MALMBYEN. 1. Johanna. 2. I salg fra 18. mars 2013

MALMBYEN 1. Johanna 2. I salg fra 18. mars 2013

Johanna

Copyright 2013 by Schibsted Forlag AS All rights reserved Omslagsdesign og -illustrasjon: Asbjørn Tønnesen Forfatterfoto: Trine Midtsund ISBN: 978-82-516-7303-7 Sats: Type-it AS, Trondheim Printed by GGP Media GmbH, Tyskland, 2013

Personene i Malmbyen: Johanna Lindquist, 19år Aksel Lindquist, Johannas far Wilma Lindquist, Johannas mor, død Bendik Lindquist, Johannas bror Rachel, Johannas tante Morten Langhelle, direktørsønn Inga Langhelle, Mortens mor Charlotte Borg, datter av personalsjefen på Verket Berit Lunde, Johannas venninne Eva Lunde, mor til Berit og bestyrerinne på Dampkjøkkenet Synnøve Berg, Johannas venninne Julian Berg, Synnøves far og lagerleder på Verket Eivind Furuseth, bud på Verket Tormod Isaksen, bas på Knuseverket Mikael Arntzen, besøkende Gustav Pettersen, god venn av Aksel Emma Pettersen, kona til Gustav Martin Dalby, venn av Bendik og kjæresten til Synnøve Oscar, kokken på Dampkjøkkenet Kristine, servitrise på Dampkjøkkenet Halte-Olga, eldre dame som arbeider på Dampkjøkkenet Doktor Bergstrøm, legepåverket Agnes Eriksson, sykepleierske

Prolog Tromsø, sommeren 1888 Fuglene kvitret, og solen strålte fra en skyfri himmel. Rachel vandret sakte gjennom den store hagen, mens hun plukket favnen full av blomster til spisebordet. Det skulle være fest i kveld! Det sommervarme gresset kilte under fotsålene og fikk henne til å smile. Hun nynnet stille og kastet et blikk på søsteren Wilma, som satt og hvilte i skyggen på verandaen. Søsteren var blek, men huden strålte med det umiskjennelige skinnet til en kvinne i lykkelige omstendigheter. «Du må ta på deg skoene, Rachel.» Wilma så strengt på søsteren. «Du blir forkjølet.» «Ikke vær så snerpete. Det er jo sommer.» Rachel lo og tok et dansetrinn. «Du burde prøve det selv.» Søsteren hufset på seg og la hånden beskyttende over magen. «Ta dem på deg likevel. Gjestene kommer snart.» Aksel, Rachels svoger og Wilmas ektemann, kom has- 7

tende inn gjennom porten og hørte de siste ordene. Han kysset sin kone på kinnet og strøk hånden raskt og sjenert over den lille kulen på magen hennes. Så blunket han til Rachel, sparket av seg skoene og løftet opp Wilma, som hylte av overraskelse, og svingte henne rundt. Rachel lo høyt. En dag skulle hun også få sin egen lille lykkelige familie. Kanskje det ikke ble så lenge til heller Imens fikk hun glede seg til å bli tante. Hun kikket opp på det store, vakre huset der hun hadde vokst opp. Det rørte seg bak en gardin i farens arbeidsværelse. Han var en travel mann, alltid opptatt med forretningene sine. Smilet hennes sluknet, og hun snudde seg brått vekk. «Sett meg ned!» hylte Wilma og dunket nevene mot ektemannens rygg. «Sett meg ned.» Da Aksel ikke gjorde som hun ba om, la hun truende til: «Du skader barnet.» Aksel satte henne fort og lydig ned. I det samme krøket Wilma seg sammen, tok seg til mellomgulvet og stønnet. «Å!» Både Aksel og Rachel så forskrekket på henne, og Rachel kastet fra seg blomstene og styrtet bort til søsteren. «Hva er det?» Det var tårer i øynene til Wilma, der hun presset hånden hardt mot kjolelivet. «Kjenn! Kjenn Barnet sparker.» De la begge hendene mot magen hennes. Første kjente de ingenting, men så følte Rachel et lite dult mot hånden. De brast ut i latter alle sammen. Rachel strakte hendene 8

over hodet og svingte seg rundt i ren glede. «Er ikke livet herlig?» Det duftet tungt av roser i hagen, og ingen av dem la merke til skyene som hadde samlet seg i horisonten som et ondt varsel om hva fremtiden ville bringe

1 Kirkenes, juli 1910 «Unna vei! Pass på!» Svingdøren mellom kjøkkenet og kafeen ble slått opp, og bestyrerinnen Eva Lunde kom inn bærende på et serveringsbrett fullt av brukte tallerkener og kopper. Johanna skyndte seg å gjøre plass til det på oppvaskbenken. «Uff, denne varmen tar knekken på meg! Du smelter vel nesten bort her inne?» Eva tørket pannen, satte hendene på de brede hoftene og nikket mot det dampende vannet. «Det går bra,» smilte Johanna. Hun var bare takknemlig for å ha et arbeid igjen. Før moren døde, hadde Johanna hjulpet henne med å sy, men faren hadde måttet selge symaskinen for å få råd til billettene nordover da de flyttet fra Narvik til Kirkenes. Det var et drøyt år siden nå. Dessuten trivdes hun i all travelheten på Dampkjøkkenet det var aldri et stille øyeblikk der. Nå var det 11

