De malte Date : 01/06/2009 Tidligere publisert i Vagant 4/2008. Oversatt fra tysk av Arild Vange I Dresden, februar 2008. Mens jeg skriver, kretser helikoptrene over byen. Når balkongdøren står åpen om ettermiddagene og jeg hører lyden fra rotorbladene, betyr det vanligvis at Dynamo Dresden spiller hjemmekamp og at det gjestende laget ankommer. Men rundt 13. februar hvert år, datoen for bombarderingen, signaliserer helikoptrene dette for meg: I dag sonderes terrenget, i dag okkuperes det offentlige rom, for å markere det som minnerom. Det handler om vold. Med forsøket på å erobre området rundt gamlebyen i Dresden, området rundt det såkalte barokkpanoramaet for en dags tid, handler det om symbolsk vold og, mens skaren av europeiske nasjonalsosialister støter på innfødte motdemonstranter under oppmarsjen, her og der også om helt konkret, rå, fysisk vold. Dresden, mai 1980. Imre Kertész noterer i Galeidagbok: «Jeg går en tur til Neustadt. Trøstesløse gater, på et hjørne står en farget studine og snakker med en blond gutt på saksisk. Jeg kommer til Elbe; i det fjerne Zwinger, slottet, Albertinums monumentale barokk; den barokke broen, det japanske paleet på den andre bredden, en høyskole, neoklassisisme og så med ett gulmalte boligkasser i de mest fantastiske farger. Det hele er imidlertid ikke noen feriebebyggelse, men snarere et nyanlagt bysentrum, et provisorisk virkende permanent bosted for travle bybeboere. Like i nærheten et gammelt, trøstesløst arbeiderkvartal. Som om ursmakløsheten plutselig stiller sine ellers så diskret bortgjemte innvoller til skue. Jeg tar meg i å betrakte menneskene på samme måte som Diogenes med lykten. Utelukkende pene og velpleide mennesker, men som om man skulle ha brennemerket dem, bærer de alle et lysende tegn på sin gjennomsnittlighet. Jeg kan ikke forestille meg at noen i denne byen plutselig ville begynne å tenke.» (Galeidagbok, s. 96). Begynne å tenke: Høsten 1989 ligger Øst-Europa, altså grovt sagt alt som ligger på den andre siden av den vesttyske og østerrikske grensen i øst, uoppnåelig langt borte for meg. La meg ta et eksempel: 7. november 1989 begynner jeg seminarstoff å lese Erobringen av Amerika av den franske strukturalisten Tzvetan Todorov, med undertittelen: «Forholdet til den andre.» Et blikk langt vestover, langt tilbake i historien, uendelig langt bort fra det som skjedde den gangen i Mellom- og Øst-Europa. Dagen før fant for eksempel den første tillatte 1 / 7
mandagsdemonstrasjonen sted i Dresden. Todorovs første kapittel har overskriften: «Oppdage.» Den første setningen lyder: «Jeg vil føre en samtale om jeg ets oppdagelse av den andre.» En bok om tegnene, volden, erobringen av rom. I ettertid spør jeg meg om jeg, som bare tenkte på Øst-Europa som et utstrakt, hvitt felt på kartet, ikke for lengst befant meg på et spor uten å ane det. Jeg spør meg om ikke Todorov, en intellektuell av bulgarsk avstamning, også snakker om Øst-Europa når han tar Vesten nærmere i øyesyn. De avsluttende setningene i boken hans, utgitt i 1982, lest i 2008: «Jeg tror ikke historien er styrt av et system, og heller ikke at dens såkalte lover gir oss noen mulighet til å utlede fremtidens (eller for den saks skyld nåtidens) samfunnsmessige former, men snarere at det å bli seg bevisst det relative, hvilket vil si det vilkårlige, i et trekk ved vår kultur, allerede er å forskyve den ørlite grann; og at historien (ikke vitenskapen, men dens gjenstand) ikke er noen annet enn en serie av slike umerkelige forskyvninger.» 