Til Arbeids- og sosialdepartementet postmottak@asd.dep.no Vår dato: 19.05.2017 Vår ref.: Guri Henriksen Høringssvar «En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling for økt deltakelse og mestring.» NHF sine hovedsynspunkter: Folketrygdens rolle er helt sentral for rettigheter, finansiering og et likeverdig tilbud. Utvalget mener dagens hovedmodell er god og legger til grunn at brukernes behov er det sentrale elementet for en velfungerende hjelpemiddelpolitikk. Utvalget gir føringer om at brukernes rettigheter må sikres. Likevel vil flertallet svekke folketrygdens rolle når det gjelder hjelpemidler i bolig og øke bruk av tilskudd og egenbetaling. Brukernes representant har tatt dissens og inngår i mindretallet. Flertallets forslag om å ta bolighjelpemidler ut av folketrygden gir alvorlige konsekvenser Utvalgets flertall vil ta kompliserte og dyre hjelpemidler i bolig ut av folketrygden og over til Husbankens tilskuddsordning. Forslaget vil ramme funksjonshemmede hardt. Mulighetene for å leve og bo selvstendig vil bli helt avhengig av hvilken kommune du bor i og egen økonomi. Dette er et brudd med både kompensasjonsprinsippet i folketrygden og statens forpliktelser i CRPD. En samfunnsøkonomisk analyse fra Menon Economics konkluderer med at det er åpenbare negative samfunnsvirkninger knyttet til flertallets forslag om å flytte ansvaret for hjelpemidler i bolig. 1 NHF mener at brukerne og samfunnet får en fremtidsrettet hjelpemiddelformidling ved å: Følge Stortingets føringer om at hensynet til brukerne skal stå i fokus for den løsningen som blir valgt (Innst. 333 S, 2014-2015, Kommunal- og forvaltningskomiteen). Beholde retten til alle hjelpemidler ved varig funksjonsnedsettelse i folketrygden for å sikre tilgang til hjelpemidler på alle livsområder. Dette inkluderer enkle, høyfrekvente hjelpemidler og fastmonterte hjelpemidler i bolig og til adkomst. Videreføre dagens utlånsordning. Ikke innføre tilskudd og egenandeler. Satse videre på det nasjonale formidlingssystemet med hjelpemiddelsentraler med spesialkompetanse, som bidrar til likeverdig og helhetlig problemløsning. 1 Konsekvenser av å flytte ansvaret for hjelpemidler i bolig. Menon Economics, mai 2017. Norges Handikapforbund E-post:
2 Styrke kommunenes kompetanse innen rehabilitering og øke antallet ergoterapeuter. Modernisere IKT-løsninger og forenkle rutiner. Styrke brukerpassordningen og bestillingsordningen. Satse på hjelpemidler og formidling av gode løsninger i utdanning og arbeid. Satse på forskning og utvikling. Kapittel 1 og 2. Sammendraget. Presentasjon av oppdraget. Utvalgets utgangspunkt og føringer er gode, men følges ikke på sentrale områder. Utvalget legger til grunn at det har tatt utgangspunkt i brukernes behov. Utvalget sier det vil videreføre lovfestede rettigheter i folketrygden og grunnmodellen i dagens system. På tross av dette bryter utvalgets flertall med sitt grunnleggende prinsipp når det foreslår å flytte folketrygdens ansvar for hjelpemidler i bolig til boligtilskuddsordningen i Husbanken/kommunene. Det samme gjelder anbefalingen om generelt mer bruk av tilskudd og egenbetaling i stedet for dagens utlånsordning. Forslagene bryter med bestemmelsene i CRPD og statens forpliktelser til å ivareta menneskerettighetene for å sikre funksjonshemmedes muligheter til likestilling i samfunnet. Tilskuddsordning betyr at funksjonshemmede må bære en vesentlig del av kostnadene for nødvendige hjelpemidler, noe erfaringer fra Sverige og Danmark viser. Dette bryter med folketrygdens prinsipp om å kompensere for merutgiften knyttet til funksjonsnedsettelse. Brukersidens representant, samt forsker og ergoterapeut, har tatt dissens på flertallets forslag fordi det bryter