midt i middagspausen, og kafeen var stappfull av sultne og tørste arbeidere. Lyden av lystige stemmer og latter bar godt gjennom veggen. Optimismen rådet i Kirkenes i disse dager, folk drømte om gode tider, og det lille stedet blomstret. «Du får i det minste åpne vinduet, så vi får litt gjennomtrekk. Denne varmebølgen gir seg visst ikke med det første.» Eva strøk på dør igjen. Johanna lente seg frem og gjorde som hun var blitt bedt om. En mild bris strøk svalende over de varme kinnene, og hun lukket øynene mot sommersolen et øyeblikk. Været her i Kirkenes var uberegnelig. Den ene dagen feide sur og kald nordavind gjennom byen, mens det andre dager var temperaturer som fikk en til å tenke på sydlige strøk. I dag var hun sikker på at det måtte være bortimot femogtyve grader i skyggen. Hun tok fatt på oppvasken igjen, hendene arbeidet fort og effektivt mens hun nynnet lavt. Endelig smilte livet til familien Lindquist. Johanna likte ikke å tenke for mye på det som hadde vært, selv om hun ofte drømte om hvordan det kunne ha vært. «Det viktigste er å leve i nuet og se fremover,» pleide faren å si. Johanna var for så vidt enig i det, men likevel savnet hun moren, og hun visste at faren gjorde det òg. Wilma Lindquist hadde gått bort halvannet år tidligere. På en måte hadde det vært et hell i uhellet at faren og storebroren Bendik hadde mistet arbeidet ved jernbanen i Narvik akkurat da, så de kunne flytte hit og få en ny start, men det var selvfølgelig trist å reise så langt bort fra morens grav. Ting hadde heldigvis ordnet seg. Faren hadde fått ar- 12

beid ved transportbåndet på Knuseverket, og Bendik arbeidet som rallar på jernbanen. De hadde også vært så heldige å få tildelt en liten, men fin leilighet i Gammelbrakkene, som arbeiderboligene ble kalt, med både strøm og innlagt vann. Siden det var malmverket som eide den, var ikke leien så høy. Johanna kikket opp mot bygningene til A/S Sydvaranger, som kneiste på bakkekammen over den voksende byen. Bedriften ble bare kalt Verket på folkemunne. Nå var jernbanesporene fra utvinningsområdene ved Bjørnevatn til Kirkenes ferdig, og det store malmeventyret kunne ta til for alvor. Johanna smilte for seg selv. I det samme fikk hun øye på et følge som beveget seg sakte ned fra Toppen. Mellom seg bar de fire mennene en båre. Johanna kulset. Uff, var det skjedd nok en ulykke? Det var eventyrets bakside. Arbeidet på Verket var både hardt og farlig. Faren hadde ofte nok påpekt den dårlige sikkerheten, og for de som ble varig skadet, var fattigkassa eneste mulighet, med all den skammen og elendigheten som det medførte. Hun myste, men følget var for langt unna til at hun gjenkjente noen av dem. Stakkars mann! Heldigvis skulle faren snart begynne å arbeide på lageret. Det var både tryggere og ville slite mindre på kroppen. Selv om Aksel Lindquist var stor og sterk og herdet av mange års tungt kroppsarbeid, var han egentlig en bokmann, og i motsetning til arbeidskameratene hadde han flere års utdannelse. «Nå drømmer du igjen!» Kristine Johansen, som be- 13

tjente disken i kafeen, satte et brett på benken med et smell, så Johanna skvatt. Hun sukket overdrevent og strøk noen svette fjoner tilbake fra pannen. «Nå må du henge i. Det er snart tomt for suppetallerkener.» Johanna kastet et blikk på henne og skrubbet videre. Hun skulle ikke ha på seg at hun arbeidet for sent. «Det har visst skjedd en ulykke på Verket,» sa hun og nikket mot veien, der følget forsvant ut av syne. «Det er jo ikke noe nytt. Det er alltid en eller annen som skader seg der oppe.» Kristine trakk likegyldig på skuldrene og tørket hendene på et kjøkkenhåndkle. «Æsj, jeg vet ikke hva som er verst, å vaske opp, sånn som deg, eller å rydde opp etter alle de grisete gjestene i kafeen.» Hun snudde seg og gikk sin vei. «Ikke bry deg om henne. Hun er bare sur fordi kjæresten har gjort det slutt,» sa kokken Oscar og smilte oppmuntrende til Johanna. «Jeg synes du er som en virvelvind, jeg, og jeg vet at Eva er fornøyd med deg. Skal du på dans på lørdag?» Johanna nikket. «Så pen som du er, er det sikkert mange som vil danse med deg!» Oscar blunket til henne. Johanna ble flau og rødmet, men skulle hun være ærlig, hadde hun hørt lignende bemerkninger tidligere. Folk påsto at hun hadde vakkert hår. Det var langt, mørkt og tykt, men Johanna syntes det krevde mye arbeid, for det floket seg lett med alle krøllene. De store, brune øyne hadde gylne spetter som glødet når hun ble ivrig eller sint, og fikk henne til å se yngre ut enn sine nitten år. 14

