseberedskap, og opplæring i såkalt «enhanced public diplomacy efforts» hører også med. Avtalene som nå er inngått innebærer at NATO fortsetter å spille en rolle utover det rent militære. Men hvordan NATO vil forholde seg til andre sentrale aktører, gjenstår å se. Hvorfor nå? NATOs beslutning om å trekke kampstyrkene ut, har lite med den interne sikkerhetssituasjonen i Afghanistan å gjøre. Krigen har hele veien vært kontroversiell. Krigføringen vant aldri hearts and minds i Afghanistan som ønsket og ventet. Såkalte nightraids, feilbombinger og store sivile tap har gjort utenlandske styrker upopulære hos den jevne afghaner. NATOs metoder har også blitt sterkt kritisert av afghanske myndigheter og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. Finanskrisen er også en viktig faktor for tilbaketrekkingen. Den nye økonomiske situasjonen har gjort pengebruk i fjerntliggende land, vanskelig å legitimere hos velgerne. Flere land ønsker derfor ikke å fortsette sitt militære engasjement. Samtidig ser nå NATO andre sikkerhetspolitiske utfordringer som større, enn trusselen fra potensielle terrorister trent i Afghanistan. Beslutningen om å trekke seg ut er stort sett basert på behov og interesser som ligger utenfor Afghanistans grenser. Et spørsmål om penger Hva må til for å gjøre Afghanistan trygt? Hvor mange soldater, og hvor mye koster det? Lenge var planen å finansiere en styrke på 400 000 afghanske soldater. Våren 2012 var tallet 350 000. Afghanske myndigheter uttrykte bekymring over reduksjonen. I etterkant av Chicago-møtet i mai 2012, sa USA at 228 500 soldater holder. Igjen koker det ned til spørsmålet om penger. Det er anslått at å finansiere sikkerhetsstyrkene vil koste rundt 4,1 milliarder dollar årlig. Regimet i Kabul kan bidra med 500 millioner. USA har antydet at de kan betale halvparten av det totale beløpet. Norge vil bidra med 150 millioner kroner årlig til den afghanske sikkerhetssektoren etter 2014. Det er ingen enighet om hvem som skal betale resten. Ingen plan B Spørsmålene knyttet til landets sikkerhetssituasjon er mange: Vil afghanske sikkerhetsstyrker klare å håndtere utfordringene opprørere utgjør? Vil de alene klare å få slutt på krigen? Vil den afghanske hæren få bukt med indre problemer? Det er lang tradisjon for korrupsjon, overgrep og manglende respekt for folk og menneskerettigheter, blant både soldater og kommandanter. Til tross for denne usikkerheten, har ikke NATO noen plan B for Afghanistan. Kan den afghanske hæren bidra til folks sikkerhet? 7

