FØRSTE KAPITTEL «Ok, min er kvart over, jeg tror vi likeså godt begynner.» Francis la armbåndsuret på kateteret, litt til høyre, slik han pleide, satte seg til rette i kateterstolen og kastet et blikk utover seminarrom 312. Omtrent femten studenter, tre av dem gutter. Et par middelaldrende damer, resten i midten av tyveårene. Det vanlige. Han forsøkte å ta seg sammen. «Mitt navn er Francis Meyer, jeg er professor i litteratur her ved instituttet, og det er altså jeg som har LIT4201 dette semesteret. Som dere vet er LIT4201 nordisk lyrikk fra år 1700 til 2000 for masterstudenter, og emnekurset er obligatorisk for de av dere som ikke har tatt LIT2201 på bachelornivå.» Han rettet litt på pensumkompendiene han hadde plassert ytterst på kateteret. «Jeg håper jeg ikke trenger å bruke mer tid på å forklare emneplanen, forkunnskapskrav, innleveringsfrister, eksamensform eller andre slike praktiske ting, alt dette finner dere uansett beskrevet, til minste detalj, på instituttets nettsider.» Francis klarte ikke å skjule sin irritasjon, og det irriterte ham. «Til LIT4201 er det utarbeidet to pensumhefter, et lyrikkkompendium og et teorikompendium. Jeg antar at dere allerede har skaffet dere begge disse, slik dere fikk beskjed om på informasjonsmøtet,» fortsatte han mens han holdt opp ett i hver hånd og registerte hvordan halvparten av studentene stirret skyldbetynget ned i pultene sine. «Hvis ikke er 15
de altså å få kjøpt på Akademika, eller Gnist som bokhandelen nå visstnok heter.» Han la kompendiene fra seg. «Vi har tolv dobbelttimer til rådighet dette semesteret. Det er ikke allverden, og nordisk lyrikk fra 1700 til 2000 utgjør et omfattende felt. Men før vi i det hele tatt kan begynne, er det tre spørsmål vi er nødt til å forholde oss til.» Og med tre fingre i været spurte han: «Hva er nordisk? Hva er lyrikk? Og hva er 1700 til 2000?» Han mønstret forsamlingen med påtvungen entusiasme. «Det siste lar seg enkelt besvare, og for vårt praktiske vedkommende innbærer det fra Petter Dass til Stein Mehren. Det første spørsmålet skulle heller ikke være så fryktelig vanskelig, selv om det finnes visse diskutable grensetilfeller. Men det andre spørsmålet, derimot, det er faktisk årsaken til at vi i det hele tatt sitter her inne nå.» Francis plasserte albuene på kateteret og lente seg litt fremover. Nitriste seminarrom 312. Han skulle aldri ha sittet her nå. Hadde det ikke vært for Gerd. Egentlig likte han godt å undervise. I motsetning til flere av sine kolleger fant han en ydmyk tilfredsstillelse i å kunne formidle litterære innsikter og problemkomplekser til studentene. Gjennom hele sin akademiske karriere hadde han frydet seg i det stille over disse stort sett unge menneskenes kunnskapstørst, entusiasme og sunne skepsis. Det var ikke uten grunn at han gikk for å være en av de mest populære og avholdte professorene ved instituttet. Og seminarene hans var stort sett alltid fulltegnede. Men i år hadde han virkelig sett frem til et undervisningsfritt halvår. Å pålegge ham LIT4201-kurset var ren hersketerror fra Gerds side. Langsomt flyttet han blikket mot vinduene. Den skarpe januarsolen forvandlet Holmenkollåsen til en gnistrende hvit kappe høyt der oppe bak Meteorologisk institutt. Han tippet på fire minus ved Tryvann. Blå extra. Han strammet kjevene mens frustrasjonen fra samtalen med Gerd Hellmann i høst, inne på instituttbestyrerkonto- 16
ret hennes, bygget seg opp i ham igjen. Etter vanlig fakultetspraksis hadde han krav på forskningsfri dette semesteret, men ifølge Gerd gjorde universitetsreformen og den prekære mangelen på undervisningskrefter det umulig for henne å innvilge ham det. «Dette er ikke tiden for noe hvileår, vi må alle gjøre en ekstra innsats i disse omstillingstider,» hadde hun fått seg til å si, hun som knapt gjorde annet enn å sitte i virkningsløse møter med dekanatet og sole seg i glansen av sitt instituttbestyrerverv. «Hvileår? Jeg skal faktisk forske,» hadde han bemerket syrlig, «forske og formidle, jeg har lovet Universitetsforlaget et ferdig bokmanus om Montaigne-arbeidet mitt innen sommeren.» «Det er fint, men du må i det minste ta ett 20-poengsemne. Og vi har allerede lagt undervisningskabalen, så det må bli LIT4201.» «4201? Grunnemnet i nordisk lyrikk? Men herregud da Gerd, kan du ikke sette en eller