Sensorveiledning Jus 113 Kontraktsrett I Våren 2013

Sensorveiledning Jus 113 Kontraktsrett I Våren 2013 Spørsmål 1: Ble de alminnelige vilkårene for avtalerettslig binding oppfylt 11. februar? Tvisten er mellom Sjøsprøyt AS og Peder Ås. Med de alminnelige vilkårene for avtalerettslig binding tas det først og fremst sikte på å avgrense mot ugyldighetsreglene. Man kan likevel også se rettshandelsevne som et alminnelig vilkår for avtalerettslig binding. Om noen i den forbindelse skulle ta opp alvorlig sinnslidelse som en mulig ugyldighetsgrunn, er det forsvarlig. Ut fra faktum er det likevel nokså opplagt at vilkårene for denne ugyldighetsgrunnen ikke er oppfylt. Eventuelle vidløftige drøftelser av dette spørsmålet må derfor trekke ned. Hovedspørsmålet er om det er inngått bindende avtale ved utveksling av tilbud og aksept. Det følger forutsetningsvis av bestemmelsene i avtl. Kap. 1 at dersom et tilbud, som ikke rettmessig er tilbakekalt, aksepteres innenfor akseptfristen, blir partene gjensidig bundet. Avtaleloven sier imidlertid ikke noe om hva som anses å gjøre et tilbud eller en aksept i lovens forstand. Ut fra faktum må det uten nærmere drøftelser kunne forutsettes at annonsen på båtenmin.no ikke var et tilbud i rettslig forstand. Dersom noen knytter korte merknader til spørsmålet, er det ikke noe minus. Også her må imidlertid mer vidløftige drøftelser trekke ned siden faktum gir få holdepunkter for å foreta en slik drøftelse. Det fremkommer også av faktum at pris først blir oppgitt da Peder kom til butikken. Spørsmålet blir om Peder Ås avga et rettslig bindende tilbud i butikken den 11. februar. Vurderingstemaet er i henhold til høyesterettspraksis og juridisk teori om Sjøsprøyt AS (v/ekspeditøren) hadde rimelig grunn til å tro at Peder Ås forpliktet seg. Metodisk er det i denne sammenheng ok med en generell henvisning til rettspraksis og teori, men det er også fint om kandidatene kan vise til eksempel på en rettsavgjørelse hvor vurderingstemaet er kommet til uttrykk, jf. f.eks. Rt.1991.1171 (tomtekjøpsdommen) på s. 1178. 1 Spørsmålet må avgjøres ved en objektiv tolking av utsagnet i lys av konteksten. Generelle momenter ved vurderingen er om utsagnet er tilstrekkelig konsist og spesifisert (se Giertsen s. 46 flg). Disse momentene/retningslinjene kan også formuleres på andre måter, f.eks. om utsagnet er tilstrekkelig klart, bestemt og endelig). Utsagnet isolert sett, ved formuleringene «kjøper» og «her og nå», kan tilsi at det er av bindende karakter. Utsagnet indikerer ikke at den endelige beslutningen om kjøp først skal tas på et senere tidspunkt. Han har også på dette tidspunktet besiktiget og fått opplysninger om båten. At utsagnet fremsettes muntlig kan tale i mot at det er forpliktende. Selv om 1 I læreboken omtales de fleste sentrale rettsavgjørelsene ved kortnavn, og det må anses tilstrekkelig om kandidatene bruker kortnavn, uten å kunne gjengi årstall og sidetall. 1

utgangspunktet er formfrihet, kan det ved kontrakter som gjelder kostbare formuesgoder kan det være en viss formodning for at binding ikke skjer utelukkende ved muntlig kommunikasjon. At kontrakt skal underskrives på et fremtidig tidspunkt har heller ikke noen avgjørende betydning for om utsagnet kan anses som forpliktende. Underskriving av kontrakt anses ikke som avgjørende, selv for omfattende og komplekse kontrakter, jf. bl.a. Rt. 1998.946 (på s. 958): «Muntlige avtaler er bindende med mindre annet følger av lov, avtale eller er forutsatt mellom partene. Høyesterett har i flere avgjørelser ut fra en konkret vurdering lagt til grunn at partene blir bundet når de er blitt enige om alle vesentlige punkter i en avtale, selv om ikke alle forhold er avklart og undertegnet avtale ikke foreligger, jf Rt-1987-1205, Rt-1991-1171 og Rt-1996-415. Det er ikke rettslig grunnlag for generelt å kreve skriftlighet i mer sammensatte avtaleforhold, men forhandlingsituasjonen kan i slike tilfelle føre til at partene gjensidig forutsetter et endelig utkast og undertegning før de blir bundet. Dette kan eksempelvis være tilfelle hvor flere