Afghanistankomiteen i Norge Hvor ble alle pengene av? Afghanistan har mottatt enorme summer fra det internasjonale samfunnet, men de store resultatene har uteblitt. Hvor ble alle bistandspengene av? Mellom 2002 og 2010 har det internasjonale samfunnet bidratt med over 57 milliarder dollar i sivil bistand til Afghanistan. Norge har bidratt med 5,4 milliarder kroner, og vil fortsette å gi 750 millioner kroner årlig frem til 2017. I rapporten «Aid and Conflict in Afghanistan», gir tankesmia International Crisis Group (ICG) USA, NATO og det internasjonale samfunnet knusende kritikk for innsatsen i Afghanistan det siste tiåret. Andre rapporter og evalueringer er også kritiske. Hva gikk feil i Afghanistan? Krig og bistand Stabilitet er en forutsetning for utvikling, men i Afghanistan er for mye av bistandsmidlene brukt til å støtte opp om stabiliserende tiltak. Begrepet stabilisering brukes av NATO og ISAF om det å forsøke å skape ro og stabilitet der militære styrker er stasjonert. Dette er en av hovedårsakene til at resultatene har uteblitt. Bistanden har i altfor stor grad vært rettet inn mot å støtte oppunder det militære prosjektet. Penger er slik brukt for å oppnå kortsiktig militær gevinst, ikke til langsiktige utviklingsprosjekter. Kartlegging av afghanernes behov og ønsker, samt bistandsfaglige vurderinger, har kommet i andre rekke. Korrupsjon og kriminelle nettverk Korrupsjon har vært et annet hovedproblem. I Afghanistan har korrupsjonen også involvert kriminelle nettverk og krigsherrer. I ICG-rapporten kan en lese at milliarder av bistandsdollar har vevd korrupte statsansatte sammen med kriminelle, forbryterske kommandanter og opprørere, deriblant Taliban. Mens over halvparten av all bistand har gått til å bedre sikkerheten, har man samtidig kjøpt seg fred ved å gjøre avtaler med opprørerne. «Penger er brukt for å oppnå kortsiktig militær gevinst, ikke langsiktige utviklingsprosjekter.» Det finnes mange eksempler på internasjonale aktører som har gitt byggekontrakter til krigsherrer for å styrke allianser, og betale Taliban for å ikke slåss. Med en hånd bekjemper man altså Taliban og opprørere med alle midler, men den andre styrker og beriker man dem ved å gi dem rundhåndet indirekte støtte. Korrupsjonen har også hatt store konsekvenser for fordelingen av bistandsmidler. Store summer har aldri kommet lenger enn til Kabul. Rapporter fra Verdensbanken og andre, har gjort det klart at Karzai-regimet har brukt donormidler til å dyrke politiske allianser, blant annet for å balansere seg mot ikke-pashtunske politikere. Fraværende distriktspolitikk Distriktene har sett lite til bistandsmidlene fra det internasjonale samfunnet. En årsak er krigføringen. Provinser der krigen har vært hardest, har fått mest. Provinser der forholdene har vært rolige, har fått lite. Selv midlene som ikke har gått veien om de militære prosjektene, har provinsene sett lite til. Det meste har forblitt i Kabul. Dette har resultert i at bistand sjelden har reflektert behovene eller innbyggertallene i provinsene. Kapasitetsbygging har også vært forbeholdt eliten i hovedstaden. Store midler brukes på kunnskapsutvikling sentralt, mens provinsene og distriktene ikke får tatt del kapasitetsbyggingen. Dette bidrar til at forskjellene mellom by og land forsetter å øke. Seriøs satsing på provinsnivå har vært fraværende. Det er donorens diplomatiske eller militære nærvær, og guvernørens personlige forbindelser med presidenten, som har vært førende, ifølge International Crisis Group. Etter elleve års bistand er gatene i Kabul enda ikke asfalterte. 8

Ti nye år i Afghanistan 9

Afghanistankomiteen i Norge Oversentralisert stat Bistandsorganisasjoner og giverland ble tidlig trukket inn i et statsbyggingsprosjekt i Afghanistan. Afghanistan er et land med mange folkegrupper og sterke provinser. Etter 2001, var NATO og USAs fokus å skape et sentralisert statssystem med en president med stor makt. Tanken med det sentraliserte systemet for offentlig finansiering, var å bidra til korrupsjonsbekjempelse, og øke donorenes mulighet til oversyn. En sentralisering av makt skulle også sikre at tradisjonelle makthavere og krigsherrer fikk mindre spillerom. Modellen har ikke fungert etter hensikten. Korrupsjonen blant statsansatte og sentrale politikere, har vært enorm. Den høye graden av sentralisering har også vært en konstant kilde til konflikt mellom Kabul og provinsene. Bistandsarbeid uten hold Langsiktigheten har manglet i Afghanistan. Penger har forsvunnet i lite bærekraftige utviklingsprosjekter. Millioner er pøst inn i prosjekter drevet av hjelpeorganisasjoner uten kjennskap til, eller erfaring fra landet. Evalueringene av prosjektene har vært fraværende, og forankringen i lokalsamfunnene minimal. Lokalbefolkningen og lokale myndigheter har i liten grad vært involvert i beslutningsprosesser, eller i utførelsen av arbeidet. I tillegg har ikke befolkningen hatt ressurser nok til å vedlikeholde og videreføre prosjekter, eller ta initiativ til nye. Hvordan lykkes i Afghanistan? Å få slutt på korrupsjonen er en forutsetning. Korrupsjonen ødelegger grunnlaget for fremtidige fredsforhandlinger. Fordi pengene aldri når distriktene, er korrupsjonskulturen rundt Karzai-regjeringen lite forenlig med et konstruktivt statsbyggingsprosjekt. Innsatsen på bistandsfeltet må være i samsvar med den afghanske regjeringens prioriteringer. Likevel må Det internasjonale samfunnet og donorer stille krav til afghanske myndigheter, og til bistandsaktører. Penger må øremerkes. Det må kreves både regnskap og resultater for videre finansiering. 10