annen stipendiat på den plankekjøringen der?» Francis innvendinger hadde hun bare smilt overbærende av, med henvisning til et pålegg fra dekanus. «Hva er lyrikk?» gjentok han og betraktet studentene. Noen få av ansiktene dro han kjensel på, de fleste var ukjente. «Dere er alle sammen masterstudenter i litteratur ved Universitetet i Oslo. Hva er lyrikk?» Francis skrudde på projektoren ved siden av kateteret og la en transparent på glassplaten. «Dette er Herre Gud, ditt dyre navn og ære av Petter Dass, første gang publisert i hans Catechismus-Sange i 1715, men trolig skrevet før 1698. Katekismesangene er versifiserte omskrivninger av Martin Luthers lille katekisme, tilsatt melodier og ment som folkelig kristendomsopplæring. Denne salmen,» sa han og vendte ansiktet bakover mot lerretet, «er skrevet til andre bønn i Fadervår, altså La ditt navn holdes hellig, og er, som de av dere som har skaffet kompendiene vet, første dikt i vårt pensum.» Han snudde 17
seg mot studentene igjen. «Noen som har lyst til å forsøke å redegjøre for hvorfor dette er lyrikk?» Straks føk hånden til en gutt på første rad i været, men Francis overså ham. Han hadde undervist lenge nok ved Universitetet til å styre unna ekshibisjonistene i startfasen; disse umodne guttene som følte trang til å briljere for resten av gruppen med intrikate og ofte temmelig misforståtte teoretiske utlegninger. For de slappeste lærerne var slike pratmakere til god hjelp når undervisningen gikk i stå, men Francis Meyer forsøkte alltid å unngå å la flinkisene slippe til før han var absolutt nødt. Derfor smilte han innbydende til den ene av de to middelaldrende damene på midtrekken straks han så at hun, nølende, løftet en ringprydet hånd. Etter først å ha søkt bekreftelse hos vestkantvenninnen ved siden av seg, sa hun: «Det er jo på rim, er det ikke det, da...?» «Så absolutt, faktisk det nokså avanserte rimmønsteret AABBBBA. Men blir det egentlig lyrikk av den grunn? Eller motsatt, må lyrikk være på rim?» Francis lot blikket gå videre. Alle disse smilende ungjentene... introverte, pertentlige, søkende og genanseridde jenter i tyveårene. Hva trakk akkurat denne typen til litteraturfaget? Fungerte fiksjonslitteraturen som en slags eskapisme for dem, en flukt fra virkelighetens konstante påtrykk? Han betraktet dem med medlidenhet; han ville nødig presse noen av dem til å si noe om lyrikkens vesen, han visste hvor vondt de hadde for å ta ordet i ukjente forsamlinger og han var da ikke sadistisk heller. Dessuten tillå det faktisk ikke hans professorembede å motivere studenter til sosial mestring. I hvert fall ikke nå; hadde han enda sittet her inne av fri vilje, da ville han mer enn gjerne inspirert dem til å ytre seg, men dette var ren og skjær tvangsundervisning. Han var fortsatt i tvil om dekanus virkelig hadde pålagt Gerd å avslå alle forskningsfri-søknader. Den perfide kjerringa... Midt i seminarrommet, et stykke bak, satt en helt annen 18
jente, hun tilhørte en type han hadde sett mer og mer til på instituttet de siste årene: ikke smilende og smålutende, men snarere høyreist og kroppete, nesten litt arrogant, alltid utfordrende sminket og antrukket, jenter som lignet mer på ekstrahjelper i Bogstadveiens moteriktige klesbutikker enn litteraturstudenter på Blindern. Og hva som trakk disse til litteraturfaget, var et enda større mysterium. Men de var i det minste taleføre. Han nikket til henne, hun svarte uten å nøle. «Kanskje kan man si det er lyrikk fordi det ligger mer enn én betydning i teksten, fordi teksten er meningsfortettet, altså fordi den inneholder flere betydningslag som kan fortolkes?» «Jo, utvilsomt, det er en nødvendig definisjon, men er den tilstrekkelig? Er ikke all god litteratur meningsfortettet, uansett om det er prosa eller poesi? Og hva er i så fall det spesifikke ved lyrikken?» Francis flyttet blikket videre, til to gutter som hadde satt seg ved siden av hverandre helt bakerst, de var åpenbart kompiser, begge litteraturtyper av det barske slaget, selvsikkert tilbakelente, rufsete i håret og klærne. Den ene tok ordet direkte: «Wittgenstein ville sagt at dette er lyrikk fordi vi kaller det lyrikk, at mening er bruk, akkurat som at noe er kunst bare fordi vi kaller det kunst.» «Ok, Ludwig Wittgensteins poeng er greit nok, men er det særlig fruktbart? Eller tilfredsstillende? Er det umulig å si noe om hva lyrikk egentlig er, hva som skiller det fra andre former for tekst?» Nerden på første rad satt og viftet med hånden nå, det var snart ikke lenger mulig å holde ham i sjakk bare ved å ignorere ham. Men Francis rettet i stedet en inviterende gest til den andre middelaldrende kvinnen. «Nei, det har kanskje noe med rytme å gjøre?» svarte hun frognernasalt. «Med måten ordene er plassert efter hverandre på, takten liksom...» Hun illustrerte poenget ved å bevege pekefingeren som en taktstokk. 19