Hun elsket å danse og gledet seg allerede til lørdagskvelden. Hun var lett på foten og smidig i kroppen, og ble ofte budt opp. Mon tro hva hun skulle ha på seg? Det var ikke det at hun hadde så mye å velge mellom. Hadde hun bare hatt en symaskin, så kunne hun ha sydd om noe av det gamle. «Skal Berit også være med?» spurte Oscar. Johanna nikket igjen. Berit var bestevenninnen hennes og dessuten datter av Eva. Hun arbeidet i Andersens kolonialforretning. Bendik hadde lovet å ro dem og Synnøve, en felles venninne, ut til Prestøya, der dansen skulle være. Kanskje hun skulle koste på seg nye støvletter? Hun hadde sett et nydelig par med snøring i vinduet på Gullsmedgården. Faren hadde sagt at hun skulle få bruke den første lønningen på seg selv, og dessuten hadde hun spart pengene hun hadde fått til bursdagen sin for ikke så lenge siden. Hun rødmet igjen da hun oppdaget at Oscar fortsatt stirret på henne. Hun så vel ikke ut, med blussende røde kinn og det mørkebrune, nesten svarte, håret som et brus om hodet på grunn av den varme dampen, trass skautet som skulle holde det på plass. «Oscar! Konsentrer deg om grytene,» smalt det fra Eva, som kom inn igjen på kjøkkenet i det samme, før hun raskt ga ham de nyeste bestillingene. Eva kunne nok virke litt brysk, men hun hadde et hjerte av gull, noe alle i den lille byen visste. «Johanna, kan du fylle på med tallerkener?» «Selvfølgelig!» Hun tørket raskt hendene på forkleet, 15

grep en stabel rene tallerkener og satte dem bort på anretningsbordet. På vei tilbake kastet hun et blikk gjennom kuøyet i svingdøren på det stappfulle lokalet. Køen foran disken strakte seg langt bortover midtgangen, og folk snakket ivrig med hverandre. Hun så at Kristine måtte lene seg over disken for å høre hva de bestilte. Det måtte være morsomt å møte så mange mennesker hver dag. Kanskje hun også fikk stå bak disken etter hvert, tenkte hun håpefullt og gikk tilbake til plassen sin. Hun var i full gang med et nytt lass med oppvask da hun hørte noen rope navnet hennes. Hun rynket pannen og rettet seg opp. I det samme kom Berit styrtende inn gjennom svingdøren. «Johanna! Johanna!» Stemmen hennes lød høy og panisk. Johanna så forundret på henne. Hva i alle dager gjorde hun her midt i arbeidstiden? Alle de andre på kjøkkenet stoppet opp i arbeidet og glodde på henne, og ute i kafeen hadde lydene forstummet. Kristine og Eva dukket opp i døråpningen. Berits øyne var vidt oppsperret, og det sirlig oppsatte håret hadde løsnet og floket seg. I samme øyeblikk oppdaget Johanna tårene på venninnens kinn, og hjertet begynte å slå fortere. Noe var fryktelig galt.

2 Eva krysset gulvet med lange steg og grep tak i datteren. «Herregud, Berit, hva er det? Du kan da ikke komme rennende inn på denne måten!» Berit hadde ikke mer pust etter løpeturen og ristet bare på hodet, før hun skjøv moren til side og sprang bort til Johanna. Munnen skalv da hun tok Johannas hender og klemte dem hardt. Hun trakk pusten dypt. «Det har skjedd en ulykke på Verket. Jeg er så lei meg, Johanna, men faren din er alvorlig skadet. De har tatt ham med til sykestua.» Tårene sto i øynene på henne. Johanna hørte ordene, men greide ikke riktig å fatte hva som ble sagt. Det var som om Berits stemme kom langt, langt bortefra, som om hun befant seg under vann. Hun fuktet leppene, som plutselig kjentes knusktørre. «Far?» spurte hun tonløst, uten å røre seg. Grusomme bilder flimret gjennom hodet hennes som smertefulle lynglimt. Av faren som lå i en blodpøl, livløs på et skittent betonggulv. Det svartnet nesten for øynene hennes. 17

Glasset hun holdt på å vaske, gled ut av hånden hennes og gikk i gulvet med et knas. Vann og glassbiter sprutet i alle retninger, men hun enset det ikke. «Johanna!» Berit ristet i henne. «Hører du hva jeg sier?» Langsomt kom lydene tilbake til henne løken som freste i pannen, det store vegguret som tikket taktfast. Hun lot blikket gli fra den ene til den andre. Bena begynte å skjelve under henne, og et skrik presset seg opp gjennom strupen: «Nei! Far!» «Jeg er så lei meg» Berit svelget. Johanna ristet kraftig på hodet. Det kunne ikke være sant. Berit måtte ta feil. Det var ikke faren. Kunne ikke være faren. «Si at det ikke er sant!» tryglet hun. «Jo, det er sant, Johanna. Jeg så at de bar ham forbi butikken.» Johanna stivnet. Følget hun hadde sett! Det hadde vært faren den kjekke, snille faren hennes. Hvor mye skulle de tåle? Det føltes så urettferdig. Nå som de endelig hadde slått seg til ro her i Kirkenes. Fremtiden hadde virket så lys og lovende. «L-lever han?» klarte hun endelig å presse frem. «Jeg tror da det, men jeg vet ikke noe mer enn det jeg har fortalt deg.» Berit vred hendene. Gudskjelov! Johanna tok seg kraftig sammen og rettet seg opp. Hun så på Eva. «Jeg drar til sykestua med det samme. Han trenger meg.» «Selvfølgelig.» Eva strøk henne fort over kinnet. «Bare stikk av gårde, du. Kristine kan rydde opp her, og så overtar jeg ute i kafeen.» 18