Ti nye år i Afghanistan Men krav må også stilles til internasjonale aktører. Skal det internasjonale samfunnet stille krav om korrupsjonsfri framferd hos afghanerne, må de selv fremstå som ukorrupte. Folks behov må være utgangspunktet når bistandsmidler fordeles. Det er nødvendig å øke strømmen av bistandsmidler fra Kabul til provinsog distriktsnivå. Dersom midler ukritisk overføres til regjeringen, uten å bygge lokal kapasitet og eierskap til utviklingen, vil bistanden ikke legge grunnlaget for en levedyktig stat verken før eller etter 2014. Lokal forankring er en forutsetning for god bistand. Utenlandske NGOer må samarbeide tett med lokale myndigheter og lokalbefolkningen. Slik økes kompetansen og følelsen av eierskap til prosjektene. Dette gir lokalbefolkningen mulighet til å videreføre prosjektene etter at de utenlandske bistandsaktørene har dratt, og ta initiativ til nye. Og til slutt, det som må gjennomsyre alt: Kvinner må inkluderes i alle ledd, på alle nivåer og i alle beslutningsprosesser. Dette er en forutsetning for riktige og rettferdige prioriteringer som kommer alle til gode. «Millioner er pøst inn i prosjekter drevet av hjelpeorganisasjoner uten kjennskap eller erfaring fra landet.» 11

Afghanistankomiteen i Norge Forsoning med Taliban: Flere spørsmål enn svar De fleste er enige i at Taliban må inkluderes i kommende fredsforhandlinger. Men hva vil det innebære? Det har vært et mantra at det ikke finnes en militær løsning på konflikten i Afghanistan, og at fredsprosessen må være bred og inkluderende. Både politikere, fredsaktivister og generaler er enige om dette. Likevel er spørsmålet om det er mulig å forhandle med Taliban, og samtidig beskytte grunnleggende menneskerettigheter? Ingen ønsker om forsoning I krigen mot terror skilte man ikke mellom Taliban og al-qaida. Dette til tross for at Taliban, i motsetning til al-qaida, ikke driver internasjonal terror. De første årene etter invasjonen var det lite fokus på mulighetene for forsoning med Taliban. Nå har situasjonen endret seg. Krigen i Afghanistan har med tiden blitt en dyr og upopulær affære, og den internasjonale finanskrisen bidrar til at man nå ønsker seg en rask tilbaketrekning. Dette ville vært enklere å få til dersom man hadde en avtale med Taliban. Samtaler med USA Obama-administrasjonen har allerede innledet samtaler med Taliban. De ønsker at Taliban skal åpne et kontor i Gulfstaten Qatar, med sikte på forhandlinger om en politisk løsning. Ved inngangen til 2012 var samtalene offisielt begrenset til muligheten for løslatelse av fem Taliban-fanger fra fangeleiren Guantanamo. President Karzai er mindre entusiastisk og skal etter sigende føle seg ekskludert fra prosessen. Taliban, på sin side, anerkjenner ikke Karzairegjeringen. Det er med andre ord komplisert å få til reelle forhandlinger. Problematisk forhandlingspartner Det å slippe Taliban til ved forhandlingsbordet medfører mange dilemmaer. Taliban står bak en rekke menneskerettighetsbrudd i Afghanistan. De har drept sivile de anser som «spioner» eller «kollaboratører», bistandsarbeidere, religiøse og lokale ledere, byråkrater, lærere og kvinneaktivister. Hundrevis av mennesker er drept eller såret av bomber eller selvmordsangrep. Taliban sies å finansiere sine aktiviteter med midler fra rike støttespillere i regionen og Gulfstatene. De tjener også penger på smugling av narkotika og andre varer, utpressing, innkreving av skatter, og krav om løsepenger for kidnappingsofre. Mye tyder på at Taliban verken er interessert i fredsforhandlinger, eller i å dele makt. Spørsmålet er om de heller forsøker å vinne så mye territorium som mulig, før den militære tilbaketrekningen er ferdig. Taliban Taliban har sin basis i pashtunske områder i Sør-Afghanistan og nord i Pakistan, i grenseområdene mot Afghanistan. En del utlendinger fra arabiske land, Tsjetsjenia og Usbekistan er trolig også aktive. Taliban oppstod i opposisjon til vanstyret under Mujahedin (1992-96), og styrte Afghanistan med jernhånd fra 1996. I 2001 ble de drevet fra makten av USA og Nordalliansen. De militære operasjonene i Afghanistan er styrt av den såkalte «Quetta-shuraen», et råd som ble opprettet av Mullah Omar i 2003. Det anslås at Taliban består av 5000 fulltidskrigere, og 30 000 som deltar sporadisk i kamphandlinger. Fattigdom og mangel på arbeid har gjort det enklere for Taliban å rekruttere. Taliban har nå kontroll over store områder i sør og øst, og gjennomfører stadig angrep nær utkanten av Kabul, og i befolkningssentra i nord-vest. 12