1 I dag, etter å ha bodd i Dresden i tolv år, kjenner jeg meg hver gang litt støtt når jeg i en riksdekkende dagsavis eller i en nyhetssending kommer over et fotografi av Phaetonfabrikken i Dresden i kombinasjon med en bildetekst som «Volkswagen investerer i Øst-Tyskland vårt bilde: Den transparente fabrikken i Leipzig». Når noen ikke kan skjelne Litauen fra Latvia. Eller Kiev fra Kraków. Dersom jeg i vesttyske kretser henviser til slike Leipzig-Dresden-feil, blir min forbauselse gjerne avvist som såret regional stolthet, som et spørsmål om lokalpatriotisme og jeg legger merke til, nå med forbauselse over min egen oppførsel, at jeg ergrer meg, siden det for meg ikke handler om verken stolthet eller regionalisme eller patriotisme. Leipzig eller Dresden, en bagatell, ja visst, men det som gjør at jeg føler meg støtt er ikke bare at to byer forveksles, men den demonstrative differensieringsuviljen som kommer symptomatisk til uttrykk. Da den kalde krigen var over, oppfattet jeg det slik at det åpnet seg nye verdener. Ikke bare geografisk, ikke bare at det for meg som vesttysker plutselig kom nye land og områder til syne på kartet, men også som en åpning av nye refleksjonsrom, nye differensieringsmuligheter. Enhver forenklende flokktenkning, tenkte jeg, er ryddet av veien en gang for alle, ingen blokker mer, ingen selvfølgelig viten, ingen grove, entydige grensesettinger, men snarere utallige fine linjer, uanselige overlappinger, markeringer i stadig bevegelse. En intellektuell utfordring for ethvert menneske som vokste opp i det gamle Vest-Tyskland og ble sosialisert i de tanke- og differensieringsglade åttiårene. Atten år senere, når jeg i intervjuer med høyreradikale sjefsideologer fornemmer en irriterende tone som skifter mellom uforskammethet og jubel, tenker jeg: Triumffølelsen deres, ja, energien deres, nærer seg også av at de kan hevde at de vesteuropeiske intellektuelle overgav Øst- Europa til dem nesten helt uten kamp. II Dresden, juni 1991. Jeg kjenner DDR bare fra postkort: firespors, seksspors, åttespors veier 2 / 7
og på kortene som var trukket i plastfolie en håndfull biler som virker helt fortapte. De langstrakte, tomme plassene. Fotografen må ha avventet et øyeblikk da det ikke gikk et eneste menneske gjennom bildet i eksponeringstiden. Han må ha stilt seg opp allerede i grålysningen. Våkenetter. Tålmodig venting, i dager, uker. Første gang jeg var på besøk i Dresden var de store plassene like tomme som på postkortene, og den som går på måfå rundt i sentrum om kvelden lar seg nettopp derfor identifisere som en besøkende fra Vest-Tyskland. Jeg som vokste opp på steder hvor bybildet mesteparten av dagen domineres av mennesker, trengte ganske langt tid på å finne en forklaring: Her fantes det bare menneskeansamlinger i det offentlige rom i form av organiserte masser. Den indre bykjernen under fri himmel: et vakuum. Det offentlige rom er kontaminert. Høsten og vinteren 1989 erobret man gatene og plassene, uten styring, uten organisering, uten å foregi noen orden, gikk man mot ordenen. Men det vil nok ta litt tid etter denne erupsjonen før man erobrer det offentlige rom enda en gang uten å oppfatte det som en kampsone. Man må lære seg å flanere. Tilsynelatende også å stå og henge. I Vest-Tyskland driver man rundt. I Øst-Tyskland går man på tur. «Drive rundt»: I Vest-Tyskland for lengst bare en form for fritidsbeskjeftigelse. I Øst-Tyskland kjenner man fortsatt «dagdriveren», ikke langt unna «asosialitet», slik er det faktisk. I omveltingstiden satt en kunstner seg ned foran hotellet Dresdner Hof, i dag Hilton, med hatt og pappskilt, ba om en gave, skisserte et bilde av framtiden. Politifolkene visste først ikke hva de skulle gjøre, men så bestemte de seg, for sikkerhets skyld, for å arrestere ham. Sommeren 1991 visste jeg ikke at det på den andre siden av Elbe ble utkjempet fordelingskamper, det pågikk gatekamper mellom høyreradikale og punkere. Erobring av terreng, tap av terreng. Det offentlige rom ble dag for dag, eller: natt for natt, fordelt på nytt, revir ble markert. Like lite visste jeg den gangen at det også i DDR fantes steder hvor man kunne stå og henge i all offentlighet i Dresden. Den store parkeringsplassen på en bensinstasjon