Reportasje Først kjørte vi feil. Vi var nødt til å kjøre tilbake flere kilometer. Da vi kom fram til huset, satt det en svær katt på trappen. Gubben og kjerringa sto i gangen og tok imot oss. Han med slips. Hun med nylagt hår. Vi fikk kaffe og småkaker servert rundt kjøkkenbordet. Da vi hadde fått påfyll for andre gang tok Bob fram notatblokken sin, og spurte hvordan det egentlig hadde begynt. «Hvordan det begynte?» sa kjerringa. Gubben og kjerringa så på hverandre. «Hvordan begynte det, Leif?» spurte hun gubben. «Det vet du best.» «Hvordan det begynte?» gjentok mannen. Han klødde seg i de sølvgrå, fyldige nakkehårene. «Tja?» «Det begynte sånn» avbrøt kjerringa. 7
Bob hadde ennå ikke notert noe på blokken sin. Jeg hadde heller ikke tatt noen bilder. Jeg satt og tenkte på hvor det var best lysforhold. Også hjemme hendte det at jeg tenkte på lys. Tenkte i bilder. Katinka sa det var en yrkesskade, at jeg var arbeidsnarkoman. «Det begynte med katten,» sa kjerringa og så på gubben. «Han ville ikke gå ut. Ble helt spinnvill. Bet seg i halen og for rundt her.» Gubben nikket sakte. «Var det ikke sånn, Leif?» Gubben fortsatte å nikke. «Jo, det stemmer. Helt vill.» «Så var det litt senere på kvelden eller om det var dagen etter. Var det samme dagen, Leif?» «Jeg tror det var dagen etter.» «Er du sikker? Jeg mener det var samme dag. Ja, samme dag var det.» Gubben sluttet å nikke. «Så kom lyset ikke sant, Leif? Det var et grønt lys. Her utenfor.» Kjerringa pekte ut av vinduet mot hagen. Fingrene var krokete. Katten kom inn i rommet. Det var en helt vanlig gråsvart katt. 8
«Er dette katten som ble vill?» spurte Bob. «Cato, ja. Helt vill ble han,» svarte kjerringa. «Han virker normal nå,» fortsatte Bob. «Nå ja, men du skulle sett helt vill.» «Hva hendte etter det?» spurte Bob. «Ja» kjerringa strøk med hånden over duken. «Hva som hendte? Da ja, plutselig var han her, liksom.» «Hvem?» spurte Bob. «Han skapningen» sa kjerringa. Vi så alle ut mot plenen igjen. Det sto et tre der. I treet hang en talgkule til småfuglene. Den gynget litt i vinden. «Kommuniserte han?» spurte Bob. Kjerringa så ut som et spørsmålstegn. «Sa han noe?» «Sa han noe, Leif?» spurte kjerringa. Før gubben rakk å åpne munnen, fortsatte hun. «Nei. Nei, han gjorde ikke det. Det var en taus skapning dette her. Ikke sant, Leif?» Gubben nikket. Jeg så meg rundt i kjøkkenet. Ny komfyr og moderne skap. Det sto i skarp kontrast til kjerringa 9
og gubben, som så ut til å trenge en ordentlig oppdatering av det meste selv. Da jeg hadde begynt i vikariatet i avisen, hadde Bob sagt at jeg ikke skulle la meg forbause over noe. Folk var vanligvis ganske knipne her. De kjøpte nye biler, men gebissene gikk i arv. «Hva tror dere at han ville, da?» spurte Bob. Kjerringa trakk på skuldrene. «Vi er jo helt vanlige mennesker. Ikke vet jeg hvorfor dette skjedde med oss.» Hun snudde seg mot gubben. Også han trakk på skuldrene. «Helt alminnelige mennesker,» sa kjerringa. Gubben skiftet stilling på stolen, lente seg litt framover. «Kanskje han hadde lyst til å se hvordan alminnelige folk har det. Man vet jo ikke. Kanskje han er like nysgjerrig som oss.» «Kan dere lage en skisse av denne skapningen?» spurte Bob. Bob ga penn og blokk til gubben som sendte det videre til kjerringa, som så på hendene sine og sukket. «Det der er det du som kan, Leif,» sa hun. «Det er du som har det kunstneriske i deg.» 10