deltar i forhandlingene på partenes vegne eller hvor partene er fra to eller flere land.» Et moment ved vurderingen kan også være stedet for avgivelse av utsagnet. Peder Ås finner seg i en butikk, og er sånn sett i en typisk «kjøpssituasjon». Et videre spørsmål er om utsagnet er tilstrekkelig spesifisert, eller med andre ord: om det avklarer vesentlige punkter for den avtalen utsagnet tar sikte på å lede fram til. Hvilken spesifikasjon som kreves må avgjøres for den konkrete kontrakten, men sett hen til hvilken kontraktstype det er tale om. De typisk vesentlige punkter som pris og naturalytelse, er avklart. Betaling og leveringstidspunkt er ikke avklart, men fremkommer først i kontrakten. For en avtale av denne typen trenger ikke leveringstidspunkt nødvendigvis å være noe vesentlig punkt, og det har heller ikke vært noe tema mellom partene, sml. for så vidt Rt.1996.415 om eiendomssalg, der overtakelsestidspunkt ble anses å være et vesentlig punkt fordi det hadde vært gjenstand for forhandlinger mellom partene. Det kan heller ikke være noe krav at utsagnet inneholder nærmere om betaling, siden man her kan falle tilbake på det alminnelig prinsippet om ytelse mot ytelse. Kontrakten inneholder et krav om forskuddsbetaling, men hvis man ellers anser Peders utsagn som et tilbud, kan nok butikken uansett ikke fastsette dette ensidig. Kandidatene må forsvarlig kunne konkludere både med binding- og ikke binding. Forutsatt at Peders utsagn var et tilbud, blir det spørsmål om Sjøsprøyt AS har gitt en bindende aksept. Det følger av avtl. 3 andre ledd at: «Er tilbudet gjort mundtlig og akceptfrist ikke indrømmet, maa det straks akcepteres.» Spørsmålet er om ekspeditørens utsagn i butikken er å anse som aksept. Avgjørende blir da om Peder Ås hadde rimelig grunn til å oppfatte utsagnet i butikken som en bindende aksept, jf. for så vidt retningslinjer ovenfor. En mulig tolking av utsagnet er at endelig avtale først foreligger ved kontraktsunderskriving. Det kan nevnes at ved kjøp i butikk vil aksept ofte skje ved konkludent atferd, men et slikt synspunkt er kanskje mindre treffende for at såpass 2

omfattende kjøp som dette. Peders behov for klarhet ved inngåelse av avtale om et såpass kostbart formuesgode kan være et argument for at en aksept måtte komme klarere til uttrykk. Den endelige konklusjonen bør ikke være avgjørende ved vurderingen av kandidatene. Om vurderingen Teamet avtaleinngåelse er grundig behandlet på kurset, og det må stilles relativt strenge krav til kandidatenes prestasjoner. Besvarelser som utmerker seg vil gjerne kjennetegnes av poengterte drøftelser og ved at rettspraksis i noen grad trekkes inn, og brukes på en skjønnsom måte. Drøftelser som er uklare, utflytende og etterlater tvil om forståelsen må trekke klart ned ved den samlede bedømmelsen. Spørsmål 2: Forutsatt at de alminnelige vilkår for avtalerettslig binding ble oppfylt 11. februar: a) Er Peder Ås ubundet på grunnlag av tilbakekall i medhold av re integra-prinsippet? Rettsgrunnlaget er analogisk anvendelse av avtl. 39 andre setning. Bestemmelsen gir anvisning på to hovedvilkår: Om løftemottaker har innrettet seg og om det foreligger særlige grunner for tilbakekall. Vilkårene må ses i sammenheng, jf. for så vidt avgjørelsen i Rt. 2012.1904. Et første spørsmål blir om Sjøsprøyt AS på det tidspunktet tilbakekallet skjer har innrettet seg? I lovforarbeidene er det lagt til grunn at psykisk innrettelse ikke er tilstrekkelig, det må være foretatt noe som «ikke uten skade eller uleilighet kan omgjøres» (Utkastet 1914 s. 97) Se også generelle uttalelser i Rt. 2012.1904 (avsn. 52-53) : «Jeg ser da først på vilkåret om at mottakeren ikke har innrettet seg. Det er for det første klart at ikke enhver innrettelse er til hinder for tilbakekall. Dette følger direkte av forarbeidenes anvisning på at løftemottakeren ikke kan anses å ha innrettet seg dersom tilbakekall kan skje uten skade eller ulempe. Det er på det rene at det at adressaten rent psykologisk har innrettet seg, ikke er tilstrekkelig. Skuffelse over at det ikke blir noe av en