Grunnprinsipper i tre indiske religioner

Grunnprinsipper i tre indiske religioner Et overblikk med fokus på begreper felles for hinduisme, buddhisme og jainisme forfattet for Indiareiser av Martin Farstad Målet for denne teksten kan oppsummeres på følgende vis: Å gi leseren en basiskunnskap om noen religiøse prinsipper som hinduisme, buddhisme og jainisme kan sies å ha til felles. Disse basisprinsippene vil for en reisende kunne gjenkjennes i religiøs kunst, ikonografi, ritualpraksis og religiøse tekster, samt i de religiøses perspektiver og livsførsel. En ting er viktig å være bevisst: Religionene i India er umulig å fange inn under en felles paraplybeskrivelse. Dette fordi de er mange, hver enkelt av disse er igjen preget av sekteringer eller undergrupper, og tolkningstradisjonen er åpen (og religiøse tekster er ikke nødvendigvis samlet i enhetlige kanoner). Religionene som behandles i teksten her er alle åpne for innflytelse fra andre religioner, som for eksempel fra Kristendom og Islam, og er derfor historisk sett preget av hverandre og av andre trosretninger. Det må derfor understrekes at denne teksten er en innføring som til tider må ty til overforenkling. Religiøse prinsipper er grunnideer for religionens forståelse av kosmiske og eksistensialistiske sammenhenger. Følgende prinsipper behandles videre i teksten: Syklisk tidsforståelse, karma, reinkarnasjon, dharma, frelse, gudsbilde. Avslutningsvis vil noen særegne hinduistiske prinsipper behandles: Om, Brahman, Shiva, Vishnu. Syklisk tidsforståelse (samsara) Generelt sett er tid innenfor hinduisme, buddhisme og jainisme ansett for å dreie syklisk, og ikke lineært slik den vestlige tidsoppfatningen er innrettet. Med dette menes at alt eksisterende preges av evige prosesser fra fødsel til død, for så å fødes igjen til en ny prosess. At dette er observerbart for alle mennesker kan belyses av noen eksempler: Solen fødes hver morgen, den lever hver dag, og den dør hver kveld. Neste morgen fødes den igjen og fullender den samme prosessen. Dette synes å være en evig syklus. Året innrettes på samme vis; våren signaliserer fødselen til et utall planter og dyr, som lever gjennom sommeren, og dør ved vinterens The wheel of Samsara 1

komme, bare for å gjenoppstå den følgende våren. Det er opprinnelig en hinduistisk tanke at hele kosmos preges av en slik syklus, men prinsippet ble adoptert av både buddhismen og jainismen da disse oppkom ca. 500 fvt. Tanken om at liv og død følges av gjenfødsel og repetisjon av den samme syklusen er besnærende, og argumentet for den er klokt: Dersom alt i kosmos (planter, døgnet, året osv.) følger sykluser av liv - død liv, så hvorfor skal ikke mennesket følge samme regelmessighet? Vår eksistens er, sett fra et typisk indisk ståsted, en del av denne verden, og er følgelig en del av den samme sykliske loven som alt annet. Eksistensens syklus kalles samsara. Alle de tre religionene deler denne grunnideen, men det er variasjoner i måten den tolkes på. For eksempel ser Buddhismen samsara som noe negativt. Dette fordi eksistens alltid trekker mot død/tilintetgjørelse slik at ingen permanent lykke vil kunne finne sted her, i denne verden. At vi som eksisterende individer er lukket inne i disse evige syklusene fører videre til neste prinsipp: Karmaloven Karma Innenfor hver av de tre religionene finnes flere ulike forståelser av hvordan karma bidrar til å holde individet fastlåst i samsara. Karma kan sies å være selve forbindelsen mellom individet og verden. Enkelt forklart, så kan en se for seg at sjelen til individet (mahayanaretningen av buddhisme