Rt (338-87)

Transkript

1 Page 1 of 6 Rt (338-87) INSTANS: Høyesterett - dom DATO: PUBLISERT: Rt (338-87) STIKKORD: (Skandia Lloyd) Skatterett. Spørsmål om fradrag ved inntektsligningen for avsetning til dekning av mulige fremtidige tap, skatteloven 44, første ledd, jfr. 50, annet ledd. SAMMENDRAG: Da det ble innledet etterforskning mot inkassoselskap for underslag av renter av inkasserte fordringer, foretok inkassoselskapet og et samarbeidende selskap avsetning for mulige erstatnings- og inndragningskrav. Selskapene krevet fradrag ved ligningen for vedkommende år, men fikk ikke medhold. Inndragningen ville i tilfelle bare gjelde straffbar vinning, jfr. straffeloven 34, og bare av den vinning som er i behold etter fradrag for betalte skatter. Denne nettovinning kan det ikke gjøres fradrag for, og da kan det heller ikke gjøres fradrag for avsetning til betaling av mulig slik inndragning. Vedrørende avsetning til dekning av mulige erstatningskrav ble uttalt at eventuelle utbetalte erstatninger ville komme til fradrag i utbetalingsåret. På avsetningstidspunktet var det imidlertid meget usikkert om og i hvilket omfang det ville bli fremsatt og betalt erstatningskrav. Fradrag ved inntektsligningen i det år avsetningen ble foretatt, ble derfor ikke godtatt. For at avsetning skulle kunne godtas som fradragspost, måtte den bygge på virkelige vurderinger og ikke fastsatt helt vilkårlig. SAKSGANG: L.nr 114B/1987, nr 71/1986. PARTER: 1. X A/S (tidligere Z A/S) 2. Y A/S (Advokat Ole Lindseth - til prøve) mot Ø kommune (Advokat Gunnar Holdt-Aanensen). FORFATTER: Halvorsen, Sinding-Larsen, Schei, Michelsen, Holmøy. Dommer Halvorsen: Saken er anlagt av X A/S og Y A/S mot Ø kommune og gjelder spørsmålet om de to selskaper ved ligningen for inntektsåret 1981 har krav på å få foreta avsetning for å møte fremtidige inndragnings-, erstatnings eller oppfyllelseskrav. X A/S er en fortsettelse av Z A/S, som drev inkassovirksomhet. I årene frem til 1981 var omsetningen meget stor. Til Z A/S var knyttet en rekke andre selskaper. Ett av disse var Y A/S som drev finansieringsvirksomhet. De øvrige selskaper innen konsernet benyttet Y A/S som en slags bank. De beløp Z A/S innkasserte, ble således plassert i Y A/S, som oppebar en fortjeneste av disse, bl X A/S ved utlånsvirksomhet. Ved beslutning av 15. januar 1982 gav Ø forhørsrett Rogaland politikammer samtykke til å foreta ransaking og beslag hos Z A/S og hos personer knyttet til dette selskap. Politiet ble ved den samme beslutning gitt tillatelse til å pågripe selskapets direktør, disponent og regnskapssjef. Grunnlaget for politiets begjæring og forhørsrettens beslutning var en siktelse mot de tre personer for overtredelse av straffeloven 256 jf 255, 271 jf 270, 276 jf 275, 296 annet ledd jf 295 og lov om regnskapsplikt av 13 mai jf 11 første ledd. Det ble tatt beslag i en rekke dokumenter; særskilt må nevnes at selskapenes regnskaper ble beslaglagt. Bakgrunnen for siktelsen for underslag var at de mistenkte i uberettiget vinnings hensikt under inkassovirksomheten skulle ha tilegnet seg rentebeløp som rettelig tilkom inkassoselskapets kunder - kreditorene. I begjæringen ble det antydet et samlet beløp på 20 millioner kroner. For hvert enkelt inkassooppdrags vedkommende skulle det dreie seg om beløp fra kr 10 til kr 1.000, og denne "rentenapping", som den er blitt kalt, skulle ha foregått i alle år fra 1968 av. Side 1185 Ved kjennelse av 15. mars 1982 fattet Ø forhørsrett beslutning om heftelse til sikring av et eventuelt inndragningskrav. Denne heftelse ble senere avløst av en avtale mellom Z A/S og påtalemyndigheten som ble gitt sikkerhet for et beløp på omkring 10 millioner kroner. Den 21. september 1984 ble det utferdiget tiltalebeslutning mot de tre som tidligere var siktet i saken og mot en fjerde person. Ved Ø herredsretts dom av 9. august 1985 ble den administrerende