med prinsippene utvalget har lagt til grunn og svekker rettighetene. NHF mener at dagens modell er god og ikke må svekkes. Kapittel 9. Tilrettelegging for utdanning og arbeid. Vi har merket oss at utvalget peker på at det er lite kunnskaper om treffsikre virkemidler når det gjelder bruk av hjelpemidler og hvorvidt manglende hjelpemidler utgjør en barriere for å komme i arbeid. Samtidig har utvalget en omfattende referanseliste til utredninger og rapporter på området. Dette viser at det finnes mye kunnskap. Utfordringen er å ta kunnskapen i bruk og omsette den til handling. Vi vil også nevne Riksrevisjonens evaluering av tilretteleggingsgarantien og ubrukte muligheter, AFI sin rapport om betydningen av arbeidsgiveres holdninger, doktorgradsavhandlingen til Eva Magnus, som viser barrierene funksjonshemmede studenter møter, og NHF sin brukerundersøkelse som viser betydningen av brukerpasset for redusert tidsbruk og en enklere hverdag. Vi vil også peke på at dersom flertallets forslag på boligområdet gjennomføres, så vil dette gi omfattende, negative konsekvenser også for utdanning og arbeid. Uten nødvendige hjelpemidler i boligen, stopper hverdagen opp.
3 Kunnskapene på området må tas i bruk for å fremme mulighetene til utdanning og arbeid. Strategien inkluderende arbeidsliv og Nav sin rolle må bli tydeligere og handlingsrettet. Brukerpassordningen må brukes aktivt i utdanning og arbeidsliv. Fastmonterte hjelpemidler i bolig og til adkomst må fortsatt være folketrygdens ansvar. Boligen er basis for hverdagen, med betydning også for utdanning og arbeid. Kapittel 10. Økonomisk kostnadskontroll 10.2 og 10.3. Bruk av tilskudd og egenandeler Utvalget vil gi brukerne større valgfrihet. Flertallet mener at økt bruk av tilskudd og egenbetaling vil fremme en slik utvikling, mens brukersidens representant i utvalget mener dagens utlånsordning vil gi de beste forutsetningene for en faglig sterk og brukerorientert hjelpemiddelformidling. Flertallet viser til Rambøll 2 sin utredning og prinsipper for når tilskudd egner seg og ikke egner seg. Vår vurdering er at disse prinsippene er inkonsistente. På den ene siden egner faste installasjoner i bolig seg, mens på den andre siden er hjelpemidler som krever faglige vurderinger og hjelpemidler med stort behov for periodisk ettersyn/reparasjoner ikke egnet. Det betyr at fastmonterte hjelpemidler i bolig i all hovedsak passer inn i siste kategori, men også i første, siden de er fastmontert. Det samme gjelder for mange av de andre hjelpemidlene. Brukerorganisasjonenes innspill til Rambøll er ikke gjengitt av utvalget. Brukersiden avviste forslaget om tilskudd og egenbetaling, og mente dagens utlånsmodell sikrer et likeverdig tilbud. Tilskudd innebærer at det offentlige kun tar et delvis økonomisk ansvar og fraskriver seg i stor grad faglig ansvar. Bruker går inn i en forbrukerrolle og må selv ta ansvar for fullfinansiering, valg av rett hjelpemiddel, innkjøp, montering og reparasjoner. Dette stiller stor krav til egen økonomi og kunnskaper. Evaluering av «Fritt valg» i Sverige viser at funksjonshemmede må betale betydelige egenandeler; i snitt kr. 4200,- ekstra, med variasjoner fra høreapparat kr. 11 200 ekstra til rollator med kr. 760 ekstra. Brukersiden etterlyste tilgang til nøytral informasjon og mente det var en utfordring å velge rett. Fagfolks erfaringer var at ordningen kan virke kostnadsdrivende fordi gjenbruk faller bort, det er risiko for skade og usikker opplæring. (Socialstyrelsen 2016) Flertallets anbefaling vil føre til at mange ikke vil få nødvendige hjelpemidler. Tilgangen vil bli avhengig av den enkeltes økonomi og kompetanse. 2 Utredning om bruk av tilskudd på hjelpemiddelområdet. Rambøll, 2016.
