Page 1 of 5 Rt-1991-34 (13-91) - UTV-1991-159 INSTANS: Høyesterett - dom DATO: 1991-01-22 PUBLISERT: Rt-1991-34 (13-91) - UTV-1991-159 STIKKORD: Skatterett. Spørsmål om skatteplikt i Norge. SAMMENDRAG: Skattyteren var ikke skattepliktig i Norge da han midlertidig hadde oppholdt seg på Grønland i mer enn ett år og var skattepliktig som innenlandsboende der. Bestemmelsen i skatteloven 17, tredje ledd, 2. punktum, jfr. 15 a, gjelder midlertidig opphold i utlandet og forutsetter ikke at man har oppgitt sin tilknytning til Norge. De samlede opphold i Norge ble i dette tilfelle ikke tillagt fristavbrytende virkning. - I det foreliggende tilfelle kunne bygges også på de opplysninger som ble fremlagt under domstolsbehandlingen uten at kommunen da hadde innsigelser mot fremleggelsen. Tilfellet lå annerledes an enn Rt-1988-539. SAKSGANG: Høyesterett HR-1991-00011, nr 74/1989 PARTER: Herøy kommune (advokat Stig Rekdal) mot Arne Eggesbø (advokat Karl Husabø - til prøve). FORFATTER: Backer, Aasland, Bugge, Rygg og Sinding-Larsen. Side 35 Dommer Backer: Saken gjelder gyldigheten av ligningen av Arne Eggesbø for 1983 og 1984. Han ble lignet som bosatt i Herøy kommune, men hevder at skatteloven av 18. august 1911 nr 3 17 tredje ledd om bortfall av skatteplikten på grunn av midlertidig opphold i utlandet kommer til anvendelse. Bakgrunnen for saken er at Eggesbø i november 1978 meldte flytting fra Herøy til Grønland, der han tiltrådte en stilling i det grønlandske selskap Havfiske Pamuit ApS, som han hadde eierinteresser i. Stillingen innebar at han seks måneder hvert år var maskinsjef om bord på selskapets reketråler "Nokasa". Resten av året arbeidet han som teknisk inspektør, dels ved selskapets kontor i Sukkertoppen og dels utenfor Grønland i forbindelse med at tråleren gjennomgikk vedlikeholds- og ombyggingsarbeider ved forskjellige verft. I denne del av året avviklet han også sin ferie. Eggesbø ble etter de rettsregler som gjelder for Grønland beskattet som bosatt der. Han hadde imidlertid beholdt sin enebolig i Herøy, der hans kone og to yngste barn fortsatt bodde. Han besøkte disse i forbindelse med ferier og arbeidsoppdrag i Norge. I tillegg til boligen hadde han også annen eiendom og økonomiske verdier i Herøy. Ved ligningen for årene 1979-82 i Herøy gjorde Eggesbø overfor ligningsmyndighetene forgjeves gjeldende at han ikke var skattepliktig som bosatt i Norge, men han forfulgte ikke saken ved søksmål. Ved ligningen for 1983 og 1984 gjorde han gjeldende det samme, og som en konsekvens av dette betalte han ikke den ilignede skatt. Det ble derfor 27. februar 1986 holdt utpanting, der det ble tatt pant i eneboligen i Herøy for til sammen kr 190.755 med tillegg av et gebyr på kr 500. Denne utpantingen påklaget Eggesbø til Søre Sunnmøre namsrett. Saken ble overført til behandling i søksmåls former, og spørsmålet om gyldigheten av ligningen ble brakt inn til selvstendig avgjørelse under saken. Søre Sunnmøre namsrett avsa 18. mars 1987 dom med slik domsslutning: "1. Utpantingsforretning av 27. februar 1986 med Arne Eggesbø som saksøkt stadfestes. 2. Arne Eggesbø dømmes til å betale kr 25.148,- - kronertjuefemtusenetthundreogførtiåtte 00/100 - i saksomkostninger til Herøy kommune innen 14 - fjorten - dager fra dommen er forkynt." Arne Eggesbø påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som 28. oktober 1988 avsa dom med slik domsslutning:
Page 2 of 5 "1. Utpantingsforretning avholdt 27. februar 1986 for kr 191.255,- hos Arne Eggesbø og ligningene for 1983 og 1984 som ligger til grunn for utpantingene, oppheves. 2. I saksomkostninger betaler Herøy kommune til Arne Eggesbø kr 83.038,- - kroneråttitretusenogtrettiåtte -. Saksomkostningene forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom." Saksforholdet og partenes anførsler for namsretten og lagmannsretten fremgår av dommene. Side 36 Herøy kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Arne Eggesbø og sju vitner har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Av vitnene er fire nye for Høyesterett. Det har vært fremlagt endel nye dokumenter. Bevismessig står saken allikevel stort sett i samme stilling som for lagmannsretten. Rettslig er det imidlertid en endring ved at Herøy kommune har fremsatt en ny prinsipal anførsel for Høyesterett, som jeg skal komme tilbake til. Etter at saken ble brakt inn for Høyesterett, har Eggesbø - uten å godta skatteplikt - betalt det omtvistede beløp, og utpantingen er slettet. Saken gjelder således nå bare gyldigheten av ligningene. Den ankende part, Herøy kommune, har i det vesentlige anført: De foretatte ligninger bygger på at Arne Eggesbø var å anse som bosatt i Norge etter hovedregelen i skatteloven 15. Loven 17 tredje ledd er en unntaksregel. Eggesbø påberoper bestemmelsens annet punktum om minst ett års opphold i utlandet kombinert med at vedkommende er skattepliktig som innenlandsboende i det land hvor han oppholder seg. Det er skattyteren som må godtgjøre at vilkårene er til stede for skattefritak etter 17 tredje ledd. Et kjernepunkt i saken har vært spørsmålet om hvor stor del av 1983 og 1984 Eggesbø har oppholdt seg i Norge, fordelt på arbeidsoppdrag og ferie. Eggesbø har her ikke gitt ligningsmyndighetene de oppgaver som de trengte. Også ellers har han, til tross for oppfordring, ikke gitt nødvendige opplysninger. Inntekt og formue i 1983 måtte derfor fastsettes ved skjønnsligning. Klager til ligningsnemnda og overligningsnemnda ble avvist fordi Eggesbø ikke hadde innsendt avkrevet dokumentasjon. Heller ikke ved ligningen for 1984 ga han de opplysninger som det ble bedt om. Etter dette hevdes det som ny anførsel for Høyesterett at Eggesbø har forsømt sin opplysningsplikt overfor ligningsmyndighetene, og at domstolene ved avgjørelsen av spørsmålet om skatteloven 17 tredje ledd kommer til anvendelse bare kan bygge på de opplysninger som forelå for disse myndigheter, jfr. Rt-1988-539. De daværende opplysninger var åpenbart utilstrekkelige til å begrunne noen annen avgjørelse enn den som ble truffet ved ligningene. Subsidiært hevdes det, på samme måte som tidligere under saken, at loven krav til opphold i utlandet av minst ett års varighet heller ikke er tilfredsstilt om man bygger på de opplysninger som foreligger i dag. Det må kreves en rimelig grad av kontinuitet i oppholdet. Vanlige feriebesøk i Norge må kunne godtas, men i det foreliggende tilfelle går besøkenes varighet langt ut over dette. Feriereiser i utlandet med familien som begynner og slutter i Norge, bør likestilles med ferie i Norge. Arbeidsoppdrag i Norge må, utenom helt kortvarige oppdrag, avbryte ett-års-fristen. Ved den skjønnsmessige vurdering etter skatteloven 17 tredje ledd må det også være riktig å se hen til Eggesbøs totale tilknytning til Norge. Kravene til kontinuitet i utenlandsoppholdet må være strengere etter ett-års-regelen enn etter fire-års-regelen. Herøy kommune har nedlagt slik påstand: "1. Herøy kommune frifinnes. 2. Herøy kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett." Side 37 Ankemotparten, Arne Eggesbø, har i det vesentlige anført: Lagmannsrettens dom er riktig i resultatet og begrunnelsen. Når det gjelder kommunens nye, prinsipale anførsel for Høyesterett, er denne fremsatt etter den
