1 Fordypningsmateriale til Rogaland Teaters oppsetning av Ibsens Lille Eyolf, høsten 2014
2 Da Ibsen skrev Lille Eyolf Da Ibsen begynte å arbeide med stykket som skulle bli Lille Eyolf var han en internasjonal kjendis, og han hadde endelig oppnådd den økonomiske sikkerheten han hadde manglet mesteparten av livet. Stykket utkom i 1894, da Ibsen var 66 år gammel. To år tidligere hadde han flyttet tilbake til Norge etter 27 år i utlendighet. Han hadde forlatt Norge som en ukjent forfatter med opprørske instinkter, mye gjeld og mange fiender. Hans hjemkomst var en nasjonal begivenhet. De høye bølgene hans kontroversielle problem-orienterte stykker som Et dukkehjem og Gjengangere hadde skapt, var nå blitt til krusninger på overflaten av berømmelse. Begge stykkene ble spilt jevnlig over hele Europa. Tiden i utlandet hadde arbeidet for ham, og det visste han. Han var velstående, men ikke direkte rik. Diktergasjen hans, som Stortinget hadde bevilget i 1864, tikket fortsatt inn på kontoen. De første årene var han avhengig av den for å overleve, men nå var det beskjedne beløpet overskygget av til dels heftige royalty-inntekter. Utgivelsesrettighetene i stadig fjernere land innbragte også en god del hver år. Og han ble spilt i de fleste storbyer i Europa, oftest på det ledende teatret, som Burgtheater i Wien, Deutsches Theater i Berlin, München Hoftheater, osv. Mens Ibsen arbeidet med Lille Eyolf bodde han i en staselig leilighet i Victoria terrasse. Kona Suzannah var mye borte, for det meste på kuropphold i varmere strøk. Ekteskapet fungerte kanskje bedre slik. Flere som var på besøk i hjemmet kommenterte at leiligheten var fin nok, men ikke særlig koselig. Det virket ikke som om en ordentlig familie bodde der. Selskapsløve Ibsen var mye ute i selskapslivet. Som en venn skrev noen år etterpå: «Ved den tid deltok han også ofte og gjerne i det selskapelige livet i Kristiania. Han vant
3 alle og trykket ingen med sin storhet og sitt verdensry. Hvor der var unge mennesker eller større barn til stede, kunne han ofte sette seg bort i et stille hjørne, omgitt av dem, og underholde seg med dem til deres usigelige glede.» Han var oppriktig glad i barn, og så lenge han levde husket han å gi sine venners barn og barnebarn gaver eller kort hver jul. Flere unge forfattere har fortalt at han viste interesse for den nye generasjonen av forfattere. Han leste deres manuskripter og gav dem råd, og enkelte kunne han treffe på Grand Cafe, der han hadde stambord. Han gikk på stiftelsesmøtet i det som skulle bli Den norske Forfatterforening, og han var til stede under Knut Hamsuns foredragsserie om den nye litteratur, der han fikk høre at hans skuespill manglet «psykologisk dybde.» Mer flatterende var gjestespillet i Kristiania av Théâtre de L Oeuvre, en nystartet fransk frigruppe under ledelse av den 24-årige Aurélien Lugné-Poë. Truppen turnerte til de tre skandinaviske hovedsteder samt London med Rosmersholm og Byggmester Solness. Vi vet lite om hva Ibsen syntes om forestillingene, bortsett fra at han ikke likte den «symbolske» lyssettingen i Rosmersholm, og at han mente Byggmester Solnessoppsetningen var bedre enn Christiania Theaters oppsetning året før. (Det skulle ikke så my til, fordi den var en flopp.) Arbeidsrytmen Han hadde funnet en god arbeidsrytme. Helt siden hans første internasjonale «hit», Samfundets støtter i 1877, utgav han vanligvis et nytt skuespill annethvert år. Dette forholdsvis seine skrivetempoet førte til at markedet ikke ble overmettet på Ibsenske stykker: hver utgivelse ble en begivenhet som tiltrakk enorm interesse i avisene. Når han attpåtil passet på å få hvert skuespill i bokhandelen tidsnok til julesalget, var han sikret en god omsetting. Mens han skrev, holdt Ibsen kortene tett inntil brystet. Det er sjeldent at han forteller forleggeren sin noe særlig om stykkene han holder på å skrive. Vanligvis gir han bare en kort, nøktern beskrivelse som «et familiedrama i tre akter». Som mange av sine forfatterkolleger i dag, ville Ibsen at publikum og anmelderne skulle motta boka uten allerede å ha gjort seg opp en mening.