attraktiv avtale er ikke nok. Det hensyn at det ville være en ulempe for rettslivet om adgangen til tilbakekall fikk et slikt omfang at det skapte usikkerhet av betydning, reguleres best med kravet til særlige grunner, men vil måtte trekkes inn også ved vurderingen av kravet til innrettelse.» Det foreligger mer enn rent psykisk innrettelse, ved at Sjøsprøyt AS har avvist en konkret interessent. På den annen side er det ut fra faktum ikke på det rene at interessen ville ledet fram til konkret salg. Det er heller ikke noe i faktum som tilsier at båten er spesielt tungsolgt. At ekspeditøren har utarbeidet kjøpekontrakt kan ikke anses som innrettelse etter re integra-prinsippet, sml. for så vidt Rt.2012.1904 hvor det ble ansett som «klart at det ikke er tilstrekkelig til innrettelse at det ble avholdt kontraktsmøte, det ble overlevert et 3

avtaleutkast som ble benevnt en standardavtale, og det ble mottatt et forskudd på 1 % av kjøpesummen innbetalt til megler (avsn. 56). Neste spørsmål blir om det foreligger særlige grunner for tilbakekall. Terskelen for hva som kan anses som «særlige grunner» må ses i lys av det grunnleggende prinsippet om at avtaler er bindende. Det er ikke nok at man bare ombestemmer seg. Det er, bl.a. i lys av Rt.2012.1904, grunn til å tro at terskelen for «særlige grunner» kan være lavere i avtaleforhold mellom næringsdrivende forbrukere, enn i andre avtaleforhold. Psykisk sykdom ved avtaleinngåelsen kan utgjøre «særlige grunner», jf. Rt.2012.1904. Det som kan tale i motsatt retning er at det her ikke foreligger noen klar årsakssammenheng mellom sykdommen og avtaleslutningen. For så vidt gjelder manglende økonomisk evne er det grunnleggende utgangspunktet at betalingsevne er egen risiko. Avgjørelsen i Rt.2012.1904 kan tas til inntekt for at det likevel kan være relevant, sett i sammenheng med psykisk sykdom. Det vil også kunne ha betydning at det går kort tid før tilbakekallet skjer. Det må her være åpnet for å konkludere både med at tilbakekallet er rettmessig, og at avtalen er bindende. Hvis man først har kommet til at det ble inngått bindende avtale den 11. februar er nok spørsmålet om det foreligger «særlige grunner» likevel langt mindre opplagt her enn i avgjørelsen i Rt.2012.1904. Om vurderingen Avgjørelsen i Rt.2012.1904 er ikke behandlet i læreboken, men har vært omtalt på forelesninger. Kandidater som trekker inn avgjørelsen på en skjønnsom måte bør honoreres. På den annen side innebærer ikke avgjørelsen noe oppsiktsvekkende nytt, og det skal være mulig å få god uttelling på dette spørsmålet selv om avgjørelsen ikke er omtalt. Spørsmål 2 b): Kan avtalen settes helt til side i medhold av avtl. 36? De forhold som anføres som grunnlag for at det vil virke urimelig å gjøre avtalen gjeldende er sykdommen, overpris og manglende økonomisk evne. Kandidatene må innledningsvis foreta en generell introduksjon av urimelighetskriteriet i avtl. 36, se f.eks. Røeggen-dommen (HR- 2013-642-S, med videre kildehenvisninger). 2 Allerede innledningsvis kan det sies noe om betydningen av at det er tale om et forbrukerforhold, jf. særlig Røeggen-dommen, hvor bestemmelsens betydning som forbrukervern kan synes å bli tydeliggjort sterkere enn før. Urimelighetsvurderingen beror på en totalvurdering, men det er ikke ensbetydende med at alle de anførte forhold kan tillegges vekt i vurderingen. Psykisk sykdom, kan være relevant, jf. Rt. 1995.1540 (sinnssvekket kausjonistdommen), men det var nok i den nevnte avgjørelsen tale om mer alvorlig sykdom enn her. Peder har anført 2 Dommen er grundig behandlet på forelesninger, så det er grunn til å tro at mange vil trekke inn avgjørelsen. 4

