SILVIA HENRIKSDÓTTIR DJEVELEN KAN IKKE LESE
Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2014 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign: Johanne Hjorthol ISBN: 978-82-419-1084-5 ISBN: 978-82-419-1082-1 (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Takk til Otilie og Frithjof E. Byes Minnefond for stipend
MANDAG 19. OKTOBER 2015
Det er lukten som vekker henne, en blanding av sødme og lakk, og hun reiser seg med et rykk, står på gulvet med alle musklene spent. Da husker hun alt sammen. Reisen, drosjen, leiligheten. Gud renser det på møtet i morgen kveld. Hun blir stående slik, midt i rommet, og kjenner hjertet dundre. Hun ser på madrassen. Avtrykket etter kroppen hennes er fortsatt tydelig, som om madrassen ennå ikke har registrert at hun har reist seg. Tanken om å legge seg i formen igjen lokker, men hun har ikke tid. Uten dyne og pute kommer det dessuten til å bli for kaldt, nå som kulden har satt seg. Underlig nok har hun ikke våknet en eneste gang i løpet av natten, selv drømmene holdt seg unna, ingen krypende slanger, ingen mørke skygger. Rommet virker mer nakent nå enn sent i går kveld da hun låste seg inn i leiligheten og fant madrassen i hjørnet av stuen. Da var vinduene svarte firkanter, og gulvet så helt matt ut. Nå flommer solen inn og gjør parketten lysende blank, og sammen med de tomme veggene er det som om rommet eksisterer bare for å gi den ene lyspæren, som henger ned fra taket, et sted å være. Hun går ut på badet og tisser, og mens hun sitter der, kjenner hun hjertet arbeide. Hjertet er som madrassen, det går litt tid før det jevner seg ut, registrerer at trykket er borte. Hun stiller seg foran speilet. Øynene er uttrykksløse, men håret taler for seg selv, de lange lokkene, de flisete tuppene. Hun lar blikket gli langs stripen av fregner, fra det ene kinnet til det andre. Hun myser, får fregnene til å tre fram, bli tydeligere. Så åpner hun kranen og slår vann i ansiktet, og håret trekker til seg noen dråper og gjør brunfargen mørkere.
Det er ikke noe håndkle på badet, og hun tørker seg på ermene. Det fins faktisk ingenting i denne leiligheten, bare madrassen i stuen og bagen hennes som ligger på gulvet i gangen. Hun går ut av badet, rundt i leiligheten, kikker i skuffer og skap, ser etter om den virkelig er helt tom. Og det er den, ikke engang en stol å sitte på, og overalt er det glatte flater, gyllenbrune på gulvet, hvite på veggene, glass ut mot verden. Hun går ut på altanen, hvor det står to stoler og et lite hagebord. Hun blir stående litt og ser utover, hus og trær og flere hus og trær. Øynene hennes savner horisonten, utsikten fra rommet hjemme, ut mot havet. Det er for kaldt til å sitte ute, og hun flytter bordet og den ene stolen inn på kjøkkenet. Bagen er det eneste hun tok med seg til Norge, og den er det fort gjort å tømme. De mørkeblå notisbøkene får plass på kjøkkenbenken sammen med fagbøkene, og så alt småtteriet: en håndveske, en plakat, tre hårstrikker, en halv pakke bind, Bibelen, pass, lommebok og noen papirer. Hun tømmer lommeboken ut på bordet og teller pengene. 2863 norske kroner og en dansk tjuekroning. Tjuekroningen slenger hun ned i en skuff, før hun putter de norske pengene tilbake i lommeboken, som hun lar gli ned i vesken. Så er det på med den røde vindjakken og de grå, slitte joggeskoene, de eneste klærne hun har. Da hun kommer ut på gata, kjenner hun igjen lukten, det var den som vekket henne, søt og ubestemmelig. Den kommer nok fra trærne, for det er trær overalt her, langs veiene, i hagene. Også oppover
fjellsidene er det tett i tett med trær, et tykt lag mørkegrønt, ikke et tynt lag lysegrønt, slik hun er vant til at fjellene ser ut. Veiene er også bredere her enn hjemme, fortau på begge sider, og brummingen fra byen er mer trykkende. Kanskje er det mangelen på hav, kanskje Halden bare er større enn hjembyen hennes. Hun går med raske skritt, langs veien, og tar til høyre. Da ser hun festningen. Den ligger på toppen av fjellet, som en stor kloss, grå og ubevegelig. Hun slår blikket ned. Hun kjøper bare det mest nødvendige, gryte, kniv, tallerken, kopp og litt mat, boller og gulrøtter, en saks og en tube hårgelé. Hun hadde tenkt å handle klær, men det får vente. Da hun er hjemme igjen, lager hun te. Hun har ingen vannkoker og bruker gryten i stedet. Hun blir stående ved siden av benken og spise, først en bolle, så en til. Først da hun er i gang med den tredje, sakker hun farten og drikker te mellom bitene. Hun går inn på badet, stiller seg foran speilet og tar saksen opp til håret. De mørkebrune lokkene minner om små slanger, der de daler ned mot gulvet og lander mykt på flisene. Da hele håret er klippet passe kort, tar hun litt hårgelé i hendene og gnir den inn. Hun rufser håret litt, sjekker om det ser tilfeldig nok ut, og rufser litt til. Hun pakker vesken og tar på seg sko og jakke, men rett før hun går ut av døren, får hun en plutselig motvilje mot den røde jakken, som om det var en feil å ta den med seg til Norge. Hun henger den tilbake. Da hun kommer ut på gata, kjenner hun at det er for mye vind til å gå med bare skjørt og T-skjorte. Men hun går bare litt fortere, kjappe, korte skritt. Da festningen kommer til syne, slår hun blikket ned, og hun holder det på asfalten, helt til hun kommer til en gangbro som hun går
over. Og så er hun der, ved det røde mursteinshuset på Os allé 5. Hun visste det var stort, men hun hadde ikke ventet at det skulle se så gammelt ut. Men det er her, for det står på skiltet: Institutt Helios. Gud er verdens lys. Logoen er en oransje ildkule og får henne til å tenke på det hun så gjennom vinduet i går, høyt oppe over skyene, da hun satt på flyet og skrev i en av de blå notisbøkene sine.
10 km over Atlanterhavet, søndag 18. oktober 2015 Hånden kommer glidende, oppover hoften og ned mot kjønnet. Stive øyne. Matt smil. Jeg sprer beina. Aldri mer. Hvis bare. Bare dra, føl deg fri, lev