Ti nye år i Afghanistan Kvinners rettigheter var et av de viktigste argumentene som skapte folkelig støtte i Vesten for krigen i Afghanistan. Spørsmålet er hva som skjer med disse hvis det blir en forsoning med Taliban. (Foto: AiN) Svikter kvinners rettigheter? Dersom det blir en maktdeling mellom Taliban og de andre politiske gruppene i Afghanistan, vil Taliban mest sannsynlig prøve å få så stor innflytelse som mulig over lovgivning, særlig familielovgivning, og utdanningssystemet. Vestlige analytikere erkjenner nå åpent at man må akseptere enkelte tilbakeslag i forhold til menneskerettigheter og likestilling, for å kunne oppnå et kompromiss med Taliban. Det har fått afghanske kvinneaktivister til å spørre om man nå, under dekke av «respekt for Afghanistans kultur og religion», skal unnlate å kjempe for kvinners rettigheter. Kvinner, menneskerettighetsaktivister, akademikere og urbane afghanere frykter at Taliban etablerer sitt idealsamfunn, der vestlig liberalt tankegods er erstattet av en kvinnefiendtlig tolkning av islamsk lov. Uansett hva som skjer, må en forsoning med Taliban være et resultat av en prosess den afghanske befolkningen kan ha tillit til. Den må ivareta alles rettigheter, også kvinners, og sørge for at krigsforbrytere fra alle parter blir straffeforfulgt. 13

Afghanistankomiteen i Norge Økonomi: Press om rask utvikling Afghanistan er rikt på naturressurser. Hva skal til for at Afghanistan kan utvinne sine naturressurser på en måte som kommer befolkningen til gode? Den militære tilbaketrekningen fra Afghanistan har også en økonomisk side. Det internasjonale samfunnet krever nå at Afghanistan treffer tiltak for å skape økonomisk utvikling som gjør landet mindre avhengig av bistand. Jordbruk og mineralressurser Ifølge Verdensbanken sto det internasjonale nærværet for 97 prosent av Afghanistans bruttonasjonalprodukt i 2010. Samtidig anslår Verdensbanken at så mye som 90 prosent av all bistand kan ha forsvunnet innen 2018. Det er derfor avgjørende at Afghanistan øker sine egne inntekter. I desember 2011 kom Afghanistan og det internasjonale samfunnet sammen til det såkalte Bonn II-møtet i Tyskland. Der ble kursen for perioden 2014-2024 staket ut. Punkt 23 i slutterklæringen fra Bonn II konkluderer med at langsiktig økonomisk utvikling i Afghanistan, vil avhenge av at man utvikler olje-, gass- og gruvesektoren, og at man utvikler en eksport-orientert, jordbruksbasert økonomi. Det knytter seg en rekke problemstillinger til denne konklusjonen: Vil utvinning av naturressurser, annet en jordbruk, komme befolkningen til gode? Vil ny utvinning føre til økt korrupsjon? Hvilke konsekvenser vil en slik utvinning ha for miljøet? Vil bærekraftig utvikling komme i skyggen av økonomiske interesser? «Afghanistan har enorme ressurser i form av blant annet olje og gass, sjeldne jordartsmetaller, kobber, kobolt, gull, jern og litium.» Søker internasjonale investorer Afghanistan har enorme ressurser i form av blant annet olje og gass, sjeldne jordartsmetaller, kobber, kobolt, gull, jern og litium. I 2010 anslo Pentagon at ressursene kan utgjøre verdier på en billion dollar. Disse ressursene har i liten grad vært utviklet på grunn av krig, konflikt og manglende stabilitet. Fram til i dag har gruvevirksomheten vært begrenset til produksjon av byggematerialer og utgraving av edelstener til smykkeproduksjon. I tillegg kommer en liten olje-/gass-virksomhet. Regjeringen ønsker nå å utvikle utvinningssektoren og trekke til seg internasjonale investeringer. Den anslår at gruvedrift vil stå for 25 prosent av Afghanistans BNP innen 2016, og 45 prosent innen 2024. Med tanke på sikkerhetssituasjonen, manglende infrastruktur, mangel på kvalifisert arbeidskraft og omfattende korrupsjon, må man spørre seg om dette er realistisk. Kina og India som ledende aktører Flere investorer har vist interesse for å delta i utnyttingen av landets naturressurser gjennom de siste årene. To store anbudsprosesser har resultert i tildeling av kontrakter for kobber og jernmalm til Kina, India og Canada. Avtalen med Kina ble inngått i 2008, og dreier seg om utvinning av kobber i Mes Aynak i Logarprovinsen. Ni globale konsortier deltok i anbudsprosessen. Det andre store prosjektet dreier seg om utvinning av jernmalm i Hajigak i Bamyan. Her gikk rettighetene til Kina og Canada, i konkurranse med 22 andre selskaper. 14