i sentrum av byen: Her møttes storbyens landsbyungdom, foreldrene deres hadde også tilbrakt kveldene her. Det jeg har lært etter at jeg flyttet til Dresden i 1996: I første rekke beveger man seg i det offentlige rom for å tilbakelegge en strekning. Fra et oppholdssted til et annet. Det offentlige liv finner sted i lukkede rom. I lukkede kretser. Bakgård, hage, bolig. Januar 2008. Etter et arrangement går jeg gjennom Neustadt med tegneserieskapere fra Hamburg, på vei til en restaurant. Foran inngangen en menneskemengde på gaten: Neustadtpunkerne, som de kalles, en løst sammensatt gruppe på femti, kanskje hundre unge og ikke fullt så unge mennesker som bruker denne delen av gaten til møtested. «Må vi gå gjennom der?», spør en tegneserieskaper litt usikker i stemmen. Men det finnes da tøffere kvartaler i Hamburg, tenker jeg. Henger usikkerheten sammen med at Dresden er et fremmed område for henne? Eller holder hun seg unna lignende områder i Hamburg? Jeg er så uforsiktig at jeg forklarer: «Når de viser opptøyer fra Neustadt i Dresden på nyhetene, er det alltid i denne gaten det skjer.» 3 / 7
«Neustadt-punkerne»: Et snart sentimentalt minne om tidlige seire over de høyreradikale. Man okkuperer og forsvarer territoriet. I dag overvåkes plassen av to videokameraer. Den som vil se høyreradikale, må ta seg en titt i bakgårdene i nærheten. Eller i nabokvartalet. Der det ikke finnes noen fast grunn under føttene, hvor revirgrensene hele tiden forskyver seg, hvor brølingen en kveld tyder på at noen er gode og fulle, og neste kveld på en politisk manifestasjon, hvor man kan gjenkjenne nasjonalsosialistene på mange kjennetegn, men neppe på springerstøvler og hvite skolisser, må man lære seg å bevege seg på usikker grunn, i det man overhodet blir oppmerksom på tegnene i seg selv og øver seg på hvordan man skal tyde dem. III Imre Kertész noterer i kronikken han begynte på i 1961, og foreløpig avsluttet midt på nittitallet, utgitt i to bind under tittelen Galeidagbok og Jeg en annen, og som jeg også i dag, mer enn ti år etter at de ble avsluttet, synes er en slags mønsterbok, et ideelt vademekum for alle som er villig til å lese Vest-Europa inn i Øst-Europa, fortiden inn i samtiden og omvendt Imre Kertész fastholder altså i mai 1980: «I Dresden ser jeg utelukkende ansikter som på bildene til de tyske mestrene i Zwinger: Hva gjør de her, de har jo allerede blitt malt?» (Galeidagbok, s. 95) Han noterer: «Hotell Newa: Har lest gjennom det som er ferdig av Fiasko. Det passer til ruinene her.» (Galeidagbok, s. 95) En dag senere skriver han: «Egentlig liker jeg den delen av Dresden jeg kan se fra vinduet mitt i 13. etasje: Jernbanehallen, togene som kjører forbi på de høyt anlagte skinnene, takene på den andre siden, de eiendommelige skorsteinene, kuplene og værhanene, tårnuret på universitet, de grønne åsene langt borte med husene som ligger skjult mellom trærne. Når jeg så på jernbanestasjonen fikk jeg fra første stund en følelse av déjà vu. Stadig vekk ble jeg drevet mot vinduet og sto der og stirret stivt utover. Først i dag forsto jeg at dette er jernbanestasjonen jeg dro hjem fra i 1945, da jeg kom fra Buchenwald.» (Galeidagbok, s 97/98) Ni år etter at ungareren Imre Kertész var på besøk i Dresden var dette jernbanestasjonen hvor man sluset DDR-borgerne som kom fra Budapest videre til vesten, jernbanesporene hvor folk fra Dresden eller som Kertész kaller dem: de malte sto og ropte, de ville også reise, plassen foran stasjonen hvor de første voldelige konfrontasjonene med politiet fant sted, en hendelse som munnet ut i de fredelige demonstrasjonene tidlig på vinteren. I juni 2006 oppdager jeg på sentralbanestasjonen en støvet plakat full av dueskit som i forbindelse med oppussingen var kommet til syne bak en veggbekledning: «David Irving: Streiftog i den historiske sannhet», står det, «historikeren fra England som er den mest leste i hele verden», og «ikke motbevist en eneste gang på tretti år», samt: «Tirsdag, 5.6. 1990 Dresden, Kulturpalast, Am Altmarkt. Onsdag 6.6 1990 Leipzig, Kongressal der AGRA, Mark- Kleeberg. Torsdag, 7.6 1990 Gera, Haus der Kultur, Strasse des 7. Oktober. Hver kveld: Kl. 19.30. Inngang: 10 mark for lokalbefolkningen, 10 DM for gjester vestfra. Til denne uvanlige reisen inn i den historiske sannhet inviteres De» ja, her blir man virkelig invitert med på en «uvanlig reise», og hadde det ikke vært tale om arrangementet til en notorisk holocaust- 4 / 7
