Gårdsbesøk på Naxos Berit Skoglund Skåtøy Naxos er den største øyen i den greske øygruppen Kykladene. Øyen er 428 km 2 stor (på størrelse med Magerøya i Finnmark) og har ca. 19.000 fastboende. Hovedbyen heter Naxos by, også kalt Chora (som faktisk bare betyr by ), og har ca. 5.000 fastboende. Innbyggertallet blir mangedoblet i løpet av turistsesongen, som varer fra mai til oktober. Selv om vi er mange som etter hvert har oppdaget denne perlen av en øy, får vi likevel ikke inntrykk av å være i en turistghetto. Dels skyldes det at Naxos er så stor og dels skyldes det at Naxos ikke er totalt avhengig av turisme fordi den alltid har vært en jordbruksøy, selv om flere og flere har tatt seg arbeid innen turistnæringen ved siden av gårdarbeidet. Landskapet er svært variert. Her finner du fjellet Za, Kykladenes høyeste, som rager 1004 m o.h., du finner karrige fjellandsbyer der tiden nærmest har stått stille tilsynelatende befolket bare av gamle folk, du finner frodige jordbruksbygder, tempelruiner, gigantiske statuer og de mest fantastiske strender. Det er mengder av hyggelige tavernaer og Ouzerier (steder som serverer drikke med småretter til Mezedes, den greske varianten av Tapas). Og ja, det finnes uteliv for dem som orker å starte kvelden etter klokken to om natten og det er rikelig med liv å røre også før midnatt. De fleste får nok dekket sitt sosiale behov her, vil jeg tro. Naxos har noe for enhver smak. Vår familie har feriert på Naxos i mange år, og utforsket øyen på kryss og tvers til fots, med bil og med båt langs kysten. Vi har besøkt flotte olivenlunder og vandret langs frodige terrasser der man dyrket alt fra poteter til sitrusfrukter, men vi har aldri tidligere fått anledning til å besøke en gård og se på nært hold hva som gjemte seg bak murene til alle gårdene vi passerte på våre vandringer. Naxos kan virke karrig og uttørket enkelte steder, men har rikelig med vann som blir ledet til der det trengs mest. Langs jordene er det laget til et sinnrikt system av vanningskanaler. Vannet kommer fra naturlige kilder og blir samlet i basseng, der
det blir fordelt videre. Jeg har for liten kunnskap til å forklare detaljert om dette, kan bare konstatere at det virker veldig bra. På gården vi fikk besøke ble det dyrket poteter, frukt, nøtter, oliven og, ikke minst, vindruer. Gården lå i den fruktbare Tragea-dalen. Det var ikke en gård i tradisjonell forstand, slik vi er vant til fra Norge. Bonden bodde ikke på gården, men kom innom og inspiserte og jobbet hver dag. Naxos-bonden trenger også flere inntektskilder. Vår vert, Stefanos, var i tillegg forretningsmann i Naxos by. På nabogården ble det drevet med melkekyr, men Stefanos hadde bare ulike typer fjørfe i tillegg til frukt- og grønnsakproduksjonen. Det er ikke bare på Jæren man kan lage flotte steingjerder. Gården vi besøkte var ikke stor. Dette gjerdet var satt opp på grensen mot naboen. Bak oss hadde vi inngangen til selve gården, som var inndelt i 4 ulike avdelinger, skilt av høye murer. Det var flere avdelinger med ulike frukt- og bærbusker, en avdeling med større trær, blant annet oliventrær og flere ulike trær med nøtter og frukter. Den største inngjerdete avdelingen var den som inneholdt ulike typer vindruer. Vi hadde fått lov til å smake på alt vi ønsket, og vindruer plukket rett fra vinstokken smakte helt himmelsk.