opererer ikke med sjel, men med ikke-sjel, an atman) tiltrekker seg karmiske frø når den tar inn omverden gjennom sansene. Dette medfører at gal sansing bidrar til å stramme båndet mellom individet og verden. I løpet av et liv, dersom en da ikke motarbeider denne prosessen, vil sjelen øke sin avhengig av tilværelsen i verden, og derfor fødes på ny. Enkelte variasjoner av forståelsen av karma, for eksempel jainismens ide om at all karma binder individet til verden, opererer med ekstreme kodekser når det kommer til måten man skal innta verden på eller oppføre seg (mye meditasjon kan sies å dreie seg om bekjempelse av sansebegjær ved å rette oppmerksomheten innover). Dette medfører at etikk og karma henger tett sammen. Oftest synes det å være et bånd mellom medmenneskelighet, ikkebeskadigelse og god karma. Og mellom egoisme og dårlig karma. Dette gjelder både tanke og handling. God og dårlig karma knyttes til en dominerende ide som hevder at individet ikke eksisterer, men er en del av altet. I jainismen og hinduismen opereres det vel å merke med individuelle sjeler, tross i at disse er en del av en større verdenssjel (jaina i jainismen og atman i hinduismen). Hovedpoenget er at sansebegjær som leder til troen på at du er et individ, leder deg i feil retning og binder deg til samsara. Denne formen for sansing bidrar til å opprettholde illusjonen om at du er et individ, og tåkelegger sannheten om at du er en del av altet. Resultatet er gjenfødelse/reinkarnasjon. 2

Reinkarnasjon Når sjelen gjenfødes i en ny kropp, er det karmaen som avgjør legemets art og natur. Dårlig karma resulterer i at sjelen tildeles en kropp som har dårlig, eller oftest intet, frelsespotensial. God karma medfører at sjelen tar bolig i en kropp som har høyt frelsespotensial. Det må tilføyes at frelse forutsetter et abnormt antall tidligere liv. Dette fordi mennesket er det eneste vesenet med fri vilje. Med fri vilje følger muligheten for å påvirke eget inntak av karmiske frø. Altså er det kun mennesket som kan nå frelse. Alle andre vesener, inkludert guder, er instinktdrevne og derfor ute av stand til å påvirke sin neste inkarnasjon. Vesener er oftest rangerte i ulike grupper ut fra hvor langt det er fra en tilværelse som menneske. Buddhismen er kanskje den av de tre religionene med klarest ideer om ulike inkarnasjoner. I skriftene skildres det flere lag med helveter og himler, samt egne tilværelser som ånd. Man kan inkarneres i alle nivåene, men ikke forbli i en enkelt tilværelse til evig tid. Sjelen vil, som i de andre to religionene, inkarneres i stadig høyere gjenfødelsesformer inntil den inkarneres som menneske. Dharma Samsara, karma, og gjenfødsel er alle prinsipper som holder individet fastlåst i kosmos. En verdslig tilværelse, på godt og ondt, utgjør derfor et viktig aspekt av de tre religionenes forestillingsverden. Religionene søker mot å forklare hva den rette kosmiske ordning er, for slik å kunne gi mennesket en pekepinn på hvordan det skal forholde seg til verden. Det ordnede harmoniske univers, der alle ting fyller sin rette plass, kan sies å være en idealtilstand for religionene. Denne harmonien kalles dharma. Dharma Wheel I hinduismen gir dharma også en rettesnor til individet om hvilken plass denne er ment å fylle i samfunnet. Dette ligger til grunn for kastesystemet, sjelen inkarneres til å fylle en gitt samfunnsposisjon, og det følger gitte etiske regler for den enkelte kaste. Dersom individet utfyller sin kaste og følger de etiske retningslinjene for denne, så bidrar han/hun til å opprettholde dharma. Det samme gjelder for hinduistenes særegne ide om livsfaser. Livsfasene er individets plass i samfunnet ut fra hvilken alder denne er i. Man skal fylle sin livsfase på en korrekt måte for å bidra til kosmisk harmoni. Altså dharma. 3