Page 3 of 5 frist som er nevnt i tvistemålsloven 375, men Eggesbø samtykker i fremsettelsen, da han mener at anførselen åpenbart ikke kan føre frem. De faktiske forhold omkring Eggesbøs opphold i Grønland var ikke andre i 1983 og 1984 enn de hadde vært de fire foregående år, da det hadde vært fremlagt omfattende opplysninger fra Eggesbø. Hele tiden påberopte han seg skatteloven 17 tredje ledd. Det gjorde han også i selvangivelsen for 1983. På denne bakgrunn er det forbausende at det i tilrådingen til ligningsnemndas vedtak bare er drøftet omstendigheter som går på forholdet til skatteloven 15. Ligningsmyndighetene hadde for øvrig tilgjengelig en oppgave over besøk i Norge i størstedelen av 1983. De opplysninger som det uttrykkelig var bedt om, gikk ikke på dette. For 1984 var det blant annet bedt om opplysninger om besøk i Norge, men den frist som ble satt løp ut etter at ligningen var foretatt. Poenget er at ligningsmyndighetene kjente meget godt til Eggesbøs situasjon. De hadde tatt sitt standpunkt, og ville ikke vært villige til å revurdere dette på grunnlag av enda mer utførlige opplysninger. Prinsipalt mener Eggesbø at han ikke har forsømt sin opplysningsplikt. Subsidiært gjøres det gjeldende at en eventuell forsømmelse er uten betydning for resultatet. Skatteloven 17 tredje ledd, gjelder midlertidig opphold i utlandet for en person som ellers har sin faste tilknytning til Norge. Denne tilknytning er derfor uten betydning for skatteplikten. Når vedkommende er knyttet til et bestemt sted i utlandet ved sitt arbeid og betaler skatt der, er det heller ikke grunn til å være særlig restriktiv når det gjelder ferieopphold i Norge. Fraværet fra hjemlandet fører ofte til behov for lengre ferie. Ferieturer i utlandet kan ikke regnes som opphold i Norge bare fordi turen er påbegynt og avsluttet i Norge. Heller ikke når det gjelder enkeltstående arbeidsoppdrag, kan det være grunn til å være restriktiv. Det kan ikke være noe poeng å tvinge vedkommende til å sky sitt hjemland. Subsidiært hevdes det at en periode innenfor 1983 og 1984 iallfall tilfredsstiller kravene til ett års opphold i utlandet. Arne Eggesbø har nedlagt slik påstand: "1. Herøy kommunes ligning av Arne Eggesbø for 1983 og 1984 oppheves. 2. Frostating lagmannsretts dom av 28. oktober 1988 vedrørende omkostningsavgjørelsen stadfestes. 3. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett." Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem. Jeg behandler først spørsmålet om det ved den rettslige prøvelse av ligningen må sees bort fra opplysninger som Eggesbø ikke har gitt i forbindelse med selvangivelsen og ligningen for de to inntektsår saken gjelder. Eggesbø hadde allerede i sine selvangivelser for årene 1979-1982 opplyst at han oppholdt seg i Grønland og betalte skatt der som innenlandsboende. Han hadde vist til skatteloven 17 tredje ledd og hevdet at Side 38 han ikke var skattepliktig som bosatt i Herøy. Det var ført en omfattende korrespondanse med ligningsmyndighetene om dette, og det hadde vært klaget på ligningen. Det var da gitt opplysninger om varigheten av opphold i Norge. Både i selvangivelsen for 1983 og 1984 anførte Eggesbø, som i de foregående år, at inntekten var opptjent i Grønland, og at han ikke var skattepliktig i Norge. I selvangivelsen for 1983 var det vist til skatteloven 17 tredje ledd. I selvangivelsen for 1984 var det referert til korrespondanse via advokat. Jeg antar at ligningsmyndighetene ved ligningen for 1983 og 1984 har kjent til det som var anført og opplyst i tidligere år, og at det ikke var grunn til å anta at situasjonen hadde endret seg. Spørsmålet om Eggesbøs skatteplikt i Norge var av Eggesbøs advokat i 1983 også tatt opp med fylkesskattesjefen i Møre og Romsdal. I denne forbindelse ble det fremlagt en oversikt over Eggesbøs besøk i Norge i 1983 til og med august måned. Etter bevisførselen for Høyesterett må jeg gå ut fra at ligningsnemnda kjente til denne oversikten da den traff sitt vedtak for 1983 den 10. september 1984.