4 Hjelpemiddelformidling handler ikke om å anskaffe et forbruksprodukt, men er et fagområde som krever spesialkunnskaper for å finne fram til rett løsning som dekker individuelle behov. NHF støtter dissensen til brukerrepresentant Lars Ødegård om at innføring av tilskuddsordning er prinsipiellt uønsket fordi det kan true vesentlige sider ved hjelpemiddelformidlingen og få svært negative effekter for de mest sårbare grupper av hjelpemiddelbrukerne. 10. 4 Høreapparater og ortopediske hjelpemidler Utvalget er opptatt av at formidlingen er spesialisthelsetjenestens ansvar. NHF er opptatt av at retten til disse hjelpemidlene ligger i folketrygden. Dette er svært viktig for brukernes tilgang til rett hjelpemiddel og til funksjon i hverdagen. Vi kan ikke se at utvalget trekker fram konkrete utfordringer som ikke fungerer i dagens system eller som gjelder kvaliteten. Utvalget anbefaler en evaluering av dagens ordning for høreapparater og ortopediske hjelpemidler. En eventuell utredning må legge til grunn at funksjonshemmedes rettigheter i folketrygdloven ikke skal svekkes, for å sikre et likeverdig og helhetlig tilbud framover. Funksjonshemmedes organisasjoner må trekkes aktivt inn i evalueringsarbeidet. 10.5 Prioriteringsutvalg Utvalget foreslår et prioriteringsutvalg. Slik vi leser forslaget skal utvalget ha vide fullmakter, og bl.a. definere hva som skal anses som hjelpemidler samt bruk av tilskudd og egenandeler. Forhold som gjelder hva folketrygden skal dekke, samt bruk av tilskudd og egenbetaling, mener vi er et politisk spørsmål som ligger utenfor rollen til et utvalg. Det er vanskelig å ta konkret stilling til forslaget uten forslag til mandat, sammensetning og rolle for utvalget. Forslag til prioriteringsutvalg må ha et tydeligere mandat og rolle for at vi kan ta stilling. Et eventuelt utvalg må kun ha en rådgivende funksjon og være uavhengig av forvaltningen. Funksjonshemmedes rett til hjelpemidler er et politisk spørsmål og kan ikke overlates til et utvalg. Spørsmål som gjelder rettigheter, inkludert utlån versus tilskudd og egenbetaling, må følge formelle prosedyrer for utredning og høring. Kapittel 11. Fremtidig ansvarsdeling mellom stat og kommune 11.1 Statlig modell og 11.2 kommunal modell Utvalget beskriver et nasjonalt system der likhetstanken er framtredende, med like rettigheter uavhengig av hvor man bor i landet, med overslagsbevilgning som sikrer rett hjelpemiddel og der rettigheten er absolutt; fyller man vilkårene, så får man tjenesten eller hjelpemidlet uavhengig av
5 budsjett. Utvalget sier videre at et helt sentralt element i et framtidig system er å sikre et kompetent fagmiljø, og at dette vil kunne sikres i denne modellen. Videre vil en statlig modell ha stordriftsfordeler og kan være enklere å styre. Utvalgets vurdering er at en statlig modell vil innebære en sterk rettighetsfesting og det vil ligge bedre til rette for likebehandling. Utvalgets motforestillinger er at den forventede økningen i antall brukere gjør det mest effektivt å sikre at prosessen blir så enkel som mulig og at de enkle sakene kan håndteres av kommunene. Når det gjelder kommunal modell viser utvalget til sitt besøk i Danmark og at kommunene har et helhetlig ansvar med forenkling for brukerne ved at sakene ikke må via statlig ledd. Utvalget viser til at det vil bi langt mer krevende å sikre likebehandling i en kommunal modell. En åpenbar utfordring vil også være å sikre tilgang på kompetanse, med risiko for at hjelpemiddelsentralene med sin spesialkompetanse svekkes. Dette gjelder særlig kompetansen i komplekse saker. Utvalget viser ikke til erfaringene fra