4 Derfor ble han nokså harm da København-avisen Politiken den 15. november en måned før boka skulle foreligge i bokhandelen kom med et temmelig misvisende referat av de to første aktene. Ibsen måtte rykke ut og dementere de fleste opplysningene. Avisen forsøkte å beskytte kilden sin, men det kom for en dag at en annen forfatter, Thomas Krag, ved en feiltakelse var blitt sendt noen av korrekturarkene til Lille Eyolf og at han hadde sladret til avisen. Etter denne episoden ba Ibsen forlaget for fremtiden om å trykke rollelisten og tittelbladet sist. Ibsen brukte også den rikelige tiden mellom utgivelsene til å finpusse teksten han holdt på med. Av hans etterlatte skrifter finner vi mange utkast og små og store ideer til de fleste av stykkene. De vitner om en forfatter som arbeidet planmessig og målbevisst med et stoff. Vanligvis brukte han ett år på å bestemme seg for et emne til sitt neste stykke hovedpersonen og noen av bipersonene, et tema, et sted, osv. og så ett halvt år på å utarbeide handlingen og ytterligere et halvt år på å skrive dialogen. Underveis i skrivingen justerte han ofte opplegget. For eksempel, i Lille Eyolf var Alfred opprinnelig tenkt å være en berømt forfatter. I den endelige versjonen har han bare publisert noen artikler, og han bærer den pussige yrkestittel forhenværende timelærer. Og Eyolf var opprinnelig tenkt å være en normal, om enn litt sykelig gutt. Hele handikapp-motivet ble til i Ibsens aller siste versjon. Tåke i Oslofjorden Det var som om hele den litterære verden ventet på Ibsens neste skuespill. Forlaget hans, danske Gyldendal, hadde sendt ut en pressemelding der Lille Eyolf var lovet å utkomme samtidig i København og Kristiania på den 11. desember 1894, og kort tid etter i flere andre land. Gyldendal hadde nemlig sendt korrekturarkene fortløpende til oversettere i Tyskland, England og Frankrike, slik at boka kunne lanseres i oversettelse i disse landene omtrent samtidig. Tåke i Oslofjorden holdt på å ødelegge den norske lanseringen, men båten fra København klarte å legge til kai utpå dagen. De norske avisene hadde avsatt spalteplass til foreløpige kommentarer til stykket, så det ble et veritabelt kappløp for å få tak i eksemplarer. Morgenbladet nådde så vidt å få det omtalt
5 samme kveld, og i de nærmest dagene ble det anmeldt i pressen over hele Europa. Blant de første anmeldere i Skandinavia var Georg Brandes, Edvard Brandes, Nils Vogt, Kristoffer Randers og Nils Kjær en vesentlig del av åndseliten! Noe senere ble stykket også anmeldt og diskutert i tidsskriftene, og både Kielland og Bjørnson bidrog. Mottakelsen var gjennomgående svært bra, også i utlandet. Gyldendals første opplag på 10.000 eksemplarer forsvant etter noen dager. Teatrene fulgt etter. Urpremiere fant sted allerede den 12. januar 1895 ved Deutsches Theater. En anselig mengde utenbys- og utenlandske kritikere var til stede. I vår tid er det nesten bare Andrew Lloyd-Webbers nye musikaler som får en slik oppmerksomhet. Men selve oppsetningen fikk ikke videre bra kritikk. Christiania Theater hadde premiere tre dager etterpå. Ibsen hadde overvart noen av prøvene, og oppsetningen høstet mange lovord i pressen. Senere i januar ble det premierer i Bergen, Helsingfors og Göteborg. I februar kom Milano og Wien, mens København og Stockholm kom etter i mars. Senere samme vår ble stykket satt opp i Chicago og Paris. Søndagsstemning, bare? Ibsen var til sted ved premieren ved Christiania Theater, ledsaget av to gode venner, Caroline og Christian Sontum og deres 12-årige datter Bolette. Mange år senere gav Bolette denne skildringen av evenementet: Ibsen var voldsom spent på mottakelsen. Til min mor, som satt ved siden av ham, sa han flere ganger «La oss komme oss ut før teppet faller.» Det var alltid en pine for ham å se sine egne skuespill Lille Eyolf fikk en begeistret mottakelse, det var mange fremkallelser, men enda så vedholdende folk klappet, var de ikke i stand til å få Ibsen frempå scenen. Til slutt måtte regissøren love å overbringe deres lykkønskninger til Ibsen personlig. Mens dette stod på, ble Ibsen kjørt til Grand Da han kom inn, var han utslitt av forestillingen og forferdelig nervøs. Han ba min mor bestille
