Kapittel 1 Strandfunn Halve sandstranden var avsperret. De røde og hvite markeringsbåndene blafret og vred seg i den tørre ettermiddagsbrisen. Cecilia sto med finkornet sand i skoene. Leo dultet Cecilia i siden og nikket mot veien ned til stranden. Enda en politibil kom kjørende. Cecilia, Leo og Une var ikke de eneste tilskuerne. Flere av dem som bodde på pensjonatet, badegjester og andre som bodde i Skutebukta hadde samlet seg i små grupper for å få med seg det som skjedde. Egon logret og dro i båndet sitt. Une la hånden over snuten hans for å få ham til å være helt stille. Innenfor sperringene hørtes lyder av radiosendere, telefoner og lavmælte samtaler. Kriminalteknikere i hvite kjeledresser sto bøyd over et kart. 7
Bølgene slo mot stranden og rullet tilbake i sjøen. Noen måker fløy i dorske, vide sirkler over bukta. Hodene vrikket fra den ene siden til den andre, på jakt etter mat. Det var en fin dag. Himmelen var mørkeblå med bare noen få skyer som gjorde lufta varm, men ikke stekende. En stor mann med tykt, svart hår gikk fram mot sperrebåndet med bestemte skritt. Slipset hans hang løst i halsen og skjorteermene var brettet opp. Han viste fram et ID-kort, og en politimann i uniform slapp ham innenfor. Det så ut som om det var han som kom i vanlige klær som var sjefen. En fotograf løftet kameraet sitt og tok et bilde av ham mens en reporter forsøkte å få svar på noen spørsmål. Den sivilkledde politimannen gikk bare videre. Cecilia løftet hånden til medaljongen som hang rundt halsen hennes, og kjente hvordan hjertet banket. Selv med alt det som skjedde rundt henne, kunne hun ikke la være å tenke på medaljongen som hadde en engel og et lite barn på lokket. Hun lot blikket gli utover havflaten som glitret som glass i sola. Medaljongen hadde tilhørt moren. Hun hadde hatt den på seg da hun forsvant i fjor sommer. En uke 8
senere ble hun funnet i fjæresteinene nedenfor fyret på Ålodden, men medaljongen hadde vært borte. Cecilia skjøv tankene på moren og medaljongen fra seg. Politimannen med slipset gikk bort til en gutt med rødt, stritt hår og et ansikt fullt av fregner. Det var han som hadde oppdaget det som hadde drevet i land på stranden. Leo løftet videokameraet sitt og zoomet inn på dem. Cecilia kikket over skulderen hans. De så at politimannen noterte noe på en blokk. Bildet på skjermen bak på Leos kamera forstørret alt sammen slik at det nesten gikk an å se hva politimannen skrev. Så zoomet Leo ut igjen og lot kameralinsen gli over alle menneskene som sto og så på. En av dem var mannen som bodde på rom 213, han som het Lukas Vallset. Cecilia smalnet øynene og bøyde seg fram mot den lille skjermen. Det var et eller annet ved ham, noe som gjorde henne usikker. Han virket egentlig uinteressert i det som skjedde bak politisperringene. Han bare sto der med noen store briller og en caps som skygget for det meste av ansiktet. Hun hadde merket det da han sjekket inn på rommet sitt tidligere i dag også, det var noe ved ham. Cecilia løftet blikket. Lukas Vallset rettet på brillene og kikket på klokka, som om han var utålmodig eller ventet på noe eller noen. Bak ham sto Gamle-Tim og hvilte seg til stokken. Han hadde på seg en tykk 9
ullgenser selv om det var en varm dag, og sto og klødde seg i det lange, grå skjegget. Cecilias tanker vandret. Det var Gamle-Tim som hadde funnet moren i fjor. Ingen visste hva som egentlig hadde skjedd med henne, annet enn at hun hadde druknet. Men for tre uker siden hadde medaljongen hennes dukket opp. En dame som hadde sjekket inn på pensjonatet hadde hatt den rundt halsen. Historien hun hadde fortalt om hvor hun hadde fått den fra var underlig, men så var jo mannen som hadde gitt den til henne underlig, han også. Fuglemannen. Cecilia hadde bestemt seg for å snakke med ham så snart han kom tilbake til Skutebukta. Mannen fra rom 213 tok av seg capsen og tørket seg i pannen. Han så seg rundt og blikket hans møtte øynene til Cecilia i et kort øyeblikk før han snudde seg bort. Hun tok seg til medaljongen igjen. Det var et eller annet med de øynene, hun visste bare ikke hva. Nede på stranden satte en av de hvitkledde kriminalteknikerne seg på huk og pirket i noe. De andre politifolkene samlet seg rundt ham. Egon reiste seg og knurret. Une hysjet på ham og strammet båndet for at han ikke skulle springe forbi sperringene. Leo zoomet videokameraet inn og fokuserte på det politifolkene var konsentrert om. Det var en joggesko. Den duvet fram og tilbake i vannkanten og så ut som den ville 10
bli dratt ut i sjøen igjen hver gang sanden skled bort under den, men den ble kastet tilbake mot stranden for hver nye bølge. Drivtang og sjøgress hadde viklet seg fast i lissene som fremdeles var knyttet. Sålen hadde fått et lag med brune alger. Gamle-Tim var kommet ned til dem og sto med haken skjøvet fram og fulgte med på det som foregikk innenfor sperringene. Cecilia kikket i kameraet for å få med seg detaljene. Ved første øyekast skilte ikke skoen seg ut fra annet drivsøppel fra havet. Rekved, tomme plastflasker og rester av tauverk lå langs vannkanten, men en krapp bølge fikk skoen til å snurre rundt og velte over på siden. Og da så de hva som hadde ført til politiutrykningen. Ut av skoen stakk det bleke beinsplinter og noe som så ut som hudfiller hang ned til hver side. «En avkappet fot», sa Gamle-Tim med den grove stemmen sin. En av politifolkene tok en spade og stakk den inn under skoen. Litt sand, et par skjell og noe sjøvann fulgte med over i en hvit balje. «Æsj, så ekkelt», sa Une. En mørk sky gled foran sola. Den la alt foran dem i skygge og fikk Cecilia til å grøsse. Knokene til Gamle- Tim ble hvite av det harde grepet han hadde om stokken. 11
«Det er ikke den første foten de finner», sa han. «For noen dager siden fant de en annen en.» «To avkappede føtter?» utbrøt Cecilia og grøsset. Gamle-Tim nikket. «Ikke nok med det», sa han. «Begge var venstreføtter.» Leo snudde seg mot ham. «Hvordan vet du det?» Et lurt smil la seg om munnen til Gamle-Tim. «Jeg har lest boka», svarte han. «Kutt!» ble det ropt inne bak sperringene. Filmregissøren gikk fram fra plassen bak det store kameraet og bort til skuespillerne. Det kom folk som rettet på kostymene deres og en dame begynte å pudre ansiktene med en kost. Cecilia var ikke så opptatt av det som foregikk ved vannkanten lenger. Det var jo uansett ikke ekte eller virkelig. Hun snudde seg og så at Lukas Vallset trakk capsen lenger ned i pannen og gikk tilbake mot pensjonatet. Det var et eller annet ved ham. Et eller annet som ikke stemte. Noe hun ikke likte. Ikke i det hele tatt.