Dharma brukes også om Buddhas lære. Denne læren kan sies å forklare kosmiske sannheter mennesket må søke visdom om på veien til frelse. Når den kalles dharma, så utrykkes lærens opplysende effekt på individet som slutter seg til denne. Dersom alle vesener streber etter å nå frelse gjennom å forstå tilværelsen, så vil total medmenneskelighet, ikkebeskadigelse, ikkevold, utslettelse av grådighet, hat og begjær med mer, medføre total harmoni i denne verden. Frelse (moksha) Analogi 1: Sjelen kan sammenlignes med en vanndråpe, og frelse med dens sammensmelting med det store havet som representerer verdenssjelen Analogi 2: Sjelen kan sammenlignes med en grønn fugl som har satt seg i (smeltet sammen med) et grønt tre som betegner verdenssjelen (Gud). Den opptrer som en del av helheten, men har sin egen identitet. Frelse er i alle de tre religionene ensbetydende med opphør av reinkarnasjon. Individe trer ut av samsara, og inn i en annen tilstand. I buddhismens nirvana er dette en total oppløsning i altet. I noen kilder beskrives denne oppløsningen som en ikkeeksistens preget av evig tilfredshet. Jainismens nirvana (Deres frelse har samme navn som buddhismens) tilsvarer en tilstand der sjelen flyter ved den kosmiske ytergrense for evig. I hinduismens moksha er det en forening mellom sjelen (atman) og den evige, transendente verdenssjelen (brahman) som utgjør frelsen. Det finnes en rekke ulike veier til frelsen. Å søke mot positiv karma, eller eventuelt å hindre opptak av karma som i jainismen, er målet. I hinduismen kan ritualer anvendes for å få guddommelig hjelp til dette. Askese i ulike varianter er også flittig praktisert. I buddhismen er det primært individets intensjoner som produserer karma, så her gjelder det primært å slukke sitt eget begjær til denne verden. Dette gjøres oftest gjennom meditasjon. I jainismen, der all karma er dårlig karma, så er frelsen primært assosiert med total ikkebeskadigelse (gjelder også insekter), samt ikkehandling. Når det gjelder ikkehandling, så er dette en frelsesvei grunnet jainistenes ide om at individets handlinger produserer karma, og ikke intensjonene som i buddhismen. Noen ekstreme frelsesveier, spesielt i asketisk hinduisme, innebærer selvplaging. Målet er å mestre fysisk smerte, for slik å øve opp psyken til å lukke den ute. Slike mentaltilstander styrker motstanden mot den ytre verdens påvirkning, og gjør sjelen (atman) tydeligere. Alle de tre religionene vil hevde at kjennskap til kosmiske sannheter er et premiss for enhver frelsestilnærming. Derfor er religiøs visdomslitteratur nøye studert i alle religionene. De deler også ideen om at nøkkelen til frelse fra de kosmiske sannheter finnes i menneskets egen psyke, og ikke i den eksterne verden. Gudsbilde 4

De tre religionene har guder i seg, men gudenes plass i kosmologien er ulik. Hinduismen oppfattes oftest som å ha flere guder, men mange sekter vil motsette seg dette. Grunnen er at de anser alle guddommene for å være aspekter av en enkelt gud. Om denne ene guden er Shiva, Brahman, Vishnu eller en annen varierer. Uansett, så blir det snakk om en monoteisme når tanken er at en enkelt gud tar mange former, fremfor å hevde mange guders separate eksistenser. Gudene i hinduismen kan ha frelsesfunksjon. Dette medfører at dyrkelse og tydelig definerte ritualer florerer. De ulike guddommene er i tilegg behjelpelige her i verden