2 Page 2 of 6 direktør i Z A/S dømt til fengsel i 5 år og rettighetstap for overtredelse av straffeloven 256 jf 255, 256 jf 255 jf 49, skatteloven 118 nr 1 første ledd, skattebetalingsloven 51 nr 1, straffeloven 182 første ledds første straffalternativ og straffeloven 286 annet straffalternativ jf 288 første ledd. Selskapets disponent ble dømt til fengsel i ett år for overtredelse av straffeloven 256 jf 255, 256 jf 255 jf 49 og skatteloven 118 nr 1 første ledd. For regnskapssjefen ble straffen satt til fengsel i to år. Han ble kjent skyldig i å ha overtrådt hovedsaklig de samme bestemmelser som direktøren ble dømt for. Det vesentlige straffbare forhold var for samtlige de dømtes vedkommende "rentenappingen". De domfelte var også tiltalt for utroskap, straffeloven 276 jf 275. På dette punkt ble de frifunnet for straff og et inndragningskrav som var knyttet utelukkende til dette tiltalepunkt. Det ble for øvrig ikke fremsatt inndragningskrav mot noen av de tiltalte. Heller ikke mot X A/S - tidligere Z A/S - og Y A/S ble det i tilknytning til straffesaken fremsatt noe inndragningskrav. Rogaland politikammer har 20. mars 1987 utferdiget inndragningsforelegg mot X A/S og Y A/S. Med hjemmel i straffeloven 34 er det krevet inndragning av et beløp på kr Forelegget er ikke vedtatt, og saken er ennå ikke sendt retten til pådømmelse. Da selskapenes regnskaper for inntektsåret 1981 var beslaglagt av politiet, ble deres selvangivelser med bilag først innsendt i august For Z A/S viste regnskapet før årsoppgjørsdisposisjoner et overskudd på kr I regnskapsskjemaet som var vedlagt selvangivelsen, var kr avsatt til "Erstatningssøksmål". For Y A/S' vedkommende var hele overskuddet på kr i regnskapsskjemaet anvendt til det som er oppgitt som "Avsetning for erstatningsansvar". Man ønsket å avsette midler for å kunne møte krav som måtte bli rettet mot selskapene som følge av straffbare handlinger fra de personer innen ledelsen som var siktet. På dette tidspunkt var de to selskaper overtatt av andre eiere og hadde fått andre revisorer. Ligningsmyndighetene i Ø meddelte de to selskaper at man ikke på det foreliggende tidspunkt fant at det forelå opplysninger som tilsa rett til avsetning for eventuelt erstatningssøksmål. Ligningsnemnda i Ø bemerket i sin kjennelse: "Det forhold at selskapet ut fra en regnskapsmessig vurdering finner det riktig å foreta avsetninger til erstatning ut fra et forsiktighetssynspunkt er forståelig. For at det skal få virkning for ligningsansettelsen, må det imidlertid være hjemmel for fradraget. Det er enda ikke fremlagt for ligningsnemnda opplysninger fra politi, fylkesskattesjef eller fra selskapene selv som viser hvorledes en eventuell erstatning vil bli. Side 1186 De opplysninger som foreligger på nåværende tidspunkt kan ikke ses å være tilfredsstillende for ligningsnemndas vurdering av fradragsrett og fradragsbeløp. En finner derfor ikke å kunne ta klagen til følge." Kjennelsen ble av skattyterne innbragt for overligningsnemnda. I klagen oppgis det at avsetningen var foretatt til "forventede erstatningsutbetalinger". Man nevner også at det er stillet garanti for "erstatnings-og inndragningsansvar". Heftelsesbeslutningen av Ø forhørsrett av 15. mars 1982 var vedlagt klagen. Overligningsnemnda fastholdt ligningen og bemerket: "Det forholdet at selskapet i henhold til forsiktighetsprinsippet avsetter hele årsoverskuddet for å kunne møte et eventuelt erstatningssøksmål gir ikke uten videre fradragsrett ved ligningen. En avsetning for å dekke en eventuell erstatning kan være naturlig ut ifra bedriftsøkonomiske vurderinger, selv om en slik erstatning ikke er fradragsberettiget ved ligningen. For at en avsetning skal være fradragsberettiget, må den enten være direkte hjemlet i loven eller være et korrektiv til en inntekt som er ført etter regnskapsprinsippet. Det forhold at de to selskapene er siktet for uriktig renteberegning og inntektsføring av renter som tidligere skulle være videresendt til kreditorer, gir i seg selv ikke nok holdepunkt til å hjemle en avsetning. Først når det foreligger en dom i saken vil en ha klarhet for at det faktisk er oppstått en erstatningssituasjon, og først da vil en kunne se om de eventuelle forpliktelser, som måtte bli pålagt