«Jeg blir med deg!» Berit trippet nervøst. «Andersen gir meg helt sikkert fri når han hører hva som har skjedd.» Johanna ristet på hodet. «Det trenger du ikke. Gå tilbake til kolonialen og kundene, du. Jeg klarer meg til Bendik kommer.» Hun nikket bestemt, som for å overbevise seg selv om at det var greit. Så skjedde alt i en forrykende fart. Hun halvt slet av seg forkleet med valne fingre og slengte det fra seg på lageret. Skautet gikk samme vei, før hun styrtet ut gjennom bakdøren og begynte å løpe nedover Storgata mot sykestua. Folk stoppet opp og stirret etter henne. Skjørtet og håret flagret om henne, men Johanna enset det ikke. Kun én ting sto i hodet på henne: Hun måtte til faren, og det så fort som mulig! Johanna stanset ved grinden til sykestua for å få igjen pusten. Den tynne, hvite bomullsblusen klebet seg til kroppen, og hun rettet fraværende på den, før hun skjøv håret bak ørene og tørket svetten fra pannen. Så snart hun fikk pusten noenlunde under kontroll, skjøv hun opp grinden og skyndte seg bort til steintrappen foran huset. Inni seg ba hun stille: Kjære Gud i himmelen, ikke la far dø fra oss! Med hamrende hjerte banket hun på døren og gikk inn uten å vente på svar. Hun ble stående litt rådvill i gangen. Sykestua var ikke annet enn et vanlig, lite hus, men hun hadde aldri vært her før. Det luktet en blanding av nykokt kaffe, skuremidler og medisiner. Plutselig ble en av dørene åpnet, og en høy, mager kvinne kom ut i 19

gangen. Hun bråstanset da hun fikk øye på Johanna. Det hvite forkleet var flekkete av blod. Johanna svelget tungt, og hjertet dunket hardt. Hun fikk et glimt av sykesalen og strakte hals, men så ingenting til faren. «Ja?» Kvinnen trakk døren raskt inntil bak seg. «Jeg skulle Min far er skadet og brakt hit Aksel Lindquist?» stammet hun åndeløst, og la fort til: «Jeg er datteren hans, Johanna.» «Bli med meg,» sa kvinnen. Hun viste vei til et rom som tydeligvis ble brukt som både kjøkken og venterom. «Vær så vennlig å sitte.» Hun forsvant ut, og da hun kom inn igjen, hadde hun vasket hendene og tatt på seg et rent forkle. «Mitt navn er Agnes Eriksson,» sa hun og satte over en stor kjele med vann på ovnen. «Jeg er sykesøster og husholderske her. Legen holder på å undersøke din far. Han» «Agnes!» ropte en dyp mannsstemme fra sykesalen. «Kan du komme hit litt?» «Jeg er nødt til å gå inn igjen.» Agnes trev med seg en stabel rene bandasjer fra et lintøyskap. Hun stanset et øyeblikk foran Johanna og så på henne med milde, vennlige øyne. «Jeg kommer tilbake så fort jeg kan.» Johanna sank ned på den nærmeste stolen. Klumpen i halsen vokste, og hun greide ikke lenger å holde tilbake tårene. Hun slo hendene for ansiktet og hulket. Bare Bendik kom snart! Det var forferdelig å sitte her alene i uvisshet. Faren måtte bli bra igjen! Han måtte! Det føltes som en evighet før kvinnen kom tilbake. Johanna tørket raskt tårene. Hun ville ikke gråte foran syke- 20

søsteren, men de rant likevel forrædersk nedover kinnene da Agnes la en trøstende hånd på skulderen hennes. «Du kan komme inn en liten stund, frøken Lindquist. Din far er hardt skadet, og det er ikke noe pent syn. Er du sikker på at du orker det?» «Ja, jeg vil gjerne se ham med en gang!» Johanna reiste seg. Agnes sukket, men vinket henne med seg. Johanna gikk forsiktig inn i sykesalen. Hun hørte hosting og harking fra flere av sengene. Influensaen herjet for tiden, og særlig gamle og barn ble hardt rammet. Det var hengt opp forheng mellom sengene, slik at pasientene hadde litt privatliv, og faren lå nærmest vinduet. Da hun fikk øye på ham, var det som om hjertet stoppet. Han hadde bandasjer rundt hodet, og ansiktet var fullt av skrammer og sår. Det ene øyet var blått og så hovent at det nesten var gjenklistret. Men det verste var å se ham ligge der så stille, som om han allerede var død. Johanna svelget og svelget. Det sto en krakk ved siden av sengen, og hun satte seg på den, mens hun prøvde å holde tårene tilbake. Hun strøk ham forsiktig over kinnet og bøyde seg nærmere. Teppet var trukket helt opp til haken, så det var vanskelig å se hvor store skadene ellers var. «Far, det er meg, Johanna!» hvisket hun. Faren glippet så vidt med øynene, men lukket dem fort igjen. «Å far» hvisket hun ømt, takknemlig for det lille livstegnet. Han vendte hodet møysommelig mot henne, og et 21