dersom de vises respekt på riktig måte. I jainismen og buddhismen er guder og demoner tilværelsesformer og ikke direkte frelseskikkelser. Buddhaen er en slags opplyst, en som har nådd nirvana og etterlatt seg oppskriften på frelse. Tilbedelsen av en buddha er svært vanlig uansett, en buddha forstås som å kunne hjelpe her i verden, eller gi tilbedere gunstige inkarneringer der frelse er lettere tilgjenglig. Noen hinduistiske prinsipper Om Symbolet for lyden om kan sees i India, og da i mange sammenhenger. Symbolets form kan beskrives som en krysning mellom et tre- og fire-tall med en vinkel øverst i høyre hjørne. At det anvendes i mange sammenhenger understreker at symbolets meningsladning er en viktig del av det hinduistiske livssynet. Bak symbolet ligger en hel filosofi, som tar utgangspunkt i spørsmålet: Hvem er jeg egentlig? Resultatet er en erkjennelse av at alle er en del av det store verdensaltet, Brahman. Prinsippet Om kan forklares på denne måten: Når jeg forklarer noen hvem jeg er, så gjør jeg dette gjennom å beskrive meg selv. Problemet er bare det at jeg forandrer meg hele tiden. Jeg ville utvilsomt beskrevet meg selv annerledes for ti år siden enn i dag. Uansett så er jeg like mye meg selv nå, som jeg var da. Dersom jeg er meg nå, og var meg da, så må noe i meg være fast og uforanderlig over de ti årene. Dette noe kan man kalle for selvet. I vestlig religiøs tradisjon tolkes ofte dette noe som sjelen. Alt fysisk i meg er likt som alt annet fysisk: Det er i konstant forandring. Håret mitt vokser, og neglene blir lengre. Cellene i kroppen min dør og fornyes hvert sekund, og for hvert sekund som går så eldes jeg. Dersom man søker etter et selv, en konstant uforanderlig kjerne, så kan denne umulig finnes i min, eller omverdens, fysiske gestalt. Det samme kan sies om det psykiske. Mine tanker påvirkes alltid, selv når jeg drømmer. Minner, meninger, følelser, lyster og alle andre psykologiske prosesser endres konstant. Dersom jeg skal finne noe konstant i meg selv, så holder det derfor ikke å lete etter dette i min egen psyke. 5

Hinduistiske filosofer har hevdet at det allikevel finnes en metode for å avdekke noe konstant i individet; meditasjon. For å finne selvet må alt annet, alt bevegelig og forstyrrende, stilnes. Bare slik kan selvet erfares. Målet er å stenge den fysiske verden totalt ute, en skal søke bort fra en sanselig tilknytning til alt verdslig. Den fysiske verden tilslører virkeligheten, det ubevegelige. Samtidig må individets psyke stilnes, slik at dets bevisstheten slukkes. Dette er komplisert, hvert sekund for mennesket fylles av følelser og tanker. For å oppnå total utestengelse av alt bevegelig og forstyrrende kreves årelang disiplinering av fysikken og psyken. Dette kan oppnås gjennom meditativ trening, som finnes i mange varianter. Når verden og psyken er stilnet totalt, så vil, i følge filosofien, en tredje bevissthetstilstand bli tilgjengelig. Tilstanden beskrives som å våkne opp ubevisst, og er utover denne definisjonen umulig å beskrive med verdslige ord. Man vil oppleve sitt egentlige selv på dette nivået. Kjernen kan beskrives som en slags liten evig flamme. Denne flammen er atman (sjelen i vestlig forstand). Det er denne atman som forvirres av karmaen og gjenfødes i samsara gang etter gang. Om er selve ideen om at denne atman er lik alle andre atman. Mitt konstante selv er med andre ord identisk med alle andres konstante kjerner. I tilegg, så er også hele verdenssjelen en slags stor flamme som vi alle egentlig tilhører. Denne flammen kalles Brahman, og foreningen med den er frelse, moksha. I