fornekter, ville man rett og slett ha gnidd seg i øynene: En nasjonalsosialistisk taler i Kulturpalast, i Strasse des 7. Oktober. Sarkastisk uttrykt, nøkternt betraktet: Ingen vesteuropeisk nasjonalsosialist ville den gangen ha vært så dum at han hadde latt Øst-Europa ideologisk i stikken. Men Irving var ikke på besøk i Dresden for første gang i denne omveltningstiden. Allerede i 1961 ble han mottatt i rådhuset og poserte for fotografene sammen med ordføreren Walter Weidauer. Den unge engelskmannen, som gikk i lære hos Thyssen i Vest-Tyskland og drev research i Øst-Tyskland i forbindelse med arbeidet sitt om bombarderingen av Dresden, ved siden av SED-mannen som kort tid etter ham kom til å tre frem i offentligheten med en egen bok om «Inferno Dresden». I forordet blir Irving faderlig irettesatt: «Dessverre har også han, som mange andre borgerlige historikere, i noen spørsmål latt seg forlede til ondsinnede usannheter. Uansett hvor høyt man ellers setter David Irving må dette ikke få stå uimotsagt.» «Borgerlig»: Det er nøkkelordet her. For Weidauer, som to setninger tidligere siterte fra Goethes Faust, er «borgerlig» nettopp det kampbegrepet han bruker for å bekjempe det borgerlige Dresden. Dessuten er det rift om begrepet, ikke alle fra Dresden vil uten videre overlate det til en Walter Weidauer. IV Det er med litt av en utholdenhet man klamrer seg til den klassiske epoken, antikken og de gamle filosofene i Dresden. Ingen fører en lærd samtale uten å henvise til Dürer, Schiller, Wagner for et pop- og diskurssosialisert menneske fra Vest-Tyskland er dette vanskelig å forklare, det virker nesten suspekt, ja, man føler nesten medlidenhet. Kertész derimot: Med årene beskjeftiger han seg, på bakgrunn av sin egen biografi, på reiser vestover, til Wien, til Øst-Berlin, til DDR, deretter til Vest-Tyskland, om og om igjen inngående med nøkkelfigurer fra det tjuende århundre: for eksempel Nietzsche, Freud, Kafka uten noen form for sentimentalitet. Han skriver: «Den ubevisste driftverdenens natt, som Freud ser helhjertet inn i (Thomas Manns ord), er fremdeles et vennlig lite hjørne i forhold til det menneskene har bedrevet i det siste århundret av historien, på ingen måte ubevisst, og i en stund nå sågar med mangedoblede øyne gjennom fjernsynet. At vi må frykte oss selv, fordi vi ikke vet hva vi kan være i stand til eller nettopp ikke være i stand til, vet vi ikke lenger fra Freud, men fra våre egne erfaringer.» (Galeidagbok, s. 156) Spørsmålet om kulturen vil kunne være en virksom motgift mot barbariet, ble en gang for alle besvart i 1945. Nei, Johan Sebastian Bach beseirer ikke udyret. Nei, Weimar er ingen beskyttelse mot Buchenwald. Ikke at Imre Kertész i det stille forventet at spørsmålet mot formodning likevel skulle la seg besvare med «Ja» for ham er kultur og barbari et begrepspar som kan brukes til å skjerpe egen refleksjonsevne. Derfor ser han i Dresden «utelukkende ansikter som på bildene til de tyske mestrene i Zwinger», derfor møter han, i en stat som henviser til at den ikke ble grunnlagt av fengselsbetjentene, men av de befridde, de malte. Kunstvesener muligens. Men bildet på det sosialistiske mennesket, som steg ut av lerretene til de gamle mestrene, svarer de åpenbart ikke til. 5 / 7