drag av smerte gled over ansiktet hans. Han beveget leppene, men ikke en lyd kunne høres. Johanna skyndte seg å fylle et av vannglassene som sto på det lille nattbordet, og støttet hodet hans mens han tok en liten slurk. «Johanna» Stemmen var som et svakt pust. «Jeg» «Hysj, far, ikke anstreng deg. Jeg er hos deg. Alt kommer til å bli bra.» En vammel eim av blod stakk i nesen og blandet seg med den umiskjennelige lukten av jod og desinfiseringsmidler. Johanna ble kvalm. Tårene presset på igjen, men hun ville ikke sitte her og gråte ved farens sykeseng. Hun måtte være sterk for hans skyld. Den store kroppen lå ubevegelig under teppet. Herregud, hvor skadet var han egentlig? Hun måtte snakke med legen, måtte få klar beskjed. Hun så seg rundt og skvatt litt da hun oppdaget at Agnes fortsatt sto ved fotenden av sengen. «Hvordan?» Hun nikket mot faren. «Doktor Bergstrøm kommer snart. Han kan svare på alt du lurer på,» sa den eldre kvinnen lavt. «Ikke bli for lenge, er du snill. Din far trenger hvile.» Johanna nikket taust, og Agnes trakk forhenget for og forsvant lydløst. «Bendik?» Faren så på henne med et matt, sløret blikk under halvlukkede øyne. Det gjorde tydeligvis vondt å snakke. Svetteperler brøt frem på pannen, og ansiktet var skremmende blekt. «Han kommer snart, far. Bare hvil deg, du. Jeg blir her og passer på deg.» Hun prøvde å gjøre stemmen lys og munter, men hørte selv at hun ikke klarte det særlig godt. 22

«Johanna, jenta mi Wilma din mor» Stemmen sank til en hes hvisken, og hun måtte legge øret helt inntil munnen hans for å få med seg de neste ordene. «Du må si ifra til Rachel» Han sank utmattet tilbake mot puten. Gråten sprengte på da hun skjønte akkurat hvor omtåket han var av smerter og medisinene han hadde fått. Det var ingen andre å gi beskjed til enn broren, for de hadde ingen annen familie. Trodde han virkelig at moren fortsatt levde? Og hva var dette med Rachel? Mente han mormoren eller tanten hennes? De var jo for lengst døde begge to. Strupen føltes med ett knusktørr, og hun skjenket seg et glass vann fra muggen på nattbordet og drakk begjærlig. Etterpå ble hun sittende og plukke nervøst på teppet til faren mens hun våket over ham. Morens ansikt sto plutselig tydelig for henne. Wilma hadde vært farens store kjærlighet. Som mor til Johanna og Bendik hadde hun vært litt fjern, men mild. Hun hadde alltid vært tung til sinns, og det en gang så vakre ansiktet hadde vært preget av sorg og slit. Det var livet som knekte henne, hadde faren sørgmodig sagt etter begravelsen. Moren hadde snakket lite om familien sin. Skammen hadde vel vært for stor, tenkte Johanna med et snev av bitterhet, for hun skulle gjerne ha visst mer om slekten og hvor hun kom fra. Morfaren hadde vært en rik kjøpmann i Tromsø, men han hadde gått fallitt og hadde skutt seg da det ble kjent. Johanna hadde sett et bilde av 23

det imponerende herskapshuset som moren hadde vokst opp i, og der Johanna selv var født, men hun greide ikke helt å forestille seg hvordan det var å bo i et så stort og flott hus. Det tilhørte en annen tid, en annen verden, og hadde ingenting med hennes eget liv å gjøre. Familien Lindquist hadde flyttet til Narvik kort tid etter at Johanna kom til verden, og selv om de aldri hadde lidd direkte nød, takket være morens livrente, var det langt fra noe liv i luksus. Likevel hadde moren insistert på at Johanna og Bendik skulle gå på middelskolen, snakke pent og ha gode manerer. På mange måter plaget den brokete bakgrunnen Johanna fordi den fikk henne til å føle seg rotløs og annerledes. Nabojentene syntes hun var for fin på det, og skolevenninnene så ned på henne fordi hun var av arbeiderklasse. Hun hørte ikke hjemme noen steder. Det hendte at Johanna drømte om hvordan det kunne ha vært. Tenk å gå rundt i vakre kjoler, bruke tiden til å lese bøker og stelle i hagen, og ikke ha en bekymring i livet Faren rørte på seg, og Johanna rettet seg opp. Hvor lenge hadde hun egentlig sittet her? «Det var ingen ulykke» Johanna ble kald. Hva mente han? Snakket han over seg igjen? «Si til Bendik at» Faren mumlet noe som Johanna ikke klarte å oppfatte. Ansiktet hans var likblekt, og svetten rant igjen. 24

«Vær så snill, far. Vi kan snakke om dette senere. Du må hvile og samle krefter,» ba hun innstendig. Men faren ristet på hodet. Det virket som om det var maktpåliggende for ham å få sagt noe. «Isaksen, basen min Dere må gi beskjed om at» Han hev etter pusten og stønnet høyt av smerte. «Far!» Johanna spratt opp, men visste ikke hva hun skulle ta seg til. «Hjelp, far er blitt dårligere!» ropte hun fortvilet. Forhenget ble revet til side, og Agnes gikk bort til sengen. «Doktoren har tid til å snakke med deg nå. Bare gå ut på venterommet, så kommer han straks. Jeg skal ta meg av din far, og etterpå trenger han hvile.» Motvillig gjorde Johanna som hun sa. Engstelsen lå som en vond knute i magen. Hun var så inderlig glad i faren. Ingen ulykke, hadde han sagt. Hva hadde han ment med det? Spørsmålene surret rundt i hodet hennes. Verkslege Bergstrøm kom inn på venterommet iført hvit frakk. Vinduet sto på vidt gap, men luften var tett og stillestående. Han presenterte seg, og de satte seg. Johanna foldet hendene i fanget og så nervøst på doktoren. «Far Hvordan er det med ham? Han virker veldig dårlig.» Bergstrøm kremtet. «Det var trist at dette skulle skje, frøken Lindquist. Slike ulykker burde være helt unødvendige, spør du meg. Din far var i tillegg svært uheldig. Han falt stygt og er dessverre hardt skadet.» 25