virkeligheten er vi derfor ett og samme vesen. Vi er innhyllet av illusoriske ideer om at vi er individer, separert fra alt annet. Alle er flammer som har gått seg vill i verden, men som egentlig tilhører det store bålet. Om er dette altets, denne store fellesidentitetens, lyd. Om refererer ikke til noe, men er en lyd som utrykker det altet som omfatter alle referanser, alle individer i samsara. Det er ikke vanskelig å se grunnlaget for medmenneskelighet og ikkebeskadigelse i dette prinsippet. Dersom alle er den samme, så følger det at din smerte også er min smerte. Erfarer jeg dette gjennom å våkne ubevisst, så innser jeg denne sannheten, og sletter min egen tro på meg selv som et individ. En følge av dette igjen er at jeg ikke lenger genererer karma. Denne kollektive tanken preger utvilsomt de indiske livssyn på grunnleggende vis. Ideen om om oppstod i India før buddhismen og jainismen ble stiftet, noe som medførte at disse religionene, med den største selvfølgelighet, inkluderte hovedtrekkene fra omfilosofien. Brahman Klassisk sett er Brahman guden som personifiserer skapelsesprinsippet. Han assosieres med den formløse begynnelse, den store flammen vi alle er utledet fra. Gjenforeningen med Brahman utgjør hinduistenes mål, moksha. Dette målet er nært knyttet til om filosofien. Når det kommer til hans form i kunst og tilbedelse, så er denne tosidig. Han er på den ene siden det transendente prinsippet som innerholder alle ting. Dette aspektet vil som følge ikke kunne symboliseres og 6

har derfor heller intet symbol utover lyden om. På den andre siden avbildes han som antropomorf i noen sammenhenger. Vanligvis vil han da opptre som en mann med tre ansikter. I denne gestalten vil han primært omtales som Brahma. Nå er det svært få templer til Brahma i India, og også lite dyrkelse av han. Dette kan ha å gjøre med at han først og fremst oppfattes som universets skaperprinsipp, som jo er lite relevant for selve livet her i samsara. Man kan vel å merke si at mange asketer etterstreber foreningen med han og i sin streben bedriver en form for indirekte dyrkelse av Brahma. Man skal ikke glemme det enorme mangfoldet av religiøse tolkninger når det kommer til hinduismen. Mange sekter tilegner andre guder Brahmas skaperrolle. Dette er spesielt fremtonet i shivaistiske grupperinger. Shiva mediterer Shiva Klassisk sett, er Shiva oppfattet som det personifiserte tilintetgjørelsesprinsipp. Oppfattninger omkring hans karakter er vel å merke utallige. De fleste enes om at han er den som øderlegger universet når tiden er inne. Han er ofte å finne i kunsten i denne forbindelse. Da danser han på en dverg mens han trommer på en dobbelttromme. I en annen hånd bærer han sitt våpen; tridenten. En sirkel av flammer (tolkninger hevder ofte at denne sirkelen av flammer symboliserer individers atman fangenskap i samsara) omgir han i dansen. Et annet like viktig aspekt av Shiva dreier seg om døden. Han er, ved siden av kosmisk destruksjon, også individets utslettelse og dermed herren over gjenfødsler. Dette fordi død fører til gjenfødsel. I mytene er han derfor ofte knyttet til død i ulike varianter. Han oppholder seg ved steder der lik brennes, han jakter og dreper dyr med sin trident, og hans vesen knyttes i blant til skremsel i ulike varianter. Som død er Shiva ofte avbildet som asket. Da sitter han i lotusstilling og viser sin ene håndflate. Et tredje øye (som skuer de kosmiske sannheter tilgjenglig via meditasjon og askese) er ofte avtegnet i hans panne. Mange asketer knytter seg til Shiva i dette aspektet. Dette har å gjøre med deres ønske om å forsone sitt indre liv med sannheten om at vi dør. Samtidig dreier askese seg oftest om å nå moksha, altså opphøre å gjenfødes her i samsara. Som gjenfødelsens herre appellerer Shiva til de som har satt seg fore denne oppgaven. Et tredje aspekt skal nevnes. Shiva er dobbeltheten. Guden Shiva og hans hustru Parvati med sønnen Ganesh Han bryter normer og er derfor både asket og familiemann. Tydeligst synes hans dobbelthet når han avbildes som både mann og kvinne, eller med tofarget kropp. Symbolikken 7