Francis måtte konsentrere seg for å holde masken, kvinnen hadde åpenbart fast abonnement i Konserthuset. «Rytme er absolutt viktig i lyrikken,» svarte han pedagogisk, «absolutt, men prosa har også rytme, vi snakker gjerne om prosaryt» «Du, hvorfor står det egentlig HErre GUD, dit dyre Navn og Ære på den måten med store og små bokstaver om hverandre og greier?» Francis Meyer stoppet momentant. Det var en av de to kjekkasene, han med Wittgenstein-forklaringen, som hadde avbrutt ham midt i et resonnement! Med et totalt irrelevant spørsmål! «Det får du spørre språkhistorikerne på lingvistikk om!» smalt han tilbake, men skvatt da han hørte seg selv og tok seg sammen: «Det var vel datidens rettskrivningsnorm, antar jeg, GUD med tre store bokstaver og HErre med to. Men altså, store eller små bokstaver, hvor ligger det spesifikt lyriske i disse linjene?» Nå satt ekshibisjonisten og hoppet i stolen. Francis behøvde ikke engang se på ham før gutten boblet over av seg selv: «Ifølge Jacques Derrida er noe litteratur fordi det oppstår binære opposisjoner i teksten og fordi allegoriene dekonstruerer hverandre og skaper autonome aporier som igjen dissemineres og... og... derfor er dette lyrikk!» Francis svarte ham ikke, han bare speidet videre etter andre som viste tegn til å ville si noe. Neglisjering var eneste remedium. Begynte man å diskutere, var forelesningen spolert. Det undret ham stadig, at selv etter tyve år som universitetslærer kunne han ikke huske én eneste studentgruppe uten en av disse briefeguttene, uansett om det dreide seg om en forelesningsserie for to hundre eller et spesialemne for fem studenter. Men det var ingen flere hender å se, bare generte smil og umotivert pennefikling. Ikke bare var den tafatte responsen enerverende; det siste svaret utgjorde også et håpløst utgangspunkt for en videre drøftelse. Han måtte få styrt definisjonsproblematikken inn i en klarere retning før han kunne gå videre til en fortolkning av selve diktet. 20
Stillheten var trykkende, det begynte å bli pinlig. Han kunne ikke fortsette å speide særlig lenger. Til slutt lot han hensynsfullheten fare og boret blikket inn i den blant de generte jentene som så minst forsagt ut. «Hva tror du?» sa han og gestikulerte mot lerretet, «hvorfor er denne teksten av Petter Dass lyrikk?» «Jeg?» Hun så forskremt opp. «Vel... eh... ifølge han Sjklovskij da...,» hun slet med sjk-uttalen og nølte seg igjennom navnet, «altså den der teoriartikkelen som du sa vi skulle ha lest til i dag, på informasjonsmøtet, så er jo lyrikk at... at...» Frenetisk begynte hun å bla i kompendieheftet, Francis så at hun hadde brukt både gul, grønn og rosa markeringstusj. «... at det som har med det poetiske å gjøre, er et resultat av vår måte å oppfatte tingene på.» Hun siterte helt mekanisk, som om det var et fasitsvar hun leste opp. «Ja?» Francis smilte så oppmuntrende han bare maktet. «Og hva innebærer det?» «Det innebærer... at...,» hun bladde videre, «... at kunsten er en måte å oppleve tingenes tilblivelse på, det som allerede er blitt til, er... eh... uviktig?» «Hovedpoenget til den russiske litteraturteoretikeren Victor Borisovitsj Sjklovskij» Francis uttalte navnet på tydelig, korrekt måte «er at underliggjørelse, eller ostranenije, som det heter på russisk, er lyrikkens primære og spesifikke virkemiddel. Sjklovskij hevder at det lyriske kan defineres som et konstruksjonsspråk, som bryter med våre vante måter å forholde oss til verden på, mens prosa derimot bestemmes av det han kaller et vanlig språk. Men alt dette tenkte jeg vi skulle se nærmere på etter pausen, i neste time. Foreløpig holder» I samme øyeblikk merket han hvordan den ene av de to kompisene, han med Wittgenstein-resonnementet, vippet bakover på stolen, lente seg flirende mot Sjklovskij-studenten og hvisket: «Oisann, det der visst gikk rett i Dass, gitt!» Og hun stirret storøyd tilbake på ham, og... fniste... nei hun knegget, hun knegget av ordspillet! Francis måtte gripe om kateter- 21
