Til Monika

Hun visste ikke hva det betydde. Hun var seks år gammel. Han bøyde seg ned mot henne og forklarte en siste gang hva som ville skje. Igjen var det vanskelig for henne å forstå ham. Men hun forsto ham. Både det ene og det andre skulle hun gjenta etter ham. Det gjorde hun. Han ga henne et puff da det ble grønt, og de gikk over fotgjengerfeltet til markedet. Hun så seg ikke om. Han hadde sagt at det fikk hun ikke lov til, hun skulle gå fort. Hun gikk fort og så ned i bakken og hadde hendene i bukselommene. I gaten mellom markedsbodene trengte hun seg forbi mennene der uten å saktne farten. Hodet holdt hun senket. Mennene rigget i stand bodene sine, feide, la fram grønnsakene og frukten, de gikk til side for henne eller ble stående for å la henne gå forbi. Og ingen undret seg over henne. Akkurat sånn som onkelen hadde sagt. Det var tidlig om morgenen. Gatelyktene lyste fremdeles. Det lå is på vannpyttene.

I butikken stilte hun seg foran disken og la hendene i kors på ryggen og sa ingenting. Hun kikket på mannen som sto bak disken. Mannen bak disken er Bogdan, hadde onkelen sagt. Han lot henne være. Han hentet pølser, skinke, ost og fatene med oliven nedlagt i olje, artisjokker, squasher og auberginer fra kjølerommet og spredte dem ut under glasset i disken. Hun gjorde som onkelen hadde sagt. Ingenting. Hun sto der bare. Bogdan skar opp brød, la på pølse og ost, delte skiven i fire. Han løftet henne opp og satte henne på en barkrakk ved disken. Han skjøv tallerkenen bort til henne, helte gul saft i et glass. Onkelen hadde sagt hun skulle spise alt hun orket. Hun spiste, som hun alltid spiste. Tørsten var større enn sulten. Bogdan helte i mer. Han spurte ikke lenger. Da hun hadde spist og drukket ferdig, tok han opp en plate sjokolade fra en skuff og ga den til henne.

Han sa: Nå må du gå. Du må gå nå, sa han nok en gang. Du kan komme igjen i morgen. Men nå må du gå. Han løftet henne ned på gulvet. Hun tok to skritt tilbake inn i hjørnet ved siden av paraplystativet, la hendene i kors på ryggen og fortsatte å se på ham. Bare glo du, sa han. Det nytter ingenting, du må gå nå. Så, av sted med deg! Hun sa ingenting. Du står i veien, sa han. Når de første kundene kommer, må du være vekk. Forstår du hva jeg sier? Forstår du språket mitt? Har du ingen votter? Hun rørte seg ikke. Bogdan lot henne være. Når han skar av en pølsebit fordi han pleide å spise frokosten på denne måten, rakte han også henne en bit. Eller en sylteagurk. Han traktet te og satte to kopper på serveringsdisken. Og til slutt løftet han henne opp på barkrakken igjen.

Hun har oppsøkt meg, sa Bogdan. Mannen fikk sin kaffe med melk over disken, dessuten en tallerken med brød, pølse, ost og hummus. Først da han hadde drukket ut og spist ferdig, spurte han: Hva mener du med det? Og spurte barnet: Hvem er du? Hva heter du? Hun snakker ikke, sa Bogdan. Hun blir snart hentet. Hun blir helt sikkert hentet snart. Hva betyr oppsøkt? spurte mannen. Jeg tror noen har overlatt henne til meg, sa Bogdan. Kanskje faren hennes, eller kanskje har hun en eldre bror. Fordi det er kaldt ute og at hun er i veien, hva vet jeg. Det er noe han må ordne og vet ikke hva han skal gjøre med henne. Er en god idé, synes jeg. Forhåpentligvis kommer det ikke ut blant folk. Jeg har ikke talent for å drive barnehage. Men hun er søt, synes du ikke? Se på henne! Mannen tygde og så på henne. Han holdt brødstykket med hummus foran munnen hennes. Hun var mett. Hva gjør du hvis ingen henter henne? spurte han. Det får jeg tenke over når kvelden kommer, sa Bogdan. Send henne over til meg. Til middag, sa den andre. Hun kan få noe hos meg også.

Det skal jeg gjøre, sa Bogdan. Så sa mannen enda noe, og til slutt sa han: Du må hente politiet. Da skrek barnet. Det skjedde ingenting. Men mannen forlot brått Bogdans butikk. En dame kom inn i butikken, hun hadde en pelslue på hodet og skjøv på en handlevogn. Hun la ikke merke til barnet. Hun ville ha en spesiell type ost som hun ikke husket navnet på, hun pekte på den. Heller ikke de neste kundene la merke til barnet. En eller annen gang begynte hun å synge. Akkurat da var det fullt av folk i Bogdans butikk, det var