«Kommer han til å dø?» Johanna ble overrasket over hvor rolig hun virket, for hele hennes indre var i opprør. Legen kremtet. «Den ene armen og det ene benet ble nærmest knust, frøken Lindquist. Vi må kanskje amputere» Johanna så skrekkslagen på ham. «Amputere?» «Ja, vi håper selvfølgelig at vi vil klare å unngå det, men bruddene er svært alvorlige.» Legen gned seg over pannen og sukket. «Jeg har gjort det jeg kan, og din far har fått sterke medisiner både for å dempe smertene og for å holde ham mest mulig i ro. Han har nemlig en alvorlig hjernerystelse i tillegg.» Johanna gjemte ansiktet i hendene og ristet fortvilet på hodet. «Hvordan kunne noe slikt skje, doktor Bergstrøm?» «Så vidt jeg har forstått, hektet han seg fast i transportbåndet slik at han ble slept med bortover.» Bergstrøm svelget og krympet seg. «Han klarte tydeligvis ikke å komme seg løs, og da båndet tok slutt, falt han ned i etasjen under. Jeg kjenner riktignok ikke detaljene, så du får spørre Tormod Isaksen på Knuseverket. Det var han som fant din far.» Isaksen Faren hadde nevnt Isaksen. Han måtte få beskjed om at ulykken ikke var noen ulykke. Hva hadde egentlig faren ment med det? Kanskje Isaksen visste noe? Johanna skjøv tanken bort. Det var nok bare tøv. Faren hadde antakelig bare rotet litt. Akkurat som da han nevnte moren og Rachel. Han hadde jo fått sterke medi- 26

siner, så det var vel ikke uvanlig. De kunne uansett rydde opp i det senere. Når han ble frisk igjen. For han måtte bli frisk! Amputasjon Hun grøsset. Ble faren invalid, kunne han ikke arbeide mer, og det ville han ta sin død av. Hun trakk pusten fort og spratt opp. «Jeg må inn til ham igjen!» Bergstrøm så medlidende på henne. «Jeg forstår godt at du vil sitte hos ham, frøken Lindquist, men din far trenger hvile nå. Det gjør også de andre pasientene. Agnes vil våke over ham. Kom heller tilbake senere i kveld eller i morgen tidlig. Da vet vi også mer.» «Nei. Jeg må bli her og vente på broren min,» sa Johanna bestemt. Hun kastet et blikk på veggklokken. Den viste kvart på tre. Sist hun sjekket tiden, på Dampkjøkkenet, hadde den vært halv tolv. Hun visste at det tok sin tid å få sendt bud til gruvebyen på Bjørnevatn, men nå måtte da Bendik snart komme! Hvis han ikke fikk skyss med malmtoget, ville han garantert løpe hele veien. Bergstrøm reiste seg og pekte på benken, der det sto et fat med smørbrød. «Det er i helt orden, men du bør i det minste få i deg litt kaffe og noe mat imens.» Johanna pustet lettet ut, takknemlig for å få bli. Hun visste at hun burde spise noe, men hun orket ikke tanken på mat. Det murret i hodet, og lukten av sykdom gjorde henne kvalm. Egentlig hadde hun bare lyst til å gå inn til faren igjen, men når doktoren sa at hun måtte vente utenfor, var det ikke annet å gjøre. Likevel fulgte hun ham ut i gangen og rakk så vidt å kaste et blikk inn 27

i rommet før Bergstrøm lukket døren etter seg. Det så ut som faren sov tungt nå. Johanna ble stående og nøle en stund, før hun bestemte seg for å gå ut i hagen. Forhåpentligvis ville litt frisk luft klarne hodet. Men heten slo mot henne idet hun trådte ut på trappen, og det var ikke et vinddrag i luften. Hun strøk en klam hånd over pannen og stirret oppover veien, men så ingen tegn til Bendik. Johanna sukket og satte seg på en benk som sto under noen bjørketrær. Der var det i det minste litt skygge, og hun hadde god utsikt mot grinden. Hver gang hun hørte skritt på veien, for hun opp i håp om at det var Bendik. Men det varte og rakk uten at han kom, og hun ble mer og mer fortvilet. Hvor i himmelens navn ble det av ham? Tenk om ingen hadde gitt ham beskjed om hva som hadde skjedd!

3 Johanna satt på hagebenken og stirret tomt ned i grusen. Det dunket i hodet, og hun følte seg fullstendig utslitt. Hun hadde ingen anelse om hvor lenge hun hadde sittet der, men det føltes som år. Tankene kvernet uten stans, og selv om hun prøvde å holde de mørkeste unna, dukket stadig bildet av farens kvestede kropp opp for hennes indre blikk. Han måtte bli frisk igjen! Det fantes ingen annen mulighet. Hun oppdaget ikke at noen hadde stilt seg foran henne, før hun hørte et kremt. Å, endelig var Bendik her! Lettelsen strømmet gjennom henne. Hun rynket pannen da hun fikk øye på et par elegante, nypussede skinnsko. De tilhørte i hvert fall ikke broren. Forvirret løftet hun hodet og stirret på den unge, velkledde mannen som sto foran henne. Hun syntes hun dro kjensel på ham, men klarte ikke å huske hva han het. «Er det noe i veien? Kan jeg hjelpe deg?» Han så bekymret på henne. Johanna hadde aldri sett så blå øyne 29