kanten med begge hender. Slik sto det altså til med Norges fremste lærested i kvalitetsreformenes tidsalder, slik var Universitetet blitt, en intellektuell dannelsesinstitusjon redusert til en pubertal folkehøyskole. I to år hadde han gledet seg til et sabbatsemester for å fullføre Montaigne-arbeidet, og så var han altså nødt til å utsette det for dette fjaset! Faen ta Gerd Hellmann! Faen ta henne og hele denne fordømte administrasjonsfabrikken! Sakte løsnet han grepet om kateteret og forsøkte å slappe av i skuldrene, litt forbauset over sin egen oppbragthet. Hva var det som gikk av ham? Han måtte da klare å late som ingenting. Å reagere med åpenlys forargelse ville bare virke enda mer nedverdigende. «Noen andre som føler seg kallet til å si noe om hva lyrikk er?» presset han frem med et forknytt smil. Men han angret umiddelbart, det var åpenbart at det ikke var mer å hente hos de resterende studentene. Han kunne likeså godt resignere. Noe så klassisk akademisk som en gjensidig refleksjon mellom professor og studenter omkring lyrikkens vesenstrekk, lot seg rett og slett ikke lenger gjennomføre. Mismodig tok han frem forelesningspapirene sine og skulle akkurat til å si noe om Petter Dass forfatterskap med utgangspunkt i pensumdiktets intrikate resepsjonshistorie, da han registrerte en hånd i øyekroken, helt forrest på veggrekken, på høyde med kateteret, en jente som han faktisk ikke hadde lagt merke til. Før nå. Hun var søt, trolig av utenlandsk opprinnelse, forholdsvis lys i huden, men med et flommende svart hår og sjeldent mørke øyne. Francis nikket til henne. «En tanke bare, men kanskje man kunne definere lyrikk fra en annen innfallsvinkel... altså ikke via formmessige ting som rim og rytme, eller med semantiske problemstillinger knyttet til mening, ja, heller ikke gjennom negative kategorier som fremmedgjøring eller vanebrudd, men fra et motsatt perspektiv...» Hun stoppet og tenkte seg litt om. Det var 22
blitt helt stille i seminarrommet. «Kanskje kunne man tenke seg lyrikk som... ja, rett og slett som... lidenskap?» Hun kikket opp på lerretet mens hun fortsatte: «Det som i hvert fall slår meg med Herre Gud ditt dyre navn og ære, er den intense lidenskapeligheten, ikke i betydning av vellyst eller nytelse, men tvert imot den fromme og pietetsfulle lidenskapen. Nesten en ren lidenskap, på en måte, en ektefølt inderlighet. I akkurat dette diktet rettes vel lidenskapen mot Gud, eller snarere det guddommelige, for versene preges jo av en slags panteistisk naturmystikk, det helliges tilstedeværelse i alle ting, eller som det står,» hun myste litt mot lerretet «Steenbiid og Seyen og Torsk og Skreyen. Selv om diktet rent konkret omhandler pietistisk plikt og underdanighet, så synes jeg at det skinner en intens lidenskap igjennom i alle disse strofene. Og... ja, det gjør det vel egentlig i all lyrikk?» Hun tok en pause og senket blikket, mot Francis. «Så det slo meg altså, som en tanke bare, at kanskje det er nettopp dét som best definerer hva lyrikk egentlig er.» Francis svarte ikke. Han ville gjerne, men han ante faktisk ikke hva han skulle si. Lyrikk som lidenskap? Han fortsatte bare å se på henne. Han merket at hun ventet på et svar. Alle forventet et svar, han kjente den på seg nå, den plutselige oppmerksomheten i rommet, atmosfæreforandringen. Sakte løsnet han blikket fra hennes og flyttet det ut mot åskammen bak Holmenkollbakken, turkis himmel mot tindrende nysnø, et eventyrlandskap. Han ante rett og slett ikke hva han skulle svare henne. Alt føltes plutselig så ubetydelig, liksom så lett... Så smilte han. Først for seg selv. Men snart for hele seminaret. Et bredt, varmt smil, før han til slutt lente seg frem over kateteret og plukket opp armbåndsuret. «Det er fortsatt fem minutter igjen, ser jeg, men jeg tror det passer med en pause nå. Forsøk uansett å være tilbake her om et kvarter, hm? Da skal vi se om Victor Borisovitsj Sjklovskijs artikkel Kunsten som grep som jeg antar at dere alle har forberedt grundig til i dag kan bidra til å kaste lys over det spesifikt lyriske hos Petter Dass.» 23