Page 4 of 5 For 1984 ble avgjørelsen ikke truffet ved noe formelt vedtak av ligningsnemnda ut over den ordinære behandling av ligningen. Ligningsdatoen var 11. september 1985. Den frist som var satt til å gi opplysninger, utløp først på et senere tidspunkt. Det er ligningen den 11. september 1985 som er gjenstand for prøving. Om Eggesbø har oversittet den senere frist ligningsmyndighetene hadde satt for å gi opplysninger, har da ingen betydning. Jeg finner etter dette at det ved avgjørelse av ligningsgyldighet kan bygges også på de opplysninger som ble fremlagt under domstolsbehandlingen for øvrig uten at Herøy kommune da hadde innsigelser mot fremleggelsen. Det tilfelle som er omhandlet i Rt-1988-539, lå helt annerledes an. Norge har skatteavtaler med en rekke land basert på at en person skal beskattes i det land der han har opphold mer enn halvdelen av året. Norge har også en slik avtale med Danmark, men den gjelder ikke Grønland. Når annet ikke er bestemt ved skatteavtale, må man bygge på skatteloven 17 tredje ledd. Bestemmelsen inneholder et unntak fra den alminnelige regel i 15 første ledd bokstav a om beskatning i Norge av personer som er bosatt her. Skatteplikten faller bort i to grupper av tilfelle, enten ved midlertidig opphold i utlandet i minst fire år, eller ved et midlertidig opphold som har vart minst ett år når vedkommende er skattepliktig som innenlandsboende i det land hvor han oppholder seg. Eggesbø har bare påberopt seg den sistnevnte bestemmelse. Det er på det rene at han har vært skattepliktig som innenlandsboende i Grønland siden 1979. Paragraf 17 tredje ledd gjelder midlertidig opphold i utlandet og forutsetter således ikke at man har oppgitt sin tilknytning til Norge. Det vil derfor i prinsippet være uten betydning om man har sin familie i Norge eller har bolig eller annen eiendom der, jfr. Lignings-ABC for 1987 745 gjengitt av lagmannsretten. Når det gjelder kravet til opphold i utlandet, er det på det rene at det må foreligge en viss kontinuitet. Jeg er enig med lagmannsretten i Side 39 at Eggesbøs opphold i Grønland har hatt den nødvendige kontinuitet. Jeg kan også i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Det er enighet mellom partene om at vanlige feriebesøk i Norge ikke bør anses som avbrudd i utenlandsoppholdet, men det er omtvistet hvor lange feriebesøk som kan godtas. Herøy kommune har særlig påberopt seg en dom i Rt-1918-122. Etter min mening har denne dommen som gjaldt fireårs-regelen og som ble avsagt med fire mot tre stemmer, meget liten vekt i dag, og da særlig i forhold til det som er problemstillingen i den foreliggende sak. Den alminnelige samfunnsutvikling og utviklingen i kommunikasjonene har ført til at det ikke bare er mer praktisk enn før med midlertidige opphold i utlandet i forbindelse med arbeid der, men også lettere å foreta besøk i hjemlandet under slikt opphold. Nyere ligningspraksis synes å ta konsekvensen av dette og følge en mer liberal linje. Det er opplyst at Eggesbø i 1983 var til sammen 76 dager i Norge. Herav utgjorde 43 dager arbeid og 33 dager ferie. I 1984 var han til sammen 43 dager i Norge. Herav utgjorde 10 dager arbeid og 33 dager ferie. Selv om hensyn tas også til feriereiser i utlandet, med utgangspunkt i Norge, finner jeg ikke at Eggesbøs ferier kan anses som avbrudd i utenlandsoppholdet. Feriens lengde må sees i sammenheng med arbeidets art og arbeidsstedet. Arbeidsopphold i Norge kan komme i en annen stilling enn ferier, men relativt kortvarige og tilfeldige arbeidsopphold i Norge etter oppdrag fra arbeidsgiver i oppholdslandet, bør ikke anses som avbrudd. Ut fra en helhetsvurdering finner jeg således at de samlede opphold i Norge for hvert av årene 1983 og 1984 ikke kan tillegges noen fristavbrytende virkning. Siden utpantingen er slettet, må det utformes ny domsslutning i forhold til punkt 1 i lagmannsrettens domsslutning. Det bør av denne også fremgå hvordan ny ligning blir å utføre, jfr. skattebetalingsloven av 21. november 1952 nr 2 48 nr 6. Saksomkostningsavgjørelsen i punkt 2 i lagmannsrettens domsslutning blir å stadfeste. Dessuten må Herøy kommune pålegges å betale Arne Eggesbøs saksomkostninger for Høyesterett. Det er
Page 5 of 5 innlevert omkostningsoppgave. Omkostningenes beløp settes til kr 146.646. Herav utgjør kr 135.000 salær og resten utlegg. Jeg stemmer for denne dom: 1. Ligningene av Arne Eggesbø for 1983 og 1984 oppheves. Ved ny ligning blir å legge til grunn at skatteloven 17 tredje ledd annet punktum kommer til anvendelse. 2. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 2, stadfestes. 3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Herøy kommune til Arne Eggesbø 146.646 - etthundreogførtisekstusensekshundreogførtiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.