før. De lyste av sjø og hav, for det gjennom hodet hennes. Den lyse luggen falt ned i øynene hans, og han skjøv den bort. Johanna ristet på hodet. «Jeg venter på broren min. Faren vår er alvorlig skadet. Han ligger der inne.» Hun nikket mot sykestua. Blikket hans ble mørkere, og han flyttet urolig på føttene. «Var det han som ble skadet på Verket i dag? Ja, alle har selvfølgelig hørt om det som skjedde.» Johanna nikket, men sa ingenting. Hun var redd stemmen ikke ville bære. «Hvordan går det med ham? Far sendte meg for å forhøre meg om tilstanden hans ja, jeg er Morten Langhelle.» Han rakte hånden frem. «Min far er direktør på Verket.» Nå kjente Johanna ham igjen. Hun hadde bare sett ham et par ganger før, for han studerte visst sydpå og var stort sett bare hjemme om sommeren. Men hun visste at han bodde i den vakre sveitservillaen i Presteveien. Når hun en gang iblant tok seg tid til en spasertur, pleide hun å legge veien forbi der. Villaen minnet henne om det gamle herskapshuset i Tromsø, og hagen var eventyrlig. Alt lot til å gro og blomstre der. Når vinden blåste riktig vei, kunne man kjenne duften på lang lei ja, iblant syntes hun til og med at hun kunne kjenne angen av roser flyte forbi når hun satt i vinduskarmen hjemme, men det var selvfølgelig bare ren innbilning. Håndtrykket hans var varmt, men kanskje noe veikt. «Johanna Lindquist,» fikk hun presset frem. «Det går visst 30

ikke så bra» Fortvilelsen overmannet henne på nytt, og hun skjulte ansiktet med hendene. «Uff, så trist.» Stemmen var bredfull av medfølelse, og han satte seg ved siden av henne. «Du burde ikke sitte her helt alene. Vet du, kanskje doktoren kan fortelle noe nytt nå? Jeg går inn og snakker med ham, men kommer tilbake om et øyeblikk og holder deg med selskap til broren din kommer.» Før Johanna fikk sagt noe, gikk han med raske skritt mot sykestua. Hun var takknemlig for omtanken hans, selv om han var litt frempå, men hun orket egentlig ikke å snakke med noen nå. Bare Bendik ville komme! Det tok ikke lange tiden før den unge mannen var tilbake. Hun så håpefullt opp på ham, men han ristet på hodet. «Det er ikke noe nytt. Faren din sover fremdeles.» Han satte seg ved siden av henne på benken. «Men jeg kan forsikre deg om at han er i gode hender. Doktor Bergstrøm skal være meget dyktig.» Motløsheten grep Johanna med fornyet styrke. Hun følte seg både nervøs og forlegen under det blå blikket til Morten Langhelle, og ante ikke hva hun skulle prate med ham om. De kunne i hvert fall ikke snakke mer om faren hennes, for da ville hun bare begynne å gråte igjen. Det virket som om han skjønte det, for han begynte å snakke om helt andre ting. «Jeg har visst ikke sett deg før. Er dere nye her i byen?» «Vi flyttet hit for et års tid siden,» svarte hun og gløttet mot grinden. «Da er det ikke så rart. Jeg er stort sett bare i Kirkenes 31

om sommeren,» sa han unnskyldende. «Jeg studerer. Du har kanskje fått deg arbeid her?» «Ja, på Dampkjøkkenet.» «Det er et hyggelig sted. De har god suppe.» Han smilte litt. «Jeg er der riktignok ikke så ofte, for kameratene mine og jeg vanker mest på Kringsjå.» Johanna nikket. Dampkjøkkenet var for arbeiderne og Kringsjå for funksjonærene og de velstående. Klasseskillet var tydelig i Kirkenes, det var noe alle visste. Hun var overrasket over at han i det hele tatt hadde vært på Dampkjøkkenet. Det ble stille mellom dem, og Johanna var glad til. Det var ingen trykkende stillhet, og det var faktisk en slags trøst i å ha et annet menneske der, selv om det var en fremmed. Men tankene surret i hodet, og hun hadde problemer med å holde hendene i ro. Morten la visst merke til det, for etter en stund grep han dem og så varmt på henne. «Kanskje jeg heller skal følge deg hjem?» Stemmen var dyp, men tonen mild. «Det ser ut som dette kan ta litt tid» I det samme hørte de løpende skritt, og Johanna fikk øye på storebrorens høye, kraftige skikkelse. Han var fortsatt i arbeidstøy, ansiktet var grimete av støv og svette, og det mørkeblonde håret sto til alle kanter. Det vanligvis så muntre, åpne blikket hans lyste av bekymring og fortvilelse. «Johanna!» Hun reiste seg og kastet seg hulkende om halsen på ham. «Å Bendik» Nå som han var her, kunne hun slippe gråten løs. 32