6 aftens til ham, han var som et barn som ber om beskyttelse. Kraftig mat og god vin kvikket ham snart opp. Min mor, som var oppfylt av skuespillet, sa: «Stakkars Rita, nå skal hun slite med alle de uskikkelige guttene.» Da svarte Ibsen: «Tror De virkelig det? Tror De ikke heller at det var mer som en søndagstemning hos henne?» Visste du at: M.E. - Ibsens skuespill spilles fortsatt over hele verden? - at Et dukkehjem er pensum på videregående skoler i mange land? - at Ibsen regnes som en av historiens største dramatikere? - at Ibsen mente at Peer Gynt, et av stykkene hans som spilles oftest i utlandet, aldri kunne forståes av andre folk enn nordmenn? - at Ibsen kan regnes som Norges første heltids, profesjonelle skjønnlitterær forfatter? - at Ibsens sønn Sigurd var statsminister? (Han var Norges Statsminister i Stockholm fra 1903 til 1905 et viktig embete i tiden omkring unionsoppløsningen.) Kort handlingsresymé Rita og Alfred Allmers bor på et stort gods ved fjorden, noen mil fra nærmeste by. Deres sønn Eyolf ble skadet etter en fallulykke som spedbarn; han falt ned fra stellebordet, og han har ikke kunnet leve et normalt liv. Hvem sin skyld dette var, kan diskuteres. Etter denne ulykken har Alfred fjernet seg fra Rita.
7 Alfred har en halvsøster, Asta, som ofte kommer på besøk. Asta og Alfred mistet foreldrene sine i ung alder, og de vokste opp i fattigdom. En av grunnene til at Alfred giftet seg med Rita, som var rik, var pengene. Når stykket begynner er Alfred nettopp kommet tilbake fra en lengre fjelltur. På denne turen skulle han skrive ferdig en tykk bok han har holdt på med lenge, en avhandling om «det menneskelige ansvar». Men på turen bestemte han seg for å gi opp bokplanen, og heller ofre seg for Eyolf. Han vil at Eyolf skal bli familiens storhet. En mystisk karakter, Rottejomfruen, dukker opp. Hun har evnen til å lokke rotter ut på fjorden, der de drukner. (I dette arbeidet blir hun hjulpet av en liten hund, Mopsemann.) Hun lokker Eyolf ut på fjorden og han drukner. Guttens død utløser en krise hos de voksne. Vi skjønner at Alfred og Asta er egentlig forelsket i hverandre. Noen gamle brev som Asta har funnet beviser at de ikke er i slekt allikevel. Etter en del om og men reiser hun avgårde med Borgheim, en ingeniør som bygger veier. Rita og Alfred står tilbake. Skyldfølelsene og sorgen får dem til å bestemme seg for å arbeide blant stedets fattige barn. Om Rogaland Teaters oppsetning Man kan gjøre mye med gode teatertekster. Ibsens Gjengangere har man laget opera av. Peer Gynt har blitt ballettforestilling. Et dukkehjem er blitt filmet flere ganger, en gang som stumfilm. I alle tilfellene er teksten blitt sterkt bearbeidet eller fjernet helt. Rogaland Teaters oppsetning har bearbeidet Ibsens tekst. Ibsen skrev for en bestemt teaterstil, realisme. Den er bl.a. preget av dialog som ligger tett opp til hvordan folk snakker. På 1800-tallet var stilen temmelig ny, og Ibsen var en banebryter. Men språket har endret seg siden den gang. Derfor er språket vi benytter i forestillingen gjennomgående bearbeidet.
8 Men i realistiske stykker skal alle personene handle på realistiske måter. Teaterkunsten i dag er preget av ulike stiler. Derfor har vi tatt oss friheten til å legge til flere surrealistiske sekvenser sekvenser som vi håper vil belyse ulike deler av personenes tanker og dilemmaer. -Michael Evans