brukersiden i Danmark; at tilgangen til spesialkompetanse mangler fordi hjelpemiddelsentralene er lagt ned, at det er 98 kommuner og 98 ulike virkeligheter, at kompensasjonsprinsippet er svekket fordi lokalt skjønn overtar, at det er sosial slagside og stor økning i klager (undersøkelse Dansk Handicap Forbund). NHF mener at beskrivelsen av statlig modell ligger tett opp til dagens formålstjenlige modell for hjelpemiddelformidling- og forvaltning, og at svakhetene ved kommunal modell gjør den uegnet til å ivareta et likeverdig og kompetent tilbud, noe utvalget selv peker på. Utvalget foreslår en delt modell, men er også delt i sine anbefalinger: Flertallet vil beholde enkle og høyfrekvente hjelpemidler i folketrygden. NHF støtter flertallets forslag. Flertallet vil flytte ansvaret for fastmonterte hjelpemidler i bolig til Husbanken/kommunen. NHF støtter ikke forslaget og reagerer på at flertallet kan foreslå dette etter å ha vist til utfordringene med likebehandling og kompetanse. NHF støtter utvalgets mindretall i at disse hjelpemidlene fortsatt må være i folketrygden. 11.3.1 Enkle og høyfrekvente hjelpemidler. Flertallet anbefaler at folketrygden fortsatt skal ha ansvaret for enkle og høyfrekvente hjelpemidler. Flertallet foreslår å styrke bestillingsordningen og kutte ned tidsbruken ved bedre IKT-verktøy for samhandling. NHF støtter: Flertallets forslag om å beholde hjelpemidlene i folketrygden (medlemmene Ødegård, Selbo, Gramstad og Standal).
6 Utvalgets forslag om å gå gjennom rutinene for bestillingsordningen med sikte på forenklinger, vurdere om sortimentet bør utvides samt etablere flere lokale lagre i kommunene for rask tilgang på de vanligste hjelpemidlene for utprøving og levering. 11.3.2 Tilrettelegging og hjelpemidler i bolig NHF deler beskrivelsen et samlet utvalg gir av utfordringer knyttet til manglende universell utforming og en boligmasse der 90 % av boligene er fysisk utilgjengelig. Vi mener at utfordringene med en utilgjengelig boligmasse må løses gjennom boligpolitiske virkemidler, og ikke ved å svekke folketrygden og funksjonshemmedes tilgang til sentrale hjelpemidler for å leve og bo selvstendig. Aktuelle boligpolitiske virkemidler vil være å øke Husbankens tilskuddsmidler til etterinnstallering av heis i lavblokker samt bidra til at kommunene følger opp at bygging av omsorgsboliger følger tekniske forskrifter og Husbankens regelverk, samt vurdere å styrke Husbankens regelverk. Flertallets forslag om å overføre folketrygdens ansvar for individuelle, fastmonterte hjelpemidler i bolig til Husbanken og kommunene, er ikke veien å gå. Endringen vil medføre alvorlige konsekvenser for funksjonshemmedes muligheter til å leve og bo selvstendig. Forslaget bryter med grunnleggende menneskerettigheter og med målet for hjelpemiddelpolitikken. Forslaget gjelder kompliserte og dyre hjelpemidler, der spesialkompetanse og finansiering er helt avgjørende for tilgangen på hjelpemidler og gode løsninger. Med flertallets forslag vil bosted og kommuneøkonomi avgjøre tilbudet. Utvalget har ikke foretatt en konsekvensutredning av flertallets forslag og det angis ikke kilder knyttet til utredninger eller forskning. NHF deler ikke flertallets premisser om at: Fastmonterte hjelpemidler er boligendringer og ikke hjelpemidler. Vi mener dette er hjelpemidler som sikrer adkomst og fremmer daglige gjøremål på kjøkken, bad, toalett og andre rom. Dette er «løsøre» og ikke bygningsmessige endringer. At hjelpemidlene skal flyttes til Husbanken for å samle alle tiltak til fysisk tilrettelegging og bolig hos én instans. Alle hjelpemidler er allerede samlet hos én instans: Folketrygden og hjelpemiddelsentralene. Flertallets forslag innebærer en oppsplitting. Flertallet bryter med premisset om at brukernes rettigheter må sikres Forslaget betyr at hjelpemidler i bolig endres fra en rettighetsbasert overslagsbevilgning i folketrygden til kommunal rammefinansiering. Det betyr at finansieringen blir budsjettstyrt. Forslaget innebærer også at finansieringen av hjelpemidler går fra en utlånsordning til en ordning med tilskudd og egenbetaling. Folketrygdens ordning kompenserer for merutgiften knytte til funksjonsnedsettelse og utlånsordningen dekker derfor det hjelpemidlet koster. Tilgangen til hjelpemidler vil bli økonomisk behovsprøvd slik Husbankens boligtilskudd er i dag. I folketrygden er behovet for hjelpemidler knyttet til funksjonsnedsettelse. Ordningen vil i tillegg bli rettet mot universell utforming/bygningsmessige endringer.
7 Konsekvenser for funksjonshemmede vil være at: Man mister sine rettighetene og et helhetlig og likeverdig tilbud om hjelpemidler. Hverdagen vil bli vanskeligere, dyrere og uforutsigbar. Foreldre til funksjonshemmede barn vil måtte bære barna, også når de vokser og blir tyngre, når hjelpemidlene i bolig ikke er på plass. Dette gir belastningsskader og sykefravær. Mulighetene til å leve og bo selvstendig blir svært ulike, alt etter hvilken kommune man bor i og hvilke ressurser man har. Grunnleggende menneskerettigheter vil ikke bli ivaretatt. En finansiering med tilskudd og egenbetaling gjør at mange ikke vil få nødvendige hjelpemidler i boligen fordi man ikke har råd. En rammefinansiert, økonomisk behovsprøvd ordning, rettet mot universell utforming, betyr at svært mange ikke vil få dekket sine behov for hjelpemidler. Tilgangen til spesialisert rådgivning i komplekse saker og boligrådgivningen vil bli svekket. Man må forholde seg til to systemer, et statlig og et kommunalt, når det gjelder finansiering, rådgivning, søknad og reparasjoner alt etter hvilke hjelpemidler det dreier seg om. Dette er tidkrevende og lite effektivt. Gråsoner vil oppstå, med tidkrevende avklaringer for brukerne. NHF støtter utvalgets mindretall (medlemmene Lars Ødegård og Astrid Gramstad) i at boligtekniske hjelpemidler fortsatt må være i folketrygdloven fordi hjelpemiddelformidlingen har vist seg som det beste og mest effektive virkelmidlet til å oppnå samfunnsmessige og personlige gevinster av å gi folk mulighet til å bli boende i egen bolig. Menon Economics har analysert de samfunnsøkonomiske konsekvensene Menon Economics dokumenterer i en fersk rapport at flertallets forslag vil gi åpenbare negative samfunnsvirkninger og at disse i all hovedsak må bæres av brukerne. 3 Ordningen vil ikke lenger være rettighetsbasert og ikke lenger fullfinansiert. Tap av rettigheter gir en samfunnsøkonomisk kostnad som bæres av brukerne og av hele befolkningen, som mister den sosiale forsikringen folketrygden gir. Virkningene vil forsterkes av at det er store variasjoner i kommunenes evne til å kompensere brukerne og mange vil ikke få dekket sitt behov for hjelpemidler for å leve og bo selvstendig. Det er risiko for at statens bevilgninger ikke samsvarer med det faktiske behov for hjelpemidler. Dette fører til økte kostnader for bruker. Uten økte rammeoverføringer vil kommunene få en ekstra oppgave uten finansiering. Det er svært usikkert om forslaget vil påvirke kommunenes insentiver til å satse på en mer tilgjengelig boligmasse. Forslaget er indirekte og lite treffsikkert fordi forslaget legger opp til en prioriteringsprosess i hver enkelt kommune. 3 Konsekvenser av å flytte ansvaret for hjelpemidler i bolig. Menon Economics, mai 2017.