kan forklares enkelt. Det er vanlig at hinduer tenker på verden som en arena dannet i spennet mellom motsetninger: lys/mørke, dag/natt, liv/død, osv. Den ene siden av motsetninger knyttes til feminine krefter og den andre til maskuline. Når Shiva tar del i begge sidene samtidig forenes liv/død, lys/mørke, kaos/orden osv. i en og samme skikkelse. I denne formen utrykkes derfor en harmoni som ikke følger reglene i kosmos, men forener og transenderer kosmiske motsetninger. Også denne siden av Shiva knyttes til askese og beseiringen av samsara. Shiva dyrkes av svært mange hinduer og kunst som avbilder han er å se over alt i India. Det er utbredt med shivadyrkelse som følger egne tradisjoner for forståelse av hans komplekse skikkelse. De ulike tolkningstradisjonene tar konkret form i et mangfold av sekter og asketiske retninger. Uansett, så vil enhver hindu ha et eller annet forhold til guden, så Shiva er utvilsomt en god inngangsport for en samtale om religion. Vishnu Klassisk sett er Vishnu den guden som opprettholder dharma i samsara. Dersom noe inntreffer som truer dharma inntrer han i verden som en avatar (en slags inkarnasjon av Gudinnen Lakshmi, hustruen til Vishnu guden). Disse avatarene tar ulike former. De mest kjente er Rama og Krishna, men bla. også Buddha blir av mange hinduer ansett for å være en Vishnuavatar. Nå er Vishnu en uhyre mangfoldig guddom på grunn av sine avatarer. De har medført en utbredt sektering. Noen sekter skiller i blant avataren fra Vishnu og dyrker avataren som en selvstendig guddom. Dette er ofte tilfellet hos krishna- og Rama-tilbedere. Den omfattende sekteringen har også medført at Vishnu som regel avbildes som en av avatarene fremfor i originale form. For å forstå Vishnu bør man derfor også forstå hans nedstigninger. Det følger at noen få avsnitt blir lite dekkende når det kommer til å beskrive denne guddommen. Han kan vel å merke beskrives i sin originale form. Vishnu har som nevnt et tydelig forhold til dharma og knyttes slik også til orden i samfunnet i form av kaster, samt orden i individet i form av samvittighet og etikk. Særlig Bhagavadgita, en litteratur som beretter om Krishna, vektlegger det etiske aspektet. Dette verket kan tolkes som en innføring i etikk knyttet til kaste og livsfase. Når han forbindes med det etiske, så trer Vishnu-avataren Rama med hustruen Sita til høyre og broren Lakshman til venstre, og Hanuman ved sine føtter 8

Vishnus tilknytning til dharma frem. Det dreier seg om hvert menneskes plikt til å opprettholde orden/dharma. Vanligvis avbildes Vishnu sittende på en slange. Denne slangen er en kosmisk skapning som tjener som seng når han hviler i perioden mellom kosmos sin død og gjenfødsel. I kjernetekstene skal Brahma oppstå fra en lotusblomst, som vokser ut av den sovende Vishnus navle, for å skape det neste universet. Dersom en reisende vil ha noen enkle symboler å forholde seg til, så kan en altids se at det er Vishnu dersom han holder en diskos, en kalkylie, en klubbe og en lotusblomst. Han er også ofte avbildet sammen med sin kone Lakshmi. 9