Broren klemte henne hardt, før han skjøv henne fra seg og så undersøkende på henne. «Hvordan er det med ham? Er han?» Hun ristet på hodet. «Gudskjelov. Jeg kom så fort jeg kunne, men jeg fikk ikke vite om ulykken før ettermiddagsskiftet kom.» Øynene glimtet plutselig av raseri. «Helvete heller, jeg burde ha fått beskjed fra ledelsen med en gang, men det er tydeligvis ikke så viktig med oss arbeidsfolk, selv om det gjelder liv eller død.» Han spyttet på bakken, knyttet nevene og skulte mot Morten. Johanna prøvde å roe ham. Hun var bekymret for hva han kunne finne på å gjøre eller si. Broren var brå og snarsint, og han la aldri to fingre imellom. I likhet med faren tålte han ikke urettferdighet, men der faren prøvde å snakke folk til rette, brukte Bendik ofte nevene. I tillegg hadde han liten eller ingen respekt for øvrigheten. Det hadde skaffet ham problemer mer enn én gang, og Johanna visste at faren var like bekymret for ham som hun var. Morten virket ikke støtt, selv om Johanna kunne se at han var overrasket over Bendiks vrede. Han reiste seg og rakte frem hånden, men Bendik overså den og la armen beskyttende om Johannas skuldre. Morten lot hånden falle og kremtet. «Det må bero på en misforståelse at du ikke har fått beskjed tidligere. Du har selvfølgelig all grunn til å være opprørt. Jeg skal ta det opp med min far, så han får ryddet opp i rutinene.» «Rutinene?» Bendik blåste og ristet på hodet, mens Jo- 33

hanna krympet seg. Hun skjønte at broren var opprørt og fortvilet, men det var jo ikke Mortens feil at Bendik ikke hadde fått beskjed om ulykken, og det var ingen tvil om at Morten mente det han sa. Hun smilte unnskyldende til direktørsønnen, før hun sendte broren et advarende blikk. «Bendik, herr Langhelle har vært så vennlig å holde meg med selskap.» Mortens øyne var blitt smale, men stemmen var høflig, om noe knapp. «Ja, jeg syntes ikke at søsteren din skulle sitte her helt alene når» «Nå kan jeg ta meg av søsteren min selv!» avbrøt Bendik tvert. «Kom igjen, Johanna. Vi går inn og ser til far!» Han snudde på hælen og trampet av gårde. Johanna ble blussende rød, så flau var hun. Hva måtte ikke Morten Langhelle tro om dem? «Takk for at du ventet sammen med meg. Det var snilt av deg,» hvisket hun lavt, før hun skyndte seg etter broren. Hun kunne kjenne blikket hans på seg til døren slo igjen bak henne. Faren hadde nettopp fått flere opiumsdråper, og han sov tilsynelatende rolig. Agnes så på Bendiks skitne klær med et talende blikk og ba dem komme tilbake dagen etter. De skulle få beskjed hvis tilstanden endret seg i løpet av natten. Det tok sin tid å komme hjem, for de ble stadig stoppet, der de gikk oppover den travle Storgata, av folk som ville høre hvordan det sto til med faren. Aksel Lindquist var en avholdt mann. Han satt i styret til fagforeningen, var opptatt av arbeidernes kår og arbeidet for å bedre 34

dem. Selv om Kirkenes vokste raskt, kjente han de fleste, og han brydde seg om både liten og stor. Trengte noen en hjelpende hånd, stilte han alltid opp. Johanna var segneferdig da de endelig kom hjem. Bendik la armen rundt henne og klemte henne inntil seg. Hun var glad for at han ikke var sint lenger, og gadd ikke å nevne den upassende oppførselen hans utenfor sykestua, selv om han egentlig fortjente en skjennepreken. «Vi må tro på at ting ordner seg. Det gjør far alltid, og nå må vi være sterke for ham.» Stemmen til Bendik var rolig og bestemt, men han var blek og kjeven stram. Johanna nikket. Hun følte seg tom og nummen, men gikk i gang med å lage et enkelt kveldsmåltid, mens Bendik fikk av seg de skitne arbeidsklærne, vasket seg og byttet til rene klær. Til tross for det som hadde hendt, var de sultne, begge to. Det var lenge siden de hadde spist noe, og Bendik hadde i tillegg drevet med hardt kroppsarbeid. Etterpå satt de en stund tause ved bordet, fordypet i tanker, med hver sin kopp kaffe. Vinduet sto åpent, for det var fortsatt varmt ute, og iltre måkeskrik blandet seg med bråket fra gaten. Bendik strøk en hånd over den svette pannen og slurpet i seg den glovarme kaffen. «Stakkars far. Dette hadde han ikke fortjent.» Han ristet på hodet. Ansiktet var mørkt av sorg, og skuldrene lutet. Så slo han plutselig neven i bordet. Johanna skvatt. «Slike ting skal bare ikke skje! Både far og fagforeningen har flere ganger påpekt at beltene er for dårlig sikret, men ingenting har blitt gjort. Det er utrolig at noen må dø fordi de ikke tar ansvar.» Stemmen hans var skingrende. 35

«Ikke snakk sånn! Og far er ikke død ennå,» sa Johanna opprørt. «Nei, men livet hans er uansett så godt som over. Legen sa jo at han kanskje må amputere» Bendik dro hånden gjennom håret og ristet fortvilet på hodet. «Hva i alle dager skal vi gjøre, Johanna?» Hun la en hånd på armen hans og fanget blikket hans. «Vi må tro at ting vil ordne seg,» sa hun rolig. «Far vil stå det over. Han kommer til å bli bra igjen, og vil kunne fortelle oss nøyaktig hva som hendte.» Det rørte seg urolig i magen hennes, og en del av henne var litt redd for hva de ville få vite om faren noen gang ville bli i stand til å fortelle det.