8 Myndighetenes utgiftsreduksjon vil bli marginal fordi det er snakk om 6 % av utgiftene til hjelpemidler til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet. Forslaget innebærer tap av kompetanse og tap av en rekke stordriftsfordeler. Brukerne vil bli tillagt et betydelig større egenansvar og må velge, kjøpe inn og sørge for montering og reparasjoner av kompliserte hjelpemidler. Det kan føre til høyere totalpris fordi hver bruker har lavere forhandlingsmakt overfor leverandører enn en samlet innkjøper. Det er vanskeligere for hver bruker å ha en total markedsoversikt. En reduksjon i offentlig støtte til hjelpemidler kan resultere i økt behov for tjenester fra hjemmesykepleien, omsorgsboliger eller annen personhjelp. Utvalgets flertall forutsetter at Husbanken tilføres tilstrekkelig med midler for å ivareta et økt ansvar for tilrettelegging i bolig. Menon mener dette er en urealistisk antakelse og at utvalgets forslag med høy sannsynlighet vil medføre at brukernes behov ikke dekkes fullt ut, slik at det blir opp til den enkelte å delfinansiere egne hjelpemidler. Menon konkluderer med at nytten ved forslaget er lavere enn kostnadene. Menon sin samlede vurdering er at det er svært usikkert om en nedbygging av dagens rettighetsbaserte hjelpemiddelordning er et godt tiltak for å oppnå en mer tilgjengelig boligmasse, og kan med ganske høy sikkerhet fastslå at dette vil medføre et nyttetap for samfunnet og for brukerne. Samtidig er det usikkert om forslaget faktisk vil gi kommunene de riktige insentivene. Menon viser til at Regjeringen har lagt fram et lovforslag om å overføre Husbankens tilskuddsmidler til kommunalt rammetilskudd (Prop. 91 L). Gitt at lovforslaget vedtas, samtidig som Hjelpemiddelutvalgets forslag innføres, fører dette til at effekten for brukerne avhenger desto mer av kommunens prioriteringer. Kommunen har da ingen midler som må gå direkte til tilpasning av bolig. Lenke til rapporten: http://www.menon.no/wp-content/uploads/2017-14-konsekvenser-av-å-flytteansvaret-for-hjelpemidler-i-bolig.pdf NHF vil peke på at selv med den forventede veksten i antall brukere fremover, som utvalget legger til grunn, vil fastmonterte hjelpemidler i bolig med sine 6 % av kostnadene til hjelpemidler i dagliglivet utgjøre en beskjeden innsparingeffekt i forhold til de negative effektene flertallets forslag får for å bo og leve selvstendig. 11.3.3 Velferdsteknologi NHF ser mange muligheter i bruk av velferdsteknologi framover, samtidig som vi mener at individuelle hjelpemidler fortsatt må være folketrygden ansvar, inkludert hjelpemidler ved kognitive utfordringer. Velferdsteknologi innen kommunale tjenester har ofte et annet formål, med fokus på tjenesteinnovasjon, endring av arbeidsmetoder og organisering av tjenestene. NHF støtter ikke føringen om at hjelpemidler til f.eks. varsling og omgivelseskontroll på sikt bør overføres til kommunene. Individuelle hjelpemidler som kompenserer for merutgifter knyttet til funksjonsnedsettelse må fortsatt være folketrygdens ansvar.