Ti nye år i Afghanistan 15

Afghanistankomiteen i Norge Afghanistan er et jordbruksland der de aller fleste lever direkte av det de dyrker. Vil utvinning av nye kilder for naturressurser bidra til økonomisk vekst og redusering av fattigdom? Sosial rettferdighet og miljø Afghanistans regjering og befolkning står overfor store utfordringer når det gjelder å sikre at gruvene drives på en sosialt og miljømessig forsvarlig måte, og at inntektene kommer hele befolkningen til gode. Gruvevirksomhet legger for eksempel beslag på store vannressurser, noe som vil påvirke folks helse og levekår. For å utnytte ressursene, må selskapene også bruke kull og tre. I tillegg til dette kommer forurensingen fra selve gruvevirksomheten. I beste fall kan Afghanistans ressurser bidra til jobbskaping og økt velferd. I verste fall kan utvinningen av naturressursene bidra til flere konflikter, mer korrupsjon og store miljøødeleggelser. Også andre spørsmål står ubesvarte. I hvilken grad vil afghanere få jobbene i gruvene? Er det fare for barnearbeid? Vil et minimum av faglige rettigheter bli ivaretatt? Vil regjeringen utvikle en strategi for høyere utdanning med tanke på å utdanne høyt kvalifisert arbeidskraft som kan 16

Ti nye år i Afghanistan «Landet må få tid og hjelp til å sikre at ressursene utvinnes på en måte som kommer alle samfunnslag til gode.» få stillinger i utvinningssektoren? Vil utvinning følges av industrialisering, eller vil råmaterialer fraktes til naboland for foredling? Krav til regjeringen Disse utfordringene viser at gruvevirksomhet i stor skala vil stille store krav, både til regjeringens integritet og kapasitet. Hvis statlig eierskap ikke er aktuelt, må den afghanske regjeringen finne tilbydere som vil følge afghanske lover og regler. Regjeringen må være sterk nok til å sikre gode royalty-avtaler, og også transparent nok til at inntekter gjøres rede for og distribueres på en måte som kommer berørte lokalsamfunn til gode, samtidig som det bidrar til et nasjonalt løft ut av fattigdommen. Utvikling av olje-, gass- og gruvesektoren kan påvirke et land i årtier, og noen ganger i generasjoner. Det er avgjørende at Afghanistan ikke blir presset til å forhaste seg i utviklingen av landets naturressurser. Landet må få tid og hjelp til å sikre at ressursene utvinnes på en måte, som kommer alle samfunnslag til gode. 17

Afghanistankomiteen i Norge Bistand som fungerer Støtte til jordmødre er en effektiv form for bistand som når kvinner på grasrota. Jordmoryrket er et av få yrker som er sosialt akseptabelt for afghanske kvinner. I 2003 fantes 500 jordmødre i Afghanistan. I dag er det 3000. Afghanistan er et av de landene som har minst fremgang i arbeidet med tusenårsmål 4 og 5, som omhandler redusering av barne- og mødredødelighet. Mens andre land har som mål å redusere mødredødeligheten med tre fjerdedeler innen 2015, har Afghanistan tilsvarende mål innen 2020. Utfordringene er altså store. Likevel har tallene blitt bedre de siste årene. Sammensatt årsaksbilde Flere faktorer forklarer situasjonen, blant annet mangel på kvalifisert arbeidskraft, mangelfull infrastruktur og kulturelle koder. Over en tredjedel av landets sykehus og helsestasjoner mangler kvalifisert kvinnelig arbeidskraft. Dette er en av årsakene til at nesten ni av ti kvinner føder hjemme. Tre av fire kvinner føder uten faglærte til stede. De fleste må ta til takke med en ufaglært fødselshjelper, mor, søster eller nabo. Afghanistan er et høyfjellsland med lange og kalde vintre. Befolkningen bor spredt. I noen av de av høyest liggende landsbyene er det snø store deler av året, og landsbyer kan være isolert i flere måneder på grunn av stengte veier. Etter mer enn 30 år med krig, er mye av infrastrukturen som veier og broer ødelagt. Transportmuligheter og tilgang til helsetjenester er derfor begrenset. Mange kvinner mister også livet fordi familien ikke vil at kvinnene skal behandles på sykehus, hvor det er mannlige leger. Positive ringvirkninger Jordmødrene har ofte en nøkkelrolle i lokalsamfunnet. De kommer i tett kontakt med den gravide og hennes nærmeste, gjennom svangerskap og fødsel. De sørger for at kvinner kan kjenne seg trygge på at de får kvalifisert hjelp lokalt. Slik oppnår jordmødrene respekt og anerkjennelse. 18

