DET ER FARLIG Å VÆRE MEKTIG Herskere og mektige folk har alltid levd farlig. Uansett om de er krigerske tyranner eller om de prøver å skape fred og velstand: Det er alltid noen som hater dem. Mange av dem har blitt drept. I uminnelige tider har det vært politiske drap. Motstandere har drept hverandre i jakten på makt og rikdom. Andre har blitt drept fordi mennesker har ønsket frihet, og noen har blitt drept av mennesker som ville hindre utviklingen av frihet. I denne boka kan du lese om en rekke drap. Det første ble begått i år 44 før Kristus, det siste i 2007. Fortellingene handler om berømte ledere som kanskje blir husket for alltid, også fordi de ble så brutalt drept. Men det er viktig ikke å glemme alle dem som aldri får navnet sitt i noen bok. For de aller fleste som dør på grunn av politiske motsetninger, er vanlige, ukjente mennesker som aldri har hatt noe annet ønske enn å leve i fred og forsørge familien sin.
Omtrent slik tror man det så ut i Senatet på Cæsars tid.
EN HERSKER BLIR DREPT I SENATET MORDET PÅ JULIUS CÆSAR De var rundt seksti stykker. De var medlemmer av senatet, Romas mektigste forsamling. De hadde dolk og kniv gjemt under kjortelen. De skulle hugge i hjel Julius Cæsar, mannen som bestemte over dem alle. De ville være med og bestemme! De ville ikke ha noen diktator som avgjorde alt. EN DAG FYLT MED ONDE VARSLER 15. mars, år 44 f.kr. Fire løpende slaver frakter Julius Cæsar i bærestol gjennom Romas trange gater. Han skal på et møte i senatet. «Av veien!» roper de, «av veien, her
kommer Julius Cæsar!» Men folk trekker seg ikke unna. Nei, når verdens mektigste mann viser seg, strømmer de til. Mange jubler og klapper, noen stikker til ham brev de håper han vil lese. Kanskje har de noe å klage på, kanskje søker de en jobb. Og Cæsar tar smilende imot, som han pleier. Vennene hans synes dette er skummelt, og har bedt ham skaffe seg livvakter. Men slikt vil ikke Cæsar høre på. Alle skal kunne snakke med ham. Denne dagen ville han egentlig ha vært hjemme, for han føler seg ikke i form. «Du er da ikke så syk!» hadde senatoren Demicus sagt til ham tidligere på morgenen. «Senatorene kommer til å bli fornærmet hvis du ikke møter opp.» Cæsar hadde latt seg overtale for han oppfattet Demicus som en venn, en som ville ham det beste. På veien til senatet drar Cæsar kjensel på et ansikt i folkemengden. Det er Spurinna, en velkjent sannsiger og spåmann. Spurinna hadde advart herskeren: «En fare truer deg! Noe vil skje innen 15. mars.» Nå vil Cæsar erte ham litt. «Det er 15. mars, og ingenting har hendt!» roper han fra bærestolen sin. «15. mars er ennå ikke over,» svarer spåmannen dystert. Men Cæsar er ikke lettskremt. Det virker ikke som han har en bekymring i hele verden da han ankommer senatsbygningen. Men Artemidorus, en av Cæsars ekte venner, er bekymret. Han har fanget opp rykter om en sammensvergelse, og har skrevet ned alt han har hørt.
Nå gir han papiret til Cæsar. «Les det før du går inn i møtesalen!» sier han. «Men i enerom! Det er viktig, det som står der.» Cæsar kaster et blikk på arket, men så kommer det noen for å snakke med ham, og han stikker papiret inn blant de andre han har i hånden. 23 HUGG OG STIKK Cæsar går inn i salen og setter seg. Mennene samler seg rundt ham, en av dem er Demicus. Cæsar aner fred og ingen fare, for det er vanlig at senatorene vil snakke med ham. Cimber lener seg mot ham. Han har en bønn til Cæsar, sier han. Det gjelder broren, som Cæsar har landsforvist. Kan han ikke få komme tilbake til Roma? Cæsar vifter ham bort, irritert. Dette har de da snakket om før! Da griper Cimber ham i kjortelen. Cæsar rykker den til seg i en ilter bevegelse, og sier: «Hei, dette er vold!»
Dette er Julius Cæsar. Han styrte Roma som en diktator, men mye av det han gjennomførte, var nyttige tiltak. Han ga fattige jord, han opprettet en politistyrke som skapte
ro i byen, og han lagde en ny kalender. Men mange syntes han var for mektig. De trodde han ville gjøre seg til konge. Dette kartet viser Romerrikets utbredelse på Cæsars tid. Det var verdens største og mektigste rike. Cimbers grep i Cæsars kjortel er det avtalte signalet. De sammensvorne har smuglet med seg dolker inn i lokalet. En senator som heter Casca drar fram dolken sin og hugger etter Cæsars hals. Han blir så vidt truffet, men griper Casca i armen og skriker: «Din kjeltring, hva er det du gjør?» Casca blir redd, og roper «Hjelp meg, brødre!» til de andre. Nå drar flere fram dolkene og hugger løs på herskeren. Mange treffer ham. Cæsar prøver å komme seg unna, men øynene hans er blendet av blod. Men så lenge han kan, slåss han som en løve mot
overmakten. De er nesten 60 stykker, de som går løs på Cæsar. Noen er gamle fiender, folk som Cæsar har benådet. Andre ser han på som sine venner. En av dem, Brutus, er nesten som en sønn for ham. Da Cæsar ser at han er blant angriperne, utbryter han: «Også du, Brutus!» Det er visstnok hans siste ord. Da han skjønner hvordan den ujevne kampen vil ende, drar han kappen sin over hodet, som om det tynne stoffet skal kunne beskytte ham. Etter 23 stikk og dolkestøt er det over. Julius Cæsar er død. FOLK FÅR VITE OM MORDET Det var over 300 senatorer i salen. De som ikke visste hva som skulle skje, sto som forstenet og så på. Ingen strømmet til for å hjelpe Cæsar. Men noen løp ut av salen, og ryktet spredde seg raskt i byen: Julius Cæsar er drept! Drapsmennene forlot senatet etter mordet. Brutus gikk til høyden Capitol på Forum Romanum, der romerne pleide å samle seg. Han ropte: «Romere! Vi er frie igjen!» Men ingen svarte ham. Folk hadde dratt hjem og satt slåen for døren. Cæsar var populær blant vanlige mennesker. Og nå fryktet de bråk og opptøyer. I flere timer ble Cæsars lik liggende på gulvet der han døde. Til slutt hentet noen slaver en vogn, løftet ham oppi og trillet ham gjennom gatene, mens den ene armen