9 Kapittel 12 Organisering av hjelpemiddelsentralene NHF støtter utvalget sitt syn om at antallet hjelpemiddelsentraler opprettholdes, og at tilbudet utvikles videre slik at brukerne mottar like gode tjenester fra sentralene, uansett bosted. Kapittel 13 Forenkling og effektivisering NHF støtter utvalgets forslag om å modernisere IKT-løsningene for å gi en mer effektiv forvaltning, bedre kostnadskontroll og raskere levering. Vi mener det er svært viktig å gjøre forenklinger, slik at den kommunale formidlingstjenesten får bedre vilkår, lettere tilgang til hjelpemidler og bedre samhandling med spesialkompetanse og logistikk på hjelpemiddelsentralene. Vi mener det er mye å hente på å styrke brukerpassordningen, både når det gjelder forenklet tilgang til løsninger, valgmuligheter og styrking av funksjonshemmedes rolle. NTNU har evaluert brukerpassordningen og konkluderte med at hjelpemiddelformidlingen fungerte bedre, blant annet i forhold til ventetid og selvbestemmelse (Brukerpass i hjelpemiddelformidlingen, Høyen og Tøssebro, NTNU 2009). I utredningen Agenda Kaupang har gjort for Ekspertutvalget, anbefaler de å styrke ordningen og utnytte potensialet bedre. NHF støtter: Forslagene om forenklinger og modernisering av IKT-løsninger. Forslaget om å styrke brukerpassordningen. Dette har vært et krav fra NHF gjennom flere år og NHFs brukerundersøkelse viste at brukerpasset er viktig. Utvalgets påpeking av at tilbudet til barn og unge må prioriteres. At kommunene satser på rehabilitering og økt antall ergoterapeuter, bl.a. gjennom stimuleringstilskuddet, for å styrke kapasiteten og kompetansen. Kapittel 14 Anskaffelser NHF mener at sentrale avtaler som gjelder for hele landet er en sterk side ved dagens modell. Det er en styrke at Nav sentralt sikrer at folketrygdens hjelpemidler oppfyller internasjonale standarder for kvalitet. Vi mener imidlertid at dagens system med rangering av førstevalg fra sentralt hold svekker prinsippet om at valg av rett hjelpemiddel skal skje i praksisfeltet, ut fra brukerens behov. Dette er en utvikling fra en behovsstyrt til en produktstyrt ordning. Vi mener at Nav sin innkjøpsordning fungerte godt inntil forskrift til Lov om offentlige anskaffelser kom i 2007. Fram til da sørget Nav for et bredt sortiment nasjonalt. Forskriften har ført til endret praksis, med sortimentsbegrensninger. Vår erfaring er at produktvinneren innen hver post blir styrende og at det ofte er tungvint for funksjonshemmede å få tilgang til andre produkter. Dispensasjonsordningen er en godt bevart hemmelighet i Nav og det er ingen informasjon om ordningen på nav.no. Det er heller ikke informasjon om hvordan man på en enkel måte kan få tilgang
10 til andre hjelpemidler enn det som er rangert som nummer 1. Mange må bruke tid og krefter på å prøve produkter man vet ikke passer eller dekker behovet. Brukersiden taper også på at norsk produksjon legges ned når produktene ikke kommer med på ny avtale med Nav. Konsekvensene er at mange gode løsningsmuligheter faller bort. Styrken i dagens ordning er en nasjonal ordning der Nav sentralt kvalitetssikrer hjelpemidlene. Dagens anbudssystem ikke er formålseffektivt med tanke på enkel tilgang til rett løsning for å leve selvstendig og delta i samfunnet. Dagens system svekker tilgangen til individuelt valgte hjelpemidler. Dagens praksis fører ikke til sunne konkurranseforhold, men til monopol og færre løsningsmuligheter. Utvalgets føring er gode og må følges opp med informasjon på nav.no når det gjelder å endre praksis for å imøtekomme brukernes behov for å velge ikke-førsterangert produkt, samt informere om dispensasjonsordningen. Kapittel 