Gubben fikk blokken. I en fei var mesterverket klart. «Det var en stygg jævel,» sa Bob. «Ja,» svarte gubben. «Og styggere var han i virkeligheten.» Bob puttet penn og blokk i jakkelommen. «Har dere noen andre bevis?» spurte han. Kjerringa og gubben så på hverandre. «Er det noen andre som kan bekrefte det som skjedde?» fortsatte Bob. Kjerringa så ut av vinduet og gubben begynte å klø seg i nakken igjen. «Tja» sa kjerringa. «Det er vel i så fall familien Holmgren,» sa gubben. «De så kanskje lyset.» «Men de er vel ikke helt tilregnelige,» sa kjerringa. Bob tok fram blokken igjen. «Hvordan da?» spurte han. «Hvordan da?» sa kjerringa. «Tja» Det ble stille en stund. «Hvordan da, egentlig, Leif?» «Det må dere nok finne ut på egen hånd,» sa gubben. «Vi er ikke sånne som slenger dritt om andre.» 11
Holmgrens hus lå et par kilometer unna. På avstand kunne vi se røyken fra skorsteinen. I hodet mitt planla jeg forskjellige overskrifter: «Idyll i sjokk.» «Uforklarlige fenomener.» «Pus gikk amok.» Da vi kom fram til gården satt Holmgren i traktoren og drakk kaffe fra en hvit plastkopp. «Arild Holmgren?» spurte Bob. «Yes, sir,» svarte han og nikket. Vi ble stående ved siden av traktoren. I tilhengeren lå et svært lass med grisemøkk. Grunnen til at jeg visste at det var grisemøkk, var at jeg som barn hadde tilbrakt mange somre på gården til bestefaren min. Han hadde lært meg at møkk hadde forskjellige lukter. Kumøkk. Hestemøkk. Grisemøkk. Grisemøkk var verst. Men Holmgren så ut til å trives. Noen mennesker liker dritt. «Vi kommer fra avisen,» fortsatte Bob. «Det trenger du ikke å forklare, det så jeg med en gang,» sa han. «Om du er så smart, så kan du kanskje si om du har sett noe uvanlig i det siste?» sa Bob. Holmgren tenkte seg grundig om, begynte å stappe en pipe med tobakk. «Tja kjerringa gjorde seg fin 12
forrige helg. Det var vel det. Ellers? Ikke mye.» Han smilte. Bob tok fram notatblokken fra lommen og ga tegningen til Holmgren. Han kremtet og tok på seg et par gamle lesebriller som lå gjemt i hanskerommet. «Hu» sa han og gyste. «Har du sett ham?» «Flere ganger.» Holmgren fikk fyr på pipen. «På fjernsyn.» «Det der må du nok forklare.» «Det er vel han, sjefen deres han Kåre Valebrokk?» «Du er ikke bare smart, du har humor også,» sa Bob. Han slo sammen blokken. «Vi prøver å få klarhet i en serie uforklarlige hendelser. Det er alt.» «Da har dere i hvert fall kommet til rett plass. Her skjer det bare uforklarlige ting.» Holmgren pattet på pipen, nikket mot en gammel BMW som sto parkert utenfor garasjen. «Du har ikke lyst på ny bil, forresten?» Bob ristet sakte på hodet. «Den der er vel neppe ny.» «Jo da, helt nye setetrekk har den.» 13
Det kom en eldre kvinne ut på trappen. «Hva er det som skjer, Arild?» «Da har du ikke lyst til å legge inn bud på henne heller, da?» sa han og nikket mot kjerringa. «Der har du en god story Har prøvd å kvitte meg med henne i tjue år. Merkelig nok er det ingen som vil ha henne. Det kan vel kalles uforklarlig.» Vi stoppet ved en veikro. Ved et vindusbord satt fire trailersjåfører, ellers var lokalet tomt. Bob begynte å oppsummere dagens hendelser. «En katt. Et uforklarlig lysfenomen. Gale mennesker Jeg vet ikke, Jeppe. Jeg vet virkelig ikke. Det er ingen som tror på sånne ting. Eller hva tror du?» «Jeg aner ikke,» svarte jeg. «Jeg vet ikke hva folk tror på.» Bob tok en siste slurk av kaffen. Det hadde begynt å snø. Tett. Tungt. Om en time eller to ville veiene være helt uframkommelige. Jeg ville ikke klare å komme meg hjem i kveld heller. Kanskje var det som Katinka sa, at jeg egentlig ikke ville komme hjem. At jeg trivdes på det motellet. At jeg bare klarte å se livet i bilder. I små firkantete ruter. Svart. Hvitt. 14
«Hva pønsker du på?» spurte Bob. Jeg snurret litt på koppen. «Jeg vet ikke Ikke noe, sannsynligvis.» Noen bak disken satte på radioen, søkte etter en kanal. Bob tok fram en sigarett og plasserte den mellom leppene. «Nei, faen» sa han. «Jeg ringer redaksjonen og sier at vi kjører den der storyen med likbilen isteden.» 15