Ti nye år i Afghanistan Jordmoryrket ett av få yrker for kvinner som aksepteres av alle i Afghanistan. Det finnes mange eksempler på at jordmødre får ta del i de lokale shuraene. Jordmødre er også representert i parlamentet. Å være en del av arbeidslivet gjør dem økonomisk uavhengige av mannen. Som lønnstagere bidrar de også til økonomisk frigjøring for kvinner. Jordmødrene er derfor viktige rollemodeller. Utdanning av jordmødre er viktig av flere årsaker. Sammen med utdanning av annet helsepersonell, er dette med på å redusere barne- og mødredødeligheten. I tillegg gir det kvinner mulighet til spille en rolle i samfunnet, utover det å være mor og hustru. Ikke lenger verst I mai 2012 kom Redd Barnas trettende årlige rangering av mødredødelighet verden over. I rapporten rangeres 165 land etter hvor det er best og verst å bli mor. I 2012 hadde Afghanistan klatret fra siste til nest siste plass, og endte som nummer 164. I følge rapporten forklares dette med følgende forbedringer de siste årene: Tidligere fikk 14 % av kvinnene kvalifisert hjelp under fødsel. Nå er tallet 24 %. Levealderen for kvinner har steget nesten 5 år. Barnedødeligheten har gått ned fra 200 per 1000 levendefødte til 149. Rapporten begrunner forbedringene med investeringene i helsevesenet. Antall helsearbeidere på lokalplan har økt fra 2500 i 2004 til 22 000 i dag. I dag har Afghanistan 3000 jordmødre. Tallene knyttet til mødrehelse og mødredødelighet er altså bedre enn før. Til tross for denne utviklingen har Afghanistan en lang vei å gå: 1 av 3 barn er underernært 1 av 7 barn dør før fylte fem år Bare 1 av 4 fødsler skjer med kvalifisert hjelp 1 av 11 kvinner dør av svangerskapsrelaterte årsaker I 2003 fantes 500 jordmødre i Afghanistan. I dag er det 3000. Afghanistankomiteen i Norge har utdannet 400 av disse. Kvinnene på bildet er nyutdannede jordmødre fra jordmorskolen i Jalalabad våren 2012. 19