at ekspeditøren burde forstå at han var syk. Hvis så er tilfelle, kan det være et skjerpende moment ved urimelighetsvurderingen. Det kan derfor være grunn til å knytte noen merknader til spørsmålet. Selv om Peder luktet av alkohol og snakket langsomt er det vel heller usikkert om dette var tilstrekkelig til at ekspeditøren burde skjønne at Peder led av en alvorlig depresjon. Man kan vel også vanskelig kreve at ekspeditøren i en vanlig butikk foretar nærmere undersøkelser i det henseende. Uansett er det i relasjon til avtl. 36 ikke avgjørende om Sjøsprøyt AS (ved ekspeditøren) burde kjenne til sykdommen. Peder erkjenner at han muligens ville kjøpt båten uansett. Manglende årsakssammenheng er ikke avgjørende til hinder for at avtl. 36 kan komme til anvendelse, jf. for så vidt Rt.1995.1540. Erkjennelse av manglende sammenheng er likevel et relativt tungtveiende argument mot at det anses urimelig å gjøre avtalen gjeldende. Økonomisk evne er egen risiko, men kan likevel tillegges en viss betydning i relasjon til spørsmålet om avtalen får urimelige virkninger. Peder anfører at butikken burde undersøkt nærmere omkring hans finansieringsmuligheter. En alminnelig lojalitetsplikt kan imidlertid neppe strekkes så langt at selger av kostbare forbruksvarer, i kjøpers interesse, må undersøke betalingsevnen. Det siste momentet som gjøres gjeldende er det forhold at prisen ligger over listepris. Prisforskjellen sammenlignet med listepris er ikke betydelig, og i utgangspunktet er det egen risiko hva man er villig til å betale. Etter faktum står ikke overprisen i noen klar sammenheng med sykdommen. Overprisen har heller ingen sammenheng med opplysningssvikt, sml. Rt.1993.1497 (villedende takst). Det er derfor liten grunn til å tillegge overprisen selvstendig betydning. Selv om det foreligger noen momenter som kan trekke i retning av urimelighet, og det er tale om et forbrukerforhold, er nok virkningene av binding i denne saken langt mindre vidtrekkende for Peder enn i Rt.1995.1540. Kandidatene kan gjerne i drøftelsen trekke inn det problematiske ved svekking av forutberegneligheten ved å trekke inn ikke klart synbare individuelle forhold, Det bør også for dette spørsmålet være åpnet for begge konklusjoner, men det kan nok være en tyngre vei å gå å argumentere overbevisende for at avtalen kan tilsidesettes. Om vurderingen: Ved bedømmelsen vil det være sentralt om kandidatene har fått til en fornuftig struktur, uten at det er noen fast mal for hvordan en 36-drøftelse skal legges opp. Kandidater som trekker inn rettspraksis og klarer å bruke denne på en fornuftig måte skal honoreres. Evnen til å nyansere drøftelsene, herunder å se at ikke alle forhold kan tillegges noen særlig vekt ved vurderingen, vil også være sentral ved bedømmelsen. 5

Spørsmål 3 Forutsatt at Peder Ås inngikk en bindende avtale mandag 11. februar, som ikke rettmessig er tilbakekalt: Blir han ubundet på grunnlag av at ekspeditøren hos Sjøsprøyt AS bekrefter at han kan trekke seg fra handelen? Dette er et spørsmål om ekspeditøren hadde fullmakt til med bindende virkning å godta at Peder trakk seg fra en ellers bindende handel. Det kan formuleres som et grunnleggende utgangspunkt at man ikke kan binde tredjemann uten at det foreligger et særskilt rettslig grunnlag. Mulig rettslig grunnlag for binding er avtl. 10 andre ledd, jf 10 første ledd. Etter 10 andre ledd er det ikke tvilsomt at en ekspeditør etter «sedvane» har stillingsfullmakt til å selge butikkens varer. Ekspeditøren har dermed kompetanse til å binde Sjøsprøyt AS i visse henseender. Spørsmålet er om det ligger innenfor ekspeditørens stillingsfullmakt å godta at en kunde trekker seg fra en bindende handel. Spørsmålet om dette hører til stillingsfullmakten i kraft av «sedvane». Her bør kandidatene tolke generelt hva som ligger i vilkåret «sedvane».. Giertsen s. 268, forklarer sedvane som praksis som har en viss utbredelse og en viss varighet, der aktørene i bransjen legger til grunn at personer med den aktuelle stilling kan binde prinsipalen. Et poeng her er at det er sedvanen for stillingstypen som er avgjørende, og ikke hvilken praksis som er blitt fulgt for den konkrete stillingen. Kandidatene har ikke grunnlag for å slutte noe særlig om praksis i bransjen, men man kan f.eks. peke på at det ikke er holdepunkter for at det foreligger en slik generell praksis og at det å fragå en ellers bindende avtale er en ekstraordinær disposisjon, som kan påføre butikken tap. Dette tilsier at det ligger utenfor