3 Page 3 of 6 selskapet til utbetaling, vil være fradragsberettiget. En-bloc avskrivninger på debitorer, avsetninger til garantiansvar og andre årsoppgjørsdisposisjoner av lignende art vil i alminnelighet være fradragsberettiget bare i den utstrekning korresponderende inntekter er regnskapsført. Årsoppgjørsdisposisjonene er i disse tilfeller korrektiv for at årets resultat skal bli mest mulig korrekt beregnet. Ansvar som måtte skyldes straffbare forhold vil etter overligningsnemndas vurdering ikke kunne komme til fradrag som en årsoppgjørsdisponering." De ilignede inntektsskatter ble ikke betalt, og Ø kommune foretok utpantning i begge selskapers midler. Selskapene klaget i fellesskap over utpantningene og begjærte behandlingen av klagen overført i søksmåls former til prøvelse av ligningsavgjørelsen i medhold av skattebetalingsloven 48 nr 5 nest siste punktum. Begjæringen ble tatt til følge, og Ø namsrett - uriktig benevnt herredsrett - avsa 20. september 1983 dom med denne domsslutning: "1. Ligningene for Z A/S og Y A/S for 1981 oppheves. Ved ny ligning skal avsetning til sannsynlig inndragning komme til fradrag. 2. Utpantningsforretning hos Z A/S av 11. mai 83 slettes. 3. Ø kommune tilpliktes å erstatte Z A/S og Y deres omkostninger i anledning saken, med kr ,- kronertitusen 00/100-." Side 1187 Ø kommune påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 9. desember 1985 avsa dom med slik domsslutning: 1. Ø kommune frifinnes for søksmål fra Z A/S og fra Y. 2. Z A/S og Y A/S betaler - en for begge og begge for en - saksomkostninger til Ø kommune for herredsretten med seks tusen - kroner og for lagmannsretten med kr elleve tusen to hundre - kroner. I tillegg betales 15% rente for året av omkostningsbeløpet for herredsretten fra 6. oktober 1983 og til betaling skjer, og 15% rente av omkostningsbeløpet for lagmannsretten fra utløpet av oppfyllingsfristen og til betaling skjer. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom." X A/S - tidligere Z A/S - og Y A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til namsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak gitt partsforklaring av styreformannen i X A/S og Y A/S, samt forklaring av ett vitne. Disse er nye for Høyesterett. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Ø kommune har frafalt den avvisningspåstand som var nedlagt for namsretten og lagmannsretten. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser. De ankende parter har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende: Ved skatteligningen for inntektsåret 1981 må selskapene ha krav på å få foreta avsetning for å møte de krav som måtte forventes å bli rettet mot dem som følge av straffbare handlinger fra ledelsens side. Selskapene har i forbindelse med ligningen for 1981 gjort ligningsmyndighetene oppmerksom på at det kunne bli rettet krav mot dem såvel på inndragning fra det offentliges side som erstatningskrav fra kundenes. Erstatningskravet kan tenkes bygget på at ledelsen i selskapene hadde begått skadegjørende handlinger, eller på at kundene kan ha krav på en oppfyllelsesinteresse i medhold av inkassoavtalen. De ankende parter har gitt uttrykk for at de mener det er mest nærliggende å se kravene som erstatningskrav som en følge av skadegjørende handlinger.