15 Kompetanse- og kunnskapsutvikling Det er en stort paradoks at et så sentralt område for samfunnet som hjelpemiddelpolitikken blir stemoderlig behandlet innen forskning og utvikling. Satsingen på forskning ble sterkt svekket da SINTEF mistet rollen fagmiljøet hadde hatt for Sosialdepartementet og hjelpemiddelområdet gikk over til en forvaltningsmodell i Rikstrygdeverket i 1994 og deretter til Nav. Forutsetningen var at Deltasenteret skulle ivareta rollen innen kunnskapsutvikling og stimulere til forskning. Deltasenteret har rettet sitt fokus mot universell utforming og ikke ivaretatt utviklingen av hjelpemiddelområdet, noe Holteutvalget slo fast i 2010. Holteutvalget foreslo også å styrke forskning og utvikling, uten at vi kan se at dette er gjort. Utfordringen er derfor ikke mangel på forslag, men på handling. Hjelpemiddelområdet handler om anvendelse av teknologi for mestring og deltakelse for den enkelte. Den teknologiske utviklingen må komme funksjonshemmede til gode. I dag er det barrierer for både norsk produksjon, i anbudsordningen og når det gjelder informasjon om mulighetene. Det er behov for metodeutvikling og evalueringer av kvalitet og nytte. Utvalget trekker også fram behovet for å styrke kapasiteten i kommunene når det gjelder ergoterapeuter og fysioterapeuter, og at kommunene sin innsats må styrkes framover. Det er behov for økt politisk oppmerksomhet omkring hjelpemiddelområdet og verdien anvendelse av teknologi har for funksjonshemmede og for samfunnet.
11 Det må utvikles et eget forskningsprogram på hjelpemiddelområdet, knyttet til politiske mål om selvstendig liv, likestilling og deltakelse. Inkludert i dette må inngå en oversikt over relevante forskningsmiljøer, som satsingen kan forankres i. Funksjonshemmedes organisasjoner må være sterkt involvert når strategi for forskning skal utvikles, for å identifisere utfordringer og satsingsområder. Det er i tillegg behov for å styrke Nav sin informasjon rettet mot brukersiden når det gjelder rettigheter og konkrete løsningsmuligheter. Kapasiteten i kommunen må styrkes innen rehabiliteringsfeltet. Kommunene må aktivt bruke det statlig rekrutteringstilskuddet for flere ergoterapeuter. Oppsummering Tekniske hjelpemidler er helt nødvendige for å sikre funksjonshemmede en grunnleggende trygghet og frihet til å greie seg selv. Hjelpemidler gjør det mulig å utføre vanlige aktiviteter som å komme seg inn og ut av egen bolig, komme seg dit en skal og delta i utdanning og arbeid. Dagens formidlingssystem er utviklet i nært samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner. Diverse utredninger har vist at modellen er både formålstjenlig og kostnadseffektiv, med god kostnadskontroll. Verdens helseorganisasjon har Norge som forbilde. Menon Economiscs har analysert flertallets forslag når det gjelder fastmonterte hjelpemidler i bolig og konkluderer med at det er sannsynlig at nytten ved forslaget er lavene enn kostnadene. NHF mener at endringer må ta utgangspunkt i de barrierene funskjonshemmede erfarer ikke skape nye barrierer. NHF anbefaler at: Dagens gode modell blir videreført. Flertallets forslag avvises når det gjelder å flytte hjelpemidler i bolig ut av folketrygden. Flertallets forslaget om økt bruk av tilskudd og egenbetaling avvises. Enkle og høyfrekvente hjelpemidler beholdes i folketrygden, slik flertallet foreslår. Dagens samarbeidmodell videreføres, med alle hjelpemidler i folketrygden og samarbeid om formidlingen mellom hjelpemiddelsentraler, kommuner og andre aktører. Med vennlig hilsen Norges Handikapforbund Arne Lein /s/ Forbundsleder Arnstein Grendahl /s/ Generalsekretær