Afghanistankomiteen i Norge Afghanistan og Tusenårsmålene: Trenger langsiktig støtte Mens andre land diskuterer hva som skal skje når FNs tusenårsmål for bekjempelse av ekstrem fattigdom er nådd, har Afghanistan fått en fem års utsettelse. I september 2000, samlet statsledere fra 147 land seg i New York og vedtok 8 sentrale utviklingsmål for FNs medlemsland. Disse fikk tilnavnet tusenårsmålene, og målet var at de skulle oppfylles innen 2015. Den 8. mars 2012 hevdet en optimistisk generalsekretær Ban Ki-moon, at flere av målene allerede var nådd. Fattigdommen er redusert, og i mange land er barne- og mødredødeligheten gått betydelig ned. Afghanistan har ikke vært del av denne positive bølgen. Landet er et av verdens fattigste. Afghanistan havner nederst på de fleste statistikker. Bekjempe fattigdom For tusenårsmål 1 om å utrydde ekstrem fattigdom og sult, er det en alvorlig hemsko at man i afghansk sammenheng ikke har noe godt tallmateriale å basere seg på. Målet er at antallet mennesker med en inntekt på mindre enn en dollar per dag reduseres med tre prosent årlig. Antallet som sulter skal reduseres med 5 prosent, begge deler innen 2020. FN baserer seg på at om lag 20 prosent av befolkningen på landsbygda i Afghanistan lever med permanent matmangel. Ytterligere 18 prosent utsettes for sesongmessig mangel på mat. Men her slår man likevel an en mer positiv tone, og understreker at afghanerne, trass tiår med krig, har maktet å opprettholde et visst nivå for matanskaffelse, i hovedsak hvete. Likevel er spørsmålet om tallmaterialet er så dårlig at det ikke lar seg måle. Utdanning og kvinners deltagelse Mål 2 handler om at alle barn skal fullføre barneskolen. Mål 3 om å fremme likhet mellom kjønnene og styrke kvinners stilling. I første omgang ser tallene for utdanningssektoren «Afghanistan har ikke vært en del av denne positive bølgen. Landet er et av verdens fattigste.» for Afghanistan, strålende ut. I 2001 regner en med at rundt 5000 jenter gikk på skole. Nå er 2,7 millioner jenter innrullert. Jenter utgjør 37 prosent av landets elever. Kvinnene har også fått grunnlovfestede rettigheter. Likevel har landet en lang vei å gå før tusenårsmål 2 og 3 er nådd. Vi ser at mange elever, og spesielt jenter, ikke fullfører skolen. Mange jenter som er innrullert, er ikke på skolen hver dag. Kvaliteten på undervisningen er dårlig, og fasilitetene elendige. En viktig årsak til at jenter ikke får utdanning er mangel på kvinnelige lærere. En annen er rett og slett fattigdom. Familiene har ikke råd til å sende jentene sine på skole. Når det kniper og arbeidskraften trengs i hjemmet, blir ikke jentene prioritert. Kvinners deltakelse i politikken og samfunnslivet generelt, er et mørkt kapittel i Afghanistans nyere historie. Afghanske kvinner er sikret 30 prosent av plassene i det nasjonale parlamentet. Men målet om at det skal være 30 prosent i alle valgte forsamlinger i landet, er ikke i nærheten av å bli oppnådd. Mål om å få vedtatt lover som kriminaliserer kjønnsbasert vold og seksuell vold mot kvinner, rett til arbeid, eiendom og arv slik grunnloven slår fast er i det blå. Og de lovene som er vedtatt ser ikke ut til å gi faktisk beskyttelse, eller økte rettigheter. Det har skjedd forbedringer de siste 10 årene, men ikke på langt nær mange nok. Og de forbedringene som har skjedd, står i fare for å forvitre. Fremdeles mangler Afghanistan det mest basale: rent vann, matsikkerhet og tilgang til helsevesen og utdanning. 20

Ti nye år i Afghanistan 21

Afghanistankomiteen i Norge FNs tusenårsmål 1. Utrydde ekstrem fattigdom og sult 2. Sikre utdanning for alle 3. Styrke kvinners stilling 4. Redusere barnedødeligheten 5. Redusere svangerskapsrelatert dødelighet 6. Stoppe spredning av hiv/aids, malaria og andre dødelige sykdommer 7. Sikre miljømessig bærekraftig utvikling 8. Bygge et globalt partnerskap for utvikling Redusere barnedødelighet Det er velkjent at barnedødeligheten i Afghanistan er blant de høyeste i verden. Mål 4 om å redusere dødeligheten for barn under fem år med 50 prosent innen 2015, er ikke forlatt. Det er til og med utvidet med mål om to tredjedels reduksjon innen 2020, men er dette realistisk? Å få bukt med den skyhøye barnedødeligheten krever ny giv i kampen mot diaré, lungeinfeksjoner, polio, meslinger og andre vanlige sykdommer det gis vaksiner mot. Dette er sykdommer som lett kunne vært unngått med enkle medisiner, vaksiner og rent vann. Kamp mot mødredødelighet Tusenårsmål 5 har siden 2002 vært å redusere antall svangerskapsrelaterte dødsfall med 50 prosent innen 2015, og ytterligere 25 prosent innen 2020. I 2011 ble Afghanistan kåret til verdens verste land å bli mor i. I 2012 hadde landet klatret én plass og passert Niger. I Afghanistan dør 1 av 11 kvinner av svangerskapsrelaterte årsaker. Her er det store forskjeller mellom by og land, og mellom provinser. Den høyeste barseldøds-prosenten i Afghanistan er målt i Badakhshan. Her er mødredødeligheten blant den høyeste i verden. Statistikken er klar på at ni av ti afghanske mødre føder hjemme, og få har kvalifisert hjelp av jordmor eller lege. Å gjøre noe med barne- og mødredødeligheten i Afghanistan innebærer å utdanne jordmødre og annet helsepersonell, og få på plass et velfungerende og tilgjengelig helsevesen. Selv om det har vært forbedringer de siste årene, er det en lang vei å gå før en er i mål på dette feltet. Veien videre I juli 2012 møttes 70 land og en rekke organisasjoner, deriblant FN, til giverkonferanse i Tokyo. Mens det internasjonale samfunnet lovet 16 billioner dollar i sivil bistand til Afghanistan, lovet afghanske myndigheter å få ned korrupsjonen. Britiske myndigheter har tatt på seg ansvaret for å arrangere en ny giverkonferanse i 2014 for å følge opp. Vi har gått inn i en ny fase i Afghanistans nyere historie. La oss håpe at tiden er inne for å tenke bistand uavhengig av militære og politiske interesser. Norske myndigheter oppfordres til å holde sine løfter om videre bistand, også etter 2017. Målsettingen for alle aktører må være å danne grunnlaget for et Afghanistan der befolkningen ikke blir tilskuere, men selv får være med å forme fremtiden til sitt eget land. 22