4 Page 4 of 6 De handlinger selskapets ledelse var siktet for, var foretatt i tilknytning til lovlig næringsvirksomhet. Det tap som selskapene måtte lide ved at krav på inndragning eller erstatning blir rettet mot dem, må da anses som tap i næring. Slike tap er fradragsberettiget i medhold av skatteloven 44. De straffbare forhold har rammet Zs kunder. Det offentliges inndragningskrav skal da etter straffeloven 37 d benyttes til å dekke kundenes tap. Ved fastsett elsen av inndragningsbeløpet kan det da ikke gjøres fradrag for de skatter Z A/S og Y A/S i forbindelse med ligningen for det enkelte, foregående år har betalt av de underslåtte beløp. Men da må selskapene kunne føre inndragningsbeløpene til fradrag i inntekten når de er påløpt. Det samme må kunne gjøres med erstatning Side 1188 som kundene måtte bli tilkjent eller oppnå ved avtale. For slike krav er det ikke riktig å sondre mellom forsettlige og uaktsomme skadegjørende handlinger, slik Finansdepartementet gjør i "Dommer, uttalelser m.v. i skattesaker og skattespørsmål", flg, særlig side 54, som for øvrig gjelder nærværende sak. Det avgjørende må være hvilken saklig sammenheng det er mellom virksomheten og tapet. Dersom man legger til grunn at kundene hadde krav på oppfyllelsesinteressen etter inkassoavtalen, er det ikke tvilsomt at utbetalte beløp er fradragsberettiget. Det erkjennes at Y A/S står i en annen stilling enn Z's rettsetterfølger, A. For Y A/S A/S's vedkommende vil det bare være inndragningskrav til fordel for statskassen som kan bli aktuelt. For at selskapene skulle kunne møte fremtidige, fradragsberettigede krav, skulle de ha vært innrømmet adgang til avsetning for inntektsåret Skatteloven 50 annet ledd gir hjemmel for å kreve slik avsetning, idet god regnskapsskikk ut fra forsiktighetsprinsippet krever at tapene blir fratrukket inntekten. Bestemmelsen om når avsetning kan kreves, er ikke uttømmende. Det må da innrømmes adgang til avsetning på den tid det er sannsynlig at tap vil oppstå i fremtiden. Slik situasjonen var for selskapene i 1982, måtte det fremstille seg som overveiende sannsynlig at krav ville bli rettet mot dem. De avsatte beløp lå godt innenfor det som kunne forventes. X A/S og Y A/S har nedlagt slik påstand: "1. Ligningen for X A/S, (tidligere Z A/S) for 1981 oppheves. Ved ny ligning skal avsetning til sannsynlige inndragnings- og erstatningsbeløp komme til fradrag. 2. Ø kommune dømmes til å betale X A/S (tidligere Z A/S), selskapets saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett." 3. Ligningen av Y A/S for 1981 oppheves. Ved ny ligning skal avsetning til sannsynlige inndragnings- og erstatningsbeløp komme til fradrag. 4. Ø kommune dømmes til å betale Y A/S selskapet saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett." Ø kommune henholder seg til lagmannsrettens dom og har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende: Mislighetene i Z A/S har pågått over en årrekke, og de reelle forhold er ikke kommet frem i regnskapene. Gjennom alle disse år har selskapet således gjort opp sine regnskaper i strid med gjeldende regler og med de krav som stilles til god regnskapsskikk. Z A/S - nå X A/S - kan da ikke kreve å få bruke sitt overskudd for ett enkelt år til å møte de økonomiske følger av det som er skjedd. Den årsoppgjørsdisposisjon selskapet har foretatt, leder til at fortjenesten for dette år ikke blir beskattet. Spørsmålet om periodisering er således det vesentlige i saken. Det generelle vilkår for at avsetning kan skje, må være at forventningen Side 1189 om utgifter og tap har grunnlag i begivenheter som har inntruffet i vedkommende inntektsår. Man må videre bygge på de opplysninger som forelå da ligningen ble foretatt. På dette tidspunkt hadde Z A/S ikke erkjent ansvar hverken for inndragnings- eller erstatningskrav. Det kunne ikke anses sannsynliggjort at slike krav ville bli gjort gjeldende mot dette selskap. For Y A/S's