sedvanen og dermed utenfor «fuldmagtens grænse» etter avtl. 10 første ledd. Ekspeditørens utsagn gir dermed ikke grunnlag for avtalerettslig binding på grunnlag av stillingsfullmakt. Et mulig annet grunnlag for binding er avtalerettslig binding i medhold av såkalt kombinasjons- eller toleransefullmakt. Fullmaktstypen er ulovfestet. En sentral avgjørelse om denne fullmaktstypen er Rt. 2011.410, hvor det om fullmaktstypen uttales (avsn. 34 35): Det er antatt at en representant kan være legitimert på vegne av prinsipalen på ulovfestet grunnlag. Dette kalles i teorien blant annet kombinasjonsfullmakt eller toleransefullmakt og er beskrevet slik av Birger Stuevold Lassen, Kontraktsrettslig representasjon, 1992, side 36: «Uttrykket kombinasjonsfullmakt er brukt som betegnelse på forhold der det etter de vanlige fullmaktsregler vanskelig kan sies å foreligge fullmakt, men der rettsreglene beskytter forventningene hos en tredjemann som ut fra forskjellige omstendigheter i samvirke har hatt grunn til å tro at han handlet med en representant som kunne binde en oppdragsgiver.» (35) Slik legitimasjon utenfor avtalelovens område er også kalt ulovfestet representasjonsevne, men det avgjørende er uansett betegnelse om medkontrahenten har fått berettigede forventninger om at vedkommende har fullmakt, jf. Johan Giertsen, Avtaler, 2006, side 255. Grunnlaget for slik legitimasjon vil her evt. måtte være tidligere praksis. 6

Et hovedpoeng er at Peders eventuelle berettigede forventninger må bygge på prinsipalens atferd eller unnlatelser. Det må da i utgangspunktet være tale om forhold som er synbare for medkontrahenten, altså Peder. At ekspeditøren tidligere ved noen anledninger har godtatt kansellering, kan dermed ikke få noen betydning all den tid det er noe Peder ikke har hatt kjennskap til. Om ekspeditøren evt. har hatt en oppfatning av at han eller hun har slik fullmakt, vil også være uten relevans for så vidt gjelder spørsmålet om legitimasjonsvirkning på grunnlag av ulovfestet representasjonsevne. Oppsummerende betraktninger om bedømmelsem Karakterfastsettelsen vil måtte bero på en samlet vurdering av kandidatens prestasjon. Et gjennomgående vurderingstema er om kandidaten får vist selvstendig forståelse av kontraktsretten. Besvarelser som får preg av innlærte momentlister, men der det vises liten selvstendig forståelsem vil måtte få dårligere uttelling enn besvarelser som har et mer selvstendig preg. Oppgaven anses i utgangspunktet ikke å være spesielt vanskelig, og for besvarelser i A- og B- sjiktet bør det ikke være alt for stort rom for materielle feil, men også for slike besvarelser vil det være et visst slingringsmonn. Spørsmål 3 om fullmakt er kanskje det mest krevende, og kandidater som håndterer spørsmålet overbevisende bør gis god utelling. Klart manglende forståelse og misforståelser på sentrale punkter vil trekke ned, og vil som regel plassere kandidaten på den nedre del av skalaen. Unntak er aktuelt dersom en feil i utpreget grad fremstår som en «kortslutning» i en ellers overbevisende besvarelse. Selv for de beste besvarelsene kan det ikke forventes at alle anførsler og momenter er behandlet, men de beste besvarelsene må forventes samlet sett å gå en del i dybden. Erfaringsmessig vil det alltid være noen som kommer i tidsnød. Dersom det skyldes dårlig prioritering, bør det i liten grad være unnskyldelig. Dersom hele spørsmål blir stående ubesvart må det også trekke klart ned. At noen av spørsmålene er blitt tynnere behandlet enn andre trenger på den andre siden ikke nødvendigvis å være ødeleggende for totalprestasjonen. Som vanlig vil klart språk, ryddig struktur og bra metode være generelle momenter ved fastsettelse av besvarelsens nivå. Selv om konklusjonene ikke har noen avgjørende betydning, må det ses hen til om drøftelsene fremstår som nyanserte og skjønnsomme. Eventuell spekulasjon i faktum trekker ned, men det er akseptabelt å tydeliggjøre hvordan man forstå faktum, og evt. påpeke generelt relevante momenter som faktum ikke gir grunnlag for å si noe nærmere om. Hilde Hauge kursansvarlig 7