Ti nye år i Afghanistan Afghanistankomiteen i Norge mener: Oppretthold bistandsnivået Afghanistankomiteen i Norge oppfordrer den norske regjeringen til å opprettholde bistandsnivået i Afghanistan, og la bistandsmidlene gå dit fattigdommen og behovene er størst. FNs tusenårsmål som rettesnor Bistand må være motivert av grunnleggende menneskerettigheter og sees på som et virkemiddel for å nå FNs tusenårsmål, og andre internasjonale og nasjonale afghanske mål for fattigdomsbekjempelse. Bistand skal ikke være et verktøy for å oppnå diplomatiske, militære eller sikkerhetsmessige målsettinger. Rettferdig fordeling Befolkningens behov må være førende når bistandsmidler fordeles. Norske myndigheter må bidra til en rettferdig fordeling ved å sørge for en jevnere fordeling mellom provinser og distrikter. Dette er en forutsetning for en vellykket statsbygging. Lokal forankring Afghanistankomiteen i Norge har lang erfaring med lokal forankring, og mener dette er forutsetningen for god bistand. Utenlandske NGOer må samarbeide tett med lokale myndigheter og lokalbefolkningen. Slik øker man kompetansen lokalt, og gir befolkningen mulighet til å videreføre prosjektene etter at de utenlandske bistandsaktørene har dratt. Sikre kvinners deltakelse Kvinner må inkluderes i alle ledd, på alle nivåer og i alle beslutningsprosesser. Dette er en forutsetning for riktige og rettferdige prioriteringer som kommer alle til gode. Kvinners situasjon var en del av retorikken som skulle rettferdiggjøre krigføring i Afghanistan helt fra starten av. Vi kan ikke vende afghanske kvinner ryggen nå. Vi må tvert imot styrke innsatsen for at kvinners rettigheter ivaretas. Afghanistankomiteen i Norge har mer enn 30 års erfaring fra Afghanistan. Vi blir når soldatene drar! Utgiver Afghanistankomiteen i Norge Fredensborgveien 6, 0177 Oslo Telefon: 22 98 93 15 / E-post: info@afghanistan.no Støtt oss på: 7877.06.53737 Ansvarlig redaktør: Eric Ramirez-Ferrero Forfattere: Heidi Sofie Kvanvig, Terje Skaufjord, Ahmad Ghulami og Tonje M. Viken Layout: Tonje M. Viken Mer informasjon om AiN og Afghanistan finner du på www.afghanistan.no 23

Afghanistankomiteen i Norge (AiN) er en politisk uavhengig og medlemsstyrt organisasjon med enkeltmedlemmer, utvalg og lokalkomiteer i Norge. AiN skal støtte det afghanske folkets rett til selvstendighet og demokrati, og bidra til gjenreisning og utvikling av landet. Arbeidet skal bygge på kunnskapsutvikling og basere seg på gjensidig forståelse og vennskap mellom det afghanske og norske folk. AiN kan tilby 30 års erfaring Lokal forankring Høy kvalitet Langsiktig utvikling Helhetlig tilnærming Fokus på kvinners rettigheter, miljø og utvikling Kostnadseffektiv drift Våre kjerneaktiviteter er Landsbygdutvikling Ressursforvaltning Treplanting Matsikkerhet Utdanning av jordmødre Opplæring av kvinner innen jordbruk og samfunnsdeltagelse Vennskapsskoler og informasjonsarbeid i Norge Dette heftet er produsert med støtte fra Norad. Du kan bidra Meld deg inn på www.afghanistan.no. Du kan også bidra med frivillig arbeid. Les mer på våre nettsider.