5 Page 5 of 6 vedkommende forelå det ingen redegjørelse for hvorfor og på hvilket grunnlag krav kunne bli rettet mot dette selskap. Det var også helt uvisst hvilken størrelse eventuelle krav kunne tenkes å få. Subsidiært gjør kommunen gjeldende at hverken inndragningseller erstatningskrav vil kunne trekkes fra i inntekten. Erstatningskravene har grunnlag i forsettlig skadegjørende handlinger. Det er da overhodet ikke hjemmel i skatteloven for å foreta avsetning for å møte slike krav. Ø kommune har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at renten av saksomkostningene settes til 18% p.a. fra 1. februar Ø kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett." Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og skal bemerke: Ut fra formuleringene i regnskapsskjemaene og de uttalelser selskapene fremkom med i forbindelse med skatteligningen for inntektsåret 1981, må det sies å ha vært uklart hva slags fremtidige krav det var foretatt avsetning for. Etter mitt syn måtte det imidlertid ligge nær for ligningsmyndighetene å ta i betraktning at det både kunne dreie seg om inndragningsansvar eller erstatnings- eller oppfyllelseskrav. Jeg kan ikke se at det kan ha betydning om inndragningsalternativet ikke skulle være vurdert. Det ville i tilfelle være inndragning av vinning i henhold til straffeloven 34 som kunne komme på tale. Når vinning inndras etter denne bestemmelse, gjøres fradrag for betalte skatter. De underslåtte beløp inngikk i Z A/S's bokførte inntekter for de enkelte inntektsår og er derfor beskattet ved ligningen for samme år. Det har ikke, slik de ankende parter hevder, betydning at det kan bli spørsmål om å anvende inndragningsbeløpet til dekning av fornærmedes krav etter straffeloven 37 d. Om inndragning skal skje og hvor meget som skal inndras, blir i alle fall å avgjøre etter 34. Paragraf 37 d annet ledd gir ikke hjemmel for inndragning, men regulerer kun en eventuell fordeling av det beløp som er inndratt i henhold til 34. Det er således bare nettoen etter betalt skatt som i tilfelle ville bli gjenstand for inndragning. Disse nettobeløp kunne det ikke kreves fradrag for ved skatteligningen. Da kan det heller ikke foretas avsetning for å møte fremtidige inndragningskrav. Når det gjelder Y A/S, var det etter de ankende parters anførsler for Høyesterett bare inndragning som kunne bli aktuelt. Det blir ikke hevdet at dette selskap kunne vente erstatningskrav. Når det, som nevnt, ikke kan kreves avsetning for fremtidige inndragningskrav etter straffeloven 34, følger av dette at overligningsnemndas avgjørelse var riktig for dette selskaps vedkommende. X A/S har, når det gjelder mulige erstatningskrav, Side 1190 særlig fremholdt at de ledende personer har begått forsettlig skadegjørende handlinger som medfører erstatningsansvar for selskapet. Dette syn, som kan være riktig nok, er etter min oppfatning ikke helt treffende for forholdet mellom Z A/S og dets kunder. I Ø herredsretts dom av 9. august 1985 i straffesaken heter det om dette forhold: "De renter debitorene betalte, hadde Z A/S innfordret på vegne av kreditorene. Ved å føre deler av rentebeløpene til egen inntekt, har Z A/S forføyet over midler som var innkassert for andre. Denne forføyning var i strid med de avtaler som var inngått med kreditorene, og følgelig rettsstridig overfor kreditorene." Herredsretten slår her fast at det foreligger avtalebrudd overfor Z's inkassokunder. Dette er jeg enig i. Da hadde inkassokundene allerede i henhold til avtaleforholdet med selskapet krav på å få de tilbakeholdte og underslåtte beløp utbetalt. Deres krav mot inkassobyrået kan således ikke i ligningsmessig henseende likestilles med krav som har sitt eneste grunnlag i en forsettlig skadeforvoldelse fra skattyterens side. Det er etter mitt syn ikke tvilsomt at Y A/S vil ha krav på fradrag i inntekten hvis og når inkassokundene får utbetalt beløp de har krav på. Spørsmålet blir da videre om det var adgang for Z A/S til å foreta avsetning ved ligningen for 1981 for eventuelle fremtidige utbetalinger til inkassokundene. Som grunnlag for å få kravet om avsetning godtatt, har selskapet vist til skatteloven 50 annet ledd om at årsregnskapet skal legges til