Disse passet gården, og vi prøver ikke på noe med disse vaktene Man kan undres på om en ubebodd gård ikke er et fristende mål for tyver nattestid? Men nei, dette var det tenkt på. På toppen av murene rundt eiendommen var det støpt inn glassbiter! Ikke grove, lett synlige biter, men knust vindusglass. Det så litt ekkelt ut. Stakkars den som forsøkte å klatre over den muren i mørket. I tillegg var det en flokk kalkuner som gikk innimellom bærbuskene og skulte pluss en mengde illsinte gjess. Svenske Elisabeth, som hadde fått lov å ta oss med på denne turen innom gården, ba oss om å unngå øyenkontakt med fuglene. Låstas som dom inte är där. Om dom lagar konstiga ljuder, spring som f***. Det gikk bra det. Vi passet våre saker og fuglene passet sine. I tillegg til de nevnte fugletyper, var det også en hønsekoloni gjemt bakerst i hagen, men det virket som om de ble en smule dominert av de største fuglene. Vi så lite til dem. Jeg er ikke riktig sikker på hvilken frukt dette er,
men dette er fiken. Slik ser den ut i fersk tilstand. Det som var mest spennende for en nordboer, var jo selvsagt alle de eksotiske fruktene vi ikke har hjemme. Eple-, plomme- og pæretrærne sto fulle av frukt. Videre var det appelsintrær, flere ulike typer sitrusfrukter og nøtter. Ikke alt var modent, men vi fikk mulighet til å smake på alt vi ville. Friske fikener smaker utrolig søtt, nesten for mye av det gode. Og er det noen som visste at mandler har uendelig med skall som skal fjernes før man kommer inn til selve mandelen? Eller hva med dette bildet er det noen som vet hva dette er? Dette er umodne pistasjenøtter. Ca midt på bildet er det en nøtt som er blitt brun. Når det brune skallet åpner seg, finner vi et nytt som er grønt. Når det fjernes, kommer vi til pistasjenøtten.
Her er hhv lime og sitron Appensintrærne var dessverre ikke så fotogene denne ettermiddagen. Mulig de nettopp var blitt høstet? I alle fall var det kun nedfallsfrukt tilbake, og den hadde hønsene hatt fest på, tydeligvis. Mesteparten av det som ble dyrket på denne gården var til eget bruk. Det ble nok solgt videre, men i liten skala. Gårdsturisme er et relativt ukjent ord på Naxos. Så lenge vi har reist der har det ennå ikke vært snakk om det før i år. Organiserte fotturer, såkalte trekking tours har heller ikke vært så vanlige før. Nå virker det som om flere og flere får øynene opp for at noen turister ikke bare ligger på stranden i ferien, og slike turer har blitt mer og mer vanlige. For oss amatørfotografer er det som å komme i himmelen når vi får anledning til å besøke skjulte perler, selv på steder vi trodde vi var lommekjente Dette er verken sitron eller melon, men en frukt kalt kitron. Den kan bli opp til 4 kg.
I følge gresk mytologi, var Naxos vinguden Dionysos øy. Her bodde han, og her lærte han menneskene å dyrke vindruer og å lage vin. Den greske vinen skal, ifølge grekerne selv, være av ypperste klasse. Det tenkte jeg ikke å komme så veldig inn på her, det er jo en smakssak, men jeg vil gjerne komme litt inn på Kitron. Av kitrontreets blader fremstilles en likør som blir kalt (overraskende nok) Kitron. Den finnes i tre varianter, en blank, som er den sterkeste og ikke er så veldig søt, en grønn (grønnfargen kommer fra klorofyll) som er ganske svak, men svært søt og til slutt en gul variant, som er middels sterk og middels søt. Den gule fargen kommer fra sitrusfrukter. Fargen blir tilsatt bare for å markere smaksforskjellen. Denne likøren fremstilles utelukkende på Naxos, og det er to familier, Vallindras og Promponas, som knives litt om hvem som har den ekte Kitronlikøren. Likøren blir fremstilt i lokale destillerier. Selve den store kitronfrukten blir ikke brukt i likørproduksjonen, men brukes til syltetøy/marmelade og hermetisert frukt. Smaken minner sterkt om sitron, men kanskje en smule bitrere. Her snakker vi virkelig om frittgående høne. Hun spiser ikke engang korn, men saftige druer. Etter å ha vandret rundt på gården i noen timer, var det tid for en avsluttende middag. Den lokale tavernaen kunne friste med ovnsbakt gryterett med geitekjøtt. Det smakte nydelig. Vel bekomme eller Kali Orexi, som de sa til oss på tavernaen.
Om noen får sjansen til å komme på et slikt gårdsbesøk når de er på tur, så slå til. Det er vel verdt det. En hyggelig og annerledes opplevelse i ferien.