Faktisk er jeans og hår ned over ørene en provokasjon i Øst-Tyskland men avsløringen av den borgerlige kulturen som en barbariets dekorasjon er på ingen måte noe eksplosivt stoff til opprør: Det ryddet de offentlige myndighetene så å si av veien allerede da staten ble grunnlagt. I et samfunn hvor de kulturborgerlige kretsene i utgangspunktet hører til en undergrunn som ikke er villig til å tilpasse kunst og litteratur og filosofi til en sosialistisk kulturforståelses retningslinjer, vokser undergrunnsbevegelsene ut av de omsorgsfullt pleide ruinene til borgerskapet som brøt sammen i 1945 intet åpent generasjonsbrudd, men en generasjonsfølge forbundet med forskyvninger, friksjoner og underliggende konflikter. En provokasjon, ja, en forargelse kan man i 1973 derimot oppleve ved at en forfatter med borgerlig bakgrunn, en forfatter som ble mønstersosialist, men mer og mer plaget av tvil, Franz Fühmann, årgang 1922, skriver i sin dagbok fra Ungarn Tjueto dager eller midt i livet: «Én bedyrer Jeg var en ung fascist og mener og forklarer meningen sin på følgende måte: Jeg var ung, jeg var glødende, jeg var begeistret, jeg var i fyr og flamme, jeg var villig til å ofre meg, jeg var glad for å stå til tjeneste, jeg var full av hengivelse overfor fedreland, nasjon og ære, jeg var troende, jeg var modig, jeg var lydig, kort og godt: Jeg var alt, bare det som gjør en fascist til en fascist, det var jeg aldri, da jeg var fascist.» (s. 182) Hvorpå Fühmann henviser til seg selv og fortsetter: «Du ville ha fungert like bra i Auschwitz foran gasskamrene, som du fungerte bak fjernskriveren din i Charkow eller Athen: Det var jo derfor du var der, min venn.» (s. 181) Når man ser tilbake har Franz Fühmann på denne måten avslørt den antifascistiske gestus, ikke bare den i DDR, men også den til hans kollegaer i Vest-Tyskland. V Tenkt med Kertész og Fühmann: Ethvert forsøk på å begrense bestialitet til et lokalt fenomen, eller som et fenomen som utelukkende eksisterer hinsides min verden, min verdensanskuelse, mitt sosiale miljø, hinsides min kulturelle ramme, bygger på ønsketenkning. Og denne ønsketenkningen arbeider i retning av bestialitet. Hvis et menneske blir slått i hjel på åpen gate i München eller i Dresden, skjer det ingen av stedene utenfor, men innenfor en kulturell ramme. En grundig undersøkelse av de rådende parallellene, forskjellene og mønstrene som muligens ligger til grunn, er etter min mening en utfordring man ikke burde overlate til kriminologene alene. For dem som ikke tror at det er fare for at de selv en gang kan komme til å knuse ansiktet til en som ligger på bakken med støvlene sine, gjelder: Verken å høre på motetter av Bach eller bootlegs av Bob Dylan høyner automatisk vår refleksjonsevne. Dresden, i februar. Helikoptrene drar sin vei. Nasjonalsosialistene har i et par timer lagt beslag på gamlebyen, Fjernsyns-Dresden. Sang de kampsangene sine, hadde de med seg reaksjonære visesangere, spilte de «nazirock» for å sette seg i scene som tabubrytere i offentligheten? Nei, denne dagen provoserte de resten av befolkningen med andre toner: De fylte området mellom Zwinger, Semperoperaen, Residenzslottet og Brühlsche Terrasse med klassisk musikk. 6 / 7
Powered by TCPDF (www.tcpdf.org) Vagant Under vignetten «Byinnsikter aksept og aggresjon i det urbane samfunn» ble sju forfattere, bl.a Marcel Beyer, Mircea C?rt?rescu, Rafael Chirbes og Slavenka Drakuli? invitert til å fortelle om «sine» metropoler eller småbyer. Tekstene ble framført som foredrag på bokmessen i Leipzig i mars i fjor og trykket i det tyske litteraturtidsskriftet Sprache im technischen Zeitalter nr. 186, juni 2008. Utgangspunktet for «byinnsikten» til Marcel Beyer, som vi trykker i norsk oversettelse her, er at han flyttet fra Vest-Tyskland (Køln) til Øst-Tyskland (Dresden) i 1996, hvor han har bodd siden. 1 Oversatt av Arne Kjell Haugen, Document Forlag, Oslo 1992. 7 / 7