6 Page 6 of 6 grunn ved ligningen for så vidt regnskapet er oppgjort overensstemmende med regler som er gitt i lov eller forskrift. Det er videre vist til regnskapsloven 4 og aksjeselskapsloven 11-4 og henvisningen i disse bestemmelser til "god regnskapskikk". Det hevdes at avsetningen er i samsvar med det forsiktighetsprinsipp som kan utledes av henvisningen til god regnskapsskikk. Imidlertid er det ikke uten videre gitt at enhver avsetning som et aksjeselskap foretar ut fra et forsiktighetsprinsipp, kan komme til fradrag i inntekten ved ligningen, se Ole Gjems-Onstad: Avskrivninger, side 198. Det kan videre reises tvil om Z A/S's regnskap for 1981 fylte de krav som må stilles for at skatteloven 50 annet ledd skal komme til anvendelse. Selskapet hadde gjennom en årrekke inntektsført beløp som skulle ha vært utbetalt til kundene. Slik inntektsføring hadde også skjedd i Disse feil var ikke rettet opp, men det var isteden ved årsoppgjøret satt av et beløp til dekning av mulig ansvar, uten noen nærmere redegjørelse for, eller spesifikasjon av de krav som kunne bli aktuelle, og uten noen nærmere beregning av ansvarets omfang. Det fremgår ellers av brev av 18 august 1982 fra Z A/S til ligningskontoret at det på grunn av politiets beslagleggelse av regnskaper m v hadde vært problemer med regnskapsavslutningen, og at det ble tatt forbehold om korreksjoner. For at en avsetning skal kunne godtas som fradragspost, må den bygge på virkelige vurderinger og ikke være fastsatt helt vilkårlig. Jeg viser her til de alminnelige synspunkter på side 93 i regnskapslovskomiteens innstilling. Det måtte da selvangivelsen for 1981 ble inngitt, ha vært meget usikkert hvilket omfang utbetalingen av tilbakeholdte rentebeløp ville Side 1191 kunne få. Det dreiet seg om et meget stort antall enkeltbeløp. Underslagene hadde pågått gjennom en årrekke, og beløpene var til dels meget små, helt ned i kr 10. De eldste poster kunne tenkes å være foreldet, og en stor del av beløpene var så små at selskapet neppe kunne vente noe krav fra kundene. At inkassobyrået skulle finne det praktisk mulig å gjøre opp for de mange småbeløp på eget initiativ, måtte i alle fall fremtre som meget tvilsomt. Da regnskapet ble satt opp og selvangivelse innsendt, var det ikke foretatt noen form for beregning av mulige fremtidige utbetalinger. Overfor ligningsmyndighetene ble det stort sett bare vist til straffesaken mot selskapets tidligere ledelse og de beslag som var foretatt. Det var etter mitt syn så usikkert hvilket etteroppgjør som ville bli aktuelt, at det allerede av den grunn ikke kunne være grunnlag for noe inntektsfradrag for Under enhver omstendighet var redegjørelse og dokumentasjon overfor ligningsmyndighetene helt utilstrekkelige. Heller ikke når det gjelder X A/S er det da grunnlag for opphevelse av overligningsnemndas kjennelse. Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes, idet jeg også er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem, og de ankende parter bør betale saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven 180 første ledd. Saksomkostningene settes til kr overensstemmende med inngitt omkostningsoppgave, hvorav kr er utgifter. Jeg tilføyer at de ankende parter intet har hatt å innvende når det gjelder rentekravet i forbindelse med saksomkostningsbeløpet som ble tilkjent i lagmannsretten. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at rentene av de samlede saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett settes til 18 - atten - prosent årlig fra 1. februar I saksomkostninger for Høyesterett betaler X A/S og Y A/S - en for begge og begge for en - til Ø kommune femtitotusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.